Flere misforståelser om Tisa

Innlegget illustrerer at Titland, Sultan og Nærstad har en grunnleggende annen holdning til forpliktende internasjonale handelsavtaler enn det regjeringen har. Med støtte i flertallet på Stortinget mener denne og tidligere regjeringer at handelsavtaler er et gode for Norge. Stortingets behandling av regjeringens stortingsmelding nr. 29 om globalisering og handel viste at det er bred oppslutning om regjeringens handelspolitikk.

Internasjonal handel er avgjørende for den velferden som vi nordmenn nyter godt av i dag. Vi trenger at norske bedrifter får gode vilkår for å eksportere og derfor har skiftende regjeringer inngått en rekke handelsavtaler: Gatt i 1947, Efta fra 1960-tallet og EØS, WTO og Gats på 1990-tallet. Alle disse avtalene er kjennetegnet av at de gir Norge og norske bedrifter tilgang til utenlandske markeder. Til gjengjeld forplikter vi oss til å opprettholde allerede åpne norske markeder, begrense diskrimineringen av utenlandsk aktører og i noen tilfeller åpne markedet ytterligere. Norges tjenesteeksport har en verdi på over 400 milliarder kroner, og tjenester utgjør en økende andel av verdiskapningen både i Norge og globalt. En avtale om tjenester med klare og robuste rammebetingelser for handelen med tjenester, vil bidra til verdiskapning for Norge.

Enhver internasjonal avtale inneholder naturligvis forpliktelser. Det er derfor viktig å forstå hva slags forpliktelser det er snakk om. Som i tidligere forhandlinger om handelsavtaler er målet i Tisa-forhandlingene å beskytte norske interesser og ivareta behovet for politisk handlingsrom. I mitt forrige svar bekreftet jeg hvordan vi ivaretar disse interessene på flere områder, for eksempel innenfor velferdstjenester og andre offentlige tjenester. Det siste innlegget fra Titland, Sultan og Nærstad gir meg anledning til å poengtere noen flere områder.

• For det første de universelle tjenestene: Norge ønsker fortsatt å ha ordninger som sikrer tilbud av grunnleggende tjenester til alle innbyggere i de enkelte Tisa-land, for eksempel Telenors plikt til å levere fasttelefoni, Postens plikt til å levere post til hele landet. Vi går inn for at dette sikres på samme måte som i våre Gats-forpliktelser.
• Dernest regulering av finanssektoren: Det er feil når det hevdes at «Tisa-landene skal etterstrebe å fjerne reguleringer som i det hele tatt påvirker finanssektorens frie spill.» Det inngår allerede i våre internasjonale forpliktelser fra Gats i 1995 at vi har handlingsrom til å treffe regulatoriske tiltak. Norge har flere ganger endret reguleringene av finansmarkedet etter at vi i 1995 påtok oss Gats-forpliktelsene. Dette forholdet endres ikke med Tisa. Vi kan innføre strengere reguleringer dersom vi vurderer at det er nødvendig, men vi kan ikke øke forskjellsbehandlingen mellom norske og utenlandske aktører.
• Og så til sykepleiertjenester, jordmortjenester og ambulansetjenester: Sykepleier- og jordmortjenester har vært åpne for utenlandske tjenesteytere og åpenheten har vært bundet siden vi ble medlem av Gats i 1995. Det vil dermed ikke ha noen praktisk betydning at disse tjenestene er inkludert i det norske åpningstilbudet i Tisa. Forutsetningen er at de utenlandske aktørene oppfyller norske krav på lik linje med norske konkurrenter. Vi har imidlertid ikke bundet ambulansetjenester.

Jeg vil avslutningsvis presisere at vi ikke har tilbudt markedsadgang for sykehustjenester og sosiale tjenester, og disse tjenestene er også unntatt fra frys- og skralleforpliktelsene. For offentlige tjenester innebærer unntaket at vi beholder retten til å ombestemme oss. Det gjelder også dersom staten eller en kommune har valgt å sette ut en offentlig tjeneste på anbud. Da kan kommunen etter norsk lov ta tjenesten tilbake til kommunal drift etter at kontrakten er utløpt.

At Titland, Sultan og Nærstad ser ut til å mene at forpliktende internasjonale handelsavtaler ikke er et gode, er en ærlig sak. Da bør de være ærlige på dette og ikke tåkelegge debatten om Tisa-avtalen med misforståelser.