Verden trenger en sosial kontrakt

Kronikken er skrevet sammen med generaldirektør i
Den internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO), Juan Somavia

Verdensøkonomien står ved et veiskille. Tiår med deregulering og markedsåpning har gitt vekst, integrasjon og velstandsøkning – men også store svingninger, utrygghet og velstandskonsentrasjon. Denne ubalansen er ikke bærekraftig i demokratiske samfunn.

Finanskrisen, matkrisen, den skyhøye oljeprisen og problemene i WTO-forhandlingene viser at det er behov for nye og modige beslutninger om global økonomisk styring. Verden trenger en sosial kontrakt.

Globaliseringen – den gjensidig forsterkende kombinasjonen av ny teknologi og liberal økonomisk politikk – har gitt store fremskritt. Mange mennesker i mange land er løftet ut av fattigdom og har fått større frihet og nye muligheter.

Samtidig viser meningsmålinger og politiske strømninger at de fleste mennesker i de fleste land opplever større usikkerhet. Mange lever i frykt. De føler utrygghet for seg selv og sine familier i møte med global konkurranse og raske endringer. De ser ikke at økt produktivitet og vekst gir dem bedre levestandard.

Vi mener disse bekymringene er legitime og forståelige. Men selv de som skulle være uenig i dette, må forholde seg til disse bekymringene som en politisk realitet. Fordi vi ønsker å sikre demokratisk støtte til en åpen, regelbasert verdensøkonomi, må vi ta hensyn til folks bekymringer når vi utformer vår politikk.

Vi trenger en politikk som gjør at globaliseringen virker bedre for alle. Dette er først og fremst et spørsmål om rettferdighet i fordeling. Fordeling av makt og velstand, fordeler, ulemper og reelle muligheter – fordeling ikke bare mellom, men også innad i landene. Framveksten av nye økonomiske stormakter, nye forretningsaktører og et mer aktivt sivilsamfunn skaper nye utfordringer for global styring. Samarbeidet blant mellomstatlige organisasjoner er ikke godt nok, og med ett unntak nær har bare statlige myndigheter beslutningsmakt i disse organisasjonene.

Det ene unntaket er Den internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO), som også teller representanter for arbeidstakere og arbeidsgivere blant sine beslutningsdyktige medlemmer. Dette gjør at ILO er forut for sin tid, et interessant paradoks siden ILO ble etablert allerede ved Versailles-freden i 1919 og følgelig er en av de eldste globale institusjonene. ILOs konstitusjon er basert på to kjerneverdier: «arbeid er ikke en innsatsfaktor» og «fattigdom ett sted er en trussel mot velstand alle steder».

Dette er et speilbilde av Norges egen modell, der kombinasjonen av likestilling, trepartssamarbeid, arbeidstakernes rettigheter og sosialpolitikk bidrar til å gjøre full sysselsetting og anstendige arbeidsvilkår til uttalte mål og kriterier for politiske prioriteringer. Og dette er ikke bare et spørsmål om rettferdig fordeling. Norges egen erfaring viser at slike grep også øker veksten, til fordel for både næringsliv, arbeidstakere og samfunnet som helhet. Det har vært – og er – den norske regjeringens overordnede mål å fremme disse verdiene, både hjemme og ute.

ILO har tatt føringen i det internasjonale arbeidet for å svare på globaliseringens sosiale utfordringer. Den 13. juni i år vedtok representanter for myndigheter, arbeidstakere og arbeidsgivere i 182 land ILO-erklæringen ”Sosial rettferdighet for en rettferdig globalisering”, etter flere års forhandlinger.

Erklæringen er et politisk program for å fremme full sysselsetting og anstendige arbeidsvilkår i en globalisert økonomi – ILOs såkalte «Decent Work Agenda». Dette er både en visjon og en verktøykasse for politikere. Erklæringen gjenspeiler at en trygg jobb på anstendige vilkår er et av de mest grunnleggende demokratiske krav blant mennesker verden over.

Av den grunn setter den full sysselsetting i sentrum av økonomisk politikk, anbefaler en aktiv sosialpolitikk, tar til orde for dialog mellom partene i arbeidslivet og sist, men ikke minst, understreker viktigheten av å respektere og beskytte arbeidstakernes grunnleggende rettigheter. Organisasjonsfriheten og retten til kollektive forhandlinger er særlig viktige. Likestilling og ikke-diskriminering er nøkkelen til alle disse målene.

ILO-erklæringen understreker at arbeidsstandarder ikke skal brukes til handelspolitisk proteksjonisme, men gjør det samtidig klart at fravær av grunnleggende prinsipper og rettigheter på arbeidsplassen ikke kan brukes som legitimt konkurransefortrinn. Dette gjør den nye ILO-erklæringen til et vesentlig gjennombrudd for bedre sammenheng og helhet i styringen av den globaliserte økonomien fordi den setter sosial rettferdighet like høyt som økonomisk effektivitet.

Den nye ILO-erklæringen om globalisering presenterer en sosial kontrakt for det 21. århundre. Den gir politiske ledere et redskap som kan bygge bro mellom de sakene som avgjør nasjonale valg, og behovet for nødvendige internasjonale beslutninger om samarbeid.

Bare ved å gjøre globaliseringen mer rettferdig kan vi gjøre den mer legitim, og bare ved å gjøre den mer legitim kan vi gjøre den bærekraftig.

Dette er utfordringer som sentrale internasjonale organisasjoner som Verdensbanken, IMF, WTO, OECD, UNDP og ILO må løse sammen. Mange ledere fremmer allerede «Decent Work» som et globalt mål for alle – et eksplisitt mål og kriterium for økonomisk politikk og internasjonalt samarbeid, herunder handel, finans og utvikling.

Det er avgjørende at denne prosessen videreutvikles. Dette vil kreve en ny balanse mellom ulike samfunnsgrupper og institusjoner: Statens styring, markedets dynamikk, samfunnets demokratiske stemme og enkeltmenneskers frihet og behov. Det finnes ingen enkle løsninger, men vi tror det lar seg gjøre. Vi trenger noen som kan gå foran, som tør å kalle en spade for en spade, har evne til å tenke ut over tradisjonelle ideologiske rammer, og som forstår at det haster.