Av Kultur-og kirkeminister Trond Giske, kronikkinnlegg i Dagbladet 02.09.2006.

Eva Kolstad, verdens første likestillingsombud 1979-1988, ble en gang tidlig på 80-tallet spurt når vi får full likestilling. Hun svarte at det var når det er like mange kvinner som menn med stresskoffert på morgenflyet til København. Hun føyde til at det blir den dagen menn bytter på sengene uten at noen har bedt dem. Vi må vi nok konstatere at det 20 år etter fortsatt er et stykke igjen - både når det gjelder stresskoffertbærere på morgenflyet til København og skift av sengetøy.

I Makt- og demokratiutredningen ble forholdet mellom kjønn og makt drøftet. I sluttrapporten til utredningen slo forskergruppen fast at: «Likestilling fremstår i dag som en diffus verdi som «alle» er for og som det er politisk ukorrekt å være i mot.» Undersøkelser som lå til grunn for utredningen viste imidlertid forskjell i hvorvidt kvinner og menn trodde diskriminering på grunnlag av kjønn finner sted. Mens om lag halvparten av kvinnene trodde at kvinner diskrimineres «ofte» eller «svært ofte», var det bare litt over en firedel av mennene som trodde det samme. Kun 15 prosent av menn under 30 år trodde diskriminering er et utbredt problem. Mange menn mente det var kvinnenes egen skyld at de ikke var bedre representert som ledere i privat sektor og skyldte på manglende interesse. En annen forklaringsmodell var at kvinnenes omsorgsoppgaver begrenset deres innsats på jobben.

Det er ingen grunn til å tro annet enn at de strukturene og fenomenene som ble beskrevet i maktutredningen også finnes i kultursektoren. Strukturelle hindringer som skaper kjønnsurettferdighet finner vi på de fleste områder i det norske samfunnet - også i kulturlivet. Og mytene om årsakene til manglende likestilling er like utbredt her som innenfor andre felt. Tallenes tale er klare, menn dominerer de fleste kunstarenaene, ikke minst på filmområdet.

Kvinnedeltagelsen i norsk film har bare gått fra 15 til 20 prosent de siste 17 årene. Som Elaine Goldsmith-Thomas (agenten til Julia Roberts) har sagt det, «Jeg vet ikke hvorfor folk tror underholdningsbransjen er annerledes enn andre bransjer. Kanskje har glasstaket løftet seg noe. Men det skal være sikkert at om en kvinne stanger hodet i taket, kan hun se opp og betrakte mennenes mokasiner.»

Fire ganger så mange menn som kvinner får anledning til å lage film. Jeg tror ikke årsaken til det er at menn er fire ganger så kreative eller fire ganger så kunstnerisk dyktige. Jeg tror heller ikke grunnen er at menn har fire ganger så mange interessante historier å fortelle. Tvert i mot, når så få kvinner får laget film, kaster vi bort en stor kreativ ressurs. Manglende likestilling gjør at publikum går glipp av mange gode filmer.

Det går godt for norsk film. Hele 6 av 10 nordmenn mener norsk film er meget bra eller bra. Publikum ser stadig mer norsk film på kino og norsk film høster internasjonal anerkjennelse og priser. Hvorfor skal vi bry oss med de som ikke lager film når de som gjør det er så flinke? Jeg tror nøkkelen til fortsatt suksess for norske filmer er mangfold. Den norske filmen må ha flere bein å på stå når publikum i økende grad forventer at norsk film skal være god. Vi vet at omtrent halvparten av dem som blir uteksaminert fra Den norske filmskolen hvert år er kvinner og at mange kvinner søker om midler til manusutvikling. Likevel består den skjeve kjønnsfordelingen.

Derfor må vi sette oss tøffe mål, og være villig til å iverksette tiltak for å nå dem. Regjeringens mål er minst 40 prosent kvinner i nøkkelposisjoner innen norsk filmproduksjon i løpet av fem år. I Sverige er det i filmavtalen for 2006-2010, satt opp følgende mål: «Senast ett år före avtalsperiodens slut bör endera könet, räknat i antal projekt som får stöd, vara representerat till minst 40 procent inom kategorierna manusförfattare, producent och regissör.» Vi bør følge Sveriges eksempel.

Bak den norske målsettingen om å ha 40 prosent kvinner i nøkkelposisjoner ligger det et rettferdighetsmål om like muligheter for kvinner og menn, men også et kvalitativt mål. Vi tror en økt kvinneandel vil forbedre norsk film.

I Dagbladet 18. august kom det frem at kvinnelige skuespillere savner sterke kvinneroller. Roller der de kan være handlende subjekter og representere det mangfoldige mennesket. Jeg tror den engelske skuespillerinnen Glenda Jacksons ord ville blitt mindre aktuelle hvis flere kvinnelige dramatikere kom på banen: «En skuespillerinne skal være glad hvis hun får spille en eller to av de par håndfulle gode kvinneroller som finnes i verden. De fleste består bare i å bevise at den mannlige motparten ikke er homoseksuell».

Kanskje like interessant som antall personer av hvert kjønn i nøkkelroller, er alle mytene som eksisterer rundt årsakene til at utviklingen går så sent. Dette belyses i undersøkelsen «Når menn velger menn og kvinner velger menn» og det er også i høyeste grad til stede i den ferske undersøkelsen om rekrutteringen til bransjen som ble presentert på Norsk filmutviklings likestillingsseminar 30. august. Undersøkelsen viste at mange menn mener kvinner ikke er tilstrekkelig tøffe og at de må bli mer synlige for å få lage film. Kvinners form og mangel på pågangsmot ødelegger for dem, sies det. Det er de samme gamle argumentene som ble brukt om kvinner i politikk, kvinner i næringslivet og kvinner i akademia. Manglende likestilling skyldes kvinner, ikke menn, sies det. Det er like feil på filmområdet som på de andre områdene.

Jeg ønsker at kjønnsdebatten skal dreie seg om mer enn argumenter for og mot kvotering. Det er en rekke andre tiltak som bør vurderes, slik som talentutvikling, manusutviklingsmidler, nettverksbygging og mentorordninger. I tillegg må vi få jevn fordeling mellom menn og kvinner i alle styrende organer og maktposisjoner. Utvalget som jeg har gitt i oppdrag å utrede filmpolitikk skal komme med flere forslag. Kvotering er et drastisk virkemiddel, særlig i kunstneriske skjønnsvurderinger. I fordelingen av knappe ressurser er det dyktighet og kvalitet - ikke kjønn - som er styrende for hvem som når fram. Samtidig må vi likevel ta tak i de strukturelle årsakene til den skjeve kjønnsfordelingen i bransjen. Derfor avviser jeg ikke at kvotering kan bli nødvendig, men det vil være det siste virkemiddelet vi tar i bruk, hvis vi må.

Norsk film er i medvind. Regjeringen satser kraftig på film. Kulturløftet innebar over 30 millioner kroner mer til film i 2006, og i 2007 kommer nye økninger. Det betyr at mange flere får laget film i årene som kommer, mange av dem skal være kvinner. Resultatet er flere og bedre filmer. Likestilling er rett og slett god filmpolitikk.