Mange tror at jeg som utviklingsminister driver en slags offentlig finansiert, stor-skala Mor Theresa-virksomhet, styrt etter nestekjærlighetsprinsipper. Selv om norsk utviklingsinnsats springer ut av ideen om solidaritet, er det grunnleggende feil å tro at det bare er uselvisk godhet som er ledesnoren.

Utviklingspolitikken styres med trykk på politikk og utviklingspolitikken er et integrert og helt sentralt element i vår sikkerhetspolitikk. Den klareste illustrasjonen på dette er at Sudan, Palestina og Afghanistan er de tre landene som i dag mottar mest norsk utviklingsstøtte. Ingen av disse landene er såkalte hovedsamarbeidsland. De to sentrale elementene i vår utviklingspolitikk – og i det langsiktige sikkerhetspolitiske arbeidet - er fattigdomsbekjempelse og statsbygging. Dette henger tett sammen: Uten velfungerende stater, kan man vanskelig bekjempe fattigdom effektivt og fattigdom gjør det vanskelig å bygge stater.

Anders Giæver skriver i VG 10. januar om terrorisme med utgangspunkt i mine uttalelser til NRK om fattigdomsbekjempelse som et helt avgjørende element i det langsiktige arbeidet med bekjempelse av internasjonal terrorisme.

La meg først slå fast; Vi trygger ikke norske borgere mot en akutt terrortrussel gjennom et langsiktig arbeid for å utrydde fattigdom. Det gjør vi gjennom ulike tiltak som militær tilstedeværelse i Afghanistan, gjennom et kompetent og sterkt etterretningsapparat som samarbeider tett med andre lands tjenester og gjennom å ta av oss skoene i sikkerhetskontrollen på Gardermoen.

Giæver imøtegår mine uttalelser med å vise til at terrorister ikke er fattige, men at de tvert imot synes å ha en ganske så privilegert bakgrunn. Giæver skildrer alt fra binLaden-brødrenes Rolls Royce-tur i Sverige i 1970, til den begunstigede bakgrunnen til mennene som kapret flyene 11. september 2001, og den klare middelklassebakgrunnen til de tyske terroristene på 70-tallet. Jeg legger gjerne til de unge mennene bak bombeattentatene i London sommeren 2005. Alle var de relativt velintegrerte og velfungerende. Som trolig de aller fleste andre terroristledere opp gjennom historien.

Men var det en matlei middelklasse, drevet av generell livstretthet som var den underliggende årsaken til den russiske revolusjonen? For Lenin var jo ikke fattig! Tvert imot, han var en intellektuell av skolebakgrunn, sannsynligvis tilhørende de en prosent mest privilegerte i datidens Russland. Var Mao fattig? Nei, faren hans var en rik bonde og selv var han høyt utdannet. Var Ernesto Che Guevara fattig? Nei, den legeutdannede Che kom fra solid middeklassebakgrunn i Cordoba, Argentina. Hans kamerat Fidel kom også fra en relativt velstående familie.

Osama bin-Ladens privilegerte bakgrunn er like lite egnet til å forstå den internasjonale terrorismens anatomi, som det faktum at de fleste revolusjonære ledere har vært velutdannede intellektuelle, tilhørende et privilegert sjikt forklarer revolusjoner. Det sier muligens noe om hvilke forutsetninger som må ligge til grunn for å innta slike posisjoner. Men at anslagene mot Twin Towers ikke ble planlagt, organisert og gjennomført av en gruppe fattige afghanske gjetergutter uten lese- og skriveferdigheter, er knapt egnet til å overraske noen.

Det alle de nevnte revolusjonære hadde til felles, var at revolusjonene de ledet ikke kunne ha funnet sted uten den massive fattigdommen og dype urettferdigheten som preget de samfunnene de opererte i.

Uten noen videre sammenlikning av terrorister og revolusjonære, var dette også bakgrunnen for min kopling av fattigdom og terror på konferansen om samfunnssikkerhet i Stavanger i forrige uke. Terrorgrupper som al-Qaida ville neppe ha oppstått dersom Midt-Østen var preget av sterke, velfungerende stater som sørget for jevn fordeling av velstand og sikret sosiale og politiske rettigheter. I en slik situasjon ville det ikke være noe grunnlag for den støtte og sympati terroristers avskyelige handlinger til tider skaper. Følelsen av ydmykelse ligger under mange voldshandlinger. Ydmykelsen næres av fattigdom.

Men ikke bare det; I en verden bestående av sterke, legitime stater, ville det ikke være noe sted hvor bin-Laden kunne oppholde seg, bygge opp sin organisasjon, planlegge og organisere sine terroranslag. Det er ikke tilfeldig at bin-Laden oppholdt seg først i Sudan, siden i Afghanistan og nå muligens i de stammedominerte områdene i det nordvestlige Pakistan, utenfor sentralmaktens kontroll.

De intellektuelle fantastene som spredte frykt i Tyskland på 70-tallet kom i hovedsak fra middelklassen. Men opererte de i et vakuum? I det tyske samfunnet var det liten støtte å finne. Hvor hentet de sin finansiering? Hvor trente de? Hvordan fikk de våpen? Hvor gikk de i dekning? De tyske terroristenes forbindelseslinjer til terroristorganisasjoner i Midt-Østen er velkjente. Da palestinere kapret Lufthansa flight LH181 i 1977 var ett av kravene frigivelse av 11 fengslede tyske terrorister fra Rote Arme Fraktion. Og hvor endte dette dramaet? I Mogadishu, Somalia. Eller ett år tidligere, da Air France flight AF139 ble kapret. Hvor endte det? På Entebbe-flyplassen i Idi Amins Uganda.

Det handler om å snevre inn det rom som forskrudde fanatikere kan operere innenfor. Å ikke gi dem det armslag bin-Laden hadde i Sudan, å gi befolkningen i grenseområdene mellom Pakistan og Afghanistan et klart mye bedre alternativ enn å fungere som skjulested for Osama bin-Laden, å gjøre det vi kan for at Sudan aldri igjen vil kunne se det i sin interesse å stå som vertskap for ham.

I det langsiktige arbeidet med å demme opp for den organiserte, internasjonale terrorismen, er det å bekjempe fattigdom og bygge sterke, velfungerende stater kanskje det viktigste sikkerhetspolitiske virkemiddelet vi har. Da styrker vi også mulighetene for effektivt å forebygge mot de andre truslene vi står overfor, som spredning av massødeleggelsesvåpen, verdensomspennende epidemier og kriser skapt av klima- og miljøendringer.