§ 12 - Rekkevidden av forbudet mot privat arbeidsformidling i sysselsettingsloven § 26 jf § 40 bokstav a - straffeloven § 12 siste ledd

Publisert under: Regjeringen Jagland

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saksnummer: 1997/00818 E APB/HCH

 

Dato: 03.02.1997

 

Rekkevidden av forbudet mot privat arbeidsformidling i sysselsettingsloven § 26 jf § 40 bokstav a - straffeloven § 12 siste ledd

Vi viser til brev mottatt 21 januar 1997 fra Kommunal- og arbeidsdepartementet. Det spørres i brevet om privat arbeidsformidling som finner sted i Sverige, men som gjelder arbeid i Norge, rammes av straffebestemmelsen i sysselsettingsloven § 40 bokstav a jf § 26 første ledd.

Regler om norske straffereglers geografiske virkeområde finnes i straffeloven § 12. Denne bestemmelsen gjelder også for straffebestemmelser i særlovgivningen, jf straffeloven § 1 første ledd.

Det følger av straffeloven § 12 første ledd nr 1 at norsk straffelov får anvendelse på handlinger som er "foretatt … i riket". (Øvrige deler av § 12 første ledd er ikke relevante her.) Det er i brevet fra Kommunal- og arbeidsdepartementet ikke gitt nærmere opplysninger om den formidlingsvirksomheten som drives. Vi forutsetter her at arbeidsformidlingen utelukkende foregår gjennom handlinger i Sverige, og at ikke deler av virksomheten finner sted i Norge for eksempel gjennom annonsering eller ved at norske arbeidsgivere oppsøkes her.

Slik privat arbeidsformidling kan ikke sies å være "foretatt … i riket" og kan da som utgangspunkt ikke straffes, selv om den gjelder arbeid i Norge. Norske straffebestemmelser vil imidlertid gjelde hvis slik arbeidsformidling i tillegg må anses "foretatt" i Norge, jf straffeloven § 12 siste ledd.

Straffeloven § 12 siste ledd kommer til anvendelse når "en handlings straffbarhet avhenger eller påvirkes av en inntrådt eller tilsiktet virkning". Det avgjørende etter denne bestemmelsen er altså om straffbarheten av å formidle arbeid "avhenger eller påvirkes av en inntrådt eller tilsiktet virkning".

Sysselsettingsloven definerer ikke begrepet arbeidsformidling nærmere. I Ot prp nr 67 (1992-93) s 2 er arbeidsformidling beskrevet som "å koble arbeidssøker og arbeidsgiver med hverandre med sikte på at disse skal inngå avtale om et arbeidsforhold". Vi forstår uttrykket "å koble" som "å gjøre personer kjent med hverandres eksistens". Hvorvidt de faktisk tar kontakt og om det inngås noen arbeidsavtale, er dermed ikke avgjørende for om det foreligger privat arbeidsformidling. Vi legger følgelig til grunn at straffbar arbeidsformidling vil kunne foreligge selv om det ikke blir inngått noen arbeidsavtale mellom de arbeidssøkere og arbeidsgivere som kobles. Sysselsettingsloven § 40 bokstav a jf § 26 første ledd er altså et rent handlingsdelikt som ikke krever eller forutsetter noen særskilt virkning.

Omfanget av arbeidsavtaler inngått som følge av privat arbeidsformidling ville antakelig ha vært et straffutmålingsmoment dersom slik formidling hadde funnet sted i Norge. Dette er imidlertid ikke nok til at straffeloven § 12 siste ledd skal få anvendelse. Bestemmelsen må forstås slik at den bare omfatter straffebestemmelser som krever en bestemt virkning ("avhenger") eller hvor strafferammen øker dersom en bestemt virkning inntrer ("påvirkes av").

Vår konklusjon blir etter dette at privat arbeidsformidling som utelukkende finner sted i Sverige, ikke rammes av sysselsettingsloven § 40 bokstav a, selv om det er arbeid i Norge som formidles.

Vi kjenner ikke til EØS-rettslige bestemmelser som tilsvarer sysselsettingsloven § 26.