§ 135 a - Henvendelse fra FNs spesialrapportør for rasisme

Saksnummer: 02/09893 ES TMØ/MVO/HW

 

Dato: 12.12.2002

 

Henvendelse fra FNs spesialrapportør for rasisme

Vi viser til brev fra Kultur- og kirkedepartementet 19. november 2002 med spørsmål om bistand til å svare på en henvendelse fra FNs spesialrapportør for rasisme.

Henvendelsen gjelder filmen ”Svidd neger” som for tiden er under produksjon. Det afrikanske samfunnet i Norge finner bruken av uttrykkene ”neger” og "svidd neger" krenkende.

Nedenfor vil vi gi vårt syn på om uttrykkene ”neger” og "svidd neger" kan antas å rammes av straffeloven § 135 a, den såkalte rasismeparagrafen. Vi understreker at dette spørsmålet ikke har vært prøvd av domstolene. Vi tilføyer videre at den alminnelige rekkevidden av § 135 a kan bli ytterligere belyst ved den dom som Høyesterett i plenum ventes å avsi 17. desember 2002.

Paragraf 135 a setter straff for

”den som ved uttalelse eller annen meddelelse som framsettes offentlig eller på annen måte spres blant allmennheten, truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt en person eller en gruppe av personer på grunn av deres trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse”.

Ved vedtagelsen av § 135 a hadde ikke lovgiveren til hensikt å endre gjeldende bestemmelser om ytringsfrihet, jf. Grunnloven § 100 (Ot. prp. nr 48 (1969-70) side 9-10). Som trinnhøyere regel vil grunnlovsvernet av ytringsfriheten ved motstrid få gjennomslag overfor bestemmelsen i straffeloven.

Ordlyden i § 135 a indikerer at det må dreie seg om ytringer av en viss styrke. Det er ikke tilstrekkelig at ytringen er krenkende eller kan påvirke synet på en etnisk gruppe i negativ retning. I forarbeidene til en endring i § 135 a ved lov 8. mai 1981 nr. 14, ble det lagt til grunn at bare ekstreme eller sterkt kritiske ytringer rammes av bestemmelsen, jf. Ot. prp. nr. 29 (1980-81) side 13.

Også i rettspraksis er det lagt til grunn at bare kvalifiserte ytringer faller inn under bestemmelsens anvendelsesområde. I Rt. 1981 side 1305 skilte Høyesterett mellom utsagn om religion, forholdene i andre land og innvandringspolitikk på den ene siden, og på den andre siden utsagn om en folkegruppes egenskaper, adferd og handlingsmønster. Saken kan tjene som illustrasjon på hvor grensen går for straffbarhet i henhold til § 135 a. Dommen gjaldt uttalelser i tre løpesedler forfattet og distribuert av den siktede. På side 1312 – 1313 heter det:

”Domfelte har under henvisning til en omfattende dokumentasjon søkt å påvise at slike og lignende uttalelser [om Islam som en primitiv og skadelig religion] er sanne. Jeg ser ikke grunn til å gå nærmere inn på hvordan man skulle kunne måle agitatoriske og følelsesladede uttalelser om spørsmål av denne karakter med sannheten som målestokk, idet jeg er enig med herredsretten i at denne side ved løpesedlenes innhold under ingen omstendighet kan anses for å være i strid med straffelovens § 135 a. Selv om domfeltes uttalelser om den islamske religion og kultur utvilsomt må føles krenkende av islamske innvandrere, og selv om uttalelsene indirekte kan tenkes å ramme denne folkegruppe på en slik måte som er beskrevet i straffelovens § 135 a, kan bestemmelsen etter min oppfatning ikke forstås slik at den gjør meningsytringer av denne karakter straffbare. Likeledes er det klart at løpesedlenes meget krasse karakteristikk av samfunnssystemene i de islamske land, uansett om disse uttalelser kan ha skadelige følger for islamske innvandrere her i landet, ikke kan rammes med straff.
Angrepene på Islam danner en premiss for det som fremtrer som løpesedlenes hovedsynspunkt, at innvandringen til Norge fra islamske stater må bekjempes. Tankegangen, fremstilt i mer nøkterne ordelag enn i løpesedlene, synes å være at den kultur innvandrerne bringer med seg, representerer en fare for det norske samfunn. Innvandrernes antall vokser raskt, og det er grunn til å frykte for at innvandringen vil lede til at vi her i landet får en utvikling henimot diktatur og materiell nød, som karakteriserer samfunnsforholdene i innvandrernes hjemland. Videre hevdes innvandringen å medføre en rekke sosiale problemer ved at fremmedarbeiderne representerer billig arbeidskraft, at de opptar boliger på bekostning av nordmenn, at de belaster våre sosialbudsjetter osv.
Uttalelser med denne tendens vil nok kunne skape eller nøre opp under uvilje og fordommer mot innvandrerne. Uansett hva man måtte mene om det saklige grunnlag for slike uttalelser, kan det likevel vanskelig bli tale om å reagere mot dem med straff, jfr. også her leserbrevdommen i Rt. 1978 s. 1072. I den foreliggende sak er uttalelsene særdeles krasse og aggressive i sin form; det appelleres i agitatoriske vendinger til latent misnøye som kanaliseres i retning av de islamske fremmedarbeidere. Så langt det er tale om politiske meningsytringer om innvandringsspørsmål, kan jeg likevel ikke se at det er grunnlag for straff etter straffelovens § 135 a.
Løpesedlene begrenser seg imidlertid ikke til uttalelser om Islam og om norsk innvandringspolitikk; de inneholder også sterkt negative uttalelser som retter seg mer direkte mot de islamske innvandrere her i landet, deres egenskaper og atferd. Denne type uttalelser ligger sentralt innenfor hva straffelovens § 135 a tar sikte på å ramme. Men bestemmelsen kan ikke anvendes på enhver negativ omtale av en befolkningsgruppe. Lovforarbeidene tar den i og for seg selvsagte reservasjon at den saklige og objektive kritikk av en folkegruppe m.v. ikke skal rammes. (Ot. prp. nr. 48 (1969-70) side 9-10 og side 16). I leserbrevdommen, Rt. 1978 s. 1072, ble det videre lagt til grunn at det av hensyn til ytringsfriheten må innrømmes en rommelig margin for den som savner evnen til å ikle sine ytringer en saklig og uklanderlig form. Avgjørelsen av om straffelovens § 135 a er overtrådt må, slik det særlig fremheves i Rt. 1977 s. 11, bero på en konkret avveining i det enkelte tilfelle.”.

I en nyere kjennelse av Høyesterett i plenum, Kjuuskjennelsen i Rt. 1997 s. 1821, legger flertallet til grunn av det må dreie seg om sterke karakteristikker (på side 1826):

”Begrepene ’truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt’ er ikke særlig presise og går noe over i hverandre. I rettspraksis er det lite å finne til nærmere belysning av innholdet i de enkelte uttrykk. Det dreier seg imidlertid om sterke karakteristikker - og i rettspraksis er det lagt til grunn at det er de grove forhold som rammes. I forbindelse med tilføyelsen av 2. punktum i § 135 a første ledd i 1981, ble det i Ot.prp. nr.29 (1980-81) vist til dette i forbindelse med drøftelsen av ytringsfriheten og uttalt at det bare er ’ytringer av kvalifisert krenkende karakter som vil bli rammet’.
[...]
Ved tolkingen av de aktuelle utsagn må programmet som helhet trekkes inn i den utstrekning det er egnet til å belyse meningsinnholdet. Jeg viser i den forbindelse til Rt. 1981 s. 1305. Det fremgår også av tiltalebeslutningen at det er utsagnene samlet og sett i sammenheng med prinsipprogrammet for øvrig som hevdes å innebære en overtredelse av § 135 a. Det dreier seg om et partiprogram som er spredt til allmennheten, og utgangspunktet for tolkingen må da være hvordan den alminnelige leser eller tilhører vil oppfatte programmet.
Domfelte har anført, og programmet viser, at partiets formål er å bevare Norge for dem som partiet definerer som nordmenn. Definisjonen er: ’En person som har minst 3 av 4 besteforeldre av etnisk norsk opprinnelse.’ De som ikke har det, skal søkes repatriert til det landet der de anses å høre hjemme. En regner med at dette i praksis kan bli vanskelig å gjennomføre fullt ut. Det oppstilles derfor et unntak for adoptivbarna, for den ’fremmede parten’ i et blandet parforhold og for barn av slike par. Disse skal få bli i landet forutsatt at de lar seg sterilisere. Dersom befruktning likevel skjer, skal det foretas tvangsmessig abort.
Selv om det gis uttrykk for at partiet er for etnisk pluralisme i verden, og det ikke direkte brukes negative karakteristikker, fremstår utsagnene i programmet likevel etter mitt syn som en åpenbar nedvurdering av dem en vil ha ut av landet. De ekstreme virkemidler som partiet går inn for å bruke, innebærer en alvorlig krenkelse av menneskeverdet til den enkelte som rammes. Det kan ikke være tvil om at utsagnene er uttrykk for sterk ringeakt. Det kan være spørsmål om ikke også forhånelse er et dekkende uttrykk, og om utsagnene i en viss forstand innebærer en trussel, men det er tilstrekkelig å konstatere at begrepet ringeakt dekker meningsinnholdet, og jeg nøyer meg med det.
[...]
Domfelte har anført at det for fellelse etter § 135 a kreves at utsagnene har medført skadevirkninger av kvalifisert art. Han har særlig vist til Rt. 1978 s. 1072. I en senere dom – Rt. 1984 s. 1359 – er tidligere rettspraksis forstått slik at det er krenkelsene som må være av kvalifisert art. Jeg kan ikke se at det verken i loven eller i rettspraksis er grunnlag for å oppstille noe krav om at de diskriminerende utsagnene har medført påviselige skadevirkninger. Et slikt krav ville for øvrig reise vanskelige avgrensnings- og bevisspørsmål. At krenkelsene må være av kvalifisert art, er jeg enig i.
Spørsmålet om straffansvar etter § 135 a er ikke avgjort ved en konstatering av at alle de utsagnene som er referert i tiltalebeslutningen, innebærer kvalifiserte krenkelser av en gruppe som er vernet etter bestemmelsen. Straffeloven § 135 a begrenser ytringsfriheten, som er en av de grunnleggende menneskerettigheter og en forutsetning for et demokrati. En må spørre om andre rettskilder leder til en så restriktiv tolking at utsagnene ikke kan anses straffbare. Grunnloven § 100 sier at ’Trykkefrihed bør finde Sted’ - og at ’Frimodige Ytringer, om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, ere Enhver tilladte’. Også våre internasjonale forpliktelser kan ha betydning for tolkingen.”

Et mindretall på fem dommere kom til det motsatte resultatet. Mindretallet hevdet at hensynene som begrunner bestemmelsen om straff for rasediskriminerende uttalelser, ikke var tungtveiende nok til å slå gjennom overfor den grunnlovsbestemte ytringsfriheten.

Den sterke dissensen kan tyde på at ytringene i Kjuus-kjennelsen ligger i ytterkanten av anvendelsesområdet til § 135 a. Kjennelsen illustrerer også at det for avgjørelsen av om en ytring er i strid med § 135 a, er av betydning hvilken sammenheng ytringen er fremsatt i.

Utsagnene i Kjuus-kjennelsen om tvangsrepatriering av mørkhudete innvandrere, tvangssterilisering og tvangsabort er etter vårt syn isolert sett sterkere enn uttrykkene "neger" og ”svidd neger”. Etter vår oppfatning skal det trolig mye til for at disse betegnelsene vil rammes av § 135 a. Vi nevner for øvrig at ordet "neger" står oppført i norske ordbøker uten at det er omtalt som nedsettende (i motsetning til ordene "nigger" og "svarting"). Etter en alminnelig språklig forståelse legger vi derfor til grunn at folk flest ikke oppfatter dette begrepet som nedsettende. På den annen side vil vi ikke utelukke at de samme uttrykkene brukt i en annen sammenheng etter omstendighetene kan rammes av § 135 a. For eksempel la Indre Sogn herredsrett i dom 21. mai 2001 ("Beheim Karlsen-saken") til grunn at uttrykk som "forbanna neger!, "den jævla negeren" og "berre ein liten neger" må regnes som rasistiske ytringer.

Vi er noe usikre på hva som ligger i begrepet "svidd" neger. Vi har lagt til grunn at det ikke går frem av sammenhengen i filmen at dette er ment som en sterkt negativ karakteristikk. Tvert imot har vi fått inntrykk av at filmen er ment å være antirasistisk.

Lovavdelingen antar etter dette at uttrykkene "neger" og "svidd neger" ikke er i strid med straffeloven § 135 a i den sammenhengen uttrykkene er presentert for oss.

Til toppen