Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

En vidunderlig ny verden

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Klimatoppmøtet viste oss at verden er i endring. Ukene i København rett før jul handlet om noe mer enn klima. De handlet om den nye økonomiske verdensorden og forskyvingen av den globale makten, skriver miljø- og utviklingsminister Erik Solheim i en kronikk i Dagsavisen 11. februar.

Klimatoppmøtet viste oss at verden er i endring. Ukene i København rett før jul handlet om noe mer enn klima. De handlet om den nye økonomiske verdensorden og forskyvingen av den globale makten.

Den nye verdensorden blir ikke den endelige seieren for vestlig demokrati. Det er definitivt ikke historiens slutt.  Det er heller ikke en verden hvor USA dominerer alene. Kort sagt, velkommen til en vidunderlig, ny verden!

Den avgjørende episoden under forhandlingene var da Obama møtte toppledere fra Kina, India, Brasil og Sør-Afrika på bakrommet. Bildene har gått verden rundt. De illustrerer den nye verden til fulle. Landene var skeptiske til å ha egne møter med USA. Da amerikanerne fant ut at de fire store utviklingslandene satt i et eget møte, bestemte de seg for å delta. Uten invitasjon. Først kom Hillary Clinton, så kom Barack Obama. Sikkerhetsvakter kunne vanskelig nekte USAs utenriksminister og president å delta.

Hovedtrekkene i erklæringen fra København ble meislet ut i dette møtet. Vi skal beskytte jorda mot at temperaturen øker mer enn to grader. Det skal settes av mye penger til klimatiltak i fattige land. Da alle var blitt enige, kom noen på at toppledere fra Europa burde informeres. Obama orienterte Angela Merkel siden han hadde hennes telefonnummer. I sluttfasen av forhandlingene opplevde europeiske ledere at de ikke hadde adgang til møterommet.

Hva forteller hendelsene om makta i det 21. århundre? For det første at Kina og India er de nye stjernene på makthimmelen. De er på mange måter rivaler. Det er stor skepsis mellom dem. De har uløste grensespørsmål. Det irriterer kineserne at Dalai Lama holder til i India. Men de har stått skulder ved skulder i forhandlingene. Det er i grunnen logisk siden de til sammen er 40 prosent av verdens befolkning. Det er også de to landene som har klart seg best gjennom finanskrisen.

Kina og India definerte utfallet i forhandlingene. De motsatte seg forpliktende utslippsmål for 2050, så lenge industrilandene ikke gjør noe. De ville ikke at København skulle få samme juridiske bindende status som Kyoto og Bali. Det skyldes frykt for at den økonomiske veksent bremser opp og gir fordeler til USA og Europa.

Kina og India ivaretok sine egne interesser. De forsvarte ikke interessene til små øystater eller fattige afrikanske land. I den norske debatten snakkes det ofte som om Kina og Tuvalu, India og Malawi har felles interesser. Det forvirrer mer enn det klargjør. Heldigvis vet både Kina og Inda at de rammes mer av klimaendringene enn Europa og USA. Derfor har de satt fart på klimaarbeidet på egne premisser. Nylig møttes de to asiatiske giantene med Sør-Afrika og Brasil og la fram BASIC-erklæringen. Den setter fart på forhandlingsprosessen.

Norge har tett kontakt og gode strategier for samarbeidet med Kina og India. Blant feilene i Købehavn var troen på at det fortsatt går an å bestemme uten Kina og India. En slik idé tilhører forrige århundre.

Lærdom nummer to er Brasils nye rolle. Brasil spiller på verdensscenen. Landet står fram som den ledende nasjonen i Latin-Amerika. President Lula er den mest populære statsleder i noe demokrati etter seks-sju år som president. Brasil har lykkes med å få fotball-VM i 2014, OL i 2016 og skal være vertskap for miljømøtet i 2012. For første gang i verdenshistorien er Brasil i maktpolitikkens førstedivisjon. Russland, Japan og europeiske stater bokser tydelig i en vektklasse under Brasil. Norge har tett kontakt med landet gjennom regnskogsprogrammet og næringslivssamarbeidet. Vi har en god dialog og jobber med en strategi for styrke samarbeidet.

Lærdom nummer tre er Europas mangel på innflytelse i det avgjørende øyeblikk. Europa var drivkraften i klimadebatten og kom med de fleste ideene. I København ble Europa likevel satt på sidelinjen. Tidligere utenriksminister Henry Kissingers verdensberømte spørsmål «Europa? Hvilket telefonnummer skal jeg ringe da?» gir et godt bilde. I København ble EU ledet av et godt svensk formannskap. EU snakket med én stemme i møtene. Men stemme var svak. Få lyttet. Alle spisset ører når USA, Kina eller India tok ordet. Få tenkte på at EU er verdens største økonomi eller at utslippene er nokså lik USAs eller Kinas. Forhandlingene var en oppvåkning for Europa. Det ligger an til en langvarig selvransakelse.

Norge har ingen direkte rolle i selvransakelsen, men har tilgang til mange av EUs miljømøter. Som et utenforland kan vi utnytte den fordelen samtidig som vi er på radaren i flere av EUs uformelle beslutningsprosesser.

Den fjerde og siste lærdommen handler om USA. Obamas uformelle stil under forhandlingene var viktig. Han var drivkraften til at statslederne satte seg ned og forhandlet. Han tok risiko. Han deltok, selv om han ikke var garantert suksess. For ti år siden var USA alene som dominerende makt. Forskere snakket om det ”unipolare” øyeblikket. Åtte år med Bush og krigene i Afghanistan og Irak har redusert USAs makt drastisk. Alle ser at militær makt alene løser få problemer. Finanskrisen har vist at USAs økonomi på flere måter er mer sårbar enn økonomiene i Asia. Selv om USA fortsatt er det viktigste landet i verden, er makten betydelig mindre.

Det er også viktig å huske at mens Europa og Amerika pustet lettet ut da Obama vant, var Kina og India ikke så misfornøyde med Bush. India fikk større betydning i verden. Forholdet til Kina var jevnt godt. Begge var usikre da Obama ble president. Det forklarer hvorfor landene var lite opptatte av å bruke klimaforhandlingene til å hjelpe Obama på hjemmebane.

Den historiske dommen over København må vente. Det som er klart er at møtet handlet om klima, ny økonomisk verdensorden og maktforholdene på kloden i det 21. århundre. Tre kolossale spørsmål i ett møte. Det er verd å bruke tid på å reflektere over det. Velkommen til et nytt tiår og til en ny vidunderlig verden.

Til toppen