Vi må verne flammen

I kveld tenner vi lys.

Ett lys for hvert menneske vi har mistet. 

 

Hvert eneste selvmord er en tragedie.

For mammaen som mangler en datter å stryke over det glatte håret.

For pappaen som mangler en sønn å dunke litt for hardt i ryggen.

 

For kjæresten som ga det siste hastige kysset og som i mange år etterpå tenker at det burde vart mye lenger.

  

Hvert eneste selvmord er en tragedie.

Ikke bare for dem som elsket ham eller henne som tok sitt eget liv.

Det er en tragedie for fellesskapet.

Det er en tragedie for oss alle.

 

For hvert eneste liv som har gått tapt,

for hver eneste flamme som har sluknet,

skulle blitt til et knitrende bål,

som skulle brent i lang tid,

som skulle gitt varme og lys,

til mødrene og fedrene og kjærestene,

til fellesskapet,

til oss alle.

 

Vi vet jo at flammer kan slukne,

hvis regnet blir for hardt,

hvis vinden blir for sterk,

hvis vinteren blir for kald.

 

Men kjære venner.

Ved å se hverandre,

Ved å lytte til hverandre,

Ved å bry oss om hverandre,

verner vi sårbare flammer mot regn, vind og kulde.

Slik at de ikke slukner – men fortsetter å brenne.

 

Slik at mammaen fortsatt har en datter å stryke over det glatte håret.

Slik at pappaen fortsatt har en sønn å dunke litt for hardt i ryggen.

Slik at det blir mange og lange kyss med kjæresten. 

 

I kveld tenner vi lys.

For å minnes de som ikke er her lenger.

For å minne oss selv om å ta vare på hverandre.