Snørr og barter i bistandsdebatten

Den nye bistandsdebatten er viktig og utfordrende. Men iblant er den preget av en del misforståelser. Som når alle former for kritikk sauses sammen og oppfattes som en felles front.

Man får nesten komiske resultater når globaliseringskritikeren Yash Tandon (kronikk i Dagsavisen 3. oktober), med røtter godt plantet i kommunistisk ideologi, tas til inntekt for Fremskrittspartiets «bistand virker ikke»-retorikk. Tandon er opptatt av at givere har for mange betingelser knyttet til bistand, både i når det gjelder økonomisk politikk, demokrati og menneskerettigheter. Han mener altså at bistanden virker for godt i forhold til å påvirke politikken som føres i for eksempel afrikanske land.

Slik jeg ser det, kan deltakerne i bistandsdebatten deles inn i minst fire grupper, om enn med mange nyanser i hver:

Ytterst på den ene siden står de som mener at bistand bare skaper avhengighet og ødelegger statenes egen evne til å ta ansvar for sin utvikling. Yash Tandon og til en viss grad økonomen William Easterly tilhører denne gruppen. De norske professorene Øyvind Østeruds og Terje Tvedts kritikk er langt mildere enn Tandons, men trekker litt i den retningen.

Ytterst på den andre siden finner vi de som mener at bistand kan løse de fleste problemer i utviklingsland, bare vi skaffer nok penger. Pengene bør i første rekke gå til å finansiere tiltak innen landbruk, utdanning og helse. Økonomen Jeffrey Sachs (nå spesialrådgiver for FNs generalsekretær Ban Ki-moon) er den mest framtredende talspersonen for denne retningen, og har mange tilhengere i Norge, ikke minst blant frivillige organisasjoner, men også blant mange politikere. Tenkningen er preget av en idé om at bistand er løsningen, ikke middelet. Det skaper grobunn for den avhengighetskritikken Tandon kommer med.

En tredje gruppe kritikere er varme tilhengere av bistand, men mener at den ikke drives på en god nok måte i dag. De er mer opptatt av bedre kvalitet på bistanden som et fag, og legger stor vekt på langsiktighet, forutsigbarhet og nasjonalt eierskap. Den norske forskeren Alf Morten Jerve er en dyktig talsperson for denne kritikken.

Den fjerde gruppen tar ukritisk imot enhver innvending som måtte komme fra forskerhold, og bruker den som argument for å kutte bistanden mest mulig, uten at dette er særlig konsistent. Frp mener for eksempel at det ikke gjøres nok for å bekjempe korrupsjon i bistanden, men vil likevel kutte dramatisk i Norads budsjetter, noe som bl.a. vil ramme antikorrupsjonsprosjektet som Eva Joly har etablert der.

Et felles trekk blant mange av debattantene er at de etter mitt syn ser ut til å tillegge bistandens rolle for stor vekt, uansett om det er på godt eller vondt. Jeg ser bistand som ett viktig virkemiddel i kampen mot fattigdom, men det har aldri vært, og kommer aldri til å bli, det eneste.

La meg ta noen eksempler. Skatteinntektene som staten Angola får fra StatoilHydros engasjement i landet utgjør like mye som all bistand Norge har gitt, ikke til Angola, men hele det sørlige Afrika. Innvandrere i rikere land sender hjem bortimot tre ganger så mange penger som verdens totale bistand. I Zambia brukte Norge seks millioner kroner på å hjelpe myndighetene med å erstatte de gamle urettferdige skatteavtalene med den internasjonale kobberindustrien. Dette har resultert i 6 milliarder flere kroner inn til statskassa hvert år. Dette er strålende bistand, fordi den bidrar til å endre maktforhold og er penger til egen utvikling.

Jeg er opptatt av hvordan vi kan bidra til å styre de virkelig store pengestrømmene slik at de kan investeres og skape utvikling der det virkelig trengs, både til utdanning, helse og alle andre viktige formål. For å få til det må det internasjonale samfunnet bli enige om reguleringer i forhold til skatteparadiser som gjør det vanskelig å gjemme unna svarte penger der. Vi må oppmuntre til private investeringer, og gjennom god bruk av bistand sikre at de mye større pengene i næringslivet fører til utvikling. Vi må gjennom bistanden hjelpe land til å få på plass bedre skattesystemer, slik at de kan kreve inn det de skal fra utenlandske selskaper som tjener grovt på naturressursene deres. Dette er den viktigste og beste politikken for å gjøre bistanden overflødig!

Bistand alene løser ingen problemer på sikt. Men bistanden kan, om den brukes riktig, ha stor betydning for å sikre grunnpilarene for utvikling: Fred, godt styresett, private investeringer og klimatilpasning.