Vårt fredsengasjement gir resultater

Professor Arnulf Kolstad stiller i Dagsavisen 9. februar spørsmål ved norske fredsmekleres evne til å løse konflikter og skape fred.

Norge fører i dag en aktiv freds- og forsoningspolitikk i en rekke land og konflikter. I noen prosesser, som på Sri Lanka, har Norge en fremtredende rolle som tilrettelegger for forhandlinger mellom partene. Dette betyr imidlertid ikke at fredsmekling ene og alene utgjør kjernen i det norske freds- og forsoningsengasjementet. 

Konfliktbildet i dagens verden er komplisert, og en aktiv norsk freds- og forsoningspolitikk krever derfor innsats på mange nivå. Vår samlede fredsinnsats omfatter langt mer enn de fredsprosessene der vi spiller en fremtredende tilretteleggerrolle.  

I Nepal bidrar vi blant annet med militære observatører for å sikre gjennomføringen av en fredsavtale mellom maoistene og de sentrale politiske partiene. Engasjementet vårt på Haiti dreier seg om å støtte lokale krefter som arbeider for forsoning blant nasjonale politiske aktører. I Somalia har Norges viktigste innsats vært å bidra til koordinering av det internasjonale samfunnets respons til konflikten gjennom opprettelsen av en kontaktgruppe for landet. 

Mye av det arbeidet som drives dreier seg heller ikke om konflikter mellom parter i tradisjonell forstand, men ofte om bredere konfliktspørsmål i global politikk, i skjæringspunktet mellom religion, kultur og identitet. 

Vi er enige med Kolstad i at den norske freds- og forsoningspolitikken må drives av realistiske målsettinger og være fundert på grundige analyser av hva som er drivkreftene bak konflikt. Derfor bruker Utenriksdepartementet om lag 25 millioner kroner hvert år på anvendt forskning og utredning på dette området. Vi er opptatt av å ha et bredt tilfang av ulike faglige tilnærminger. Professor Kolstad nevner ISFITs dialoggrupper. Vi deler hans syn på viktigheten av en slik tilnærming og verdien av den erfaring og kompetanse som bygges i slike prosesser. I motsetning til hva Kolstad synes å tro, legges det avgjørende vekt på denne type kompetanse i rekutteringen til vårt arbeid med freds- og forsoningsprosesser.  

Det er dessuten verdt å understreke at det er for snevert å måle suksess i freds- og forsoningspolitikken utelukkende i henhold til antall signerte fredsavtaler. Det er dokumentert at å holde prosesser i gang i seg selv bidrar til å redusere konfliktnivået og begrense sivile lidelser.