NOU 1996: 11

Forslag til minerallov

Til innholdsfortegnelse

6 Gjeldende rett

6.1 Innledning

Den norske minerallovgivningen har først og fremst regler om leting etter og utnytting av forekomster. Denne fremstillingen vil gi en oversikt over disse reglene, og er ajour pr. 1. juni 1996.

Et hovedskille i lovgivningen er skillet mellom mutbare og ikke-mutbare mineraler. Regler om de mutbare mineralene er samlet i lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk (heretter kalt bvl.) og i lov 14 desember 1917 nr 16 om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom mv. (heretter kalt IK). For de ikke-mutbare mineralene er det ingen felles lov. De ikke-mutbare mineralene kalk og kvarts er imidlertid regulert i egne lover, hhv. lov 3. juli 1914 nr. 5 og lov 17. juni 1949 nr. 3 (heretter kalt hhv. kalkloven og kvartsloven). I tillegg gjelder lov 21. mars 1952 nr. 1 om avståing av grunn mv. til drift av ikke-mutbare mineralske forekomster (heretter kalt IM). Lov 3. mai 1974 nr. 19 om konsesjon og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast eiendom (heretter kalt K) er også aktuell for de ikke-mutbare mineralene. For mineralske forekomster (både mutbare og ikke-mutbare) under havbunnen i norsk farvann, sjøterritorium og på kontinentalsokkelen, kommer lov 21. juni 1963 nr. 12 til anvendelse.

En helhetlig fremstilling av regelverket forutsetter også en gjennomgang av regler i annet lovverk som har betydning i forbindelse med leting og utnytting av mutbare og ikke-mutbare mineraler. I denne forbindelse skal nevnes lov 14. juni 1985 nr. 77 plan- og bygningsloven (heretter kalt pbl), lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (heretter kalt F), lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag (heretter kalt motorferdsell). Annet aktuelt lovverk er lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner (heretter kalt kulturminnel), lov 18. mars 1955 nr. 2 jordloven og lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern (heretter kalt N).

Iht. Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 artikkel 8 plikter Norge å utarbeide en egen bergverksordning for Svalbard. Bergverksordningen er fastsatt i forskrift ved kongelig resolusjon av 7. august 1925. Iht mandatet vil dette regelsettet og de regler som gjelder for Jan Mayen, bli holdt utenfor fremstillingen.

Fremstillingen vil under kapittel 2 ta for seg regelverket for de mutbare mineraler. I kapittel 3 vil de ikke-mutbare mineraler bli behandlet. Under kapittel 4 vil de spesielle regler som gjelder på kontinentalsokkelen bli omtalt. Under kapittel 5 vil felles regler for de mutbare og ikke-mutbare mineraler bli fremstilt.

6.2 Mutbare mineraler

6.2.1 Innledning

Mutbare mineraler er definert i bvl § 1, og tilhører staten som følge av bergregalet. Mutbare mineraler er metaller med egenvekt høyere enn 5 og malmer av slike metaller og metallene titan og arsen og malmer av disse. Magnetkis og svovelkis er også mutbare. I loven er det gjort unntak fra mutbarheten for myr- og sjømalm og alluvialt gull. Disse mineralene anses derfor å tilhøre grunneieren.

Myr- og sjømalm er ofte forurenset med sand. Slike mineraler opptrer ofte på overflateleiesteder. Det kan være i myr, innsjø, tjern og til dels utenfor disse områdene, men ikke i fast fjell. Jernokker som ofte forekommer som forvitringsprodukt på malmleie­steder, skal imidlertid ikke regnes som myr- og sjømalm (se skrivelse 14. januar 1888 fra Indredepartementet til Amtmannen i Finnmark). Jernokker er dermed mutbart. Hva som kan forstås som myrmalm presiseres også i Rt. 1911 s 453 hvor det ble lagt avgjørende vekt på malmens tilblivelsesmåte og beliggenhet i overflaten og ikke innholdet av jern eller mangan.

Alluvialt gull er gull som finnes i løsavsetninger som f.eks. sand i motsetning til i fast fjell. På statsgrunn kan Nærings- og energidepartementet gi søke- og utvinningstillatelse for alluvialt gull for hhv. 5 og 20 år om gangen, jf. forskrift 18. august 1987 nr. 687.

Selv om det ikke fremgår av loven, er det en sikker rett at bvl. omfatter avfallsmasser etter tidligere gruvedrift. Disse kan således mutes.

6.2.2 Skjerping (leting)

6.2.2.1 Bergfrihetens prinsipp

Prinsippet om bergfrihet er nedfelt i bvl. § 2 første ledd. Utgangspunktet er at enhver skal kunne skjerpe, mute og få utmål på forekomster av mutbare mineraler på egen eller annen manns grunn.

Bergfrihetens prinsipp gjelder etter bvl. kun for de mutbare mineraler. Selv om de mutbare mineralene tilhører staten åpner loven for at enhver kan skjerpe etter mutbare mineraler. Videre får første finner enerett til å utvinne mineralene når han følger lovens registreringssystem om muting og utmål.

Bestemmelsene i bvl. må imidlertid suppleres med bestemmelsene i IK. Denne loven inneholder bestemmelser som innskrenker prinsippet om bergfrihet. Etter § 11 må alle unntatt staten, norske kommuner og fylkeskommuner ha konsesjon for avledet erverv av mutbare forekomster. Likeledes kreves konsesjon for drift av mutbare forekomster.

Utgangspunktet i bvl § 2 om at enhver kan skjerpe, mute og få utmål, gjelder i utgangspunktet for norske statsborgere og for aksjeselskaper eller andre selskaper med begrenset ansvar som har sete i Norge og helt norsk styre (heretter kalt norske selskaper). Som følge av Norges tilslutning til EØS-avtalen, har EØS-borgere og -selskaper med virkning fra 1. januar 1994, blitt likestilt med norske statsborgere og norske selskaper. Statsborgere i land som er part i EØS-avtalen og som er bosatt i en EØS-stat, og foretak som er hjemmehørende i en EØS-stat, kan derfor skjerpe, mute og få utmål på lik linje med norske statsborgere og norske selskaper. For utenlandske statsborgere fra land utenfor EØS-området og selskaper som ikke anses som norske eller EØS-selskaper, gjelder det spesielle regler, jf. bvl § 2 andre ledd. Disse har som utgangspunkt ikke rett til å skjerpe, mute eller få utmål, uten tillatelse fra myndighetene, jf. IK § 17. Det fremgår av § 17 at det bare skal gis konsesjon for skjerping, muting og utmål til utlendinger eller utenlandske selskaper som allerede har mutbare forekomster eller gruver. Tankegangen har vært at de som er etablert, skal få muligheten til å sikre seg nye forekomster for fortsatt drift.

6.2.2.2 Steder fredet for skjerping

Som følge av bergfrihetens prinsipp kan enhver skjerpe etter mutbare mineraler på egen og andres grunn. Iht. bvl § 3 er imidlertid en del steder fredet for skjerping. Man må ha samtykke fra grunneier og bruker for å kunne skjerpe på følgende steder:

  1. tettbygd område, åker, eng, inngjerdet setervoll eller utslått, hage, park, idrettsplass, kirkegård eller lignende område,

  2. område for kraftverk, industri og lignende anlegg,

  3. område for offentlig vei, jernbane, flyplass, kanal, vann- eller kloakkledning, kraftledning, kraftledningsmast og steder som ligger mindre enn 20 meter fra slike anlegg og innretninger,

  4. område som ligger mindre enn 100 meter fra bygning av enhver art, unntatt utløer og skur,

  5. område som hører til militært anlegg eller øvingsområde,

  6. brudd eller gruve på ikke-mutbart mineral som er i drift eller har vært i drift i løpet av de siste 10 år.

Videre er det ikke tillatt å skjerpe på riksgrense eller steder som ligger mindre enn 20 meter fra riksgrense med mindre man har fått samtykke til dette av Nærings- og energidepartementet, se bvl § 3 andre ledd. I et utmålsområde kreves det at utmålshaveren gir sitt samtykke til skjerping. I en annens mutingsområde kan man skjerpe dersom skjerpingen ikke er til hinder for muterens undersøkelsesarbeider. Dersom det er tvist om dette punktet, skal Bergmesteren avgjøre om skjerping kan finne sted i mutingsområdet. Til slutt i bvl § 3 er det inntatt en generell adgang for Kongen til å bestemme at andre områder enn de som er nevnt i loven, kan unntas fra skjerping. Denne hjemmelen har ikke vært benyttet. Det er derfor kun de steder som er nevnt i loven, som er unntatt fra skjerping.

I tillegg skal det nevnes at annen lovgivning kan begrense skjerpeadgangen. Som eksempel kan nevnes fredede områder etter naturvernloven og reguleringsvedtak etter pbl.

6.2.2.3 Skjerperens rett til inngrep i grunnen

Utgangspunktet i bvl § 4 er at skjerperen har rett til å gjøre de inngrep i grunnen som er nødvendige for å søke etter mutbare mineraler. Dette betyr at han kan gjøre de inngrep som trengs for å finne ut om det er en forekomst. Det kan imidlertid ikke foretas noen nærmere undersøkelse av forekomsten. Lovens krav er da at man først må erverve mutingsrett. Grensen mellom leting og undersøkelse kan være noe uklar, fordi det rent faktisk vil kunne være samme type arbeid som foretas både ved skjerping og undersøkelsesarbeider, f.eks. diamantboringer i grunnen. Ofte vil imidlertid undersøkelser kreve noe større inngrep. Rettslig vil hensikten til vedkommende skjerper kunne være avgjørende. Skjerperen kan foreta inngrep som kan medføre skade på grunnen. Han kan dermed gå lenger enn det allmennheten kan som følge av reglene om allmennhetens frie ferdsel. I bvl § 4 andre ledd er imidlertid skjerperen pålagt en aktsomhetsplikt i det han skal gå frem med varsomhet slik at skadene ikke blir større enn strengt nødvendige, og slik at naturen ikke blir unødig skjemmet.

Det er imidlertid nedfelt en viktig begrensning i bvl. § 4 tredje ledd. Skjerperen har ikke rett til å gjøre inngrep i grunnen som medfører skade av vesentlig betydning uten samtykke fra grunneier og bruker.

6.2.2.4 Skjerpers plikt til forhåndsvarsel og sikkerhetsstillelse

Som følge av at skjerpearbeider kan medføre skade på grunnen, er skjerper pålagt å underrette eier eller bruker om arbeider han vil foreta som kan medføre skade for grunneier eller bruker på grunnbygninger og andre innretninger eller anlegg, jf. bvl. § 5. Hva som skal anses som skade i lovens forstand, beror på en helhetsvurdering der bl.a. inngrepets betydning for grunneieren må vurderes. Skjerperen må kunne fjerne kratt og busker. Hugging av trær som kan ha en økonomisk verdi for eieren, kan neppe aksepteres med mulig unntak for et enkeltstående tre. Hvis eier eller bruker krever det, plikter skjerper å stille sikkerhet for den skade som kan oppstå. Dersom det er uenighet om sikkerhet kan kreves eller om sikkerhetens størrelse, avgjøres tvisten ved skjønn, jf. bvl. § 5 andre ledd. Iht. bvl. § 55 skal slikt skjønn i lensmannsdistrikt holdes som lensmannsskjønn. Ellers skal skjønnsforretninger holdes av herreds- eller byretten, jf. skjønnsloven § 5. Før skjønnet er avgjort, må skjerperen ikke begynne arbeidet, eventuelt må han stoppe de igangsatte arbeider, med mindre skjønnsstyreren samtykker i at det kan pågå. Utgiftene som er forbundet med skjønnet, skal bæres av skjerperen, jf. bvl. § 5 tredje ledd. Det fremgår ikke direkte av loven, men det følger forutsetningsvis av henvisningen til tvml. § 180, at skjønnet kan prøves ved overskjønn. I et slikt tilfelle kommer reglene i tvml § 180 til anvendelse slik at retten vil ha adgang til å pålegge grunneieren å betale utgiftene ved overskjønnet – og eventuelt enkelte av skjerperens saksomkostninger, dersom overskjønnet er begjært av grunneieren, og det går han imot.

6.2.2.5 Skjerperens erstatningsansvar

Iht. bvl. § 6 plikter skjerperen å erstatte skade som skjerpingen medfører på grunn, bygninger og andre innretninger eller anlegg. Dette gjelder skade som rammer både eier og bruker av grunnen. Erstatningsansvaret er objektivt. For andre skader enn de som nevnes i loven, vil de vanlige erstatningsregler gjelde.

Dersom det oppstår tvist om krav på erstatning, skal dette avgjøres ved skjønn, jf. § 6 andre ledd. Skjønnets avgjørelse er tvangsgrunnlag på samme måte som en dom. I § 6 tredje ledd henvises det til § 5 tredje ledd hvilket betyr at utgifter i forbindelse med erstatningstvist skal bæres av skjerperen. Ved et eventuelt overskjønn gjelder reglene i tvml. § 180, jf. ovenfor.

6.2.2.6 Skjerpers sikringsplikt

Skjerper skal sørge for å holde skjerpet forsvarlig inngjerdet dersom det medfører fare for mennesker eller husdyr, jf. bvl. § 7. Som skjerpet anses selve lete/undersøkelsesstedet. Dersom arbeidet i dette området blir innstilt, må skjerperen sikre det på varig måte. Nærings- og energidepartementet har fastsatt nærmere bestemmelser om hvordan skjerpet skal sikres, jf. forskrift nr. 688 fra 1987.

Brudd på sikringsplikten kan straffes med bøter, jf. bvl. § 64 første ledd nr 2.

6.2.3 Muting

Erverv av bergrettigheter kan enten skje ved opprinnelig eller ved avledet erverv. I førstnevnte tilfelle sikrer man seg en rett som ingen har hatt før en, mens man i det andre tilfellet overtar en annens rett.

Bvl. har regler om opprinnelig erverv av bergrettigheter i kapittel 3 og kapittel 4. Kapittel 3 omhandler muting, mens kapittel 4 omhandler utmål. Reglene om muting vil bli behandlet her, mens utmål behandles i kapittel 2.4.

6.2.3.1 Hva er muting?

Muting kommer fra det tyske ordet muten eller muthen som betyr å begjære eller forlange. I bergretten har det fått betydningen å begjære rett til et mineral som omfattes av bergregalet. Brukt som substantiv betegner muting den registrerte bergrettighet. Muting er et registreringssystem som går ut på at den som vil sikre seg rett til å undersøke forekomster av mutbart mineral og rett fremfor andre til å utvinne mineralet (utmål) i området, må begjære muting, jf. bvl § 8. En begjæring må skje i form av en mutingssøknad til Bergvesenet som dersom visse vilkår er oppfylt, skal utstede mutingsbrev. Mutingsbrevet gir muteren visse fortrinnsrettigheter som beskrives nærmere under kapittel 2.3.3.

6.2.3.2 Vilkår for muting

Utgangspunktet i bvl. er at den som oppfyller nærmere fastsatte vilkår i loven, har krav på å få mutingsbrev.

Krav til mutingssøknadens innhold

Et av vilkårene for å få utstedt mutingsbrev, er at søkeren må angi hva slags mineraler han antar finnes i området, jf. bvl. § 11 første ledd nr. 4. Etter loven er det tilstrekkelig med en pretensjon om at det finnes mineraler i det aktuelle området. Det kreves ikke bevis for at det faktisk finnes.

Videre skal mutingssøknaden inneholde søkerens navn og fullstendige adresse. Etter endring av bvl. § 2 som følge av tilpasning til EØS-avtalen, bør § 11 nr. 2 tolkes slik at mutingssøknaden skal inneholde opplysninger om søkers tilknytning til EØS. Det som skal opplyses er således om søker er EØS-statsborger og bosatt i en slik stat, eller hvis søkeren er et aksjeselskap eller annet selskap med begrenset ansvar, en korporasjon eller en stiftelse – om styremedlemmene er EØS-statsborgere og bosatt i en slik stat, samt om selskapet er hjemmehørende i EØS. Søknaden må dessuten angi hjørnepunktenes koordinater for det mutingsområdet (bvl § 9) det søkes om, samt opplysninger om kommune og så vidt mulig gårds- og bruksnummer og grunneiers navn.

Ved forskrift av 18. august 1987 nr. 690 er det fastsatt nærmere regler om hvilke opplysninger en mutingssøknad skal inneholde.

Om behandlingen av mutingssøknaden

I bvl § 10 er det bestemt at mutingssøknaden skal sendes til bergmesteren i det distrikt der det omsøkte mutingsområdet ligger. Ordningen med distriktsvise bergmestere er avskaffet fra 1. juni 1994. Søknaden skal derfor sendes til den sentraliserte enhet som er Bergvesenet i Trondheim. Når mutingssøknaden kommer inn til Bergvesenet, skal den gis påtegning om hvilken dag den er kommet inn, jf. bvl § 12. Dette henger sammen med reglene om muterens alder i felt, jf. bvl § 16. Se nærmere under punkt 2.3.4.

Dersom søknaden er ufullstendig eller uklar, skal Bergmesteren sette en frist for søkeren til å sende inn det materialet som er nødvendig for å avgjøre søknaden, jf. bvl. § 13. Dersom søkeren ikke har betalt inn tilstrekkelig forskudd til dekning av behandlingsgbebyr, skal det også settes en frist for dette. Det skal opplyses at søknaden vil bli avslått dersom de fastsatte fristene ikke overholdes. Bergvesenet kan om nødvendig forlenge fristene.

Avslag på mutingssøknad

En mutingssøknad skal for det første avslås dersom søkeren er fremmed statsborger eller annet rettssubjekt som nevnt i bvl § 2 andre ledd og ikke er omfattet av unntaket i samme bestemmelse, jf. § 14. Unntaket gjelder for statsborgere i EØS-stater som er bosatt i en slik stat og foretak som er hjemmehørende i en EØS-stat. Søkere som ikke faller inn under disse kriteriene, trenger konsesjon iht. bvl. § 2, jf IK § 17, for å kunne erverve mutingsrett. Etter bvl. § 14 må slik konsesjon foreligge for at vedkommende skal kunne få innvilget sin mutingssøknad.

Mutingssøknader fra Bergmesteren eller noen av hans fullmektiger (Bergvesenet) skal også avslås, jf. bvl § 59. Dette gjelder imidlertid ikke dersom departementet samtykker i at disse kan erverve mutingsrett. Videre skal en søknad avslås dersom det ikke er mulig å påvise området i marken på bakgrunn av de innsendte opplysninger eller det omsøkte mineral ikke er mutbart. Etter § 14 nr. 5 skal avslag også finne sted dersom søker ikke har innbetalt forskudd på behandlingsgebyr.

Dessuten skal en mutingssøknad avslås dersom det må antas at søkeren opptrer på vegne av en som allerede har en bergrettighet i området som det søkes om muting i. Bestemmelsen tar sikte på å unngå at utmålsplikten omgås ved at samme område belegges med sekundær mutingsrett av samme interessent. Det påligger Bergmesteren å søke avklaring på om det foreligger interessefellesskap.

Avslag på mutingssøknad skal skje skriftlig, jf. bvl § 14 andre ledd. Avslaget er et enkeltvedtak. Etter forvaltningsloven (fvl.) § 27 skal søker underrettes om vedtaket. I underretningen skal det bl.a. opplyses om klageadgang, klagefrist og den nærmere fremgangsmåte ved klage og om retten til å få se sakens dokumenter. Enkeltvedtak kan påklages etter reglene i fvl. §§ 28 flg.

6.2.3.3 Utstedelse av mutingsbrev

Dersom mutingssøknaden ikke blir avslått etter § 14, skal Bergvesenet utferdige mutingsbrev, jf. bvl § 15 første ledd. Lovens formulering innebærer at søker har krav på å få mutingsbrev dersom det ikke foreligger noen avslagsgrunn. Loven åpner således ikke for diskresjonær prøving av om vedkommende skal få utstedt mutingsbrev.

I § 15 angis det nærmere hva mutingsbrevet skal inneholde. Bl.a. skal muterens navn og adresse samt hvilket mutbart mineral som det antas finnes i området, fremgå av mutingsbrevet. Videre skal det fremgå hvilket område som er mutet. Dette gjøres ved angivelse av koordinatene for områdets hjørnepunkter med referanse til det offisielle kartverk som er benyttet. Det følger av § 9 at mutingsområdet ikke kan være større enn 300.000 m2 , og den lengste siden kan ikke være lenger enn 1.200 meter. Det skal anmerkes på mutingsbrevet dersom Bergmesteren antar at noen andre har mutingsbrev eller utmål i det samme området eller i nærheten.

6.2.3.4 Varsel ved utstedelse av mutingsbrev

På bakgrunn av Sametingets ønske samt samel. § 2-2 og ILO-konvensjon nr 169 art 6 og 15 sender Bergvesenet kopi til Sametinget av de mutingsbrev som blir utstedt i Finnmark. Finnmark Jordsalgskontor får som arealforvalter av statens grunn i Finnmark, dessuten oversendt en liste over opprettholdte mutinger en gang pr år.

6.2.4 Muterens rettigheter og plikter

6.2.4.1 Mutingsretten

Iht. bvl § 8 har muteren rett til å undersøke forekomster av mutbart mineral innenfor mutingsområdet. Muteren har dessuten en fortrinnsrett til å få utmål (rett til utvinning) i området og til å utnytte forekomsten. Mutingsretten skal gi muteren anledning til å foreta de undersøkelser som er nødvendige for å få klarlagt om vilkårene for utmål er til stede, sml. bvl. § 23.

Muterens rett til undersøkelsesarbeider er det sentrale element i mutingsretten, jf. bvl § 17. Iht. § 17 kan muteren foreta de undersøkelsesarbeider som er nødvendige for å undersøke om det finnes forekomster av mutbart mineral, som har en slik rikholdighet, størrelse og beskaffenhet ellers at den kan antas å være eller innen rimelig tid bli, drivverdig. I denne sammenheng gir lovgivningen adgang til å foreta prøvedrift, jf. IK § 18. Bestemmelsen er et unntak fra kravet om drifts­konsesjon. Prøvedrift er drift som bare har til formål å foreta en foreløpig undersøkelse av forekomstens drivverdighet. Videre må det heller ikke tas ut mer enn 10.000 tonn råmalm pr. år ved hver for seg avsondret drift. Begge vilkårene må være oppfylt for at det skal være konsesjonsfri prøvedrift i lovens forstand. Dersom det tas ut mer enn 10.000 tonn råmalm pr. år i kommersielt henseende, regnes det ikke som prøvedrift, og man må ha konsesjon etter IK § 11 andre ledd. Uttrykket råmalm omfatter ikke gråberget som tas ut samtidig. Med hver for seg avsondret drift menes ikke det enkelte arbeidssted som sjakt eller stoll, men arbeidssteder som i økonomisk eller teknisk henseende er knyttet sammen til en driftsenhet. Nærings- og energidepartementet kan dispensere fra kvantumsgrensen. Nærings- og energidepartementet avgjør i tvilstilfeller hva som er prøvedrift. I denne sammenheng kan departementet bestemme at driften skal stanse eller holdes innenfor nærmere angitte grenser. Overtredelse av disse bestemmelsene kan straffes med bøter, jf. IK § 18. I forbindelse med undersøkelsesarbeidet kan det være behov for å bygge vei, kjøring over annen grunn med maskiner og utstyr, sette opp hus for maskiner osv. Disse tiltakene kan imidlertid ikke iverksettes uten videre. Muteren kan rent faktisk ikke foreta annet enn skjerpearbeid før samtykke foreligger fra grunneier eller bruker om erverv eller bruk av grunnen, jf. bvl § 18 første ledd med henvisning til § 4. Dersom samtykke ikke gis, kan grunn og rettigheter kreves avstått ved ekspropriasjon, jf. § 18 første ledd med henvisning til § 40, se kapittel 2.6.1 nedenfor.

Det fremgår av § 18 andre ledd at de begrensningene som gjelder på steder fredet for skjerping, også gjelder for muterens undersøkelsesarbeider i mutingsområdet. Muteren kan dog foreta geofysiske målinger som ikke medfører skade i de tilfeller det er fri ferdselsrett i innmark etter § 3 i friluftsloven. For øvrig kommer reglene i motorferdsell. til anvendelse, jf. kapittel 5.5 nedenfor.

§ 18 tredje ledd sier uttrykkelig at muteren ikke kan foreta undersøkelsesarbeider i et utmålsområde uten samtykke fra utmålshaveren.

6.2.4.2 Forholdet til andre mutere

Lovens utgangspunkt er at flere kan få mutingsbrev på samme eller delvis det samme området. For å unngå de problemer man tidligere hadde da flere kunne arbeide samtidig innenfor et område, ble det i bvl § 19 tatt inn kjøreregler som regulerer forholdet muterne imellom. Utgangspunktet er at eldste muter har best alder i felt (prioritet), jf § 16. Muterens alder i felt regnes fra den dag mutingssøknaden kom inn til Bergvesenet. Mutere med yngre alder i felt, kan ikke foreta undersøkelsesarbeider i fellesområdet så lenge den eldre muters rett består. Eldre muter kan imidlertid samtykke til at yngre mutere foretar undersøkelsesarbeider. Yngre muter kan heller ikke regne med å få utnyttet sin mutingsrett dersom eldre muters rett blir erstattet av utmål i samme området. Også i et slikt tilfelle vil yngre muter være avhengig av samtykke fra utmålshaver for å kunne foreta undersøkelsesarbeider, jf. § 18 tredje ledd. Yngre muter kan imidlertid foreta skjerpearbeider i den eldre muters mutingsområde, jf. bvl. § 3 fjerde ledd. Dersom flere mutere har samme alder i felt, kan alle foreta undersøkelsesarbeider i det området som er felles, jf. bvl. § 19 andre ledd.

I bvl § 16 er det nærmere bestemmelser om når muterens alder i felt skal regnes fra. Som nevnt er utgangspunktet i bvl § 16 første ledd at muterens alder i felt regnes fra den dag søknaden kom inn til Bergvesenet. Søknader som innkommer samme dag, regnes for å være innkommet samtidig, og muterne anses da for å ha samme alder i felt. Søknad som innkommer etter kontortidens slutt (kl. 15.30), anses innkommet neste dag.

Dersom en utmålssøknad omfatter areal i tillegg til mutingsområdet, får ikke tilleggsarealet samme alder i felt som mutingsområdet. Bvl. § 16 bestemmer at alder i felt for dette området skal regnes fra den dag utmålssøknaden kommer inn til Bergvesenet.

6.2.4.3 Muterens sikringsplikt

Bvl. har i § 19 a, som ble tilføyd ved lov 3. mai 1985 nr. 25, bestemmelser om muterens plikt til å sikre gruveåpninger og andre åpninger i grunnen samt tipper (steinhauger, rester av gråberg som er tatt ut av fjellet) og utlagte masser som muteren enten selv har laget eller benyttet seg av. Sikringsplikten gjelder bare dersom det forannevnte kan føre med seg fare for mennesker eller husdyr. Loven krever at sikring skal foretas mens undersøkelse eller prøvedrift pågår. Når virksomheten blir innstilt, enten midlertidig eller for alltid, skal sikringene være varige og forsvarlige. Sikringsplikten gjelder også forebyggende tiltak mot ras. Det er utarbeidet forskrifter om hvordan sikring skal skje, jf. forskrift 18. august 1987 nr. 688.

6.2.4.4 Muterens plikt til forhåndsvarsel, sikkerhetsstillelse og erstatning

Bvl. har ingen særskilt bestemmelse som pålegger muteren å varsle før undersøkelsesarbeider igangsettes. Det samme gjelder plikt til sikkerhetsstillelse for skader som kan oppstå samt til plikt til å betale erstatning for de skader som faktisk inntreffer. Det er imidlertid sikker rett at bestemmelsene i §§ 5 og 6 som i utgangspunktet bare gjelder skjerper på skjerpestadiet, også får anvendelse på muter på mutingsstadiet, jf. om dette foran i kapittel 2.2.4 og 2.2.5. Fra praksis kan nevnes at Bergvesenet ved utstedelse av mutingsbrev i områder der det drives tamreindrift, gjør muteren oppmerksom på at denne næringen er en viktig bruker av området. Muteren bør ta kontakt med det aktuelle reinbeitedistrikt før det igangsettes mutingsarbeid.

6.2.4.5 Mutingsrettens varighet

I bvl. § 20 bestemmes at muterens rett faller bort dersom det ikke søkes om utmål innen 7 år fra den dag mutingsbrevet ble utferdiget. Det kreves at søknaden om utmål må være kommet inn til Bergvesenet innen 7 års fristen. Muteren kan søke Bergvesenet om forlengelse av 7 års fristen. Slik forlengelse kan gis med inntil 3 år. Det kreves at muteren sannsynliggjør at undersøkelsene pga. særlige natur- eller klimaforhold, grunnens særlige beskaffenhet, arbeidsstans eller liknende forhold, ikke kan fullføres før fristen løper ut.

I § 21 andre ledd er det en egen bestemmelse for de tilfeller der tvist om mutingsretten eller om adgangen til å foreta undersøkelsesarbeider, har ført til at det ikke har vært mulig å foreta undersøkelsesarbeider. Muteren kan i disse tilfellene søke Bergvesenet om å få forlenget fristen med så lang tid som undersøkelsesarbeidene har stått i stampe. Det er her naturlig nok ingen fastsatt årsgrense.

Ved begge fristforlengelsesalternativene, må søk­nad om fristforlengelse være kommet inn til Bergvesenet før fristen løper ut. I praksis har det vist seg at behovet for fristforlengelse har vært lite. Bergvesenet har kun mottatt et fåtall søknader om forlengelse av fristen. Det må betales en nærmere fastsatt årsavgift til staten ved Bergvesenet for å få beholde mutingsretten, jf. bvl. § 45.

6.2.5 Utmål

6.2.5.1 Vilkår for utmål

Det er bare muteren som kan kreve utmål, jf. bvl. § 23. En skjerper kan f.eks. ikke gå rett fra skjerpestadiet til utmål, men må innom en registrering i form av mutingsbrev. Dersom det er flere mutere i et område, kan bare den eldste muter kreve utmål, jf. bvl. § 24 første ledd. Hovedvilkåret for å få utmål er at muteren sannsynliggjør at den undersøkte forekomsten har en slik rikholdighet, størrelse og beskaffenhet ellers at den kan antas å være eller innen rimelig tid, bli drivverdig. Det er ikke i loven stilt krav til hvordan utmålssøker skal sannsynliggjøre sitt krav, og Bergvesenet vil avgjøre dette i hvert enkelt tilfelle. Prøvemateriale må kunne kreves fremlagt.

Som nevnt under pkt 2.4.5 må muter søke om utmål innen 7 år fra den dag han fikk utstedt mutingsbrev, men denne fristen kan i visse tilfeller forlenges.

6.2.5.2 Utmålssøknad

Utmålssøknadens innhold

Med unntak for at det skal henvises til utstedt mutingsbrev, er det langt på vei de samme opplysninger som skal være med i en utmålssøknad som i en mutingssøknad, jf. fremstillingen i pkt 2.3.2 ovenfor og bvl § 27. Det skal være en fullstendig og nøyaktig beskrivelse av utmålets beliggenheten samt hvilke mutbare mineraler utmålet inneholder. Videre skal det redegjøres for foretatte undersøkelsesarbeider og resultatene av dem.

Dersom søker er en annen enn den som mutingsbrevet er utstedt til, må søker legitimere overfor Bergvesenet at han er rette innehaver av retten etter mutingsbrevet. Dersom det omsøkte området er fredet for skjerping iht. § 3 første, andre eller femte ledd, skal søker opplyse om dette. Noen tilsvarende opplysningsplikt er ikke fastsatt for mutingssøknader. Nærings- og energidepartementet har ved forskrift 18. august 1987 nr. 692 fastsatt nærmere regler om hvilke opplysninger som skal være med i en utmålssøknad.

Nærmere om behandlingen av utmålssøknaden

Utmålssøknad skal sendes til Bergvesenet i Trondheim, jf. bvl. § 26. Søknaden skal være skriftlig eller telegrafisk. Selv om det ikke fremgår av loven, må søknaden kunne sendes på telefaks. Dersom søkeren trenger hjelp til å sette opp en utmålssøknad, kan vedkommende få hjelp av Bergvesenet.

Når en utmålssøknad kommer inn til Bergvesenet, skal den straks gis påtegning om hvilken dag den er kommet inn, jf. bvl § 28. Dersom utmålssøknaden ikke er fullstendig eller behandlingsgebyr ikke er innbetalt, skal det settes en frist for innsendelse av tilleggsopplysninger og innbetaling av tilstrekkelig behandlingsgebyr, jf. § 28 andre ledd, jf. § 13.

Avslag på utmålssøknad

En utmålssøknad skal for det første avslås dersom forskudd på behandlingsgebyr ikke blir betalt innen den frist som Bergvesenet fastsetter. For det andre skal søknaden avslås dersom det etter de foreliggende opplysninger, er åpenbart at vilkårene for å gi utmål ikke er til stede, jf. bvl. § 29.

Dersom utmålssøker eller representant for ham ikke møter på utmålsforretningen, kan søknaden også avslås, jf. § 31 (se nærmere nedenfor). Avslag skal imidlertid ikke finne sted dersom Bergmesteren finner at saken er tilstrekkelig opplyst slik at utmål kan gis i samsvar med søknaden.

6.2.5.3 Utmålsforretning

Dersom utmålssøknaden ikke blir avslått etter § 29, skal det holdes utmålsforretning. Det skal vanligvis holdes befaring av utmålsområdet i forbindelse med utmålsforretningen. Søker skal innkalles til utmålsforretningen med minst fire ukers varsel. Eier og bruker av grunnen skal også varsles om utmålsforretningen dersom det er mulig. Videre skal annen innehaver av mutings- eller utmålsrett varsles dersom forretningen kan få betydning for deres rett. Nærings- og energidepartementet har gitt forskrifter fastsatt 18. august 1987 nr. 693 om utmålsforretning. Det fremgår av disse at Bergmesteren eller en av hans fullmektiger skal administrere utmålsforretningen, og at det skal føres en utmålsprotokoll fra utmålsforretningen. Etter forskriften skal administrator på vegne av grunneierne ta forbehold om deres rettigheter etter bvl. Utmålet skal merkes av i terrenget, og grensene skal nøye beskrives i utmålsprotokollen, jf. bvl. § 32 andre ledd. Om utmål skal gis, avgjøres ved kjennelse (iht. pkt. 4 bokstav e i forskrift nr. 693) som kan påklages til Nærings- og energidepartementet iht. forvaltningslovens regler om enkeltvedtak, jf.< § 28.

6.2.5.4 Avgjørelse av utmålssøknaden

Dersom vilkårene for å få utmål foreligger, skal utmål gis, jf. bvl. § 33. Bergvesenet skal utferdige utmålsbrev dersom utmål blir gitt, jf. bvl. § 34. Som ved muting, er det heller ikke her lagt opp til en diskresjonær prøving av om utmål i det enkelte tilfellet skal gis. Dersom lovens vilkår er oppfylt, har vedkommende krav på å få utmål. Nærings- og energidepartementet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser om hva utmålsbrevet skal inneholde samt fastsette skjema for dette. Foreløpig er dette ikke blitt gjort.

Dersom vilkårene for å få utmål ikke foreligger, skal søknaden avslås. Dersom vilkårene bare foreligger for en del av området, skal det gis utmål for denne delen dersom søker ønsker det.

6.2.5.5 Merking av utmålsområdet

Det er viktig å ha oversikt over hvilke områder som er belagt med utmål, bl.a. av hensyn til andre interessenter. Bergvesenet kan derfor pålegge utmålshaver å foreta en synlig og varig merking av utmålsområdet i marken, jf. bvl. § 35. Utmålet skal dessuten legges inn på kart. Dette kartet skal ligge ved protokollen fra utmålsforretningen. Nærings- og energidepartementet har gitt forskrifter om utmålskart, jf. forskrift 18. august 1987 nr. 694. Her angis nærmere hvordan området skal tegnes inn.

6.2.5.6 Utmålshavers rettigheter

Utmålshavers rett består først og fremst i at han har enerett til å utvinne de mutbare mineralene innen utmålsområdet, jf. bvl § 36. Utmålshaver kan dog ikke iverksette gruvedrift før han har fått konsesjon etter IK kapittel II. Disse reglene vil bli behandlet nærmere under kapittel 2.7 nedenfor.

Før utmålshaver får konsesjon, kan han ikke foreta andre arbeider enn han kunne som muter. I praksis betyr dette at utmålshaver kan foreta undersøkelsesarbeider og prøvedrift. I motsetning til muteren, er utmålshaver beskyttet mot skjerping, dvs, dette er kun tillatt med hans samtykke, jf. bvl. § 3 tredje ledd. Han er også beskyttet mot undersøkelsesarbeider fra mutere, jf. bvl. § 18 tredje ledd.

Steder som er «fredet» for skjerping, skal også være fredet for utmålshavers undersøkelser og drift, jf. bvl. § 37 første ledd. Bergvesenet kan imidlertid gjøre unntak fra dette slik at utmålshaver, unntatt på kirkegårder, kan foreta undersøkelsesarbeider og gruvedrift under dagen, jf. § 37 andre ledd. Unntak kan gjøres dersom fordelene for utmålshaveren vil være overveiende i forhold til den skade og ulempe det vil medføre for grunneier og bruker. I områder som er fredet med hjemmel i bvl. § 3 kan utmålshaver dessuten foreta geofysiske målinger som ikke medfører skade under forutsetning av at det i dette området er fri ferdselsrett, jf. friluftsloven § 3.

Utmålshaver har rett til å bryte ut og nyttiggjøre seg alle mutbare mineraler i utmålsområdet, jf. bvl § 38. Utmålshaver har også rett til å bryte ut de ikke-mutbare mineralene dersom det er nødvendig for å bryte ut de mutbare. De ikke-mutbare mineralene har utmålshaver rett til å nyttiggjøre seg dersom de har karakter av et biprodukt. Uttrykket innebærer at de mutbare mineraler må være hovedbestanddeler verdimessig sett. Dersom utmålshaver ønsker rådighet over øvrige mineraler, må vedkommende i så tilfelle søke om ekspropriasjon etter IM. De ikke-mutbare mineralene tilhører grunneieren, men loven har altså åpnet for at disse kan utnyttes av utmålshaver. Det skal nevnes at utmålshaver må betale en avgift til grunneieren for uttaket av mineraler, også de ikke-mutbare, jf. bvl. § 42, hvoretter grunneieren skal ha en årlig avgift på 1 promille av verdien av alt som gruveeieren henter ut fra utmålet og som han nyttiggjør seg ved omsetning. Dette betyr at grunneieren ikke får noe vederlag for ikke-mutbare mineraler som gruveeieren bruker til gjenfylling av sjakter, anlegg av veier mv. Dersom Bergvesenet før prøvedrift eller gruvedrift igangsettes, finner ut at forekomsten av ikke-mutbart mineral er såpass stor at den kan gjøres til gjenstand for selvstendig utnyttelse, kan utmålshaver ikke nyttiggjøre seg denne forekomsten, jf. § 39 andre ledd. Det vil da være grunneier som selv skal bestemme om den skal utnyttes og hvem som i tilfelle skal stå for utnyttelsen.

6.2.5.7 Utmålshavers sikringsplikt

Også utmålshaver har plikt til å sikre åpninger i grunnen o.l. som kan medføre fare for mennesker eller husdyr, jf. bvl § 39a. Etter loven kreves det en forsvarlig sikring av åpningene. Ved nedleggelse, innstilling av virksomheten eller ved oppgivelse av utmålet skal sikringen i tillegg være varig. Gruveåpninger utenfor utmålet, skal også sikres når de virker som adkomst til malmen i utmålet, eller har annen tilknytning til utmålet. Sikringsplikten gjelder uten hensyn til om åpningene er laget av utmålshaver eller ikke. Utmålshaver skal også iverksette forebyggende tiltak mot ras og tipper og utlagte masser som utmålshaver har laget, eller som utmålshaver har ervervet retten til, jf. bvl. § 39a andre ledd.

Dersom det blir knyttet driftskonsesjon til utmålet, kan utmålshaveren pålegges et stedsevarig vedlikehold av sikringene. Videre kan han pålegges å stille sikkerhet for vedlikeholdet av sikringene etter oppgivelsen av utmålet, jf. bvl. § 39a tredje ledd. Nærmere regler om sikringsplikt er gitt ved forskrift av 18. august 1987 nr. 688.

6.2.5.8 Varighet av utmålshavers rett

Utmålsretten er ikke en varig rett. Iht. IK § 12 må erverver av et utmål sette i gang prøvedrift eller søke konsesjon for regelmessig drift innen ti år regnet fra utmålsbrevets dato. Bakgrunnen for dette er at lovgiver har villet unngå at potensielle forekomster skal ligge ubenyttet over lengre tid dersom det er grunnlag for å iverksette drift på forekomsten. Utmålshaver kan imidlertid søke Nærings- og energidepartementet om forlengelse av ti års fristen. Etter IK § 12 andre ledd skal det som utgangspunkt ikke nektes fristforlengelse dersom området må anses å være en rimelig reserve for utmålshavers gruvedrift. Lovgiver har ment at det bør være adgang til å sikre seg reserver for videre drift.

Med mindre andre grunner tilsier det, bør forlengelse heller ikke nektes så lenge det antas ingen andre vil være interessert i å sette i gang drift i utmålsområdet. Samfunnets interesse i at områder ikke blir liggende ubenyttet, er også her det avgjørende. Ved forlengelse kan fristen forlenges inntil ti år om gangen. Det åpnes i loven for at utmålshaver kan søke om forlengelse flere ganger. I forarbeidene er det forutsatt at det skal gis forlengelse for så lang tid som mulig innenfor ti års fristen.

I IK § 12 fjerde ledd åpnes det for sanksjoner mot den utmålshaver som ikke iverksetter prøvedrift eller søker om driftskonsesjon innen ti år fra utmålsbrevets dato. Etter § 31 kan departementet fastsette en frist for utmålshaver til å sørge for at utmålet overdras til andre. Dersom denne fristen oversittes, kan Nærings- og energidepartementet uten varsel selge utmålet etter reglene om tvangsauksjon så langt de passer, eller med bindende virkning erklære rettigheten for bortfalt, jf. IK § 32 andre ledd.

6.2.6 Avståelse av grunn og rettigheter

Som nevnt er det få inngrep i grunnen en muter eller utmålshaver kan foreta uten samtykke fra grunneier eller bruker av grunnen. For at muter og utmålshaver skal få gjennomført de nødvendige undersøkelsesarbeider, eventuelt prøvedrift og drift, har loven i kapittel 5 ekspropriasjonsbestemmelser som skal sikre dette.

Bestemmelsene i bvl. suppleres av andre ekspropriasjonsregler, se f.eks. veiloven § 50 og oreigningsloven § 30 nr. 32.

6.2.6.1 Avståing med hjemmel direkte i loven

Iht. bvl. § 40 første ledd kan den som har fått mutingsbrev, kreve avstått grunn og rettigheter som han trenger for å kunne foreta undersøkelsesarbeider. Dette vil i praksis bety at det kan kreves avstått grunn til veier, berghaller, vannledninger, bygninger over dagen osv. i den utstrekning dette er nødvendig for å kunne gjennomføre undersøkelsesarbeidene. I bvl. § 40 andre ledd gis utmålshaver rett til å kreve avstått grunn og rettigheter som han trenger til gruvedriften. I tillegg til det som trengs for selve gruvedriften, kan det bl.a. være behov for grunn til oppføring av boliger for arbeiderne og oppredningsverk. For steder som er fredet for skjerping, jf. bvl. § 3, kan det bare kreves avståing til nødvendig adkomstvei. Dette gjelder også i eldre muters mutingsområde hvis denne ikke gir samtykke til at avståing kan skje i videre utstrekning.

Om avståing skal finne sted og evt i hvilket omfang, skal avgjøres ved skjønn, jf. bvl. § 40 fjerde ledd.

Dersom det blir begjært (sannsynligvis av den som det blir ekspropriert fra), kan skjønnsretten treffe bestemmelse om at undersøkelsesarbeidene eller driften skal være satt i gang innen en bestemt frist. Dersom fristen ikke overholdes, skal bestemmelsene i oreigningsloven § 10 andre til femte ledd komme til anvendelse.

Ved fristoversittelse kan den opprinnelige eier eller rettighetshaver kreve at ekspropriasjonsinngrepet gjøres om mot at han gir fra seg ekspropriasjonsvederlaget. I medhold av oreigningsloven § 10 tredje ledd kan staten gå inn og overta retten fremfor den opprinnelige eier. Dette kan også skje selv om den opprinnelige eier ikke har fremsatt et slikt krav. Staten må si fra innen tre måneder fra det er fremsatt krav etter andre ledd. Det er videre en forutsetning at staten bruker eiendommen overensstemmende med ekspropriasjonsgrunnlaget.

6.2.6.2 Avståing etter særskilt tillatelse

I bvl. § 41 er det gitt egne avståelsesregler for utmålshaver. Etter denne bestemmelsen skal avståing skje med tillatelse fra Kongen og ikke ved skjønn. Bakgrunnen for dette er at den avståelse av grunn og rettigheter som kan skje med hjemmel i bvl § 41 er mer omfattende og inngripende. Lovgiver har derfor funnet det nødvendig at avgjørelsen tas av Kongen. Utmålshaver kan med hjemmel i § 41 kreve avstått grunn og rettigheter på steder der avståing ikke kan skje i medhold av § 40. Bl.a. vil det være i en annens utmål og i eldre muters mutingsområde. For å få avstått grunn i et slikt område, stilles det i loven vilkår om at grunnen eller rettigheten trengs til utvinning av særlig verdifulle og samfunnsnyttige mutbare mineraler, og at grunnens verdi for den som søker avståing, er vesentlig større enn det tap som vil bli voldt vedkommende grunneier og bruker eller eldre muter. Det stilles altså krav om en betydelig fordelsovervekt for utmålshaver kontra de andre.

Videre kan det kreves avstått grunn og rettigheter når disse er nødvendige i metallurgisk behandling eller annen foredling av utvunne mineraler. Forutsetningen for dette er imidlertid at det anses ønskelig av hensyn til rasjonell drift at foredlingen foregår i tilknytning til utvinningen. I § 41 første ledd nr 3 gis utmålshaver mulighet for å kreve avstått rett til å føre hjelpedrift gjennom en annens utmål eller en eldre muters mutingsområde. Dette kan skje dersom hjelpedriften er nødvendig for driften av gruven.

Etter § 41 andre ledd kan det stilles vilkår som anses ønskelige for at virksomheten kan foregå på mest mulig rasjonell måte og som sikrer grunneiers, naboers og allmennhetens interesser. I denne forbindelse skal det tas hensyn til at virksomheten blir minst mulig skjemmende for omgivelsene og naturen på stedet. Dersom det er mulig, skal det arbeides for at terrenget kan få tilbake sitt gamle utseende når virksomheten nedlegges.

6.2.6.3 Skal avståing av grunn og rettigheter skje til eie eller til bruk?

Loven sier intet om avståingen skal skje til eie eller til bruk. I lovforarbeidene er det derimot trukket opp retningslinjer. I § 40-tilfellene er det skjønnsretten som skal ta avgjørelsen og det treffer avgjørelsen på et relativt fritt grunnlag. Sannsynligvis vil forarbeidenes retningslinjer bli tatt i betraktning ved avgjørelsen av om ekspropriasjon skal skje til eie eller til bruk. Når tillatelse gis av Kongen etter § 41, vil det i avgjørelsen måtte tas standpunkt til avståelsens karakter.

Utgangspunktet er at avståing av grunn og rettigheter ikke bør skje i større omfang enn det som er nødvendig. Dette vil kunne bety at ekspropriasjon ikke nødvendigvis skal skje til eiendom. En muter med en tidsbegrenset rett normalt på syv år, men med adgang til forlengelse inntil tre år, vil bare ha behov for en bruksrett i den tid undersøkelsesarbeidene pågår. Det kan ikke utelukkes at det i enkelte spesielle tilfeller kan være behov for avståing til eie, men normalt vil ikke dette være tilfelle på dette stadiet.

For utmålshaver er det ikke like opplagt at avståelse skal skje til bruk og ikke til eiendom. Også utmålshaver har en tidsbegrenset rett iom. at forekomsten en gang vil være uttømt. På ekspropriasjonstidspunktet kan det imidlertid være vanskelig å anslå hvor lang tid det kan ta før dette skjer. Usikkerhetsmomentet kan tale for at avståelse skal skje til eiendom. I forarbeidene til bvl. er det sagt at de konsederte bergverk (bergverk som har konsesjon etter IK kapittel II) normalt skal få avstått grunn og rettigheter til eie. Dette hadde sammenheng med den tidligere bestemmelsen om statens hjemfallsrett til konsederte bergverk. I og med at staten en dag skulle overta disse bergverkene, ville den ha bruk for de eksproprierte rettighetene i tilfelle videre drift ved anlegget. Lovens hovedregel er nå at konsesjoner som meddeles etter IK § 13 nr. 13 skal gis på ubegrenset tid. Dette taler for avståelse til eie fordi det er usikkert når opphør vil finne sted.

Andre hensyn kan også tilsi at avståelsen av grunn eller rettigheter skjer til eiendom, f.eks. at den berørte eiendom ligger i by eller bymessig bebygd område, eiendommen står foran utparsellering uten hensyn til ekspropriasjon eller eksproprianten skal oppføre bygninger på grunnen. Når det involveres større verdier i eiendommen, taler reelle hensyn for en permanent løsning ved avståelsen.

6.2.6.4 Utmåling av erstatningen

Etter Grl. § 105 har den som må avstå grunn til muter eller utmålshaver krav på full erstatning. Hvordan dette skal beregnes, fremgår av lov 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom. For nærmere redegjørelse vises til generell litteratur på området.

6.2.6.5 Konsesjonsplikt for grunn og rettigheter

Grunn eller rettigheter som muter eller utmålshaver trenger for sin virksomhet, kan enten erverves frivillig eller ved ekspropriasjon. Uansett ervervsform vil slike erverv kunne utløse konsesjonsplikt etter K. Se nærmere beskrivelse av denne loven under kapittel 3.5.3.

6.2.7 Driftskonsesjon

Det kan ikke settes i gang regelmessig bergverksdrift på mutbare mineraler uten driftskonsesjon, jf. IK § 11 andre ledd. Bestemmelsen gjelder for såvel norske som utenlandske rettssubjekter. Slik konsesjon er ikke nødvendig for staten, norske kommuner og fylkes­kommuner. Det skal bemerkes at det ikke trengs konsesjon for prøvedrift, jf. IK § 12 første ledd. En konsesjon kan gis for et eller flere felt. Vanligvis vil et felt bestå av flere utmål. Det sies i lovens § 13 at konsesjonssøker kan....få konsesjon. Ordlyden trekker derfor i retning av at det er opp til forvaltningens frie skjønn om konsesjon skal gis i det enkelte tilfelle. Søker har altså ikke krav på å få konsesjon slik tilfellet er for muting og utmål.

6.2.7.1 Forutsetninger for konsesjon

Hovedforutsetningen for å få konsesjon er at allmenne hensyn ikke taler imot, jf. IK § 13 første ledd. Lovens uttrykk almene hensyn indikerer at det skal utøves et allsidig skjønn. Det skal foretas en vurdering av de samfunnsmessige virkninger av den tiltenkte bergverksdriften. Det er imidlertid noe uklart hvilke hensyn som skal legges til grunn. I utgangspunktet vil ethvert hensyn som har betydning for samfunnet, være allment.

Etter tilpasningen til EØS-avtalen er det ikke lenger anledning til å legge vekt på søkers nasjonalitet. Diskriminerende hensyn er ikke forenlig med loven, selv om en av hovedintensjonene bak loven opprinnelig var å sikre utviklingen av en norskeid bergverks­næring. Det stilles således ikke lenger krav om norsk selskap med norsk styreflertall og norsk styreformann. Loven er nå gjort ikke-diskriminerende overfor alle, ikke bare overfor EØS-foretak og EØS-statsborgere. Et selskap kan derfor tildeles konsesjon uavhengig av i hvilket land det er registrert. Det skal imidlertid bemerkes at loven i § 13 andre ledd nr. 1 åpner for at det kan stilles krav om kapitalsammensetningen i selskapet, bl.a. at egenkapitalsammensetningen i selskapet skal utgjøre en nærmere fastsatt minimumsandel av det samlede kapitalbehov for ervervet, utbyggingen og driften av gruven eller forekomsten, og de til dens utnyttelse nødvendige anlegg. Selskapet skal også føre en fortegnelse over samtlige deltakere med angivelse av deres statsborgerskap.

Et annet hensyn som kan tale mot konsesjon, er faren for monopolisering av visse typer mutbare fore­komster. Videre nevner lovforarbeidene at konsesjonsmyndighetene skal ha anledning til å motarbeide såkalt rund- og overskjerping der konsesjonssøker illojalt eller sjikanøst har lagt sitt utmål ved eller rundt en annens forekomst.

Naturvern- og miljøhensyn vil også være aktuelle vurderingstema. Ønsket om drift kan kollidere med ønsket om å verne naturen. Det er imidlertid særlovgivning som naturvernloven o.l. som i første rekke skal ivareta naturverninteresser, men det kan ikke utelukkes at slike hensyn også kan tas i betraktning etter IK.

6.2.7.2 Vilkår i konsesjonen

Dersom allmenne hensyn ikke taler imot, kan konsesjon gis på de nærmere betingelser Kongen fastsetter, jf. IK § 13 første ledd. Driftskonsesjon gis alltid på vilkår som inneholder bestemmelser om plikter for konsesjonæren. Nærings- og energidepartementet som gir driftskonsesjoner, har en rekke standardvilkår som skal være med i konsesjoner. Det er imidlertid mulig å fravike standardvilkårene. Innsigelser bør da fremsettes overfor departementet når konsesjonssøker har fått tilsagnsbrev med forslag til vilkår som tenkes satt i konsesjonen. § 13 andre ledd fastsetter de grunnregler som skal iakttas ved en konsesjon:

Kapitalsammensetning

§ 13 andre ledd nr. 1 bestemmer at det kan gis regler om kapitalsammensetningen i selskapet. På grunn av ikke-diskrimineringsprinsippet i EØS-avtalen, er det ikke lenger anledning til å sette krav om norsk kapitalandel i selskapet. Bestemmelsens praktiske betydning, hvilket spesifiseres i loven, går på forholdet mellom låne- og egenkapital i selskapet. Egenandelen skal utgjøre en nærmere fastsatt minimumsandel av det samlede kapitalbehov for ervervet, utbyggingen og driften av gruven eller forekomsten og de nødvendige anlegg i den forbindelse. Nærings- og energidepartementet står fritt til å bestemme om et slikt vilkår skal inntas, jf. lovens uttrykk kan. Det er ikke vanlig å ta det inn.

Driftsstart- og stopp

§ 13 andre ledd nr. 3 bestemmer at forberedende arbeider til igangsetting av bergverksdrift må iverksettes innen en bestemt frist. Hensynet bak regelen er å sikre at drift igangsettes på forekomsten. Vilkåret kan ha en positiv effekt bl.a. på sysselsettingen i distriktene og for å hindre spekulasjonsartede oppkjøp.

Etter samme bestemmelse kreves det samtykke av Nærings- og energidepartementet ved nedleggelse av driften. Dette er nødvendig fordi en nedleggelse kan ha store negative virkninger, først og fremst for sysselsettingen. Med en myndighetsoverprøving vil det kunne bringes på det rene om det er grunnlag for fortsatt drift.

Driftshvile

I en bergverkskonsesjon er det vanlig å ha med et vilkår om at midlertidig driftsstans, såkalt driftshvile, kan skje etter tillatelse fra departementet, eventuelt Bergvesenet. Tillatelse gis vanligvis for 5 år av gangen.

Bakgrunnen for å ha en bestemmelse om driftshvile er at det i økonomisk vanskelige perioder kan være behov for en midlertidig stans i gruvedriften. Det kan tenkes at drift siden blir lønnsomt, slik at det ikke er ønskelig å avvikle hele konsesjonsforholdet.

Bergmessig drift

Etter § 13 andre ledd nr. 3 skal driften foregå på bergmessig måte. Departementet stiller et slikt vilkår kombinert med krav om driftsplan over området. En slik plan skal inneholde en beskrivelse av det fremtidige driftsopplegg, bl.a. om deponering av avfallsmasser. Det er Bergvesenet som står for oppfølging av driftsplaner og kontrollerer at driften skjer på en bergmessig forsvarlig måte.

Det stilles regelmessig krav om at den som skal være bergteknisk ansvarshavende, må ha relevant utdanning. Det kreves vanligvis bergeksamen fra Norges tekniske høyskole.

Heftelsesfrie bergverksrettigheter

Etter § 13 andre ledd nr. 16 må eldre panteheftelser og andre begrensede rettigheter vike prioritet for de forpliktelser som er pålagt i konsesjonen, f.eks. mulkt. Alle heftelser må ikke fjernes eller vike prioritet. Det er tilstrekkelig at de med økonomisk betydning av noen grad fjernes slik at statens dekningsmuligheter ikke forringes. Bakgrunnen for dette vilkåret var den lovbestemte hjemfallsretten, og at staten ved hjemfallet skulle overta bergverket heftelsesfritt. Som en følge av at hjemfallsretten ble opphevet i 1990 benyttes ikke lenger dette vilkåret.

Naturvern

Etter § 13 andre ledd nr. 11 kan det stilles vilkår om at konsesjonæren skal unngå skader på naturen. I den grad det kan skje uten urimelige ulemper og utgifter, skal ødeleggelser av naturforekomster og områder søkes unngått når det er ønskelig av vitenskapelige eller historiske grunner eller på grunn av områdenes naturskjønnhet eller egenart. Dersom slike ødeleggelser ikke kan unngås, skal vedkommende myndighet etter naturvernl. få saken forelagt til uttalelse. I denne forbindelse skal det nevnes at departementet pleier å stille vilkår om at det før virksomhet igangsettes, skal settes i gang naturvitenskapelige undersøkelser dersom det kan antas at virksomheten kan medføre betydelig skade på kulturminner. Kostnadene ved en slik undersøkelse skal i rimelig utstrekning bæres av konsesjonæren. Det skal fastsettes en frist for når disse undersøkelsene skal være avsluttet, jf. kulturminnel. I § 13 andre ledd nr. 11 andre avsnitt er det presisert at anleggene skal være minst mulig skjemmende i den utstrekning det er mulig uten å pådra seg urimelige ulemper og utgifter. I den forbindelse skal konsesjonæren skaffe seg varig råderett over tipper og områder som trengs for å gjennomføre påleggene. Videre skal konsesjonæren foreta en forsvarlig opprydning av området etter hvert. I vilkår fra departementet kreves gjerne at det i rimelig utstrekning foretas landskapspleie, eventuelt tilsåing og beplantning. Ved nedlegging av gruvedriften skal opprydningen skje innen to år.

Sikringstiltak

Etter § 13 andre ledd nr. 11 andre avsnitt kan departementet gi bestemmelser om sikring. Det stilles vanligvis vilkår om at det skal være forsvarlig sikring av dagbrudd og åpninger i grunnen innenfor konsesjonsfeltet som har sin årsak i undersøkelser eller bergverksdrift, dersom disse kan medføre fare for mennesker eller husdyr. Ved nedlegging eller innstillelse av virksomheten skal sikringstiltakene skje på en forsvarlig og varig måte for å avverge fare eller skade for omgivelsene. Dette gjelder også for brudd og åpninger utenfor konsesjonsområdet. Selskapet pålegges vanligvis å vedlikeholde sikringstiltakene også for ettertiden. Denne plikten består i utgangspunktet så lenge det er behov for sikringstiltak på det aktuelle sted.

Infrastruktur

Bergverksdrift kan medføre økt belastning på det offentlige kommunikasjonsnettet. Derfor stilles det vilkår om at konsesjonæren kan bli pålagt å erstatte utgiftene til vedlikehold og istandsettelse av offentlige veier, broer og kaier hvor disse utgifter antas å bli særlig økt ved bergverksdriften. Dersom selskapet selv anlegger veier, jernbane ol., skal disse kunne benyttes av allmennheten. Selskapet gis anledning til å nekte allmenn ferdsel på bedriftens industriområder når det er nødvendig av sikkerhetsmessige grunner.

Sosiale tiltak

Etter § 13 andre ledd nr. 6 kan det pålegges konsesjonæren å sørge for tilfredsstillende bedriftslegeordning for de ansatte. Videre pleier departementet å stille vilkår om at det skal være et førstehjelpsrom ved anlegget samt at det etableres muligheter for syke og skadde i overensstemmelse med de til enhver tid gjeldende lover og forskrifter. I nr 6 åpnes det for at det kan stilles ytterligere vilkår om legeordning, sykehus osv., men dette er etterhvert et lite benyttet vilkår.

Videre blir det vanligvis satt vilkår om at selskapet må sikre en øyeblikkelig erstatning til etterlatte etter den som måtte omkomme ved arbeidsulykke.

Etter nr. 7 kan det kreves at konsesjonæren må ordne med bolig for de ansatte. Dette kreves ikke i praksis.

Prismanipulasjoner

I § 13 andre ledd nr. 9 åpnes det for at departementet kan stille vilkår om at det ikke skal eksporteres bergverksprodukter til priser som ligger under de vanlige priser på verdensmarkedet. Det må i så tilfelle innhentes samtykke fra Nærings- og energidepartementet. I forlengelsen av dette kreves det også at import til produksjonen ikke skal finne sted til priser som ligger over de vanlige priser på verdensmarkedet, unntatt ved departementets samtykke. Videre stilles det gjerne vilkår om at avtaler om vederlag for økonomisk, teknisk og merkantil assistanse, kan underlegges departementets godkjennelse.

Bestemmelsen har til formål å forhindre at selskapets eiere indirekte tapper det for midler gjennom prisfastsettelsen.

Tidsbegrensning av konsesjonen

Tidligere ble driftskonsesjoner gitt for en begrenset tid, ofte for 50 år, med påfølgende hjemfallsrett av bergverket til staten. Denne ordningen ble imidlertid opphevet i 1990 for nye konsesjoner. For en nærmere beskrivelse av hjemfallsrettsinstituttet vises det til Ot.prp. nr. 54 (1989-90) s. 3 flg.

I følge loven kan driftskonsesjon nå gis på begrenset tid eller uten tidsbegrensning, jf. § 13 nr. 13. I følge forarbeidene skal konsesjon som hovedregel gis uten tidsbegrensning. Vilkårene kan tas opp til revisjon etter 50 år. Konsesjonæren kan da i et slikt tilfelle innen 3 måneder etter at han har fått underretning om de reviderte vilkår, frasi seg konsesjonen. Dersom frafallelse ikke finner sted, er konsesjonæren bundet av de nye vilkårene.

Det løper fremdeles en del bergverkskonsesjoner med hjemfallsklausul slik at staten kan regne med hjemfall av bergverk også i fremtiden. I IK § 41a bestemmes imidlertid at en slik hjemfallsklausul kan falle bort dersom konsesjonæren underkaster seg nye konsesjonsvilkår som fastsettes av Kongen overensstemmende med reglene i IK. I praksis vil dette forutsette at konsesjonærer søker Nærings- og energidepartementet om opphevelse av hjemfallsvilkåret.

Supplerende vilkår

I § 13 andre ledd nr. 17 er det åpnet for at det kan stilles ytterligere vilkår i det enkelte tilfellet. Vilkårene må være påkrevet av allmenne hensyn, eller for ivaretakelse av private interesser som blir skadelidende. Det er noe uklart hva som ligger i denne bestemmelsen. Forarbeidene sier lite om dette, og det er heller ikke praksis på området som kan være oppklarende. Det er viktig å presisere at de supplerende betingelsene ikke må komme i strid med bergverkslovgivningen eller konsesjonslovgivningens hovedformål, nemlig å fremme utnyttingen av de mutbare ressursene. Vilkår må være overensstemmende med det spekter av andre formål som loven fremmer, jf. § 13 nr. 1-17. Generelt skal det bemerkes at domspraksis er forholdsvis liberal mht. å godkjenne de vilkår som forvaltningen stiller i konsesjoner.

6.2.7.3 Endring av konsesjonsvilkårene

Etter søknad til Nærings- og energidepartementet, er det mulig å få endret fastsatte konsesjonsvilkår, jf. IK § 27. Det bestemmes i loven at endringene må holdes innenfor de fastsatte grunnregler som gjelder for fastsettelse av konsesjonsbetingelser. Konsesjonæren må være oppmerksom på at departementet også har adgang til å endre vilkår som ikke søkes endret. Det antas at denne bestemmelsen uttømmende angir når konsesjonsvilkårene kan endres. Det er derfor ikke adgang for departementet til på egen hånd å endre de fastsatte vilkår. Det må imidlertid nevnes at den til enhver tid gjeldende lovgivning vil gjelde for selskapet. Dersom fastsatte vilkår kommer i strid med ny lovgivning, vil vilkåret måtte vike. For helhetens skyld skal nevnes bvl. § 41a som åpner for bortfall av hjemfallsvilkår (stilt i konsesjoner utstedt før juni 1990) dersom konsesjonæren vil underkaste seg nye konsesjonsvilkår, jf. ovenfor i kapittel 2.7.2.

6.2.7.4 Brudd på konsesjonsvilkår eller forutsetninger for konsesjonen

Konsesjoner inneholder alltid bestemmelser om reaksjoner ved overtredelse av konsesjonsvilkår eller avgivelse av uriktige opplysninger i forbindelse med konsesjonsbehandlingen. I § 26 andre ledd be­stemmes at konsesjonæren kan ilegges tvangsmulkt dersom vedkommende overtrer konsesjonsvilkår. Det kreves ikke at overtredelsen er kvalifisert. Tvangsmulkten påløper inntil forholdet er brakt i orden, eller den kan forfalle for hver overtredelse. I § 26 andre ledd bestemmes at konsesjonen kan trekkes tilbake. Dette forutsetter imidlertid at vilkår av vesentlig betydning er overtrådt, eller at det er gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger om forhold av vesentlig betydning. Ved en tilbaketrekking, kan Nærings- og energidepartementet bestemme at bergrettighetene skal selges innen en bestemt frist, jf. § 26 tredje ledd. Dersom fristen oversittes, kommer § 32 til anvendelse slik at departementet kan selge hele virksomheten på tvangsauksjon.

Dersom konsesjonen skal trekkes tilbake, må vilkår som har blitt overtrådt, ha kommet til uttrykk i konsesjonen. Når det gjelder opplysninger, er det intet krav om at disse skal fremkomme i konsesjonen. Det kreves bare at de er avgitt i forbindelse med konsesjonsbehandlingen.

6.2.8 Saksbehandling

I § 24 er det gitt bestemmelser om hvordan en konsesjonssak skal behandles. For det første skal en konsesjonssøknad inneholde de nødvendige beskrivelser. I tillegg kan det kreves supplering med kart, tegninger ol.

Dersom søker er en juridisk person, skal styret avgi en erklæring om at avgitte opplysninger om ledelsen i selskapet og om grunnkapitalen i selskapet er korrekte og angir det reelle forhold. Dette kreves imidlertid aldri i praksis. Dersom det gis uriktige opplysninger, kommer bestemmelsen i straffeloven § 166 om falsk forklaring til anvendelse. Konsesjonssøknaden skal sendes til Nærings- og energidepartementet. Loven legger opp til at det skal skje en høring av berørte offentlige etater i forbindelse med behandlingen av konsesjonssøknaden. Slike søknader sendes på høring til Bergvesenet og den aktuelle kommune og fylkeskommune. I tillegg høres de berørte departementer, vanligvis Landbruk-, Miljøvern-, Kommunal- og arbeid-, Sosialdepartementet og SFT.

Iht. fvl. § 17 skal departementet sørge for at saken er så godt opplyst som mulig før en avgjørelse treffes. Dette kan ha betydning for hvor lang tid det tar å behandle søknaden. Det er innkommet få søknader om bergverkskonsesjoner de siste årene. Ingen av dem er avslått.

6.2.9 Avgifter

6.2.9.1 Årsavgift til staten

For å beholde sin rett etter mutingsbrev eller utmålsbrev må det betales en årsavgift til staten, jf. bvl. §§ 45-48. Staten betaler ikke årsavgift for sine rettigheter, jf. bvl. § 45 andre ledd. Nærings- og energidepartementet har gitt forskrifter om den nærmere beregningen av avgiften, jf. forskrift 28. januar 1994 nr. 94. For årene 1994-97 er avgiften for muting satt til kr. 30 for hver påbegynt 10.000 m2 , mens den for utmål er satt til kr. 50 for hver påbegynt 10.000 m2 . Avgiften skal betales forskuddsvis innen 2. januar til Bergvesenet, men skal ikke betales for det året mutings- eller utmålsbrevet blir utstedt. Dersom avgiften ikke betales innen fristen, skal det betales dobbel avgift innen 31. mars samme år.

Innen 30. januar skal Bergvesenet varsle den som står som innehaver av retten, om fristen for å betale dobbel avgift og om hvilke konsekvenser det har å ikke overholde betalingsfristen på 31. mars. Dersom betaling ikke skjer innen den nevnte frist, faller retten etter mutings- eller utmålsbrevet bort.

Nærings- og energidepartementet har ved forskrift 18. august 1987 nr. 695 fastsatt at Bergvesenet skal utstede kvittering for betalt årsavgift. Av denne skal det fremgå hvilken kommune den aktuelle rettighet ligger i, samt benevnelse på rettigheten, identitetsnummer, areal og avgiftsbeløp.

Bergvesenet skal hvert år utarbeide en fortegnelse over mutingsbrev som er utferdiget, utmål som er gitt og årsavgifter som er betalt i løpet av året. Disse fortegnelsene er offentlige, jf. bvl § 49.

6.2.9.2 Produksjonsavgift til grunneieren

Utmålshaver må betale en avgift til eieren av grunnen, jf. bvl. kap 6. Det skal ikke betales avgift for de første to årene gruven er i drift. Etter dette forfaller avgiften til betaling 1. mars i det påfølgende år, se bvl § 43.

Produksjonsavgiften til grunneieren kom inn i loven delvis til erstatning for den deltakerretten som grunneier før hadde i et utmålsområde. Dersom det er flere grunneiere i et utmålsområde, skal avgiften fordeles mellom dem i forhold til det arealet hver av dem eier innenfor utmålet. Avgiften er på 1 promille av verdien av alt det som gruveeieren bryter ut fra utmålet og som han selger. Dette inkluderer også de ikke-mutbare mineraler som utvinnes fra utmålsområdet, sml bvl. § 39. For perioden 1994-2003 er avgiften begrenset til kr 24.000 pr. år for hvert utmål. Avgiften justeres av Kongen hvert 10 år på bakgrunn av endringer i kjøpekraften. Beregningsgrunnlaget for avgiften er den oppnådde salgspris ved levering av produktene fra gruven. Dersom gruveeier selv utskiller malmen, skal det tas utgangspunkt i prisen ved levering fra oppredningsverket. Ved ytterligere foredling fra gruveeiers side skal prisen baseres på salgsverdi før slik foredling. For å kontrollere at beregningsgrunnlaget er korrekt, skal gruveeier føre bøker som oppgir leveransene fra gruven, jf. bvl. § 44.

6.2.10 Avledet erverv

Med avledet erverv forstås at et rettssubjekt erverver en allerede eksisterende rett (muting el.) fra et annet rettssubjekt. Dette i motsetning til opprinnelig erverv da det stiftes en ny rett.

6.2.10.1 Bergrettighetene

Krav om konsesjon

Når bergrettigheter overdras, kreves det som hovedregel konsesjon, jf. IK § 11 første ledd, jf § 13. Kravet om konsesjon gjelder for erverv av eiendomsrett eller bruksrett til forekomster av mutbart mineral som andre har mutet eller fått utmål på iht. bvl. Det er gjort unntak fra konsesjonsplikten for staten, norske kommuner og fylkeskommuner. Det er heller ikke nødvendig med konsesjon ved overdragelse innen den nærmeste familie. Dette omfatter bl.a. overdragelse ved skifte av ekteskapelig felleseie eller ved arv eller overdragelse når erverver er overdragerens ektefelle eller beslektet eller besvogret med han i opp- eller nedstigende linje eller i første eller annen sidelinje. Etter EØS-avtalens ikrafttreden gjelder bestemmelsen alle uansett nasjonalitet.

Det presiseres i loven at den fastsatte konsesjon med sine betingelser også vil gjelde for den nye erververen. Vedkommende kan imidlertid søke om å få endret konsesjonsvilkårene, jf. IK § 27

I IK § 13 andre ledd nr. 15 bestemmes at det kreves konsesjon ved videre overdragelse av gruven eller forekomsten selv om den nye erverver er norsk kommune eller fylkeskommune. Dette gjelder ved annen gangs eller senere overdragelser av den aktuelle bergrettighet. Dette betyr at de fastsatte vilkår i den opprinnelige konsesjonen også vil gjelde for ervervende kommuner og fylkeskommuner. Disse kan imidlertid frafalles helt eller delvis etter avgjørelse av Kongen. De formelle vilkår for å få ervervskonsesjon er i det vesentlige de samme som for driftskonsesjon. Dette gjelder også adgangen til å sette vilkår i konsesjonen. Det vises derfor til punkt 2.7 om dette.

Dersom man ikke får konsesjon, vil overdragelsen enten måtte omgjøres eller bergrettighetene videreselges, jf. IK § 31. Dersom dette ikke blir gjort innen den frist som fastsettes av Nærings- og energidepartementet, kan departementet la rettighetene selge på tvangsauksjon, jf. IK § 32. Dersom overdragelsen ikke er gjennomført, kan den ikke kreves fullbyrdet, jf. IK § 29 første ledd. Avtalen er imidlertid bindende mellom partene, jf. Rt. 1939 s 653. I det følgende skal det ses på ulike omsetningsformer som kan være praktiske.

Eierskifte

I bvl. er det ingen bestemmelser som regulerer eierskifte av mutingsrett. Det må derfor bygges på de alminnelige formuerettslige regler ved vurderingen av om et mutingsbrev kan overdras. Utgangspunktet er at det er full frihet til å overdra sine formuesgjenstander. Det fremgår forutsetningsvis av IK § 11 første ledd at en mutingsrett kan overdras til eie, mot eller uten vederlag.

I forholdet mellom partene vil en eiendomsoverdragelse av mutingsrett være bindende. Det må imidlertid vurderes hva som skal til for at erververen av en mutingsrett er sikret mot tredjemann, både i forhold til avhenderens kreditorer og konkursbo såvel som godtroende erverver av bergrettigheter.

Av bvl. fremgår det ikke hvilke rettsvernregler som gjelder for erverv av mutingsrett til eie. Det synes imidlertid motsetningsvis å fremgå av bvl. §§ 61 og 62, som gjelder tinglysing av utmål og rettsstiftelser i utmål, at mutingsretten ikke kan tinglyses. Konsesjonen som gis ved erverv av mutingsretten, skal derimot tinglyses, jf. IK § 13 tredje ledd. Reelle hensyn kan tale for at man oppnår rettsvern allerede ved inngåelsen av avtalen om ervervet av mutingsretten. At det er adgang til overdragelse av utmålsrett til eie er ikke eksplisitt uttrykt i bvl. Det fremgår imidlertid forutsetningsvis av § 62 ved at overdragelsen får rettsvern ved tinglysing, at slik overdragelse kan skje. Ved erverv av utmål oppnås rettsvern ved tinglysing etter de samme regler som gjelder for fast eiendom, jf. bvl. § 62 og lov 7. juni 1935 nr. 2 om tinglysing kapittel 3.

Begrensede rettigheter

I mutingsrett og utmål kan det stiftes begrensede rettigheter som total bruksrett, positive og negative servitutter mm. Disse begrensede rettigheter kan i sin tur omsettes eller gi opphav til stiftelse av nye rettigheter. Ifølge IK § 11 er erverv av bruksrett til bergverksrettigheter konsesjonspliktig på linje med erverv til eie. Det må altså skilles mellom bruksrettigheter og andre begrensede rettigheter iom. at disse kan erverves uten konsesjon. Med bruksrett forstås vanligvis at en større eller mindre rådighet som etter loven kan tilligge en eier, er overført til en annen person. F.eks. kan retten til å foreta undersøkelser eller prøvedrift være bortleid. Utenfor de konsesjonspliktige bruksrettighetene faller erverv av negative servitutter som løsingsrett, forkjøpsrett, gjenkjøpsrett el. Dette fremgår forutsetningsvis for opsjonsavtaler, jf. IK § 29. I denne forbindelse skal det påpekes at erverv av opsjonsavtaler i loven er undergitt tidsbegrensning, jf. samme bestemmelse. For bergrettigheter kan det ikke avtales varighet utover fem år. Hensikten med regelen er at ingen i lengre tid skal hindres i å selge sin mutbare forekomst til noen som vil utnytte den.

Særlig om pantsettelse

En av de viktigste begrensede rettigheter som kan stiftes i bergrettigheter, er panteretten. I forarbeidene til bvl. er det forutsatt at det ikke skal være en generell pantsettelsesadgang for mutingsrettigheter. Dette ble i sin tid begrunnet med mutingsrettens korte varighet (syv år), og at den ikke ga noen rett til utnyttelse av forekomsten. Dette gjorde den lite egnet som sikkerhet, og av den grunn burde den ikke være et panteobjekt.

I lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant (P) er det imidlertid åpnet for en begrenset pantsettelsesadgang av mutingsrettigheter, jf. § 3-4 nr. 2 bokstav c. Mutingsretten anses som en del av driftstilbehøret og kan pantsettes sammen med eiendomsretten eller en tinglyst og overførbar bruksrett til den eller de faste eiendommer som virksomheten er knyttet til, se P § 3-4 nr 1. Det er kun næringsdrivende som kan foreta en slik pantsettelse, jf. § 3-4. Næringsdrivende er iht. § 3-5 foretak registrert i Foretaksregisteret. Panteretten får rettsvern ved tinglysing sammen med den faste eiendom (altså i grunnboken), jf. § 3-6.

Lovgivningen gir mulighet for en generell pantsettelse av alle mutingsrettigheter pantsetteren har til enhver tid. Det stilles ikke noe krav om spesifikasjon av hvilke mutingsrettigheter som er pantsatt. Iom. at pantsettelsen av mutingsrettighetene kan skje sammen med en hvilken som helst eiendom pantsetteren har i næring, er det derfor fullt mulig at mutingsrettighetene kan dobbeltpantsettes.

Overgangen fra mutingsrett til utmål skaper også problemer for panthaveren. Ved panterett i et utmål har panthaver ingen garanti for å beholde den samme prioritet for sitt pantekrav som han hadde i mutingsretten. Prioriteten for et utmål regnes først fra tinglysingen av utmålet. Fordi utmålet har så stor betydning for en fast eiendom, fant man at utmålet skulle fremgå av grunnboken. Dette ble ansett viktigere enn at panthavers prioritet i mutingsretten ble videreført i utmålet.

Erverv av brukspant i bergrettigheter utløser konsesjonsplikt først etter tre år, jf. IK § 38 andre ledd. Det er i forarbeidene sagt at bestemmelsen gjelder såvel rettigheter omhandlet i IK kapittel III som andre rettigheter omhandlet i loven. § 38 andre ledd gjelder derfor også for bergrettigheter etter IK kapittel II. Dersom panthaver ikke søker konsesjon etter de tre årene, kommer reglene i IK §§ 30, 31 og 32 til anvendelse. Bl.a. kan Nærings- og energidepartementet da la rettighetene bli solgt på tvangsauksjon.

Den som yter lån mot pant i bergverk, kan sikre sin stilling ved å søke forhåndskonsesjon, jf. IK § 13 fjerde ledd. Forhåndskonsesjon gir panthaver en betinget rett til å erverve pantet til eie. Det kreves etter loven at ervervet må skje på tvangsauksjon, og at han etter dette fremdeles er panthaver. Dette innebærer at kjøpesummen helt eller delvis dekker hans krav. For øvrig må vilkårene for tildeling av konsesjon foreligge.

6.2.10.2 Erverv av selskapsandeler og overtakelse av mineralvirksomhet

En annen måte å overta bergrettigheter på, er å erverve andeler i et selskap som eier bergrettigheter eller erverve selskapets aktiva. Det er bestemmelser i både IK og i lov 23. desember 1994 nr. 79 om erverv av næringsvirksomhet (ervervsl.) som kan få betydning ved slike erverv. Et erverv kan både utløse konsesjonsplikt etter IK og meldeplikt etter ervervsl.

Industrikonsesjonsloven (IK)

For å hindre omgåelser av bestemmelsene i IK kapittel II, er det bestemmelser i IK kapittel V om erverv av selskapsandeler i selskaper som har bergrettigheter. Ved erverv av slike andeler er det nødvendig med konsesjon.

Reglene i kapittel V kommer til anvendelse ved erverv av andeler i et selskap som eier eller har bruksrett til bergrettigheter som erververen selv ikke kunne ha ervervet uten konsesjon, jf. IK § 36. IK hadde tidligere en bestemmelse i § 39 som regulerte konsesjonsplikten for ansvarlige selskaper og kommandittselskaper. Denne ble imidlertid opphevet ved vedtakelsen av lov om erverv av næringsvirksomhet i 1994, men dette var ikke tilsiktet. Det synes som om man har oversett at bestemmelsen også har betydning i forhold til kapittel I om vannfall og kapittel II om bergverk, og ikke bare i forhold til kapittel III som kun gjaldt for utlendinger. Det heter i Ot. prp. nr. 88 (1993-94); Til opphevelse av §§ 37, 39, og 39a: Bestemmelsene relaterer seg til lovens kap. III om utlendingers erverv av fast eiendom.

Det antas imidlertid at loven selv etter ovennevnte lovendring gjelder for erverv av andeler i ansvarlige selskaper og kommandittselskaper. Ervervene vil imidlertid nå reguleres av reglene om direkte erverv i lovens kap II. Hjemmelsløsningen er tilsvarende den som nå benyttes i K. K har ingen regel som tilsvarer tidligere IK § 39, men konsesjonsplikt etter K for erverv av eierandeler i ansvarlige selskaper har imidlertid alltid vært på det rene. Som hjemmel har man anvendt § 2 om direkte erverv.

Etter IK § 36 første ledd kreves det konsesjon når man erverver aksjer eller parter som representerer mer enn 20 % av samtlige aksjer, parter eller stemmer i bergverksselskapet. Likeledes kreves det konsesjon ved erverv av mer enn 20 % av aksjene eller partene i et holdingselskap som eier mer enn 20 % av samtlige aksjer, parter eller stemmer i bergverksselskapet, jf. IK § 36 andre ledd.

I IK § 36 tredje ledd presiseres nærmere hva som skal regnes som erverv av aksjer eller parter. Dersom aksjene eller partenes stemmerettsandel eller andel av grunnkapitalen øker som følge av at selskapet kjøper inn egne aksjer eller parter til amortisering, regnes dette som erverv som kan utløse konsesjonsplikt.

Ved erverv skal det i visse tilfeller skje en identifikasjon mellom to eller flere erververe. Dette gjelder dersom erververne på forhånd har avtalt å kjøpe en så stor andel i selskapet at konsesjonsplikt utløses. Disse skal da regnes som èn erverver i lovens forstand og må søke om konsesjon. I tillegg til dette skal det også skje identifikasjon mellom erververs andeler og de som tilhører nær familie. Etter loven anses nær familie å være ektefelle, barn, foreldre eller søsken. Videre skal det skje identifikasjon mellom erververs andeler og de andeler som eies av et ansvarlig selskap eller kommandittselskap eller av medlemmene i et av disse når erverver har eierandeler i det ansvarlige selskapet eller i komandittselskapet. Denne bestemmelsen gjelder tilsvarende for innehaver og stille medlem i et stille selskap. Dersom erverver er et selskap med begrenset ansvar, skal det også medregnes aksjer og parter som tilhører selskapets styremedlemmer og tjenestemenn eller et annet selskap dersom flertallet av selskapets styremedlemmer består av personer som også er medlemmer av styret i det første selskap.

Det kan på bakgrunn av forannevnte konkluderes med at det i IK er ganske omfattende identifikasjonsregler som kan medføre at flere erverv regnes som ett og dermed vil kunne utløse konsesjonsplikt.

I loven er det gjort unntak fra konsesjonsplikt ved skifte av ekteskapelig felleseie. Videre er det unntak når erverver er eierens ektefelle eller er beslektet eller besvogret med han i opp- eller nedstigende linje eller i første eller annen sidelinje. Dersom det er meddelt konsesjon for erverv av vedkommende aksjepost eller parter, vil de fastsatte konsesjonsvilkår også gjelde for den som overtar andelene.

Erverv av andeler som utløser konsesjonsplikt, er ikke gyldig uten at styret i det selskap det erverves andeler i, gir sitt samtykke til overdragelsen, jf. IK § 36 fjerde ledd. Det fremgår av IK § 30 at søknad om konsesjon skal sendes til Nærings- og energidepartementet innen 4 uker etter at avtale om ervervet ble inngått. Ved tvangsauksjon regnes fristen fra stadfestelsen av auksjonsbudet. I og med at det er erverver som trenger konsesjon for å overta andelene, må loven forstås slik at søknadsplikten påligger denne.

Ervervsloven

Lov om erverv av næringsvirksomhet kan også komme til anvendelse ved erverv av eierandeler i forbindelse med bergverksvirksomhet. Det vises til framstillingen av loven under kapittel 5.7 nedenfor.

6.2.11 Tilsyn med undersøkelsesarbeider og gruvedrift

Bvl. kapittel 8 har bestemmelser som omhandler tilsyn med undersøkelser og gruvedrift. Dette er først og fremst oppgaver som utføres av Bergvesenet. Utgangspunktet i lovens § 51 er at Bergvesenet skal påse at undersøkelsesarbeider og gruvedrift foregår på en bergmessig og forsvarlig måte. Videre skal det kontrolleres at driften foregår i samsvar med konsesjonsvilkårene og eventuelle ekspropriasjonsvilkår. For å oppnå de her nevnte formål, kan Bergvesenet gi de nødvendige pålegg, jf. bvl. § 51 tredje ledd, jf § 64 nr. 3. For konsederte bergverk forutsettes det at Nærings- og energidepartementet også fører kontroll med at driften er bergmessig og overensstemmende med konsesjonsvilkårene, jf. IK § 13 nr. 3 og nr. 12.

Ovennevnte tilsyn omfatter av praktiske grunner ikke skjerping. Dessuten er det driftsmessige tilsyn begrenset til selve gruvedriften og omfatter ikke metallurgisk behandling eller annen foredling av oppredet malm som må likestilles med annen industriell virksomhet.

6.2.11.1 Bergmessig drift

Kravet til bergmessig drift retter seg først og fremst mot gruvedrift, men det kan også i noen grad brukes i forbindelse med undersøkelsesarbeider. Den rettslige standarden gir uttrykk for at driften på de ikke-fornybare ressursene skal foregå på en samfunnsmessig forsvarlig måte. Andre hovedhensyn er å unngå sikkerhetsmessig uforsvarlig drift og rovdrift på fore­komster. Dette gjelder i særlig grad ved underjordiske forekomster.

Kravet til bergmessig drift tar sikte på å forhindre at forsøksdrift forsømmes, at bare den lettest tilgjengelige malmen borttas og at understøttelse av fremkomne rom unnlates slik at tilgangen til ubrutt malm og fremtidig drift blir vanskeliggjort. I IK § 13 nr. 3 stilles krav til mineralutnyttelse og utvinningstempo for å sikre mest mulig jevn drift. Det skal bemerkes at disse synspunktene ikke er uttømmende hva angår bergmessig virksomhet. Dersom arbeidene avviker vesentlig fra det bergmessige, kan de kreves rettet etter henvendelse fra Bergmesteren eller Nærings- og energidepartementet, jf. hhv. bvl § 51 tredje ledd og IK § 13 nr. 3. Dersom driften ikke blir endret til tross for pålegg, kan departementet forlange at konsesjonæren fremlegger en driftsplan for bergmessig drift av gruven innen 4 måneder. Fortsatt drift kan da kun skje iht. plan som er godkjent av Nærings- og energidepartementet.

6.2.11.2 Forsvarlighetskravet

I tillegg til det bergmessige, skal undersøkelsesarbeider og gruvedrift foregå på en forsvarlig måte, jf. bvl § 51 første ledd. I bestemmelsens andre ledd regnes det opp hva som menes med forsvarlig, men denne oppramsingen er ikke uttømmende.

Bergmesteren skal sørge for å sikre grunneiers, naboers og allmennhetens interesser. I denne forbindelse skal det påses at naturen og omgivelsene på stedet ikke blir unødig skjemmet. Videre skal Bergmesteren påse at det iverksettes tiltak som tilstrekkelig sikrer gruveåpninger og andre åpninger i grunnen dersom disse medfører fare for mennesker eller husdyr. Det fremgår av forskrift 18. august 1987 nr. 688 at aktuelle sikringstiltak er gjenfylling, gjensprengning, gjenmuring, gjenstøping, støping av dekke, inngjerding, bearbeiding av skråninger og paller mv. og varselskilt.

Bergmesterens plikt til tilsyn gjelder både for igangværende virksomhet og for virksomhet som blir innstilt eller nedlagt. Bergmesteren kan pålegge tiltakshaver å stille sikkerhet slik at tiltakene kan gjennomføres. Ved forskrift 18. august 1987 nr. 689 er politiet pålagt å gi melding til Bergmesteren om usikrede eller mangelfullt sikrede åpninger i grunnen dersom politiet blir oppmerksom på slike.

6.2.11.3 Kontroll med konsesjonsbetingelser

Iht. IK § 13 andre ledd nr. 12 må konsesjonæren underkaste seg den kontroll med konsesjonsbetingelsene som Nærings- og energidepartementet finner nødvendig. I praksis har det vært tilstrekkelig at denne kontrollen inngår som en del av Bergvesenets løpende kontroll med bergverkene. Denne kontrollen baserer seg bl.a. på innsendte rapporter fra bergverkene, jf. nedenfor i kapittel 2.12.

6.2.12 Underretnings- og innrapporteringsplikt

Muter, utmålshaver og konsesjonær er pålagt å gi det offentlige en rekke opplysninger når det startes, utføres eller avsluttes undersøkelsesarbeid eller gruvedrift. Opplysningsplikten er til dels en viktig forutsetning for effektivt offentlig tilsyn, men går lenger enn hva kontrollhensynet tilsier. Dette henger sammen med det offentliges ønske om å få samlet geologisk viten for å styrke samfunnets forvaltning av mineralske ressurser. Unnlatelse av å sende inn underretning, planer, kart eller rapporter, jf. bvl §§ 50-53, er derfor gjort straffbart, jf. bvl. § 64 første ledd nr. 3.

6.2.12.1 Undersøkelsesarbeid

Den som skal iverksette undersøkelsesarbeider, skal underrette Bergmesteren på forhånd, jf. bvl. § 50 ­første ledd. Det fremgår ikke av loven hvor utførlig denne underretningen må være, men det må antagelig være tilstrekkelig å nevne hvilke typer undersøkelser som tenkes foretatt. Underretningsplikten er begrunnet i muligheten for å føre forhåndskontroll med tiltaket og å forhindre at noe blir foregrepet ved oppstartingen av undersøkelsesarbeidet. Det er imidlertid intet krav om at den varslingspliktige skal vente på godkjenning før oppstart. Den påtenkte forhåndskontroll kan derfor fort bli en etterfølgende kontroll. Etter at undersøkelsen av malmforekomsten, herunder geofysisk undersøkelse er avsluttet, eller når undersøkelsen innstilles på ubestemt tid, skal det i løpet av 6 måneder innsendes rapport i to eksemplarer til Bergmesteren. Rapporten skal redegjøre for undersøkelsen og de resultater den har gitt. Videre skal det følge med kart over det undersøkte området, jf. § 52. Nærings- og energidepartementet har ved forskrift 18. august 1987 nr 697 gitt nærmere bestemmelser om innsending av undersøkelsesrapporter. Det beskrives her bl.a. hvilke typer kart som skal sendes med.

6.2.12.2 Gruvedrift

Den som planlegger å iverksette gruvedrift herunder prøvedrift, skal på forhånd sende Bergmesteren og Direktoratet for arbeidstilsynet planer for den påtenkte drift, jf. bvl. § 55 første ledd. Det samme gjelder enhver vesentlig endring i planene. Hverken loven eller forarbeidene nevner hva som skal anses som vesentlig endring.

Mens gruven er i drift, skal gruveeier sende Bergmesteren rapport om hvilke undersøkelser som er fore­tatt i gruven det siste kalenderår og om resultatene av dem, jf. bvl. § 52 andre ledd. For øvrig gjelder det samme som ved innrapportering av undersøkelsesarbeidene. For dagbrudd og gruver som er drevet inn mer enn 10 meter, skal gruveeier ta opp kart som skal ajourføres etter hvert som driften skrider frem. Det samme gjelder for dagbrudd. Iht. forskrifter gitt av Nærings- og energidepartementet 18. august 1987 nr. 698 skal det være en ansvarshavende for kartverket, gjennomføringen av oppmålingen og karttegningen. Denne skal påse at kravene i forskriften blir fulgt.

Innen 1. mai i år som ender på 5 eller 0, skal gruveeieren sende kartet i to eksemplarer til Bergmesteren og ett til Direktoratet for arbeidstilsynet, jf. bvl. § 53 første ledd. Disse organer kan pålegge gruveeier å sende kartkopier med kortere mellomrom, jf. bvl. § 53 andre ledd. Videre kan Bergmesteren forlange at gruveeier sender inn opplysninger om malmforekomster som gruvedriften er knyttet til, jf. bvl § 53 fjerde ledd. Dersom departementet bestemmer det, kan gruveeier pålegges å sende regelmessige oppgaver over produksjonen til Bergmesteren. Slike regler er ikke gitt, men etter bvl. § 44 plikter gruveeieren å føre protokoll over produksjonen til bruk for beregning av grunneieravgiften. Det skal imidlertid bemerkes at det i driftskonsesjon gjerne stilles vilkår om at slike opplysninger skal innsendes fordi dette er beregningsgrunnlaget for tonnøreavgiften til staten.

Dersom påbegynt drift innstilles for mer enn 3 måneder eller nedlegges, skal gruveeier i god tid før dette underrette Bergmesteren, jf. bvl. § 50 tredje ledd. Når gruvedriften blir nedlagt, skal kopier over samtlige kart og rapporter i forbindelse med gruven, sendes til Bergmesteren.

6.2.12.3 Rettslig forklaring utenom hovedforhandling

Dersom gjeldende bestemmelser i IK eller vilkår satt i konsesjonen overtres, kan Nærings- og energidepartementet la oppta rettslig forklaring som ledd i kontrollen med enkeltvedtaket, jf. domstolloven § 43.

6.2.12.4 Hemmelighold av opplysninger mv.

Så lenge muters ellers utmålshavers rett består, kan ikke opplysninger fra undersøkelses- eller driftsrapporter gjøres tilgjengelige for andre, med mindre muter eller utmålshaver gir samtykke, jf. bvl. § 54. I den forbindelse vil forholdet mellom denne bestemmelsen og de generelle bestemmelsene om taushetsplikt i fvl. komme opp. De ansatte i Bergvesenet har taushetsplikt etter bestemmelsene i forvaltningslovens §§ 13 flg. Taushetsplikten gjelder bl.a. for tekniske innretninger og fremgangsmåter, samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den opplysningen angår. Selv om det ikke er en klar lovhjemmel for det, følger det av Nærings- og energidepartementets funksjon som overordnet klageorgan for Bergmesterens avgjørelser, at de kan trenge disse opplysningene. For konsederte bergverk har departementet dessuten lovhjemmel til å innhente en del av opplysningene, jf. IK § 13 andre ledd nr. 12. Kommunal- og arbeidsdepartementet er overordnet klageorgan for Direktoratet for arbeidstilsynet og kan kreve de samme opplysninger som Arbeidstilsynet kan kreve. Opplysningene må hemmeligholdes overfor andre offentlige organer eller institusjoner. Dette gjelder i utgangspunktet også forskningsinstitusjoner og NGU. Iht. bvl. § 52 tredje ledd kan det gis dispensasjon slik at perioden for hemmeligholdelse av kartverket blir forlenget, jf. forskrift 18. august 1987 nr. 697.

6.2.13 Straff

I bvl. kapittel 12 er det gitt straffebestemmelser. IK bygger på et noe annet system i det den oppstiller straffetrussel i de enkelte bestemmelser, jf. IK § 18. Straffebestemmelser i den alminnelige straffelov kan også være anvendelige, jf. strl § 188 om å ødelegge, flytte eller sette falskt merke for grunnrettighet.

6.2.13.1 Bergverksloven

I bvl. § 64 listes opp hvilke overtredelser av loven som er straffesanksjonert. Etter denne bestemmelsen kan den som foretar skjerpearbeid i områder som er fredet for skjerping, jf. bvl. § 3, bli straffet. Det samme gjelder for skjerper som overtrer varsomhetsplikten i § 4 andre ledd, varslingsplikten etter § 5 første ledd eller plikten til å stille sikkerhet for skader som kan oppstå under skjerpearbeidet, jf. § 5 andre ledd. Dersom skjerperen ikke overholder sin plikt til forsvarlig inngjerding, jf. bvl. § 7 første ledd, kan han også straffes. Overtredelse av forskrifter om skjerp og sikringen av disse er også straffebelagt.

En muter som foretar undersøkelesarbeider i fredet område, jf. bvl. § 18 andre ledd første punktum, kan straffes. Videre er hans plikt til å holde området forsvarlig sikret mens undersøkelsesarbeider eller prøvedrift pågår, jf. § 19a første ledd, straffesanksjonert. Overtredelse av forskrifter gitt om sikring, jf. § 19a andre ledd, er også straffebelagt. Dersom en utmålshaver foretar undersøkelsesarbeider eller drift i områder som er fredet, jf. § 37 første ledd, kan vedkommende straffes. Likeledes er overtredelse av plikten til å holde gruveåpninger forsvarlig sikret, jf. bvl. § 3 a, og overtredelse av forskrifter om sikring av gruveåpninger, jf. bvl .§ 39a fjerde. ledd, straffesanksjonert. Også uaktsomme overtredelser er straffbare. Straffen ved overtredelse av de nevnte bestemmelser er bøter, med mindre strengere straffebestemmelser kan anvendes på forholdet.

6.2.13.2 Industrikonsesjonsloven (IK)

Etter IK § 18 kan overtredelse av departementets bestemmelser om begrensninger i prøvedriften straffes med bøter. Det er imidlertid uklart om uaktsom overtredelse kan straffes da dette ikke nevnes i loven. I en annen bestemmelse i lovens § 39b, er både uaktsom og forsettlig overtredelse nevnt. På denne bakgrunn antas at § 18 bare rammer forsettlig overtredelse. Etter § 39b kan den som ikke sender konsesjonssøknad til myndighetene, straffes med bøter. Likeledes kan den som ikke overholder fristen for å fravike sin konsesjonsbelagte rettighet, straffes, jf. § 32. I begge disse tilfellene rammes både uaktsom og forsettlig overtredelse. Straffen er bøter.

Dersom det gis uriktige opplysninger i forbindelse med en konsesjonssøknad, jf. IK § 24 tredje ledd, kommer strl. § 166 om falsk forklaring til anvendelse. Etter denne bestemmelsen er skyldkravet forsett i tråd med straffelovens system. Straffen er bøter eller fengsel inntil 2 år.

6.3 Ikke-mutbare mineraler

6.3.1 Ikke-mutbare mineraler

Ikke-mutbare mineraler er en sammensatt gruppe, avgrenset negativt mot de mutbare, jf. definisjonen i bvl § 1. I praksis vil ikke-mutbare mineraler være industrimineraler, natursten og fjellforekomster som kan knuses til pukk. I tillegg regnes grus, sand og leire som ikke-mutbare mineraler. Alluvialt gull, myr- og sjømalm regnes ikke som mutbare mineraler, og faller derfor også inn under gruppen ikke-mutbare.

Årsaken til skillet mellom de mutbare og de ikke-mutbare mineralene, er i all hovedsak historiske og henger sammen med hvilke mineraler som det den gang hadde økonomisk verdi å utvinne.

6.3.2 Eiendomsrett til ikke-mutbare mineraler

De ikke-mutbare mineralene tilhører som hovedregel grunneieren. Eiendomsretten omfatter for det første de ikke-mutbare mineralene i overflaten og med utgående i dagen. Videre er det den alminnelige oppfatning at overflateeierens rett går så langt ned som han rimeligvis kan tenkes å utnytte undergrunnen.

De ikke-mutbare mineralene som utmålshaver har rett til å bryte ut i forbindelse med gruvedriften, jf. bvl. § 39, tilhører ikke grunneieren. Det samme gjelder svovel og andre stoffer som utvinnes i forbindelse med utnyttelse av petroleum, jf. § 1 i lov om undersøkelse etter og utvinning av petroleum i grunnen under norsk landområde.

Andre enn grunneier har i utgangspunktet ingen alminnelig rett til leting etter, undersøkelse av og drift på ikke-mutbare mineraler, jf. til sammenligning reglene som gjelder for de mutbare mineralene. Interessenter er henvist til å inngå avtale med grunneier for å få rett til å lete, undersøke og eventuelt foreta drift på disse mineralene, eller å ekspropriere de samme rettighetene.

6.3.2.1 En begrenset leteadgang?

Det er hevdet at det finnes et unntak fra utgangspunktet ovenfor, noe som innebærer en begrenset leteadgang for andre enn grunneier. Friluftslovens regler om den frie ferdselsrett, og straffelovens bestemmelser kan gi veiledning om i hvilken grad leting etter ikke-mutbare mineraler kan finne sted uten forutgående samtykke fra grunneieren. Friluftsloven har regler om allmennhetens adkomst til annen manns eiendom. Retten til adkomst er forskjellig i innmark og utmark. Hva som regnes som hhv. innmark og utmark, fremgår av § 1. Siden leting forutsetter adkomst til eiendom, legger ferdselsretten en naturlig begrensning på hvilke områder det kan letes.

I innmark er det fri atkomst for allmennheten når marken er frossen eller snelagt, jf. § 3. Dog er det ikke tillatt med ferdsel i tidsrommet fra 30. april til 14. oktober. I utmark har allmennheten rett til fri ferdsel hele året, jf. lovens § 2.

Ved ferdsel i innmark og utmark kan man i utgangspunktet gjøre som man vil, med mindre det fore­ligger lovhjemmel som begrenser handlefriheten. Det er klare begrensninger på hvilke inngrep som kan gjøres i grunnen i de områdene der det er fri ferdsel for allmennheten, jf. strl § 396. Iht. denne bestemmelsen er det forbudt å bygge, grave, sprenge, så eller plante, legge vei eller gangsti på annen manns grunn. I forbindelse med leteaktivitet er det viktig å merke seg at graving er forbudt. Strl § 399 setter forbud mot å ta mineraler, stein, leire, jord, grus osv. ifra skog, eng og mark. Det må imidlertid antas at ikke enhver graving eller borttaging av mineraler rammes. Det har vært hevdvunnen tolking at man kan bortta mineraler med mindre verdi samt foreta begrensede overflateprøver. Den viktigste begrensningen er imidlertid leterens plikt til å vise ferdselskultur og opptre hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre, jf. § 11.

Ferdselsretten kan som utgangspunkt kun utøves til fots, noe som setter temmelig store begrensninger på hvilket utstyr en leter kan ta med seg. I utmark kan ferdsel imidlertid også skje på sykkel, til hest, på kjelke o.l. Det er også begrensninger på overnattingsmuligheter, jf. § 9.

6.3.3 Avtale med grunneier

Som en følge av at de ikke-mutbare mineralene anses å tilhøre grunneieren, vil en interessent være avhengig av grunneiers tillatelse for å kunne undersøke og eventuelt iverksette drift på en forekomst av ikke-mutbart mineral. I den forbindelse inngås det gjerne en avtale mellom grunneier og interessent som nærmere regulerer deres plikter og rettigheter. Nedenfor følger en kort omtale av noen av hovedpunktene som gjerne medtas i en slik avtale. I avtalen medtas gjerne en klausul om at undersøker skal ha førsterett, innenfor en viss periode, til å iverksette de nødvendige undersøkelsesarbeider på en eventuell forekomst. En slik rett vil være nødvendig for at interessenter skal satse kapital på et slikt prosjekt. Videre gis interessenten enerett til utnyttelse av alle rettigheter av ikke-mutbare mineraler, herunder iverksettelse av drift på forekomsten.

Rettighetshaverne betinger seg rett til et vederlag, som oftest en pris pr. utbrutt tonn av det ikke-mutbare mineralet. Det kan også fastsettes en minimumspris pr. år slik at rettighetshaver er sikret en minsteavkastning.

Videre reguleres gjerne bruk av veier og anlegg på eiendommen, eventuelt hvilken rett interessenten har til å forestå utbygging i forbindelse med undersøkelse etter og drift av ikke-mutbare forekomster. Nærmere regulering av slik utbygging bestemmes også, da grunneier vil være interessert i at slike utbygginger foretas på en for han minst mulig sjenerende måte. Det medtas også bestemmelser om avfallsmasser, bl.a. om hvem som har rett til disse og hvem som eventuelt skal bekoste fjerning, samt klausul om avtalens varighet og eventuelle oppsigelsesmuligheter. Vanlige avtaleklausuler som heving ved vesentlig mislighold og tvisteløsning ved voldgift inngår normalt i slike avtaler. Bestemmelsen i IK § 29 andre ledd som forutsetter en maksimal varighet på fem år for håndgivelsesavtaler, gjelder kun for mutbart mineral. For ikke-mutbare mineraler gjelder derfor ingen lovbestemt tidsfrist for utnyttelse av en håndgivelsesavtale. Dersom avtalen ikke har bestemmelser om varighet eller adgang til oppsigelse fra grunneiers side, vil avtalen i utgangspunktet gjelde uten tidsbegrensning. I praksis finnes en rekke eksempler på meget gamle håndgivelsesavtaler som kan virke som en heftelse på en grunneiendom.

6.3.4 Ekspropriasjon av rett til ikke-mutbare mineralforekomster

6.3.4.1 Innledning

Dersom det ikke er mulig å få til en frivillig avtale med grunneier om undersøkelse og drift på en ikke-mutbar forekomst, vil den eneste muligheten for å erverve slik rett være gjennom ekspropriasjon. Ved ekspropriasjon av ikke-mutbare mineralske forekomster er det forskjellig regelverk som kan være aktuelt. Her skal nevnes lov om avståing av grunn til drift av ikke-mutbare mineralske forekomster (IM), plan- og bygningsloven av 1985 og oreigningsloven av 1959.

Lovgivningen åpner for at det i det enkelte tilfelle kan være mulighet for å velge mellom flere ekspropriasjonshjemler til det aktuelle ekspropriasjonstiltaket. Dette har også blitt lagt til grunn av Høyesterett når det er to spesiallover med hver sin ekspropriasjonshjemmel, se Rt. 1976 s. 111 og Rt. 1981 s. 832, og antas også å gjelde der det er en generell lov og en spesiallov. I fremstillingen nedenfor gis en kortfattet omtale av reglene i pbl, oreigningsloven og vassdragsloven, mens reglene i IM behandles mer utførlig.

6.3.4.2 Plan- og bygningsloven

Pbl. § 35 er den aktuelle bestemmelse ved ekspropriasjon. Planmyndigheten gis her adgang til å ekspropriere til gjennomføring av reguleringsplan eller bebyggelsesplan. I de tilfeller der området er regulert til mineraluttak/industri, vil bestemmelsen kunne benyttes. Dette er spesielt aktuelt dersom den eksisterende virksomhet på området er i strid med reguleringsformålet.

6.3.4.3 Oreigningsloven

De alminnelige bestemmelser som er nedfelt i oreigningsloven kan også komme til anvendelse, jf. § 2 nr. 32 om ekspropriasjon til industritiltak. Hva som skal anses som industritiltak, må avgjøres konkret etter den rådende oppfatning. Kjennetegnet for industritiltak er imidlertid bruken av maskiner for å forandre råstoffene med tanke på å øke og variere deres anvendbarhet. Ved uttalelse fra Justisdepartementet 21. mai 1984 har det blitt lagt vekt på følgende momenter ved vurderingen av hva som skal anses som industritiltak: bearbeiding og foredling av produktene, tilknytning til annen industri, bruk av maskinelt utstyr og antall sysselsatte. I en senere uttalelse av 24. september 1986 har Justisdepartementet lagt vekt på om bearbeidingen skjer ved hjelp av standardiserte operasjoner.

Bestemmelsen i § 2 nr. 32 gir ikke hjemmel til å ekspropriere sandtak til en virksomhet som går ut på å sikte (eventuelt knuse) og levere den sand sandtaket inneholder. Derimot vil en industrivirksomhet som trenger sand i sin produksjon, trolig kunne gis ekspropriasjonsrett til et sandtak. Et pukkverk er ansett som industritiltak.

Loven åpner for at det kan eksproprieres grunn som trengs til produksjonslokalet. Dessuten kan det eksproprieres til lagerplass, veier osv. Også det råstoff bedriften trenger, kan antagelig eksproprieres forutsatt at det skjer ved slikt tvangsinngrep som angitt i lovens § 1. Sandene/Keiserud (Oreigningsloven med kommentarer 1990 s. 88) uttaler: Derimot er en virksomhet som går ut på å utvinne malmer og andre naturherligheter for å selge selve råstoffene, ikke industritiltak i oreigningslovens forstand. Myndigheten til å gjøre vedtak eller samtykke i ekspropriasjon etter § 2 nr. 32 er delegert til Nærings- og energidepartementet, jf. kgl.res. 12. januar 1962.

6.3.4.4 Vassdragsloven

I lovgivningen for øvrig finnes det også ekspropriasjonsbestemmelser. Se som eksempel vassdragsloven 15. mars 1940 § 17 nr. 2. Iht. denne bestemmelsen kan Kongen gjøre vedtak om avståing av vann bl.a. til teknisk bruk. Dette uttrykket omfatter også utvinning og bearbeidelse av mineraler. Av forarbeidene fremgår det at det særlig tas sikte på stedbundne bedrifter. For bergverk, fabrikk eller annet industritiltak kan det kreves avstått grunn til ledning av vann, jf. § 21 og § 63 nr. 1, dersom det kan skje uten vesentlig ulempe for grunneieren og uten fare for elvebrudd eller oversvømmelse.

6.3.4.5 Lov om avståing av grunn mv. til drift av ikke-mutbare mineralske forekomster

Før denne loven kom fantes det ingen generelle regler om ekspropriasjon av rett til ikke-mutbare forekomster. Det viste seg imidlertid å være behov for en ekspropriasjonslov på dette området fordi grunneiers motstand kunne stoppe et prosjekt som fra samfunnets ståsted var ønskelig å få igangsatt. Samfunnets interesse i å få utnyttet disse naturressursene og ønsket om økt sysselsetting var avgjørende for at loven ble vedtatt.

Hvilke mineraler som omfattes av loven

I lovens § 14 angis at alle ikke-mutbare mineraler og bergarter omfattes av loven. Dette gjelder når de forekommer i naturlig tilstand, altså før utvinning har funnet sted eller som avfallsmasser etter bergverksdrift, steinbrudd, anlegg i fjell eller lignende virksomhet. Loven gjelder normalt ikke for sand, grus og leire. Dette er begrunnet med at disse mineralene finnes nesten overalt i landet og i så store mengder at det ikke er nødvendig med rett til ekspropriasjon for å sikre landets forsyninger på dette området. Imidlertid omfattes sand, grus og leire dersom vedkommende forekomst har særlig verdifulle egenskaper eller er av særlig betydning for industrien. Dette skyldes at disse er mer sjeldne, og av den grunn gjør de samme hensyn seg gjeldende som for loven i sin alminnelighet.

Ekspropriasjonsformål

Lovens utgangspunkt er at avståing skal skje til drift av ikke mutbare mineralske forekomster. I § 1 er det nærmere bestemt hva som kan kreves avstått.

For det første kan det kreves avstått bruksrett til grunn og andre rettigheter som trengs til undersøkelse av om det finnes mineralske forekomster, samt arten og gehalten av forekomsten, jf. IM § 1 nr. 5. Dette omfatter både rett til å lete etter og til å undersøke forekomsten. Det er nødvendig med en ekspropriasjonsadgang allerede på disse stadiene da det ikke er en alminnelig skjerpeadgang for de ikke-mutbare mineralene slik det er for de mutbare mineralene. Videre åpnes det adgang til å ekspropriere selve forekomsten eller rett til å utvinne den, jf. § 1 nr 1. I den forbindelse kan det eksproprieres grunn og rettigheter som trengs til utvinning av den mineralske forekomsten. Herunder kan det avstås grunn som trengs til verkstedbygninger og boliger for arbeidere, funksjonærer ol. I loven er det åpnet for ekspropriasjon av grunn og rettigheter slik at foredling av de utvunne mineralene kan foregå i tilknytning til virksomheten der det er nødvendig for å få til rasjonell drift.

Til sist kan det avstås grunn og rettighet som trengs for å gjennomføre pålegg som stilles i vilkårene i medhold av § 4. Slik avståing kan bare finne sted ved vilkår som skal sikre eierens, naboenes eller allmennhetens interesser, og når fordelene ved slik avståing anses betydelige i forhold til skade eller ulempe som vil voldes.

Det eneste som ikke dekkes av loven, er avståing av grunn som skal brukes til vei for å få transportert de utvunne mineralene fra utvinningsstedet til utskipningsstedet, jernbane, hovedvei ol. Avståelse til vei kan imidlertid skje med hjemmel i veiloven, jf. dens § 50, eller med hjemmel i pbl. § 35.

Det følger av lovens § 1 at loven kan ha relevans både for igangværende virksomhet og ved iverksettelse av helt ny drift. § 2 er imidlertid en spesialregel for igangværende virksomheter.

Særskilt ekspropriasjonsvern

Noen grunneiere og brukere nyter et særskilt vern mot krav om avståelse etter IM. Dette gjelder for allerede igangværende virksomheter som har vært forutseende nok til å skaffe seg reservefelter. På denne bakgrunn har loven regler om at den som selv utnytter en mineralsk forekomst som næring eller som ledd i næring, ikke kan bli fraekspropriert denne. Det samme gjelder grunnarealer hvor drift er opptatt eller som må anses som en naturlig reserve for driften, jf. IM § 2 og rettigheter over grunneiers eiendom dersom avståelsen vil medføre hindringer for eierens egen utnyttelse av forekomsten, jf. Rt. 1977 s. 1050. I unntakstilfeller kan det likevel kreves avståelse, jf. § 2 andre ledd. En som selv driver ervervsmessig utnyttelse av en mineralsk forekomst, kan gis tillatelse etter § 2 første ledd til å fortsette utvinningen der forekomsten strekker seg inn på annen manns grunn, dersom forekomsten vil bli utnyttet vesentlig mer rasjonelt av denne enn det eieren selv kunne gjøre.

I IM § 3 omhandles en del tilfeller der avståing av grunn som regel ikke skal finne sted. Dette gjelder områder som ligger nærmere bolig, driftsbygning ol. enn 100 meter. Videre er kulturbeite og dyrket innmark unntatt fra ekspropriasjon. Det kan imidlertid gis tillatelse til ekspropriasjon av mineraler under slike områder når dette ikke vil ødelegge bruken av områdene på overflaten, jf. § 3 andre ledd. Lovens vilkår er at slik bruk ikke må være til vesentlig ulempe for eier eller bruker. Det kan videre gis tillatelse til ekspropriasjon når det gjelder en forekomst som inneholder særlig verdifulle eller samfunnsnyttige mineraler og grunnens verdi for den som søker om tillatelse, er ganske vesentlig større enn tapet for grunneier eller bruker.

Vilkår for ekspropriasjon

Loven gir ikke eksproprianten et krav på ekspropriasjon. Avgjørelsen bygger på fritt skjønn, og det er opp til en administrativ myndighet, Kongen eller Nærings- og energidepartementet, å avgjøre i det enkelte tilfellet om avståelse skal finne sted. Lovforarbeidene legger opp til at vurderingen skal være forankret i samfunnsmessige hensyn. Berettiget produksjonsinteresse skal fremmes, mens spekulasjon skal forhindres. For en igangværende bedrift som omtrent har uttømt eller i nær fremtid vil ha uttømt sine felter, skal det legges særlig vekt på dens behov for avståelse. Ved iverksettelse av ny virksomhet skal det legges vekt på om den vil være av betydning for landets økonomi. Det skal påpekes at ekspropriasjonsmyndigheten står relativt fritt ved vektleggingen av hensynene som nevnes i forarbeidene. Det må antas at den alminnelige ekspropriasjonsrettslige bestemmelse om at et inngrep tvillaust er til meir gagn enn skade, jf. oreigningslovens 2 andre ledd, også må gjelde ved vurderingen av om det skal gis tillatelse til ekspropriasjon etter IM. Eventuell tvist om bestemmelsene i § 2 er til hinder for avståelse, avgjøres ved skjønn, jf. § 2 tredje ledd.

Vilkår i ekspropriasjonstillatelsen

I § 4 gis ekspropriasjonsmyndigheten adgang til å stille vilkår i tillatelsen. Vilkårene skal sikre en mest mulig rasjonell drift samtidig som hensynet til nabo­ene, grunneier og allmennheten skal tas i betraktning. Vilkårene kan gjelde hele anlegget det avstås til, ikke bare grunn og rettigheter som ekspropriasjonen gjelder, jf. § 4 tredje ledd.

Ved fastsettelsen av vilkår, skal departementet ta hensyn til at driften blir minst mulig skjemmende for omgivelsene og for naturen på stedet, jf. § 4 første ledd. Det kan gis pålegg om å fjerne avfallsmasser ol. etter hvert som utvinningen skrider frem. Andre tiltak som kan bidra til at terrenget om mulig får tilbake sitt gamle utseende eller at det skal kunne utnyttes til andre formål, kan også kreves.

Det skal også settes vilkår om sikring ved nedleggelse av driften for å avverge fare eller skade for omgivelsene, jf. § 4 andre ledd. Departementet kan pålegge eksproprianten å stille sikkerhet for at påleggene kan bli oppfylt. Det kan kreves sikkerhetsstillelse mot mulig ansvar som måtte oppstå etter nedleggelsen. Fordi loven bruker uttrykket I tillatelsen, må det antas at disse påleggene må gis i ekspropriasjonstillatelsen og ikke på et senere tidspunkt. Eksproprianten kan pålegges å underkaste seg den kontroll som bestemmes til enhver tid.

Avståelse til eiendom eller bruk

Lovens utgangspunkt er at avståelse normalt bare skal skje til bruk, jf. § 1 andre ledd. Dette henger sammen med at ekspropriasjonen skjer til drift som er tidsbegrenset i og med at forekomsten en gang vil være uttømt. Avståelse kan imidlertid skje til eiendom dersom særlige grunner foreligger. Som et eksempel på en særlig grunn nevnes i forarbeidene at det skal settes opp hus på grunnstykket.

Tilbakefall av eksproprierte rettigheter

Når driften nedlegges, faller rettighetene tilbake til grunneier, jf. § 6 første ledd. Det samme gjelder ved opphør av lete- eller undersøkelsearbeider. Dersom virksomheten midlertidig innstillelse, kan man få tillatelse av departementet slik at man unngår tilbakefall. Loven kan ikke tas helt på ordet når den uttrykker det slik at rettighetene skal falle tilbake til vedkommende grunneier. Loven er utformet på bakgrunn av et typetilfelle der grunneier fremdeles er eier av den grunn som rettighetene ble utskilt fra. Det må derfor antas at rettigheter som tilbakefaller, skal forenes med den eiendom eller grunnrettighet som den ble utskilt fra på ekspropriasjonstidspunktet. Ifølge forarbeidene er hensikten med regelen å motvirke varig verdiforringelse av jordbrukseiendommer. For å oppnå dette, må rettighetene tilfalle den nye eier av eiendommen.

Avstått eiendomsrett faller ikke tilbake til grunneier, jf. § 6 tredje ledd. Grunnen kan imidlertid ikke benyttes til annen ervervsvirksomhet uten samtykke av Nærings- og energidepartementet.

Saksbehandlingen

Før det gis ekspropriasjonstillatelse, skal saken på høring, jf. § 6. Ifølge loven skal eier og mulige brukere ha anledning til å uttale seg. Dersom avståelsen gjelder dyrket mark, skog eller beite, skal det også innhentes uttalelse fra vedkommende skogråd eller fjellstyre. Det er vanlig praksis at saken også sendes på høring til Bergvesenet, den aktuelle kommune og fylkeskommune.

Det skal betales et gebyr til staten for å få tillatelse til avståing, jf. § 12. Gebyret er fastsatt til kr. 100 ved avståelse etter § 1 og kr. 300 ved avståelse etter § 3.

Erstatning

Når det gjelder fastsettelsen av ekspropriasjonserstatningen, skal den som utgangspunkt foretas etter lov 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom, som er tuftet på prinsippet i Grl § 105 om at den som avstår sin eiendom, skal ha rett til full erstatning. IM har først og fremst regler om i hvilken form erstatningen skal ytes. Under forberedelsen av loven, ble det lagt vekt på å finne regler som kunne hindre reduksjon av landbrukseiendommers verdi. Dette antok man best kunne ivaretas ved å fastsette erstatningen som en årlig avgift som følger eiendommen. Lovens hovedregel er derfor at erstatningen skal fastsettes som en årlig avgift som følger eiendommen og ikke kan skilles fra denne ved innløsning, overdragelse, pantsettelse, tvangsauksjon eller på annen måte, jf. § 9.

Ved avståelse av bruksrett eller servitutt, skal erstatningen settes til en årlig avgift, jf. § 8 første ledd. I avgiften skal det være inkludert erstatning for den ulempe vedkommende virksomhet vil medføre for eier av eiendommen.

Det åpnes for at det ved avståelse av bruksrett også kan fastsettes en engangserstatning. Dette gjelder for det første dersom avgiften pr. år sammen med minsteavgiften etter § 8 nr. 2 tredje punktum, vil bli mindre enn kr. 100. For det andre kan det fastsettes engangserstatning dersom særlige grunner taler for det, jf. § 8 nr. 1. Dette kan f.eks. være dersom avståelsen skjer i bymessig eller bymessig bebygd strøk eller har liten tilknytning til jordbruksnæringen, og når erstatningen skal brukes til investeringstiltak som vil komme eiendommen til gode. Det skal også betales engangserstatning ved avståelse av bruksrett dersom saksøkte har krav på erstatning for varig verdiforringelse av den gjenværende eiendom, jf. § 8 nr. 1 andre avsnitt. Når avståelsen gjelder rett til utvinning etter § 1 nr. 1, skal vederlaget settes til en avgift pr. utvunnet enhet av mineralet (tonnavgift), jf. § 8 nr 2. Uten hensyn til produksjonens størrelse, kan det fastsettes en minsteavgift. Dersom særlige grunner foreligger, kan vederlaget ved utvinning fastsettes på annen måte enn som tonnavgift.

Ved avståelse til eiendom, som kun kan skje når særlige grunner foreligger, er hovedregelen at det skal betales engangserstatning. Dette er i forarbeidene begrunnet med at det er usikkert hvor lenge anlegget kan holdes i gang og være i stand til å betale en årlig avgift. Ekspropriaten skal alltid gis en tilleggserstatning. Dette skal være en kontant erstatning på 25 % av selve den avståtte eiendoms verdi eller hvis avståelsen gjelder bruksrett eller servitutt, av det beløp som disse heftelser antas å representere som byrde på eiendommen. Eventuell ulempeerstatning ol. samt tonnavgift skal ikke tas med i beregningsgrunnlaget, jf. her Rt. 1977 s. 1050, særlig s. 1059 flg.

Ved nedleggelse av virksomheten kan det avholdes skjønn for å fastsette erstatning av den mulige skade som ikke før er erstattet, jf. § 8 nr. 6.

Diverse bestemmelser om avgiftene

Vedkommende myndighet kan forlange at eksproprianten skal stille sikkerhet for betaling av avgiftene, jf. § 9 tredje ledd. Regelen skal sikre mot ekspropriantens insolvens. Det fremgår ikke klart av loven om det er Nærings- og energidepartementet eller skjønnsretten som skal fastsette krav om sikkerhetsstillelse for betaling av avgiftene. Iom. at det er skjønnsretten som skal fastsette avgiftene, kan det tale for at den samtidig fastsetter omfanget av sikkerhetsstillelsen. Dersom avgiften ikke betales innen 6 måneder etter forfall, faller den avståtte rettighet bort, jf. § 9 tredje ledd. Etter 10 år kan hver av partene forlange at det holdes nytt skjønn for å få fastsatt avgiftene på nytt. Dersom driften nedlegges, bortfaller avgiftene fra utløpet av det kalenderåret da nedleggingen gjennomføres. Avgiftene bortfaller imidlertid ikke dersom driften innstilles midlertidig med samtykke av Nærings- og energidepartementet i medhold av § 6 andre ledd.

Skjønnsretten

Det skal avholdes skjønn dersom det er tvist om erstatningsfastsettelsen, jf. IM § 7. Skjønnsforretningen skal holdes av skjønnsretten som består av herreds- eller byretten tiltrådt av skjønnsmenn, jf. lov 1. juni 1917 om skjønn og ekspropriasjonssaker § 5. Hvis skjønnsmyndigheten ønsker det, skal skjønnsmennene være sakkyndige, jf. IM § 10. Ekspropriaten plikter å finne seg i at det til bruk for skjønnet foretas de granskninger som den anser som nødvendige i sitt arbeid. Dersom dette volder tap eller ulempe, skal det fastsettes erstatning for dette under skjønnet.

Skjønnsretten kan bestemme at fastsettelsen av tonnavgift skal utstå inntil utvinningen påbegynner, jf. IM § 8 nr. 4. Årsavgift kan også utstå eller beregnes midlertidig dersom skadevirkningene ikke lar seg bedømme med noen slags sikkerhet, jf. § 8 nr. 5.

Opplysningsplikt

Eksproprianten plikter å gi de opplysninger om mineralforekomsten som vedkommende myndighet krever, jf. IM § 11. Etter nærmere bestemmelse av Kongen eller Nærings- og energidepartementet kan eksproprianten pålegges å sende inn regelmessige oppgaver. Tilsvarende bestemmelser finnes i bvl. Ønsket om å få kartlagt landets mineralressurser er bakgrunnen for bestemmelsen. Fvl. regler om taushetsplikt gjelder for de tjenestemenn som får kjennskap til opplysningene.

Etter ordlyden gjelder opplysningsplikten bare for den som har fått ekspropriasjonstillatelsen. Loven må imidlertid forstås slik at opplysningsplikten også gjelder for senere erververe av rettigheten som forutsettes å tre inn i ekspropriantens rettigheter og forpliktelser. Forsettlig og uaktsom unnlatelse av å oppfylle opplysningsplikten eller avgivelse av uriktige opplysninger eller oppgaver, er straffesanksjonert, jf. § 13. Straffen er bøter.

6.3.5 Konsesjon på erverv av ikke-mutbare forekomster

6.3.5.1 Erverv av kalkstenforekomster

Det kreves i visse tilfeller konsesjon for å erverve rett til kalkstenforekomster. Kalkloven ble i sin tid gitt for å hindre monopolisering og spekulasjonsartede oppkjøp av kalkstenforekomster. Som kalksten regnes også marmor, dolomittholdig kalksten og dolomitt, jf. lovens § 1 tredje ledd.

Konsesjonsplikt

I lovens § 1 oppstilles konsesjonsplikt for erverv av eiendomsrett og erverv av bruksrett til kalksten. Med bruksrett, som f.eks. kan være utleie, likestiller loven leveransekontrakt på over 5 år, regnet fra kontraktstidens inngåelse, jf. § 1 andre ledd. Andre begrensede rettigheter som f.eks. panterett og håndgivelsesavtaler, faller utenfor konsesjonsplikten etter kalkstensloven. Konsesjonsplikt inntrer kun for forekomster over en viss størrelse. Dette henger sammen med at loven, som nevnt, ble gitt for å hindre monopolisering. Erverv av små forekomster var det derfor ikke grunn til å regulere. Konsesjon kreves dersom det kan utvinnes minst 100.000 tonn kalksten av forekomsten. Dersom erverver har forekomster fra tidligere i den samme kommunen, skal disse regnes med slik at summen av forekomstene ikke må overstige 100.000 tonn. Ved overskridelse av den fastsatte grensen, må erverver søke konsesjon for den sist ervervede forekomst.

Det er videre et vilkår for konsesjonsplikt at ervervet av forekomsten foretas i hensikt å utnytte forekomsten eller å hindre utnyttelse av den. Som utnyttelse regnes drift, utleie, senere overdragelser ol. Selv om erververen ikke har slik hensikt på ervervstidspunktet, kan han senere ønske å utnytte den. Konsesjonsplikt inntrer da først på det senere tidspunkt. Dersom det foretas utleie eller videre overdragelse, vil både avhender og den nye erverver trenge konsesjon. Etter loven foreligger konsesjonsplikt uavhengig av om ervervet gjelder selve forekomsten eller eiendommen som forekomsten ligger på. Dette forutsetter at kalkstenforekomsten er kjent på ervervstidspunktet. Om det foreligger konsesjonsplikt når forekomsten blir kjent etter ervervet, løses ikke direkte i loven. Dog vil en senere utnyttelse utløse konsesjonsplikt.

Unntak fra konsesjonsplikten

I loven er det gjort unntak fra konsesjonsplikten for staten, norske kommuner og fylkeskommuner, jf. § 1. Det samme gjelder ved ved overdragelse mellom nært beslektede, jf. § 2 første ledd bokstav a. Ved skifte av ekteskapelig felleseie, ved arv eller odelsløsning er det også gjort unntak fra konsesjonsplikten dersom erververen er nærmere odelsberettiget enn overdrageren.

Vilkår for å få konsesjon

Etter § 4 kan det gis konsesjon når allmenne hensyn ikke taler imot. Lovens ordlyd kan viser at det er opp til konsesjonsmyndighetene å avgjøre om slik tillatelse skal gis selv om allmenne hensyn ikke taler imot.

Vilkår i konsesjonen

Iht. § 4 andre ledd kan konsesjonsmyndighetene fastsette vilkår for drift av forekomsten. Slike vilkår stilles regelmessig. Det fastsettes gjerne krav om ansvarlige for driften, utdanningskrav, krav om sikring, opprydning, forhold til miljøet osv. Videre stilles det vilkår om at driften er underlagt Bergvesenets tilsyn.

Konsesjonsmyndighet

Myndigheten til å innvilge konsesjon etter kalkstenloven er delegert til Bergvesenet ved Nærings- og energidepartementets vedtak av 13. mai 1993. Det skal imidlertid bemerkes at Nærings- og energidepartementet fortsatt har myndighet etter § 3 til å avgjøre tvilstilfellene om det er nødvendig med konsesjon.

Selskaper med rettigheter til kalkstenforekomster

I lovens § 5 henvises det til kapittel V i IK som får tilsvarende anvendelse på erverv av eierandeler i eller overtakelse av selskaper med rettigheter til kalkstenforekomster. Det vises til kapittel 2.10.2 der IK § 36 ble behandlet.

I tillegg til kalkloven § 5, vil ervervsloven også gjelde for overtakelse av næringsvirksomhet basert på kalksten så sant de øvrige vilkår i denne loven er oppfylt. Det vises til fremstillingen under kapittel 5.7.

Øvrige bestemmelser

Henvisningen til kapittel V i IK gjør at dennes regler om når søknad skal innsendes, sanksjonsbestemmelser ved overtredelse av konsesjonsvilkår osv. også gjelder ved erverv av kalkstensrettigheter.

Konsesjonsloven av 1974

Som nevnt over gjelder kalkstenloven bare for kalkstenforekomster som alene eller sammen med andre forekomster på denne eiers hånd utgjør minst 100.000 tonn. Erverv under denne grensen vil som regel være konsesjonspliktig etter den alminnelige konsesjonsloven av 1974. Se nærmere beskrivelse av denne loven under kapittel 3.5.3.

6.3.5.2 Erverv av kvartsforekomster

Erverv av kvartsforekomster er underlagt konsesjonsplikt på samme måte som kalksten. Kvartsloven fra 1949 er bygd opp på samme måte som kalkstenloven, og bestemmelsene er i all hovedsak like. Det vises derfor til fremstillingen av kalkstenloven under punkt 3.5.1. De bestemmelsene som er forskjellige fra kalkstenloven, vil bli nevnt her. Hva som anses som kvarts, angis i lovens § 1. Det er kvartskrystaller, krystallkvarts og kvartsitt.

Loven gjelder både erverv av bruksrett og eiendomsrett. Likt med bruksrett anses leveransekontrakt med varighet på over 2 år regnet fra kontraktens inngåelse. Gjennom praksis er loven også gitt anvendelse for feltspat i og med at disse som regel inneholder kvarts. I kvartsloven er det ingen minstegrense mht. forekomstens størrelse slik som i kalkstenloven. Enhver forekomst omfattes derfor av loven, noe som er begrunnet i mineralets høye økonomiske verdi.

6.3.5.3 Erverv av andre ikke-mutbare forekomster

De ikke-mutbare mineraler som ikke omfattes av noen av de allerede nevnte lover, altså kalkstenforekomster under 100.000 tonn og andre ikke-mutbare mineraler enn kvarts, er ikke regulert i spesiallover. Erverv av forekomster med slike mineraler vil imidlertid stort sett omfattes av K som regulerer erverv av rettigheter i fast eiendom. Det bør for ordens skyld nevnes at erverv som omfattes av IK kap II om bergverk, eller kalksten- eller kvartsloven, ikke reguleres av K, jf. K § 2 fjerde ledd.

Hvilke erverv som omfattes

K omhandler i utgangspunktet erverv av all fast eiendom. Ervervet kan være til eie, men også leierettigheter og lignende bruksrettigheter med varighet over 10 år, omfattes av loven, jf. K § 3 første ledd. Videre vil visse kortvarige avtaler utløse konsesjonsplikt. Dette gjelder utbyggingskontrakter av enhver art, herunder avtaler om fortrinnsrett til å foreta utbygging samt andre rettigheter over fast eiendom som innebærer at eierens adgang til å rå over eiendommen eller få det økonomiske utbyttet av den, blir vesentlig innskrenket. Håndgivelsesavtaler på ikke-mutbare forekomster og grunn for driftsanlegg mv. kan således innebære konsesjonsplikt. Det er gjort noen unntak fra konsesjonsplikten bl.a. for eiendommer som ligger i regulerte områder. Grensen for konsesjonsfrihet er for bebygd eiendom i område regulert til industri ol. satt ved 15 dekar og for ubebygd ved 5 dekar. Ved erverv av eiendommer med ikke-mutbare forekomster vil disse unntakene ha liten eller ingen betydning iom. at arealene sannsynligvis alltid vil overstige disse grensene.

Forholdet til ervervsloven er regulert i K § 2 femte ledd. Dersom ervervet omfattes av ervervsloven, skal ervervet ikke omfattes av K selv om foretaket i utgangspunktet har konsesjonspliktig forhold til fast eiendom. Unntak er imidlertid gjort for de tilfeller der foretaket har fast eiendom som nyttes til landbruksformål. I slike tilfeller vil ervervet både utløse meldeplikt etter ervervsloven og konsesjonsplikt etter K.

Forhold som taler mot å gi konsesjon

Dersom det er grunn til å anta at erververen først og fremst tar sikte på å plassere kapital i eiendommen, eller dersom ervervet anses som ledd i oppsamling av fast eiendom, taler dette mot å gi konsesjon, jf. K § 7. Det samme gjelder der det må antas at erverver tar sikte på å skaffe seg en spekulasjonsgevinst ved salg av eiendommen etter kort tid.

Vilkår for konsesjon

Etter K § 9 kan det i hvert enkelt tilfelle stilles vilkår som anses nødvendige for å fremme lovens formål. Når eiendommen skal utnyttes til drift av mineralske forekomster, er det vanlig å sette vilkår for drift, sikring ol. Vilkårene vil langt på vei tilsvare de vilkår som settes i konsesjoner gitt etter IK, kalksten- og kvartsloven.

Saksbehandling

Regler om saksbehandlingen finnes i lovens kap 6. Søknad om konsesjon skal sendes senest 4 uker etter avtale om overdragelsen eller 4 uker etter at erververen fikk rådighet over eiendommen. Det skal benyttes standard søknadsformular hvor det fremgår hvilke opplysninger som skal gis.

Søknad om konsesjon skal sendes til ordfører i den kommune der eiendommen ligger, jf. K § 19. Dette gjelder imidlertid ikke søknad om aksjeerverv som ifølge forskrift 28. juli 1978 § 4-2 skal sendes direkte til Landbruksdepartementet.

Kommunen avgjør om forkjøpsretten etter § 11 skal nyttes. Dersom kommunen ikke gjør vedtak om bruk av sin forkjøpsrett, skal den avgi uttalelse om konsesjonsspørsmålet og om statens forkjøpsrett skal nyttes. Spørsmålet om konsesjon og bruk av statens forkjøpsrett avgjøres av fylkeslandbruksstyret. Når konsesjonssaken gjelder erverv av ikke-mutbare mineraler, skal Bergvesenet gi uttalelse og komme med forslag til vilkår før konsesjonsvedtaket treffes. Kommunen er avgjørelsesmyndighet i visse mindre saker. Fylkeslandbruksstyret er avgjørelsesmyndighet i saker der kommunen ikke har avgjørelsesmyndighet. I praksis vil det for erverv av rettigheter i fast eiendom i forbindelse med drift av ikke-mutbare mineraler, være Fylkeslandbruksstyret som er avgjørelsesmyndighet. Landbruksdepartementet har kun avgjørelsesmyndighet i saker om aksjeerverv.

Erverv av eierandeler i selskaper med konsesjonspliktig forhold til fast eiendom

Som i IK og kalk- og kvartsloven, er det også i K bestemmelser om erverv av eierandeler i selskaper som har konsesjonspliktig forhold til fast eiendom. Disse bestemmelsene er først og fremst gitt for å hindre omgåelser av loven. Etter K § 4 utløses konsesjonsplikt ved erverv av eierandeler eller parter i selskap med begrenset ansvar ved erverv av mer enn 1/3, 1/2 eller 2/3 av samtlige andeler eller stemmeberettigede andeler i selskapet. Det samme gjelder for erverv av andeler eller parter i holdingselskaper som eier mer enn 1/3 av grunnkapitalen i selskap med konsesjonspliktig forhold til fast eiendom, jf. K § 4 andre ledd.

Øvrige bestemmelser i loven

I kapittel 7 er det bl.a. gitt bestemmelser om kontroll med at fastsatte konsesjonsvilkår overholdes, jf. K § 24. Sanksjonsbestemmelser er nedfelt i § 23. Ved overtredelse av vilkår kan det fastsettes tvangsmulkt og ved overtredelse av vilkår av vesentlig betydning, eller dersom konsesjonen er gitt på grunnlag av uriktige eller ufullstendige opplysninger av vesentlig betydning, kan konsesjonen trekkes tilbake.

Etter § 25 er det anledning til å fastsette frist for erverver til å omgjøre overdragelsen dersom han ikke får konsesjon eller dersom han ikke har søkt om konsesjon innen de fastsatte frister. Dersom dette ikke etterkommes, kan departementet med hjemmel i § 26 la eiendommen selge etter reglene om tvangssalg.

6.4 Naturforekomster på kontinentalsokkelen

6.4.1 Innledning

Ved kgl.res. 31. mai 1963 har Norge utad fastslått krav på jurisdiksjon over naturforekomster i havbunnen og undergrunnen utenfor kysten. I lov 21. juni 1963 nr. 12 om vitenskapelig utforskning og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleum (kontinentalsokkelloven), er det gitt bestemmelser om utforskning og utnyttelse av slike forekomster.

6.4.2 Hva som omfattes av loven

Naturforekomster som kan være aktuelle er bl.a. forekomster av tang og tare, skjellsandsforekomster, og forekomster av mutbare og ikke-mutbare mineraler. Retten til de undersjøiske mineralforekomstene tilligger staten, jf. loven § 2.

6.4.3 Lovens stedlige virkeområde

Lovens stedlige virkeområde er indre norsk farvann, norsk sjøterritorium og kontinentalsokkelen så langt den kan være en naturlig forlengelse av norsk landterritorium, jf. § 1. En del av kontinentalsokkelen deles med andre stater. I følge loven går kontinentalsokkelen til midtlinjen regnet fra landenes kystlinjer. Prinsippet er lagt til grunn i den sydlige del av Nordsjøen. I Barentshavet er derimot delingen uavklart.

Mot land avgrenses virkeområdet mot den delen av sjøen som er undergitt privat eiendomsrett. For en nærmere drøftelse av hvor denne grensen går, vises til NOU 1988: 16 Eigedomsgrenser og administrative inndelingsgrenser s. 26-29. Kort kan imidlertid sies at grensen går ved marbakken (der brådypet utenfor land begynner) når slik finnes. Dersom sjøbunnen skråner jevnt utover eller det er brådypt like ved land, må man ved vurdering av hvor grensen skal trekkes legge vekt på bunnformasjonene, dybden og hvor langt fra land det er naturlig for grunneier å utnytte sjøområdet.

6.4.4 Fullmaktsslov

Loven om undersjøiske naturforekomster er meget kortfattet. Det gis vide fullmakter til Kongen. For det første kan forvaltningen gi regler om utforskning og utvinning av undersjøiske forekomster, jf. lovens § 3. Det kan gis tillatelse til og oppstilles bestemte vilkår for slik utforskning og utvinning av undersjøiske naturforekomster, jf. loven § 2. Det er imidlertid ikke fastsatt forskrifter for utvinning av undersjøiske mineralforekomster med hjemmel i § 2 andre ledd. Fore­løpig er det bare gitt forskrifter for undersøkelse av mineraler og andre naturforekomster enn petroleum, jf. Kronprinsregentens resolusjon 12. juni 1970 og kapittel 4.5 nedenfor. Nærings- og energidepartementet kan gi bestemmelser til utfylling og gjennomføring av resolusjonens regler. Foreligger særlige grunner, kan departementet dispensere helt eller delvis fra resolusjonen. Det samme gjelder bestemmelser fastsatt i medhold av resolusjonen.

Av § 2 tredje ledd følger imidlertid at Kongen i forskrift kan gi tillatelse til undersøkelse og utnyttelse av tang- og tareforekomster i bestemte områder uten at det er gitt slik tillatelse som nevnt i andre ledd. Slik forskrift er gitt ved kgl. res. 13. juli 1995 nr. 642. Av § 2 fjerde ledd følger at Kongen for undersøkelse og utnytting av skjellsand, sand og grus kan pålegge fylkeskommunen å utøve myndigheten etter andre ledd. Ved forskrift 13. mars 1992 nr. 167 ble Kongens myndighet delegert til Nærings- og energidepartementet, som ved brev av 29. mars 1993 delegerte myndigheten til å meddele konsesjoner for undersøkelse og utnyttelse av skjellsand, sand og grus, til fylkeskommunen med virkning fra 1. april 1993.

6.4.5 Undersøkelse etter visse andre under-sjøiske naturforekomster enn petroleum

6.4.5.1 Søknad

I følge resolusjon 12. juni 1970 § 5, jf. ovenfor, må skriftlig søknad om undersøkelse være kommet inn til Nærings- og energidepartementet innen 30 dager før undersøkelsen antas å påbegynnes. I søknaden skal det bl.a. opplyses hvilke undersøkelser som ønskes foretatt, formålet med undersøkelsene og når undersøkelsene aktes påbegynt og avsluttet. Videre skal det opplyses om i hvilke områder undersøkelsene skal foretas. Området skal være tegnet inn på et kart som vedlegges søknaden.

6.4.5.2 Hvem tillatelse kan gis til

I følge forskriftens § 4 kan departementet gi slik tillatelse til norske statsborgere, selskaper, stiftelser eller andre sammenslutninger. Tilsvarende bestemmelse finnes imidlertid ikke i loven. Etter EØS-avtalens artikkel 4 kan myndighetene ikke diskriminere EØS-borgere og -selskaper, og departementet må derfor praktisere forskriften iht. dette. Tillatelsen kan ikke overdras, jf. § 4

6.4.5.3 Rettigheter og plikter etter tillatelsen

Tillatelsen gir rett til å foreta undersøkelser, jf. forskriftens § 7. Det kan foretas geologiske og geofysiske undersøkelser med formål å undersøke de øvre lag av undergrunnen. Videre kan det tas prøver av havbunnen eller dens undergrunn, men det kan ikke foretas boringer dypere enn 25 meter. Det kan imidlertid søkes om tillatelse til å foreta andre typer undersøkelser. Tillatelsen gir ikke enerett til undersøkelse. Heller ikke gir den fortrinnsrett eller rett til utnyttelse av eventuelle naturforekomster, jf. forskriften § 9. I tillatelsen kan det settes vilkår, jf. loven § 2, herunder kreves sikkerhetsstillelse for mulig ansvar som måtte oppstå som følge av undersøkelsesarbeidene, jf. forskriften § 19.

6.4.5.4 Krav til undersøkelsesarbeidene og kontroll

I forskriften § 12 stilles det krav om at undersøkelsene skal utføres på en forsvarlig måte og så vidt mulig ikke gripe forstyrrende inn i annen virksomhet, så som skipsfart. Det må også påses at undersøkelsene ikke volder fare for forurensning. Iht. § 13 skal undersøkelsene foregå i overensstemmelse med de til enhver tid gjeldende sikkerhetsforskrifter for slik virksomhet. Så langt de passer, kommer sikkerhetsforskriftene for petroleumsvirksomhet til anvendelse. Nærings- og energidepartementet kan oppnevne inspektører som kan følge arbeidene og påse at de foregår i samsvar med gjeldende regler og forskrifter, jf. forskriften § 16. Dersom særlige grunner tilsier det, kan Nærings- og energidepartementet for kortere eller lengre tid stanse helt eller delvis igangværende undersøkelser, jf. forskriften § 14.

6.4.5.5 Tilbakekall av tillatelsen

Dersom det foretas alvorlige eller gjentatte overtredelser av forskriften eller av fastsatte vilkår, kan Nærings- og energidepartementet trekke tilbake undersøkelsestillatelsen, jf. forskriften § 17. Ved mindre alvorlige overtredelser skal det imidlertid gis en rimelig frist for å rette på forholdet. Dersom forholdet ikke blir rettet innen denne fristen, kan tillatelsen trekkes tilbake. En tillatelse kan også tilbakekalles dersom rettighetshaver åpner offentlig forhandling om tvangsakkord eller går konkurs. Videre kan unnlatelse av å betale fastsatt årsavgift til rett tid og unnlatelse av å stille sikkerhet for mulig ansvar, medføre tilbaketrekking av tillatelsen. Dersom offentlige inspektører nektes eller hindres adgang til kontroll av installasjoner, rapporter ol., kan også dette medføre tilbaketrekking av tillatelsen.

6.4.5.6 Årsavgift

For tillatelsen skal det betales en avgift på kr 15.000 pr. kalenderår, jf. forskriften § 6. Denne skal betales forskuddsvis. Dersom dette ikke blir gjort, anses tillatelsen for å være frafalt.

6.4.5.7 Rapporteringsplikt

Hvis undersøker oppdager fortidsfunn, vrak el., skal vedkommende straks rapportere dette til Nærings- og energidepartementet, jf. forskriften § 15. De data som fremkommer under undersøkelsene, skal være tilgjengelige for Nærings- og energidepartementet, jf. forskriften § 10.

Når undersøkelsene er avsluttet, skal undersøker umiddelbart sende rapport til Nærings- og energidepartementet om undersøkelsens omfang og utførelse. Videre skal undersøker snarest og senest innen 6 måneder, sende departementet resultater av alle undersøkelser, herunder prøver, interpretasjoner ol. Departementet kan kreve tilleggsopplysninger.

6.4.5.8 Hemmelighold av opplysninger

Innehaver av undersøkelsestillatelse kan kreve fortrolig behandling av det innsendte materialet, jf. forskriften § 11. Et slikt krav må fremsettes skriftlig. Det innsendte materialet skal holdes fortrolig for et tidsrom av 5 år etter innlevering av sluttrapport eller siste delrapport. Fristen kan forlenges.

Departementets plikt til fortrolig behandling av det innsendte materialet er ikke til hinder for at det kan avgi generelle uttalelser om virksomheten og muligheten for forekomster.

6.4.6 Om forekomster av tang og tare

Som nevnt kan Kongen i forskrift tillate undersøkelse og utnyttelse av tang og tareforekomster i enkelte områder uten særskilt tillatelse. Slik forskrift er gitt med det formål å sikre en forsvarlig og langsiktig utnyttelse av tang og tare som en del av en helhetlig forvaltning av kystens ressurser og naturmiljø, jf. forskriften § 2.

6.4.6.1 Hvor kan det høstes?

Forskriften overlater til Fiskeridirektoratet å fastsette høstefelt, jf. § 4. I samråd med Direktoratet for Naturforvaltning kan det så tillates høsting i bestemte felt.

Fiskeridirektoratet kan imidlertid også tillate høst­ing i områder som ikke er åpnet i medhold av § 4. Dette forutsetter imidlertid at området er egnet for høsting, jf. § 6. I denne sammenheng kan Fiskeridirektoratet kreve at den som ønsker feltet åpnet, dokumenterer feltets egnethet, jf. § 5.

6.4.6.2 Hvem kan høste?

I utgangspunktet er høsting av tang og tare åpent for enhver i de utlagte områder. Dersom man skal drive høsting med trål eller annen mekanisk redskap må man imidlertid registrere fartøyet hos Fiskeridirektoratet.

For felt som åpnes på anmodning, jf. § 6, kan Fiskeridirektoratet gi tillatelse til en bestemt person, selskap eller institusjon.

6.4.6.3 Varighet av tillatelsen

Tillatelsen til høsting i et bestemt felt gjelder for fem år av gangen, men kan stoppes før fem år har gått dersom høstingen har fått eller kan få andre konsekvenser enn antatt da forskriften ble fastsatt, jf. § 4.

6.4.6.4 Meldeplikt og rapporteringsplikt

Senest en måned før høstingen tar til, skal fartøyets eier eller bruker sende melding til Fiskerisjefen i det aktuelle distrikt om hvilket felt som skal høstes og tidspunktet for høstingen, jf. § 9.

Det skal føres fangstdagbok når det høstes tang og tare, og gis årlige rapporter til Fiskeridirektoratet om høstekvantum for hvert høstefelt.

6.4.6.5 Omfang av retten

Fiskeridirektoratet kan gi bestemmelser om hvilke redskap som kan anvendes for høsting samt regulere bruk av redskap, jf. § 7. For øvrig har høstere av tang og tare fortrinnsrett framfor fiskere i områder som er utlagt til høsting, jf. § 11.

6.4.7 Om skjellsandsforekomster

Med virkning fra 1. april 1993 delegerte Nærings- og energidepartementet myndigheten til å meddele skjellsandskonsesjoner til fylkeskommunene. I denne forbindelse ble det utarbeidet et rundskriv (1. april 1993) med generell informasjon, saksbehandlingsregler og vilkår som i alminnelighet skal følge tillatelsen. Rundskrivet er siden endret ved brev av 14. februar 1994 og 20. desember 1994.

6.4.7.1 Søknad

Søknaden skal sendes fylkeskommunene i det fylket hvor opptaksområdet ligger. Søknaden skal inneholde følgende opplysninger:

  • søkerens navn og fullstendig adresse med eventuelt telefonnummer

  • sjøkart og økonomiske kart i målestokk 1:5000 med de omsøkte områder inntegnet

  • hvilken opptaksmetode som er tenkt benyttet

  • opplysning om forekomstens antatte størrelse og antatt årlig og samlet opptakskvantum

  • opplysninger om virksomhetens forhold til fylkes­kommunale og kommunale planer ved opptak innenfor plan- og bygningslovens anvendelsesområde

  • antatt opptakssesong.

Dersom opplysninger om sjøbunnens topografi og biologi samt forekomstens utbredelse og kvalitet er tilgjengelig uten vesentlige kostnader for søkeren, bør søknaden også inneholde slike opplysninger.

Fylkeskommunen kan kreve ytterligere opplysninger dersom det finnes påkrevet.

6.4.7.2 Behandling og høring

Søknaden skal før avgjørelse treffes, forelegges følgende instanser:

  • vedkommende fiskerisjef

  • Kystverkets distriktskontor i det området forekomsten ligger

  • Televerket – regionalt, og eventuelle andre instanser som kan tenkes å ha kabler i området

  • fylkesmannen i det fylket hvor forekomsten ligger

  • kommunen hvor forekomsten ligger

  • fylkesveterinæren i det fylket forekomsten ligger

  • sjøforsvarsdistrikt – regionalt

  • sjøfartsmuseet eller annen institusjon med tilsvarende myndighet etter kulturminnelovens § 14 i det distrikt hvor forekomsten ligger.

Fylkeskommunen kan i tvilstilfelle forelegge søknaden for andre instanser. Avgjørelsen av om konsesjon skal meddeles fattes etter en skjønnsmessig vurdering, hvor fordelen med tiltaket sammenholdes med de ulemper det vil medføre. Vedtak om konsesjon kan ikke fattes i strid med bindende arealplaner etter pbl. med mindre den aktuelle planmyndighet samtykker.

Dersom tiltaket omfatter store arealer eller en stor mengde masse, kan tiltaket måtte konsekvensutredes, jf. pbl. kapittel VII-a og tilhørende forskrifter.

6.4.7.3 Avgift

Det skal betales en avgift til fylkeskommunen på 30 øre pr. hl. opptatt skjellsand.

6.4.7.4 Vilkår

Konsesjonen gir adgang til opptak av en eller flere forekomster, eventuelt begrenset til en nærmere angitt del av forekomsten. Konsesjonen gir imidlertid ikke adgang til opptak på mindre enn 5 meters dyp ved normalt lavvann.

Konsesjonen kan maksimalt gis for et tidsrom på 5 år, og omfatter et område som skal koordinatfestes på et økonomiske kart i størrelsesorden 1:5000. Det er anledning til å søke om forlengelse av konsesjonen.

Konsesjonen skal i alminnelighet gis på følgende vilkår:

  1. Opptak av masser skal foregå på en slik måte at det ikke blir til hinder eller ulempe for ferdselen på sjøen, det alminnelige fiske, fugle- eller friluftslivet i området. Spesielt skal det påses at virksomheten ikke skader fisk som står i merder eller som er låssatt.

    Dersom opptaksområdet grenser mot viktige gyte- og oppvekstområder for villfisk eller områder med spesielle naturvern- eller friluftsinteresser som f.eks. sjøfuglreservater, havstrand- eller våtmarksområder, skal det utvises særlige hensyn under driften.

    Når arbeidet pågår, skal det foretas forsvarlig merking av området. Det må ikke strekkes fortøyninger til land når sandopptak pågår slik at lokalleder stenges.

    Ved opptaket skal det unngås at det dannes steile skråninger med fare for utglidning/utrasing av strandmasser, kunstige marbakker eller dype hull. Rettighetshaver påtar seg å føre kontroll med at utrasing ikke skjer.

    Dersom opptaket allikevel skulle føre til tegn på utglidning/utrasing eller annen vesentlig skade påført naturen eller faste innretninger, skal opptaket opphøre øyeblikkelig og fylkeskommunen kontaktes omgående.

  2. Eventuelt erstatningsansvar som følge av tiltaket påhviler søkeren.

  3. Det skal påses at virksomheten ikke skader undersjøiske kabler eller andre undersjøiske installasjoner. Opptak skal ikke under noen omstendigheter skje på mindre avstand fra disse enn 100 meter.

  4. For masse opptatt på statens grunn betales en årlig avgift til fylkeskommunen. Betalingen skal finne sted innen 31. januar det etterfølgende år. Rettighetshaveren skal påse at det føres nøyaktig oversikt over opptatt mengde, slik at riktig avgift kan beregnes.

    Betales ikke produksjonsavgiften kan konsesjonen trekkes tilbake. Ny opptakstillatelse kan i så fall ikke påregnes gitt før det skyldige beløpet er betalt.

  5. Årlige oppgaver over opptatt mengde og de opptatte massers kvalitet, meddeles fylkeskommunen senest 31. januar det etterfølgende år. Melding sendes til fylkeskommunen selv om det ikke har foregått opptak det foreløpende år. Likeledes underrettes fylkeskommunen når virksomheten nedlegges for godt.

  6. Representanter for fylkeskommunen eller andre inspektører med fullmakt fra fylkeskommunen, skal til enhver tid ha adgang til området for å påse at arbeidet foregår i overensstemmelse med konsesjonen og at det føres nøyaktig oversikt over opptaket. Ved overtredelse av vilkårene underretter inspektørene fylkeskommunen, som avgjør om konsesjonen skal inndras.

  7. Blir det under opptaket oppdaget kulturminner som keramikk eller andre løsfunn, skipsdeler, vrak og annet, skal virksomheten midlertidig stanses og fylkeskommunen underrettes om funnet. Virksomheten må ikke skade eller ødelegge slike funn, jf. lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner.

  8. Meddelt konsesjon gjelder fem år fra meddelelsen med mindre forhold som man på meddelelsestidspunktet ikke har oversikt over eller som er beskrevet i ovennevnte poster, gjør at fylkeskommunen finner å måtte stoppe driften tidligere. Det er anledning til å søke forlengelse av tillatelsens varighet. Slik søknad må være innkommet til fylkeskommunen før fem-årsperioden utløper.

  9. Ved eventuelt vilkårsbrudd kan fylkeskommunen trekke konsesjonen tilbake.

  10. Dersom det tas opp skjellsand, sand eller grus uten at tillatelse er gitt, vil forholdet være straffbart i henhold til straffeloven § 332. Slike overtredelser kan anmeldes på ordinær måte til påtalemyndigheten.

  11. Ved nedleggelse plikter konsesjonsinnehaver å fjerne anlegget.

6.4.8 Om undersjøiske mineralforekomster

Det har vært reist spørsmål om gjeldende bergverkslovgivning får anvendelse på undersjøiske malmforekomster. Forvaltningspraksis legger til grunn at bergverkslovgivningen kun gjelder til marbakken, altså områdene som er undergitt privat eiendomsrett. Verken lovens uttrykk i § 1- undersjøiske naturforekomster- eller definisjonen i forskriftens § 2- andre mineralske forekomster enn petroleum, uorganiske forekomster, samt kull... sondrer mellom forskjellige typer mineralske forekomster. Det må derfor kunne legges til grunn at kontinentalsokkelloven omfatter såvel de mutbare som ikke-mutbare forekomster.

Det finnes eksempler fra praksis på at departementet har gitt tillatelse til undersøkelse og utnyttelse av undersjøiske kalkstensforekomster. Tillatelsene gjelder tilfeller der kalkstenforkomsten har sin utbredelse på land og ut i sjøen/fjorden, og har vært gitt til selskaper som driver den igangværende virksomhet på land.

6.5 Øvrig lovgivning

I dette kapittelet skal det redegjøres for annen lovgivning av betydning i forbindelse med mineralvirksomhet.

6.5.1 Plan- og bygningsloven

For allerede igangværende virksomheter vil bestemmelsene i pbl. neppe være noe problem i og med at det forutsettes at slike tillatelser er i orden i en virksomhet som overtas. Ved nyetablering vil derimot bestemmelsene i pbl. være viktige. Her vil det kort bli redegjort for plansystemet, planprosessen samt reglene om konsekvensutredninger og byggetillatelse.

6.5.1.1 Plansystemet

Etter pbl. er kommunen tillagt ansvaret for å utarbeide planer innen sin kommune. Det skal utarbeides en kommuneplan som bl.a. skal inneholde en arealdel for forvaltningen av arealer og andre naturressurser. Arealdelen er som hovedregel rettslig bindende. Kommuneplanens arealdel skal i nødvendig utstrekning bl.a. angi områder for råstoffutvinning, jf. pbl. § 20-4 første ledd nr. 3. Dette omfatter bl.a. masseuttak av hhv. mutbare og ikke-mutbare mineraler. Det kan ikke iverksettes oppstart av masseuttak av mutbare og ikke mutbare mineraler i strid med en slik plan.

Det skal i en del tilfeller utarbeides reguleringsplan, jf. pbl. § 23. Dette er en rettslig bindende plan med detaljerte bestemmelser om bruken av området. Reguleringsplan skal utarbeides når det i kommuneplanens arealdel er bestemt at utbygging bare kan skje etter slik plan. Videre skal det utarbeides reguleringsplan for områder hvor det skal gjennomføres større bygge- og anleggsarbeider. Reguleringsplikten knytter seg i utgangspunktet til søknadspliktige tiltak etter pbl. § 93. Masseuttak er gjort søknadspliktige ved lovendring av 2. mars 1995, jf. § 93 bokstav i ( vesentlig terrenginngrep). Bestemmelsen er vedtatt og ventes å tre i kraft 1. januar 1997. Det er viktig å fremheve at kommunen har reguleringsrett slik at den kan bestemme om det skal utarbeides reguleringsplan for området der mineraluttaket planlegges iverksatt. Kommunene stiller vanligvis ikke krav om reguleringsplan før på driftsstadiet. Områder som er regulert til annet formål enn spesialområde (masseuttak), må i tilfelle omreguleres før uttak av forekomsten kan finne sted. Det kan ikke iverksettes uttak før området er regulert i overensstemmelse med bestemmelsene i pbl.

6.5.1.2 Planprosessen

Utarbeidelse av kommuneplan

Ved utarbeidelse av en kommuneplan skal forskjellige høringsinstanser trekkes inn, jf. pbl. § 20-5 andre ledd. Dette henger sammen med at kommuneplanen fastlegger arealbruken i kommunen. Det er derfor viktig å få klarlagt hvilke områder det knytter seg spesielle interesser til, som f.eks. verneinteresser, rike mineralforekomster ol.

Bergvesenet, Direktoratet for naturforvaltning m.m. trekkes inn som høringsinstanser. Bergvesenet har som statlig fagmyndighet innsigelsesrett. Kommunestyret vedtar kommuneplanen, jf. pbl. § 20-5 sjette ledd. Dersom det foreligger innsigelser til planen, f.eks. fra Bergvesenet, og kommunen ikke tar hensyn til disse, skal arealdelen etter vedtak i kommunestyret sendes til Miljøverndepartementet som så vil avgjøre om innsigelsene skal tas til følge.

Utarbeidelse av reguleringsplan

Når kommunen har bestemt at det skal utarbeides reguleringsplan, vil arbeidet med dette ledes av kommunen, jf. pbl. § 27-1. Det skal kunngjøres i pressen at et område tas opp til regulering. Grunneiere og rettighetshavere skal underrettes om mulig.

Ved utarbeidelse av en reguleringsplan skal kommunen samarbeide med offentlige myndigheter og organisasjoner som har særlige interesser i reguleringsarbeidet, jf. pbl. § 27-1 nr. 1 fjerde ledd.

Berørte myndigheter som høres under planprosessen vil være landbruksmyndigheter, Direktoratet for naturforvaltning, Bergvesenet m.m. Videre plikter reguleringsmyndigheten å undersøke om planen vil virke inn på automatisk fredete kulturminner, jf. kulturminnel. § 9 tredje ledd. Det foreslåtte reguleringsforslaget skal derfor sendes vedkommende myndighet etter kulturminneloven, som så skal avgi uttalelse i løpet av en 3 måneders frist. Fristen kan i visse tilfeller kan forlenges.

Etter høringsrunden skal forslaget om reguleringsplan legges frem for kommunens faste utvalg for plansaker som så skal avgjøre om planforslaget skal legges ut til offentlig ettersyn. Etter dette skal forslaget tas opp til behandling i utvalget.

Deretter skal planforslaget legges frem for kommunestyret som fatter vedtak i saken, jf. pbl. § 27-2 nr. 1.

6.5.1.3 Konsekvensutredninger

Etter pbl. kapittel VII-a skal det for visse tiltak utarbeides konsekvensutredninger. Formålet med dette er å få klargjort virkninger av tiltak som kan ha vesentlige konsekvenser for miljø, naturressurser eller samfunn. Konsekvensutredninger skal sikre at disse virkningene blir tatt i betraktning under planleggingen av tiltaket, og når det tas stilling til om og eventuelt på hvilke vilkår tiltaket kan gjennomføres, jf. pbl. § 33-1. Framstillingen nedenfor baserer seg på de lovendringer som ble vedtatt ved lov 4. august 1995 nr. 54, men som ventes å tre i kraft først 1. januar 1997.

Plikt til å foreta konsekvensutredning

Utredningsplikt foreligger for nærmere bestemte tiltak, eller endringer i eksisterende tiltak, som kan få vesentlige konsekvenser for miljø, naturressurser eller samfunn og som er avhengig av offentlig tillatelse. Pbl. § 33-2 bestemmer at Kongen i forskrift fastsetter hvilke tiltak som alltid skal konsekvensutredes, jf. § 33-2 andre ledd bokstav a, samt hvilke tiltak som etter en konkret vurdering kan kreves konsekvensutredet, jf. § 33-2 andre ledd bokstav b. Forskrifter gitt i medhold av § 33-2 andre ledd ble sendt på høring i mai 1996. I forskriftsutkastet foreslås at uttak av masse som berører minst 200 da samlet overflate eller omfatter mer enn 2 mill. m3 masse alltid skal konsekvensutredes. Om uttak som berører minst 50 da eller omfatter mer enn 500.000 m3 masse skal konsekvensutredes, beror på en konkret vurdering.

Meldepliktige tiltak

Iht. pbl. § 33-3 skal tiltakshaver tidligst mulig under forberedelsen av et tiltak som skal konsekvensutredes, jf. § 33-2 andre ledd bokstav a, sende melding til vedkommende myndighet. Dersom konsekvensutredning blir pålagt i medhold av § 33-2 andre ledd bokstav b, skal melding sendes tidligst mulig etter at ansvarlig myndighet har gitt pålegget.

Innholdet i meldingen

Meldingen skal inneholde en kort beskrivelse av tiltaket, av aktuelle alternativer og, på bakgrunn av tilgjengelig kunnskap på meldingstidspunktet, av antatte konsekvenser for miljø, naturressurser og samfunn. Meldingen skal også inneholde et forslag til utredningsprogram, jf. pbl. § 33-3.

Videre saksgang

Meldingen skal sendes til Bergvesenet (myndigheten er delegert fra Nærings- og energidepartementet). Bergvesenet skal så legge meldingen ut til offentlig ettersyn og sende den til uttalelse til de berørte myndigheter og interesseorganisasjoner, jf. pbl. § 33-3. For tiltak som skal konsekvensutredes fastsetter Bergvesenet et utredningsprogram på grunnlag av meldingen og uttalelsen til denne, jf. § 33-4. Med utgangspunkt i det fastlagte utredningsprogram, skal tiltakshaver utarbeide en konsekvensutredning som gjør rede for tiltaket, aktuelle alternativer, tiltakets virkninger på miljø, naturressurser og samfunn og hva som kan gjøres for å avbøte skader og ulemper som tiltaket kan medføre, jf. pbl. § 33-5. Konsekvensutredningen sendes til Bergvesenet, som sender konsekvensutredningen på høring til berørte myndigheter og interesseorganisasjoner, samt legger den ut til offentlig ettersyn. Som hovedregel skal det også holdes offentlig møte om utredningen. Etter dette vil Bergvesenet avgjøre om kravet til konsekvensutredning er oppfylt etter at Miljøverndepartementet har fått saken til forelegging. Dersom kravet anses oppfylt, skal Bergvesenet fatte vedtak i saken. Vedtaket med begrunnelse skal offentliggjøres, jf. § 33-7. Dersom kravet til konsekvensutredninger ikke anses oppfylt, kan Bergvesenet kreve tilleggsutredninger, jf. § 33-6 andre ledd.

Betydningen av en konsekvensutredning

Konsekvensutredningen har betydning for andre søknader som er nødvendig for å få gjennomført tiltaket. Den skal følge søknad etter pbl. og kan også ha betydning for søknader etter annen lovgivning, som f.eks. IK kap II og K. Det er derfor viktig å begynne arbeidet med melding om tiltak så tidlig som mulig da en prosess med melding om tiltaket og etterfølgende konsekvensutredning vil være tidkrevende.

6.5.1.4 Søknadsplikt etter pbl § 93

Iht. pbl § 93 bokstav i (vedtatt ved lov 5. mai 1995 nr. 20, men pr. 1. juni 1996 ikke trådt i kraft) må det søkes kommunen om tillatelse for å kunne iverksette tiltak som faller inn under kategorien vesentlig terrenginngrep. Slik søknad skal sendes kommunen på forhånd som så skal gi tillatelse til inngrepet før det kan iverksettes.

I forarbeidene til loven nevnes som eksempel på vesentlig terrenginngrep bl.a. stenbrudd, massetak og fylling, i tillegg til andre inngrep av betydning i terrenget. Det påpekes at slike inngrep kan skje ved sprengning, graving, masseuttak eller fylling. Hva som er vesentlig må kunne ses over tid, slik at bygningsmyndighetene må kunne gripe inn dersom mindre arbeider over lengre tid samlet sett fører til vesentlige inngrep i terrenget. Bestemmelsen i § 93 må sees i sammenheng med loven § 84. Iht. denne bestemmelsen gjelder pbl. bestemmelser også for vesentlige terrenginngrep så langt lovens bestemmelser passer. § 84 angir altså utgangspunktet for de materielle krav som etter loven kan stilles til anleggene. Hva som anses som vesentlig terrenginngrep, vil være det samme etter § 84 og § 93.

6.5.2 Forurensningsloven

Uttak av mineraler vil som oftest føre til forurensning av en eller annen art. Forurensningsloven oppstiller i utgangspunktet et forbud mot forurensning. Det kan imidlertid søkes om lov til å drive forurensende virksomhet, jf. § 11. Tiltakshaver må derfor sørge for å søke om tillatelse til å forurense. Hvis virksomheten vil være i strid med endelige planer etter plbl, skal forurensningsmyndighetene bare gi tillatelse etter samtykke fra planmyndigheten, jf. § 11 tredje ledd.

I forurensningsloven § 13 er det som i pbl. bestemmelser om meldeplikt for den som planlegger virksomhet som kan medføre store forurensninger på et nytt sted, eller en vesentlig utbygging av ny karakter på sted for eksisterende virksomhet. Melding skal gis til forurensningsmyndighetene på et tidlig trinn i planleggingsprosessen.

Forurensningsmyndigheten kan bestemme at den som planlegger en meldepliktig virksomhet, skal utarbeide en konsekvensanalyse, jf. § 13 andre ledd. Konsekvensanalysen er offentlig, jf. § 14, og skal søke å klarlegge virkningene av forurensningen. Videre skal det som regel holdes offentlig møte for å drøfte de forurensningsmessige følger virksomheten kan få, jf. § 15. Dette skal gjøres i god tid før søknaden om tillatelse til forurensning blir avgjort. Det er lagt opp til en samordning av saksbehandlingen når tiltaket både er meldepliktig etter pbl. og etter forurensningsloven.

På bakgrunn av det foreliggende materialet vil SFT avgjøre om det skal gis tillatelse til utslipp, eventuelt tillatelse til annen forurensning som måtte være aktuell for denne virksomheten. Lovlig drift kan ikke iverksettes før de nødvendige tillatelser etter forurensningsloven foreligger.

6.5.3 Naturvernloven

Naturvernloven har bestemmelser om varslingsplikt for tiltak som planlegges iverksatt. Iht. lovens § 2 påligger varslingsplikten planlegger. Det skal varsles ved planlegging av større arbeider, anlegg eller virksomhet som vil medføre vesentlig endring av landskapets karakter eller vesentlig skade på naturmiljøet for øvrig. Planene skal forelegges rette myndighet etter loven som i disse tilfellene er fylkesmannen (miljøvernavdelingen). Bestemmelsen trer imidlertid først i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

For øvrig kan det med hjemmel i naturvernloven legges ut områder til fredning. Fredningen kan være mer eller mindre omfattende, og hvilke tiltak som kan utføres i et fredet område, vil være bestemt i fredningsforskriften for området. Ofte vil skjerping og mutingsarbeider være forbudt. Selv om bvl. opererer med fri skjerperett dog med unntak for visse steder, vil skjerping kunne være forbudt etter bestemmelser gitt i medhold av naturvernloven. Disse bestemmelsene vil derfor kunne sette en stopper for både skjerping og annet videre arbeid i forbindelse med uttak av mineraler.

6.5.4 Kulturminneloven

Etter kulturminnel. § 3 er det forbud mot inngrep i automatisk fredete kulturminner. I loven § 4 angis hvilke kulturminner som automatisk er fredet.

Den som planlegger iverksettelse av større tiltak som f.eks. et masseuttak, plikter å undersøke om tiltaket vil virke inn på automatisk fredete kulturminner, jf. § 9 første ledd. Det skal sendes en plan til vedkommende myndighet som i dette tilfellet er fylkeskommunen. I løpet av 3 måneder skal fylkeskommunen avgi uttalelse. Dersom den antar at tiltaket vil virke inn på et automatisk fredet kulturminne, kan den forlenge fristen med 1 måned. Riksantikvaren kan forlenge fristen ytterligere. Så lenge disse fristene løper, kan ikke tiltaket iverksettes. Den som vil iverksette tiltak som kan virke inn på et automatisk fredet kulturminne, må sende melding om tiltaket til vedkommende myndighet etter loven som i dette tilfellet er fylkeskommunen, jf. § 8. Dette skal skje tidligst mulig før tiltaket planlegges iverksatt. Fylkeskommunen vil da avgjøre om og i tilfelle på hvilken måte tiltaket kan settes i gang. Dersom det planlagte tiltaket er i samsvar med reguleringsplan, er det ikke nødvendig å sende melding om dette til vedkommende myndighet etter kulturminneloven, jf. § 8 fjerde ledd. Dette henger sammen med at de allerede har uttalt seg under planprosessen som førte frem til reguleringsvedtaket.

Dersom det under arbeidet f.eks. med uttak av mineraler viser seg at det kan virke inn på et automatisk fredet kulturminne, skal det straks sendes melding til fylkeskommunen. Det er imidlertid Riksantikvaren som avgjør snarest mulig og senest innen 3 uker om arbeidet kan fortsette og vilkårene for dette.

I tillegg til bestemmelsene om automatisk fredning av kulturminner, er det hjemmel i kulturminnel. til å foreta fredning ved enkeltvedtak, jf. § 15. Slikt vedtak kan treffes på bakgrunn av kriteriene kulturhistorisk eller arkitektonisk verdi. Fredningen kan omfatte byggverk og anlegg, parker osv. Fredningsvedtak treffes av Riksantikvaren.

6.5.5 Motorferdselloven

Motorferdsell. har stor praktisk betydning i forbindelse med mineralvirksomhet. Lovens utgangspunkt er forbud mot motorisert ferdsel i utmark og vassdrag, jf. § 3. I loven § 4 er det regnet opp en del tilfeller der motorisert ferdsel er tillatt. Dette omfatter ikke arbeider i forbindelse med mineralleting osv. Det kan imidlertid søkes om tillatelse til motorisert ferdsel. Når særlige grunner foreligger, kan slik tillatelse gis av kommunen, jf. § 6. En grunneier kan f.eks. gi tillatelse slik at en skjerper kan benytte motorkjøretøy på hans eiendom. En slik tillatelse vil imidlertid ikke slå igjennom overfor motorferdselloven. Ei heller vil en kommunal tillatelse innebære at en grunneier mister sin rett til å nekte tillatelse. Moderne skjerpevirksomhet krever gjerne bruk av motorisert kjøretøy, f.eks. traktor. Motorferdsell. kan derfor være et effektivt hinder for den som skal drive skjerpe- og mutingsarbeider. Selv om en muter med hjemmel i bvl. § 40 kan kreve avstått adkomstvei som trengs for undersøkelsesarbeidene, er det mulig at kommunen med hjemmel i motorferdsell. kan nekte bruk av motorisert kjøretøy på veien.

6.5.6 Jordloven

Jordloven regulerer disponeringen av landets jordressurser. Ved disponeringen av jordressursene har loven som uttalt mål at en skal legge til rette for at jord- og arealressursene kan nyttes på en gagnlig måte både for samfunnet og for de som har yrket sitt i landbruket. I forbindelse med leting og drift på mineralressurser er det særlig §§ 9 og 12 som kan få betydning. Bestemmelsen i § 9 inneholder bl.a. et forbud mot å omdisponere dyrket og dyrkbar jord, mens § 12 forbyr deling av eiendommer som kan nyttes til jord- eller skogbruk. Disse bestemmelsene reiser sjelden problemer i forhold til utnytting av mineralressurser. Det følger av jordlovens § 2 at bestemmelsene i §§ 9 og 12 ikke gjelder for områder som i bindende arealdel av kommuneplanen er lagt ut til råstoffutvinning, eller for områder som i reguleringsplan eller utbyggingsplan etter pbl. § 28-2, er lagt ut til andre formål enn landbruk og fareområder. Videre får ikke §§ 9 og 12 anvendelse på areal som er lagt ut til LNF-område i bindende arealdel av kommuneplanen og hvor grunnutnyttingen er i samsvar med forskrifter om spredt utbygging, som krever at det foreligger utbyggingsplan før deling og utbygging kan skje. Selv med disse avgrensningene er det store arealområder som bestemmelsene i §§ 9 og 12 får anvendelse på. Når omdisponeringsforbudet likevel får liten betydning, skyldes dette at de områder som § 9 gjelder for, stort sett er fredet for skjerping, muting og utmål, jf. bvl. §§ 3, 18 og 37. Delingsforbudet i § 12 omfatter både fradeling av areal samt fradeling av visse bruksrettigheter. Siktemålet med bestemmelsen er å hindre at landets landbrukseiendommer får svekket driftsgrunnlag gjennom avskalling og fradeling av eiendommenes arealressurser. For at delingsforbudet skal komme til anvendelse på bruksrettigheter, må de ha et visst omfang. Avtale om overdragelse av mineralske ressurser har normalt et slikt omfang at de omfattes av delingsforbudet. Landbruksmyndighetene er imidlertid gitt adgang til å dispensere fra forbudet, og delingssamtykke kan bl.a. gis dersom samfunnsinteresser av stor vekt taler for det. Etablering av næringsvirksomhet/industri samt tiltak som bidrar til sysselsetting, vil som regel bli betraktet som samfunnsinteresser av større vekt. Det er således sjelden at jordlovens bestemmelser står i veien for letevirksomhet og driftsetablering innenfor mineralnæringen.

6.5.7 Ervervsloven

Etter ervervsloven vil overdragelse av allerede igangværende bergverksvirksomhet være meldepliktig dersom lovens krav er oppfylt. Loven omfatter erverv av aktiva når dette innebærer overtakelse av virksomheten. Den omfatter også erverv av eierandeler når man overstiger grensene 1/3, 1/2 eller 2/3 av samtlige eierandeler eller av stemmeberettigede eierandeler. Meldeplikt utløses bare dersom det ervervede foretak oppfyller et av de oppstilte kriterier i § 4. Kriteriene er at foretaket har mer enn 50 ansatte, en omsetning siste år på over 50 millioner kroner eller har mottatt offentlig støtte til forskning og utvikling på over 5 millioner kroner til minst ett enkeltprosjekt i løpet av de siste 8 år.

Også erverv av eierandeler i selskaper som direkte eller indirekte eier mer enn 1/3 av eierandelene i et selskap som oppfyller en av de ovennevnte betingelser, utløser meldeplikt, jf. § 4 første ledd nr. 2. Meldeplikten ved erverv av eierandeler i holdingselskaper utløses når man overstiger grensene 1/3, 1/2 og 2/3.

Det skal sendes melding til Nærings- og energidepartementet om meldepliktige erverv. Dersom melder innen 30 dager etter at Nærings- og energidepartementet har mottatt meldingen, ikke har mottatt skriftlig informasjon fra departementet om behov for ytterligere opplysninger eller at ervervet skal undergis nærmere prøving, anses ervervet for godkjent. Nærings- og energidepartementet kan undergi ervervet nærmere prøving dersom departementet har grunn til å anta at ervervet kan ha vesentlige negative virkninger for foretaket, bransjen eller samfunnet for øvrig, herunder sysselsettingsmessige virkninger.

Ved nærmere prøving av et erverv skal de ansatte, kommunen og fylkeskommunen der foretaket ligger, høres. Med mindre allmenne hensyn taler imot, skal ervervet godkjennes. Ved godkjenning av ervervet kan departementet stille vilkår.

Til forsiden