Historisk arkiv

Landbrukspolitikk og fattigdomsproblematikk

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Landbruks- og matdepartementet

Landbrukspolitikk og fattigdomsproblematikk

Dohamandatet

I mandatet for Doha-runden står det nedfelt at ”U-landene skal gis spesiell og differensiert behandling”. Når WTO-landene ble enige om et rammeverk som skulle danne grunnlaget for videre forhandlinger i 2004, ble behandlingen av u-landene noe mer konkretisert:

  1. U-landene skal ha muligheten til å definere såkalte ”Special Products” som kan få mindre streng behandling enn andre produkter.
  2. Det skal etableres en såkalt ”Special Safeguard Mechanism” (SSM) for u-land. Det innebærer at dersom liberaliseringen fører til uønskede importkonsekvenser for u-land, må de kunne iverksette sikkerhetstiltak.
  3. MUL-land, dvs. de 49 Minst Utviklede Landene i verden definert av FN, skal være fritatt fra alle reduksjonsforpliktelser
  4. U-landene sine tollpreferanser er viktig og skal vurderes

Grupper og krav

  • Det er stor forskjell på u-landene og deres situasjon og interesser i WTO, på samme måte som det er stor variasjon mellom i-landene og deres situasjon og interesser. U-landene er ikke en ensartet gruppe, men representert i ulike forhandlingsgrupper som har lagt frem egne forhandlingsforslag med forskjellige prioriteringer.
  • G20 gruppen består av 21 u-land med til dels sprikende interesser. Noen store land­bruks­­eksporterende land inngår med Brasil, Argentina og Uruguay i spissen. Samtidig er noen aktører som India og Indonesia med hovedsakelig defensive interesser på landbruks­området med i denne gruppen. For G20 er både markedsadgang til i-land og spesialbehandling av u-land høyt prioritert.
  • African, Caribbean and Pacific Group of States (ACP-landene) er ca 80 u-land. ACP-landene foreslår at i-landene skal kutte sine høyeste tollsatser med 42% (G10 foreslår 45%). I tillegg forutsetter ACP at u-landene tas spesielt hensyn til og vektlegger betydningen av at de har tollpreferanser inn til i-land.
  • G33 er en gruppe av 43 u-land som har som hovedposisjon at de skal kunne unnta en rekke, egendefinerte sensitive produkter fra tollreduksjoner. De prioriterer muligheten til å kunne opprettholde et nasjonalt importvern foran markedsadgang til i-land.
  • Small Vulnerable Economies er en gruppe av 20 mindre u-land med hovedposisjon at de må få spesialbehandling, og ikke større reduksjoner enn 15% i sine tollsatser. De viser i sitt forslag til at de har en svært begrenset andel av verdens­handelen og at lave importpriser og prissvingninger kan ha ødeleggende effekt på deres sårbare landbruks­sektor. Sam­tidig vektlegger de at landbrukssektorens verdi ikke bare er relatert til økonomiske bidrag, men også faktorer som bygdeutvikling, matsikkerhet og fattig­doms­­bekjemp­else.

Norsk importvern

  • MUL-land har null toll inn til Norge på alle landbruksvarer. Dette er det bare to andre WTO- aktører som også praktiserer, EU (med enkelte unntak) og New Zealand.
  • For andre u-land enn MUL gir Norge tollpreferanser, dvs. reduserte tollsatser gjennom det såkalte GSP-systemet (General System of Preferences)
  • Norge produserer et begrenset spekter av jordbruksvarer som kan produseres i tempererte klimasoner, og dermed også et begrenset antall varer som konkurrerer direkte med u-lands produksjon. EU, og særlig USA, produserer et bredere varespekter som i større grad konkurrerer med u-land. (for eksempel bomull, sukker og tobakk).
  • For de 15 viktigste landbruksvarene som produseres i Norge er det andre land enn fattige u-land som dominerer eksportmarkedet i dag. Målt som nettoeksport hadde I-land, hovedsakelig Australia, USA, EU, New Zealand og Canada, i perioden 1998-2000 ca 90 pst. av verdensmarkedet. MUL-landene hadde ca 0,03 pst., mens andre u-land hadde ca 10 pst. av verdens­markedet. Siden 2000 har tendensen vært at MUL-landene sin andel av verdenshandelen har blitt ytterligere marginalisert, mens andre u-land sin andel har økt og i-landenes andel har gått ned.

Dette er sagt
- Handelsliberalisering og u-land

Kan handelsliberalisering hjelpe de fattige?
I forbindelse med WTOs ministermøte i Hongkong har spørsmålet om mulige sammenhenger mellom økt internasjonal handel med landbruksvarer og utvikling vært gjenstand for stor oppmerksomhet i den offentlige debatten, både i Norge og i utlandet. Mange aktører har studert dette temaet og flere rapporter og studier har blitt utgitt den siste tiden og dannet grunnlag for debatten om fattigdom og handelsliberalisering.

The Food and Agriculture Organization of the United Nations (FAO)
FAO er FN sin organisasjon for mat og landbrukssektoren. Hvert år gir FAO ut en rapport om landbrukshandel og fattigdom, ”The State of Food and Agriculture” (SOFA).

Årets rapport (SOFA 2005) ble lansert denne uken (7.desember) og hovedkonklusjonen i rapporten er at handel alene ikke er nok for å hjelpe de fattige, men må kombineres med virkemidler og investeringer som gjør de fattige i stand til å dra nytte av de potensielle fordelene økt handel kan gi.

Verdensbanken
Verdensbankens nyeste rapport ” Agricultural Trade Reform and The Doha Development Agenda” kom ut i november 2005. I denne benyttes økonomiske modeller for å beregne effekter av handelsliberalisering.

Nedenfor redegjøres for noe av innholdet i Verdensbankens rapport samt noen kommentarer til temaet fra andre miljøer.

  • Verdensbanken har jevnlig beregnet den totale potensielle velferdsgevinsten av full frihandel. For to år siden ble verdens totale potensielle velferdsgevinst av å fjerne all handelsbeskyttelse beregnet til ca 500 mrd dollar. I denne nyeste rapporten er tallet justert til ca 290 mrd dollar.
  • Med sitt gitte scenario av utfallet av Doha-runden (75% tollreduksjoner) beregnes gevinsten til u-landene å være totalt 16 mrd dollar (9 mrd dollar fra kutt i tollsatser på landbruksvarer og 1mrd dollar fra reduksjoner i landbrukssubsidier)
  • For u-land som har tollpreferanser i dag vil disse tilnærmingsvis forsvinne og utgjør et tap for disse landene (hovedsaklig de fattigste landene - såkalte MUL-land). Verdensbanken argumenterer med at de u-landene som har konkurransefordeler på landbruk (hovedsakelig Brasil og Argentina) vil vinne mer enn disse taper.
  • Verdensbankens rapport baserer seg på en analyse som benytter en såkalt likevektsmodell for å beregne effekter av handelsliberalisering. Denne typen modeller tar utgangspunkt i en rekke forutsetninger som gjør at konklusjoner fra slike studier innebærer en god del usikkerhet.

Andre synspunkter
Meningene om dette temaet er mange, og nedenfor refereres noen synspunkter.

“- Blindly slashing agriculture tariffs is not the solution to poverty. The global agricultural market is dominated by a handful of large, mainly developed, exporting countries such as New Zealand, Australia and the USA, and large emerging countries such as Brazil. Reducing tarriffs will only serve to help these countries while making it even more difficult for developing countries to compete. The answer lies in granting concessions to only the poorest economies."

Christine Lagarde, Fransk Handelsminister


”- A few of the largest developing countries would capture the benefits”

Kevin Gallagher, Boston University, USA,

Kevin Gallagher mener at det tapet av tollinntekter som u-landene vil påføres av en eventuell liberalisering av handelen med landbruksvarer, vil være dobbelt så stor som den potensielle beregnede gevinsten av slik full liberalisering. (Verdensbanken har beregnet at den potensielle gevinsten er 16 mrd dollar. I følge Gallagher er det potensielle tapet 32 mrd dollar).

“- International obligations have to be pro- rather than anti-developmental”

Professor Robert Hunter Wade, London School of Economics, England

Hunter Wade viser til erfaringene fra historien og at beskyttelse av eget marked før åpning av markedet har vært nødvendig for å få til utvikling i fattige land (gjelder for eksempel Kina, India og Vietnam). Wade argumenterer med at de landene som har fulgt WTO og andre såkalte "Washington konsensuser" om frihandel har hatt mindre suksess.


9. desember 2005