Kvinner og barn i krig og konflikt

God morgen, alle sammen. Og takk for at jeg får være her og bidra med min del i et svært spennende program.

Konflikt og krig rammer ofte kvinner og menn på ulike vis. Noen vil si at kvinner rammes hardere. Jeg vil si at kvinner ofte rammes av vold som gjør at de fortsatt lever, og blir de som må ta ansvar for gjenoppbyggingen av samfunnet når alt er gått i stykker.

***

For ikke lenge siden la vi til rette for en samtale mellom FNs spesialutsending til Syria og en gruppe syriske kvinner. Dette var kvinner som var blitt igjen i Syria, gjennom hele krigen, og som spiller nøkkelroller i syrisk samfunn. Blant dem var en forretningsleder, en ordfører, en poet og en journalist. De gav et slående bilde av hva som skjer i krig:

Etter Isils fall, kunne familier nå vende hjem til mange deler av Syria, men i flere områder var det bare 15 prosent som var kommet tilbake. Det viste seg at det var gode grunner til det.

Bare menn kan eie jord, bare menn kan arve. Men av dem som hørte hjemme i disse landsbyene var tre av fire familier uten noen mann. Mennene var døde eller stridende, eller de hadde flyktet – mange for å unngå obligatorisk militærtjeneste. 

Enten de vil det eller ei, må kvinnene ta ansvaret for sine. De må ordne med tak over hodet, mat og trygghet for seg selv og sine barn, og de må ta ansvar for helse og skole, politikk og samfunnsutvikling. Det må de få til i en situasjon hvor de ikke har lov til å eie jorda de dyrker, hvor de selv bærer sår og traumer, og hvor infrastruktur og tjenester er brutt sammen.

***

Det er ikke mulig å få samfunn til å fungere uten kvinner. Det er sant til enhver tid. Men det er ikke minst sant i konfliktsituasjoner og fredsbyggingsfaser – der kvinnene er de som er igjen.

I en slik situasjon blir det enormt viktig å sørge for at kvinners rettigheter ivaretas, og at kvinner får mulighet til å påvirke fredsprosess og gjenoppbygging.

Hvis kvinnene ikke deltar, så går vi glipp av informasjon vi trenger.

Vi går glipp av erfaringene og kunnskapen til dem som til daglig forholder seg til grenseposter og miner, matmangel og medisiner som er utgått på dato.

Vi mister tilgangen til dem som steller de sårede og som vet hva lokalsamfunnenes behov er, de som vet hvilke ungdommer som er sårbare for radikalisering, og hvor uroen er i ferd med å komme ut av kontroll.

***

Kvinner er ofte i førstelinja – både i humanitær respons og i freds- og forsoningsinitiativ.

Kvinnene forhandler allerede med opprørslederne, som det internasjonale samfunnet sliter med å få i tale.

Som da Mona Luqman og hennes kollegaer forhandlet vanntilgang for seks landsbyer i Jemen.

Som da Hamsatu Allamin forhandlet humanitær tilgang i Boko Haram-kontrollerte områder i Nordøst-Nigeria.

Og slik mange afghanske kvinner stadig sikrer skolegang for sine jenter i dialog med Taliban. Lokalt. 

***

Norges handlingsplan for kvinner, fred og sikkerhet handler egentlig bare om to ting:

At kvinners rettigheter ivaretas på lik linje med menns.

Og at kvinner som menn deltar i prosesser som handler om deres fortid og preger deres fremtid.

Dette begrunnes både i at det er kvinners rett, og i at det er nødvendig – om vi skal klare å bygge en fred som erfares av hele befolkningen – og som varer.

***

Jeg skal være mer konkret:

I freds- og forsoningsprosesser betyr det at der vi er involvert, så skal vi legge til rette for inkluderende prosesser helt fra starten av.

Om vi venter med å inkludere kvinner til agendaen er satt og delegasjonene er avklart, da er det for det første vanskeligere å få inn nye folk og nye tema, og premissene er lagt for alt som siden skjer.

Derfor skal vi arbeide for å etablere kontakt med kvinneorganisasjoner tidlig, som vil kunne spille en rolle senere; finne ut hva de vet og vil.

Vi skal gjøre analyser av konflikten og aktørene som inkluderer kvinner og kvinners rettigheter, behov og prioriteringer.

Vi skal selv ha både kvinner og menn i våre delegasjoner, sørge for at én i teamet har særlig ansvar for disse spørsmålene, og lage en strategi for hvordan vi jobber med kvinner, fred og sikkerhet i akkurat denne prosessen.

Vi skal jobbe med partene slik at de ser verdien av en inkluderende prosess, og tilby teknisk ekspertise der det er et behov.

Vi skal gjøre det vi kan for at de sakene kvinnene er opptatt av blir tatt videre. Og bistå kvinnegruppene der det trengs og er ønskelig – slik at kvinner som er like uenige som menn – evner å enes om enkelte saker og budskap. Slik at de kan få gjennomslag.

Det viser seg faktisk gang på gang - at kvinner som representerer samme politiske og sosiale, etniske og religiøse bredde som menn, er i stand til å komme til enighet, selv der mennene står i stampe.

Vi ser det for eksempel i Syria, der det norskstøttede Women’s Advisory Board fungerer som en luftekanal og en høringsinstans for spesialutsendingen, i tillegg til at de er hans rådgivere.

Kanskje handler det om at de må kjempe for å bli hørt – og at de kun får innflytelse om de klarer å stå samlet? Kanskje handler det om at kvinnene står midt i konflikthverdagen og må håndtere den? De har ingen makt å miste, men mye å vinne på å få ro til å bygge opp igjen liv og samfunn i fred.

Der kvinner ikke deltar direkte i forhandlingene, skal vi bidra til gode inkluderingsmekanismer og være brobyggere mellom forandlingsbordet og det bredere samfunnet.

Vi vet det er nødvendig om fredsprosessen og –avtalen skal ha legitimitet i befolkningen og eies av dem som siden må gjennomføre den.

Vi jobber også for å sikre at de store meklingsaktørene som FN og Den afrikanske union, utnevner kvinner til sentrale posisjoner.

Blant annet har Norge ledet prosessen frem mot en global allianse av kvinnelige meklere. Og nå finansierer vi også utsendingen av kvinnelige meklere fra Den afrikanske unions nettverk – til Sudan, Sør-Sudan og Etiopia.

***

Når fredsavtaler er inngått, skal Norge arbeide for at kvinner deltar i gjennomføringen av den. Kvinner skal delta i overvåkningen av freden, i konstitusjonskomiteer, i sikkerhetssektorreform, i overgangsrettferdighet og så videre.

Og kvinners rettigheter skal ivaretas. Kvinner som har vært del av opprørsgrupper må få anledning til å delta i reintegreringsprogram, slik som menn.

Her gjøres det fortsatt mye rart. Vi kjenner for eksempel til mange situasjoner hvor det er lagt opp til skole og arbeid for tidligere stridende, uten at man tar høyde for graviditet, fødsler og barnepass. Dette til tross for at det er helt vanlig at man velger å få barn når en fredsavtale er inngått. Gang på gang ser man baby booms, slik som blant tidligere Farc-soldater i Colombia. 

Det må jobbes systematisk med kjønnsroller etter konflikt. Kvinner har av ulike grunner fylt andre roller under krigen og etterpå. For noen har de nye rollene representert ny frihet, for andre har det kun vært av nødvendighet.

Men uavhengig av årsak eller opplevelse av disse endringene, er det skjedd noe med kjønnsrollene. Det kan gi grobunn for økt frustrasjon og vold mot kvinner. Det kan også gi styrket handlingsrom for kvinner, og bedre oppfølging av kvinners rettigheter.

Vi skal gjøre det vi kan for at mulighetsrommene som oppstår i overgangen fra krig til fred utnyttes, og at avtaler gjennomføres slik at både kvinner og menn nyter godt av freden.

***

Der helsetjenester faller bort i krise og kaos, står kvinner ofte tilbake uten prevensjonsmuligheter, uten oppfølging gjennom svangerskap, uten noe tilsyn før, gjennom og etter fødsel.

Barneekteskap og tvangsekteskap øker, både som resultat av desperasjon, frykt og ideologiske strømninger. Seksualisert vold øker, barn blir født som resultat av overgrep, og både mor og barn utsettes for stigma og utestengning - noen ganger bortfall av religiøs eller nasjonal tilhørighet.

Derfor styrker vi innsatsen for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter i humanitær respons og overfor dem som er på flukt. Vi setter søkelys på barn født av krig - for eksempel i Nigeria, der Boko Haram har tatt tusenvis av unge jenter til fange - og barna som blir født kalles barn med ondt blod.

Vi styrker innsatsen mot konfliktrelatert seksualisert og kjønnsbasert vold. Kvinner og jenter rammes oftest, men også menn og gutter er utsatt. Vi skal ta på alvor at mennesker som av ulike grunner er utsatt for diskriminering på andre vis, ofte også utsettes for slik vold.  

***

Vi ser at kvinnelige fredsbyggere og menneskerettighetsforsvarere utsettes for økende press, politisk vold – til og med drap. Dette er vi veldig bekymret over. Både med tanke på deres egne rettigheter, sikkerhet og velferd - og med tanke på den rollen de spiller for fred og demokrati.

Vi støtter derfor organisasjoner som tilbyr oppfølging – både psykososialt og praktisk – til dem som er særlig utsatt, og vi støtter det nye initiativet «Stand by Women Peacebuilders».

Vi jobber også i FN og i andre sammenhenger, for å styrke deres sikkerhet og arbeidsro. I oktober var Norge medforslagsstiller til en sikkerhetsrådsresolusjon som forplikter stater til å beskytte kvinnelige fredsarbeidere og menneskerettighetsarbeidere.

***

Vi jobber stadig og på ulike vis for å sikre at pengene våre når grasrota, der lokale kvinner gjør en stor innsats.

Vi kanaliserer støtte gjennom ulike fond og programmer som sikrer at aktører som er for små eller ikke klarer å levere planene og rapportene vi trenger – likevel får de midlene de trenger.

***

Til sist vil jeg kort nevne ungdom. Vi ser at gjennom ungdom, fred og sikkerhetsbevegelsen får unge kvinner innpass. Vi ser at unge menn mobiliseres for fred og for kvinners rettigheter. Derfor støtter vi ungdoms deltakelse i fred og sikkerhet på ulike vis, ikke minst i forebygging og bekjempelse av voldelig ekstremisme.

Og i året som kommer – når kvinner, fred og sikkerhetsagendaen markerer 20 år, og Beijing-erklæringen markerer 25 år - skal Norge bidra til at FN løfter frem skjæringspunktet mellom kampen for kvinners rettigheter og likestilling og kvinner, fred og sikkerhet. Vi har påtatt oss en champion-rolle for gjennomføring av kvinner, fred og sikkerhetsforpliktelser, og unge kvinners deltakelse i fred og sikkerhet. 

Vi ser frem til å ta dette arbeidet videre, sammen med dere.