§§ 48, 402 og 403 - Justering av AS Oslo Sporveiers befordringsvedtekter - «trikkesniking»

Publisert under: Regjeringen Bondevik I

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saksnummer: 1999/05182 E TMØ/ATV

 

Dato: 08.07.1999

 

Justering av AS Oslo Sporveiers befordringsvedtekter - «trikkesniking»

Vi viser til Samferdselsdepartementets brev 17 mars 1999, hvor vi blir bedt om å vurdere forholdet mellom straffeloven og straffeprosessloven og utkastet til befordringsvedtekter for AS Oslo Sporveier, særlig utkastet punkt 4 femte ledd og punkt 8 om å holde tilbake reisende som ikke har betalt eller identifisert seg.

Betalingsordningen på trikk, buss og T-bane kan variere. Vi vil i hovedsak vurdere situasjonen hvor betaling skal skje ved ombordstigning eller på stasjonen forut for reisen, jf forslaget til vedtekter punkt 4 fjerde ledd. Videre vil vi bare se på de strafferettslige og prosessuelle spørsmålene. Vi tar ikke stilling til hva som kan følge av kontraktsrettslige forpliktelser.

1. Straffeloven §§ 402 og 403

Det er straffbart å benytte seg av kollektivtransport uten å betale som forutsatt: Straffeloven § 403 setter blant annet straff for den som uten å betale søker å tilsnike seg adgang til reise med skip, jernbane eller lignende. Inn under «lignende» faller reise med T-bane, trikk og buss.

Skyldkravet er forsett, jf § 40. Det innebærer at den reisende må være klar over at han ikke har betalt for reisen. Uaktsomhet rammes ikke. Dermed kan den som har glemt å betale, eller som ikke er klar over at han ikke har med månedskort e.l., ikke straffes.

Et særskilt spørsmål er hvor langt straffebestemmelsen i § 403 rekker. Etter Lovavdelingens syn er den ikke begrenset til å ramme det å gå på transportmidlet uten å betale. Bestemmelsen må også forstås slik at det straffbare forhold i alle fall pågår så lenge reisen varer. Derimot er det langt mer tvilsomt om det også er straffbart å begi seg bort fra transportmidlet uten å betale. Dette spørsmålet er av liten strafferettslig betydning, men er avgjørende for om det er adgang til å holde den reisende tilbake eller ikke, jf. nedenfor.

Paragraf 403 rammer etter sin ordlyd ikke det å begi seg bort uten å betale. Men det er et spørsmål om dette må tolkes inn i bestemmelsen, eventuelt om handlingen rammes av § 402.

De aktuelle delene av § 402 lyder:

     «Med bøter eller med fengsel inntil 3 måneder straffes den som med fortielse av å være ute av stand til å betale eller stille sikkerhet … benytter andres arbeid eller ting under forhold der [det er forutsetningen at betalingen erlegges før bortgangen], eller som medvirker hertil.
     På samme måte straffes den som i noe tilfelle som nevnt, rettsstridig begir seg bort uten å betale … , skjønt han er i stand til dette, eller som medvirker hertil.»

Passasjeren må etter første ledd være ute av stand til å betale (eller stille sikkerhet), og han må dessuten fortie dette. Det sist nevnte vilkåret vil antakelig uten videre være oppfylt ved trikkesniking hvor vedkommende ikke behøver å forholde seg til noen representant for trafikkselskapet. Den som begir seg bort uten å betale til tross for at han er i stand til det, rammes av annet ledd.

Når noen benytter seg av buss, T-bane eller trikk, kan man rent språklig si at de «benytter andres ting». Begrepet arbeid omfatter også tjenester. Også når forutsetningen er at betalingen skal skje allerede før påstigningen, er det språklig sett «før bortgangen», slik § 402 krever.

Sammenhengen med § 403 tyder likevel på at forholdet ikke rammes av § 402. Dersom § 402 rammer trikkesniking mv., synes det som om § 403 får liten eller ingen selvstendig betydning. At § 402 har en egen bestemmelse om gjentakelsesstraff i tredje ledd, til forskjell fra § 403, taler også for at de to paragrafene har hvert sitt særskilte virkefelt. Det er heller ikke naturlig å fortolke de to bestemmelsene slik at den ene (§ 403) gjelder tilfelle med betaling forut for tjenesten (reisen), mens den annen (§ 402) gjelder tilfelle med etterfølgende betaling.

Forarbeidene og andre rettskildefaktorer gir ellers få holdepunkter for lovtolkingen. Lovavdelingen legger for sin del til grunn at § 402 ikke rammer trikkesniking mv. I stedet kan dette straffes etter § 403. Det synes mest nærliggende å anta at straffansvaret ikke omfatter det å forlate transportmidlet, men det kan være et noe åpent spørsmål hva Høyesterett vil konkludere med dersom spørsmålet blir bragt inn for domstolen.

Det er også noe uklart om straffeloven § 270 om bedrageri kan anvendes i tilfellene som omfattes av § 403. Uansett vil vilkåret om at handlingen må volde tap eller fare for tap ofte ikke være oppfylt. Vi går derfor ikke nærmere inn på dette straffebudet.

2. Særlig om kontrollgebyrets strafferettslige status

Et særskilt spørsmål er om det er straffbart å unnlate å betale kontrollgebyret etter forslaget til vedtekter pkt 6.

Straffeloven § 403 retter seg mot den som tilsniker seg reise uten å betale som forutsatt. Spørsmålet er om kontrollgebyret kan regnes som betaling for transporttjeneste i straffeloven § 403 sin forstand.

Etter forslaget til vedtekter punkt 6 og punkt 4 annet avsnitt er kontrollgebyret definert som en alternativ måte å betale for selve reisen på. Realiteten er imidlertid at gebyret er en sanksjon mot den manglende betalingen for reisen og et alternativ til strafferettslig forfølgning av saken. Det dreier seg derfor ikke om betaling i straffelovens forstand. Etter dette antar Lovavdelingen at det ikke kan være straffbart etter § 403 (eller § 402) å unnlate å betale kontrollgebyret.

3. Adgangen til å holde passasjeren tilbake med hjemmel i straffeprosessuelle regler om pågripelse

3.1             Spørsmålet er om sporveispersonalet har adgang til å holde tilbake passasjerer som verken betaler kontrollgebyrbillett kontant eller oppgir korrekte personalia, slik det legges opp til i utkast til vedtekter punkt 8.

Tilbakehold av passasjerer i slike situasjoner som her er aktuelle, kan ikke hjemles i befordringsvedtektene alene. Disse vedtektene har i utgangspunktet et kontraktsrettslig grunnlag, og jernbaneloven 11. juni 1993 nr. 100 § 7 gir ingen selvstendig hjemmel for bestemmelser om å holde tilbake passasjerer. Tilbakehold av passasjerer er en frihetsberøvelse som i utgangspunktet krever hjemmel i formell lov. Uhjemlet tilbakehold av passasjerer vil etter omstendighetene være straffbart. Mest aktuelt er her straffelovens bestemmelser om legemsfornærmelser (§ 228) og frihetsberøvelse (§ 223).

3.2            Adgangen til pågripelse er regulert i straffeprosessloven kapittel 14. Etter hovedregelen i straffeprosessloven § 171 første ledd er pågripelse betinget av at det foreligger «skjellig grunn til mistanke» om en eller flere handlinger «som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder». Strafferammen ved en enkelt overtredelse av straffeloven § 403 er fengsel inntil 3 måneder. Pågripelse etter § 171 er derfor utelukket i slike tilfeller.

Etter straffeprosessloven § 173 første ledd kan den som «treffes på fersk gjerning» og «ikke avstår fra den straffbare virksomhet», pågripes uten hensyn til størrelsen av straffen. Det kreves dessuten «skjellig grunn til mistanke» om den straffbare handlingen selv om det ikke fremgår direkte av lovens ordlyd. Pågripelse etter § 173 første ledd kan foretas av enhver, herunder sporveiens personale - se nærmere § 176.

Kravet om skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling medfører i utgangspunktet at den som ved uaktsomhet har unnlatt å betale for reisen, ikke kan pågripes; han har ikke begått noen straffbar handling. Manglende betaling av gebyret kan heller gi grunnlag for pågripelse, siden heller ikke dette er straffbart, jf. foran. Etter dette er det bare den som forsettlig har unnlatt å betale for reisen som kan pågripes hvis de øvrige vilkår er oppfylt.

Kravet om at vedkommende må treffes «på fersk gjerning», innebærer at den mistenkte enten oppdages under selve utførelsen av lovbruddet, eller at han oppdages umiddelbart etter forøvelsen og det er klart at han er gjerningspersonen. Dette vilkåret skaper neppe problemer i  de typiske tilfellene av trikkesniking mv.

Etter § 173 er adgangen til pågripelse betinget av at vedkommende «ikke avstår fra den straffbare virksomhet». Bestemmelsen gir adgang til å pågripe for å bringe den straffbare atferden til opphør. Dersom passasjeren etter å ha blitt oppdaget, nekter å fjerne seg fra vognen, og heller ikke vil betale, foreligger det en fortsatt overtredelse av straffebudet i § 403. Pågripelse kan da skje for å sette av passasjeren eller få ham til å betale billetten (uten kontrollgebyr), eller for å overgi passasjeren til politiet, jf. § 176 annet ledd. Når passasjeren tilbyr betaling, opphører hans straffbare virksomhet, og det er ikke lenger hjemmel for å pågripe.

Også dersom vedkommende frivillig vil fjerne seg fra vognen uten å betale, opphører overtredelsen av § 403 etter den forståelse av paragrafen som Lovavdelingen har lagt til grunn under 1 foran. Paragraf 173 kan da ikke tjene som hjemmel for å pågripe for overtredelse av straffeloven § 403.

I den utstrekning det er adgang til å pågripe etter § 173, kreves det at tilbakehold ikke vil være et uforholdsmessig inngrep mot passasjeren, jf. § 174. Siden det gjelder små beløp, kan det nok reises spørsmål om vilkåret om forholdsmessighet alltid vil være oppfylt i de aktuelle tilfellene.

4. Adgangen til å holde passasjeren tilbake med hjemmel i reglene om nødverge

Selv om det ikke er adgang til å pågripe etter straffeprosesslovens regler, er det et spørsmål om straffelovens regler om adgang til å utøve nødverge gir hjemmel for å holde passasjeren tilbake. Straffeloven § 48 stiller opp fire vilkår som må være oppfylt for at nødverge skal være tillatt, bl.a. at det må foreligge et «retsstridigt Angreb».

Det må antas at det foreligger et rettsstridig angrep så lenge passasjeren befinner seg på trikken mv. uten å ha betalt for seg. Dersom vedkommende ikke betaler for seg, kan vedkommende settes av trikken. En viss maktanvendelse vil her være tillatt dersom vedkommende ikke frivillig og etter gjentatt oppfordring går av trikken.

Et annet spørsmål er imidlertid om passasjeren kan hindres i å forlate trikken mv. Den interessen som er beskyttet av straffebudet i § 403, og som det her er spørsmål om å krenke, er sporveiens interesse i å få betaling for reisen. Angrepet på denne interessen er skjedd i og med at det reises uten at det betales som forutsatt. Når passasjeren ønsker å stige av, må en si at angrepet er avsluttet. Det er da ikke lenger mulig å anvende  nødvergereglene mot krenkelsen av straffebudet i § 403.

Det kan så spørres om en kan gå videre, og si at selve det å stikke av fra betalingen, dvs å nekte å gjøre opp for seg der og da, er et rettsstridig angrep. Spørsmålet blir først om selve det å stikke av fra betalingen er rettsstridig.

Vilkåret om at det må foreligge et «rettsstridig» angrep innebærer en henvisning til det som etter strafferettslige eller andre rettsregler er ulovlig. At handlingen ikke innebærer konkrete rettsbruddsvirkninger som straff eller erstatningsplikt, er ikke avgjørende så lenge handlingen etter rådende oppfatning er klart utilbørlig, jf Andenæs, Alminnelig strafferett, 4. utg., Oslo 1997, s. 153.

En kunne si at det er klart utilbørlig å stikke av fra betalingsplikten. Forsvinningen betyr i realiteten ofte også at en unndrar seg den strafferettslige forfølgningen av forholdet. Selv om en legger til grunn at krenkelsen av sporveiens interesser reelt sett er fullbyrdet ved at passasjeren reiser i strid med betalingsordningen, kan det hevdes at det skjer en ytterligere krenkelse ved at en stikker av. Lovavdelingen antar derfor at en slik at handling i seg selv er rettsstridig i straffeloven § 48 sin forstand.

Men det må i tillegg foreligge et «angrep». Etter forarbeidene til straffeloven (Straffelovkommisjonens utredning 1896, s. 87-88) vil ikke en rettsstridig unnlatelse i og for seg berettige til bruk av nødverge. Dette er også uttrykt slik at det kreves en aktiv interessekrenkelse, jf. Andenæs, Alminnelig strafferett, 4. utg., Oslo 1997, s 150. En kan se det slik at det sentrale når en passasjer ønsker å forlate trikken mv., er ønsket om å unnlate å betale. Det foreligger da ikke noen aktiv interessekrenkelse, og dermed ikke noe angrep. Andenæs antar (l.c.) at «om en person nekter å oppfylle sine plikter, f.eks. til å utlevere en gjenstand eller betale en pengesum, er dette ikke et angrep i lovens forstand som gir grunnlag for nødverge fra den berettigede.» Det synes derfor tvilsomt om det foreligger noe «angrep» ved at passasjeren vil forlate trikken mv. uten å betale for seg. Dette vil gjelde både i forhold til betaling av ordinær billett og kontrollgebyrbillett.

Lovavdelingen antar etter dette at heller ikke straffelovens regler om nødverge er egnet som hjemmel for å holde tilbake en reisende, jf. forslaget til vedtekter punkt 8.

5. Behov for lovendring

Det følger av fremstillingen ovenfor at det er høyst tvilsomt i hvilken utstrekning det er adgang til å holde tilbake den som reiser med buss, trikk eller T-bane  uten å betale. Videre synes det klart at praktiske situasjoner, som uaktsom «trikkesniking» og nektelse av å betale tilleggsgebyret, ikke gir rett til å holde den reisende tilbake.

Justisdepartementet er enig i at det er behov for å ha et kontroll- og sanksjonsapparat hvor politiressurser ikke unødig må trekkes inn. Etter vårt syn kan det derfor være grunn til å vurdere en lovendring på dette punktet. Justisdepartementet vil gjerne bistå i opplegget av en slik vurdering.

Justisdepartementet vil imidlertid alt nå gi uttrykk for at det neppe vil passe så godt å bruke det straffeprosessuelle tvangsmidlet pågripelse for å holde tilbake personer i forbindelse med rutinemessige kontroller. Dette tvangsmidlet tar sikte på mer ekstraordinære situasjoner. Vårt foreløpige standpunkt er derfor at det er unaturlig å endre straffeprosessloven og/eller straffeloven for å få en klar hjemmel til å holde tilbake «trikkesnikere». Derimot bør det tas opp til vurdering å innføre en uttrykkelig hjemmel for tilbakehold i regelverket for kollektivtransport i samferdselslovgivningen. Vi anser det klart at en slik ordning ikke bør forankres bare i godkjente befordringsvedtekter.