Åpningen av schizofrenidagene i Stavanger

22. november 2006

Tale ved åpningen av schizofrenidagene i Stavanger

Statssekretær Arvid Libak

_____________________________________________

Deres kongelige høyhet Kronprinsen og alle konferansedeltakere. Jeg vil takke for invitasjonen til å delta med en åpningshilsen ved årets Nordiske psykiatrikonferanse.

Schizofrenidagene har vokst til å bli et helt spesielt konsept i internasjonal sammenheng. Fra konferansens begynnelse i 1989 og fram til i dag har dere tatt opp en rekke viktige felt som har bidratt til åpenhet, engasjement og ny viten om psykisk helse. Jeg vil våge å påstå at konferansen har vært en viktig premissleverandør ved utforming av fag og helsepolitikk. Konferansen har gitt et ansikt til flere tabubelagte emner som det har vært vanlig å tie i hjel.

”Har sår på sjelen en farge?” har dere kalt årets konferanse. Jeg synes dette er en treffende tittel når vi tenker på de utfordringer vi har i vårt interkulturelle samfunn, og jeg vil berømme arrangøren for å ha valgt et så dagsaktuelt tema.

I Norge har vi et høyt ambisjonsnivå for helsetjenesten. Vi vil gjerne at tjenesten skal ha høy kvalitet og at tilbudene skal nå fram til alle uavhengig av økonomi, sosial status, alder, kjønn og etnisk bakgrunn. Langt på vei er dette høye ambisjonsnivået innfridd, og vi har god dokumentasjon for å si at vårt helsevesen er blant de beste i verden. Samtidig vet vi at det er mangler og utfordringer på en rekke områder som viser at det fortsatt er mye som kan bli bedre.

I Soria Moria erklæringen har regjeringen slått fast at vi skal gjennomføre opptrappingsplanen for psykisk helse, som ble påbegynt i 1999. I disse årene har vi fått 6 000 nye årsverk til psykisk helsearbeid i kommuner og helseforetak. Det er etablert 3 400 omsorgsboliger for mennesker med psykiske lidelser og det er bygd opp 70 distriktspsykiatriske sentra. Antall pasienter som får behandling har økt betydelig. Dette er en gledelig utvikling og jeg mener at vi i Norge langt på vei kan vise fram en moderne lokalbasert tjeneste. Men vi vet alle at vi har et forbedringspotensiale. Det at barn og unge med psykiske lidelser må vente i gjennomsnitt tre måneder for å få hjelp i spesialisthelsetjenesten er alt for lenge.

Regjeringen vil sikre at helsen til ulike befolkningsgrupper er viktig i all samfunnsplanlegging, og at forebyggende tiltak skal tilpasses bedre for de gruppene som er mest utsatt. Det kan være spesielt utfordrende å tilby gode helsetjenester når flyktningbakgrunn og eksiltilværelse har ført til helsemessige konsekvenser. Regjeringen har bevilget midler til flere tiltak som skal sette fagfolk bedre i stand til å møte slike utfordringer. I denne sammenheng vil jeg nevne Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress som har en egen seksjon for flyktninghelse og tvungen migrasjon.

Mange flyktninger som kommer til Norge har opplevd alvorlige hendelser eller tortur på grunn av krig eller undertrykkelse i landet de kommer fra eller under flukten. Alle vi mennesker er preget av det livet vi har levd. Jeg har derfor lyst til å bruke et dikt for å vise hvordan vonde opplevelser kan forplante seg i sinnet:

TRANESKRIK
Langt innpå øde myrer
skriker ei trane.
Nå
som dagen allerede sturer
mot første snøfall
skriker ei trane
så skurrende kaldt og vilt,
som hadde fuglen
ei skarp froststjerne
iset fast i strupen.

Og jeg veit med meg sjøl at
dette skriket
vil alltid komme til å følge meg,
alltid,
fordi den skaskøtne flyttfuglen
holder til i vegløse ødemarker
djupt inne i meg.

I dette diktet forteller Hans Børli en historie: Han var på jakt i ungdommen og skadeskjøt en fugl som han ikke greide å få tak i – han hørte bare klagesangen langt inni skogen. På samme tid var det ei jente på nabogarden som tok livet av seg ute i skogen. Børli forbandt disse to hendelsene med hverandre. De kom til å bli en slags klangbunn for hans utilstrekkelighet og skyld, tror jeg. Flyktninger i Norge kan være sårbare i møte med det norske samfunnet. Traumer fra hjemlandet kan igjen blåses liv i dersom vi ikke klarer å møte disse menneskene på en god måte. Vi har lever i et flerkulturelt samfunn i rask endring. Det er derfor viktig å satse mye på at de som er ansatt i hjelpeapparatet får god nok kunnskap til å takle de krevende utfordringene.

Det er over 365 000 personer i Norge i dag som vi kaller innvandrere. Men dette er ingen ensartet gruppe. Noen er på flukt fra krig, mange er gift med norske statsborgere, mange er født her, andre har bodd og arbeidet her i over tretti år. Noen er studenter, en del kommer fra vestlige land, og mange har høy utdanning. Poenget med denne opplistingen er at vi må være konkrete og målrettede både i politikk og tilnærmingsmåte når vi skal se på integrering i lys av psykisk helse. Regjeringen har laget en Handlingsplan for inkludering av innvandrerbefolkningen som peker på hvor viktig det er med tiltak som griper over flere samfunnssektorer. Vi kan ikke vurdere psykisk helse uavhengig av jobbmuligheter, fritidsaktiviteter og sosiale nettverk. Derfor er målet med handlingsplanen å få til samarbeid mellom de som er involvert på alle nivåer, fra departementene og nedover til den enkelte helsearbeider og bruker.

Jeg vil kort nevne noen andre tiltak som tar sikte på å styrke helsetilbudet til innvandrere i Norge.

Regjeringen vil opprette kliniske kompetansemiljøer i alle helseregioner for å styrke behandlingstilbudet til sterkt traumatiserte pasienter og torturofre. Sosial og helsedirektoratet skal gi oss råd om hvordan denne tjenesten bør organiseres.

Nasjonalt senter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging har etablert en egen seksjon for flyktningshelse og tvungen migrasjon. Dette for å styrke forsknings og kompetanseutviklingen på området.

Undervisning og veiledningsarbeid i regi av de regionale psykososiale teamene for flyktninger, er blitt innlemmet i regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging. Disse sentrene skal bistå hjelpeapparatet både i kommunen og i spesialisttjenesten, og de forventes å være i drift i løpet av våren 2007.

Arbeidet for aksept og åpenhet rundt psykiske lidelser må foregå på alle arenaer. Det er en utfordring for alle å bidra til å bryte ned tabuene og endre holdninger knyttet til psykisk helse. Vi er kommet et langt stykke på vei i arbeidet med å endre folks syn på psykisk sykdom, men vi har et langt stykke vei å gå før vi kan si at vi har lyktes med slikt endringsarbeid i et interkulturelt perspektiv.

Vi vet at helsearbeidere i Norge har en generelt høy grad av tillit i befolkningen. Jeg vil rette en honnør til alle som er ansatt i helse- og sosialtjenesten for den jobben dere gjør for mennesker med sår på sjelen. Dere bidrar i arbeidet med å nå målet om et mer rettferdig og inkluderende samfunn.

La meg til slutt minne om traneskriket til Hans Børli. Mange av oss bærer i oss det samme skriket som den skadeskutte fuglen. Idealet i et inkluderende og rettferdig samfunn kan ikke være å fjerne skrikene, - de er en del av det å være menneske. Idealet må være et samfunn der vi kan tåle hverandres ”traneskrik” og forstå hva skrikene betyr.

Flyktninger i Norge kan være sårbare i møte med det norske samfunnet generelt og i møtet med helsetjenesten spesielt. Programmet for denne konferansen viser at ”sår på sjelen kan ha mange farger” og at god utredning, behandling og oppfølging krever at vi lærer oss å tolke nyansene. Det skal disse tre dagene bidra til.

Lykke til med et svært viktig arrangement.