Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Luftlinje gir best forsyningssikkerhet

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Olje- og energidepartementet

Innlegg i VG, 29.07.2010

Innlegg av Olje- og energiminister Terje Riis-Johansen som stod på trykk i en noe forkortet utgave i Verdens Gang den 29.07.2010.

Sist vinter var forsyningssikkerheten i bergensregionen uakseptabel. I nærmere 1400 timer var det redusert driftssikkerhet i nettet. En feil ville ført til at 85.000 strømbrukere i bergensregionen ble koblet ut. For å sikre en forsvarlig kraftforsyning til området fikk derfor Statnett tidligere i sommer tillatelse til å bygge en luftledning mellom Sima og Samnanger.

I VG på søndag hevdes det i lederen at sjøkabel er et mulig alternativ til luftledningen fra Sima til Samnanger, men at dette alternativet ikke er tilstrekkelig utredet. Det stemmer ikke. Sjøkabel er grundig utredet og vurdert i tre runder både av Statnett selv, av uavhengige konsulenter og av NVE i 2006, 2007 og 2009.
 
I 2005 fastsatte NVE et omfattende utredningsprogram, blant annet å utrede et sjø- og jordkabelalternativ. I løpet av NVEs behandling av kraftledningssaken er det gjennomført to høringsrunder, åtte folkemøter og to befaringer. Videre er 135 høringsuttalelser gjennomgått og utgjør deler av beslutningsgrunnlaget. Etter at NVE fattet sitt vedtak i 2008 er alle sider av saken gjennomgått på nytt i departementet. Alle de 49 klagene er gjennomgått og grundig vurdert, og departementet har vært på befaring i området.
 
Utredningene viser at det er teknisk mulig å føre kraften gjennom en sjø- og jordkabel, men at dette ikke gir en like god forsyningssikkerhet for bergensregionen som en luftledning. Mens feil på en luftledning som regel vil kunne repareres i løpet av noen timer, snakker vi om måneder for en sjøkabel. En sjøkabel må trekkes opp av vannet for å kunne repareres. Jo lenger kabelen er og jo dypere den ligger, desto vanskeligere og mer tidkrevende er reparasjon. En sjøkabel i Hardangerfjorden, fra Sima til Norheimsund, ville vært på 66 km og ligget på inntil 850 meters dyp. Reparasjoner vil kreve bruk av spesialfartøy som det kun er et fåtall av i verden. Mange spør seg hvorfor man ikke kan legge sjøkabel i Hardanger når vi har slike (STRYK) kabler til for eksempel Nederland. Kraftledningen Sima-Samnanger vil ha en mye mer kritisk funksjon for forsyningssikkerheten i bergensområdet enn det sjøkabelen mellom Norge og Nederland (NorNed) har for forsyningssikkerheten i de to landene. NorNed var ute av drift fra 29.1. til 27.4. i år, altså i den kaldeste perioden i vinter.  Slike utfall kan vi ikke leve med for en hovedledning til landets nest største by. Mellom Norge og Nederland er luftledning dessuten ikke noe alternativ.

Kraftledninger synes. Det vil de også gjøre i Hardanger, selv om ledningen ikke krysser selve fjorden, men tre sidefjorder. Vi har derfor lagt stor vekt på redusere de negative miljøvirkningene så langt det lar seg gjøre. Statnett er pålagt å gjennomføre en rekke avbøtende tiltak, for eksempel knyttet til trasévalg, plassering av master i terrenget, redusert skogryddig og fjerning av gamle ledninger.

Flere artikkelforfattere kaller mastene monstermaster og skriver at ”mastene er på over 40 meter”. Dette gir inntrykk av at disse mastene er annerledes enn andre sentralnettsmaster vi har i Norge. Dette er villedende. Vi har hatt slike master i 50 år og har rundt 3000 av dem i hele landet. På kraftledningen Sima-Samnanger vil noen få master bli spesielt høye pga terrengfordypninger eller store snømengder. I underkant av ti master vil bli over 40 meter høye, selv når høyden på topplinen er medregnet.


Jeg har stor respekt for engasjementet rundt denne utbyggingen. Derfor har det vært en lang prosess og mange utredninger om alternativer, blant annet sjøkabel, fram mot den endelige avgjørelsen. Ingen av alternativene er vurdert å ha den samme graden av forsyningssikkerhet som en 420 kV luftledning fra Sima til Samnanger.

 

Til toppen