I hvilken retning går strandsonepolitikken?

Sjekkes mot fremføring!

Kjære konferansedeltakere!

Jeg er svært glad for denne anledningen til å innlede om hvilken retning vi legger opp til i strandsonepolitikken.

I prinsippet er det tverrpolitisk enighet om at det er viktig å unngå bygging i 100-metersbeltet langs sjøen for, å sikre de viktige interessene som knytter seg til strandsonen. Det gjelder blant annet god tilgjengelighet for allmenn ferdsel og friluftsliv, naturvern, biologisk mangfold, landskap og kulturminner.

Det generelle byggeforbudet i 100-metersbeltet, som vi nå har hatt i over 40 år, skal etter lovens intensjon hindre uheldig bygging i strandsonen. Bygging skal avgrenses mest mulig og bare berøre arealer som ikke har allmenne interesser.

Men det er langt fra prinsipper og intensjoner, og til realiteter. Det har skjedd, og det skjer fortsatt, en utvikling utbygging i strandsonen, som i sum undergraver lovens intensjoner.

Problemet med uheldig utbygging har vært fokusert så lenge vi har hatt byggeforbudet, og før det også. Det var jo var jo i sin tid også grunnen til at forbudet ble innført.

Utviklingen i Oslofjordområdet har vært spesielt uheldig. Derfor fikk vi Rikspolitiske retningslinjer for denne mest utsatte regionen i 1993. Men problemene fortsatte.

Miljøstatsrådene Fjellanger og Brende skrev egne ”strandsonebrev” i 1999 og 2002, og manet til strengere praksis. Riksrevisjonen ferdigstilte i 2002 en bred undersøkelse om bygging i 100-metersbeltet, som nok en gang dokumenterte problemet. Og det har vært drøftet i Stortinget gjentatte ganger.

Miljøverndepartementet og Direktoratet for naturforvaltning har iverksatt tiltakspakker og strandsoneprosjekt, utarbeidet veiledende håndbøker, gjennomført konferanser, stimulert tiltak for økt kompetanse og felles forståelse med og mellom fylkesmenn, fylkeskommuner og kommuner.

Hvert år, særlig sommerstid, blusser debatten om bygging i strandsonen opp i mediene. Ulike eksempler på konfliktfylte reguleringsforslag, dispensasjoner og privatiserende inngrep dukker opp.

Utviklingen og konkurransen om strandsonen diskuteres i tv og aviser, og det reises spørsmål om lokal selvråderett i forhold til statens rolle og nasjonale føringer.

Denne sommeren blir neppe noen unntak, debatten har allerede starta i flere aviser.

Strandsoner og kystlandskap er attraktive for mange formål. Sjø og strand tiltrekker oss for rekreasjon og naturopplevelser. Mange ønsker å bosette seg eller skaffe seg fritidsbolig med god utsikt nær sjøen.

Og det ønsket er det ikke vanskelig å forstå. Hvem kunne ikke tenke seg sin egen hytte, bare et kirsebærsteinspytt fra stranda?

Å kunne starte dagen med morgenkaffe på verandaen, før man stuper i sjøen for å våkne før man spiser frokost i sola?

Problemet er bare at jo flere som får denne drømmen oppfylt, jo mindre plass blir det igjen til de som ikke får den muligheten.

Våre kystfarvann er viktige både for nyttetrafikk, for fiskerinæring, for reiseliv og friluftsliv. Mange av våre voksende byer og tettsteder ligger ved sjøen, og gir store utfordringer for arealplanleggingen når ulike behov og verdier skal avveies.

I strandsonedebatten har mange vist til at andre land har en bedre kystforvaltning, og det nok med god grunn. Man kan si at det norske kystlandskapet er vesentlig mer variert og annerledes enn de fleste andre europeiske kyster, og at våre utfordringer derfor på mange måter er mer komplekse. Men forvaltningen av svenske og finske kystlandskap kan vi likevel til en viss grad sammenlikne med. Her er det bygd mindre i strandsonen.

Jeg ser ingen gode grunner til at ikke strandsonevernet og kystsoneforvaltningen skal være like bra i Norge som i resten av Norden.

I vår regjeringsplattform er vi tydelige på at kommende generasjoner må gis like god tilgang til naturopplevelser som vi selv har. Stadig færre områder er uberørt av tekniske inngrep, og vi må gi sterkere beskyttelse av områder og naturkvaliteter som også våre etterkommere har rett til å oppleve.

Vi sier at Regjeringen vil stanse nedbyggingen av strandsonen. Det skal legges opp til en sterkere geografisk differensiering i retningslinjene, der vernet gjøres strengere i områder med sterk konkurranse om strandsonen.

Dette er målsettinger som miljøverndepartementet skal realisere.

De vil bli fulgt opp gjennom endringer i de bestemmelsene i plan- og bygningsloven som berører strandsonen. Miljøverndepartementet vil følge opp Planlovutvalgets forslag og fremme et lovforslag for å få til en bedre forvaltning av strandsonen, til beste for folk flest.

Det er sjølsagt slik, at når vi fremmer forslag til lovendringer, så er det stortinget vi skal fremme disse for. Jeg kan derfor ikke forskuttere nå hvilke konkrete endringer vi kommer til å legge frem, men vil allikevel peke på noen aktuelle endringer:

- Skjerping av det generelle byggeforbudet i 100-metersbeltet langs sjøen, med utgangspunkt i målet om å ta særlig hensyn til naturmiljø, friluftsliv og andre allmenne interesser.

- Klargjøring av dispensasjonsbestemmelsen slik at vilkårene for dispensasjon går klarere fram av loven.

- Spørsmål om bygging skal i større grad måtte avklares gjennom plan, og ikke som dispensasjon.

Det er også en aktuell problemstilling å gi mulighet for at adgangen til å gi dispensasjon flyttes fra kommunen til regionalt eller statlig organ i spesielle situasjoner, der oppfølgingen av nasjonale interesser gjør det nødvendig. I slike tilfeller må det evt lages en egen forskrift som skal høres i berørte kommuner før den fastsettes.

Forslagene bygger på Planlovutvalget og Bygningslovutvalgets utredninger og høringen av disse.

Byggeforbudet i 100-metersbeltet langs sjøen gjelder i utgangspunktet for hele landet. Forholdene langs kysten er imidlertid ulike. Dette gir grunnlag for en geografisk differensiering av praksis uten at dette behøver å svekke de hensynene som ligger bak strandsonevernet.

En differensiering av strandsonen skal skje i forbindelse med utarbeiding av kommunale eller regionale planer. I områder hvor det er lite utbyggingspress, vil det være aktuelt å differensiere strandsonen gjennom planlegging slik at det blir klare retningslinjer for hvor utbygging ikke skal skje, og hvor utbygging eventuelt kan tillates.

God planlegging i kommuner og fylker er nøkkelen til en bedre, mer helhetlig, langsiktig og bærekraftig strandsoneforvaltning. I områder med sterk konkurranse om arealbruken må vernet gjøres strengere enn det som praktiseres i dag. Bygging må vurderes konkret i forhold til de interesser som er mellom ulike deler av strandsonen langs kysten. Denne vurderingen bør skje gjennom lokale og regionale planprosesser. Dersom utbygging skal tillates, vil det vanligvis være nødvendig å utarbeide reguleringsplan.

Spørsmålet om hvem som bestemmer hva opptar mange, men norsk forvaltning har vært, og skal fortsatt, kjennetegnes av et lokalt, regionalt og nasjonalt demokratisk samspill. Selv om vi som nevnt vurderer å åpne for å legge dispensasjonsadgangen til regionalt nivå i visse tilfeller, vil dette evt bare kunne iverksettes unntaksvis, der det er strengt nødvendig. For kommuner som planlegger i samsvar med nasjonale retningslinjer eller regionale planer vil dette ikke være aktuelt.

Regjeringen vil for øvrig gjennom sin politikk overfor kommunesektoren sikre at oppgaver løses på lavest mulig hensiktsmessige forvaltningsnivå. Gjennom et nytt regionalt forvaltningsnivå skal også flere oppgaver og mer ansvar desentraliseres fra staten og samles i nye, folkevalgte regioner.

Kommunene skal sikres ressurser og handlefrihet til å løse viktige velferdsoppgaver, og deres rolle som samfunnsutvikler skal styrkes.

For å fornye oppmerksomheten og kompetansen, og styrke kommunenes arbeid med natur- og miljøvern, har departementet nylig inngått en 5-årig samarbeidsavtale med KS. Dette gir nytt grunnlag for å løfte det lokale miljøvernarbeidet. Strandsonen vil være et viktig tema innenfor programmet.

I samarbeidsprogrammet med KS er viktige arealpolitiske hensyn et av mange tema som kommunene skal arbeide med.. Dette er også sentralt for fylkesmennene. I dette samarbeidet skal regionale programveiledere samarbeide med fylkesmannen, som vil ha en miljøfaglig veilederrolle og være støttepartner for kommunene. Programmets mål er å få med inntil 200 kommuner.

På møtet med alle fylkesmennene 22. februar i år understreket miljøvernminister Helen Bjørnøy bl. a. at vi må være tydelige i arealpolitikken for å sikre at viktige miljøverdier blir ivaretatt. Dette gjelder ikke minst i strandsonen. Med et sterkt press i mange arealplansaker er det en krevende, og viktig oppgave for fylkesmennene å vurdere innsigelse i plansaker der det er nødvendig av hensyn til viktige miljøverdier. Statsråden forventer samtidig at fylkesmennene legger vekt på å få til et konstruktivt samarbeid og en god dialog med kommunene.

……………………………

Etter friluftsloven har staten, fylkeskommunene og kommunene et likeverdig generelt ansvar for å fremme allmennhetens friluftsinteresser.

Dette er at ansvar som vil alle må gjøre vårt for å gi tyngde og politisk prioritet. Friluftsloven har liten verdi, om den ikke brukes og sees i sammenheng med andre lover.

Friluftslovens formålsparagraf om å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre allmennhetens rett til ferdsel og opphold i naturen, kan bare i varetas, om det også brukes som rettesnor for arbeid gjennom gjennom plan- og bygningsloven.

Ikke bare ved planbehandling, men også ved enkeltsaksbehandling. Det er jo ikke minst ved en uheldig dispensasjonspraksis at nye hytter, større hytter og privatiserende innretninger omkring disse har gitt en feil ”bit for bit”-utvikling som i sum undergraver lovgivningens intensjoner.

Hver enkel plansak som kommer til oss i miljøverndepartementet er sjølsagt nettopp det – en enkeltsak, og behandles som det. Samtidig er det selvsagt også slik, at de avgjørelsene vi fattes, ikke bare er en avgjørelse av en enkeltsak, men også et politisk signal om retning. Når vi krever at en kommune må behandle en stor utbyggingssak i sammenheng med reguleringsplan, når vi sier nei til omgjøring av naust til hytter, eller når vi krever ny reguleringsplan for næringsområde, med mer areal tilrettelagt for allmennheten, ja så gjør vi det, som et ledd i arbeidet med å stanse nedbygginga og privatiseringa av strandsonen, og sender bevisst ut politiske signaler med dette. Selv om hver sak er unik, er den også en rettesnor for framtidige saker.

Kommunene må ofte se over kommunegrensen i sine planprosesser. Fylkesmennene må være aktive støttespillere for kommuner og fylkeskommuner for å bidra til best mulig arealdisponering.

I flere fylker er fylkesdelplaner for kystsonen gode verktøy for en mer helhetlig strandsoneforvaltning. Det bør være et mål å få fram slike planavklaringer for alle kystsonestrekninger med utbyggingspress.

Jeg regner med at mange her i salen er opptatt av hvilke forventninger vi har til de fire regionale kystsonenettverkene som ble opprettet i fjor.

Nettverkene består av to fagmedarbeidere fra hvert fylkesmannsembete.

De fire kystsonenettverkene skal bygge på erfaringer og kompetanse fra det tidligere nettverksarbeidet i kystsonen fra Østfold til Rogaland.

• Nettverkene skal bidra til løsninger i forhold til veiledning og støtte til kommunene for å følge opp utfordringene i strandsonen, og utforme forslag til retningslinjer som ivaretar geografisk differensiering.
• Nettverkene skal vurdere behov for å harmonisere forvaltningspraksis og utvikle felles regelverksforståelse på tvers av fylkesgrensene.
• Nettverkene skal fremme og utvikle kompetansegrunnlaget og formidle et helhetlig samlet forvaltningsgrep.
• Nettverkene skal ha fokus på kommunene, fylkeskommunene og samfunnsmedier som viktige målgrupper.

Dette gir selvsagt til sammen mange forventninger. For eksempel at kystsonenettverkene skaper god kontakt med fylkesmannens øvrige utfordringer. Dette gjelder blant annet i forhold til samarbeidsprogrammet med KS om det lokale miljøvernarbeidet.

Videre forventes at nettverkene tar opp alle de ulike utfordringene som kystlandskapet byr oss.

Nettverket for Oslofjorden-Skagerak vil åpenbart få en viktig rolle i å bidra til et sterkere strandvern der konkurransen om strandsonen er sterk.

Nettverket for Nord-Norge vil ha en liknende rolle i bynære utfartsregioner, men i flere øy- og kystkommuner nordpå er handlingsalternativene for selv en god planbasert utbygging helt anderledes.

Det blir uansett mye å ta fatt på for de fire kystsonenettverkene.

Direktoratet for naturforvaltning vil ha en viktig rolle med å koordinere nettverkene.

Strandsonevern og god allmenn tilgjengelighet for friluftsliv, blir av enkelte trukket fram som et hindrer for lokal utvikling og vekst. Jeg vil si at det vel så gjerne kan være motsatt, fordi det bidrar til at kysten beholder sin attraktive plass som arena for reiseliv.

Regjeringen vil utvikle en nasjonal reiselivsstrategi bygget på nærhet til natur og norsk kultur, som ivaretar satsingen på grønt reiseliv og reiselivsnæringen som distriktsnæring. Innovasjon Norge tok et viktig skritt i fjor da de valgte geoturisme som felles plattform for utviklingen av norsk reiseliv, i samsvar med retningslinjer fra ”National Geographic Society”.

Geoturisme gir oss et nytt verktøy for internasjonal markedsføring av norske natur- og kulturminner. Dette passer godt med regjeringens målsetting om at Norge skal synes som en miljønasjon ute i verden. Det svarer også til trender innenfor verdens turistmarked, hvor flere og flere er opptatt av kvalitet, særpreg og bærekraft. Også i den sammenhengen er det derfor viktig at vi ikke gjør kortsiktige valg som ødelegger for langsiktige muligheter.

Så tilbake til friluftsliv og juss

Fra 2000 - 2002 hadde som mange av dere vet, DN, et eget strandsoneprosjekt, som bl. a. omfattet juridisk bistand til et begrenset antall kommuner ga positive erfaringer og økt forståelse.

I siste RM – St. meld. nr. 21 (2004-2005) fokuserte også forrige regjering på en offensiv strandsonepolitikk, og de ville styrke friluftslivets juridiske grunnlag, herunder allemannsretten. Men strandsoneprosjektet ble avsluttet og tilbud om juridisk bistand ble først gjenopptatt i 2005, og da avgrenset til problemet med ulovlige stengsler.

I samsvar med Soria Moria-erklæringen har regjeringen nå innført en bred ordning med juridisk bistand til kommuner som trenger det i sitt arbeid med strandsonen. Ordningen skal utvikles for å bidra til å sikre allmennheten tilgang til strandsonen, båndlegging av områder og strandsoneproblematikk.

Ordningen består i at kommuner med krevende juridiske problemstillinger gis adgang til å få disse vurdert av advokater som Direktoratet for naturforvaltning (DN) benytter. Dette er advokater med svært god kunnskap om lover og regler i strandsonen.

Dette tror vi er viktig, fordi slike juridiske prosesser kan være både omfatende og kompliserte, og vi ønsker ikke en situasjon, der kommuner kvier seg for å følge en sak, på grunn av manglende kompetanse eller ressurser.

Når det gjelder friluftsloven,

ønsker vi å styrke og tydeliggjøre både dens betydning og funksjon.

I 2007 har vi hatt friluftsloven i 50 år. Noen regler er tatt bort gjennom plan- og bygningslovens utvikling, og ut fra forenklingsgrep og ny kommunelovgivning.

Vi har bedt Direktoratet for naturforvaltning om å komme med forslag til en felles nasjonal markering av friluftslovens 50-års jubileum. Vi ønsker å benytte denne anledningen til å feire, synliggjøre, slå ring om, drøfte og forbedre friluftslivets juridiske grunnlag.

Det er snart 10 år siden departementet sist utga et eget rundskriv om friluftsloven. Et slikt rundskriv skal gi en samlet informasjon og veiledning om tolking og anvendelse av friluftslovens regler i praksis, rettet mot de myndigheter som har et ansvar for å ivareta friluftsinteressene.

I 2007 vil vi utgi et nytt rundskriv. Dette vil bidra til å synliggjøre og styrke forståelsen og betydningen av friluftslivets juridiske grunnlag.

Et nytt rundskriv vil naturlig fokusere på utviklingen i strandsonen, men også i forhold til andre viktige utviklingstrekk.

Vi ser klart behov for å tydeliggjøre og styrke betydningen og forståelsen av allemannsretten og friluftslovens anvendelse i sammenheng med praktiseringen av plan- og bygningsloven.

Det er viktig at friluftslovens bestemmelser om ulovlige stengsler blir brukt aktivt. Mange kommuner har tatt bra tak i dette gjennom kartlegging, registrering og oppfølgende opprydding, samtidig er det viktig at kommunene vurderer nye søknader om tiltak som vil privatisere, slik at arealer med klare allmenne interesser beskyttes.

Gjennom god planlegging og forvaltning skal arealbruksinteressene avveies både i strandsonen, på fjellet, i skog og mark, ved innsjøer og vassdrag eller i kulturlandskapet.

Friluftsliv med basis i allemannsretten, å kunne ferdes hensynsfullt og ta opphold på behørig måte i utmarksnatur uavhengig av hvem som eier områdene, er et unikt fellesgode som må hegnes om og ikke uthules.

Friluftslivet utøves i vanlig privateid utmark og på spesielt beskyttede og tilrettelagte områder av ulik type. Overalt har det betydning hvordan vi forvalter arealene slik at friluftslivsinteressene ivaretas og fremmes. Like viktig er det at vi forstår og bruker allemannsretten på en god måte.

Når det gjelder ferdselsrett og opphold under ferdsel og avstand til bebyggelse har det også vært skrevet og debattert mye. Det er ofte vanskelig å oppfatte hvor langt allemannsretten strekker seg i praktiske situasjoner.

Bruken av strandsonen har endret seg og økt både for hytteliv og friluftsliv. Og da må også forståelsen av allemannsrettens innhold endre seg, i tråd med samfunnets utvikling. Dette fikk vi et eksempel på, fra Høyesterett i en dom fra Hvaler i fjor som gjaldt ferdsel nær en hytte med anneks. Der fikk førstvoterende tilslutning til følgende vurdering:

” For allmennhetens behov for rekreasjon og friluftsliv står strandområder i en særstilling. Som følge av den store betydning slike områder har for allmennhetens friluftsliv må grunneiere som bygger i strandsonen, etter min mening finne seg i å få allmennheten tettere inn på seg enn det som gjelder i områder hvor allmennhetens behov for ferdsel er mindre.”

Dette er et eksempel på en rettsavklaring som det vil bli viktig å vise til i det nye rundskrivet.

Før jeg avslutter vil jeg si litt om sikring og tilrettelegging, som fortsatt er en viktig utfordring

Det er fortsatt høyt prioritert å sikre og tilrettelegge friluftslivsområder i strandsonen. Rammen for sikring gjennom kjøp og bruksavtaler er økt med 30 mill kr. i budsjettet for 2006.

Vi medvirker også aktivt til at egnede arealer som blir frigjort på grunn av omlegging av det norske forsvaret og fyrvesenet beholdes i offentlig eie og legges ut til friområder. I årets RNB er det bevilget 5,8 mill til sikring av 26 nye forsvarseiendommer.

Etter regjeringsskiftet er nye tilsagn for 35,9 millioner kroner til sikring og tilrettelegging av over 40 friluftslivsområder allerede klare.

De nye tilsagnene, nye midler til forsvarseiendommer og den ekstraordinære bevilgningen til kjøp av Huk på 30 mill gir en foreløpig samlet innsats nær 72 millioner kroner.

Bakgrunnen for sikringsarbeidet er behovet for å bevare og tilrettelegge områder som både er ettertraktet av publikum og som har gode kvaliteter.

Sikring og tilrettelegging styrker allmennhetens tilgang og muligheter til varierte friluftslivsaktiviteter generelt og strandområder spesielt.

Staten har til nå medvirket til sikring av rundt 2000 friluftslivsområder i Norge.

De fleste av disse er strandområder og skjærgårdsmiljøer.

Sikrings-saker tar ofte lang tid, ikke minst fordi vi prioriterer å få til frivillige løsninger. Men nye områder åpnes hvert år etter sluttført forhandling og overdragelse, og med vår styrking av innsatsen skal det forberedes og gis nye tilsagn om statlig medvirkning slik at mange flere kommuner og friluftsråd kan gjennomføre arbeidet.

På Agderkysten håper vi å kunne utvide skjærgårdsparken vest for Lindesnes, arbeidet med dette er godt i gang gjennom et interkommunalt samarbeid ledet av ordførerne på Lister. Samtidig etablerer de Lister friluftsråd, det blir det 18. friluftsrådet innenfor FL – Friluftsrådenes landsforbund.

FL og de enkelte friluftsrådene utgjør en betydelig og aktivt drivende kraft i arbeidet med å fremme friluftslivets mange muligheter langs kysten vår.

Det tas nå nye initiativ til samarbeid mellom kommuner og interkommunale friluftsråd både i Oslofjorden, på Agder og på Vestlandet for å styrke innsatsen med sikring og tilrettelegging.

Miljøverndepartementet har også gått aktivt inn i flerårige samarbeidsopplegg med viktige bykommuner for å styrke byenes grønnstruktur, som jo også mange steder utgjør viktige strandsoner, bl. a. i Stavanger, Oslo, Bergen og Trondheim. Midler til dette er stilt til disposisjon dels før og dels etter vi tiltrådte, og vi skal klart prioritere slikt arbeid videre.

Dersom vi lykkes med utvidelse av skjærgårdsparken vest for Lindesnes betyr også dette en innsats på en god del millioner, som vi er forberedt på, både for avtaleinngåelser og for naturvennlig opparbeiding med brygger og turstier m. v. samt styrket drift gjennom skjærgårdstjenesten Sørlandet.

La meg også si, at vi er klar over at når antallet sikrede områder øker, så øker også behovet for drifting av disse. Det gjøres mange steder et enormt arbeid, både gjennom skjærgårdstjenesten, og gjennom frivillig innsats. Det er et arbeid som jeg ønsker å berømme, og som selvsagt er en forutsetning for at de sikrede områdene skal holdes i hevd.

Jeg skal avslutte

Samla jobber vi på mange områder for en ny retning i strandsonepolitikken. En retning som vi mener i sum gavner samfunnet. Der våre kystbyer og bygder har en naturlig langsiktig utvikling som ivaretar viktige miljøverdier og god kystkultur, der ny bebyggelse skjer i samsvar med godkjente arealplaner.

Der utfartsområdene beskyttes for friluftsliv og rekreasjon i god tilpasning til geoturisme og naturbasert reiselivsutvikling. Der både fastboende og tilreisende kan trives både i by og tettsted, i hus og hytter og ute på tur, med båt eller langs strendene, fordi vi har bevart viktige miljøverdier i strandsonen.

Der friluftslivets mange aktiviteter både utøves på tilrettelagte områder og turstier, og i vanlig utmark, og i flerbruk med et miljøvennlig landbruk, på basis av allemannsretten.

Takk for oppmerksomheten!