Historisk arkiv

Norsk vågehvalfangst

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Fiskeri- og kystdepartementet

Fangst av hval og sel har alltid vært en viktig del av bosetningsgrunnlaget på norskekysten. Etter et opphold på fem år for studier av bestandsgrunnlaget, vedtok regjeringen at fangsten av vågehval skulle gjenopptas i 1993. Vedtaket bygget på arbeid utført av Den internasjonale hvalfangstorganisasjonens vitenskapskomité. I 2004 ble vågehvalbestanden i de områdene i Nordøst- og Sentral-Atlanteren hvor Norge driver fangst anslått til 107 000 dyr - stor nok til å gi grunnlag for bærekraftig høsting. Totalbestanden i Sentral-Atlanteren ble i 2001 anslått av Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO) til 63 500 dyr.

Vågehvalfangst utføres av fiskere, og hvalskuta er en vanlig fiskeskøyte rigget for hvalfangst, med et mannskap på 3 – 8 personer.

Vågehvalen er den minste av bardehvalene og kjøttet går til menneskeføde. Fangsten er vesensforskjellig fra den kapitalkrevende industrifangst av større hvalarter som nå har opphørt og hvor hvalolje var viktigste produkt.

En "grønn" industri”

Fangst av fisk og sjøpattedyr med selektive redskaper er en miljøvennlig måte å produsere mat. Forutsetningen er at all fangst skjer i forsvarlig omfang. Vågehval er ikke en truet art, og norske myndigheter fører i dag en restriktiv og bevaringsorientert ressurspolitikk.

Norge i IWC

I 1982 vedtok Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) en fangststopp (moratorium) for kommersiell hvalfangst med virkning fra 1986. Norge reserverte seg mot dette, men innførte midlertidig stans i vågehvalfangsten fra 1987 i påvente av bedre kunnskap om bestandsstørrelsen. Vitenskapskomiteen i IWC har lagt fram både sikrere bestandsanslag og en revidert forvaltningsprose­dyre, men Kommisjonen har siden 1990 likevel ikke vært villig til å revurdere moratoriet og fangstkvotene.

De norske kvotene baseres på Vitenskapskomiteens reviderte forvaltingsprose­dyre og er i 2007 på 1052 dyr inkludert ubenyttet kvote fra årene 2004-2006.

Reservasjonen mot fangststoppen er hjemlet i Artikkel V i Hvalfangstkonven­sjonen. Norges juridiske rett til å drive vågehvalfangst er dermed ikke omstridt. Konvensjonens uttrykte formål er å "øke antall hvaler som kan fanges uten å sette ressursene i fare". Høstingsnivået skal både "baseres på vitenskapelige data", ivareta "vern, utvikling og optimal utnytting av hvalressursene" og "ta i betraktning interessene til forbrukerne av hvalprodukter". Hvalfangstkonven­sjonens formål er m.a.o. ikke å verne hvalene for deres egen skyld, men å regulere fangsten slik at menneskenes interesser ivaretas både i dag og i fremtiden.

Vågehvalen, én av mange hvalarter

Alt i alt finnes det 75-80 hvalarter. Vågehvalen (Balaenoptera acutorostrata) forekommer i alle verdenshav og er den minste av de 10 artene som kalles bardehvaler. Den kan bli 10 meter lang, får i gjennomsnitt én unge i året og spiser både plankton og fisk. IWC anslår bestanden i områdene rundt Antarktis til 750 000 dyr. I Nordøst- og Sentral-Atlanteren, hvor den norske fangsten foregår, anslås bestanden til henholdsvis 107 000 og 72 000 dyr (2004). (Nytt bestandsestimat kommer i 2008.) Vågehval kan observeres langs Norskekysten gjennom hele vinterhalvåret. Om våren trekker de nordover til Barentshavet og Nordishavet for å beite på de rike fiske- og planktonforekomstene inntil de drar sørover igjen om høsten.

Fangst og avlivning

Vågehvalfangst i Norge foregår som regel ved at båten enten legger seg til ro og venter på at hvalen skal komme på skuddhold, eller manøvreres mot det stedet hvor den ventes å komme til overflaten neste gang.

Det ble i sin tid reist kritikk mot avlivingsmetodene, og det er lagt ned et stort arbeid med å forbedre dem slik at dyret dør raskest mulig. Norge har hele tiden vært et foregangsland, og metodene i norsk vågehvalfangst i dag er fullt på høyde med, eller bedre enn, de som brukes i annen storviltjakt. Det gjelder både hvor raskt døden inntreffer og andelen dyr som blir skadeskutt. Avlivings­metodene står heller ikke tilbake for de som anvendes på husdyr i slakterier.

De fleste dyrene mister bevisstheten eller dør momentant eller meget raskt. I en undersøkelse fra 1999 ble 72 % av dyrene registrert som "momentant døde", dvs. at de sluttet å bevege seg og sank. Dette er imidlertid et dårlig kriterium for å fastslå når døden inntrer, og det foregår forskningsarbeid for å forbedre krite­riene. Foreløpige resultater indikerer at rundt 80 % av dyrene mister bevisst­heten eller dør momentant. Vel 10 % overlever det første skuddet og må avlives med omskudd eller med rifleskudd. Det arbeides fortsatt med å redusere denne andelen.

Hvert år, før fangsten begynner, må alle skyttere gjennomgå et kurs der skyting og avliving er et sentralt tema. I tillegg er det obligatoriske skyteprøver med både harpunkanon og rifle. Alle skuter har elektronisk overvåking av fangsten.

Kort historikk

Vågehvalfangst langs norskekysten nevnes i skriftlige kilder allerede på 800-tallet, fangst med harpun var vanlig på 1200-tallet. Motoriseringen av fiskeflåten i 1920-årene gav støtet til den moderne vågehvalfangsten.

I 1938 ble det innført krav til konsesjon. På 1950-tallet kom regler om maksimumsfangst per båt og bestemmelser om at lisenshavere skulle være fiskere som eide båtene og selv deltok i fangsten. I 1976 ble det innført årlige maksimalkvoter.

(Oppdatert, 2.2.2007)

Til toppen