«Våre veteraner – et felles ansvar, et felles løft» - forsvarsministerens tale ved Nasjonal veterankonferanse

*Sjekkes mot fremføring*

 

Ordførere, veteraner, kjære alle sammen,    

Som denne filmen viste har mye i år handlet om å markere og gjenfortelle det som skjedde for 75 år siden og det at freden endelig vant frem den 8. mai 1945. 2015 har vært et viktig år fordi det har gitt oss anledning til å minnes og hedre alle dem som bekjempet okkupasjon og undertrykkelse. Det har vært en verdig og synlig markering her hjemme og i utlandet.  

Dette året har jeg vært så heldig å ha møtt mange av våre eldste veteraner. Det har vært mange sterke og minnerike møter.

Jeg var sammen med fem medlemmer av Linge-kompaniet i London og markerte 75 årsdagen for etableringen av Special Operations Executive. Jeg har møtt en sprek og utrettelig engasjert Wilhelm Molberg Nilssen i hans 100-årsdag på Lillehammer, den siste gjenlevende lederen av et Milorg-distrikt. I Narvik fikk jeg høre historier fra norske, franske, polske og britiske veteraner som så Nordlandsbyen forandre seg til et krigsinferno i noen dramatiske uker i 1940. Og jeg har vært ved Sokna der Milorg-veteraner var samlet i de samme skogene og fjellene som en gang var deres viktigste operasjonsområde og skjulested.  

Alle disse menneskene har noen ting til felles: Offervilje, motstandsvilje og heltemot. De deler ønsket om å gjøre noe for at andre skal oppleve trygghet og frihet.

Fortellingene fra andre verdenskrig preget også årets markering av den nasjonale frigjørings- og veterandagen. Og igjen trakk vi linjene fra våre krigsveteraner fra sju tiår tilbake fremover til nye generasjoner av veteraner.

Slutten på krigen markerte også begynnelsen på Norges første, og hittil største, internasjonale operasjon: Tysklandsbrigaden.

Mer enn noe annet synliggjør 8. mai det viktige fellesskapet mellom våre eldre og yngre veteraner. De har alle tatt et valg som i ytterste konsekvens innebærer å ofre eget liv for vår fred og frihet. Det er dette fellesskapet som rammer inn feiringen av 8. mai. Jeg er stolt av alle våre eldre og yngre veteraner.

Jeg husker spesielt Vibeke Henny Strand som holdt Soldatens tale ved Akershus festning. Til daglig jobber Vibeke for NVIO (Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner). I sin tale minnet hun oss om de lange linjene og hvorfor hun som 21 åring valgte å dra til Bosnia med det norske flagget på skulderen:   

«Egentlig begynte denne historien før jeg ble født. Min bestefar, Martin Strand, var offiser i Forsvaret, blant annet under 2. verdenskrig, og kjempet mot tyske styrker ved Fossum bru ved Askim. Jeg fikk aldri sjansen til å møte min bestefar, men hjemmet mitt har vært fylt med gode historier og bilder av bestefar i uniform.»

Jeg tror det mange vil kjenne seg igjen. Opplevelsene fra andre verdenskrig berørte mange familier. Historiene er blitt delt og de deles fortsatt. Det må vi fortsette å gjøre. Vi kan ikke og vi har ikke lov til å glemme.

Øyenvitnene blir stadig færre. En ny generasjon av veteraner er nå dem som tar med seg sine viktige erfaringer til familie, venner og arbeidskolleger.

Vi bruker Forsvaret til mye. Vi bruker Forsvaret som et sikkerhetspolitisk verktøy og det kan vi gjøre fordi vi har topp trente og dedikerte kvinner og menn som ønsker å bidra til internasjonal fred og sikkerhet.

Men det betyr samtidig at vi må fortsette å forsterke vår innsats for personell som gjør tjeneste for Norge. Vi må være trygge på at de vi sender ut i internasjonale operasjoner er mentalt og fysisk forberedt på en slik oppgave. Og at soldatene er trygge på at de blir tatt vare på når de kommer hjem.

Jeg har lyst til å takke Trondheim kommune og ordfører Rita Ottervik for at dere er vertskap for årets veterankonferanse. Dere prioriterer veteransaken.  Trøndelagsfylkene huser mange nåværende og tidligere forsvarsansatte. Og derfor er dette også en anledning til å lære mer om den jobben Trondheim og flere andre kommuner gjør innenfor veteranfeltet.

Og det er nettopp kommunenes ansvar og innsats vi ønsker skal løftes frem i løpet av årets veterankonferanse. Vi ønsker at denne konferansen skal inspirere på alle nivå i kommunene.  Da trenger vi å lære av hverandre. Vi ønsker at de kommunene som har kommet lengst i arbeidet skal dele kunnskapen med andre kommuner. Vi har alle et ansvar for å bidra til et felles løft for våre veteraner.

 

Ringer i vannet

Og det er mange som gjør veldig mye for veteranene våre. Er det noe jeg har lært og sett så er det at det er uendelig mye frivillighet, raushet og dugnadsarbeid innenfor veteranfeltet.

Veteranorganisasjonene er viktige. De gir en stemme for dem som av og til kjenner avmakt, oppgitthet og kan føle seg stemmeløse. Dere tilbyr ikke minst viktig veiledning for veteraner og de pårørende i møte med det offentlige. Dere viser hvordan veteranenes store ressurser kan brukes, og dere inspirerer til innsats.

Men dere er ikke bare støttespillere, hjelpere og samtalepartnere for våre veteraner. Dere er også det vil jeg kalle samfunnets årvåkne samvittighet. Dere minner oss som samfunn og politikere om vårt ansvar og våre forpliktelser overfor veteranene. Dere er den viktige stenen i skoen som sier i fra når ord om ansvar og om nye tiltak ikke omsettes til handling.

Og så har vi veteranene selv. I Lommedalen utenfor Oslo har Pekka gjort det å bry seg om veteraner til en heltidsbeskjeftigelse. Pekka som egentlig heter Per Christian Jacobsen, sier at det å være veteran og hjelpe andre veteraner er blitt en livsstil for han. Oslo, kommunene rundt og veteranene er heldige som har Pekka og alle hans gode medhjelpere. For veteranene og familiene betyr kontakten og treffene han organiserer mye.

Ildsjeler er viktige og det er mange av dem. Det er mennesker som stiller opp for veteranenes sak, som gjør en viktig oppgave for samfunnet og for hverandre. Det må likevel aldri skapes tvil om at ansvaret hviler på storsamfunnet, på måten vi organiserer og legger til rette for at veteraner får anerkjennelse og blir ivaretatt.

Veteraner må ikke bli kasteballer mellom ulike instanser som ikke greier å samordne seg. Dessverre har vi nok av eksempler på veteraner som sier at konflikten og kamphandlingene ute ikke var noen ting sammenlignet med den kampen som ventet hjemme. Det kan vi som nasjon ikke leve med.

Jeg pleier å si at måten vi tar vare på våre veteraner forteller mye om oss som mennesker og som samfunn. Det er i dag vi avgjør om vi noen år fram i tid må be om unnskyldning til noen som ikke fikk det de hadde behov for.

Derfor må vi alle fortsette arbeidet med å bidra til at støtten en veteran rettmessig har krav på, blir systematisert og gjennomført. Vi må ta fatt i de utfordringene som vi vet fortsatt er der. Dette handler ikke minst om å utvikle mer kunnskap i kommunene om veteranene og hvilke behov de har. Og det handler om å åpne skottene mellom sektorene.  

Jeg blir optimistisk når jeg hører lederen for NVIO, Britt Brestrup, uttale seg i siste nummer av bladet «Veteran». «Kanskje», sier hun, «har vi kommet til et vendepunkt i organisasjonen. Spørsmålet har vært hva samfunnet kan gjøre for veteranene, men kanskje er det på tide å snu det på hodet og spørre hva veteranene kan gjøre for samfunnet».

Ja, det har skjedd mye. Vi har et godt utgangspunkt. På få år har veteranpolitikken kommet helt øverst på den politiske dagsorden. Flere av mine forgjengere, særlig Anne-Grete Strøm-Erichsen, har lagt ned et betydelig arbeid som i dag gjør oss langt bedre rustet.

Et omfattende antall tiltak er gjennomført og gjennomføres nå for å styrke veteranenes rettigheter. Kanskje aller viktigst er det at vi har lykkes med å skape kunnskap om hvem våre veteraner er. At de gir et bidrag til felleskapet, at de har flagget på skulderen, at de på våre vegne bidrar til fred og sikkerhet og at de har en spisskompetanse som samfunnet trenger.  

Den viktigste og tyngste jobben har veteranene stått for selv. Mange har stått frem og delt sin historie. Om kameratskap, samhold, personlig utvikling og mestring. Og vi har hørt om opplevelser, minner og skader som ikke slipper taket. Vi har fått frem mangfoldet. At våre veteraner er unike og ulike.

Dette mangfoldet må også vi i vår oppfølging ta høyde for. Her passer ikke enhetsstøvelen inn. Et uttrykk for det er at ansvaret for den nasjonale handlingsplanen deles av syv departementer. Det er første gang en slik samordning har skjedd, og det gjenspeiler at veteranoppfølgingen er sektorovergripende. Den krever samhandling og samordning. Jeg vil også rette en stor takk til mine gode og engasjerte kollegaer i regjeringen som har ansvar for oppfølgingen i sine sektorer.

Veteranarbeidet er for meg som en ring i vannet som stadig sprer seg og øker i omfang. Det er et arbeid som rommer et økende antall deltakere og flere gode initiativ. Både offentlig og privat sektor tar i økende grad eierskap og ser hva vi i fellesskap kan utrette. Det er viktig.

Vi har flere gode eksempler på dette. «Ringer i vannet» er også navnet på et viktig prosjekt som NHO Service står bak. I utgangspunktet er dette innrettet mot arbeidsformidling i stort. I dag er også veteraner inkludert. Med seg har NHO både Forsvaret og veteranorganisasjonene. Prosjektet har som mål å bygge en bro mellom veteraner og arbeidslivet. Det er både en rekrutteringsstrategi for næringslivet og en jobbmulighet for veteraner.

Her blir den kompetansen den enkelte soldat har opparbeidet gjennom tjenesten synliggjort for arbeidslivet. Det blir satt ord på hva som ligger i denne kompetansen. En spennende CV blir utformet.

Slik legges det til rette for kontakt mot aktuelle arbeidsgivere og veteraner får gode råd om hvordan de skal møte potensielle arbeidsgivere. Og kanskje aller viktigst er at prosjektet omfatter både de uskadde veteranene og de som har en belastning som følge av tjenesten. Det omfatter altså hele veteranspekteret, det store mangfoldet og all kompetansen.

NHO Service og deres samarbeidspartnere går foran og bryter ny grunn. De skaper ringer i vannet for veteranene og for veteranarbeidet. Og de peker på løsninger som både tjener veteranene og samfunnet de tilhører. Det går altså begge veier.

Det er dit vi ønsker oss. Dette er mennesker med kunnskap og erfaring som tilfører noe nytt til det sivile arbeidsliv. Vi må som samfunn nyttiggjøre oss av dette. I det ligger det mye av den anerkjennelsen og respekten vi ønsker våre veteraner skal bli møtt med.

Vi er i dag på riktig vei, men vi har fortsatt ikke gått den veien til ende i oppfølgingen av dem som trenger det aller mest. Vi vet at et lite mindretall av veteranene opplever det som vanskelig å takle overgangen fra en periode med sterkt kameratskap og høyt adrenalin til et mer rutinepreget liv hjemme. Uten gruppesamholdet, uten noen å dele kanskje vanskelige opplevelser med, kan hverdagen bli en større utfordring enn ventet. 

Førstelinjetjenesten i kommunene har et helt spesielt ansvar i oppfølgingen av veteranene. Det er ute i kommunene veteranene bor. Det er der de må henvende seg hvis de får behov for støtte.

Da må alle delene fungere - sammen. Fastlege, lokalt NAV-kontor, familievernkontor, psykolog og spesialisthelsetjeneste må møte den enkelte med kunnskap, og kunne samarbeide på tvers av etatsgrensene.

Dette er helt grunnleggende. For det er i det sivile hjelpeapparatet at skoen trykker mest. Det er i møtet med de sivile tjenestene som først og fremst oppleves som en utfordring for dem som trenger hjelp.

Pilotprosjekt Østerdalen som ble avsluttet i fjor har skapt ringer i vannet. Det har pekt på utfordringer vi må løse og den har gitt oss kunnskap som vi tidligere ikke hadde. I dag kan vi nyttiggjøre oss disse erfaringene når andre kommuner skal organisere sitt tjenestetilbud.

Vi kan derfor slå fast er at det i dag er dedikerte og kompetente mennesker ved NAV-kontoret i Elverum. De flotte damene der, Gunn Strand og Guri Hammervold Johansen, også kjent som NAVs egen spesialsyrke, får henvendelser fra hele landet. Her får veteraner får svar på hvordan de skal gå videre, her får Forsvaret gode råd og de to bistår også andre NAV-ansatte om hvordan de skal møte våre veteraner. Jeg hadde gleden av å besøke Gunn, Guri og to sterke veteraner på Elverum for litt siden.

 

Viktige initiativ i kommune-Norge

For å kunne støtte våre veteraner og ta i bruk deres erfaringer må vi ha engasjement, innsats og kunnskap i kommunene. Her må mange flere dra lasset sammen. Det gjelder familievernkontor, barnehage, skole og helsetjenester.

Jeg er veldig glad for at vi har oppnådd målet om en bred nasjonal markering av 8. mai. Mange av landets kommuner har svart på utfordringen fra regjeringen og gjennomfører verdige og godt synlige arrangementer for eldre og yngre veteraner. Det er også mange kommuner som har etablert oversikt over veteraner bosatt i kommunen. Noen arrangerer også egne veterantreff. Det ligger mye forebygging i å ha slike små og store treffpunkt. Det skaper trygghet å vite at du har noen å dele dine erfaringer med. 

Et viktig mål for regjeringen er at vi lykkes med å følge opp veteranene lokalt. En naturlig fortsettelse av den nasjonale handlingsplanen for veteraner, er derfor planer utviklet på kommunalt nivå.

Og jeg er glad for å se at det skjer nå. I store og mindre kommuner. I nord har Sørreisa, Bardu og Målselv kommune gått sammen for å finne gode felles løsninger. Rundt den nye kampflybasen på Ørland samarbeider flere Fosen-kommuner, blant annet om helsetilbud.

Og storbyene er i høyeste grad med, anført av Bergen kommune som allerede i 2013 begynte arbeidet med å utvikle en egen handlingsplan. Oslo og Trondheim følger opp med egne kommunale handlingsplaner som skal gjøre dem i stand til å hedre, ivareta og nyttiggjøre seg kvinner og menn som har vært i operativ utenlandstjeneste.

I byen jeg bor, Oslo, vet vi at det bor det flere tusen veteraner. Med familie, pårørende og venner kan du gange antall veteraner med minst fem. Det sier noe om hvor mange som på en eller annen måte er berørt.

Oslo kommune ønsker nå å styrke apparatet rundt skadde veteraner. I begynnelsen av september var jeg til stede sammen med ordfører Fabian Stang da Oslo lanserte landets første kommunale veterantelefon for veteraner og deres pårørende. Dette er en krisetelefon som er døgnbemannet av ansatte med som har kompetanse i å møte mennesker i akutt krise. Om nødvendig skal de også kunne rykke ut.

Jeg er veldig glad for at Oslo kommune tar dette initiativet. Prosjektet er toårig og lærdommer skal systematiseres og evalueres. Dette er viktig for andre kommuner som vurderer å etablere en tilsvarende ordning. Oppsummert ser vi mange gode, lokale initiativ.

 

Kjære alle sammen,

Som veldig mange i min generasjon hadde jeg en morfar som var veteran. Han reiste ut i den andre kontingenten i Tysklandsbrigaden, som ble sendt til Höxter i 1947. Morfar fortalte fra den tida, og han viste bilder han tok under oppdraget. Han tok også vare på en bok han og alle som reiste ut fikk før de dro. Det var Forsvarsdepartementet, med daværende forsvarsminister Jens Chr. Hauge i spissen, som ga ut boka. I den beskrev Hauge oppdraget soldatene skulle ut på:

[…] «Vi har dessuten aldri vært vant til å sende tropper ut av landet, og vi reagerer følelsesmessig mot det. Men dette må ikke skygge for den kjennsgjerning at vi gjennom vår deltakelse er med på å løse en viktig sak for fred og sikkerhet i verden – også vår egen fred og vår egen sikkerhet. […] Norge kan ikke ta del i mellomfolkelig arbeid for å fremme fred og trygghet med rettigheter - men uten plikter.»

Dette er tidløst. Dette var like sant da som det er nå.

Kjære alle sammen. Det er dette oppdraget alle våre veteraner har løst på våre vegne.

Takk for meg.