Tale ved avdukningen av minnesmerke over Telemarkskua, Kviteseid 17.06.06

For 150 år siden sto statsagronom Johan Lindeqvist her i Kviteseid og skapte Norgeshistorie. Ikke bare arrangerte han noe så nymotens som utstilling for kyr; - han satte også malen for og etablerte landets første storferase – nemlig Telemarksfeet.

Opprettelsen av rasen var et av virkemidlene staten satte i verk for å forbedre det norske landbruket. Kua vi i dag feirer som et nasjonalt klenodium var altså i sin tid en nyvinning som ga store framskritt i norske fjøs.

At det nettopp var Telemarksfeet som skulle bli landets første rase var kanskje en tilfeldighet, men det skyldtes også at statsagronom Lindeqvist hadde merket seg at kyrne her i Telemark pekte seg ut positivt i forhold til de andre norske fetypene. Så bra mente han Telemarkskua var at han ville innføre den som en rase for alle landets fjell- og fjordbygder.

Gjennom et nøye utvalg av dyr og bevisst avl utviklet telemarkingene ei ku som det ganske raskt gikk gjetord om. Bønder fra andre landsdeler fattet interesse for kua vår, de kjøpte opp avlsdyr og tok dem med seg til hjembygdene sine. I løpet av sine første hundre år hadde Telemarksfeet spredd seg til store deler av Østlandet, Sørlandet og Vestlandet. Dyra produserte godt og med sine hvite roser og de vidstilte horna var de en pryd på fjøset.

På midten av forrige århundre kom det derimot en ny bølge med krav om effektivisering av det norske landbruket. 2. verdenskrig hadde vist hvor stort behovet var for nasjonal selvforsyning, og man ønsket nok en gang å forbedre jord- og husdyrbruket. Som Telemarkskua hadde vært en pioner på midten av 1800-tallet, begynte man nå å jobbe for NRF-kua. Denne produktive rasen gav ikke bare mer mjølk i bøtta, den hadde mer kjøtt på skrotten og gav mer slakt.

Sakte men sikkert bredte NRF-dyra seg på bekostning av de gamle storferasene og ikke minst Telemarksfeet. På 1970-tallet var rasen så og si utryddet. Bare enkelte bønder ivret så sterkt for rasen at de beholdt Telemarkskyrne på båsen. Disse bøndene ble ofte sett på som gammeldagse og sta, men det er ikke tvil om at det er dem vi i dag har å takke for at Telemarkskua fortsatt eksisterer som rase.

På 1980-tallet begynte ildsjeler å ta fatt på bevaringsarbeidet på Telemarksfeet igjen. Unge bønder fattet interesse for rasen, og sakte men sikkert økte antallet dyr på ny. Innsatsen fra de bøndene som i dag har Telemarkskyr på båsen, er helt avgjørende for rasens videre eksistens. Disse bøndene gjør en viktig jobb i bevaringen av kua, som gjennom generasjoner har vært levebrød for så mange norske bønder.

Statens tilskuddsordning til dem som i dag bedriver avl og drift på Telemarkskua er en økonomisk kompensasjon for de manglende inntekter dette rasevalget medfører, og er ment som en motivasjonsfaktor for å lette det videre arbeidet. Gjennom tilskuddet viser staten at man ser nødvendigheten av og verdsetter opprettholdelsen av Telemarksfeet.

I de seinere åra har norske forbrukere fattet interesse for småskalaproduksjon og lokale produkter. De som handler slike produkter vil gjerne ha en historie med på kjøpet og opprinnelse og produksjonsmetode er viktig. I denne sammenhengen har Telemarksfeet som landets eldste storferase et stort potensial.

Storsatsinga Telemarkskyri Meieri AS i Fyresdal er et godt eksempel på dette. Dette lokale meieriet, som skal foredle produkter kun av melk fra Telemarksfe, har gjort at mange lokale bønder nå ønsker å satse på rasen. Slik blir dette meieriet en flott kombinasjon av tradisjonsbærer og nyskapende bedrift.

Telemarkskua er altså i ferd med å få et oppsving. Det engasjerer folk flest å se vakre, små kyr av norske raser beite i det norske kulturlandskapet. Det gir særpreg og identitet til mange bygder.

Og det er mange som kjenner til og setter pris på den vakre og nøysomme telemarkskua, som ikke alltid lar seg gjerde inne, og som også kan vise seg til dels trassig og sta. Den forbindes med noe norsk og ekte.

Så populær var rasen at selveste landshøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson ikke var i tvil da han skulle etablere buskap på Aulestad i Gausdal: Det måtte bli Telemarksfe – det norskeste av det norske.

Det ligger store mengder norsk landbrukshistorie innenfor det droplete kuskinnet. En kulturhistorie som Norge ikke har råd til å miste.

En kulturhistorie som ble startet av en svenskfødt statsagronom for 150 år siden, som ble holdt i hevd av trassige sjeler på 1960, ’70- og ’80-tallet og som raseentusiaster og forkjempere nå jobber hardt for å bevare.

Det er derfor en spesiell glede for meg, både som landbruks- og matminister og som telemarking, å få avduke dette minnesmerket over Telemarkskua.

Gratulere med den store begivenheten. Takk!