Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Forsvarsministerens minnetale

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Forsvarsdepartementet

- Forsvarets minnedag markerer heder, støtte og trøst til de nærmeste pårørende etter norske soldater som har omkommet i Forsvarets tjeneste, sa forsvarsminister Grete Faremo i minnetalen.

I forbindelse med Forsvarets minnedag 7. november, holdt forsvarsminister Grete Faremo minnetale i Akershus slottskirke. - Forsvarets minnedag markerer heder, støtte og trøst til de nærmeste pårørende etter norske soldater som har omkommet i Forsvarets tjeneste.

Hovedmarkeringen på Akershus festning bestod i år av kransenedleggelse av HM Kongen ved minnesmerket over falne i internasjonale operasjoner i Minnelunden på Akershus festning, minnegudstjeneste i Akershus slottskirke, samt en mottakelse samme sted.

Forsvarsminister Grete Faremo holdt minnetale i Akershus slottskirke på Forsvarets minnedag 7. november. - Foto: Torbjørn Kjosvold
Forsvarsminister Grete Faremo holdt minnetale i Akershus slottskirke på Forsvarets minnedag 7. november. - Foto: Torbjørn Kjosvold

Deres Majestet,
Kjære pårørende!

I livets mest dramatiske stunder kjenner vi trangen til noe å holde fast i. Da behøver vi ritualer og seremonier. Ingen har vel bedre erfaring med ritualer og seremonier enn Forsvaret og Kirken. Når vi skal minnes og hedre våre falne soldater, er det godt å samles her i Akershus slottskirke.

Jeg føler med dere, dere som har mistet en sønn eller en datter, en far, en ektemann eller en venn. Det går knapt en dag uten at jeg tenker på dere.

På sin første plate, ”Tilbake”, har Lillebjørn Nilsen en nydelig vise han har kalt ”Far har fortalt”. Min far har fortalt meg. Min far var krigsveteran fra Annen Verdenskrig, og så mange av sine kjære falle. For meg var det sterke fortellinger. For ham var det bitter virkelighet. Slik det er for dere som har mistet.

Jeg vet det er fattig trøst å høre meg si, som Forsvarssjefen sa ved kransnedleggelsen for en liten stund siden, at den dere har mistet har gjort det fineste et menneske kan gjøre – den falne soldaten har gitt sitt liv for andre. Å være soldat er å ofre seg for at menneskene i vårt samfunn skal få leve i fred og frihet og trygghet.

Soldatene er ikke og skal ikke være ”action-stjerner”, slike som bare finnes på film. De er ikke ensomme helter som utfører heltedåder og redder verden alene. De utgjør et fellesskap som går opp i en større enhet, Forsvaret.

Forsvaret og våre allierte er det vern vi trenger, et vern som av og til – dessverre – må ut i strid. Våre falne soldater, enten de har falt i strid eller under øving og trening, har gitt sitt liv for dette at dette livsnødvendige fellesskapet skal fungere.

Det er vi dem dypt takknemlige for. Det er vi dere dypt takknemlige for, dere som har latt Forsvaret låne deres kjære. Jeg skjønner at takknemligheten ikke rekker langt for å bøte på den sorgen dere bærer. Men den er der.

Hans Majestet Kongens tilstedeværelse på denne minnedagen, og under denne gudstjenesten, markerer folkets og nasjonens takk. Og respekt.

Overfor de falne.

Og overfor dere, som er de falnes nærmeste pårørende.

Døden rammer av og til tilfeldig og nådeløst. Selv om det kan være vanskelig å fatte kort tid etter at det er skjedd, vil det med tiden kanskje ligge en liten trøst i vissheten om at soldatene ikke gav sine liv forgjeves.

For det gjorde de absolutt ikke. De har vært med på å gjøre livet bedre og tryggere for folk i Norge og for mennesker langt borte. De vil aldri bli glemt.

Som forfatteren og fredsprisvinneren Elie Wiesel skriver i romanen ”Lykkens by”; ”døden er noe annet enn det enkle fraværet av krig”. Døden betyr også gode og verdifulle minner. Glemselen skal vi aldri tillate oss.

Kristian Ottosen – motstandsmann, krigsfange og fremragende akademiker – brukte mange av sine siste år på dette ene: Å få nevnt, navngitt og gitt et vitnesbyrd om hver enkelt nordmann som satt i fangenskap under krigen. Han levde for å vitne om de døde. Det skal også vi andre gjøre, hver på vår måte.

Kjære pårørende, takk for at dere ville komme, takk for at vi får være sammen med dere denne dagen. Jeg hilser dere med noen ord fra Håvard Rems gjendiktning av et verk fra den amerikanske poeten Walt Whitman som gir uttrykk for noen følelser jeg tror flere av oss kjenner på:

Jeg hadde en underlig våkenatt på slagmarken;
Da du min sønn og kamerat falt ved min side den dagen
Ga jeg deg et blikk, et eneste, som dine kjære øyne gjengjeldte på en måte jeg aldri skal glemme.
Du strakte hånden opp en gang der du lå, og rørte min,
Så sprang jeg videre gjennom slaget, den endeløse kampen.

Til toppen