FLODBØLGEKATASTROFEN I SØR-ØST ASIA

I forbindelse med flodbølgekatastrofen i Asia har Magne Raundalen og Atle Dyregrov fra Senter for Krisepsykologi skrevet en veiledning til oppfølging for den videregående skolen.

Innledning
Ved Senter for Krisepsykologi har vi tidligere på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet skrevet en veiledning for lærerne i grunnskolen om håndtering av den store katastrofen. Når vi nå er blitt bedt om å skrive noe for den videregående skolen, har vi mer eksakt kunnskap om katastrofens omfang både hjemme og ute. Også for lærerne i den videregående skole vil vi understreke betydningen av å være bevisst på at det dreier seg om to katastrofer. Det vil si den norske og den asiatiske. Selv om vi alle gleder oss over at den norske katastrofen nå ser ut til å bli en tiendedel, målt i antall omkomne, i forhold til det vi på et tidspunkt fryktet, er det likevel en stor nasjonal rystelse som vil påvirke oss lang tid framover. I den sammenheng er det tankevekkende hvor nære minnene er for mange av dem som har opplevd katastrofer i Norge, som for eksempel da boreplattformen Alexander Kielland gikk rundt og sank for 25 år siden, og da skipet Scandinavian Star kom i brann på vei til Danmark for ti år siden.

Innledningsvis vil vi også understreke at vi ser en todeling i oppfølgingsbehovene, de psykologiske og de pedagogiske, som blir mer markert jo eldre elevene er. Det vi kaller de psykologiske behovene dreier seg om normaliseringen av hverdagen og av de mentale rystelsene som katastrofen har utløst hos oss alle. De pedagogiske aspektene gjelder den læringen vi alle er blitt eksponert for på det personlige plan, med økt forståelse for hvor komplisert det flernasjonale hjelpearbeidet er i regioner hvor krig, konflikter og vanstyre har preget folkets hverdag i årtier. Vi anbefaler også at læreren inkluderer kunnskap og innsikt om krisepsykologi og traumebehandling i den pedagogiske oppfølgingen, slik at dette øker ungdommenes forståelse for hjelp både etter denne katastrofen og for hjelp til de mange mennesker som hver dag opplever hverdagslivets ulykker og ”personlige” katastrofer. Når vi sier at behovene er todelte, vil vi samtidig påpeke at de henger sammen. Psykologisk sett vet vi at emosjonell og kognitiv bearbeiding går hånd i hånd. Gjennom informasjon og fakta gis vi mulighet til å begripe det som skjer, noe som også hjelper oss i den emosjonelle bearbeidingen og til å få emosjonelle reaksjoner under kontroll. Innen krisepsykologisk arbeid legger vi alltid vekt på at de det gjelder får god informasjon, kontinuerlig oppdatering og begrunnet revidering av tidligere informasjon. Det virker blant annet beroligende og angstdempende fordi det reduserer eller endog fjerner uroskapende fantasier og feiloppfatninger.

Ulike grupper trenger forskjellig støtte
Når dette skrives har skolen allerede startet etter juleferien, og vi går ut fra at de skolene det her gjelder har fulgt opp med markering eller minnestund der det har vært aktuelt. Selv om det er en viktig handling, er det den nødvendige oppfølgingen rettet mot de som har det verst, som vil telle i det lange løp. De unge som antagelig har det aller verst er de som var der selv og unnslapp med livet i behold samtidig som familiemedlemmer eller venner fortsatt er savnet. Disse unge vil få et tilbud om individuell, profesjonell oppfølging. Det samme vil gjelde de som har levd i uvisshet her hjemme, og som nå gradvis blir nødt til å innse at den eller de savnede er omkommet. Likevel skal disse unge delta i skolehverdagen og etter hvert leve så normalt som mulig; sorg, tap og vonde minner til tross. Fra tidligere katastrofer vet vi også at slike hendelser innvirker direkte på skolearbeid og skoleprestasjoner for de som er direkte berørt (gå inn på våre temasider på www.krisepsyk.no for mer informasjon). Vi har allerede nå hatt kontakt med unge i den videregående skolen som har mistet nære familiemedlemmer, og selv om deres utsagn ikke kan danne en norm, var de ganske engstelige for å bli utpekt som spesielt hjelpetrengende. De kunne gjerne tenke seg å selv velge en lærer de kunne gå til når de trengte det, men for øvrig ville de søke støtte i vennegruppen. De kunne også tenke seg å ha en avtale om at de kunne forlate klasserommet, uten for stor dramatikk, når de trengte det, eventuelt for å unngå å “bryte sammen” foran klassen. Dersom man gjør en slik avtale må denne inneholde en plan for hvem som skal være sammen med dem fordi man ikke vil at de skal være alene.

De som nå er kommet hjem
Den største gruppen unge blant direkte rammede er de som nå vender tilbake til skolen og som overlevde sammen med sine nærmeste eller venner. De bør få vite at tidlig gjennomgang av det som har skjedd eller den innsats de har vært med på, etter hvert er blitt standard oppfølging for de fleste som blir utsatt for voldsomme hendelser. Det gjelder så vel politi og brannvesen, som hjelpe- og helsepersonell som har deltatt i dramatisk redningsarbeid. Begrunnelsen for dette generelle tilbudet er forebygging av langvarige plager. Tilbudet gis også til personer som i øyeblikket ikke kjenner noe behov for spesiell oppfølging. Behovet for å motivere den unge for en slik oppfølging må vurderes individuelt, med særlig to forhold in mente. Først vil vi nevne kunnskap om graden av eksponering for livstruende hendelser, inkludert kortere eller lengre uvisshet om skjebnen til medreisende familiemedlemmer eller andre nære personer. Dersom eleven opplevde en eller flere situasjoner hvor hun eller han tenkte at ”nå dør jeg”, gir det grunnlag for å motivere dem for profesjonell kontakt. Det er en selvfølge at det ikke legges noe press på dem ved at man forsøker å forsere uvillighet. Det viktigste er at de vet at tilbudet finnes, og at det er fagpersoner som har erfaring som skal følge dem opp, samt at det er et stående tilbud. Regionsvis blir det nå planlagt samlinger for både de som overlevde og for de som har mistet eller savner noen. For de som overlevde vil fokus i disse samlingene være å gi informasjon om hva de kan gjøre med eventuelle plager eller ettervirkninger de opplever. Det legges altså vekt på hva vi kan kalle en psykopedagogisk tilnærming som utstyrer de overlevende med metoder de kan nytte for å dempe eventuelle ettervirkninger og å gi hjelp til egenmestring, mer enn at de skal sitte i grupper for å gjenfortelle hva de opplevde.

Tamilske barn i norsk skole
Skolen bør, i samarbeid med foreldrene, skaffe seg oversikt over hvor sterkt deres tamilske elever er rammet med hensyn til tap av familiemedlemmer og ødeleggelser i deres hjemmedistrikt. For mange av elevene vil det gjelde tap av personer de ikke har kjent eller kun har fjerne minner om. Likevel mister de dem nå så å si for annen gang. I alle fall mister de muligheten for noen gang å bli kjent med dem. Det er også viktig å få kunnskap om de unge selv har traumatiske krigsminner. Selv om de unge mer søker gruppen og lever mer av sin tid blant jevnaldrende, er foreldrene fortsatt deres nærmeste omsorgspersoner. Det er viktig at læreren er bevisst på at de unges foreldre opplever en spesielt tung tid, og at det kan innebære at noen av de unge må ta omsorgsansvar i familien. I denne sammenheng vil vi også minne om at det er unge i den videregående skole hvis foreldre opprinnelig kom fra rammede områder i Indonesia, India, Burma og Thailand.

De som tidligere er blitt eksponert voldsomme hendelser
Alle har gjennom barndommen etablert i sin erindring et nettverk av vonde minner. For noen kan dette være lite dramatisk og dermed lite plagsomt, men det kan hende at minnet om den gang man gikk under i svømmebassenget eller ble tatt av en stor bølge, får ny intensitet. Det vil vi uten videre kategorisere som normalreaksjoner så fremt det ikke får påfallende dimensjoner. Andre vil sitte i klasserommet med et tungt nettverk av vonde minner fordi de sammen med resten av familien flyktet fra krig, sult, nød og død. Fra vår erfaring med unge flyktninger, som vi her tenker på, er de mer preget av krigshendelser og ubearbeidede traumer jo eldre de er. Det har selvsagt sammenheng med hvor mye av barndommen de tilbrakte i krigslandet før de flyktet. Vårt poeng her er at nettverket av vonde minner blir uroet av bilder og beretninger som fungerer som påminninger om det verste som hendte dem. Fra våre tidligere møter med unge flyktninger har vi mange beretninger om at dramatiske nyheter har ført til søvnløse netter. Mange har faktisk fulgt det råd at de i en periode unngår nyhetssendinger på Tv. Akkurat det er selvsagt blitt umulig under nyhetsdekningen av flodbølgekatastrofen. Selv om vi ikke har et helt nøyaktig tall, er det ca. 5000 unge med flyktningbakgrunn i den videregående skolen.

Unge med ulik grad av psykiske vansker og problemer
Med henvisning til det vi har skrevet i det forrige avsnitt vil vi også minne om at mange unge som sliter med ulike psykiske problemer, for eksempel knyttet til angst og depresjon, vil oppleve mer uro og tristhet på innsiden når en slik katastrofe kommer oss alle så nær inn på livet. De kan ha spesielt behov for noen å snakke med og for å gjenoppta kontakten med tidligere behandler.

Praktiske råd når det gjelder den norske katastrofen
Skolen har gode tradisjoner for å la elever bruke det skrevne ord som uttrykksmiddel. I den situasjonen som har oppstått etter flodbølgekatastrofen kan skolen bygge videre på dette. Det er selvfølgelig først og fremst de som er direkte berørt som kan ha god nytte (og helsemessig gevinst) av å skrive, men faktisk kan alle elever ha nytte av å formulere sine refleksjoner i ord. Fra senere års forskning er det påvist en god helsemessig virkning av det å skrive. Samtidig er det vist at denne positive effekten bare oppnås dersom en i tillegg til å skrive om det en opplevde, altså fakta, skriver om ens tanker og følelser knyttet til det som skjedde. Der en elev er direkte rammet av katastrofen vil vi sterkt anbefale lærer å snakke med eleven om at en vil foreslå et tilpasset skriveopplegg, slik at dette ikke kommer som en overraskelse. Hør da med eleven hvordan han/hun vil ha det.

For de som ikke har mistet eller savner noen kjære eller selv overlevde katastrofen, vil vi anbefale at de gis mulighet til å skrive en oppgave eller skolestil.

Der ungdommer er direkte berørt eller har fått reaktivert tidligere traumatiske situasjoner, eller de av annen grunn sliter, vil vi nevne noen enkle selvhjelpsråd som skolen kan formidle (se ellers materiell på www.krisepsyk.no).
• Aksepter dine reaksjoner som normale reaksjoner på en unormal hendelse. Grip tak i tanker og inntrykk slik at du får et bedre grep om det som hendte.
• Forsøk å gjenoppta dine vanlige rutiner. Gå på skolen, trening m.m., men ta hensyn til at du kan være mer ukonsentrert og kan kjenne deg trettere enn vanlig.
• Sørg for at du har noen å snakke med. De fleste ungdommer søker venner for å snakke, jenter mer enn gutter. Noen synes at venner blir mer barnslige når de selv har opplevd en slik hendelse. Ha litt tålmodighet med dem, men forklar dem også at det gjør godt for deg å få snakke om det du har opplevd. OM du synes andres oppmerksomhet og stadige spørsmål blir en belastning så kan du be en god venn formidle til vennekretsen hvordan du vil at de skal støtte deg. For noen er det best støtte å få lov å leve som vanlig uten å måtte snakke om det som har skjedd.
• Dersom du er urolig i kroppen er det et godt råd ikke å drikke mer cola og kaffe enn vanlig, fordi dette øker uroen i nervesystemet. For noen er uroen i kropp og sjel så sterk at de har vanskelig for å få sove. Om en ikke sover i det hele tatt i flere netter på rad, bør en kontakte fastlegen for å få sovemedisin som kan bryte denne onde sirkelen.
• Mosjon og trening bidrar til at spenning og stress som har dannet seg i kroppen kan få utløp, og mange kjenner at aktivitet bidrar til at de raskere kjenner at de kan normalisere hverdagen. Det å lytte til rolig musikk har også en svært god virkning for å dempe uro. Lav musikk kan også hjelpe om en har vansker med å sovne om kvelden.
• De fleste har erfaring for hva som hjelper om de har opplevd vanskelige eller stressfylte situasjoner tidligere. Noen går tur, andre lytter til musikk, noen tar et varmt bad, andre benytter dans, sport, meditasjon eller en eller annen form for avslapningsmetode. Ta i bruk det du har anvendt før for å dempe spenning eller uro.
• Dersom du plages av minner fra det som hendte kan du forsøke følgende: om det er bilder som er plagsomme kan du kalle dem frem og se dem for deg slik som de opptrer når de kommer uten at du ønsker det. Forsøk så å flytte dem gradvis bort fra deg, slik at de etter hvert blir mindre og mer uklare. Hvis ikke dette hjelper så kan du forsøke å tenke deg at du ser dem på en TV-skjerm. Når du har bildet fremme, så skrur du av TV-en med fjernkontrollen. Om dette er vanskelig så skifter du kanal. Du kan også la bildet eller bildene forandre seg mens du ser på dem, f.eks. fra farger til sort hvitt, eller i form, størrelse, m.m. På denne måten kan du ta kontroll med bildene i stedet for at de har kontroll med deg.
• Om det er hørselsinntrykk som plager deg, så kan du gå fram på samme vis. Ta kontroll ved å tenke deg at du hører stemmen eller hørselsinntrykkene fra en radio, og skru så ned volumet, la stemmen forandre kvalitet, osv.
• Lukteinntrykk som sitter ”fast” i nesen, kan motvirkes ved å smøre de ytre neseborene med litt kamferolje eller noe annet som kan være motlukt, eller ved å lete frem andre, behagelige lukter i fantasien.

Signaler som tilsier at barna får faglig hjelp
Før vi sier noe om signaler som tilsier at eleven bør viderehenvises vil vi liste opp noen av de vanligste såkalte posttraumatiske etterreaksjonene som unge mennesker rapporterer etter katastrofale hendelser:
• påtrengende bilder fra det som hendte, noen ganger som en indre video av hele eller deler av katastrofen. Disse gjenopplevelsene kan komme i løpet av dagen, når de gjør skolearbeid, eller det vanligste; når de legger seg om kvelden. Noen ganger kommer de som mareritt
• andre påtrengende sanseminner: smak (f eks. saltvann), lukt (f. eks liklukt) lyd (f. eks vann, skrik), eller kroppsposisjon (når bil/buss rister dem og dette minner om måten bølgene tok tak i dem)
• angst for å være vekke fra sine kjære og behov for å sjekke at alt er vel med dem
• spesifikk angst (fobi), f eks for vann
• søvnvansker. Mindre problemer med å sovne vil kunne oppstå i kortere perioder også utover de to første ukene avhengig av ytre omstendigheter/påminnere
• problemer med å konsentrere seg. Konsentrasjonsvansker og skolevansker er å forvente også utover de to første ukene, spesielt om eleven har mistet noen.
• generell angst og bekymring som forstyrrer gjenopptagelse av vanlig fungering
• sterke kroppslige reaksjoner, hjertebank, vondt i magen, svetting, svimmelhet, når en blir minnet om hendelsene
• sinne og irritabilitet slik at det forstyrrer relasjoner eller fungering
• selvbebreidelser og skyldfølelser
• tristhet og grubling

Selv om reaksjonene nevnt over er normale reaksjoner på unormale hendelser, er det styrken og varigheten i disse reaksjonene som er med på å avgjøre om de går over til å bli posttraumatiske ettervirkninger som krever mer psykologfaglig hjelp. De som både har overlevd og har mistet eller savner en kjær person bør alle ha kontakt med det psykososiale hjelpeapparatet i tillegg til støtte og oppfølging i skolen.

Blant generelle signaler på behov for faglig oppfølging som læreren kan observere er ulike tegn på at den unge både i adferdsmåte og stemningsleie er forskjellig fra det han eller hun var tidligere. Særlig gjelder dette når problemene og den bekymringsfulle adferden vedvarer over tid, det vil si uker.

Lærer bør samtale med eleven og motivere for videre faglig oppfølging dersom eleven rapporterer sterke ettervirkninger som følge av katastrofeeksponeringen i form av
• påtrengende minnesbilder fra det som skjedde, unngåelse av alt som minner om hendelsen eller et overaktivt nervesystem fortsetter ut over en uke etter hjemkomst. Hvis eleven virker ukonsentrert eller preget av det som har hendt kan det være viktig å spørre spesifikt om de er plaget av slike etterreaksjoner fordi mange ikke spontant vil si noe om dem. Om påtrengende minnesbilder plager eleven flere ganger daglig er det grunn til å la eleven først få den skriftlige informasjonen om nyttige selvhjelpsmetoder som er skrevet for unge mennesker som har overlevd (se forsiden på www.krisepsyk.no). Om disse plagene ikke begynner å dempe seg i løpet av de første dagene etter at de forsøker ut disse metodene, bør faglig hjelp kobles inn snarest
• utvikler spesifikke fobier eller sterk og vedvarende frykt for visse situasjoner
• trekker seg helt unna andre de andre elevene
• utviser sterke skyldfølelser og selvbebreidelser som ikke har dempet seg siden katastrofen
• utviser andre sterke emosjonelle reaksjoner som ikke viser tegn til dempning
• får store innlæringsproblemer

Praktiske råd når det gjelder den asiatiske katastrofen
Siden vi mangler langvarig erfaring med nyhetsarbeid i skolen, vil vårt forslag bygge på rapporter vi har fått fra intervjuer og samarbeid med lærere; spesielt i de første ukene av krigen i Irak. Dette er beskrevet ganske omfattende i boken ”Når jeg blir stor – hvis jeg blir stor”, en bok om betydningen av at lærere hjelper elever til å forstå krisepregede nyheter, utgitt av Læringssenteret i 2003. På denne bakgrunn vil vi nevne det praktiske forslaget som fungerte best blant elevene i ungdomsskolen. Det besto kort og godt i at læreren gjorde klassen til en nyhetsredaksjon med seg selv som redaktør. Sammen med elevene brakte han hver dag oppdaterte nyheter til ”redaksjonen.” Disse besto av avisutklipp, utskrifter fra nettet og muntlige rapporter fra hva de hadde sett og hørt. Sammen oppsummerte de situasjonen og det som var kommet til av nytt. Deretter ble det gitt rom for spørsmål, kommentarer og personlige refleksjoner. Det faktum at et flertall av elevene i den videregående skolen både har tilgang til internett og innehar store ferdigheter i anvendelsesmulighetene, åpner for et utvidet pedagogisk-psykologisk arbeid knyttet til det som er blitt karakterisert som vår tids største katastrofe.

De gode nyhetene
Midt i katastrofen finnes det gode nyheter som vi alle trenger, nemlig rapportene om giverglede, innsatsen til de store hjelpeorganisasjonene og bevilgningene fra regjeringene. Mens nyhetene når dette skrives fortsatt er preget av repeterte glimt fra de verste flomscenene, opprivende reportasjer fra brenning av lik og stabling av kister og den nagende vissheten om at de fleste som er savnet aldri kommer hjem, vil nyhetene etter hvert gi mer plass for det omfattende gjenreisningsarbeidet.

Selv om dette arbeidet etter hvert vil bli borte fra førstesidene vil det i lang tid være mye å hente fra tilgjengelige kilder på nettet, ikke minst på hjemmesidene til de store hjelpeorganisasjonene. Av mange grunner, så vel psykologiske som pedagogiske, mener vi det er viktig at klassene i perioder undersøker disse kildene.

Når de unge vil gjøre noe selv
Mange barn og unge har gitt uttrykk for at de ønsker å gjøre noe selv De lokale kontorene til så vel Redd Barna som Røde Kors har hatt stor pågang fra unge som vil gå ut med bøsser og samle inn penger til de flom- og jordskjelvrammede. Gjennom fjernsynsdekningen har de allerede fått modeller som er blitt berømmet fordi de har satt i gang på eget initiativ. Vi vil anta at elever i den videregående skolen har liknende behov, men at de vil distansere noe fra aktiviteter som blir assosiert med barn. Vårt råd til alle skolene er ikke at den som sådan skal sette i gang noe som barna og de unge skal blir satt til å gjennomføre. På den annen side er bør det gis rom for initiativ fra de unge selv og at lærerne støtter klasseønsker om å gjøre noe for de som har mistet hus, hjem, skole og nære omsorgspersoner.

Magne Raundalen, Jon Håkon Schultz: ”Når jeg blir stor – hvis jeg blir stor”
Læringssenteret 2003.

Mer informasjon og lenker til annet materiale: www.krisepsyk.no

Skrevet 4.1.2005