Utenrikspolitisk debatt i Stortinget 15. februar 2007 (etter utenriksministerens redegjørelse 13. februar 2007).

Se for øvrig Stortingets nettsider for alle øvrige innlegg. 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Jeg vil takke for en god debatt og interessante innlegg. Jeg vil tilbake til utgangspunktet for Afghanistan, nemlig det faktum at det hersker enighet og samstemmighet i denne sal om norsk ISAF-deltakelse. Et betydelig bidrag er blitt større. Vi vil ha 700 kvinner og menn i Afghanistan etter beslutningen om å sende en spesialstyrkeenhet til Kabul. Det er et betydelig bidrag. Norge var tidlig ute med svaret til Nato, og det har blitt verdsatt bredt.

Så vil jeg få understreke og rydde opp i noe av det som jeg føler at opposisjonen er med på å skape unødvendig tvil om. Når de i flere innlegg her i dag har vist til at under krisen i Meymaneh i fjor kom våre allierte Norge til unnsetning, og de har stillet Regjeringen spørsmål ved at vi sier at spesialstyrkene skal være i Kabul.

Nato har et helt system for å komme hverandre til unnsetning i Afghanistan – det går under betegnelsen QRF, Quick Reaction Force – i ulik forstand. Norge har et slikt ansvar i dag i Nord-Afghanistan, at de skal kunne komme til unnsetning i hele området. De som kom Norge til unnsetning i februar i fjor, var nemlig nettopp nederlendere og briter fra dette elementet. Det er viktig å gjøre det helt klart.

Så har Norge sagt også at når vi svarer ja på henvendelsen om å sende spesialstyrker til Kabul, skal de gjøre jobben i Kabul – ikke andre steder. Skal det være aktuelt å flytte dem, må Norge konsulteres. Jeg vil utfordre hvert parti i opposisjonen til å svare på om de ville ha innrettet seg annerledes. Ville de ha sagt at de styrkene kan omplasseres – settes inn i sør, øst, nord eller vest – uten at Norge konsulteres? Det ville det ha vært klargjørende å få vite.

Norge har sagt at når vi plasserer styrkene på oppdrag i Kabul, er det der de skal gjøre jobben. Vi ønsker altså å få vite om opposisjonen ville inntatt en annen holdning.

Så er spørsmålet: Oppstår det en krisesituasjon, en nødssituasjon, i nærområdene, der Nato skulle ønske å bruke disse elementene, noen av soldatene, er svaret for det første at det er en hypotetisk problemstilling. Men la meg si at dersom styrker blir angrepet og det oppstår akutt behov for en redningsaksjon, stiller Norge opp. Norge hjelper mennesker i nød, dersom det trengs. Det er noe helt annet enn å flytte eller omplassere styrken. Det har vi gitt klart uttrykk for. Og i begge tilfeller skal Norge konsulteres.

Og la meg understreke: Ansvaret, som også representanten Høybråten sier, ved å sende soldater ut er stort, og alle soldater – kvinner og menn – og deres foresatte og familie skal vite at ingenting er viktigere for oss enn deres sikkerhet. Det er reflektert i det utstyret de har med seg, i måten de beskyttes på, og også i måten de er trent på. I så måte vet jeg at de som nå reiser, er de absolutt best trente.

Derfor vil jeg si til representanten Solberg at når hun sier at begrensningen er i strid med Nato-ånden, tar jeg sterkt avstand fra det. Hvis det var tilfellet, ville jo halve Isaf være i strid med Nato-ånden. Andre land har lagt kompliserte begrensninger av ulik art på sin deltakelse. Jeg vil si at Norge er veldig tydelig i det vi har gjort. Vi har sagt at det ikke har vært begrensninger på styrkene som har vært i nord, og når det gjelder Kabul-styrken, så skal den løse et oppdrag, og vi sier at den skal løse oppdraget der. Blir noe annet aktuelt, må Norge konsulteres.

Så spurte Erna Solberg igjen om det å være våre «venners venn», og at jeg ikke hadde vært helt tydelig på å snakke så mye om USA. Det var også Høglund bekymret over. USA trenger ikke å bli omtalt i hver eneste redegjørelse for å vite det som er helt tydelig.

Jeg brukte også et avsnitt på det i min redegjørelse i fjor, og den står selvfølgelig like sterkt i år. Jeg siterer: «Vi har vår forankring i Nato, som er en hovedlinje i norsk utenrikspolitikk, våre nære bånd til nordiske land og europeiske land gjennom EØS-avtalen og andre ordninger og et nært vennskap og samarbeid med USA.» Og jeg legger til: som vår viktigste allierte i Nato.

Men vi må jo også se videre i en tid som er slik i endring. Det er nærmest slik at man kan få inntrykk av at land som har andre verdier enn oss, skal vi ikke gå nært inn på. Jeg la i min redegjørelse mye vekt på hvordan vi nå må bygge nye nettverk mot andre deler av verden, i andre regioner, som kan komme oss til nytte – i WTO, i FN, og jeg trekker fram et land som Indonesia, som vi nå har hatt en veldig spennende utvikling i samarbeidet med. Det er store forskjeller på Indonesia og Norge, men Indonesia er en veldig viktig aktør som Norge må forholde seg til politisk, når det gjelder miljøpolitikk, osv. Det er jo de landene som ikke deler våre verdier, vi skal bruke oppmerksomhet på for å forsøke å påvirke i vår retning.

Så til Midtøsten. Vi har ikke gitt carte blanche til en palestinsk samlingsregjering. Jeg er blitt spurt mye om dette, men jeg kan jo gjengi det som jeg har sagt så ofte jeg kan huske: Denne avtalen i Mekka åpner veien for en normalisering av forbindelsene. Og dersom Mekka-avtalens prinsipper er reflektert i en regjeringserklæring, mener Norge at vi bør kunne gjenoppta økonomiske og politiske relasjoner. Vi sier det kanskje tydeligere enn EU som EU og USA som USA, men jeg vet at mange EU-land har den samme holdningen. Frankrike var ute dagen etter oss og sa at denne regjeringen måtte anerkjennes.

Og nå vil jeg si til dem som mener – la meg bare ta det som en parentes – at Norge ikke kunne hatt den profilen om vi var medlem av EU. Det er også et hypotetisk spørsmål. Men jeg minner om at den nærmeste samarbeidspartneren med Norge her er Spania, som er medlem av EU, og som har en utenriksminister med en fortid som EUs representant i Midtøsten. Han sier det samme som oss, og han gjør det på innsiden av EU og får tilgang til det nettverket. Det er ikke uviktig.

Hamas har beveget seg, ja. Men det er jo ikke Hamas vi skal si ja eller nei til, det er en samlingsregjering. Og jeg vet ikke om jeg skal trekke parallellen for langt, men vi forholder oss til en regjering i Norge – til en Soria Moria-erklæring, en regjeringserklæring, og ikke til alt som står i de tre partienes programmer eller plattformer. Og det tror jeg vi har glede av. Vi ser fram til at en slik regjering kommer på plass. Det finnes hundre – om ikke tusen – grunner for at dette ikke skal gå, og rapporter de siste dagene viser jo igjen at stridighetene internt på palestinsk side kanskje kan være noe av det som er mest krevende for å få dette til. Vi har ikke lov til å være den tungen på vektskålen som gjør dette vanskeligere, når det nå er tent et håp. Jeg vil også vise til Shimon Peres, som i møte med ambassadører i Israel i går sa, at det ikke er behov for å presse nye uttalelser fra Hamas i forbindelse med den nye samlingsregjeringen. Det er en holdning som jeg deler.

Når det gjelder nordområdene, vil jeg få lov til å gi honnør til representanten Høybråten for den rollen han spiller i Nordisk Råd. Vi har fått en ny driv der nå, med en norsk president, og vi har muligheten til, ved å spille på lag, som jeg oppfatter at vi gjør i denne saken, å ha en linje mellom det vi gjør i de ulike regionale fora – Arktisk Råd, Nordisk Råd, Østersjørådet, Barentssamarbeidet – og ikke minst det Høybråten legger vekt på inn mot EU og Europaparlamentet: å sette vårt preg på den nordiske dimensjon der. Det blir viktig.

Så må jeg beklage overfor representanten Høglund at han neppe har en veldig lydhør representant i meg når det gjelder å legge oss på en strategi hvor vi skal kjøpslå støtte mot det vi kan tilby på andre områder. Jeg sa i min utenrikspolitiske redegjørelse at Norges personlighet som stat er i endring fordi vi er viktige på energiområdet, fordi vi er viktige på ressursområdet, fordi vi er viktige på en lang rekke områder. På den måten påvirkes også politikk.

Det er klart at andre land lytter til Norge på en annen måte ut fra hvordan også vi har ting å tilby dem. Men jeg tror at hvis vi, i et land med vår beliggenhet, med våre ressurser, med vår geografi, begynner å kjøpslå og si at dette antall kubikkmeter gass skal være verdt en innrømmelse på det og det spørsmålet, kommer vi i en farlig situasjon. Dessuten er det ikke slik at Norge står alene i nord. Vår forvaltningspraksis er trygt forankret i folkeretten, som jeg gav uttrykk for i mitt innlegg. Det er heller ikke slik at hvem som har rett i slike sammenhenger, blir avgjort etter hvem som får størst oppslutning i en slags opinionsmåling.

Land forfølger sine interesser i disse spørsmålene og vektlegger de argumentene som bygger mest opp under det. Norge er i inngrep med alle de sentrale aktørene her, med tett dialog, hvor vi selvfølgelig også er opptatt av å knytte allianser og binde land opp til det som skal være våre primære synspunkter.

Så stilte representanten Høybråten et spørsmål om Kashmir. Jeg er glad for at han gjorde det, for det er et helt sentralt tema som kommer litt i skyggen. Dette området ligger jo tett opp mot Afghanistan, som vi vet, og konflikten er på ingen måte usammenhengende. Her er det slik at mange av disse interne motsetningene mellom folkegrupper gjør at mange ikke respekterer grensene – enten det er på grensen av Pakistan mot Afghanistan eller det er på grensen mot Kashmir.

Jeg hadde mulighet til grundige diskusjoner om dette under mitt besøk i India og Pakistan før jul. Det er slik når det gjelder fredsprosessen, at de to landene nå er enige om et bilateralt spor. Det er positivt. Norge støtter det. De to statsministrene og også president Musharraf har lagt vekt på at det skal være et bilateralt spor, og det er altså ikke gitt uttrykk for et ønske om en tredjepart. Men det betyr ikke at ikke vi kan engasjere oss, følge opp og være rede til å støtte både på menneskerettighetsområdet og hvis det skulle være politiske prosesser å ta tak i. 

Presidenten: Det blir replikkordskifte. 

Morten Høglund (Frp):

Først når det gjelder å kjøpslå med gass – det får stå for utenriksministerens regning. Jeg var overhodet ikke inne på at vi skulle bruke energileveranser på den måten.

Tilbake til Afghanistan. Om vi er enige i at man skal kunne konsultere, og at Regjeringen må kunne ha det siste ordet – ja, selvfølgelig. Det er ikke det problemstillingen går på. Problemstillingen går på når en av partilederne, som sitter i regjering, sier at ved en slik henvendelse så er svaret nei.

Utenriksministeren fremstiller det jo nå som om det nærmest er et åpent spørsmål – om en slik henvendelse skulle komme, vil man vurdere det. Det er en naturlig tilnærming, og jeg støtter den tilnærmingen utenriksministeren har. Men kan utenriksministeren nå bekrefte at en slik vurdering er helt unødvendig? En slik henvendelse er unødvendig, for svaret er gitt, svaret er nei. Noe annet svar vil være regjeringens død. 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Jeg tror det er viktig å si at hvis det kommer spørsmål om å omplassere denne styrken – hvor man sier at nå har den vært tre måneder i Kabul, så nå kan den være tre måneder et annet sted – er svaret nei. For styrken er sendt for å gjøre en jobb i Kabul, og den kommer til å få hendene fulle.

Men det er denne viktige nyansen: Dersom det oppstår en nødssituasjon, en krisesituasjon, eller allierte i nød – den typen tema som jeg gjentar fra mitt innlegg – har Nato et bredt opplegg i Afghanistan for å komme til unnsetning i en slik situasjon. Men skulle styrker bli angrepet, eller det oppstår akutt behov for en redningsaksjon, stiller Norge opp. Norge hjelper mennesker i nød, dersom det er behov for det.

Men igjen: Det skal regjeringen ta endelig stilling til –  og det må den gjøre fort, hvis en slik situasjon skulle oppstå. Men det er viktig å trekke en nyanse mellom det og spørsmålet om man skulle komme til å omplassere en slik styrke. Der har Regjeringen – og finansministeren – gitt et svar som jeg står bak. 

Erna Solberg (H):

Utenriksministeren sa at han i fjorårets redegjørelse hadde sagt at vi har et godt og nært forhold til USA, så derfor står det seg også i år, selv om det ikke er nevnt. Jeg tror nok kanskje at vi litt oftere skal nevne hvem som er vennene våre, og vi må kunne klare å uttrykke det på en bedre måte.

Det som er hovedspørsmålet, og som har vært det de to siste dagene, er å få klargjort i hvilke situasjoner vi faktisk kan hjelpe våre venner i Nato. Det utenriksministeren sier nå, er noe annet enn statsministeren svarte i gårsdagens spørretime. Det scenarioet jeg tegnet for statsministeren i gårsdagens spørretime, var nettopp om man i en nødssituasjon kunne flytte på styrkene og hjelpe til. Statsministeren svarte først at man ikke kunne det, og da han ble presset på det, svarte han at, jo, vi kunne hjelpe dem i nord, altså, vi kunne hjelpe nordmenn, men vi skulle ikke nødvendigvis hjelpe andre.

Er dette standpunktet, som utenriksministeren gir uttrykk for nå, Regjeringens standpunkt? Er det også det standpunktet SV i regjering har, slik at det vetoet som ble utstedt i går av finansministeren, ikke er et veto? 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Det har også vært nødvendig å rydde opp i det inntrykket opposisjonen her har skapt, at den type aksjoner som var i Meymaneh, er av den type styrke som vi nå sender. Det er nødvendig å si at det er et fullt utrykningsapparat for den type kriser, det har det vært nødvendig å presisere her i dag.

I går var det også nødvendig å si at det å gå inn i hypotetiske problemstillinger her vi står i dag, 15. februar, og i går, 14. februar, ikke fører noen vei hen. Men det jeg nå sier, er en helt opplagt holdning til dette. Det er dét Nato vet, det er dét Regjeringen står bak. Og det som er felles for alle situasjoner rundt en eventuell annen bruk av denne styrken, er at Norge må konsulteres – Regjeringen skal ta en slik avgjørelse.

Når det gjelder holdning, og når det kommer til akutte nødssituasjoner, vet allierte og andre at Norge stiller opp, og det kan de stole på. Det er noe annet enn det inntrykket som er skapt, at styrken skal kunne omplasseres og sendes rundt til andre steder i Afghanistan. Det legger vi ikke opp til. 

Dagfinn Høybråten (KrF):

La meg først takke utenriksministeren for den positive holdningen han inntar til at Norge kan bidra både politisk og humanitært i forhold til konflikten i Kashmir.

Så til Afghanistan. Jeg må tillate meg, hvis det er lov, å gi utenriksministeren det råd at å skylde på opposisjonen når det gjelder det rotet som er skapt rundt Norges holdning til denne styrkeøkningen, er å rette baker for smed. Det er Regjeringen selv som gjennom skiftende uttalelser fra tirsdag til onsdag, og til i dag, har skapt uklarhet. Opposisjonens selvsagte plikt er å stille de spørsmål som er nødvendige for å bringe klarhet i hva Regjeringen mener.

Nå sier utenriksministeren noe som jeg er tilfreds med, nemlig at Norge selvfølgelig skal informeres og konsulteres på vanlig måte i Nato , men at styrkene i nødssituasjoner kan forflyttes. Da stiller Norge opp. Og jeg går ut ifra at utenriksministeren her og nå kan bekrefte at Regjeringen stiller opp bak det utenriksministeren nå sier til Stortinget. 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Jeg kan selvsagt bekrefte at regjeringen stiller opp bak det utenriksministeren nå sier.

Men jeg vil legge til, til representanten Høybråten, at Regjeringen skal ta ansvar for å gjøre klart hva som er vår posisjon. Men jeg går ut ifra at han også innser at jeg må påtale det når representantene Larsen, Høybråten og Solberg i dag viser til at britenes og kanadiernes unnsetning til Meymaneh i fjor er i samme kategori som om elementer av norske spesialstyrker i Kabul skulle sendes ut i en liknende situasjon. De rykket ut fra et helt annet utgangspunkt, for det var deres faste oppdrag, slik som vår QRF, Quick Reaction Force, i dag har den typen ansvar i Mazar-e-Sharif for hele beltet i nord. Det følte jeg det var nødvendig å si, for jeg synes det ble skapt en unødig tvil om det gjennom de innleggene.

Men det er selvsagt, og det mener jeg har ligget til grunn hele veien, at dette i en nødssituasjon må vurderes. Det er hypotetisk å gå inn på hvilke tilfeller det kan være, men i alle tilfeller skal Norge spørres til råds først og ta avgjørelsen. Det er Natos generalsekretær fullt ut innforstått med og tilfreds med. 

Anne Margrethe Larsen (V):

Venstre deler fullt ut utenriksministerens håp knyttet til Mekka-avtalen – men, det er et lite men. Utenriksministeren framholdt i sin innledning at Hamas, gjennom avtalen i Mekka, uten reservasjon har forpliktet seg til de avtaler PLO har inngått med Israel på vegne av det palestinske folk. Til grunn for disse avtalene ligger palestinernes anerkjennelse av staten Israel. Ja, det ligger en gjensidig anerkjennelse der.

Det er imidlertid fra forskjellig hold blitt antydet at henvisningene i avtalen til de tre kravene som Kvartetten stiller før den vil anerkjenne en palestinsk samlingsregjering, er for svake. Disse kravene er å avstå fra vold, anerkjenne Israel og respektere tidligere inngåtte avtaler. Mye kan tyde på at skal den nye palestinske samlingsregjeringen få et levedyktig grunnlag og bli anerkjent av USA, Israel og andre aktører, bør regjeringserklæringen være tydeligere på at man vil innfri disse kravene.

I en slik situasjon bør ikke Norge da opprettholde et visst press på de partene som skal forhandle fram regjeringserklæringen? Og mer konkret: Bør ikke Regjeringen vente med å forespeile en samlingsregjering full anerkjennelse til innholdet i regjeringserklæringen er klart? 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Jeg mener at vi klart har sagt at vi må se en slik regjering komme på plass. Vi må se regjeringsgrunnlaget utfolde seg før vi tar vår endelige beslutning. Men vi må sende et signal i en skjør prosess.

Det ble her vist til at vi må vente på hva Kvartetten mener. Nei, Norge venter ikke på hva Kvartetten mener. Vi har frihet til å si det vi ønsker og mener. Vi er ikke låst inne av denne veldig viktige gruppen land, som Kvartetten er.

Så kan man velge å si: Er det godt nok, eller er det ikke godt nok? Jeg velger å si at når man snakker om «honour and agreement», og man viser til tidligere avtaler der partene har gjensidig anerkjennelse og velger å følge et politisk spor og ikke vold, reflekterer det de kravene som vi og det internasjonale samfunnet har stilt. Men vi har også sagt at det er viktig å komme dem i møte, for jeg tror det er mulig med tekstanalyse og fin penn å sitte til siste dag og si at det kommaet og det punktumet er ikke som det skal. Da blir det aldri fred. Da blir det kaos, og da mister vi en ny sjanse, som kanskje kan være skjør, men som vi må gripe. 

Siv Jensen (Frp):

Jeg tror jeg skal velge å humre litt av at utenriksministeren nå forsøker å legge skylden på opposisjonen, all den tid regjeringen har endret standpunkt fem, seks ganger bare i løpet av tre dager når det gjelder dette spørsmålet. Jeg tror alle skjønner at dette ikke er opposisjonens skyld.

Men jeg vil be utenriksministeren klargjøre denne såkalte nødssituasjonen, for det kan altså bety en ren kamphandling, en situasjon i det sydlige Afghanistan, som SV nå klamrer seg til som begrunnelse for at de har akseptert å sende styrker til Kabul. Hvis denne nødssituasjonen skulle oppstå i Sør-Afghanistan, og Norge blir bedt om å stille opp, stiller vi da opp? Eller gjelder det vetoet som SV utstedte i går? 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Hvis det er snakk om å flytte eller omplassere den norske styrken som er bedt om å komme til Kabul, og som kommer til Kabul, har vi sagt at det svaret er nei. Jeg har i dag understreket at hvis det oppstår en akutt nødssituasjon – vi kan bruke lang tid på hypotetiske tilfeller og eksempler på det – der NATO-allierte skulle få behov for hjelp, har Norge som grunnholdning at vi stiller opp i redningsaksjon. Vi hjelper mennesker i nød dersom det trengs. Jeg kan ikke gå inn i lange spekulasjoner om det. Det gjelder selvfølgelig i hele landet, og det er Regjeringen som må ta beslutningen.

Men jeg må bare få lov til å si: Jeg har ikke gitt opposisjonen skyld, men jeg har understreket at opposisjonen ved tre anledninger i dag har gitt et bilde av hva det vil si å komme til unnsetning, som utelater sentrale fakta, fakta som det er viktig å sende til foreldre, slektninger og venner av norske soldater som nå får inntrykk av at det ikke er et slikt element i oppsettet til Nato.

Jeg ser at representanten Jensen humrer fortsatt – jeg gjør ikke det, fordi dette er alvorlig. Flertallet av de norske soldatene er faktisk satt opp nettopp for et slikt oppdrag: å kunne komme andre til unnsetning. Og når det er skapt usikkerhet om det, har jeg ønsket å presisere det, ikke gi opposisjonen annet ansvar enn det. 

Presidenten: Replikkordskiftet er omme. 

***** 

Et senere innlegg ved utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Jeg vil også få lov til å gjøre stortingspresidentens ord til mine og si at det viktige her i dag og på tirsdag er den brede enigheten om det vi nå bidrar med i tillegg til Isaf. Så vil jeg anta at når uken er omme, har vi et klart bilde av premissene rundt dette. Det er nå klart formidlet fra Regjeringen, i alle sine eventualiteter, og bør ikke gi rom for mer usikkerhet – ikke minst i forhold til de kvinner og menn vi sender.

Jeg vil også si at det er en helt klar linje i det Regjeringen, deriblant jeg, har sagt tidligere om dette i denne sal og også i Nato.  Når jeg har sagt at det ikke er noen begrensninger på hvilke tilbud Norge kan stille, inklusive spesialstyrker, viser denne ukens beslutning nettopp det. Vi kan bidra også med spesialstyrker. Vi har gjort det klart, og vi har satt det inn i en ramme som er veldig parallell med det alle andre land gjør.

Så var også stortingspresidenten inne på – kanskje som den eneste – essensen i min redegjørelse, nemlig behovet for engasjementspolitikk. Jeg tror det er et tema alle som er opptatt av internasjonal politikk, bør diskutere. Jeg er glad for at representanten Høglunds gir uttrykk for at han ønsker prosjektet «Norske interesser i en global verden» velkommen, og jeg er glad for at han griper muligheten til å gå inn i så mange spørsmål. Det er også en invitasjon som går til de politiske partiene, i tillegg til det brede Norge.

Så sier representanten Vallersnes at det beste for oss nå vil være å vente og se når det gjelder Midtøsten. Ja, det er god konservativ tilnærming. Det kan være riktig i mange sammenhenger. Men jeg tror at vi også må være i stand til å formidle klare signaler når vi ser hvor utarmet og desperat situasjonen er på palestinsk side. Etter det året vi har bak oss, ligger det en forpliktelse på oss til å være tydelig når det gjøres en bestrebelse. Det finnes vel knapt noen politisk bevegelse som står lenger unna meg enn Hamas. Like fullt må vi være i stand til å anerkjenne denne bevegelsen de har gjort. Vi har hatt kontakt med dem gjennom hele året, og vi har også vært i stand til å kunne formidle hva som trengs for å bevege seg i riktig retning. Derfor føler vi også et ansvar nå når de har gjort det, ved å vise at det finnes en mulighet framover.

Så vil jeg komplimentere representanten Gitmark for å ha tatt opp Afrika på den måten han gjorde. Jeg har ikke anledning til å gå inn i alle sider av det han sa, men jeg kan understreke at vi vil være en pådriver for forandringer i Zimbabwe. Det er også et land som nå har fått mindre norsk bistand på grunn av situasjonen der.

Representanten Tybring-Gjedde var også opptatt av dette. Han nevnte to problemstillinger ved staten som eier. Jeg var inne på det ganske detaljert egentlig i min redegjørelse, hvor jeg sa: «Vår energinæring hevder seg med tyngde i markeder, i land der vi ikke nødvendigvis har lange handelstradisjoner, mange av dem land i utvikling, og mange av dem i land med politiske regimer som er sterkt forskjellige fra våre».

Så sa jeg omtrent det samme som representanten: «Summen av dette får betydning for ivaretakelse av norske interesser». Det er en stor utfordring. Derfor tror jeg at vi nå må bli dyktigere til å lære om disse landene og de dilemmaene vi kan komme opp i. Jeg ser ingen prinsipiell forskjell på norske myndigheters holdning til norske selskapers opptreden i utlandet om de har statlig majoritet eller ikke. Det er ikke slik vi har innrettet oss. Skulle andre lands regjeringer forgripe seg mot et norsk selskap på en måte vi finner klanderverdig, ville vi ta opp det uansett. Jeg tror at det er riktig. Norsk utenrikstjeneste har fulgt norske næringer og nordmenn ut i alle år, når det gjelder tømmer, fisk, alle mulige aktiviteter, misjonærer, og nå har vi energi i en del av verden som er krevende. Det kommer til å stille oss på en prøve, og den må vi møte.

Så gjelder det dette med å koble bistand til MR. Jo, vi gjør det. Jeg synes det er interessant at Fremskrittspartiet, som er for å kutte all bistand, er opptatt av stat-til-stat-bistand og av hvordan vi skal bruke det virkemidlet. Vi hadde jo ikke hatt det virkemidlet om Fremskrittspartiet hadde sittet med makten. Men vi bruker det, og hvis det er noen som har gått i bresjen for dette, er det Erik Solheim, som snakker om å sende veldig klare signaler gjennom den måten vi gir vår bistand på. Det er klart at dette blir sett i en veldig nær sammenheng.

Så blir det fra flere hold, også fra representanten Gundersen, gjort et poeng av dette: Hva med disse farlige radikale regimene i Latin-Amerika? Jeg fikk dessverre ikke tid til å komme mye inn på Latin-Amerika i min redegjørelse. Jeg gikk inn på det ved å vise til at Brasil er en av våre partnere når det gjelder mange forskjellige initiativer, helse og utenrikspolitikk, og også i WTO-sammenheng. Men det er altså ikke slik at Norge gir støtte til Venezuela. Utviklingsministeren viser til at vi skal komme med en viss type utviklingsstøtte for å oppmuntre positive prosesser, f.eks. i Chile, Brasil og Bolivia.

Så sa representanten Petersen når det gjaldt norsk vårgytende sild, at han var dypt skuffet over den avtalen. Vel, vi har fått den høyeste andelen vi har hatt noen gang. Vi har løftet den fra 57 pst. til 61 pst. Jeg har anerkjent at næringen skulle ønske seg mer, men år etter år uten avtale for den bestanden ville gått ut over hva vi kunne få til på dette viktige området. Det er altså over 700 000 tonn som nå går til den norske næringen. Det henger jo tett sammen med det som mange andre talere her har vært opptatt av, nemlig vår mulighet til også med kraft å delta i kampen mot det ulovlige fisket.

*****

Sluttinnlegg ved utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Jeg vil først få lov til å anerkjenne Erna Solbergs innledende kommentar om Afghanistan. Jeg tror vi nå har det grunnlaget vi skylder å sende til det norske samfunn og også til det internasjonale samfunn, nemlig kvaliteten ved at et samlet storting står bak en viktig avgjørelse om å gi et enda viktigere bidrag til vår innsats i Afghanistan. Det setter jeg pris på.

Når det gjelder Libanon, er bekymringen der reell. Vi vet at det nå har vært uker med konfrontasjon som også har tatt liv, men det har først og fremst vært nervepirrende i form av at gruppene står mot hverandre. Men jeg har ved selvsyn sett at de vi har i Unifil 2 fra norsk side, gjør jobben, og det er viktig. Den kommer til sin slutt i løpet av våren, og vi må da gjøre en grundig vurdering av hva som skal være et eventuelt videre norsk bidrag. Men som vi har vært inne på tidligere, henger konfliktene her tett sammen – Israel–Libanon og Israel–Syria. Det er ikke mulig å løsrive dem helt, så det må også ses i sammenheng.

Russland har antidemokratiske trekk – det er jeg enig i. Jeg har lagt vekt på langsiktighet, og i min redegjørelse i går sa jeg: Tålmodighet og langsiktighet er viktig for myndigheter og for selskaper.

Jeg kan ikke huske at jeg har stilt i utsikt en løsning på delelinjespørsmålet i løpet av seks måneder. Jeg har brukt den litt intetsigende formuleringen at hver dag kommer vi én dag nærmere, og jeg tror det er det vi faktisk må leve med. Men det er bevegelse, og det er positivt arbeid, og så får vi legge så mye vi kan i det arbeidet. 

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.