Av Sveriges finansminister Pär Nuder, Norges finansminister Kristin Halvorsen, Sveriges bistandsminister Carin Jämtin og Norges utviklingsminister Erik Solheim

Likeverd – en forutsetning for utvikling

Kronikk i Bergens Tidende januar 2006

Sverige og Norge er verdens største bistandsytere regnet per innbygger. Vi er de eneste landene som kommer til å sette av én prosent av BNI til bistand. Sverige har allerede gjort det, Norge har lovet å gjøre det. Det er gledelig at vår ambisjon kan bli oppfylt, at vi nå har både økonomisk mulighet og folkelig støtte til et høyt bistandsnivå. Det kan alle svensker og nordmenn være stolte av.

Det overordnede målet med bistand er å bidra til å utrydde fattigdommen i verden. Vi vil ta vår del av ansvaret for å bygge bro mellom fattig og rik – mellom dem som er gitt muligheter og dem som lever i avmakt. Slik blir bistanden en måte å ta vår del av dette ansvaret på.

Verden er langt fra rettferdig. Bistand er utvilsomt nødvendig. Men det er ikke nok. De fattige landene må på sin side gjøre virkelige anstrengelser for å gi hele befolkningen bedre muligheter til utvikling, innflytelse og kontroll over sitt eget liv. De fattige landene har også en velberget elite som må ta sitt ansvar. Også den store gruppen fattige mennesker har ressurser som kan fordeles. En nøkkel til utvikling er å skape en mer rettferdig omfordeling av de eksisterende ressursene.

Over en milliard mennesker lever i den ytterste fattigdom. De har mindre enn én dollar om dagen å klare seg på. To millioner barn dør hvert år fordi de ikke har tilgang til rent vann. Rundt 40 millioner mennesker lever i dag med hiv/aids. Flertallet av dem bor i Afrika sør for Sahara, der både den medisinske behandlingen og levekårene for øvrig forverrer den enkeltes situasjon drastisk. 600 000 kvinner – én hvert minutt – dør i forbindelse med graviditet eller fødsel, 95 prosent av disse lever i fattige land.

Også i de enkelte landene er inntektsforskjellene store. Mange lav- og middelinntektsland mangler fungerende skattesystemer til å fordele fruktene av landets ressurser og vekst. Selv ikke i Kina og India har de nye ressursene blitt fordelt på en måte som har vært til hjelp for den fattigste delen av befolkningen. Ifølge UNDPs ”Human Development Report 2005” har ikke Kina og India lyktes i å omsette sine økende inntekter og sin økonomiske vekst i lavere barnedødelighet. Tvert imot har den positive trenden med redusert barnedødelighet bremset opp. Og det er ikke barn av dem som rir på medgangsbølgen som dør – det er barn av fattige.

I enhver utviklingsprosess kan effektiv bistand fungere som en katalysator. Dette forutsetter at både givere og samarbeidsland spiller sine kort riktig. Bistandsyterne må samordne innsatsen seg imellom og samtidig fokusere entydig på de utviklingsområdene som samarbeidslandet har valgt å prioritere. Samarbeidslandet må gjøre egne prioriteringer, men må også bygge opp en forvaltning som kan kanalisere bistandsmidlene effektivt. De må også drive en aktiv fordelingspolitikk. Det siste er avgjørende for at et samfunn skal kunne nå sine aller fattigste, dem med størst behov.

De store velstandsforskjellene i og mellom landene i verden er moralsk forkastelige. De representerer dessuten et enormt sløseri med menneskelige ressurser og forspilte muligheter, både for enkeltmennesker og for samfunnet i sin helhet. Likeverd – lokalt, nasjonalt og globalt – bidrar ikke bare til redusert fattigdom og mindre utestengning. Det fremmer også vekst og skaper forutsetninger for utvikling.

Vi vil løfte fram de sosiale og økonomiske gevinstene som kan oppnås med større likhet.

1. Et likeverdig samfunn tar vare på kunnskapen. Når alle barn – jenter og gutter, fattige og velstående – får anledning til å gå på skole, oppmuntres talentet. Alle får mulighet til å delta i samfunnslivet og ta styringen over sitt eget liv. En befolkning med skolegang og yrkeskvalifikasjoner å vise til er dessuten lønnsom for veksten.

2. Likeverdig fordeling gir økt nyskaping. Når flere blir økonomisk i stand til det, blir det også etablert flere bedrifter. Likere tilgang til utdanning, banklån og forsikringer gir høyere vekst og raskere fattigdomsreduksjon. Trygge mennesker tør å satse.

3. Et likeverdig samfunn genererer politisk deltakelse. I samfunn der ressursene er mer likelig fordelt, vil også innflytelsen på offentlige beslutninger være jevnere fordelt. Flere deltar i den politiske beslutningsprosessen. Dette fører i sin tur til en styrking av de økonomiske og politiske institusjonene. Økt sikkerhet for eiendomsretten, forbedret lovgivning og mindre korrupsjon gir i sin tur høyere vekst.

4. Et likeverdig samfunn skaper forutsetninger for fred. Når ulikheten i et samfunn er så stor at det synes nærmest umulig å gjøre noe med den, oppstår avmakt og frustrasjon. Dette kan skape grobunn for konflikter. Når et menneske ikke har makt til å endre sine livsvilkår eller å påvirke samfunnsutviklingen, øker risikoen for at det tyr til vold for å forbedre situasjonen.

En forutsetning for en bærekraftig utvikling er at fattige land, for eksempel India, selv fører en progressiv skattepolitikk. I Sverige og Norge bidrar både lav- og høyinntektsgruppene til fattigdomsbekjempelse gjennom bistand til fattige land. Da er det bare rett og rimelig at også de med høy inntekt i disse landene må bidra gjennom en omfordeling innad i landet.

Bistanden skal være sjenerøs, men må brukes på en måte som reduserer fattigdommen og skaper utvikling og vekst. Med et slikt samarbeid, og hvis flere rike land slutter seg til Norge og Sverige som store bistandsytere, er det gode muligheter for å nå tusenårsmålene.