Tale: Norsk fruktdyrking etter landbruks- og matmeldinga

Budsjettåret 2011
Jeg skal si litt om den spesielle situasjonen i fjor; litt om hva jeg mener særmerker frukt- og grøntnæringa i forhold til andre næringer i det mangfoldige landbruket vi har i dette landet; litt om landbruksmeldinga og hovedbudskapene derfra; - og til slutt hva jeg mener og tror om framtida for frukt og grøntnæringa.

Jeg holdt på å si – la oss ta det verste først. La oss snakke om fruktsesongen 2011. 2011 var et veldig vanskelig år. Og for mange her i salen kunne jeg sagt det samme om 2010 og 2009 også…. Men 2011 skiller seg ut. Vi hadde ”et snev av” dårlig vær og historisk lave avlingstall. Det er mange som sliter nå på grunn av dette, både produsenter og fellespakkerier. Vi har jobbet med saken i departementet, men ble ikke ferdige før budsjettåret 2011 rant ut.

Stortingets merknad 2011 
Stortingets merknad 2011: Stortinget har lagt merke til situasjonen ikke minst på grunn av aktiv informasjonsvirksomhet fra næringa sjøl. Det sitter folk her i salen som har bidratt meget aktivt. Jeg kan ikke her i dag forskuttere detaljene i konklusjonen, men vi kommer tilbake til saken enten i jordbruksoppgjøret eller i Revidert nasjonalbudsjett i juni. Vi har god dialog med både Bondelaget og Småbrukarlaget om dette.

Frukt og grøntsektoren i 2011 
I 2011 utgjorde frukt og grøntsektoren 16 prosent av jordbrukets totale inntekter. De samla inntektene for frukt og grønt fra priser og tilskudd: 4,2 milliarder kroner. Det er et betydelig bidrag. Og det er et interessant poeng at tilskudd over jordbruksavtalen bare utgjorde ca 300 millioner kroner – omtrent 2,5 prosent av totalen. Frukt og grønt opptar i dag bare 3 prosent av det totale fulldyrka jordbruksarealet. Vi snakker altså om en arealintensiv og økonomisk ganske sjølgående næring.

Frukt og grøntsektoren er annerledes enn andre sektorer:

• Det er et stort mangfold av produkter og stadig nye kommer
• Produksjonen styres i stor grad av kontrakter
• Det er ingen veldig store samvirker – men det er flere små, og det skal jeg komme litt tilbake til…
• Det er fri import mye av året og fint lite markedsregulering
• Statens landbruksforvaltning administrerer tollvernet, og det tollvernet som er, er frukt- og grøntnæringen helt avhengige av. Akkurat her er likheten med andre sektorer svært stor.
• Tilskuddsavhengigheten er annerledes enn i for eksempel kjøtt, melk og korn.
• Det er i det hele tatt, sammenlignet med andre sektorer – relativt få politiske virkemidler
• Det er målpriser på mange produkter, men ingen sentral markedsregulator

Til gjengjeld har dere Grøntprodusentenes Samarbeidsråd som administrerer regulerings- og avsetningstiltakene. I det systemet utføres det et veldig omfattende og veldig viktig arbeid med stor betydning for lønnsomheten i frukt- og grøntnæringen. Jeg skal komme litt tilbake til det også.

Produksjon og etterspørsel
Produksjonen av frukt og grønt er etterspørseldrevet. Man er i det hele tatt nært knyttet til forbrukernes ønsker og behov. Og produsentene er vant til det og synes det skal være sånn. Det er derfor i grove trekk et tett samarbeid mellom produsentene og varemottakerne om produktutvikling og rasjonell distribusjon. Dette er en situasjon og en utvikling som er helt i tråd med hva vi ønsker for denne sektoren.

Vi har tro på at vekst og utvikling vil oppstå når:

• Forbrukeren settes i sentrum
• Når flest mulig aktører tenker hel verdikjede og ikke bare tenker på seg sjæl
• Og – hvis jeg kan legge inn en personlig kjepphest. Vekst og økt verdiskapning til gode for produsentene kommer når produsentene har vett til å opptre i fellesskap. Frukt- og grøntnæringa er konkurranseutsatt, men den har stor konkurransekraft, og aller størst når produsentene bruker hue og står sammen...

Melding til Stortinget
Så var det Stortingsmeldinga, som heter ”Velkommen til bords.” Den er bra og den er veldig omfattende. Den omhandler landbruket på bred front og trekker opp regjeringens politikk innenfor flere sektorer enn bare matproduksjon. Bygdenæringer og skogbruket har for eksempel fått en betydelig omtale i tillegg til selve matproduksjonen. Meldinga inneholder mange visjoner og målsettinger – slik stortingsmeldinger gjør. Det konkrete innholdet er etterlyst av mange. Det finnes en god del av det også, men mer av det skal og vil komme i de kommende budsjettbehandlinger og jordbruksoppgjør.

Bakteppet for Stortingsmeldinga er en forventa befolkingsvekst i verden på 2 milliarder mennesker de neste 40 år. Fra 7 milliarder i fjor til 9 milliarder i 2050. Det følger naturlig av dette at det også forventes en prisvekst på matråvarer.

Vi kan fort oppleve ressursknapphet og klimaendringer er på gang. I den sammenheng vil det bli en utfordring at noen mener at økt matproduksjon vil føre til økt klimagassutslipp.
FN har understreka at alle stater er forpliktet til å sørge for matsikkerhet for egne innbyggere. Det er bra for oss! Den globale matsituasjonen er et utrolig viktig bakteppe å presentere når man skal skaffe oppslutning om norsk matproduksjon i framtiden.

Produksjonmål
Befolkningen kommer til å øke i Norge også. Det er anslått 1 prosent økning pr. år de neste 20 år. Det trengs derfor mer norskprodusert mat, og det legger meldinga opp til.

Produksjonsmålet lyder: Regjeringen vil, innenfor de gitte handelspolitiske rammer, legge til rette for økt produksjon av jordbruksvarer som det er naturgitt grunnlag for og som markedet etterspør, slik at selvforsyningsgraden kan opprettholdes om lag på dagens nivå.

Det skal med andre ord legges til rette for at matproduksjon fra jordbruket kan øke i takt med etterspørselen til en økende befolkning i Norge. Dette er meldingas viktigste budskap og et ambisiøst mål. Norsk landbruk skal vokse!

Jeg skal ikke gå igjennom meldingen side for side, men noen ting har det vært mer interesse for enn andre. For eksempel inntektsmålet. Om dette står det mye i meldinga og det oppsummeres sånn: ”Regjeringa vil sikre utøverne i landbruket en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper”. 

Det slås dessuten fast at gode inntektsmuligheter er avgjørende for investeringsevnen, for rekrutteringen og for måloppnåelse i landbrukspolitikken. Dette blir aldri alle helt fornøyd med. Det vil alltid finnes fornøyde bønder og misfornøyde bønder. Det er ikke rart.

Næringsdrivende har et betydelig eget ansvar sjøl for sin egen økonomiske situasjon. Alle beregninger vi sitter på viser at det er stor forskjell på inntektene mellom produksjoner og innen samme produksjon i forskjellige geografiske områder. Selv innen samme produksjon i samme geografiske område er det inntektsforskjeller. Det skyldes blant annet ulikheter i personlige egenskaper og kompetanse, ulikt jordsmonn, topografi og klimatiske forhold og dette er det  helt umulig å utjamne totalt gjennom virkemidlene vi rår over i landbrukspolitikken.

Melding til Stortinget
Andre viktige sitater i meldinga er:

• Det skal legges til rette for landbruk over hele landet med sikte på matproduksjon, verdiskaping, bosetting, sysselsetting og ivaretakelse av kulturlandskap.
• Regjeringen vil utnytte de totale arealressursene – både de gode kornområdene og beiteressursene.
• Regjeringen vil legge til rette for en variert bruksstruktur over hele landet.
• Det er nødvendig med både små og store bruk for å kunne utnytte ressursene over hele landet.

For de som har lest stortingsmeldinger før, kan dette kanskje høres floskelaktig ut, men jeg er først og fremst opptatt av å lese disse sitatene i sammenheng.  Da blir det bra! Når det for eksempel gjelder dette som står om små og store bruk, la meg bare nevne at det sto en helt annen formuleringen i den forrige landbruksmeldingen som vår melding erstatter. Så kan dere jo spørre landets melkeprodusentene hva de synes om den utviklingen de har opplevd de siste 10 år. Det er etter min mening ingen tvil om at målformuleringer i Stortingsmeldinger har betydning for den praktiske landbrukspolitkken over år. Og formuleringene i den nye meldinga viser at denne regjeringen utgjør en viktig forskjell for landbruket og for frukt- og grøntnæringa.

Det som står spesifikt om frukt i meldinga er veldig positivt. Det vises til at forbruket av frukt og grønt er økende og at det i de nasjonale kostholdsrådene anbefales å spise mer frukt og grønt.

Det står kort og godt: Det må satses offensivt på produksjon av frukt og bær, bl.a. epler, plommer, jordbær og bringebær. Og her er mulighetene gode.

Forbruket av frukt
Forbruket av frukt har økt fra 54,8 kg per hode i 2000 til 68,5 kg per hode i 2010. Vi snakker om et voksende marked med mat som ernæringsekspertene omfavner.

Norskandelen av den frukta vi spiser er i dag:

• 12-15 prosent for eple – (utviklingen de siste åra ser dere på plansjen)
• 1 prosent for pærer – jevnt hele veien
• 24-28 prosent for plommer – og her er utviklingen stigende

Målet kan selvsagt ikke være 100 prosent, men det er mulig – og sterkt ønskelig - å øke norskandelen.

Så – hvordan øke forbruket av norsk frukt? Tja, det gjør seg nesten selv. Etterspørselen er der allerede – etter mer norske frukt. Utfordringen er derfor først å fremst å øke produksjonen.

Men det er veldig dyrt å etablere en moderne frukthage. Vi snakker jo ikke lenger om å plante en frukthage – vi sier vi skal bygge en frukthage. Trærne er bare en liten del. Støttesystem, viltgjerde og dryppvanning hører også med for å være helt på hugget. Kostnadene ved dette strekker seg nå godt over 50.000 kroner pr. dekar. Men det er behov for nyplanting – og ikke minst er det behov for fornying av gamle plantinger. Dere må få opp farta! Gjennom BU-ordningene og Innovasjon Norge vil LMD fortsatt bidra til nyinvesteringer og fornying i frukthagene.

Investeringer
I dag gis det støtte til investeringer innen fruktdyrking i Hordaland, Sogn- og Fjordane, Buskerud, Vestfold og Telemark. Maksimalsatsen er 30 prosent av godkjent kostnadsoverslag, men prosentsatsen varierer fra fylke til fylke. Det ser jeg ingen grunn til. Her bør det være likhet for loven. Investeringskostnadene kan umulig være særlig forskjellig fra fylke til fylke. Og kanskje er det sånn at det er lettere å skaffe nye arealer til fruktdyrking i de fylkene det i dag gis lavest tilskuddsats til investering i frukthage? Nei, det er ingen grunn til at det skal gis inntil 20 prosent investeringstilskudd i Buskerud og Vestfold og 30 prosent andre steder.

Her snakker jeg om såkalt konvensjonell fruktdyrking. For økologisk fruktdyrking stiller det seg etter min mening annerledes. Her er Hordaland og Sogn og Fjordane foregangsfylker. Det er flott! Økt økologisk produksjon er mer enn noe avhengig av at noen går foran og viser vei.

Økologisk
I Stortingsmeldinga slås det fast at målsetningen om at 15 prosent av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk i 2020 står ved lag. Det er etter det jeg forstår fastsatt en målsetting om 1400 mål økologisk frukt og bærproduksjon i regionen her i 2015. Eller omtrent 10 prosent av det samla frukt- og bærarealet. Tallene for 2009 var 445 dekar med økologisk frukt og bær som er 4,1 prosent av frukt- og bærarealet. I tillegg 398 dekar i karens. Totalt 843 dekar eller 6 prosent av arealet er nå økologisk eller i karens. Dette er veldig god framgang, men det er ikke lenge igjen til 2015! I jordbruksoppgjøret 2011 ble det etablert et investeringstilskudd for økologisk fruktdyrking finansiert gjennom BU-ordningen. Dette har tidligere vært prøvd ut i Hordaland. Det kan gis tilskudd til inntil 50 prosent av kostnadsoverslag for nyplanting. Detta er fornuftig og riktig satsing som regjeringa vil fortsette med!

Import og plantesykdommer 
En viktig forutsetning for å lykkes med modernisering og utvidelse av norske frukthager er god tilgang på nye sorter og godt og friskt plantemateriale. Det er flere innen næringa som tar til orde for å lempe på importrestriksjonene for plantemateriale av eple og pære. 

På grunn av frykt for pærebrann og andre ulumskheter er det i dag som dere vet strenge importrestriksjoner. Mitt utgangspunkt er at jeg synes vi skal tenke oss veldig godt om før vi gjør noen endringer her. Vi har dyktige planteskoler i Norge og det er satset store penger bl.a. på Sagaplant. Med riktig satsing videre framover, tror jeg det er mulig å skaffe det som trengs av plantemateriale uten å risikere plantehelsa. Jeg sier at jeg tror – ikke at jeg veit.

Det jeg veit er at det er ulike syn på dette i næringa. Her tenker jeg også på honningprodusentene som fruktdyrkere og landbruket for øvrig er avhengig av. Jeg er veldig opptatt av situasjonen i binæringa. De sliter med flytterestriksjoner på kubene sine pga. bekjempelsessoner for pærebrann. De sliter med mye annet også og burde kanskje slippe med akkurat dette.

Myndighetene må vurdere ny kunnskap om sjukdommene og økonomiske konsekvenser for næringa dersom for eksempel pærebrann sprer seg til frukdyrkingsområda, opp mot kostnader ved bekjemping og ulemper bekjempinga fører til for næringa og andre.  Ikke minst er det viktig å vurdere sannsynligheten for at dette kan skje under våre klimatiske forhold.

Dagens regelverk og forvaltningspraksis ble gjennomgått i 2007 og Vitenskapskomiteen for Mattrygghet har uttalt at ”Konsekvensene ved spredning vil være alvorlige for næringa." All den tid tilgangen på friskt plantemateriale er så viktig for å lykkes med det vi vil i fruktdyrkinga, synes jeg det er på tide med en ny gjennomgang og vurdering. Jeg kommer derfor til å invitere fagfolk, forvaltning og næringsutøvere til et møte for å belyse utfordringene knyttet til tilgangen på plantemateriale og faren for sykdommer og skadegjørere.

Økt kompetanse
En annen forutsetning jeg tror må på plass for at norsk fruktdyrking skal vokse – er økt kompetanse hos dyrkerne. Det er ingen spøk å være fruktdyrker og egentlig blir det bare vanskeligere og vanskeligere å hele tiden svare opp for markedets krav til kvalitet, produktutvikling, sortering og pakking. Jeg tror på økt profesjonalisering i næringa. Det betyr ikke nødvendigvis flere store enheter og færre små, altså mer heltid og mindre deltid, som mange mener og tror. Med økte fruktarealer på en del bruk i framtida vil kanskje utviklingen gå litt i den retningen, og det gjør ikke noe, men økt profesjonalisering får man også til dersom dyrkerne deltar aktivt i sitt produsentmiljø. Slutter opp om rådgivninigstjenesten, slutter opp om fellesanlegg og blir en aktiv del av fagmiljøet. Da kan man bygge kompetanse – bli bedre – og mer konkurransedyktig. Det er helt nødvendig for at norsk fruktdyrking skal vokse. Vi har uhyggelig sterke konkurrenter, og den norske forbrukeren setter også pris på deres produkter.

Jeg nevnte fellesanlegg, pakkeri og lager. Det har vi en del av. Både for frukt, men også for grønnsaker. Noen pakker sågar både frukt og grønnsaker. Dette er uhyre viktig virksomhet og det er viktig at disse forblir mest mulig produsenteid og styrt. Ideelt sett burde alle vært 100 prosent produsenteid og styrt. Fellespakkerier er produsentenes store mulighet til å hente ut en større andel av verdiskapningen i verdikjede mat til seg selv. De gir reduserte kostnader, økte inntekter, økt kvalitet, økt markedsmakt og økt salg. Dette er godt samvirke på sitt aller beste! Mange steder er det god oppslutning om disse anlegga. Andre steder heller variabelt.

Jeg tror det er viktig at staten bidrar for å trekke enda flere produsenter til slike felleskapsanlegg. Tilskuddsordningen til fruktlager som vi har i dag, omfatter produktene epler, pærer, plommer, kirsebær og moreller til konsum- og konservesmarkedet. I 2011 var det 11 søkere på en pott som var 10 millioner stor. Dette gir et visst pakketilskudd pr kilo på produktene jeg nevnte. Denne ordningen vil bli vurdert i jordbruksoppgjøret til våren og en av vurderingene som skal gjøres er om ordningen skal utvides til å gjelde flere produkter, slik at det for eksempel kan gis pakketilskudd til ulike grønnsaker.

Markedsordninger
I landbruksmeldinga slås det fast at Regjeringa vil videreføre markedsordningene. Frukt og grøntbransjen har GPSsamarbeidet som er avgjørende viktig for prisnivå og dermed lønnsomheten i denne delen av landbruket. Jeg vil gi stor honnør til alle de som legger timesvis med arbeid hver uke i vekstsesongen med telefoner, telefonmøter og annen informasjonsutveksling som gjør dette vellykket. Det er viktig at alle produsenter slutter opp om dette.

"Hva gjør regjeringa?" står det her. Regjeringa gjør mye for frukt og grøntnæringa.

I Jordbruksoppgjøret 2011 ble bevilgningen til opplysningskontoret for frukt og grønt økt med 2 millioner kr i budsjettet for 2012. Det står i meldinga at dette opplysningskontoret skal styrkes videre.

Regjeringa har økt satsene i distrikts- og kvalitetstilskuddet til frukt, bær og grønnsaker, og arealtilskuddet til frukt og bær er økt med vel 5 millioner kroner. Tilskuddet er delt i to separate vekstgrupper slik at en ikke stanger i taket så raskt. Vi skal ha en ny gjennomgang av disse tilskuddsordningene i årets jordbruksoppgjør.

I jordbruksoppgjøret 2011 ble det også innført tilskudd til epler og pærer til konservesmarkedet på kr. 1,53 per kg frukt. Dette har bidratt til å heve prisen ytterligere i dette markedet og stimulert produksjonen. Noen er bekymret for at lønnsomheten for pressepler skal bli så god at det blir for lite norske epler i butikkene. Ja, hva så? Produser mer da vel! Tenk hvilken eventyrlig utvikling det har vært i eplemostmarkedet de siste årene! Stor produktutvikling, salget har gått til himmels og både fruktdyrkere og mostprodusentene tjener mer penger. Vi kan ikke stoppe da! Jeg tror at økt verdi på pressepler vil tvinge også prisen på konsumepler opp. Det gir god grunn til å satse på økt produksjon, folkens.

Merkeordninger
Avslutningsvis noen ord om merkeordninger. Vi har Nyt Norge. Vi har Spesialitetsmerket og vi har beskyttede betegnelser for geografisk opprinnelse, tradisjon eller særpreg . Her har Hardanger vært flinke! ”Epler fra Hardanger!” klinger flott og dette er ting som virker på salget. Det underbygges av at interessen for å få godkjent varer under en av merkeordningene er så stor. ”Epler fra Hardanger,” ”Plommer fra Lier,” ”Plommer fra Telemark,” "Epler fra Svelvik”. Dette blir fint og flott – men blir det for mye for en stakkars forbruker? Jeg vil at norsk fruktdyrking skal vokse, men sammenlignet med våre utenlandske konkurrenter blir vi uansett aldri annet enn en liten nisjeproduksjon. Er det da riktig strategi å dele oss opp i flere titalls merkevarenavn?

Når kommer samlebegrepet FRUKT FRA NORGE som èn felles merkevare? Når kommer èn felles salgsorganisasjon og når kommer ett felles markedsføringsapparat. Jeg bare spør, for dette er initiativ som må komme fra næringa selv, ikke oss.

Avslutning
Denne næringa har store muligheter. Grip dem nå! Sørg for:
• Fornying og modernisering
• Økt produksjon
• Større profesjonalitet
• Enda bedre kvalitet
• Mer samhold

Det er bare å gi gass!

Takk for oppmerksomheten.