Forsiden

Historisk arkiv

Matsikkerhet og Rio - hva vil vi med RIO+20?

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Landbruks- og matdepartementet

Av: Landbruks- og matminister Lars Peder Brekk

Global matsikkerhet og Norge - hva er Norges rolle, og hva kan Norge selv gjøre

Global matsikkerhet og Norge - hva er Norges rolle, og hva kan Norge selv gjøre

Kjære forsamling,

I 1992 møttes verdens statsledere i Rio de Janiero, for å vedta målsettinger om en bærekraftig utvikling: økonomisk, sosialt og miljømessig. Når verdenssamfunnet de neste ukene igjen skal møtes i Rio, - 20 år etter, seiler matsikkerhet opp som et av de viktigste temaene. Bærekraftig utvikling handler også om noe så grunnleggende som å skaffe mat til en raskt økende befolkning og forvaltning av begrensede ressurser som jord og vann.    

Her hører også norsk landbruk og norsk landbrukspolitikk inn i dette bildet.  Det vil jeg bruke noe tid på i mitt innlegg. 

Å sikre nok og trygg mat til alle blir en av de største utfordringene for framtida. FN har anslått at matproduksjonen må opp 70 % for å brødfø 9 milliarder mennesker i 2050. Samtidig vet vi at klimaendringer truer matproduksjon i mange områder. 

Det store varskuet om en mer usikker tid for global matsikkerhet kom med matkrisen i 2008. Prisene ble rekordhøye for eksempel på en basismatvare som korn.  Situasjonen forverret seg for fattige som bruker en stor andel av inntekten sin på mat. Antallet rammet av sult og underernæring økte til rundt èn milliard. Etter dette har matsikkerhet stått sentralt på dagsordenen når statsledere møtes.     

Teknologisk utvikling i landbruket har gjort det mulig å øke matproduksjonen i takt med den sterke befolkningsveksten det siste hundreåret. Asia har gjennomgått en grønn revolusjon.  Mange land andre steder i verden har også hatt en eventyrlig utvikling i landbruksproduksjon. Brasil er et eksempel. Men parallelt med dette ser vi også  en utvikling i landbruket globalt som gir økende grunn til bekymring.  

  • Manglende investeringer gjør at mange landhar et stort unyttet produksjonspotensial. Det gjelder særlig Afrika som har økt sin importavhengighet. Når produksjonen globalt må øke med 70 prosent, og store andeler av sultrammede også bor i disse regionene, er det nødvendig å øke investeringene i landbrukssektoren i utviklingsland. Landbruksbistanden må øke. Ja, det er helt avgjørende, mener Verdensbanken, for å få redusert fattigdommen. 
  • Kampen om knappe naturressurser øker. En fersk FN-rapport peker på at hele en firedel av jordas landarealer er utarmet. Vannmangel og forurenset grunnvann er også et økende problem i mange regioner . Uvettig bruk av kjemikalier har vært til skade for dyr og mennesker. Skogområder er ryddet til fordel for jordbruksarealer, med økte klimagassutslipp som følge. Omdisponering av matjord til utbygging av infrastruktur og andre formål er en like aktuell problemstilling i Norge som i resten av verden.   
  • Samtidig stiger presset på etterspørselssiden. Befolkningsvekst, økt velstand og endret kosthold med økt kjøttforbruk er viktige drivere sammen med biodrivstoffproduksjon. Ofte er etterspørselsveksten størst i områder der klimaendringene også rammer hardest.  Vi vet at jordbruket er den sektoren som i størst grad vil påvirkes av klimaendringer med endrete vekstforhold og mer tørke og flom.  
  • Avlingssvikt i viktige produksjoner har fått umiddelbare konsekvenser for matprisene. Sommeren 2010 førte tørke og avlingssvikt i Russland og Sentral-Asia til høyere priser på hvete. Det sies at de høye kornprisene var en utløsende faktor for ”den arabiske våren” med opptøyer og regimeskifter i flere arabiske land.
  •  Og likevel: Mye av maten vi produserer når aldri forbrukeren, eller kastes av husholdningene. Ifølge FAO blir nesten en tredel av den produserte maten – 1,3 milliarder tonn – svinn eller avfall og aldri spist.  

Alle disse utfordringene peker slik jeg ser det frem mot årets Rio- konferanse.  De store utfordringene for landbrukssektoren kan ikke løses uavhengig av miljø- og utviklingsagendaen i FN. 

I Rio vil Norge derfor særlig jobbe aktivt for å fremme betydningen av en helhetlig forvaltning av naturressurser. En rettighetstilnærming er viktig for å bedre fattiges livsgrunnlag. Småbønder må sikres tilgang til ressurser og mulighet til å forvalte økologisk sårbare områder på en bærekraftig måte. Norge skal fremme betydningen av likestilling også for landbruksutvikling.  Kvinner står for mellom 60 og 80 prosent av matproduksjonen i mange utviklingsland. Likevel har kvinner ofte begrenset tilgang til ressurser som jord og vann, teknologi, utdanning og til kanaler for handel med varer. Dette viser hvordan sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft er uløselig knyttet sammen.  Dette er derfor prioriterte saker Norge skal jobbe for i Rio.   

Et annet område som blir synliggjort i Rio og der Norge har en internasjonal lederrolle, er bevaring og bruk av genetiske ressurser.  Klimaendringene krever nye plantesorter. Det er avgjørende å bevare det genetiske mangfoldet for å kunne tilpasse planter til endret klima og dyrkingsforhold og kunne møte utfordringene knyttet til økt matproduksjon framover. 

Norge leder i Rio et ministermøte med dette som tema.  Gjennom den internasjonale traktaten for plantegenetiske ressurser er det etablert et system som sikrer fri tilgang til foredlingsmateriale innen våre viktigste matplanter. Traktaten forplikter landene til å gjennomføre tiltak for å bevare plantematerialet samt å sikre bøndene sine rettigheter.  Norge har gått i bresjen for å etablere et fond knyttet til denne traktaten. Vi har utfordret de rike landene til å bidra tilsvarende 0,1 prosent av årlig omsetningsverdi av såfrø for å sikre de fattigste landene tilgang på nødvendig nye sorter. 

Sist, men ikke minst,  prioriterer Norge å ansvarliggjøre alle land til å utnytte sine ressurser for matproduksjon. Betydningen av nasjonal matproduksjon må være et klart budskap fra Rio. Dette har også vært bakteppet for landbruks- og matmeldingen som Stortinget nylig vedtok.   

I 2030 vil vi være 6 millioner nordmenn, 20 % flere enn i dag. Det viktigste budskapet i meldinga er at vi skal øke matproduksjonen i Norge, i takt med etterspørselen til en økende befolkningen. Det vil være viktig for nasjonal matsikkerhet og også et norsk bidrag til global matsikkerhet. 

En samlet næringskomité i Stortinget sluttet seg til at Norge legge til rette for størst mulig produksjon av de landbruksvarene vi har forutsetning for å produsere. 

Så tenker kanskje noen av dere: 

Vil ikke global matproduksjon være mest tjent med friest mulig handel?

Er det ikke en motsetning mellom å beskytte nasjonalt landbruk som vi gjør i Norge og samtidig være opptatt av å utvikle landbruket globalt?   

Jeg ser ikke den motsetningen. Norsk matproduksjon er et lite, men like fullt viktig bidrag til global matproduksjon. Alle tilgjengelige ressurser for matproduksjon må utnyttes, også i land som Norge med krevende produksjonsforhold. 

Dette må vi ta inn over oss i utformingen av vår nasjonale landbrukspolitikk. Vi kan ikke basere oss bare på import av mat fra andre land. Noen hevder det vil være billigere for Norge å øke importen av matvarer framfor å satse på egen matproduksjon. Jeg mener det er usolidaridsk. Matproduksjon for egen befolkning er et nasjonalt ansvar. 

Behovet for nasjonal matproduksjon er også et sentralt budskap fra utviklingsland. Da jeg møtte Indias handelsminister Kamal Nath i WTO for et par år siden, sa han følgende: 

”Vi anerkjenner og respekterer de følsomme punktene i norsk landbrukspolitikk. På samme måte må Norge og industrialiserte land respektere og anerkjenne hvor viktig landbruket er for India og de 650 millioner indiske bønder. ” 

I løpet av min tid som statsråd har jeg erfart at holdningene til matproduksjon har endret seg internasjonalt.  Mat-, klima- og finanskrisen ble et tidsskille.  

Bill Clinton sa det slik under matkrisa: ” We all blew it on agriculture, including me when I was president”.

Clinton mener mat må betraktes som en rettighet for verdens fattige. Mat er ikke som andre handelsvarer, mat må gis en særegen behandling for eksempel i internasjonale handelssystemer.     

Jeg har etter hvert møtt mange landbruksministre fra alle verdensdeler. Alle har ønsket å styrke og utvikle sin egen landbrukssektor. Noen tenker eksport av matvarer, andre tenker matsikkerhet for egen befolkning. 

Jeg har til gode å møte en minister som har som politisk mål å bygge ned eget landbruk og egen industri. Ingen tør gamble med egen matproduksjon. 

Påstander om en særnorsk landbrukspolitikk og at vi må ”tilpasse oss verden” blir for enkle. Vi har en landbrukspolitikk som skal sikre en nasjonal matproduksjon under norske forhold, akkurat som Brasil, USA og EU har sin politikk som sikrer sin produksjon under sine forhold. 

Så til det siste, og kanskje viktigste, spørsmålet som var utgangspunkt for denne konferansen: Hva vil vi med Rio +20?

Mitt svar er at vi vil ha et fokusert sluttdokument, et politisk dokument som skal sette standarden for fremtidig arbeid blant annet for å trygge global matsikkerhet. Vi trenger en fornyet forpliktelse til bærekraftig utvikling som svarer til den verden vi ser i 2012.

Dette skal være et politisk dokument, en felles plan som alle aktører skal føle seg forpliktet av, som  ansvarliggjør politikere, forbrukere, næringsliv og investorer. Slagkraften må ligge i at alle de områdene jeg har snakket om sees i sammenheng, nettopp fordi utfordringene vi står overfor bare kan løses i sammenheng.  Et svært interessant initiativ som er kommet på bordet i oppkjøringen til Rio er forslaget om nye bærekraftsmål, såkalte Sustainable Development Goals. Som Milleniumsmålene kan disse få en viktig mobiliserende kraft, nettopp fordi det er felles mål som verdenssamfunnet har sluttet seg til og føler seg forpliktet av. Målene skal være målbare på en rekke sentrale områder for bærekraftig utvikling. Dette inkluderer målbare mål for å ivareta naturgrunnlaget.  Ved å knytte matsikkerhet og naturgrunnlag på denne måten tydeliggjøres sammenhengene, og jeg tror derfor de vil kunne bli viktige. Rio-konferansen må komme så langt som mulig i å legge rammen for slike mål. 

Litt over en uke før Rio-konferansen ser vi nå bare konturene av en slik plan. Men Norge skal jobbe aktivt for å bidra til et sluttresultat som er så ambisiøst som mulig. Norges aktive rolle for bærekraftig utvikling går tilbake til Brundtland-rapporten ”our common future” og den første Rio-konferansen i 1992. Dette er en arv vi tar med stort alvor. 

Jeg vil takke Statens landbruksforvaltning og Bioforsk for initiativet til dette seminaret som setter global matsikkerhet på dagsordenen, og der temaet vil belyses fra forskjellig ståsted.   Selv om mange av oss idet daglige styrer med problemstillinger mest knyttet den nasjonale landbrukspolitikken, er det viktig at vi av og til løfter blikket utover landegrensene. Vi har en nasjonal landbrukspolitikk, men den må også ses i et globalt perspektiv. 

Jeg er ønsker alle en spennende dag videre.