Utdanning og demokrati i det 21. århundre

Kunnskapsminister Øystein Djupedals innlegg på Utdanningsforbundets skolelederkonferanse 25. 09.06 i Trondheim.

Takk for invitasjonen.

La meg starte med å fastslå at utdanning er en grunnleggende forutsetning for å utvikle og vedlikeholde demokratiet i et samfunn. Demokratiutviklingen i vår eget land er nært knyttet til utdanning. Demokrati er ikke noe som kommer av seg selv. Demokratiske ideer må holdes levende, demokratiske institusjoner må få vekstvilkår og alle trenger trening i å praktisere demokrati, for eksempel gjennom utdanning.

Det er ingen liten problemstilling jeg har fått utlevert i dag; Utdanning og demokrati i det 21. århundre. Jeg har valgt to innfallsvinkler.

Den første er hvordan skolen kan bidra til at elevene utvikler demokratisk kompetanse gjennom opplæringen. Skolen skal være en treningsarena for demokrati gjennom de kunnskaper og ferdigheter som elevene lærer, og de arbeidsmåter som brukes.

Den andre er skolen som demokratisk institusjon, der det er rom for den åpne debatt og de frie ytringer. Der medlemmene opplever seg som aktører og ikke brikker. Det kan dreie seg om forhold på den enkelte skole, forhold mellom skole og lokalsamfunn og forholdet mellom skole og skoleeier.

Jeg tror – som troende demokrat, hadde jeg nær sagt – at det ikke er mulig å oppnå det ene uten å praktisere det andre. Et skolesystem som ikke praktiserer demokratiske prinsipper i sitt daglige virke, kan ikke gi en troverdig opplæring for elevene. Her kan en virkelig snakke om at teori og praksis må gå hand i hand.

Det står ikke verst til på dette området i norsk skole. Civic-undersøkelsen fra 2002 forteller noe viktig om sider ved norsk skole, ikke minst i relasjon til andre land. Resultatene fra denne undersøkelsen har hatt en tendens til å forsvinne i diskusjonen om PISA og TIMMS. Undersøkelsen bruker begrepene demokratisk beredskap, som omfatter kunnskaper, ferdigheter og holdninger, og demokratisk engasjement, som uttrykker engasjementet til elevene i nåtid og framtid.

Resultatene viser at norske elever skårer klart høyere enn det internasjonale gjennomsnittet. Det gjelder både kunnskaper og ferdigheter. Det viser seg også at det skjer en klar positiv utvikling i læring og modenhet fra 9. klasse i grunnskolen til 2. år i videregående opplæring.

Ut fra dette er konklusjonen så langt at vi har langt på vei lykkes i å utvikle en selvstendig og reflektert elev i norsk skole. En elev som er bevisst sine og andres rettigheter. Kombinerer vi resultatene fra Civic og PISA, er det likevel klart at det er lagt for lite vekt på arbeidet med elevenes grunnleggende ferdigheter. Dette er alvorlig. En grunnleggende forutsetning for at elevene skal vise aktiv deltakelse i samfunnet, politisk, sosialt og kulturelt, er blant annet evnen til å lese og forstå ulike tekster. Uten grunnleggende ferdigheter i lesing vil et menneske stille med et handikap dersom en ønsker å være deltaker – og ikke brikke – i samfunnslivet.

Dette viser hvordan demokratiperspektivet er nært knyttet til noen grunnleggende sammenhenger mellom innhold i fag, arbeidsmåter i opplæringen og elevenes kompetanse. Kunnskap og demokrati er to sider av samme sak.

Hva betyr dette for regjeringens politikk?

La meg starte med et sitat fra Soria Moria-erklæringen: ”Regjeringen vil bekjempe alle former for diskriminering, undertrykking, intoleranse og rasisme. Vi vil føre en politikk som fremmer likestilling mellom kvinner og menn. Personlig frihet bygges best på respekt for andre, på toleranse og mangfold, på åpenhet og raushet. Ingen skal forskjellsbehandles på grunn av kjønn, sosial bakgrunn, religion, etnisk tilhørighet, hudfarge, funksjonsnivå eller seksuell orientering. Alle skal ha like muligheter til å utvikle og utnytte sine evner, også de som trenger ekstra hjelp fra fellesskapet for å ha samme muligheter som andre.”

Vi kan godt kalle dette en del av verdigrunnlaget for alle sider ved virksomheten i skolen. Det omfatter både innholdet i opplæringen, måten opplæringen skjer på og hvordan skolen fungerer som system.

La meg understreke at det skal ikke herske tvil om at skolens primære jobb er å lære elevene kunnskaper, ferdigheter og holdninger som utvikler dem personlig og ruster dem for framtidig innsats. Det skal både skje en danning og en utdanning. Relevant faglig innhold, tilpassede arbeidsmetoder og gode relasjoner er den sikreste vei til å lykkes.

Etter mitt syn er Kunnskapsløftet et svar på dette. Jeg skal begrunne det kort. Et generelt standpunkt er at et samfunn som gjennomgår så raske endringer som det vi opplever, må være i stand til å utvikle og fornye de viktige samfunnsinstitusjonene. Å være i stand til å forstå utviklingen og gjennomføre endringer.

Dette gjelder ikke minst skolen. De store reformene på 90-tallet er fulgt opp av evalueringer og forskning. Vi har fått mye kunnskap om hva som har lykkes godt og hva vi lykkes mindre bra med. Vi kan nå tydeligere se konsekvensene av reformer og samfunnsutviklingen – både det som har vært tilsiktet og utilsiktede konsekvenser.

Vi har oppnådd mye. Norske elever trives svært godt i skolen, det skjer mye godt læringsarbeid og samfunnet er villig til å bruke store ressurser. Dette har vi tall på, og for min egen del vil jeg legge til at jeg er blitt dypt imponert over det jeg har opplevd når jeg har besøkt skoler, fått demonstrert hva som skjer og snakket med elever, lærere og skoleledere. Å møte skolen på denne måten er noe av mest givende av det jeg gjør. Jeg har møtt pågangsmot, entusiasme, konstruktiv kritikk, nytenkning og endringsvilje. Vi har et godt fundament for en videre utvikling av skolen.

Samtidig skal vi ikke stikke under en stol at vi har avdekt noen forhold som vi må gjøre noe med. Eksempler på dette er

• for lave og uklare faglige forventninger til elevene

• lav motivasjon for faglig innsats

• uro i klasser og grupper

• store forskjeller mellom elevene

• mange slutter uten å ha fått dokumentert kompetanse.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at for kullet som startet i videregående opplæring i 1999, var det i underkant av 60 prosent som fullførte videregående opplæring på normert tid, mens rundt 25 prosent sluttet uten å fullføre opplæringen. På yrkesforberedende retninger var gjennomføringen enda lavere.

Dette har store konsekvenser for den enkelte og samfunnet. Vi risikerer å komme i et demokratisk underskudd dersom vi lar dette få lov til å utvikle seg. Vi kan godt si at vi står overfor en grunnleggende demokratisk utfordring.

Vi er nødt til å gjøre noe med dette og de andre forholdene jeg har pekt på. Jeg nedsatte derfor en bredt sammensatt arbeidsgruppe som fikk i oppgave å både drøfte årsaker og komme med forslag til løsninger. Rapporten fra arbeidsgruppen blir nå nærmere vurdert i departementet. Jeg mener videre at vi kan forbedre det som ikke fungerer godt nok uten å kaste over bord det gode vi har oppnådd. Jeg mener at vi med Kunnskapsløftet har tatt fatt i mange av de åpenbare utfordringene. Jeg går ikke inn på detaljene, men nevner her:

• nye læreplaner med mål for elevers kompetanse

• grunnleggende ferdigheter (muntlig, lese, skrive, regne, digitale) er innarbeidet i alle fag

• motivasjon, læringsstrategier og sosial kompetanse er løftet tydeligere fram

• styrking av sentrale fagområder både i grunnskolen og videregående opplæring

• justering av strukturen i videregående opplæring

• stor satsing på kompetanseutvikling av lærere og skoleledere. Vi bevilger 375 millioner over statsbudsjettet for 2007 til dette.

• Departementet har inngått en samarbeidsavtale med KS om kvalitetsutvikling for å gi best mulig tilgang til forskningsbasert kunnskap om skolen

• I tillegg til tiltak som er direkte relatert til innføringen av Kunnskapsløftet, skjer det en innsats på en rekke andre områder.

• Vi har strategi- og handlingsplaner som spenner fra realfagstrategien til leselyst og leseopplæring. Vi har spesielle satsinger for minoritetsspråklige og strategiplanen for entreprenørskap blir nå revidert. Vi har også utviklet læreplaner i entreprenørskap for videregående opplæring.

• Vi har utviklingsprosjekter som for eksempel de nasjonale programmene for skoleutvikling og FOU i lærerutdanningen.

• Vi har gitt kommunene 400 millioner i 2006 for å kjøpe inn nye læremidler, og løftet om gratis læremidler i videregående opplæring har regjeringen tenkt å innfri! Vi skal velge en modell som kommer elevene til gode og styrker tilbudet av læremidler.

• Vi satser nå ekstra 50 mill kr på digitale læremidler i videregående opplæring og viderefører satsingen på IKT i utdanningen gjennom det såkalte Program for Digital Kompetanse som går frem til 2008.

Listen over tiltak kunne gjøres lengre, men jeg nevner disse fordi de omhandler grunnleggende forutsetninger for at elever i norsk skole skal ha gode muligheter til å lykkes.

En av de store utfordringene for opplæringen både i grunnskolen og i videregående opplæring har vært, og er fortsatt, å sikre alle elever og lærlinger en rettferdig og likeverdig vurdering. Samtidig ser vi at god vurdering underveis er med på å fremme læring. Regjeringen vil derfor gjennomgå dagens system for individvurdering.

Vi vil at elevene og lærlingene skal få gode, relevante tilbakemeldinger som stimulerer til læring og utvikling. De nye læreplanene for fag har mål for kompetanser som elevene og lærlingene skal kunne nå på ulike trinn i opplæringsløpet. Når læreplanene har denne formen, stilles det økte krav til vurdering for blant annet å sikre et nasjonalt fellesskap.

Kompetansemålene krever imidlertid tolkning, og forutsetter et lokalt arbeid. Det er skoleeiers ansvar å legge til rette for dette arbeidet. Med andre ord – læreplanene fastsetter hva elever og lærlinger skal kunne oppnå, lokalt nivå bestemmer hvordan dette skal skje. Et slikt system forutsetter gjensidig lojalitet og tillit. Jeg er klar over at dette er en krevende jobb. Men det fins ingen vei utenom, og jeg stoler på at skolene og lærerne klarer denne oppgaven.

Det vi ser nå er et behov for å klarlegge rammer og ikke minst utvikle kompetanse. Kartleggingen som er gjort av lærernes ønske om kompetanseheving, viser at elevvurdering står på topp. Her trengs det en innsats ikke minst på skolenivå. Jeg vet det blir arbeidet godt og systematisk på mange skoler, men det er tydelig et stort og udekket behov. Jeg registrerer en økende interesse fra lærerutdanningsinstitusjonene på dette feltet. Jeg tror at et godt samarbeid mellom lærerutdanningen og skolesektoren kan få avgjørende betydning. Både med tanke på den kompetanseheving som må skje hos de som nå arbeider i skolen og utdanningen av framtidige lærere. Her tror jeg at det er fullt mulig å få langsiktige virkninger av kortsiktige tiltak.

Vi har gjennomført et omfattende arbeid og en grundig prosess for å skape ro om og sikre kvaliteten på de nasjonale prøvene. Denne prosessen har skjedd i nært samarbeid med organisasjonene og de faglige ekspertene. Formålet med prøvene er nå klarlagt.

Prøvene skal kartlegge i hvilken grad elevenes ferdigheter er i samsvar med læreplanens mål for de grunnleggende ferdighetene regning og lesing på norsk og engelsk, slik de er integrert i kompetansemål for fag etter 4. og 7. årstrinn. Gjennomføringen vil skje høsten 2007.

Prøvene skal gi informasjon til elever, lærere, skoleledere, foresatte, skoleeiere, de regionale myndigheter og det nasjonale nivået som grunnlag for forbedrings- og utviklingsarbeid. Det er nå utarbeidet et rammeverk for prøvene, som er lagt ut på Utdanningsdirektoratet nettsider, og prøvene blir pilotert og utprøvd i høst.

Jeg vil også nevne den planlagte stortingsmeldingen om sosial utjevning gjennom utdanning. For første gang prøver vi å se ”den store sammenhengen i utdanningen”, som omfatter utdanningsløpet fra barnehage til doktorgrad. Meldingen skal kartlegge hva det er som avgjør at noen lykkes, mens andre mislykkes.

Den 13. september ble OECD-rapporten ”Education at a Glance” offentliggjort. Denne framhever utdanningens rolle for å hindre utstøting fra arbeidslivet. Økt utdanningsnivå gir økt deltagelse i arbeidslivet samt økt produktivitet. Investering i utdanningssystemet viser seg altså å gi en meget god avkasting, både på individ- og systemnivå. Utdanning og opplæring bidrar til inkludering i arbeidsmarkedet, trygg inntekt, bedre helse, større samfunnsdeltakelse og lavere kriminalitet. Utdanningen kan på denne måten bidra til å minske sosiale forskjeller og forbedre levestandarden.

Jeg mener at vi her står overfor en situasjon som utfordrer både skolesystemet og vårt demokrati – i det 21. århundre. Jeg ser fram til en konstruktiv debatt om hvordan skolen kan bidra. Jeg tror vi har en god start med Kunnskapsløftet.

Som jeg sa innledningsvis, spørsmålet om demokrati gjelder også skolen som organisasjon, institusjon og system. Dere skoleledere har en nøkkelrolle her. Jeg er opptatt av at vi skal ha en demokratisk skole, der det er høyt under taket og rom for diskusjon, uenighet og enighet. Det er blitt sagt – og bekreftet av forskningen – at å være skoleleder ofte oppleves som å befinne seg mellom barken og veden. Jeg er klar over at skoleledere møter forventninger som ikke kan innfries til alles tilfredshet. Men dette er en del av en leders hverdag. Ledelse er å kunne prioritere. Den som ikke greier det, bør ikke være leder. Jeg kan betro dere at jeg har mange personlige erfaringer på dette området – ikke minst når jeg møter lærere og elever.

Det er viktig for en leder å være klar over hvilke forventninger som eksisterer. Men en leder skal ikke bare respondere på andres forventninger, en leders oppgave er også å tydeliggjøre sine forventninger og ideer og gi uttrykk for disse.

Skoleledelse betyr ledelse i lærende organisasjoner. Vi trenger skoler som er lærende organisasjoner, det vil si skoler som er i stand til bruke og utvikle sin kunnskap om resultatet av egen virksomhet til beste for elevenes læring. Fra forskningen vet vi nå mye om hva som kjennetegner skoler som lykkes. Slike skoler kjennetegnes ved at de som arbeider der:

• identifiserer og forstår utfordringene

• har høye forventninger til hverandre

• etablerer fellesskap og lærer av hverandre

• er motiverte for å søke ulike løsninger

• er handlingsorienterte

Slike skoler har en ledelse som er i stand til å uttrykke klare mål for skolens arbeid og som bidrar til å skape en kultur som fremmer læring.

Mitt poeng her er at dersom en skole skal bli en lærende organisasjon – som hele tiden leter etter de gode løsningene – trenger de en ledelse som har autoritet, legitimitet og beslutningsdyktighet. En ledelse som uttrykker klare forventninger om høy kvalitet, som er i stand til å gi både ris og ros – særlig det siste – og som er i stand til å stimulere og bruke lærernes ulike talenter.

Jeg vil illustrere dette med en fersk rapport fra den svenske skolen som ser nærmere på hva som kjennetegner skoler som lykkes. Skoler som oppnår gode resultater, kjennetegnes spesielt ved at lærerne har få og tette relasjoner til elevene, de tillater ingen elever å gli unna, og har høye ambisjoner på vegne av elevene. Konklusjonen er at handlekraftige skoler får resultater. Og handlekraftige skoler har handlekraftig ledelse.

Selv har jeg i løpet av min tid som kunnskapsminister hatt gleden av å besøke mange skoler. Små og store, i utkant eller sentrum, på ulike årstrinn osv. Det er helt klart at jeg opplever forskjeller – skoler skal være forskjellige. Men skoler skal være like på den måten at de har elevenes læring som høyeste ambisjon for sitt arbeid. Det har vært en stor glede for meg når jeg opplever at dette er tilfelle. Og når jeg ser den glede og stolthet som kommer av godt arbeid, ønsker jeg at det skal være tilfelle med alle skoler.

Mens elevene er den viktigste gruppen i skolen, er lærerne den viktigste ressursen. Jeg vil si det slik: ”Lærerne er ikke problemet. De er løsningen på problemet”. Slik har det alltid vært – og slik er det fremdeles. På den annen side har den generelle samfunnsutviklingen – og skoleutviklingen – ført til at læreren står i en annen situasjon nå enn for et tiår siden. Det blir framhevet at lærerrollen er blitt mer uklar, og det viser seg for eksempel at nyutdannede lærere føler seg usikre på hvordan de skal takle sin framtidige yrkesrolle.

La meg nevne Utdanningsforbundets nyslåtte policy-dokument for en bedre lærerutdanning. Jeg synes det er svært positivt at landets største organisasjon for lærere og skoleledere tar et slikt initiativ. Jeg antar at det ikke er helt tilfeldig at dette dokumentet kommer omtrent samtidig med NOKUT’s rapport fra evalueringen av allmennlærerutdanningen. Jeg vil gå grundig inn i spørsmålet om den framtidige allmennlærerutdanningen. I denne prosessen vil jeg ikke minst lytte til forslag fra Utdanningsforbundet, både når det gjelder omfang av og innhold i denne utdanningen.

Etter min mening står en lærer i dag overfor en todelt oppgave. Læreren skal være en solid fagperson, som kjenner sitt fag og har det som grunnlag for sitt arbeid. Læreren skal også være en pådriver i elevenes læring gjennom å skape og holde opp et læringstrykk. Lærerens yrkesutøvelse skjer i samhandling med elevene, og lærernes arbeidssituasjon påvirkes sterkt av hvordan dette forholdet er. Gode intensjoner og gode ideer fra lærernes side kan falle i grus dersom elevene ikke samarbeider med læreren. På den annen side er det like viktig at en lærer er åpen for ideer og innspill fra elevene både faglig og sosialt.

Lærene er også medlemmer av skoleorganisasjonen. En utfordring for alle skoler ligger i å skape fellesskap ut av en mangfoldig elevgruppe. Læreren er den viktigste forutsetningen for en solid og meningsfull opplæring. God kvalitet på den såkalte "vanlige" undervisningen reduserer behovet for tilpasset opplæring og spesialundervisning. God undervisning skaper et godt fellesskap for elevene, og et godt fellesskap kan være en fantastisk utviklingskraft for elever og lærere. For vi vet at gode sosiale fellesskap har en egen læringskraft.

Men gode sosiale fellesskap med læringskraft kommer ikke av seg selv. De skapes ved aktiv innsats. Med utgangspunkt i den norske Skolelederundersøkelsen 2005, som kom i vår og er utarbeidet av ILS ved Universitetet i Oslo, og evalueringsrapporten Skoleledelse i folkeskolen nylig laget av Danmarks Evalueringsinstitut, vil jeg peke på noen dilemmaer i skolelederens hverdag.

Skolen som organisasjon er preget av visse tradisjoner – på godt og vondt. Dette avspeiler seg ikke minst i de forventninger til hva en skoleleder skal gjøre – og ikke gjøre. Begge rapportene forteller om kryssende forventninger når det gjelder forholdet mellom skolelederen og lærerne. På den ene siden blir det side uttrykt ønske om en tydelig og synlig ledelse, som er klar på målene for virksomheten, skjærer gjennom når det er nødvendig og følger med på lærernes arbeid.

Andre lærere uttrykker en klar forventning til at skolelederne ikke skal blande seg inn i det daglige pedagogiske arbeidet, men først og fremst trå til når det er konflikter og problemer.

I tillegg til forventningene fra lærerne møter skolelederen forventninger fra skoleeier, både som ansvarlig for en institusjon og som del av lederskapet i den samlede kommunale virksomheten. I løpet av de senere år har det skjedd en overføring av oppgaver fra staten til kommunene når det gjelder skolen, og kommunene har fått større lokal handlefrihet. Samtidig er det fra statens side klare forventninger om at skoleeierne skal ta det ansvaret de har fått og kunne dokumentere at de følger opp dette.

Et trekk ved utviklingen er at mange skoler er blitt egne økonomiske resultatenheter, der rektor har fått et økt ansvar. Mange rektorer opplever at de er kommet i en situasjon, der de opplever et krysspress mellom forventet lojalitet til personalet og lojalitet til skoleeier – de står mellom barken og veden.

Ifølge Skolelederundersøkelsen 2005 synes skoleeier å ha blitt en bedre støttespiller for rektorene, selv om det er store variasjoner. Evalueringen av R 97 viste at skoleeiers oppfølging gjennom dialog med den enkelte skole hadde stor betydning for kvalitetsutviklingen i skolen. I de kommunene der det var brobygging og dialog mellom nivåene i den kommunale organiseringen, hadde en oppnådd en mer samlende skoleutvikling. Her var det større engasjement og vilje til utprøving av nye arbeidsmåter i skolen, sammenlignet med de kommunene som hadde delegert det utviklingsansvaret til skolen og der styringsdialogen først og fremst gjaldt økonomi.

Dette bekrefter mitt syn. Det er gjennom dialog, samspill, åpenhet og klare forventninger at en oppnår det beste resultater. Jeg har forventninger til at skoleeierne i enda sterkere grad kommer på banen og støtter sine skoleledere i deres arbeid.

Jeg startet med å si at skolen skal være et åpent system. Det betyr at en ikke skal gå på akkord med ytringsfriheten – særlig når det oppstår konfliktsituasjoner. Det er i slike tilfeller at en virkelig kan se demokrati i praksis. Mitt prinsipielle syn er klart. En går ikke på akkord med grunnleggende demokratiske verdier – for eksempel retten til å ytre seg. Samtidig er det klart at når det oppstår konflikter av ulike slag, har alle en plikt til å søke løsninger innenfor de avtaler og ordninger som finnes. Noen saker egner seg ikke for det offentlige rom. Noen ganger er det best å ordne opp i sakene på kammerset. Men ikke alltid!

Jeg er opptatt av at det skal være mulig å kombinere lojalitet med et faglig og etisk ansvar. Jeg ønsker at informasjon skal komme ut, både faktaopplysninger, meninger og vurderinger. Det skal være god takhøyde for ytringer og meningsbrytning i skolen. Det skal være lov å være uenig – og ha anledning til å gi uttrykk for dette.

Når jeg tar opp denne problemstillingen her, er det fordi jeg mener skolen har et særlig ansvar som forvalter av vårt samfunns verdigrunnlag og som samfunnsinstitusjon. Som skoleledere står dere overfor en særlig utfordring.

Jeg har snakket mye om forventninger i dag. Etter mitt syn må vi bli tydeligere i våre forventninger til hverandre og oss selv for å gjøre skolen bedre. Vi skal forvente av hverandre at vi gjør vårt beste. Gjensidige forventninger i gode arbeidsmiljø skaper energi og pågangsmot.

La meg avslutte med å understreke at læreryrket kanskje er det viktigste yrket i vårt samfunn, fordi det dreier seg om utdanning og danning av våre framtidige generasjoner. Derfor satser denne regjering så sterkt på skole og utdanning. Vi vet at en god skole er en grunnleggende forutsetning for å skape et samfunn med sterkt fellesskap og rom for alle.