NOU 1996: 11

Forslag til minerallov

Til innholdsfortegnelse

5 Utvalgets forslag til ny minerallov

5.1 Hovedtrekk i utvalgets forslag

Dagens minerallovgivning består av flere lover. Minerallovutvalget har hatt som mål å lage én felles lov som skal gjelde for alle mineralske forekomster.

Utvalgets målsetting har vært å foreta en forsvarlig avveining av alle berørte interesser ved vurderingen av hvilke regler som skal opprettholdes, hvilke som må endres, og hvor det må foreslås helt nye regler. I denne forbindelse har særlig hensynet til grunneierne, det offentliges behov for kontroll og styring samt industriens behov for fornuftige rammebetingelser stått sentralt. I dette kapittelet vil det bli redegjort for de løsninger utvalget har kommet fram til.

I forslaget skilles det mellom mutbare mineraler og registrerbare mineraler og mellom registrerbare mineraler og mineralske byggeråstoffer (sand, pukk og grus mv.). Sentralt i det nye lovutkastet er prinsippet om den fri leterett. På visse vilkår og med enkelte begrensninger foreslås at enhver skal ha rett til, på egen eller andres grunn, å lete etter mutbare og registrerbare mineraler.

Leteretten, som omfatter de mutbare og registrerbare mineralene, er første ledd i et ervervssystem som skal føre fram til drift på en drivverdig forekomst. Den som finner en forekomst han kan tenke seg å undersøke nærmere eller utnytte, gis visse rettigheter for å sikre vedkommende førsterett til drift. Det har vært nødvendig å foreslå to parallelle systemer med utgangspunktet i leteretten, ett for de mutbare mineraler og ett for de registrerbare.

For de mutbare mineralene opprettholdes det gamle systemet med undersøkelsestillatelse (muting) og utmål. Den som har undersøkelsestillatelse på best prioritet kan søke om utmål, forutsatt at forekomsten av det mutbare mineral er drivverdig eller kan bli det innen rimelig tid. Når det gjelder de registrerbare mineralene, foreslås et system med visse fellestrekk med de mutbare mineralene, men likevel med grunnleggende forskjeller. Siden det er grunneier og ikke staten som er eier av de registrerbare mineralene, gir en undersøkelsestillatelse på best prioritet kun en rett til å kunne utnytte forekomsten dersom undersøkeren har fått avtale med grunneieren om utnyttelse av forekomsten eller fått ekspropriert tilsvarende rett.

Siste ledd i ervervssystemet både for de mutbare og de registrerbare mineralene er en driftskonsesjon. For å kunne starte bergverksdrift, må man ha konsesjon fra departementet og en driftsplan som er godkjent av Bergvesenet. For uttak av masse som ikke overstiger 50.000 m3 er det ikke krav om driftskonsesjon når uttaket er i overensstemmelse med reguleringsplan etter pbl. og det er satt vilkår om drift i planen.

Leteretten og lovforslagets bestemmelser om rett til undersøkelser vil ikke omfatte mineralske byggeråstoffer. Reglene i mineralloven om driftskonsesjon før man starter uttak skal imidlertid gjelde fullt ut for alle mineralkategorier.

I lovutkastet er det også regler om ekspropriasjon. Dersom prospektøren ikke oppnår frivillig avtale med grunneier om rett til forekomst på registrerbare mineraler, kan vedkommende søke om tillatelse til å erverve forekomsten ved ekspropriasjon. Utkastet har dessuten regler om ekspropriasjon av rett til undersøkelser eller adkomst til undersøkelses- og driftsområdet. Reglene om ekspropriasjon gjelder for mutbare og registrerbare mineraler.

Selv om utvalget i stor grad foreslår en minerallov som skal gjelde for samtlige bergarter, vil viktige sider ved bergverksdrift fortsatt være regulert av annen lovgivning. Pbl.s regler om arealplaner, reguleringsplaner og konsekvensutredninger vil gjelde fullt ut. Det vil således fortsatt være nødvendig med behandling etter pbl. før drift igangsettes. Det vises i denne sammenheng til de nye reglene i pbl. § 93 bokstav i (vedtatt, ventes å tre i kraft 1. januar 1997) som krever søknad fra en tiltakshaver før igangsetting av vesentlige terrenginngrep, jf. framstillingen i kapittel 3.5.1. Forurensningsloven, motorferdselloven, naturvernloven og reindriftsloven er andre lover som setter viktige rammebetingelser og sikrer samfunnsmessig kontroll i forbindelse med bergverksvirksomhet.

I kapittel 6 nedenfor redegjør Minerallovutvalget for de spesielle problemstillinger som lovforslaget reiser i forhold til samiske interesser.

5.2 Lovens virkeområde

5.2.1 Saklig virkeområde, mineraler som omfattes

Loven tar sikte på å regulere kommersiell utnyttelse av alle typer mineraler. Når det gjelder minerallovens forhold til mineralsamlere, vises til merknaden til utkastet § 2-2, reglene om ferdsel i friluftsloven og strl. §§ 396 og 399 om straff for den som uten berettigelse graver og sprenger på andres grunn eller tar med seg stein eller sand fra andres eiendom.

I utkastet til minerallov § 1-4 er mineralene som nevnt delt inn i tre kategorier, de mutbare mineralene, de registrerbare mineralene og mineralske byggeråstoffer. Dette har vært nødvendig fordi de forskjellige mineralene betinger ulike regler.

De mutbare mineralene

Definisjonen av disse mineralene er den samme som i bergverksloven av 1972. Metaller med egenvekt 5 eller høyere og malmer av slike metaller, er mutbare. Det samme gjelder metallene titan og arsen og malmer av disse metaller, samt magnetkis og svovelkis. Myr- og sjømalm, dvs. jernertser, ofte forurenset med sand som opptrer bl.a. på overflater (ikke i fast fjell), i myrer, innsjøer og tjern, er ikke mutbart.

De registrerbare mineralene

De registrerbare mineralene defineres negativt som alle ikke-mutbare mineraler og bergarter. Bergarter i form av fast fjell og avsatte løsmasser, når eneste bruksområde er som byggeråstoff, er imidlertid unntatt, jf. nedenfor om mineralske byggeråstoffer. Departementet foreslås gitt en hjemmel til ved forskrift å bestemme at visse typer sand, pukk og grus, dersom disse har særlige verdifulle mekaniske eller kjemiske egenskaper, likevel skal anses som registrerbare. Alluvialt gull (gull i sand) er dessuten også å anse som registrerbart mineral.

Kategorien registrerbare mineraler vil i praksis bl.a. bestå av alle de viktige industrimineralene som f.eks. olivin, nefelin, kalk og kvarts. Naturstein vil også falle inn under denne gruppen da slik stein etter loven ikke regnes som byggeråstoff.

Et særlig unntak er gjort for petroleumsmineraler som er undergitt egne bestemmelser i lov 4. mai 1973 nr. 21 om undersøkelser etter og utvinning av pertroleum i grunnen under norsk landområde.

Mineralske byggeråstoffer

Med mineralske byggeråstoffer menes bergarter i form av fast fjell og avsatte løsmasser, når eneste bruksområde er som byggeråstoff. Naturstein regnes i denne sammenheng ikke som byggeråstoff. Som nevnt ovenfor kan visse typer byggeråstoffer ved forskrift bli plassert i gruppen registrerbare mineraler dersom disse har særlige verdifulle mekaniske eller kjemiske egenskaper, jf. utkastet § 1-4 andre ledd. I praksis må dette antas først og fremst å kunne dreie seg om pukkstein av særlig høy kvalitet, jf. kapittel 5.5.3.

Grunnen til at mineralske byggeråstoffer er holdt utenfor kategorien registrerbare mineraler og derved også minerallovens ervervssystem, skyldes at flere forhold knyttet til ressursforvaltning, lokalisering og drift taler for en særlig behandling av denne kategorien mineraler, jf. kapittel 5.5.2.

I praksis vil mineralkategorien mineralske byggeråstoffer bestå av produkter som vanligvis betegnes som sand, grus, pukk, ol. Når disse begrepene ikke er brukt direkte i lovteksten, er grunnen at man mangler entydige definisjoner av begrepene. Hva som ligger i f.eks. pukk og grus vil være avhengig av hvem som bruker det og i hvilken sammenheng det brukes. Ved å benytte fellesbetegnelsen mineralske byggeråstoffer, fanger en også opp løsmasser i form av leire, silt og forekomster med løsstein og løsblokker.

Kravet i definisjonen av mineralske byggeråstoffer om at eneste bruksområde er som byggeråstoff, innebærer f.eks. at kalkstein som brytes ut, ikke faller inn under gruppen mineralske byggeråstoffer. Dette gjelder selv om kalkstein i mange sammenhenger blir benyttet til fyllmasse, og da blir betegnet som pukk. Nedknust kalkstein blir i andre sammenhenger benyttet som industrimineral, f.eks. når det benyttes til fyllstoffer i maling etter at det er nedmalt. Dette er avgjørende for at kalkstein i loven anses som registrerbart mineral.

Mineralske byggeråstoffer vil således være mineraler og bergarter i fast fjell og løsmasser, forutsatt at eneste bruksområde er som byggråstoff. Begrepet foreslås videre avgrenset mot rike løsmasser som f.eks. gullholdig sand, ved at begrepet bare skal omfatte løsavsetninger som kun kan brukes nettopp som løsmasser. I praksis vil disse løsmasser hensiktsmessig kunne betegnes som masser hvis eneste bruksområde er som byggeråstoff.

5.2.2 Geografisk virkeområde

Loven foreslås å gjelde på norsk landområde og den del av sjøgrunnen som er undergitt privat eiendomsrett, jf. utkastet § 1-3. Hva som menes med norsk landområde vil bli presisert nedenfor. Når det gjelder sjøgrunnen, er dette en avgrensing i forhold til kontinentalsokkelloven.

Kontinentalsokkelloven

Lov 21. juni 1963 nr. 12 om vitenskapelig utforsking og undersøkelse etter og utnyttelse av andre underjordiske naturforekomster enn petroleumsforekomster, kontinentalsokkelloven, gjelder for den del av norsk territorium som ikke er underlagt privat eiendomsrett. Grensedragningen mot private rettigheter, og således mineralloven, må skje etter gjeldende ulovfestede regler. Det vises i denne sammenheng til de to alminnelig aksepterte eiendomsgrenser; marbakken og 2-meters dyp. Av hensyn til den praktiske og faktiske bruken av sjøområdet, har imidlertid domstolene i visse tilfeller trukket den private eiendomsgrense lengre ut. Utover at virkeområdet for kontinentalsokkelloven og mineralloven vil følge grensen for den private eiendomsrett, er det således vanskelig å si noe mer spesielt om avgrensningen mellom de to lovene. Den må avgjøres konkret i det enkelte tilfellet. Om eiendomsgrenser, se for øvrig NOU 1988: 16.

Minerallovutvalget foreslår ingen endringer i kontinentalsokkelloven. Mineraler og bergarter på kontinentalsokkelen vil derfor fremdeles tilligge staten og bli forvaltet av Nærings- og energidepartementet. Utvalget viser til drøftelsen foran i kapittel 3.7 av behovet for en revisjon av bergverkslovgivningen, som kun gjelder fastlandet. Utvalget har ikke hatt forutsetninger for å drøfte de spesielle problemer som knytter seg til ressursundersøkelse, forvaltning mm. i områdene som i dag reguleres av kontinentalsokkelloven. Virksomhet i dette område vil kreve særlige regler. Ovennevnte avgrensning i utvalgets arbeid er skjedd i forståelse med Nærings- og energidepartementet.

Norsk landområde

Når det gjelder Jan Mayen, foreslås den nye mineralloven ved forskrift å bli gjort gjeldende for dette området. Forskriften vil avløse forskrift 23. april 1976 som med visse tilpasninger gjorde bergverksloven av 1972 gjeldende for Jan Mayen.

Den nye mineralloven vil imidlertid ikke gjelde på Svalbard. Med Svalbard menes Bjørnøya, Vest-Spitsbergen, Nordostlandet, Barents øy, Edge øy, Kong Karls land, Hopen og Prins Karls Forland og alle andre øer, holmer og skjær mellem 10° og 35° lengde øst for Greenwich og mellem 74° og 81° nordlig bredde, jf. svalbardloven § 1. For denne øygruppen gjelder en egen bergverksordning av 7. august 1925 som ikke er omfattet av utvalgets mandat. Bergverksordningen for Svalbard vil således ikke bli berørt av en ny minerallov.

5.2.3 Hvem omfattes av loven

Dagens bergverkslovgivning gjelder både for utlendinger og nordmenn. Lovgivningen skiller imidlertid mellom opprinnelige og avledede erverv. For opprinnelige erverv er det avvikende regler for utlendinger.

Utlendinger og selskaper som ikke er hjemmehørende i EØS, er etter gjeldende rett, jf. bvl. § 2 andre ledd, avskåret fra opprinnelig erverv ved skjerping og muting. Fra denne regelen er det gjort unntak i IK § 17. Ifølge bestemmelsen kan utenlandske rettssubjekter få såkalt skjerpekonsesjon. Utenlandske rettssubjekter kan imidlertid lett unngå disse bestemmelsene ved å etablere et norsk selskap. Det stilles nemlig ikke krav om eiersammensetning.

Gjeldende rett stiller også krav om konsesjon ved overdragelse av bergrettigheter som andre har mutet eller fått utmål på (avledet erverv), jf. IK § 11. Bestemmelsen er imidlertid ikke-diskriminerende med hensyn til søkerens nasjonalitet. Således må også norske rettssubjekter ha konsesjon for å erverve f.eks. en muting.

Nedenfor diskuteres Norges internasjonale forpliktelser i fht. utlendinger. Uavhengig av hvilke internasjonale forpliktelser Norge har mht. ikke-diskriminering av utlendinger, mener utvalgets flertall at det ikke lenger er ønskelig å opprettholde et lovverk som diskriminerer på bakgrunn av nasjonalitet. Flertallet vil først og fremst framheve viktigheten av at det nye lovverket stimulerer til økt leteaktivitet, særlig på de registrerbare mineralene. Dette henger sammen med at de registrerbare mineralene ofte inngår som bestanddeler i annen produksjonsvirksomhet som samfunnet ønsker å stimulere. For å øke leteaktiviteten er det nødvendig å fjerne sperrer som ligger i lovverket, og det må gjøres mer attraktivt å starte letevirksomhet i Norge.

Utvalgets flertall viser til at letevirksomhet er kapitalkrevende. Tilførsel av utenlandsk kapital, know-how, teknologi og markedskunnskap er derfor ofte nødvendig for å få i gang tilstrekkelig leteaktivitet. For å fremme målsetningen om økt letevirksomhet, mener flertallet at den nye loven bør være ikke-diskriminerende. Videre vises til at endringer i næringsstrukturen i Norge har ført til at forskjellen på norsk og utenlandsk kapital etter hvert viskes ut. Dette forhold tilsier at lovgivningen ikke bør ha forskjellig rekkevidde avhengig av hvilken nasjonalitet en prospektør/investor har.

Flertallet i utvalget ser heller ikke at det er noe behov for å opprettholde diskriminerende regler. Utlendinger er på lik linje med nordmenn bundet av de betingelser for leting og undersøkelse som er trukket opp i lovforslaget, og har de samme plikter som nordmenn. Konsesjonsreglene vil også gjelde for dem. I lovverket er det således, etter flertallets syn, tilstrekkelige muligheter til å føre kontroll med utlendingers bergverksvirksomhet. I denne sammenheng vises også til at verdiskapningen i tilknytning til disse ressursene ofte vil skje i Norge fordi ressursene ligger her, og transportøkonomiske hensyn tilsier ofte at videreforedlingen skjer i rimelig nærhet av forekomsten. Fare for flytting av virksomheten vil derfor ikke være større med utlendinger som eiere av bergverks­virksomhet enn hvor det er norsk eierskap.

I tillegg til ovennevnte hensyn som taler for et ikke-diskriminerende lovverk, vil utvalgets flertall peke på at hensynet til konsekvens i lovverket tilsier at loven gjøres ikke-diskriminerende. Dette henger sammen med at lov 23. desember 1994 nr. 79 om erverv av næringsvirksomhet, som avløste IK kapittel III, er ikke-diskriminerende. Videre vil Norges folkerettslige forpliktelser langt på vei nødvendiggjøre at loven er ikke-diskriminerende:

EØS-avtalen

Det følger av EØS-avtalen at Norge må likestille alle EØS-selskaper og EØS- borgere. Ifølge EØS-avtalens artikkel 34 skal selskaper som er opprettet i en av EUs medlemsstater eller en EFTA-stat (unntatt Sveits), og som har sitt vedtektsbestemte sete, sin hovedadministrasjon eller sitt hovedforetak innen avtalepartens territorium, likestilles med fysiske personer som er statsborgere i EUs medlemsstater eller EFTA-statene. Det oppstilles ikke begrensninger med hensyn til eiersammensetning i selskapene. Således har et 100 % japanskeid selskap med sete innen EØS-området samme rettigheter etter bvl. og IK som et norsk rettssubjekt.

De beste grunner taler etter flertallets oppfatning for at en ny lov er ikke-diskriminerende på alle stadier fra leting tom. drift. Så lenge adgangen til å lete kan oppnås ved at et selskap etablerer seg innen EØS, er det neppe noen realitet i den nasjonalitetsbegrensningen som i dag ligger i regelverket.

OECD

Gjennom samarbeidet innenfor Organisasjonen for Økonomisk samarbeid og Utvikling (OECD) har Norge bl.a. forpliktet seg til å liberalisere kapitalbevegelsene mellom medlemslandene. Code of Liberalisation of Capital Movements (kapitalkoden) inneholder en liste over transaksjoner landene er forpliktet til å liberalisere, samt et sett artikler som fastlegger rammen for liberaliseringsprosessen. Et hovedprinsipp er at alle liberaliseringstiltak skal være ikke-diskriminerende og rette seg mot alle medlemsland, jf. artikkel 9 i kapitalkoden. Det kan etter artikkel 10 gjøres unntak fra dette bl.a. dersom landet er med i et monetært system. EU tilfredsstiller kravene til et slikt monetært system og kan derfor med hjemmel i artikkel 10 gjøre unntak fra ikke-diskrimineringsprinsippet. Det er fore­løpig ikke avgjort om EØS-systemet kan anses som et slikt monetært system, men det hersker tvil om det vil bli godkjent. Det synes derfor ikke å være rettslig grunnlag for Norge iht. kapitalkoden å gjøre unntak fra ikke-diskrimineringsprinsippet.

For øvrig er det et prinsipp i OECD om at medlemslandene skal bestrebe seg på at liberaliseringstiltak også skal gjøres gjeldende for land utenfor OECD-området.

På grunnlag av nasjonale bestemmelser må landene melde reservasjoner til kapitalkoden dersom lovgivningen ikke oppfyller liberaliseringsforpliktelsene. Bvl. § 2 er som en følge av dette meldt som reservasjon til kapitalkoden.

I rapporten for 1995 fra OECDs eksaminasjon av Norge vedrørende lovgivning om utenlandske investeringer s. 38, går det fram at OECD har merket seg at det arbeides med ny norsk minerallovgivning, og at det forventes at diskrimineringsregelen i dagens bergverkslov blir vurdert i denne sammenheng.

Som følge av ikke-diskrimineringsprinsippet i artikkel 9 er Norge forpliktet til å gjøre en eventuell liberalisering av rettigheter i den nye norske minerallovgivningen gjeldende overfor alle OECD-land. Iht. OECDs prinsipp om ikke-diskriminering overfor alle, ikke bare overfor medlemslandene, bør den nye minerallovgivningen ikke inneholde diskriminerende bestemmelser overhodet.

WTO (Verdens Handelsorganisasjon)

WTO (World Trade Organization) er en nyopprettet organisasjon. Den er bygget opp omkring regelverket som regulerer internasjonal handel. Dens virkeområde skal være GATT, dvs. GATT 1994 som inkluderer reglene i GATT 1947 og de multilaterale varehandelsavtalene. Videre vil WTO bl.a. omfatte GATS-avtalen om handel med tjenester (General Agreement on Trade in Services) og TRIMs-avtalen om investeringstiltak i forbindelse med handel med varer. Det er de to sistnevnte avtalene som det er aktuelt å se på i forbindelse med mineralloven.

GATS-avtalen har nedfelt to ikke-diskrimineringsprinsipper; bestevilkårsbehandling og nasjonal behandling. Bestevilkårsbehandling vil si at alle utlendinger skal behandles likt, men at utlendingene kan behandles forskjellig i forhold til de nasjonale. Nasjonal behandling vil si at alle utlendinger behandles likt med de nasjonale.

GATS inneholder et generelt bestevilkårsbehandlingsprinsipp. På enkelte forpliktende områder, som fremgår av en liste, har imidlertid Norge forpliktet seg til nasjonal behandling. Bergverksvirksomhet er ikke positivt nevnt i denne listen. Området er heller ikke nevnt som et unntak fra bestevilkårsprinsippet. I utgangspunktet er Norge således forpliktet til å behandle alle utlendinger likt.

I avtalen er det imidlertid gjort et unntak for økonomiske integrasjonsavtaler, som f.eks. EU. På visse vilkår er GATS-avtalen ikke til hinder for at et medlem er part i eller inngår en avtale om å liberalisere handel med tjenester mellom eller blant partene i en slik avtale. EØS-samarbeidet faller inn under dette unntaket. Det skulle således ikke å være noe til hinder for, utfra GATS-avtalen, at det skjer en forskjellsbehandling mellom nasjoner som er parter i EØS-avtalen og de som ikke er det.

I TRIMS-avtalen er utgangspunktet nasjonal behandling, men det er mulige unntak fra dette. Avtalen innebærer at handelsrelaterte tiltak i forbindelse med investeringer må meldes. Norge har ingen regler om slike tiltak, og har således ikke meldt reservasjoner til avtalen. Da det ikke er anledning til å melde reservasjoner i ettertid, stenger avtalen for innføring av regler om handelsrelaterte tiltak i forbindelse med investeringer i den nye mineralloven.

Konklusjon

Synet til utvalgets flertall er at det ikke er ønskelig eller behov for å diskriminere utenlandske rettssubjekter som vil lete etter, undersøke og utnytte mineralske forekomster i Norge. Tvert imot anses utenlandsk deltagelse som nødvendig for å få en økt leteaktivitet i Norge. Det viktigste er ikke hvilken nasjonalitet leteren eller muteren har, men hvilke rammer som settes for leting, undersøkelse og utnyttelse av mineralske ressurser. Utvalgets flertall viser dessuten til at man allerede i dag har små muligheter til å forhindre at utenlandske rettssubjekter leter etter og erverver mineralske forekomster i Norge. Som nevnt er dette mulig for alle som kan defineres som EØS-borgere eller -selskaper.

Utvalgets mindretall (Fekjær og Jebens) ser ikke tilstrekkelig grunn for en utvidelse av personkretsen som skal få rettigheter etter den nye mineralloven, utover den utvidelse som følger av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.

Begrunnelsen for Fekjærs del er at det vil være nyttig å få erfaring med loven slik den foreslås med utvidelse av den frie leterett, før personkretsen utvides. Han erkjenner den omstendighet at personer og selskaper hvor enn de kommer fra i verden bare kan stifte et datterselskap i Norge eller annet EØS-land for så å lete og erverve på lik linje med EØS-borgere. Likevel vektlegger Fekjær viktigheten av at personer eller selskaper faktisk befinner seg innenfor den juridiske sfære som i alle fall EØS-systemet representerer. Det vil med de sanksjonsordninger og institusjoner som befinner seg i Norge og EØS for øvrig, være lettere å forfølge pliktbrudd i forhold ny minerallov og de lovverk som grenser til mineralloven på dette saksfelt.

5.3 Prinsippet om bergfrihet

5.3.1 Bergregalet

For en utdypende gjennomgang av historikk og innholdet i bergregalet vises til kapittel 3.1 og vedlegg 6.

Bergregalets og bergfrihetens framtid

Ervervssystemet for de mutbare mineralene er regulert i bergverksloven av 1972. Til grunn for systemet ligger bergregalet, som fastslår at de mutbare mineralene tilhører staten. Bærebjelken for ervervssystemet er den frie leteretten (bergfrihetens prinsipp), som innebærer at enhver fritt kan lete etter mineraler på egen eller andres grunn. Kartlegging av landets mineralressurser er en viktig forutsetning for god planlegging og forvaltning av naturressursene. Den frie leteretten søker å legge til rette for slik kartlegging uten store kostnader for det offentlige, ved at næringslivet gis adgang til slik kartlegging.

Ovennevnte regler ivaretar i første rekke næringslivets interesser og samfunnets behov for mineraler. Bergverksloven har imidlertid regler som også skal ivareta andre samfunnsinteresser og grunneiers interesser. Det kan i denne sammenheng vises til regler om erstatning til grunneier for skade, ulempe og avståing av eiendom og rettigheter, regler om sikkerhetsstillelse for eventuell skade og sikring av skjerpeområder, regler om at visse områder er unntatt for skjerping, rapporteringsplikten og bestemmelser om driftskonsesjon.

Systemet som er beskrevet ovenfor har i lang tid vært gjeldende for de mutbare mineralene. Erfaringene med systemet er gode, og utvalgets flertall har derfor ut fra en helhetsvurdering foreslått at systemet opprettholdes for disse mineralene.

Utvalgets mindretall (Jebens), deler ikke flertallets syn. Jebens viser til at behovet for samfunnsmessig kontroll med utvinning av ikke-fornybare ressurser er større i dag enn tidligere, og at samfunnsforholdene også er endret på andre måter. Dette antas å tilsi at prinsippet om bergfrihet ikke bør stå like sterkt ut fra dagens forhold. Således har Sverige i sin nye minerallag (1991: 45) innført et generelt prinsipp om tillatelse til undersøkelse og bearbeidelse av mineraler (loven § 4), riktignok med liberale vilkår.

Videre mener Jebens at de samfunnsmessige hensyn som tilsier et generelt konsesjonsprinsipp, omfatter nasjonale hensyn (ikke minst i forbindelse med Norges tilslutning til EØS), miljøhensyn og hensyn til lokale interesser og det lokale selvstyret. Dessuten taler i samme retning hensynet til Norges folkerettslige og grunnlovsmessige forpliktelser overfor den samiske minoritet, som i særlig grad er avhengig av samfunnsmessig kontroll med miljø og naturressurser for bevaring av sin kultur. Jebens vil ut fra ovenstående gå imot en opprettholdelse av den fri leterett og den automatiske fortrinnsretten for første finner som ligger i bvl. § 8, jf. §§ 16, 23 og 40. Enda mer anses det uheldig å overføre disse reglene til de ikke-mutbare mineralene. Slike bestemmelser kan i realiteten eliminere den samfunnsmessige kontroll som ligger i konsesjonsplikten og i pbl.s regulering av utnyttelsen av grunnarealer. Særlig gjelder dette dersom man har bestemmelser som tillater en prospektør å bane seg vei til å erverve fortrinnsrett til utvinning og kontrakt med grunneier, samt eventuelt rett til ekspropriasjon, før konsesjon er ervervet og forholdet til pbl. er klarlagt.

De registrerbare mineralene

I motsetning til de mutbare mineraler, tilhører de registrerbare mineralene grunneier. I dagens lovgivning reguleres leting etter og erverv av slike forekomster av særlover, alminnelig konsesjonslovgivning og privatrettslige avtaler. Dagens lovsituasjon er imidlertid ikke tilfredsstillende for industrien, og heller ikke for samfunnet utfra et behov for registrerbare mineraler, ønske om arbeidsplasser mv.

Samfunnets behov for bergindustriens produkter øker og endres i pakt med den teknologiske utviklingen i samfunnet. I dag er det intet prinsipielt skille i samfunnets behov for metaller, mineraler eller steinprodukter. Skillet mellom de mutbare og de registrerbare mineralene er derfor kunstig, og den forskjellsbehandling som skjer gjennom bergverksloven, kvarts- og kalklovene og pbl. har ingen forankring i dagens virkelighet. Det er behov for et nytt regelverk for de registrerbare mineralene som motiverer til leting etter og drift på de registrerbare mineralene. Slikt regelverk er også nødvendig for å få kartlagt ressursene og sikret en bærekraftig utvikling også for disse bergartene.

5.3.2 Rettslige skranker, Grunnloven § 105

På bakgrunn av ovennevnte tilstand for de registrerbare mineralene, ble det i NOU 1984: 8 Utnyttelse og forvaltning av mineralressurser, fremmet forslag om å innføre mutbarhet også for de registrerbare mineralene. Prinsippet om den fri leterett og første finners rett ville da gjelde for alle typer mineraler i fast fjell. Forslaget ville innebære at grunneiere fikk innskrenket sin råderett over eiendommen både når det gjelder det faktiske forhold (leteretten) og det rettslige forhold (eiendomsretten til mineralene). Spørsmålet om det ville oppstå erstatningsplikt i henhold til Grl. § 105 reiste seg i denne sammenheng.

I NOU 1984: 8 ble det lagt til grunn at forslaget medførte en rådighetsinnskrenkning som ikke ville være i strid med Grl. § 105. Som utgangspunkt for Minerallovutvalgets arbeid, ønsket man å forelegge forslagene i NOU 1984: 8 for Lovavdelingen i Justisdepartementet.

Lovavdelingens uttalelser av 17. desember 1993 og 20. april 1994

Lovavdelingen uttalte at innføring av mutbarhet for de registrerbare mineralene ville utløse erstatningsplikt etter Grl. § 105, jf. vedlegg nr. 2 og 3. Lovavdelingen mente at man måtte skille mellom leteretten og utnyttingsretten. Rettslig sett står disse ulikt i forhold til Grl. § 105. Når det gjelder forholdet til leting etter mineraler, reises ikke særskilte problemer i forholdet til Grl. § 105. Så lenge eieren blir holdt økonomisk skadesløs, vil inngrepet ikke være i strid med Grunnloven. Grunneieren mister riktignok retten til å kreve vederlag fra andre som måtte ønske å foreta slik leting, og denne retten vil vedkommende ikke få erstattet. Dette vil imidlertid gjelde framtidige hypotetiske inntekter som neppe vil være vernet etter Grl. § 105.

Situasjonen er imidlertid annerledes når det gjelder retten til utnytting av de registrerbare mineralene. Lovavdelingen viser til Innstilling om lov om avståing av grunn mv. til drift av ikke mutbare mineralske forekomster og om lov om endring i bergverksloven, avgitt av et utvalg nedsatt av Industri-, håndverks- og skipsfartsdepartementet 19. januar 1948. Utvalget forutsatte at mineralske forekomster som ikke går inn under bergverksloven, er privat eiendomsrett undergitt og bare vil kunne kreves avstått mot full erstatning til grunneieren. Bergverkslovkomitéen av 1961 sa seg enig i dette.

Legger man til grunn tradisjonell lære, mener Lovavdelingen at det er kunstig å se det forslag som det legges opp til i NOU 1984: 8 som en rådighetsinnskrenkning. Reelt sett vil det dreie seg om en overføring av rettighetene til mineralforekomstene fra grunneier til staten. Hovedregelen ved overføringen av rettigheter, i motsetning til ved rådighetsinnskrenkninger, er at det skal gis erstatning til grunneieren.

I tilknytning til behandling av lov 4. mai 1973 nr. 21 om utvinning av petroleum under land, uttalte Lovavdelingen at mulighetene for at staten skal bli erstatningsansvarlig ved overføring av retten til petroleumsforekomster til staten, synes som et alminnelig utgangspunkt små. Dette ble begrunnet med at produksjon av olje hittil (1973) ikke hadde vært noe ledd i eiendomsrettens utøving i Norge, og muligheten for en slik utnytting hadde vært ansett for fjern.

I den utstrekning forslaget til ny minerallov dreier seg om registrerbare mineraler som ikke har vært et ledd i eiendomsrettens utøving og hvis utnytting har vært ansett for fjern, mener Lovavdelingen at løsningen ikke burde bli annerledes for mineralforekomster enn for petroleumsforekomster. Når det gjelder registrerbare mineraler hvor utnyttingsmuligheten er praktisk og realiserbar, mener Lovavdelingen at en overføring av rettighetene fra grunneier til staten må utløse rett til erstatning for grunneieren.

Minerallovutvalgets syn

Utvalget har tatt Lovavdelingens uttalelse til etterretning og lagt denne til grunn for sitt forslag. Dette innebærer at man ikke kan overføre eiendomsretten til registrerbare mineraler fra grunneier til staten uten å yte grunneier erstatning etter Grl. § 105. Med et slikt utgangspunkt ble en lovendringen som ville utløse erstatningsplikt for staten, vurdert som uaktuell. Isteden foreslås et nytt system:

I tråd med Lovavdelingens uttalelse, foreslår utvalgets flertall å innføre en fri leterett for de registrerbare mineralene. Dette ivaretar bransjens behov for på en enkel måte å få kartlagt hvor det kan finnes drivverdige forekomster. Det ivaretar også samfunnets behov for kartlegging med sikte på en forsvarlig forvaltning av ressursene. Betegnelsen bergfrihetens prinsipp vil ikke bli benyttet i den nye mineralloven. Isteden brukes leterett som en fellesbetegnelse for de mutbare og registrerbare mineralene.

Etter stadiet med fri leterett, foreslås de registrerbare mineralene innordnet i et rettighetssystem. Dette vil sikre finneren notoritet og prioritet for funnet ved at finneren etter funnet kan bli meddelt undersøkelsestillatelse som gir han fortrinnsrett til å få registrert avtale med grunneieren om utnytting av forekomsten. Dersom forhandlingene med grunneier mislykkes, vil rettighetshaveren kunne søke om få rett til å ekspropriere grunn og forekomst etter alminnelige ekspropriasjonsrettslige regler.

Hensynet til grunneieren og hans interesser vil bli ivaretatt ved at grunneier får erstatning uten hensyn til skyld fra skadevolders side, for den skade eller de ulemper eiendommen måtte bli påført som følge av lete- og undersøkelsesvirksomheten. For at grunneiere skal være sikret utbetaling av erstatning, innføres også regler om at grunneier på undersøkelsesstadiet kan kreve sikkerhetsstillelse for eventuelt erstatningskrav. Det foreslås videre innført overgangsregler, slik at grunneiere som selv har interesse av å utnytte en forekomst, i en overgangsperiode har fortrinnsrett til registrering av undersøkelsestillatelse på egen eiendom. Grunneier kan således sikre seg rett til forekomster han allerede er klar over finnes på eiendommen. En rekke områder vil, bl.a. av hensyn til grunneiers interesser, være unntatt fra leting, og derved også fra undersøkelsesarbeider. Til slutt minnes om at grunneier, i den avtale som undersøker med best prioritet har fortrinnsrett til å få registrert, kan kreve inntatt vilkår og betingelser for å ivareta egne interesser.

Samfunnets interesser blir ivaretatt ved regler om at man ikke kan utføre inngrep som medfører unødvendig skade, samt at visse områder er unntatt fra leting. At driften foregår på en forsvarlig måte blir bl.a. ivaretatt av regelen om driftskonsesjon. Ved konsesjon kan det settes vilkår for driften, og berørte parter, herunder grunneier, bruker, kommune, fylkeskommune og fylkesmann, vil bli hørt før konsesjon gis. Bergvesenet skal også godkjenne en driftsplan for virksomheten og føre kontroll med undersøkelsesarbeider og drift.

I tillegg til reglene i mineralloven, har vi dessuten de alminnelige reglene i pbl. som ivaretar samfunnets interesser. Det vises til pbl.s regler om søknadsplikt ved vesentlige terrenginngrep, konsekvensutredninger av større tiltak og at igangsetting av bergverksvirksomhet som oftest krever en reguleringsplan. Virkninger av tiltaket vil gjennom disse reglene bli kartlagt, og man vil få avklart ønskeligheten av virksomheten, samt på hvilke vilkår og med hvilke tilpasninger tiltaket eventuelt kan gjennomføres. Særlige verdifulle områder hvor bergverksvirksomhet overhodet ikke er ønskelig, kan dessuten vernes etter naturvernloven. Selv om det gis tillatelse til selve virksomheten, krever forurensende utslipp og ferdsel med motorvogn i utmark dessuten særlige tillatelser etter hhv. forurensningsloven og motorferdselloven.

Utvalgets mindretall (Jebens), er ikke enig med utvalgets flertall i forslaget om å innføre fri leterett for de registrerbare mineralene. Det vises til hans begrunnelse foran under kapittel 5.3.1 om bergregalets og bergfrihetens framtid.

Lovavdelingens uttalelse av 13. februar 1996

På bakgrunn av at lovforslaget ble endret etter at det var forelagt Lovavdelingen, bestemte utvalget seg for å forelegge et revidert utkast for Lovavdelingen. Deres uttalelse er vedlagt denne rapporten, jf. vedlegg nr. 4. Nedenfor følger deler av Lovavdelingens uttalelse:

«Minerallovgruppen overveier å foreslå at det innføres en rett til leting og undersøkelse etter samt utvinning av mineraler som i dag er ikke-mutbare. Spørsmålet som reises, er om de løsninger det legges opp til, vil utløse erstatningsplikt etter grunnloven § 105.

For så vidt gjelder leting etter ikke-mutbare mineraler, skal en innehaver av letetillatelse etter forslaget kunne foreta de arbeider i overflaten som er nødvendige for å påvise forekomster av slike mineraler (registrerbare mineraler), jf. lovutkastet § 2-1. Innehaveren av letetillatelsen gis her en rett som går lenger enn den som må antas å følge av gjeldende lovgivning, i den forstand at den etablerer en rett for innehaveren av tillatelsen til å utøve en aktivitet på annen manns grunn som man ellers ikke kunne utøvd uten grunneiers samtykke. Dette innebærer en overføring av rett fra grunneier til innehavere av letetillatelser som i prinsippet kunne tenkes å utløse rett til erstatning.

Etter lovutkastet § 2-5 er leteren pliktig til på objektivt grunnlag å erstatte den skade som letearbeidene påfører grunn, bygninger og andre innretninger og anlegg. Utgangspunktet er altså at grunneier skal holdes økonomisk skadesløs. Lovutkastet § 2-5 etablerer imidlertid bare et erstatningsrettslig vern ved tingskade. Annet tap som grunneieren måtte lide, er ikke underlagt erstatningsrettslig vern etter utkastet. Det er imidlertid vanskelig her å kunne tenke seg andre typer tap som grunneieren kan lide. F eks vil vi anta at det forhold at grunneieren går glipp av muligheten til å kreve vederlag for leteretten, normalt ikke vil være et tap som vil være vernet etter grunnloven § 105. Et mulig tap ved siden av tap ved tingskade, kan muligens være tap pga ulempe (etter utkastet gir ikke økonomisk tap som følge av ulempe grunnlag for erstatning). Med de beskjedne inngrep som leteren har adgang til å foreta etter utkastet, vil det sannsynligvis i praksis ikke oppstå ulemper som fører til økonomisk tap for grunneieren. På denne bakgrunn er det muligens overflødig med erstatningsrettslig vern i forhold til ulemper. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at et slikt vern er etablert i oreigningsloven § 4, som på mange måter ellers har store likhetstrekk med den ordningen som foreslås her. Se for øvrig vårt brev til Nærings- og energidepartementet 20 april 1994 om oreigningsloven § 4.

Når det gjelder undersøkelser etter mineraler (lovutkastet kapittel 3), står dette prinsipielt sett i samme stilling i forhold til grunnloven § 105 som leting etter mineraler, og vi viser for så vidt til det som er sagt like ovenfor. I forhold til undersøkelser etter mineraler kan det imidlertid lettere tenkes å oppstå ulemper. Det bør derfor overveies om erstatningsbestemmelsen (utkastet § 3-11) bør utvides til å omfatte rett til erstatning som følge av ulemper som undersøkelsen medfører. Det må imidlertid være en klar forutsetning at ulempen fører til økonomisk tap.

For så vidt gjelder utnyttelsen av ikke-mutbare mineraler, legges det i lovutkastet opp til en ordning der [d]epartementet kan gi registrant tillatelse til å kreve avstått registrerbar mineralsk forekomst eller rett til å utvinne slik forekomst (lovutkastet § 5-2). Vi oppfatter utkastet slik at at det med dette etableres en ekspropriasjonsordning der grunneieren (rettighetshaveren) skal ha krav på erstatning etter alminnelige ekspropriasjonsrettslige regler. I så fall reiser ikke denne delen av forslaget problemer i forhold til grunnloven § 105. (Så vidt vi kan se er det i lovutkastet ikke sagt noe om erstatning og erstatningsfastsettelsen ved ekspropriasjon. Dette bør innarbeides, f.eks. i lovutkastet § 5-1 tredje ledd.)»

I forlengelsen av Lovavdelingens kommentarer viser uvalget til forslag til §§ 2-6 og 3-11 som nå pålegger et objektivt erstaningsansvar også for ulemper som medfører økonomisk tap for grunneier. §§ 5-1 til 5-3 inneholder nå dessuten regler om erstatning og erstatningsfastsettelsen. I lovutkastet §§ 5-1 og 5-2 er det tatt inn at ekspropriasjon skal skje mot erstatning. I § 5-4 er det en bestemmelse om at oreigningsloven og ekspropriasjonserstatningsloven får anvendelse.

5.4 Grunneiers stilling

Ved utarbeidelsen av utkastet til ny minerallov, har utvalget tatt sikte på å finne løsninger som ivaretar interessene til berørte grunneiere. Dette sentrale hensynet kommer til uttrykk i lovforslaget på flere punkter.

Nedenfor vil det bli gitt en oversikt over grunneiers stilling i forhold til de ulike stadiene i prosessen som leder frem til mineralutvinning. En nærmere redegjørelse for de enkelte lovbestemmelsene er gitt i etterfølgende delkapitler og i de spesielle merknader til de enkelte bestemmelser.

5.4.1 Grunneiers stilling ved leting og undersøkelser

Letearbeider

Lovforslaget innebærer en videreføring av prinsippet i gjeldende bergverkslov om at det kan letes etter mutbare mineraler på andres grunn, men utvidet slik at leteretten også skal omfatte registrerbare mineraler, jf. kapittel 5.6.

Utvalget foreslår samtidig en innstramming av leteretten ved at det innføres krav om letetillatelse for å kunne utføre letearbeider. Gjennom et slikt krav kan en frata personer som har brutt regelverket retten til å utføre letearbeider, enten ved at Bergvesenet nekter å gi tillatelse, eller ved at de trekker tillatelsen tilbake, jf. §§ 2-1 og 12-1. Grunneier kan selv utøve kontroll med leteaktiviteten ved å be letere om å legitimere sin rett ved å fremvise gyldig letetillatelse. Skulle leteren utføre arbeider som ikke er lovmessige, kan grunneier ta kontakt med Bergvesenet, som kan trekke tilbake tillatelsen.

I lovforslaget er omfanget av leteretten presisert, slik at det fremgår at leting kun omfatter arbeider som utføres i overflaten, jf. § 2-2. Det fremgår ellers av bestemmelsen at inngrep som kan medføre skade av betydning, krever samtykke fra grunneier og bruker. Skulle det i forbindelse med arbeidene oppstå skade på grunn, bygninger etc. eller ulempe av annet slag, må leteren erstatte dette fullt ut, uavhengig av om han kan lastes for skadene eller ulempene, jf. § 2-6. En slik objektiv erstatningsplikt vil også foreligge selv om arbeidene er utført med tillatelse fra grunneier, så fremt ikke grunneier har gitt særlig avkall på denne retten. Det skal her legges til at det trolig kun i helt spesielle tilfelle vil kunne oppstå erstatningsbetingende skade eller ulempe i forbindelse med letearbeider, da leteretten innenfor lovens ramme er av begrenset omfang, jf. § 2-2 og kapittel 5.6.

En viktig bestemmelse i forhold til grunneiere er at letearbeider ikke kan utføres uten grunneier og brukers tillatelse i innmark og i område som ligger mindre enn 100 meter fra bygning av enhver art, unntatt utløer og skur (§ 2-3). Dette er en videreføring av en tilsvarende bestemmelse i gjeldende rett, jf. kapittel 5.7.3. Utvalget foreslår også videreført kravet om at leter skal sikre leteområdet på en varig måte etter at arbeidene er avsluttet, jf. § 2-5 og kapittel 5.6.8.

Undersøkelsesarbeider

Et ledd i utvalgets forslag til nytt ervervssystem, er forslaget om at undersøkelsesretten både skal gjelde mutbare og registrerbare mineraler. Det foreslås imidlertid ingen vesentlige endringer i selve omfanget av undersøkelsene sammenlignet med den rett muteren har etter gjeldende rett, jf. § 3-5. Dette innebærer bl.a. at retten fortsatt er begrenset slik at arbeider som kan medfører vesentlig skade krever særlig tillatelse fra grunneier og bruker, jf. kapittel 5.6. Undersøkelsesretten gir ellers en viss utvidelse i retten til adkomst samt til oppsamlings- og arbeidsplass, jf. kapittel 5.6.4.

I likhet med hva som gjelder for letearbeider, kan det ikke foretas arbeider i innmark eller nærmere enn 100 meter fra bygning av enhver art, unntatt utløer og skur med mindre grunneier og bruker samtykker, jf. kapittel 5.7.3.

Grunneier har en mulighet til å kontrollere at undersøkelsesarbeidene vil bli utført i overensstemmelse med lovens bestemmelser, og i samsvar med øvrige relevante lovbestemmelser, gjennom det varsel undersøkeren skal sende til grunneier minst 3 uker før arbeidene starter, jf. § 3-8. Varselet skal inneholde en plan for arbeidet, en redegjørelse for hvilke skader som kan oppstå samt hvilke tiltak som er tatt for å hindre slik skade. Utvalget foreslår at varselet skal gis på et eget skjema slik at man sikrer at grunneiere får den informasjon de har behov for, jf. kapittel 5.6.6.

Varselet vil ellers gi informasjon som gjør at grunneier kan vurdere behovet for å utøve sin rett til å kreve sikkerhet for skader som kan oppstå i forbindelse med arbeidene. Slik sikkerhet kan grunneier kreve i alle tilfeller der det kan oppstå skade, jf. § 3-9 og kapittel 5.6.7. Når det gjelder erstatning har undersøkeren plikt til å erstatte skader og ulemper på grunn, bygninger ol. som skyldes undersøkelsesarbeidene, jf. § 3-11. Det er i denne forbindelse ikke noe krav om at undersøkeren skal ha opptrådt uaktsomt.

Plikten for undersøker til å sikre undersøkelsesområdet etter at arbeidene er utført, foreslås videre­ført, jf. § 3-10 og kapittel 5.6.8.

5.4.2 Grunneiers stilling ved erverv av forekomst

En viktig endring i utvalgets forslag til ny minerallov, er at prospektører som investerer midler i leting og undersøkelse etter registrerbare mineraler, gis visse rettigheter fremfor andre til å registrere erverv av en eventuell forekomst og drive ut denne.

Førsteretten er sikret ved at det for å få driftskonsesjon på forekomster av registrerbare mineraler, stilles krav om at man har en registrert avtale med grunneieren, jf. § 6-2. Slik avtale kan kun registreres når man har undersøkelsestillatelse med best prioritet i området der forekomsten ligger, jf. § 4-5.

Ordningen innebærer imidlertid ikke at grunneier plikter å inngå avtale med undersøker med best prioritet. Dersom grunneier ønsker at området skal forbli uberørt, eller han synes vederlaget for avtalen er utilfredsstillende, kan han avstå fra avtaleinngåelse.

En annen sak er at prospektøren kan søke om ekspropriasjon av forekomsten slik tilfellet er i dag, jf. kapittel 5.12. Vurderingen av om ekspropriasjonstillatelse skal gis, vil følge de samme kriterier som etter dagens lovgivning, jf. § 5-2. Adgangen til å lete og undersøke etter registrerbare mineraler gir imidlertid prospektøren en større faktisk mulighet til å finne egnede forekomster, og til å dokumentere at forekomsten er av en slik karakter at ekspropriasjonstillatelse bør gis.

Grunneier er likeledes fri til å inngå avtale med andre interessenter enn undersøker med best prioritet. Slike avtaler vil imidlertid ikke kunne registreres, og vil bare kunne realiseres dersom undersøkere med bedre prioritet mister sin prioritet eller avstår fra denne.

5.4.3 Arbeid og drift på egen grunn

Grunneier kan i kraft av sin eierrådighet utføre lete- og undersøkelsesarbeider på egen eiendom uten tillatelser fra Bergvesenet. For å vinne rett etter ervervssystemet, og slik sikre seg førsterett til driftskonsesjon på forekomster av mutbare mineraler og registrerbare mineraler, må imidlertid grunneier skaffe seg undersøkelsestillatelse i det aktuelle området på samme måte som andre. Tillatelse vil bli gitt forutsatt at grunneier ikke tidligere har brutt bestemmelser i mineralloven og at han betaler det lovbestemte gebyret, jf. § 3-1. I tillegg er det nødvendig å ha letetillatelse for å få undersøkelsesetillatelse. Slik tillatelse kan innhentes samtidig med undersøkelsestillatelsen og under tilsvarende forutsetninger om bl.a. gebyrinnbetaling, jf. § 2-1.

Et system der grunneier må registrere seg på lik linje med andre prospektører er i samsvar med gjeldende rett for mutbare mineraler, men er nytt for de registrerbare mineralene. At grunneier er underlagt de samme krav til prioritet som øvrige interessenter, er en nødvendig forutsetning for å få ervervssystemet for de registrerbare mineralene til å fungere etter sin hensikt. For at grunneier skal være sikret fortrinnsrett til å drive ut kjente forekomster på egen eiendom, foreslår utvalget en overgangsbestemmelse slik at grunneier har fortrinnsrett i en overgangsfase til å søke undersøkelsestillatelser for registrerbare mineraler, jf. § 13-1 og kapittel 5.21.

5.4.4 Grunneiers stilling ved drift og avslutning av drift

For å drive ut mineralske forekomster er det nødvendig med konsesjon, jf. § 6-2, likevel med unntak for små forekomster. I forbindelse med behandling av konsesjonssøknader vil berørte grunneiere bli hørt, jf. kapittel 5.13. I tillegg til å uttale seg om hvorvidt konsesjon bør gis, vil de også kunne uttale seg om hvilke vilkår som bør settes for en eventuell konsesjon. Det følger direkte av lovutkastet § 6-1 at fore­komsten skal drives ut på en bergmessig forsvarlig måte. Herunder hører at bruddet eller gruven skal avsluttes og tilbakeføres på en måte som gjør at miljøet blir minst mulig skjemmet. Videre vil en gjennom vilkår bl.a. kunne sikre at driften skjer slik at forurensende avrenning unngås, samt hindre at det skapes unødige faremomenter på eiendommmen. Vilkårene vil således bidra til at driften er til minst mulig sjenanse for omgivelsene, og at miljøet totalt sett lider minst mulig.

Grunneier vil i kraft av å være eier av de registrerbare mineralene på sin eiendom, normalt kreve avtaleregulert hvor mye som skal betales for uttaket av registrerbare mineraler. Dersom forekomsten er ekspropriert fra grunneier, skal det ved ekspropriasjonsskjønnet fastsettes erstatning for forekomsten samt andre vilkår for drift og avslutning av drift. Grunneier kan også i avtalen stille betingelser om sikring og opprydding, og slike betingelser kan også fremgå av et ekspropriasjonsvedtak, jf. kapittel 5.17.6.

Når det gjelder de mutbare mineralene, stiller situasjonen seg annerledes siden det er staten og ikke grunneier som eier forekomsten. Grunneier vil motta en årsavgift ved uttak av mutbare mineraler. Årsavgiften som pt. maksimalt beløper seg til 24.000. pr. utmål, foreslås videreført i den nye loven, men slik at maksimalbeløpet knyttes opp til rettsgebyret og settes til 50 ganger rettsgebyret, jf. kapittel 5.19.5.

I kraft av annen lovgivning enn bergverkslovgivningen, har grunneier i dag et subsidiært ansvar for opprydding og sikring på sin eiendom. Ansvaret vil fremdeles være der etter den nye mineralloven, og grunneier må selv i avtalen med prospektøren om registrerbare forekomster sørge for nødvendige ryddings- og sikkerhetstiltak.

5.5 Mineralske byggeråstoffer (sand, pukk og grus mv.)

Etter gjeldende rett er det en rekke lover og forskrifter som regulerer ulike forhold knyttet til forekomster av sand, pukk, grus ol. (I utvalgets lovforslag gitt samlebegrepet mineralske byggeråstoffer). Det er imidlertid med enkelte begrensede unntak, ingen særlige regler for denne type forekomster. I den grad det fore­ligger reguleringsbehov for slike forekomster, må derfor myndighetene finne hjemmel for dette i generelle lover som pbl., K, forurensningsloven ol., jf. kapittel 3.5.

Det kan stilles spørsmål ved om denne lovgivningen er tilstrekkelig for å fremme en god forvaltning av forekomster av mineralske byggeråstoffer, der både hensynet til ressursforvaltning og den konkrete grunnutnyttelsen blir ivaretatt. Denne problemstillingen har siden 1980 vært drøftet i flere offentlige utredninger og meldinger. Ingen av utredningene har imidlertid resultert i regelendringer. Utvalget er i sitt mandat bedt om på nytt å vurdere behovet for endrede eller nye regler på dette området.

5.5.1 Tidligere utredninger og meldinger

I langtidsprogrammet for 1978-81 fremhevet Regjeringen behovet for å få en bedre oversikt over de mineralske råstoffene. Dette var bakgrunnen for delutredningene om hhv. Sand- og grus og Industrimineraler, samt den etterfølgende utredningen om Utnyttelse og forvaltning av mineralressursene.

Sand og grus – NOU 1980: 18

Utvalget hadde som mandat å fremme forslag om retningslinjer for forvaltningen av sand- og grusressursene. Det valgte også å inkludere i sine forslag fastfjellforekomster som nyttes til byggeråstoff (pukk) pga. sammenhengen mellom utnyttelsen av naturgrus og nedknust fjell.

Utvalget delte inn problemstilllingene i to hovedgrupper, henholdsvis ressurs­problemer og grunnutnyttelsesproblemer. Ressursproblemene omfatter de spørsmål som knytter seg til naturkapitalen og bruken av den, for landet som helhet og de enkelte distrikter. Grunnutnyttelsesproblemene omfatter spørsmål som knytter seg til grunnutnyttelse og miljøkonsekvenser lokalt på stedet der den enkelte forekomst eller massetak befinner seg.

Utvalget mente at ansvaret for ressursforvaltningen i hovedsak burde legges til fylkeskommunens organer og inngå som ledd i fylkesplanleggingen.

Når det gjaldt problemene knyttet til grunnutnyttelsen, mente utvalget at disse kunne løses ved å kreve tillatelse for alt uttak av sand, pukk og grus, utover det som er nødvendig til dekning av husbehov. Tillatelsessystemet ble foreslått etablert gjennom en ny lov om uttak av sand, grus og fjellforekomster for knusing. I henhold til forslaget kunne det i en eventuell tillatelse stilles vilkår knyttet til uttaket, f.eks. uttakets omfang, sikring, skjerming, tilbakeføring, fond etc. Saksbehandlingen ble foreslått lagt opp slik at søknad skulle behandles og avgjøres av kommunestyret.

Åpninger m.v. etter masseuttak – NOU 1980: 56

Utvalget skulle etter mandatet vurdere sikkerhetsspørsmål i forbindelse med åpninger etter drift på ikke-mutbare mineraler. Utvalget foreslo en egen forskrift som skulle ivareta disse forholdene. I utkastet til forskrift var det ikke gjort forskjell mellom uttak av sand, pukk og grus og andre ikke-mutbare mineraler.

Industrimineraler – NOU 1982: 24

Utvalget hadde som mandat å gi oversikt over ressurs­ene av industrielle mineraler i Norge og ta opp spørs­mål i forbindelse med kartlegging, anvendelsesområder og forvaltning av disse ressursene. Utvalget har i tillegg til de vanlige industrimineralene, tatt med en omtale av knuste steinmaterialer, dvs. pukk.

Utvalget fremmet enkelte generelle forslag vedrørende den gjeldende minerallovgivningen. Bl.a. ble det gitt uttrykk for ønskeligheten av én felles minerallov som skulle erstatte de ulike spesiallover knyttet til mineralvirksomhet og ta opp i seg forslaget i ­NOUen fra 1980 om en egen lov om sand, grus og knuste steinmaterialer.

Utnyttelse og forvaltning av mineralressurser – NOU 1984: 8

Iht. mandatet skulle utvalget gi en langsiktig vurdering av utvinning og foredling av mineralske råstoffer i Norge, inkludert en vurdering av samfunnsmessige mål og eventuelle endringer av lovverk.

En sentral del av utvalgets forslag var et utkast til ny minerallov som skulle samle, ajourføre og forenkle lovverket om mineralske råstoffer. Utvalget foreslo ensartede regler for erverv av mineralske forekomster, herunder forekomster av sand, pukk og grus. Videre inneholder lovforslaget en bestemmelse med krav til driftskonsesjon som skulle gjelde all mineralutvinning, både fra fast fjell og løsmasser, herunder sand, pukk og grus. Utvalget viste til at et slikt konsesjonskrav kan sikre en gjensidig tilpasning mellom mineralvirksomheten på den ene siden og grunneiernes, naboenes og allmennhetens interesser på den annen side og at det offentlige ville gis en mulighet til å foreta en rimelig forhåndskontroll av driftsplanene. Gjennom adgangen til å sette vilkår i konsesjonen om sikring av farlige åpninger og rehabilitering av landskapet ville man allerede ved start av uttaket få regulert fremtidige problemområder. Videre ville et krav om driftskonsesjon ikke utelukkende ivareta offentlige hensyn, men også beskytte bergindustriens interesser, ved at useriøse søkere som f.eks. mangler faglige kvalifikasjoner til å kunne stå ansvarlig for driften ikke meddeles konsesjon.

Lovstrukturutvalget – NOU 1992: 3

Utvalget viste til at Miljøverndepartementet på nytt hadde tatt opp forslaget til en adskilt lov om sand- og grusforekomster med sikte på å regulere inngrep. Utvalget uttalte at de ikke så behov for noen adskilt lov om sand- og grusforekomster, og at det isteden burde vurderes om slike bestemmelser bør inntas i minerallovgivningen.

Utvalget reiste spørsmål om pbl. § 84 bør inntas i en ny minerallov, selv om denne bestemmelsen er fastsatt for å regulere inngrepet i naturen, og ikke gjelder ønsket om å styre ressursene. Dersom dette ikke er aktuelt ....understrekes betydningen av at det trekkes en klar grense mellom hvilke hensyn som skal ivaretas i minerallovgivningen og i plan- og bygningslovens regler om masseuttak.

Den regionale planleggingen og arealpolitikken – St.meld. nr. 31 (1992-93)

I meldingen uttalte Miljøverndepartementet følgende om lovverket om forvaltningen av sand- og grusressursene:

«Miljøverndepartementet mener at bl.a. plan- og bygningslovens planleggingsbestemmelser, bestemmelsene om konsekvensutredninger og bestemmelsene om søknad, tillatelse og kontroll, gir styring av hvilke arealer som skal tilrettelegges for uttak, og omfattes av uttak. Når det gjelder sand- og grusuttak fra vassdrag, vil det være nødvendig med tillatelse etter vassdragsloven der tiltaket er til ulempe for allmenne interesser. I den grad masseuttak innebærer forurensning av grunnvann og medfører ulempe pga. støv og støy, vil forurensningsloven ha betydning. Det kan likevel være behov for ytterligere konsesjonsbestemmelser, f eks knyttet til minerallovgivningen, for å fastlegge nærmere vilkår for driften av uttaket.»

5.5.2 Hvorfor egen behandling av mineralske byggeråstoffer?

Mineralske byggeråstoffer som sand, pukk og grus har tradisjonelt blitt behandlet separat fra andre mineralske råstoffer. Det er imidlertid grunn til kritisk å se på i hvilken utstrekning disse mineraler bør undergis en slik adskilt behandling. I den forbindelse må det drøftes hva som særkjenner utvinning av mineralske byggeråstoffer og hva som er likhetene med annen mineralutvinning. Svarene på disse spørsmålene vil danne grunnlaget for vurderingen av i hvilken grad det fore­ligger særtrekk som tilsier at mineralske byggerå­stoffer blir underlagt andre regler og andre forvaltningsrutiner enn øvrige mineralråstoffer.

Utvalget vil peke på flere forhold knyttet til ressursforvaltning, lokalisering og drift som i varierende grad kan tale for at mineralske byggeråstoffer i enkelte sammenhenger undergis egne regler:

Felles bruksområde – ressursforvaltning

Sand, pukk og grus har normalt det samme hovedbruksområde, nemlig som råstoff for bygge- og anleggsindustrien. Avtagerne og markedene er således delvis de samme for disse produktene. Bl.a. i kraft av dette, regnes produktene ofte sammen i næringsstatistikker.

Statistikk over omsetning av mineralske råstoffer i Norge viser at det kun er omsetning av olje som er større enn sand, pukk og grus vurdert såvel ut fra kvantum som verdi. Hvert år blir det tatt ut ca. 50 mill. tonn med sand, pukk og grus i Norge. Denne produksjonen utgjør i dag en førstehåndsverdi på ca. 2,3 mrd. NOK pr. år. Forbruket fordeler seg på 46 % til veier, 20 % til betong og 34 % til andre formål. Ubearbeidet nyttes det til fyllmasse ved veianlegg ol. Ellers inngår råstoffene i produksjon av betongvarer.

Det ble lagt stor vekt på bruksområde som felles­nevner i NOU 1980: 18 Sand og grus. I beskrivelsen av hvordan NOUen er lagt opp heter det at Utvalget har tatt utgangspunkt ... i samfunnets store behov for sand, grus og pukk som byggemateriale på mange viktige områder..... Utvalget valgte å inkludere pukk i sin utredning nettopp med den begrunnelse at det kan være et felles marked for disse produktene. Det uttalte at det er et mål å bruke knuste masser i økende grad, for å spare gode løsmassekvaliteter. I ressursforvaltningen vil man stå overfor avveininger og valg mellom den ene og den annen av disse ressurstypene. Inndelingen basert på bruksområde har altså en relevans i den konkrete ressursforvaltningen. Utnyttelsen av forekomstene av sand og grus, samt fore­komster egnet til pukkproduksjon må derfor ses i sammenheng, i det nasjonale-, regionale- og lokale planleggingsarbeidet.

Dette hensynet til felles ressursforvaltning av mineralske byggeråstoffer synes å ha preget 1980 NOU'en i slik grad at utvalget foreslo en egen lov for sand, pukk og grus.

Av andre produkter som brukes i forbindelse med bygg og anlegg, er blokkstein. Anvendelsen er imidlertid et helt annet ved at steinen skal brukes i fasade/dekor ol., og ikke som fyllmasse eller betong. Kvalitetskravene er store, og prisnivået er deretter.

Mange, spredte forekomster

Sand- og grusforekomster samt forekomster som er egnet til pukkproduksjon har til felles at de normalt er hyppig forekommende over hele Norge og ofte lett tilgjengelige. Her skiller de seg fra drivverdige metallforekomster og de fleste industrimineralforekomster. Hyppigheten er en faktor som gjør at prisene er lave, og dermed gjør råstoffene velegnet til byggeråstoffer hvor det trengs store mengder materialer. De lave prisene i forhold til volum og vekt, gjør at transportkostnadene relativt sett blir høye. Dette favoriserer forekomster med korte avstander til brukerne.

I mange sammenhenger stilles det imidlertid ­høyere eller mer spesifikke krav til egenskaper ved råstoffene i bygg- og anleggsbransjen. F.eks. må stein til bruk i veidekke ofte ha høy hardhetsgrad og lys farge. Aktuelle forekomster er dermed mer begrenset. I så måte kan produktene sammenlignes med industrimineraler som f.eks. kalk.

Av mineraler er det ikke bare sand, pukk og grus som brukes som byggeråstoff. I prinsippet vil også løsmasseforekomster av større steintyper enn grus kunne brukes til byggeråstoff. Videre benyttes leire som råstoff i produksjon av lettbetong. Grunnen til at slike forekomster tradisjonelt ikke har vært omtalt sammen med sand, pukk og grus er bl.a. at disse er av relativt sett liten økonomisk betydning.

Felles driftsproblematikk

Når det gjelder drift av sand- og grusforekomster, er det likhetstrekk ved driftsmåten. Dette fordi produktene er prosessert fra naturens side. Det er dermed ikke nødvendig med bryting av fjell. Det stilles likevel krav til kompetanse for å kunne drive uttakene slik at estetiske og sikkerhetsmessige hensyn samt hensynet til en effektivt ressursutnyttelse, blir ivaretatt.

Pukkverk er når det gjelder driftsmetode, lik nedknusing av fjell til industrimineral eller malmproduksjon, med unntak av at det ikke er nødvendig med noen separasjonsprosess. Driftsproblematikken vil imidlertid variere betydelig avhengig av størrelsen. Verkene kan således variere fra de helt små, til pukkverk med årlig uttak på mer enn 1 million m3 . Sistnevnte verk krever bred bergverksmessig kompetanse, og problemstillingene knyttet til miljø, sikkerhet etc. skiller seg ikke fra tradisjonell bergverksdrift.

5.5.3 Behovet for endrede/nye regler

Lete- og undersøkelsesstadiet

I dag er det ingen særlig lete- eller undersøkelsesadgang for mineraler som benyttes som byggeråstoff, jf. kapittel 3. Det kan reises spørsmål om det er behov for å innføre en slik adgang knyttet til samtlige eller enkelte av denne type mineraler.

En slik adgang vil innebære et visst inngrep i grunneiers rådighet over sin eiendom. Spørsmålet er derfor om vesentlige samfunnsmessig grunner tilsier at det innføres lete- og undersøkelsesrett for mineralske byggeråstoffer, slik utvalget foreslår for de registrerbare mineraler. Siden forekomster av mineralske byggeråstoffer er hyppig forekommende, finner ikke utvalget dette nødvendig. Som følge av at mineralene er vanlige, vil tilgangen på forekomster være god, og mulighetene for å komme til enighet med grunneier om rett til undersøkelser og utnyttelse være tilfredsstillende.

Som nevnt ovenfor stilles det også i bygg- og anleggsbransjen etterhvert større krav til spesifikasjoner knyttet til enkelte produkttyper. I disse tilfellene kan anvendelige forekomster være vanskeligere å påvise, og mer omfattende og kostnadskrevende prospekteringsarbeider kan bli nødvendige. I slike tilfeller vil situasjonen kunne være direkte sammenlignbar med prospektering etter industrimineraler. Reelle hensyn kan tale for å likestille disse mineraltypene mht. leting og undersøkelse.

Disse hensyn kan ivaretas ved å legge bygg- og anleggsråstoff med slike særskilte egenskaper inn i gruppen av registrerbare mineraler. Hvilke typer mineraler som bør omfattes av denne gruppen, vil kunne variere ettersom kravene hos brukerne endrer seg med tiden. For å sikre en nødvendig fleksibilitet, samt å hindre detaljerte oppregninger i loven, er det i § 1-4 annet ledd foreslått en generell hjemmel for departementet til ved forskrift å bestemme at mineraler med nærmere definerte egenskaper er å anse som registrerbare.

Det fremgår av lovteksten at de relevante egenskaper ikke bare kan knytte seg til den kjemiske sammensetningen av mineralet, men også til andre egenskaper som egenvekt, farge, slitasjemotstand ol. Dette er nødvendig fordi bygg- og anleggsbransjens produktbehov ofte knytter seg til slike tekniske parametere.

Utvalget finner det derimot hverken hensiktsmessig eller naturlig å la minerallovens bestemmmelser få anvendelse ved leting etter og undersøkelse av mineralske byggeråstoffer.

Ervervsstadiet

En naturlig følge av at det ikke foreslås en alminnelig lete-og undersøkelsesadgang etter mineralske byggeråstoffer, er at det heller ikke foreslås en særlig ervervsadgang for disse mineralene, med unntak av mineraler som er gjort registrerbare ved forskrift.

De bygge- og anleggsråstoffer som iht. forskrift blir definert som registrerbare mineraler vil i kraft av dette følge minerallovens regler om erverv av registrerbare mineraler, jf. lovutkastet § 1-4 andre ledd. Prospektøren vil dermed kunne registrere prioritet i et undersøkelsesområde og få rett til drift på forekomsten. Dersom grunneier motsetter seg å inngå avtale om rett til å utvinne forekomsten, vil undersøkeren ha rett til å søke om å få ekspropriert forekomsten.

Ekspropriasjonshjemmel følger av lovutkastet § 5-2 første ledd. Iht. til denne bestemmelsen kan undersøker søke om rett til ekspropriasjon for drift på forekomst av registrerbart mineral. Bestemmelsen er ment å videreføre prinsippene i IM om grunnavståing til mineralutvinning av ikke-mutbare mineraler. Sett i forhold til denne loven kan det reises spørsmål om det foreliggende forslag kan innebære en viss innsnevring. IM åpner således for at det kan søkes om ekspropriasjon for å bryte fjell til bruk som pukk. Forslaget til § 5-2 første ledd vil gi en tilsvarende ekspropriasjonsadgang, men være begrenset til de tilfeller hvor det er tale om en forekomst som faller innenfor en forskrift fastsatt med hjemmel i lovutkastet § 1-4 andre ledd.

Spørsmålet er om en slik ekspropriasjonsadgang er tilstrekkelig for å ivareta samfunnsmessige hensyn. Etter utvalgets vurdering virker det logisk å legge de samme vurderinger til grunn i valget av hvilke mineraler som skal defineres som registrerbare og hvilke mineraler som kan være gjenstand for ekspropriasjon. I begge tilfelle er det snakk om et inngrep i grunneiers rådighet som forsvares av hensyn til behovet for tilgang til begrensede naturressurser.

Når det gjelder grus, sand og leire, gjelder IM kun dersom forekomsten har særlige verdifulle egenskaper, eller er av særlig betydning for industrien. Når sistnevnte er tilfelle, vil råstoffet uansett kunne anses å være et registrerbart mineral da det har bruksområder ut over bygg- og anleggsråstoff. Sand, grus og leire som ikke har andre bruksområder, vil etter det nye forslaget kunne bli definert som registrerbart dersom det anses å ha særlige verdifulle egenskaper, jf. lovutkastet § 1-4 andre ledd. Gjeldende rett og forslaget til ny bestemmelse er derfor sammenfallende for grus, sand og leire.

For øvrig vil en tiltakshaver kunne søke om ekspropriasjon etter annen lovgivning. Bryting og knusing av fjell til bruk som pukk er å anse som et industritiltak, og ekspropriasjon av forekomst til slikt bruk kan antakelig gis etter lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eiendom. Videre kan planmyndigheten ekspropriere forekomster av mineralske byggeråstoffer med hjemmel i pbl. kapittel VIII, særlig § 35 nr. 1, dersom området er regulert til mineraluttak/industri, jf. kapittel 5.12.1.

Driftsfasen

Som nevnt under kapittel 3.3 er det i dagens lovgivning ingen særskilt hjemmel for reguleringer av selve driften av massetak der det tas ut byggeråstoffer. Pbl.s bestemmelser om utfyllende bestemmelser til reguleringsplan (§ 25, jf. § 26), gir ikke tilfredsstillende hjemmel for å regulere hvordan driften skal foregå forsåvidt gjelder den bergmessige drift. Det vil også ofte være tilfeldig om reguleringshjemmelen i pbl. benyttes og hvordan den benyttes, avhengig av hvilken kompetanse som finnes i den enkelte kommune.

Iht. pbl. kan det kun settes vilkår knyttet til utformingen av bruddet ol. Dette har sammenheng med at det faller utenfor pbl.s formål å ivareta de mer tekniske og bergverksmessige sidene ved driften. Dette medfører at bl.a. følgende hensyn faller utenfor:

  • Sørge for at massetaket utvinnes slik at det er enkelt å sikre området etter drift.

  • Effektiv og full utnyttelse av forekomsten.

  • Kontrollere tiltakshavers kompetanse.

Behovet for å ivareta disse hensynene har ført til at K er benyttet som hjemmel for å sette driftsvilkår. Siden denne loven er en ervervslov, er den ikke tilstrekkelig tilpasset regulering av driftsforhold. Muligheten til å sette vilkår knyttet til driften foreligger kun i forbindelse med eiendomsoverdragelser og leieavtaler ol. av lengre varighet enn 10 år. Dette innebærer f.eks. at start av drift som ikke skjer i forbindelse med overdragelser av eiendom, normalt ikke blir underlagt vilkår. Selv om det foreligger et konsesjonspliktig forhold, er det ikke alltid at eiendommens potensiale mht. mineralske forekomster er fremtredende under konsesjonsbehandlingen. De lokale konsesjonsmyndighetene har derfor ikke foranledning til å trekke inn Bergvesenet.

Det åpenbare problemet med mangel på egen hjemmel for driftskonsesjon har vært omtalt i tidligere forslag til nye regler. I NOU 1984: 8 Utnyttelse og forvaltning av mineralressurser understrekes behovet for krav om driftskonsesjon for all mineralutvinning, herunder uttak av sand, pukk og grus.

Minerallovutvalget foreslår derfor at slike fore­komster underlegges krav til driftskonsesjon. Det foreslås imidlertid unntak fra konsesjonsplikten for uttak på mindre enn 50.000 m3 brutto masse når uttaket er i overensstemmelse med reguleringsplan og det er fastsatt vilkår for drift i planen, jf. lovutkastet § 6-3. For nærmere beskrivelse av forslaget vises til fremstillingen i kapittel 5.13.

Avgift på løsmasser?

Løsmasser som sand og grus er en begrenset ressurs. Når dagens forekomster av løsmasser er slutt, vil disse måtte erstattes av produkter som bearbeides før bruk. Dette vil bl.a. kunne medføre at byggeråstoffer blir dyrere og at transportveiene blir lenger. Mangel på løsmasser kan også innebære at tilgangen på gode byggeråstoffer blir dårligere. Det er derfor viktig at forekomstene av løsmasser i Norge ikke brukes på en ukritisk måte.

I den svenske offentlige utredningen SOU 1995: 67, anslår en at omlag 50 svenske kommuner vil være uten brukbare løsmasseressurser innen 30 år. I et forsøk på å motvirke denne utviklingen, har Sverige innført en ekstraordinær avgift på løsmasser på kr 5 pr. tonn. Hensikten med en slik avgift er at den skal gjøre bruk av naturgrus mindre fordelaktig i forhold til pukk. Avgiften begynner å løpe fra 1. juli 1996.

Danmark har også en avgift på bruk av naturgrus, jf. lov om afgift på affall og råstoffer av 13. juli 1994. Denne avgiften gjelder imidlertid også pukk, slik at den ikke medvirker til noen forskyving i etterspørselen fra løsmasser til knuste masser. Avgiften gjelder også for importerte råstoffer. For råstoffer som går til eksport, refunderes avgiften. Resirkulert masse avgiftsbelastes ikke. Avgiften er på kr 5 pr. m3 .

Utvalget foreslår ingen lignende tiltak i Norge. Det må likevel være et mål for norsk ressurspolitikk at verdifulle og begrensede forekomster av byggeråstoffer ikke brukes til formål som mer alminnelige fore­komster kan dekke.

5.5.4 Plassering i loven og forvaltningsmyndighet

Plassering i loven

Det kan reises spørsmål om bestemmelser om drifts­konsesjon for mineralske byggeråstoffer skal stå i et eget kapittel, eller om driftsbestemmelser knyttet til all mineraldrift skal samles i et felles kapittel. I ­NOUen om sand og grus fra 1980 ble det foreslått en ny lov om sand, pukk og grus. I de etterfølgende mineralutredningene fra 1982 og 1984 ble det imidlertid foreslått å ha felles driftskonsesjonsbestemmelser for alle mineralforekomster, jf. kapittel 3.

Sentralt i vurderingen av om det skal gis felles eller separate regler er om eventuelle forskjeller i driften av mutbare og registrerbare mineralforekomster og andre mineralforekomster tilsier to ulike regelsett. Som nevnt under beskrivelsen under kapittel 5.5.3, synes det ikke å være slike prinsipielle skiller. Driftsmetoden og virkningene overfor omgivelsene, vil således ikke være avhengig av om mineralet er sjeldent, tungt eller dyrt etc.

Drift av forekomster av sand og grus er i de fleste tilfeller noe enklere enn f.eks. drift på mutbare eller registrerbare mineraler. Utviklingen mot større drifts­enheter innen pukkverkindustrien innebærer imidlertid at de driftstekniske forhold kan være mer kompliserte for enkelte forekomster av byggeråstoffer enn mange brudd med malmer og industrimineraler. Det vil også kunne virke noe tilfeldig dersom f.eks. et enkelt kalkbrudd skal følge ett sett driftskonsesjonsregler, mens et sammenlignbart pukkverk skal følge et annet. At det ikke er grunn til å skille mellom drift på mineralforekomster avhengig av mineralets karakter eller bruksområde synes også å ha vært lagt til grunn i pbl. Pbl. § 84 har således felles bestemmelser som gjelder alle massetak.

Utvalget foreslår på bakgrunn av ovennevnte ett felles kapittel i loven med regler om konsesjon for drift på forekomster av mineralske byggeråstoffer og forekomster av mutbare og registrerbare mineraler.

Forvaltningsmyndighet

Vurderingen av hvem som skal behandle søknader om driftskonsesjon, vil være avhengig av om det er de samme eller forskjellige forhold som skal ivaretas ved reguleringer av hhv. mutbare og registrerbare mineralforekomster og mineralske byggeråstoffer. Det synes heller ikke her å være prinsipielle forskjeller mellom de ulike typer forekomster som i seg selv skulle tilsi forskjeller mht. saksbehandling og avgjørelsesmyndighet. Det vil uansett være de driftsmessige aspektene som står sentralt i spørsmålet om konsesjon skal gis og hvilke vilkår som skal settes.

I vurderingen av disse spørsmålene må Bergvesenet antas å være det mest kompetente forvaltningsorgan. Bergvesenet har i dag ansvaret for fastsettelse av driftsvilkår for massetak med hjemmel i IK, kalk- og kvartslovene og K, avhengig av hvilke mineralske forekomster som skal utvinnes. Ved å la en sentral faginstans ha ansvaret for driftskonsesjonsordningen i hele landet og for alle typer mineralske forekomster, vil en sikre en jevn og høy faglig standard i vurderingene av konsesjonsspørsmål, og i oppfølgingen av uttakene. Det vil også sikre at industrien får like rammevilkår i hele landet, jf. kapittel 5.13.9.

Vurderingene av mer arealdisponeringsmessig eller ressursforvaltningsmessig karakter vil fortsatt ligge hos planmyndighetene med hjemmel i pbl. Det er her grunn til å understreke Lovstrukturutvalgets påpeking av at det er viktig å ha et klart skille mellom de hensyn som skal ivaretas gjennom pbl.s regler om masseuttak, og de hensyn som skal ivaretas i minerallovgivningen.

Utvalgets flertall konkluderer derfor med å foreslå at søknader om driftskonsesjon for mineralske byggeråstoffer undergis den samme saksbehandling som andre mineralske forekomster med Nærings- og energidepartementet som konsesjonsmyndighet og med Bergvesenet som faglig kontroll- og tilsynsorgan.

Utvalgets mindretall (Fekjær og Jebens) har et annet syn enn flertallet i spørsmålet om hvem som bør ha forvaltningsansvaret for mineralske byggeråstoffer.

Mindretallet forstår det slik at Miljøverndepartementet har forvaltningsansvaret for de kvartærgeologiske ressursene ( sand og grus inklusive fjell for knusing til pukk). Bl.a. på dette grunnlag finner de ikke å ville tiltre flertallets anbefaling om å la ny felles minerallov i sin helhet bli forvaltet av Nærings- og energidepartementet. Mindretallet går inn for at forvaltningsmyndigheten, herunder konsesjonsmyndigheten for mineralloven deles mellom Miljøverndep­artementet (drift på sand og grus) og Nærings- og energidepartementet (drift og erverv på mutbare og registrerbare mineraler). Disse forutsetninger mener de bør innarbeides i § 6-2 ved at myndigheten legges til Kongen som kan delegere konsesjonsmyndigheten til de respektive departementer.

Mindretallet ser det slik at Miljøverndepartementet bør stå for politikkutforming og formidling spesielt når det gjelder sand-, grus- og pukkressursene. Dessuten mener mindretallet at de kvartærgeologiske ressursene står i en særstilling, jf. nedenfor. De legger imidlertid til grunn at forvaltning av registrerbare og mutbare mineraler gjennom konsesjon hører under Nærings- og energidepartementets ansvarsområde.

Med referanse til Miljøverndepartementets tidligere lovarbeide på dette saksfeltet, er mindretallet positive til at det blir etablert en driftskonsesjonsordning. Ved driftskonsesjon kan myndighetene sikre at driften skjer på en forsvarlig måte samt bidra til at samfunnsmessige mål nås. I forbindelse med sistnevnte søker de å belyse behovet for at forvaltningen av sand- og grusressursene ses i sammenheng med arealforvaltningen, miljø- og naturressursforvaltningen.

Ut fra hensynet til en hensiktsmessig lovstruktur og rollefordeling mellom hhv. pbl. og ny minerallov, slutter mindretallet seg med få unntak til den modell som er foreslått for regulering av drift gjennom konsesjon i kapittel 5.13.3; Forhold som skal ivaretas gjennom driftskonsesjon.

Til diskusjonen om hvorfor kvartærgeologiske ressurser står i en særstilling i relasjon til Miljøverndepartementets forvalteransvar, fremhever mindretallet følgende:

Det er viktig å understreke at det blir for snevert å definere sand- og grusressursene som byggeråstoffer slik som foreslått i utkastet § 1-4 nr. 3. Det dreier seg om kvartærgeologiske ressurser, mao. løsmasser som er prosessert fra naturens side. Definisjonen byggeråstoffer leder tanken ensidig hen til bruksområdet. Man mister derved aspekter som knytter seg til landskapsvern og ressursøkonomi, som bør være særlig viktig når det gjelder kvartærgeologiske avsetninger.

Kvartærgeologien omfatter vår nære fortid i geologisk forstand, en tid som i Norge er dominert av stadige istider. Gjennom disse istidene er landskapet formet til hva vi oppfatter som det typiske norske landskap med fjorder, skjærgården, innsjøer og fjell. Dyrkingsjord såvel som sand- og grusressurser er kvartærgeologiske avsetninger som er arealmessig små ressurser i et fjelland der isbreene har fjernet det meste av de løse jordlag. Det meste av løsmassene ble dannet ved slutten av siste istid og er derfor ikke fornybare ressurser sett i et menneskelig tidsperspektiv.

De kvartærgeologiske avsetningene er en ressurs som ved siden av sitt direkte næringspotensiale gjennom landbruk og som byggeråstoffer, er knyttet til landskapets identitet og variasjon. Vårt bosettings­mønster, særlig knyttet opp mot landbruk, er reflektert i fordelingen av disse ressursene på landsbasis. ­Løsmassene er helt sentrale som naturhistorisk dokumentasjon av de prosesser som former landskapet, klimavariasjoner og havnivåendringer. Norges geografiske plassering i det nordvestre Europa gir oss et helt klart internasjonalt ansvar for å utvikle en bærekraftig forvaltning av denne naturhistoriske dokumentasjonsressurs.

I forhold til andre mineralske ressurser karakteriseres løsmassene av at de i seg selv ofte utgjør viktige landskapselement, at de med dagens maskiner er lette å grave ut og at utgraving ofte er ødeleggende på den naturhistoriske verdi forekomstene representerer hvis ikke kunnskap om denne verdien knyttes nært inn til forvaltningen av ressursen. I denne sammenheng må det understrekes at denne ikke-fornybare ressursen i de seneste år har vært under meget stort press. Samtidig utgjør de betydelige økonomiske verdier noe som gjør det til en stor og krevende oppgave å etablere en balansert og forsvarlig forvaltning.

På denne bakgrunn er mindretallet av den oppfatning at konsesjonsmyndigheten for de mineralske byggeråstoffer bør legges til Miljøverndepartementet.

5.6 Lete- og undersøkelsesrett

For å kunne utnytte mineralressursene i Norge på en samfunnsmessig forsvarlig måte, er det behov for en grundig kartlegging av berggrunnen i tillegg til den mer generelle kartlegging som foretas av det offentlige. Dette er igjen avhengig av at privatpersoner og selskaper utfører lete- og undersøkelsesarbeider i grunnen.

Allemannsretten gir i svært begrenset grad adgang til å utføre slike arbeider. Dersom en ikke eier grunnen selv, ville det derfor i utgangspunktet være nødvendig å ha tillatelse fra grunneier når det gjelder de ikke-mutbare mineraler. Å innhente slik tillatelse vil ofte være ressurs- og tidkrevende, og resultatet kan bli negativt. Utvalget mener derfor at mineralloven i likhet med dagens regler for de mutbare mineraler, må gi rett til en begrenset leting etter, og undersøkelse av såvel mutbare som registrerbare mineraler på andres grunn.

Det nærmere omfanget av lete- og undersøkelsesretten vil bli omhandlet nedenfor. I den forbindelse vil forholdet til grunneier, og behovet for å ivareta dennes interesser bli drøftet.

Uavhengig av om letingen og undersøkelsesarbeidene skjer på egen eller annens grunn, er det avgjørende at man gjennom minerallovgivningen og annen lovgivning sikrer at leting og undersøkelser foregår på en måte som er skånsom for miljøet. En rekke lover innebærer således begrensninger i lete- og undersøkelsesadgangen. Disse reguleringer vil også bli omtalt nedenfor.

5.6.1 Hvilke mineraler kan være gjenstand for leting og undersøkelse?

Dagens minerallovgivning gir adgang til å lete (skjerpe) etter mutbare mineraler, og dernest rett til å foreta undersøkelser etter slike mineraler dersom muting er gitt.

Det har etter hvert meldt seg behov for lete- og undersøkelsesadgang også for ikke-mutbare mineraler. Dette fordi slike mineraler blir stadig viktigere for å dekke et økende og mer variert behov for slike mineraler, og tilgangen på høykvalitetsforekomster er begrenset. Utvalget mener således at behovet for å tilrettelegge for utnyttelse av viktige ikke-mutbare mineraler må gå foran hensynet til et absolutt vern for grunneier mot inngrep i grunnen. Grunneiers interesser vil uansett være vel ivaretatt gjennom forslaget til lovbestemmelser i lovforslaget kapittel 2 og 3. Sand, pukk og grus foreslås fortsatt holdt utenfor lete- og undersøkelsesretten, da mineraler til dette bruk fore­kommer hyppigere og er lettere å identifisere enn mineraler til bruk til andre industriformål. Enkelte slike mineraler kan likevel etter forskrift fastsatt av departementet bli omfattet av leteretten, dersom disse har særlig verdifulle egenskaper, som følge av at de fyller visse tekniske spesifikasjoner, jf. lovforslaget § 1-4 andre ledd.

5.6.2 Inngrep leter og undersøker kan foreta uten grunneiertillatelse

Dagens bergverkslov skiller ikke klart mellom karakteren av de inngrep som kan utføres på lete-(skjerpe) og undersøkelses- (mutings) stadiet. Både leteren og undersøkeren har rett til å foreta nødvendige arbeider uten grunneiers samtykke så lenge dette ikke gir skade av vesentlig betydning på grunnen, jf. bvl. § 4 og § 17.

Etter Minerallovutvalgets oppfatning, er det fort­satt påkrevet å holde fast ved en beskrivende begrepsbruk ved avgrensningen av hvilke arbeider som skal være tillatt. Dette fordi det er både vanskelig og lite hensiktsmessig å gi noen utfyllende oppramsing av hvilke typer inngrep som skal være tillatt uten samtykke fra grunneieren. I forhold til gjeldende rett fore­slår imidlertid utvalget enkelte endringer såvel med hensyn til innhold som form.

Nedenfor vil det bli redegjort for hvilke inngrep som kan være aktuelle i lete- og undersøkelsesøyemed, og utvalgets synspunkter på hvilke av disse inngrep som bør være tillatt uten grunneiers samtykke.

Hva er leting?

Leting i minerallovgivningens forstand må anses å være en aktivitet der det søkes å konstatere om det forekommer mineraler, sammensetninger av mineraler og/eller geologiske forhold som indikerer at det kan være forekomster i området som kan utnyttes kommersielt.

Letingen skjer i praksis ved geofysiske målinger eller ved prøvetaking av grunnen. Ved geofysiske målinger kartlegges grunnens struktur og mineralsammensetting ved å måle fysiske egenskaper. Dette kan skje ved hjelp av ulike målemetoder basert på magnetisme, elektrisitet, induksjon, gravimetri, stråling og seismikk. Kartleggingen kan skje enten fra fly eller fra bakken. Flybåren geofysikk innebærer ikke fysiske inngrep i terrenget. Bakkegeofysikk vil imidlertid kunne medføre en del mindre inngrep. Seismikk brukes i liten grad på land, men der dette benyttes, kan det lettere skape konflikter mellom grunneiere og brukere enn når andre geofysiske metoder anvendes.

Prøvetaking av mineralene i grunnen er en annen viktig metode når det letes etter mineralske ressurser. Prøvene kan tas på overflaten i løsmasser. Det kan også være aktuelt å ta prøver fra dypere lag og fra fast fjell. Slike mer omfattende inngrep vil imidlertid ikke være tillatt i letefasen med mindre grunneier samtykker.

Leters adgang til inngrep uten grunneiertillatelse

Den viktigste av allemannsrettene, ferdselsretten, gir rett for alle til å ferdes fritt til fots i utmark, jf. friluftsloven § 2. Det kan imidlertid ikke antas at allemannsrettene gir adgang til å ta med steinprøver fra andres grunn, jf. straffeloven § 399, selv om det nok sjelden i praksis vil oppstå konflikter med grunneier dersom en tar med enkelte steiner.

Utvalget foreslår at den nye mineralloven i likhet med gjeldende bergverkslov, skal ta utgangspunkt i at leter kan foreta arbeider som er nødvendige for å påvise mineralforekomster. Dette skal kunne gjøres uten å ha tillatelse fra grunneier. Utvalget anser det imidlertid viktig å innføre klarere begrensninger i tillatte inngrep i forhold til dagens lovgivning. Dette gjøres ved å angi i loven at letearbeider kun kan foregå i overflaten, og ved ikke å tillate at letingen medfører skade av betydning, jf. utkastet § 2-2.

Bakgrunnen for forslaget til innstramming i bestemmelsen er bl.a. at leteretten utvides til å omfatte registrerbare mineraler, og at rett til leting foreslås for alle som søker om tillatelse, jf. kapittel 5.8. Det er i denne sammenheng viktig å hindre at en eventuell økt leteaktivitet som følge av endringene, medfører uheldig belastning på grunnen, da dette er uønsket både av naturvernhensyn og av hensyn til grunneiere. Etter utvalgets syn, er det ikke nødvendig å foreta mer omfattende aktiviteter som kjerneboringer eller graving av grøfter for å konstatere om området er interessant nok til å søke om tillatelse til å undersøke området nærmere. Når mer omfattende prospekteringsarbeider foregår, har også Bergvesenet og grunneier behov for å vite hvem som står bak arbeidet og føre kontroll med disse. Dette hensynet vil bli ivaretatt dersom slike arbeider bare kan utføres av den som har fått undersøkelsestillatelse i området.

At arbeidene kun skal foregå i overflaten, innebærer at kjerneboringer ikke er tillatt uten grunneiers samtykke. For å kunne komme til fast berggrunn, kan det imidlertid være nødvendig å fjerne masse. Likeledes kan det for å finne representativt fjell (friskt fjell) være behov for å komme noe ned i grunnen. Det må derfor anses akseptabelt med f.eks. mindre boringer noen desimetere under bakken. En forutsetning for disse arbeidene vil uansett være at det ikke forekommer skade av betydning. Om så er tilfelle vil kunne være avhengig av området der letingen foregår. F.eks. vil en liten sprengning for å komme til friskt fjell kunne være skadelig i sårbare områder, mens andre steder vil det ikke være mulig å påvise at slikt sprengning har funnet sted.

Forslaget til letebestemmelser vil innebære at leteren kun skal ha anledning til å foreta enkel prøvetaking, samt geofysiske målinger som ikke medfører skader av betydning. Dette er en innstramming i forhold til gjeldende rett for mutbare mineraler. I praksis vil imidlertid ikke forslaget innebære store endringer siden det er sjelden at den som ikke har bergrettigheter etter gjeldende bergverkslov utfører arbeid utover det som nå foreslås tillatt. På den annen side vil forslaget etablere en leterett for de registrerbare mineraler, noe som er en nyskapning i forhold til dagens lovgivning.

Hva er undersøkelse?

Undersøkelser vil normalt være aktuelt etter at det i letefasen er funnet indikasjoner på at det kan finnes interessante forekomster i området. Arbeidet på undersøkelsesstadiet består i å kartlegge forekomstens størrelse, utstrekning, geometri, rikhet og oppredbarhet (mulighet kvalitativt og kvantitativt til å skille ut de verdifulle mineralene). Utfra disse parametrene kan prospektøren avgjøre om forekomsten er drivverdig eller ikke.

Dersom det er ønskelig med prøver på større dyp, er det nødvendig å bore kjerneprøver. Dette er meget vanlig og uten tvil den viktigste undersøkelsesmetoden som industrien rår over. Metoden går ut på at man borer et hull i bakken med et bor som har et tverrsnitt på mellom 5-10 cm. Boret er hult, og hulrommet fylles under boring med prøvematerialer fra det dyp det bores på. Dette materialet kan så analyseres for de aktuelle mineraler. Metoden er meget miljøvennlig samtidig som den gir god kunnskap om berggrunnen. En annen fremgangsmåte, graving/sprengning av hull i bakken (et skjerp), gir langt større skader. Et problem med kjerneboringen er den motorferdselen som bruken av boreriggen medfører. Det vil være nødvendig å kjøre boreriggen inn til undersøkelsesområdet. Boreriggen er normalt av en slik størrelse at den kan kjøres inn på vanlig traktor.

Undersøkelsesmetodene er ellers i stor grad de samme som anvendes ved leting. Undersøkelser vil imidlertid normalt innebære en mer konsentrert aktivitet på et mindre område, og det vil ofte foretas en serie kjerneboringer. Det er ikke uvanlig at undersøkelsesarbeidene kan gå over mange sesonger før prospektøren kan trekke en slutning med hensyn til eventuell drivverdighet.

I en senere fase av undersøkelsesarbeidene, er det nødvendig å få fastslått nærmere hvordan forekomsten lar seg opprede. Det kan være nødvendig å ta ut et prøveparti av forekomsten for å gjennomføre et pilotforsøk i oppredning av forekomsten. Slike større uttak kan være nødvendig ikke bare for å undersøke oppredbarhet, men også for å undersøke markedet for den aktuelle forekomsten.

Undersøkers rett til inngrep uten grunneiertillatelse

Utvalget foreslår i lovutkastet § 3-5 å videreføre bestemmelsene i dagens lov om at prospektøren skal ha anledning til å foreta undersøkelsesarbeider som er nødvendige for å vurdere om det finnes drivverdig mineralforekomst. Det kan i den forbindelse også være påkrevet å gjennomføre arbeider som medfører skade. I likhet med bvl. ønsker imidlertid utvalget å sette grensen for tillatte inngrep ved skader av vesentlig betydning.

Utvalget kjenner ikke til at spørsmålet om hvilke inngrep som er nødvendige eller som gir skade av vesentlig betydning noen gang har vært satt på spissen. Det er dermed lite praksis å støtte seg på i grensedragningen mot arbeider som krever tillatelse fra grunneier. Uansett er det ikke hensiktsmessig å gi noen uttømmende oppramsing av tillatte arbeider. Det er imidlertid klart at pilotprosjekter iht. praksis ikke kan anses å ligge innenfor det som er tillatt uten samtykke fra grunneier. Dette fordi slike prosjekter har karakter av betydelige inngrep, og uten videre vil måtte anses å medføre vesentlig skade.

Skade av vesentlig betydning er et begrep hvis innhold vil endre seg over tid. Det som i dag ikke ses på som en skade av vesentlig betydning vil kunne bli det dersom samfunnets vektlegging av verdier endrer seg. Det må f.eks. antas at aktivitet som medfører endringer i landskapet av estetisk art, lettere vil kunne anses som skade av vesentlig betydning i dag, enn det som var tilfelle når bvl. trådte i kraft i 1974.

Skade av ren økonomisk art vil ikke nødvendigvis være skade av vesentlig betydning i bergrettslig forstand da det økonomiske tapet skal erstattes fullt ut uten hensyn til om prospektøren har utvist skyld. F.eks. vil felling av skog for å gi siktelinje eller adkomst, sjelden være skade av vesentlig betydning dersom skogen er beregnet for hugst. Grunneier vil fullt ut kunne få kompensert sitt tap. Det kan ikke være avgjørende for grunneier eller bruker om treet blir hugget for trevirkets del eller om det blir hugget for å rydde vei for undersøkelsesarbeider, så lenge han får samme betaling for treet. Dersom fellingen av trær vanskeliggjør en effektiv og forstmessig avvirkning av resten av skogen, vil dette imidlertid kunne ses på som skade av vesentlig betydning.

Skader som varig eller på lang sikt vil skjemme grunneiers eiendom, vil oftest være skade av vesentlig betydning. Det samme gjelder skade som kan gjøre bruken av eiendommen mindre hensiktsmessig eller redusere bruksverdien av eiendommen for grunneier. Skade som medfører hull i grunnen ol., slik at grunneier for framtiden må ta hensyn til de faremomenter inngrepet skaper, vil også lett kunne ses på som skade av vesentlig betydning.

5.6.3 Prøveuttak

Etter IK § 18 har muter og utmålshaver rett til å ta ut inntil 10.000 tonn pr. år i en prøvedriftsfase. Prøvedriften må ikke ha karakter av regulær drift. Departementet kan avgjøre hva som skal anses som regulær drift i hvert enkelt tilfelle. I dag vil en rekke andre lover regulere adgangen til uttak i denne størrelsesorden. Utvalget antar at et uttak i størrelsesorden 10.000 tonn pr. år vil måtte ha tillatelser etter pbl. Nytten av et slikt unntak er derfor mindre enn før for industrien. Utvalget antar også at unntaket i IK § 18 kan forlede enkelte til å tro at uttak av inntil 10.000 tonn pr. år er akseptabelt for samfunnet i ethvert henseende. Dette er lite heldig.

Moderne undersøkelsesteknikker har til en viss grad ført til at industriens behov for prøveuttak ikke er like stort som før. Industrien kan ha behov for uttak av større mengder malm for f.eks. pilotforsøk når det gjelder oppredningen, men behovet vil meget sjelden være 10.000 tonn pr. år. Når det gjelder de ikke mutbare mineralene, vurderer utvalget det slik at det også for disse vil være behov for prøveuttak. For naturstein vil det være behov for uttak av prøveparti bl.a. for bearbeiding for å kunne prøve steinen mot markedet.

Utvalget foreslår at retten til å ta ut prøve­partier i loven blir benevnt som prøveuttak og ikke prøvedrift for å markere at retten er begrenset til å ta ut prøve­partier i underskelsesøyemed. I utkastet § 3-7 foreslås retten til prøveuttak begrenset til inntil 2.000 m3 brutto masse innenfor samme undersøkelsesområde. Mengden er angitt i volum og ikke i tonn for å sikre en enhetlig bruk av måleenheter i den nye loven. Det blir videre foreslått i § 3-7 at det er nødvendig med særskilt tillatelse for prøveuttak.

Utvalget presiserer at tillatelse til prøveuttak ikke fritar undersøkeren fra å innhente samtykke fra grunneieren dersom prøveuttaket medfører vesentlig skade på eiendommen. Slik skade må normalt antas å inntre ved prøveuttak. Uavhengig av om tillatelse er innhentet, vil undersøker være erstatningsansvarlig etter utkastet § 3-11 uten hensyn til skyld.

I utkastet § 3-7 andre ledd er det ved henvisning til § 6-1 gjort klart at prøveuttaket må skje på en bergmessig måte.

5.6.4 Aktiviteter tilknyttet leting og undersøkelse

For å gjennomføre lete- og undersøkelsesarbeider, kan det være nødvendig å utøve tilknyttede aktiviteter som ikke er hjemlet i allemannsrettene. Spørsmålet her er om slike aktiviteter skal anses omfattet av lete- og undersøkelsesretten, eller om det skal gis særregler som sikrer retten til slike aktiviteter, slik at tillatelse fra grunneier og bruker ikke er nødvendig. Selv om grunneiertillatelse ikke er nødvendig, kan annen offentligrettslig lovgivning sette grenser for slike aktiviteter, jf. kapittel 5.6.5.

Adkomst til forekomsten

I forbindelse med lete- og undersøkelsesarbeid, kan det oppstå behov for adkomst til området for både personell og utstyr. I den utstrekning ferdsel kan skje til fots, med sykkel eller hest, og nødvendig utstyr kan bæres med, vil adkomsten normalt være tillatt uten grunneiers samtykke, jf. friluftsloven § 2.

Ved undersøkelsesarbeider, vil det imidlertid vanligvis drives slik aktivitet at det er behov for motorisert ferdsel. Det er vanskelig å foreta en effektiv undersøkelse av en forekomst dersom man ikke får anledning til å frakte inn tyngre utstyr som borerigger ol. Selv om motorisert ferdsel kan medføre skade, er på den annen side kjerneboring, som nevnt ovenfor i kapittel 5.6.2, en natur- og miljøvennlig undersøkelsesmetode.

Det er på det rene at leteren eller undersøkeren etter gjeldende rett ikke har anledning til å kjøre på grunneiers eiendom uten samtykke fra denne. Forholdet mellom undersøker og grunneier har da også i noen tilfeller tilspisset seg på slik måte at undersøker har måttet søke om å få ekspropriere rett til adkomst.

Det er en mulighet for at det vil kunne skje en viss økning i antall konflikter i forbindelse med motorisert adkomst når den nye mineralloven trer i kraft. Grunn­eiere vil nå ikke bare måtte akseptere prospektører som leter etter metallmineraler, som ligger utenfor grunneierens eier- og rådighetsområde. De kan etter de nye reglene heller ikke nekte prospektering etter industrimineraler i egen utmark. Lovforslaget vil trolig føre til økt prospekteringsvirksomhet slik at grunneiere i områder som tradisjonelt ikke har vært vant til prospekteringsvirksomheten, blir berørt av slik virksomhet. Utvalget ser ikke bort fra at disse forhold kan føre til at konfliktene mellom prospektører og grunneiere kan øke og at det kan bli større problemer for industrien å få frivillige avtaler om motorferdsel til undersøkelsesfeltene.

For å unngå at grunneiere kan hindre utøvelse av undersøkelsesretten, foreslår utvalget en bestemmelse i utkastet § 3-6 som gir undersøker rett til å kreve nødvendig adkomst uten samtykke fra grunneier. Det anses ikke påkrevet med en tilsvarende regel i forbindelse med leting, da denne type aktivitet forutsetningsvis er av lite omfang, og tyngre utstyr ikke er tillatt brukt.

Ferdselsretten må gjelde både overfor grunneier i undersøkelsesområdet og overfor grunneiere med eiendom som undersøker må krysse for å nå frem til undersøkelsesområdet.

Det er kun nødvendig ferdsel som vil være tillatt uten grunneiers tillatelse. I dette ligger at undersøker må planlegge transporten slik at denne begrenses til et minimum. Videre må berørte grunneiere varsles om ferdselen, og undersøkeren plikter å ta hensyn til grunn­eiers anvisninger mht. valg av veier, tidspunkt for ferdsel etc.

Dersom private veier blir benyttet til ferdselen, kommer veilovens regler om vedlikeholdsplikt etc. til anvendelse, jf. lov 21. juni 1963 nr. 23 veglov § 54. Dette innebærer at leter og undersøker må bidra til vedlikeholdet av veien i en utstrekning som tilsvarer bruken. Bidraget skjer i form av materiale, arbeid eller penger. Ved uenighet om hvordan vedlikeholdsplikten skal fordeles mellom eier og de ulike brukere, avgjøres tvisten ved skjønn.

Når det gjelder naturvernhensyn og hensynet til allmennheten, ivaretas dette gjennom motorferdselloven, jf. kapittel 5.6.5.

Oppsamlingsplass, arbeidsplass

Ved undersøkelsesarbeider vil prospektøren ofte måtte gå inn med utstyr av en slik størrelse og omfang at det vil være et behov for oppsamling/arbeidsplass. F.eks. vil en borerigg i løpet av en sesong kreve større mengder med drivstoff. I disse tilfellene vil det som regel være mest økonomisk og miljøvennlig at drivstoffet kjøres inn og lagres ute i felt. Lagringsplass vil også være nødvendig ved større boreprogram der det bores ut flere hundre meter med borekjerner. Videre foregår undersøkelsene ofte på så avsidesliggende steder at det ikke er mulig å hente og bringe inn arbeidere for hver økt. Det vil da være nødvendig med et midlertidig bosted for de som skal utføre undersøkelsene.

Bvl. § 40 hjemler kun en begrenset adgang til å anlegge oppsamlings- og arbeidsplass. Dersom prospektøren vil gjøre større inngrep, kan undersøker (muter) kreve avstått rettigheter til dette. Skjønnsretten avgjør om avståelse kan kreves og størrelsen på et eventuelt vederlag, jf. kapittel 3.2.

Utvalget foreslår ingen vidtgående rett for undersøkeren til å anlegge vei, oppsamlings- eller arbeidsplass i forbindelse med undersøkelsesarbeidene uten grunneiers samtykke. For å ivareta hensynet bak undersøkelsesretten, er det imidlertid påkrevet at undersøkeren rent praktisk skal kunne utføre ordinære arbeider uten å måtte gå til en omstendelig og tidkrevende ekspropriasjonssak. Det er derfor naturlig å se etableringen av oppsamlings- og arbeidsplass som en del av de inngrep som er nødvendige for å undersøke forekomstens drivverdighet. Utvalget legger derfor til grunn at en midlertidig og avgrenset oppsamlingsplass for drivstoff, utstyr, borekjerner og bosted for mannskaper, må anses å ligge innenfor undersøkelsesretten. Er undersøkelsesarbeidet av en slik art at det er nødvendig med fundamentering, oppføring av hus for maskineri eller oppføring av arbeidsbrakker, vil tillatelse fra grunneier, eventuelt ekspropriasjon etter utkastet § 5-1, fortsatt være nødvendig.

Undersøkelsesretten på nevnte område, må antas å gå videre enn etter gjeldende rett. Det følger imidlertid av utkastet § 3-5 om undersøkelsesretten at oppsamlings- og arbeidsplass bare skal kunne etableres i den utstrekning det er nødvendig for arbeidet, og at det ikke er adgang til å nytte grunnen til slikt bruk dersom bruken medfører skade av vesentlig karakter, og grunneier ikke gir tillatelse.

5.6.5 Generelle begrensninger i lete- og undersøkelsesretten

Både dagens bergverkslov og annen lovgivning inneholder bestemmelser som innebærer generelle begrensninger i forbindelse med leting og undersøkelser.

Mineralloven

Gjeldende bergverkslov har på lete- og undersøkelsesstadiet i hovedsak hatt til hensikt å regulere forholdet mellom grunneier og leter/undersøker. Samfunnets interesser i å hindre skadelige inngrep i grunnen har i stor grad vært ivaretatt av annen lovgivning. Bergverkslovgivningen har således i liten grad søkt å løse de større samfunnsmessige spørsmålene knyttet til leting.

Utvalget vil med forslaget til ny minerallov understreke at det er naturlig å se på samfunnet som en part som har en vidtgående interesse i at prospekteringen foregår på en måte slik at naturen ikke blir unødig skjemmet. Dette gjelder uavhengig av om grunneieren samtykker til inngrep i grunnen eller ikke. Hensynet til miljøet tilsier også at grunneier skal være omfattet av begrensninger i lete- og undersøkelsesretten. Nedenfor er beskrevet ulike begrensninger som ut fra disse hensyn foreslås inntatt i mineralloven.

Varsomhetsplikt: En begrensning i lete- og undersøkelsesretten av generell karakter følger av gjeldende bergverkslov som statuerer en plikt for leter (skjerper) og muter til å gå frem med varsomhet ved letearbeidet, jf. loven § 4 andre ledd og § 17.

Utvalget ser det som viktig for samfunnet at leting og undersøkelser foregår på en slik måte at naturen i minst mulig grad blir skjemmet eller skadet. Det vil også være i industriens interesser at kravet både til lete- og undersøkelsesmetodene og selve utførelsen skjerpes. Det foreslås derfor regler som klarere gir leteren og undersøkeren plikt til å gå fram på en slik måte at naturen i minst mulig grad blir skjemmet. Disse reglene vil også gjelde for grunneier der denne opptrer som leter eller undersøker på egen grunn.

Forslaget innebærer at leter eller undersøker ikke kan påberope seg at de, sett i forhold til de begrensede ressurser de råder over, har opptrådt med den nødvendige aktsomhet. Dersom det finnes vanlig, tilgjengelig teknologi innen bransjen, som vil gi de ønskede resultater på en mindre inngripende måte, vil bruk av andre metoder ikke være i overensstemmelse med kravet til at inngrepene ikke skal bli større enn nødvendig. Utvalget ønsker på denne måten å understreke at det ikke skal være adgang til å benytte mindre naturvennlige metoder i søken etter mineralene fordi dette er billigere enn andre alternativer.

Bergvesenets inngrepshjemmel: Begrensninger i lete- og undersøkelsesretten bør også kunne iverksettes i form av pålegg fra Bergvesenet.

Etter bvl. § 51 skal Bergmesteren føre tilsyn med bl.a. undersøkelsesarbeider på en slik måte at grunneiers, naboers og allmennhetens interesser sikres. Bergmesteren kan i den forbindelse gi de nødvendige pålegg for å sikre at undersøkelsesarbeidene skjer på en for allmennheten og naturen mest mulig skånsom måte.

Bergmesteren har ikke den samme beføyelsen når det gjelder letearbeider. Utvalget anser at det hverken er nødvendig eller hensiktsmessig å pålegge Bergvesenet en tilsynsplikt for letearbeider, jf. kapittel 5.16.5. Det er imidlertid et like stort behov for en hjemmel for Bergvesenet til å gripe inn med pålegg ved letearbeider som ved undersøkelser.

Utvalgets forslag til bestemmelser i § 2-2 andre ledd andre punktum og § 3-5 andre ledd andre punktum, gir Bergvesenet rett til å stoppe enhver prospektering som medfører unødige inngrep i grunnen. Utvalget legger til grunn at hva som er nødvendig inngrep skal tolkes objektivt slik at det er bransjens og ikke den enkelte prospektørs behov for inngrep som skal være avgjørende. Forslaget innebærer også at det må være proporsjonalitet mellom inngrepet og de resultater som inngrepene kan lede til. Selv om inngrepet utføres med moderne og skånsom teknologi, skal den informasjon som inngrepet kan gi, kunne være av noen verdi for leter eller undersøker. Det vises ellers til drøftelsen i foregående punkt om varsomhetsplikten.

Plan- og bygningsloven

Pbl. § 93 bokstav i krever at det sendes søknad til bygningsrådet før utføring av vesentlige terrenginngrep. Bestemmelsen som er vedtatt og ventes å tre i kraft 1. januar 1997, må ses på som en videreføring av § 84 slik den lød før lovendringen i 1995, som statuerte meldeplikt ved arbeider med massetak. Den nye § 93 innebærer likevel en innstramming ved at det nå skal sendes søknad til kommunen og ikke bare melding.

Utvalget antar at undersøkelsesarbeider normalt ikke vil avstedkomme inngrep som vil være søknadspliktige, i motsetning til prøveuttak etter utkastet § 3-7.

Gjennom kommuneplanens arealdel, jf. pbl. § 20-4, eller reguleringsplan, jf. § 25, kan området være lagt ut til formål som ikke tillater prospekteringsvirksomhet. Dersom området er regulert etter § 25, og prospekteringsvirksomhet vil stå i direkte motstrid med reguleringsformålet, kan kommunen, jf. pbl. § 26, gi regler som forbyr prospekteringsvirksomhet enten uttrykkelig eller ved bestemmelser som f.eks. foreskriver vernemessig bruk av området. I slike tilfeller vil området være unntatt fra lete- og undersøkelsesarbeider, jf. utkastet § 2-3 og § 3-5 tredje ledd.

For å bidra til en samordning i forhold til pbl.s bestemmelser, foreslår utvalget regler om at undersøker skal varsle kommunen om oppstart av undersøkelsesarbeider, jf. utkastet § 3-8 og kapittel 5.6.6.

Kulturminneloven

Kulturminneloven § 3 forbyr iverksettelse av tiltak som kan medføre at automatisk fredede kulturminner, jf. loven § 4, blir skadet eller ødelagt. Automatisk fredede kulturminner er kulturminner eldre enn 1537, samt samiske kulturminner som er eldre enn 100 år. Prospektøren plikter å vise varsomhet under leting og undersøkelser slik at arbeidet ikke kan komme til å skade eller ødelegge slike kulturminner eller kultur­minner/områder fredet ved enkeltvedtak etter loven kapittel V. Dersom undersøkelsesarbeidene skulle vise seg å sette automatisk fredede kulturminner i fare, må arbeidene stanse og prospektør søke om å få kultur­minnet frigitt.

I tillegg til de automatiske fredede kulturminner, kan kulturminner være fredet etter § 15 som byggverk/anlegg av særlig kulturhistorisk verdi eller etter § 20 som kulturmiljø. Prospektøren vil selv ha ansvar for å drive sine undersøkelser på en slik måte at de ikke kommer i konflikt med kulturminner fredet ved enkeltvedtak.

For å bidra til å unngå konflikt mellom lete- og undersøkelsesarbeider og kulturminneinteresser, bør letetillatelsen vise til de relevante bestemmelser i kulturminneloven. Videre bør undersøkelsestillatelser opplyse om at prospektøren plikter å undersøke om berørte områder er vernet etter kulturminneloven. Utvalget har inntatt en forskriftshjemmel i utkastet §§ 2-1 og 3-1 som kan benyttes til å fastsette slike bestemmelser. For øvrig vises til utkastet § 2-3 bokstav h og § 3-5 tredje ledd.

Naturvernloven

Det kan være fattet fredningsvedtak for områder etter de forskjellige regler i naturvernloven. Dette kan være landskapsvernområder, nasjonalparker, naturreservater og naturminner. Det kan også være fattet fredningsvedtak på bestemte dyre- og plantearter.

Et fredningsvedtak på et bestemt landskapsområde kan medføre at det legges ned forbud mot å gjøre inngrep i grunnen på området. Det kan også legges ned direkte forbud mot leting i området. Uansett vil et vernevedtak som regel gjøre et område uaktuelt som leteområde da man ikke vil få starte drift på det man eventuelt måtte finne. Fredningsvedtak på plante- og dyrearter kan lett få innvirkning på muligheten til å lete etter mineraler. I letetillatelsen og undersøkelsestillatelsen bør det vises til de relevante bestemmelser i naturvernloven, for å sikre at leter og eventuelt senere undersøker, er informert om bestemmelsene, jf. forskriftshjemler i utkastet §§ 2-1 og 3-1. For øvrig vises til utkastet § 2-3 bokstav h og § 3-5 tredje ledd.

Reindriftsloven

Reindriftsloven § 28 stiller krav om at den som beveger seg på grunn der reindrift foregår skal gjøre dette på en hensynsfull måte slik at ikke reinen unødig uroes eller skremmes under beiting, flytting mv. Dette gjelder særlig i reinens brunsttid og under kalving, merking, skilling og slakting. Letetillatelsen bør gjengi reindriftsloven § 28 første ledd, jf. forskriftshjemmel i § 2-1. Ved lovendring 23. februar 1996 nr. 8, har reindriftsloven fått et nytt andre ledd i § 28 som gir områdestyret adgang til å nedlegge midlertidig forbud mot større arrangementer. Endringen vil ikke ha betydning i forhold til leting etter mineraler.

Lov om motorisert ferdsel i utmark

Moderne undersøkelsesmetoder krever regelmessig utstyr som ikke kan bæres ut i skog og mark på ryggen. Det er ofte påkrevd å få utstyret inn med kjøretøy eller helikopter. Slikt utstyr vil typisk være boreutstyr. Selv om grunneier skulle gi tillatelse til å kjøre eller fly inn tyngre prospekteringsutstyr, jf. kapittel 5.4.3, kreves det tillatelse etter motorferdselloven i utmark. Hoved­regelen i loven § 2 er at motorisert ferdsel er forbudt med mindre annet følger av loven. Noe unntak ved prospektering etter mineraler, finnes ikke. Det er derfor nødvendig med dispensasjon fra hovedregelen etter § 6.

Etter utvalgets vurdering er det ikke tungtveiende grunner som bør tilsi at det gjøres endringer på dette punktet i loven. Samfunnet har behov for å styre transport i utmark på en slik måte at naturen blir minst mulig skadet og forstyrret. Slik loven har vært praktisert, har den i liten grad vært brukt til å forby motorisert ferdsel i undersøkelsessammenheng. Det har vært vanlig med restriksjoner på kjøringens omfang, kjøretid og trasévalg. Kun i få tilfeller har loven skapt større problemer for industrien.

Utvalget legger til grunn for sitt syn at de kommunale myndigheter fortsatt praktiserer loven etter retningslinjene, slik at man ikke risikerer at f.eks. et ønske om ikke å ha mineralvirksomhet i kommunen, gjør at ferdsel som i seg selv anses som uproblematisk, blir nektet.

5.6.6 Plikt til å varsle Bergvesenet, kommunen og grunneier om under-søkelsesarbeider

Varsel til Bergvesenet

Utvalget foreslår at reglene om varslingsplikt til Bergvesenet i bvl. § 50 opprettholdes. Dette innebærer at Bergvesenet skal varsles om undersøkelsesarbeider på forhånd. I utkastet § 3-8 foreslås det at slikt varsel skal gis minst tre uker før arbeidene igangsettes. Utvalget finner det ikke hensiktsmessig å innføre varslingsplikt til Bergvesenet på letestadiet. Bakgrunnen for dette er at lovutkastets bestemmelser om leterett innebærer at retten til å foreta inngrep på dette stadiet begrenses vesentlig i forhold til bvl.

Varsel til kommunen

For å sikre at et inngrep på undersøkelsesstadiet som krever søknad til bygningsrådet etter pbl. § 93 kommer til kommunenes kunnskap, foreslår utvalget at det innføres en plikt for undersøker til å varsle kommunen om arbeidet i form av en kopi av meldingen som sendes Bergvesenet. Forslaget innebærer at undersøkeren minst tre uker før de planlagte undersøkelsesarbeider tar til, skal varsle kommunen om de forestående arbeider. Kommunen bør ut fra dette kunne ha tilstrekkelig tid til å vurdere om de varslede arbeider er av en slik karakter at de krever søknad, og eventuelt legge føringer for gjennomføringen av dette arbeidet. Uvalget foreslår at det i forskrift bestemmes inntatt i undersøkelsestillatelsen at undersøker, selv om kommunen har mottatt varsel, har en selvstendig plikt til å vurdere omfang og karakter av de arbeider som skal gjennomføres og sende de nødvendige søknader eller meldinger etter annet lovverk, jf. § 3-1 femte ledd.

Utvalget ser flere fordeler med dette systemet. For det første medvirker systemet til at pbl.s regler blir overholdt ved undersøkelsesarbeidene. For det andre vil reglene sikre at undersøker og kommune på et tidlig tidspunkt kommer i en dialog, noe som vil kunne hindre konflikter mellom kommunale myndigheter og prospektører. Etter den nye bestemmelsen i pbl. § 93a (vedtatt, ventes å tre i kraft 1. januar 1997), vil både kommunen og tiltakshaver kunne kreve forhåndskonferanse for en nærmere avklaring av rammer og innhold i undersøkelsesarbeidene.

Varsel til grunneier/bruker

Etter dagens bergverkslov, har den som foretar lete- og undersøkelsesarbeider plikt til å varsle grunneier og bruker dersom arbeidene kan medføre skade på grunn eller bygninger. Minerallovutvalgets forslag til letebestemmelser medfører at leteren uten grunneiers samtykke, ikke lenger har rett til å utføre arbeid som kan medføre slike skader. Den aktivitet som etter forslaget til lov kan foregå i letefasen er i seg selv beskjeden, og utvalget er derfor av den oppfatning at det ikke er behov for noen egen varslingsplikt for letearbeider. Leteren må imidlertid kunne fremvise letetillatelse på forespørsel.

Varslingsplikten ved undersøkelsesarbeider fore­slås skjerpet i den nye mineralloven. Grunneieren har et ubetinget krav på at undersøker foretar varsling uten hensyn til risikoen for skade på grunn eller bygning. Utvalget antar at slik varsling vil kunne bety færre konflikter mellom grunneiere og undersøkere. Sett i forhold til den type arbeider som er aktuelle på undersøkelsesstadiet, vil det ikke være spesielt tyngende for undersøkeren å varsle grunneier eller brukeren.

I varselet til grunneieren etter utkastet § 3-8, skal det gis en beskrivelse av de inngrep som skal utføres, en redegjørelse for hvilke skader som kan oppstå, samt hvilke tiltak som er tatt for å hindre skader. Ved at varselet skal gis tre uker i forveien, får grunneier rimelig tid til å reagere, enten ved å kreve sikkerhet eller ved å påberope seg at de varslede arbeidene kan gi skader av vesentlig betydning for ham.

Utvalget mener at dersom melding blir gitt på standardskjema, vil dette sikre at grunneiere får den informasjon om regelverket de har behov for. Skjemaet bør gjengi de reglene som er viktig for grunneier å kjenne til, samtidig som det må gi rom for en konkret beskrivelse av det arbeidet som skal utføres, jf. forskriftshjemmel i utkastet § 3-8 tredje ledd.

Bruk av skjema for varsling

Utvalget foreslår at det i forbindelse med utstedelsen av undersøkelsestillatelsen blir vedlagt standard skjema for melding av arbeider. Skjemaet bør beskrive hvordan arbeidene skal meldes, samt hvor meldingen skal sendes. Det bør framgå av skjema at varsel etter mineralloven ikke fritar for å varsle også etter reglene i pbl. Utvalget foreslår dessuten straffebestemmelser for den som ikke melder sitt undersøkelsesarbeid på den foreskrevne måte, jf. utkastet § 12-2 bokstav b.

5.6.7 Sikkerhetsstillelse

Letestadiet

Etter bvl. § 5, kan grunneier kreve sikkerhetsstillelse for eventuelle skader som kan oppstå som følge av letearbeidene. Utvalgets forslag til hvilke inngrep leter kan gjøre, innebærer en vesentlig innskrenkning av rettigheten ved at leter ikke har anledning til å påføre grunnen noe skade av betydning. Det anses derfor ikke lenger å være nødvendig å gi grunneier rett til å kreve sikkerhetsstillelse for skader på lete­stadiet. Leteren vil være ansvarlig for skader og ulemper på objektivt grunnlag ovenfor grunneier og bruker.

Undersøkelsesstadiet

På undersøkelsesstadiet har undersøker rett til, uten grunneiers samtykke, å foreta nødvendige undersøkelsesarbeider så lenge disse ikke gir skade av vesentlig betydning. Den som har rett til å undersøke har med andre ord rett til å påføre grunnen en viss skade. Med retten til å påføre grunnen slik skade, følger et objektivt erstatningsansvar for den skade som påføres grunn og bygninger, samt for grunneier eller brukers ulemper. Grunneier og bruker kan derfor ha behov for å kreve at rettighetshaver stiller sikkerhet for eventuelle skader før arbeidene tar til. Det må anses som sikker rett at grunneier i dag har et slikt krav på sikkerhetsstillelse, selv om det ikke fremgår uttrykkelig av bvl. Utvalget er ikke kjent med at gjeldende praksis på dette området har skapt problemer, og foreslår at prinsippet nedfelles i loven § 3-9.

5.6.8 Plikt til å sikre lete- og undersøkelsesområdet

Lete- og undersøkelsesarbeider kan resultere i åpninger i grunnen, samt rasfarlige skrenter som kan framstå som betydelige faremomenter for mennesker og dyr. I tilknytning til eldre bergindustri har slike områder i enkelte tilfeller ført til alvorlige ulykker. I forslaget til ny lov legges det derfor vekt på at mineralnæringens lete- og undersøkelsesarbeider ikke skal etterlate en rekke farlige og usikrede områder.

Mens selskapet som har stått for prospekteringen ofte har en begrenset levetid, vil åpningene i grunnen kunne være av ubegrenset varighet. Bvl. foreskriver derfor varig sikring der dette er mulig, slik at åpninger ikke utgjør noen fare for mennesker og husdyr, jf. loven §§ 7 og 19a. Varig sikring vil ofte være gjenfylling eller gjenstøpning av åpninger. Den alminnelige måte å sikre på dersom varig sikring ikke er mulig, er ved inngjerding. Slik inngjerding vil over tid kreve vedlikehold.

Utvalget kjenner ikke til at reglene om sikringsplikt har skapt større konflikter mellom grunneiere og brukere på den ene siden og prospektører på den andre. De tilfeller der det har vært nødvendig for staten å sikre gamle områder, er uten unntak tilfeller der det har gått lengre tid mellom inngrepet og sikringen, og der selskapet har opphørt å eksistere. Utvalget anbefaler derfor videreføring av hovedregelen om varig sikring der dette er mulig. Dagens bestemmelse i bvl. § 51 om at Bergvesenet kan kreve midler avsatt til sikkerhet for fremtidig vedlikehold av ikke varige sikringer, foreslås også videreført, jf. utkastet § 9-3.

Utvalget foreslår at nevnte regler skal gjelde for alle som leter eller undersøker på egen eller andres grunn. Selv om leteren etter utvalgets forslag ikke gis anledning til å utføre arbeid som kan gi skade av noen betydning, foreslås å opprettholde regelen om sikringsplikt for letere. Dette fordi det kan tenkes at den som leter etter mineralske forekomster får lov av grunn­eier til å gjøre skade på grunnen, og behovet er da til stede for varig sikring av åpningen.

5.6.9 Erstatning for skade og ulempe

Etter bvl. § 6, er leter ansvarlig på objektivt grunnlag for skader på grunn og bygninger, men ikke for personskader. Grunneiere må altså finne seg i at det gjøres skade, men skal ha dette erstattet. For undersøkelsesarbeider er ikke bestemmelsen gitt direkte anvendelse. Dette skyldes nok en inkurie, og det må anses som sikker rett at regelen om objektivt ansvar gjelder tilsvarende for undersøkelsesarbeider.

Utvalget finner det rimelig å videreføre bestemmelsen om objektivt erstatningsansvar for skader på­ført under letearbeid, og samtidig sørge for at den formelt utvides til også å gjelde skader oppstått ved undersøkelsesarbeid. Dessuten foreslås at bestemmelsene også omfatter ansvar for den ulempe som påføres. I likhet med gjeldende rett, foreslås at erstatningsspørsmålet i tilfelle av uenighet, skal avgjøres ved lensmannskjønn, jf. utkastet § 8-1. Ordningen må anses hensiktsmessig da erstatningsspørsmålet oftest gjelder mindre skader på eiendom, og lokalkjennskap gjerne vil være en fordel. I områder uten lensmenn, fungerer herreds- og byretten som skjønnsrett. Bestemmelsene om erstatning er inntatt i forslaget §§ 2-6 og 3-11.

5.7 Lete- og undersøkelsesområdet

5.7.1 Leteområdet

Letetillatelse etter lovens bestemmelser vil i prinsippet være gyldig i hele lovens geografiske virkeområde, jf. kapittel 5.2. Det vises imidlertid til de særlige unntak som er beskrevet i kapittel 5.7.3.

Utvalgets mindretall (Jebens) mener letetillatelser bør ha en adskillig snevrere begrensning enn det flertallet foreslår, f.eks. slik at letetillatelser kun skal gjelde én bestemt kommune. Dette vil etter Jebens syn gi en mulighet for Bergvesenet og andre myndigheter til å ha en viss oversikt over hva en letetillatelse dreier seg om.

5.7.2 Undersøkelsesområdet

Størrelsen på mutingsområdet etter gjeldende bergverkslovgivning reguleres av bvl. § 9. Det er ingen begrensning på hvor mange mutingsområder en undersøker kan ha, og mutingsområdene kan godt være sammenhengende. Prospektøren kan mute opp så store områder han måtte ønske.

Utvalget ønsker ikke å utvide arealet i undersøkelsesområdet. For industrien spiller det ingen rolle om det gis rett til ett område på 750.000 m2 eller tre områder hver på 250.000 m2 . Det er langt mer avgjørende for industrien hva dette koster pr. m2 . Tre områder hver på 250.000 m2 har den store fordelen framfor ett område på 750.000 m2 at man enkelt kan kutte ned på områdets størrelse ved å la ett eller flere områder gå i det fri etterhvert som undersøkelsene viser hvilke deler av området som er interessant og hvilke som ikke er det. Utvalget mener at størrelsen på områdene bør være slik at minst mulig areal blir båndlagt til enhver tid. Prospektering av et område foregår ofte etter eliminasjonsmetoden. Store områder kuttes relativt raskt ned til de områder som viser seg interessante.

Utvalget har kommet til at det ikke vil være noen ulempe for hverken bergverksindustrien eller frie prospektører om systemet forenkles noe. Bergvesenet vil kunne høste administrative fordeler av en forenkling. Etter dagens system der det kan tas ut muting parallelt med UTM og NGO, kan man få mutinger der én og samme muting har flere prioriteter. Mange rettighetshavere kan dessuten ha rettigheter innenfor en muting fordi mutinger strekker seg inn i andre mutinger.

Et enhetlig kvartrutesystem vil gi en langt mer oversiktlig rettighetssituasjon både for industrien og Bergvesenet. Utvalget foreslår derfor at man må følge UTM-systemet og registrere kvartruter i dette systemet. En rute i UTM-systemet tilsvarer en km2 og en kvart rute 250 000 m2 . Ut fra hensynet om ikke å båndlegge større arealer enn nødvendig, finner utvalget at et slik område er av tilstrekkelig størrelse. Utvalget foreslår at det ikke skal være anledning til å fravike kvartrutesystemet ved å registrere f.eks. 250.000 m2 parallelt med UTM-systemet. Dersom en forekomst skulle gå utover en kvartrute, er prospektør henvist til å registrere tilstøtende kvartruter. Alle km2 -ruter i UTM-systemet er entydig bestemt ved et nummer. Rutene er igjen inndelt i fire som benevnes hhv. sørøst, nordøst, nordvest og sørvest.

5.7.3 Områder som skal være unntatt fra leting og undersøkelse

Etter gjeldende rett er en rekke områder unntatt fra leteretten. Dette gjelder hovedsakelig områder i nærheten av bebyggelse og anlegg, samt eiendommer som nyttes til jordbruksformål. Regelen, slik den framstår i bvl. § 3, har i liten grad blitt endret siden 1957, da bergloven av 1848 ble revidert.

I utkastet § 2-3, jf. § 3-5 tredje ledd foreslår utvalget at nærmere bestemte områder skal være unntatt fra lete- og undersøkelsesretten. Forslaget følger i hovedtrekk bestemmelsen i bvl. § 3 med visse endringer og tilføyelser som omtales nedenfor. Bvl. § 3 krever samtykke fra grunneier og bruker før leter kan foreta inngrep på de områder som er unntatt. Utvalget finner det kunstig å bruke utrykket bruker om vernemyndighetene i de tilfeller der det er tale om løyve til å lete i områder fredet etter naturvernloven. Utvalget foreslår derfor å kreve samtykke av grunneier, bruker og vedkommende myndighet.

Etter det utvalget kjenner til, har unntakene fra den frie leteretten ikke skapt større problemer for industrien. Det har imidlertid blitt stilt spørsmål ved om ikke flere områder burde vært unntatt fra leteretten.

Verdien av pene mineralske håndstykker på samlermarkedet har de senere år ført til en betydelig økning av lete- og undersøkelsesarbeider som foretas i gamle gruverom. Dette gjelder særlig på Kongsberg. En slik aktivitet i gamle bergrom skjer ofte under dekke av å være lete- og undersøkelsesarbeider, mens det som i realiteten skjer, er ordinært uttak av håndstykker for salg. I de aller fleste tilfeller har de som driver slik virksomhet liten eller ingen kompetanse om aktiviteter under jord. Det er derfor en ikke ubetydelig risiko for at aktiviteten øker faren for ras i gruvegangene.

For å unngå uønsket aktivitet i gamle gruver, foreslår utvalget å gjøre leting- og undersøkelsesarbeider i nedlagte gruveområder avhengig av tillatelse fra Bergvesenet, jf. forslaget § 2-3 bokstav g. En slik tillatelse vil kunne bli gitt med vilkår om f.eks. ikke å angripe bergfester og med krav om tilstrekkelig bergteknisk kyndighet.

I en del tilfeller har man opplevd at forekomster av sjeldne mineraler har skapt stor interesse blant mineralsamlere, ofte utenlandske. Disse har under dekke av å være skjerpere, ødelagt forekomster av sjeldne mineraler, og skapt unødige sår i terrenget. Et eksempel er anatas-forekomstene på Hardangervidda. For å hindre at leting etter mineraler, som innebærer tillatelse til å ta med seg prøver, skal ødelegge verdifull natur eller sjeldne forekomster, foreslås regler om at departementet kan unnta områder fra den leteretten.

Ødeleggelse av forekomster av sjeldne mineraler kan skje svært hurtig. Det er derfor viktig å ha regler som sikrer at unntak fra leteretten for slike forekomster kan innføres raskt. Departementets adgang til å unnta områder fra den frie leterett foreslås derfor å kunne gis både i form av enkeltvedtak og forskrift.

Utvalget foreslår at det ikke skal være adgang til å lete uten tillatelse fra rettighetshaver i brudd og gruver som er i drift. Noen særlig leteforbud i brudd og gruver av ikke-mutbare forekomster som har vært i drift de siste 10 år, jf. bvl. § 3 andre ledd, er etter utvalgets mening ikke nødvendig å ta med i mineralloven. Det samme gjelder forbudet i bvl. § 3 tredje ledd som forbyr leting i andres utmål uten samtykke av utmålshaveren. Med den meget begrensede leteaktivitet som foreslås tillatt etter mineralloven, bør det etter utvalgets vurdering også kunne utøves leting i andres utmål eller registreringsområde, jf. dog forslaget til § 2-4 om at leting ikke må hindre andres undersøkelsesarbeider som foretas med hjemmel i en undersøkelsestillatelse eller i eget utmål eller registreringsområde.

Bør undersøkelsestillatelse nektes i uegnede områder?

Av administrative grunner gikk bergverkslovkomitéen av 1961 inn for at det skulle være mulig å ta ut muting uavhengig av den faktiske bruken av området. Således er det fullt mulig å ta ut muting i bysentre etter bvl. Det er ikke begrensninger i hvor man kan ta ut bergrettigheter, men hvilken nytte man kan få av dem. Det vil ikke være anledning til å skjerpe eller undersøke på steder som er unntatt fra den frie skjerperetten etter bvl. §§ 3 og 18 andre ledd.

Utvalgets flertall ser det som klart mest hensiktsmessig å opprettholde dagens system med å kunne gi undersøkelsestillatelse uavhengig av den faktiske arealbruk og om lete- og undersøkelsesarbeider i området vil kunne komme i strid med regelen i utkastet § 2-3. Dersom man skulle velge et system der det bare var anledning til å gi bergrettigheter på områder der man har anledning til å lete og undersøke, ville Bergvesenet måtte ha en detaljert kunnskap, ikke bare om den faktiske bruk av området, men også om reguleringssituasjonen.

Et system der det er gis undersøkelsestillatelser i områder hvor det klart ikke vil være anledning til å foreta inngrep i grunnen, vil ikke øke faren for uønsket aktivitet. Tillatelsen vil ikke gi rettighetshaver utvidede rettigheter mht. hvilke inngrep som lovlig kan foretas eller hvor disse inngrepene kan utføres. Dog vil det i slike områder utføres geofysiske målinger som ikke medfører skade.

Utvalgets flertall foreslår på bakgrunn av ovennevnte at det ikke bør være noen begrensninger med hensyn til hvilke områder det er anledning til å tildele lete- og undersøkelsestillatelser for.

Utvalgets mindretall (Jebens) ser ikke tilstrekkelig grunn til at det skal kunne gis tillatelse til leting og undersøkelsesarbeider i områder hvor dette faktisk vil være ulovlig. Slike tillatelser må nødvendigvis medføre misforståelser. Som eksempel kan nevnes områder hvor virksomheten vil være i strid med rettslig bindende planer fastsatt med hjemmel i pbl.

5.8 Lete- og undersøkelsestillatelser

5.8.1 Letetillatelse

Behovet for letetillatelse

Ved revisjonen av bergverkslovgivningen i 1972 ble ordningen med at leter må ha skjerpeseddel fjernet. I praksis hadde skjerpeseddelen falt bort lenge før dette. Flere forhold gjør nå at utvalget foreslår å gjeninnføre et krav om letetillatelse.

Et viktig argument for letetillatelse er at den generelle interessen for norske samlermineraler har økt betraktelig siden 1972. Videre åpnes det i forslaget for leting etter alle mineraler med unntak av sand, pukk og grus. I tillegg innebærer EØS-avtalen at borgere og selskaper fra EØS-land har rett til å lete etter mineraler på lik linje med norske statsborgere. Utvalget antar at summen av disse endringene vil kunne føre til at antallet konflikter mellom letere og grunneiere kan komme til å øke.

Forslaget om å gjeninnføre plikten til å løse letetillatelse tar bl.a. sikte på å begrense uønsket leting, dvs. leting etter mineralske ressurser der målet ikke er å kartlegge mineralforekomster med sikte på utvinning. Videre vil man gjennom informasjon i letetillatelsen om leterens plikter og rettigheter, forholdet til grunneieren mv. trolig få færre brudd på bestemmelsene. Utvalget håper mao. at leteren ved hjelp av letetillatelsen skal bli kjent med hensikten bak reglene og hva han kan gjøre på andres grunn. Det er videre en fordel at den som driver letearbeider har et dokument som han kan benytte til å legitimere seg og sitt ærend med ovenfor grunneiere og andre rettighetshavere.

Vilkår

Utvalgets flertall foreslår at det ikke skal være diskresjonær prøving i forkant av utstedelsen utover at det undersøkes om søkeren tidligere har begått brudd på regelverket, jf. § 2-1.

Utvalgets mindretall (Jebens) mener i motsetning til flertallet at hver enkelt søknad om letetillatelse skal undergis en individuell prøving. En slik prøving er en nødvendig betingelse for den samfunnsmessige kontroll med virksomheten. Dette gjelder i enda sterkere grad på stadiet for undersøkelser.

Ved prøvingen skal det bl.a. kunne tas hensyn til miljøforhold og næringsforholdene på stedet, til søkerens kvalifikasjoner og til konkurranseforhold, idet for stor oppsamling av mineralressurser på samme hånd bør begrenses.

Behovet for kontroll utspringer ikke bare av muligheten for skader og ulemper ved selve den virksomhet som leting og undersøkelse kan ventes å medføre, men i enda større grad av de videre følger av leting og undersøkelse ifølge flertallets forslag. Dette gjelder retten til å få utmål og få registrert avtale eller ekspropriert rett til forekomst. Selv om det er departementet som skal gi retten til ekspropriasjon, vil vedkommende prospektør på grunnlag av utkastet §§ 4-1, 4-5 og 5-2 stå i en faktisk monopolsituasjon overfor departementet.

Hvem kan få letetillatelse?

EØS-avtalen førte til at retten til å ta ut bergrettigheter ble utvidet fra å gjelde bare nordmenn og norske selskaper til å omfatte samtlige rettssubjekter innenfor EØS-området.

Utvalgets flertall viser til kapittel 5.2.3 og legger til grunn at en ny minerallov bør være åpen for alle, ikke bare borgere og selskaper hjemmehørende i EØS-området. Utvalgets mindretall (Jebens og Fekjær) mener at søknader om letetillatelse kun skal innvilges til utenlandske rettssubjekter i den utstrekning Norge er forpliktet til dette etter EØS-avtalen, jf. samme kapittel.

Det legges til grunn at både fysiske og juridiske personer skal kunne få letetillatelse. Dersom et selskap har behov for flere letetillatelser i legitimasjonsøyemed, kan dette imøtekommes.

Gyldighetsperiode

Det ene hensynet bak letetillatelse, behovet for å informere leter om rettigheter og plikter, tilsier ingen årlig fornyelse av tillatelsen. På den annen side vil et krav om relativt hyppig fornyelse av letetillatelsen gjøre det mulig å få ut informasjon om endringer av minerallovgivningen og tilhørende forskrifter på en rask og grei måte. En ti år gammel tillatelse har trolig begrenset praktisk informasjonsverdi, og vil til dels kunne være misvisende.

Det andre formålet med letetillatelsen er at den skal være inngangsport for den som ønsker å nyte godt av de rettigheter som mineralloven gir og fungere som en legitimasjon for leterens rett. Ved å nekte personer som har forbrutt seg mot loven fornyet letetillatelse, kan man effektivt hindre disse i videre leting og undersøkelse. Dette hensynet trekker derfor i retning av en kort gyldighetstid for tillatelsen. Administrative grunner tilsier imidlertid at tillatelsen ikke gis for kort varighet.

Utvalget er av den oppfatning at en gyldighetsperiode på tre år, kombinert med en hjemmel for Bergvesenet til å trekke tillatelsen tilbake ved brudd på minerallovens bestemmelser, jf. utkastet § 12-1, vil forene de ulike hensyn på en tilfredsstillende måte.

5.8.2 Undersøkelsestillatelse

Vilkår

I henhold til bvl. § 11 første ledd nr. 4, skal søker opplyse om hvilke mutbare mineraler han antar å finne i undersøkelsesområdet. Utvalget foreslår at bestemmelsen videreføres ved at den inntas i forskrift som gis med hjemmel i utkastet § 3-1 femte ledd, og slik at søker må angi hvilke mutbare og/eller registrerbare mineraler han antar finnes i området. Opplysningene innhentes kun av informasjons- og kontrollhensyn, og innebærer ingen begrensning mht. undersøkelsesrettens innhold. Undersøkeren må imidlertid i tillegg angi om søknaden om undersøkelsestillatelse gjelder mutbare mineraler eller registrerbare mineraler, eventuelt begge kategorier, jf. utkastet § 3-1 første ledd. Undersøkelsestillatelsen og eventuelt etterfølgende erverv av retten til forekomsten vil således være knyttet enten til mutbare eller registrerbare mineraler. Dersom en prospektør vil foreta undersøkelser etter begge kategorier, vil det måtte søkes om to tillatelser, én for hver kategori.

Utvalgets flertall foreslår at rett til å få undersøkelsestillatelse forutsetter at det foreligger letetillatelse, jf. § 3-1 fjerde ledd. Det er imidlertid intet til hinder for at det søkes om undersøkelsestillatelse samtidig som det søkes om letetillatelse. For øvrig skal undersøkelsestillatelse gis dersom vilårene i loven er oppfylt.

Utvalgets mindretall (Fekjær) er ikke ubetinget enig i at undesøkelsestillatelse skal gis dersom vilkårene i loven er oppfylt. Jebens slutter seg til Fekjærs dissens nedenfor, da den står godt i samsvar med Jebens' dissenser til kapittel 5.7.3 og 5.8.1. Mindretallet anfører:

En undersøkelsestillatelse gir finneren to beføyelser. Den ene er prioritet til forekomsten fremfor andre eventuelle finnere. Den andre er en bergmessig tillatelse til å undersøke forekomsten og foreta prøveuttak.

Leting/prospektering etter mineraler koster penger. Skal det være interessant for industrien å investere penger i letevirksomhet, så må det være mulighet til å sikre prioritet dersom det skulle bli gjort et interessant funn. Dette skaper ikke problemer for Miljøverndepartementet i egenskap av forvaltningsmyndighet for pbl., forurensningslov, naturvernlov, kulturminnelov og motorferdsellov. Det som skaper problemer er fortsatt de terrenginngrep som følger av de arbeider som kan gjøres i kraft av den bergmessige tillatelse som ligger i en undersøkelsestillatelse.

Fekjær stiller seg i utgangspunktet negativ til at Bergvesenet i ny minerallov skal kunne gi bergmessig tillatelse uten forutgående høring og saksbehandling i forhold til andre myndighetsorganer/annet regelverk, bl.a. i forhold til kommunenes areal og tiltaksplanlegging. Dette vil innebære en videreføring av det system for rettighetstildeling og erverv som følger av bvl. Et poeng Fekjær erkjenner er at moderne lete-/undersøkelsesmetode; seismiske målinger/overflyvninger/kjerneboring, normalt ikke vil foranledige terrenginngrep som gjør det relevant å sette i gang høring og saksbehandling i forhold til annet lovverk/andre myndighetsorganer. Til dette kommer den omstendighet at undersøkelsestillatelser til sammen kan omfatte flere enn 100 km2 (hver for seg en fjerdedel av en kilometerrute, jf. utkastet § 3-4). Det kan kanskje gå 2-3 år før undersøker vet konkret hvor det vil være hensiktsmessig å foreta nærmere undersøkelsesarbeider. Normalt vil det altså på dette stadiet ikke være mulig for Bergvesenet å foreta noen prøving og saksbehandling. Likevel bør Bergvesenet for det som må kalles unntakstilfeller, utstyres med en ventehjemmel, jf. nedenfor. Ventehjemmelen bør benyttes i de tilfeller hvor det følger av en redegjørelse fra søkeren eller Bergvesenets positive kunnskap fra annet hold, at det vil være meget konfliktfylt å foreta undersøkelsesarbeider i området. Det må erkjennes at et prøveuttak på inntil 2.000 m3 , jf. § 3-7, samt det spillerom undersøkeren har på dette stadiet innen rammene av § 3-5, faktisk er relevant i forhold til annet lovverk/andre myndigheter, selv om det normalt er vanskelig å fastslå dette ved selve utstedelsen av undersøkelsestillatelsen. Fekjær tror undersøkeren i visse tilfeller vil være tjent med en slik avklaring i forkant, i steden for å løse konflikten selv når han allerede står ute i felten. Fekjær har vært vitne til slike uheldige utslag de senere årene, der media/presse er de første som har satt søkelys på situasjonen, som dernest har vanskeliggjort reell saksbehandling i ettertid, til ulempe både for industri og samfunn.

Fekjær mener en i dag, både ut fra overordnede miljø- og ressursinteresser og ut fra behovet for en noenlunde samordnet behandling av ressursdisponeringen, bør ha en hjemmel til å kunne sette foten ned, i det minste gjennom et ventevedtak, for å få gjort søker kjent med hvilke overordnede innvending som foreligger samtidig som vedkommende organ må få ytret seg.

Selv om denne ordning med utstedelse av bergrettigheter etter gjeldende rett og som flertallet ønsker å videreføre er utslag av et såkalt bruttoprinsipp (alle steder i landet med mindre de er særskilt unntatt i utkastet § 2-3), mener Fekjær det på grunnlag av moderne forvaltningsrett- og praksis er grunnlag for å kreve at Bergvesenet liksom andre forvaltningsorganer i Norge som utsteder rettigheter/tillatelser til bruk av fast grunn, bør utøve et fullstendig skjønn.

Det vises for øvrig til forslag til tilføyelser i § 3-1 samt særlige merknader til denne.

Hvem kan få undersøkelsestillatelse?

Som redegjort for i kapittel 5.2.3 foreslår utvalgets flertall at rettigheter etter mineralloven gjøres gjeldende for personer og selskaper uavhengig av nasjonalitet, mens mindretallet (Jebens og Fekjær) vil begrense loven til å gjelde rettighetshavere etter EØS-avtalen.

Utvalget foreslår videre i utkastet § 3-2 å innføre en karenstid på 3 år for den som har hatt tillatelse med best prioritet, dersom det søkes om ny tillatelse for samme mineralkategori i samme område. Videre vil det være mulig å nekte utstedelse av undersøkelsestillatelser til søkere som har brutt minerallovens bestemmelser, se utkastet § 3-1 fjerde ledd.

Gyldighetsperiode

Bergverkslovkomitéen av 1961 foreslo en 5-års frist for muteren til å begjære utmål. Bergverkenes Landssammenslutning ga i høringsomgangen uttrykk for at fristen var utilstrekkelig, og som en følge av dette foreslo departementet at fristen til å begjære utmål ble satt til 7 år, som ble regelen i bvl. § 20. Virkningen av ikke å begjære utmål innenfor denne fristen er at mutingsretten faller bort.

Utvalget mener erfaringene med den nåværende regel har vært positive. 7 år gir prospektøren tilstrekkelig tid til å foreta de undersøkelser som er nødvendige for å kunne bedømme om en forekomst er av en slik rikholdighet, størrelse og beskaffenhet at den kan antas å være, eller innen rimelig tid å bli drivverdig. Utvalget foreslår derfor at fristregelen opprettholdes for undersøkelsestillatelser, jf. utkastet § 3-15 første ledd bokstav a.

Etter bvl. § 21 kan forlengelse av 7-års fristen gis for inntil 3 år. Det har imidlertid vært få tilfeller av søknad om slik forlengelse, og bestemmelsen har vært meget restriktivt praktisert fra Bergvesenets side. Utvalget ser ikke bort fra at spesielt vanskelige forekomster kan kreve undersøkelser som tar lengre tid enn 7 år. Utvalget foreslår derfor at Bergvesenet fortsatt skal kunne gi forlengelse av fristen i inntil 3 år, jf. utkastet § 3-16. Slik forlengelse skal kunne gis utfra forekomstens beskaffenhet og forholdene ellers. Det forutsettes at slik forlengelse kun gis når det foreligger ekstraordinære forhold, slik tilfellet er i dag. Dersom det har vært avbrudd i letearbeidet, skal forlengelse kun skje dersom avbruddet skyldes forhold som prospektør med rimelighet ikke kunne sies å råde over, og prospektøren kan dokumentere dette. Det skal ikke være anledning til å gi forlengelse utover 3 år.

5.8.3 Saksbehandling

Hovedregel

Søknad om lete- eller undersøkelsestillatelser sendes Bergvesenet for behandling. Utvalget anbefaler at det utformes egne skjema som gis obligatorisk anvendelse. Dette vil lette arbeidet for leter og undersøker, og forenkle saksbehandlingen og registreringen i Bergvesenet.

For å dekke utgiftene knyttet til behandlingen av søknadene samt registerføringen, bør det innføres en avgift som betales ved innsendingen av søknaden. I forslaget til lovtekst, gis departementet hjemmel for å fastsette slik avgift, jf. § 11-1.

Tildeling av lete- og undersøkelsestillatelser er å anse som et enkeltvedtak iht. forvaltningsloven § 2 bokstav b. Lovens kapittel 4 om saksforberedelse ved enkeltvedtak får dermed anvendelse. Fvl. § 16 bestemmer at eventuelle parter i saken skal varsles før vedtak treffes og gis høve til å uttale seg. Slik forhånds­varsling kan imidlertid unnlates bl.a. dersom det vil være åpenbart unødvendig.

Utvalgets flertall mener det vil være åpenbart unødvendig å varsle ved tildeling av lete- og undersøkelsestillatelser, siden alle vilkår fremgår av loven, og resultatet dermed er forutbestemt. Det foreslås derfor ikke en regel om at Bergvesenet skal varsle grunneiere eller andre rettighetshavere hverken før eller etter at undersøkelsestillatelse er meddelt. Flertallet viser til at grunneier og rettighetshavere vil få varsel fra undersøker før selve undersøkelsesarbeidene igangsettes, jf. utkastet § 3-8. Mindretallet (Fekjær og Jebens), mener at Bergvesenet skal varsle grunneier og rettighetshaver om at undersøkelsestillatelse er gitt.

Særregler

For undersøkelsestillatelser i områder med sterke samiske interesser foreslår utvalget, under visse forutsetninger, jf. kapittel 6, at særlige regler fastsettes ved forskrift. I disse områdene vil Bergvesenet kunne fore­ta en skjønnsmessig prøving av om undersøkels­tillatelser skal gis. Vurderingen skjer på bakgrunn av høringsuttalelser fra berørte parter, herunder Sametinget. Se nærmere om dette under kapittel 6.

5.9 Erverv av mutbare mineraler – utmål

Forekomster av mutbare mineraler tilhører staten iht. bergregalet, jf. kapittel 3.2 og 5.3. I dag kan slike forekomster erverves gjennom tildeling av utmål, forutsatt at visse vilkår er oppfylt. Ervervet gir rett til å utnytte forekomsten, men er ikke å anse som en offentligrettslig tillatelse til å starte drift på fore­komsten. Utmålshaver må således søke separat om driftskonsesjon. Formelt sett skjer tildeling av utmål ved at Bergvesenet avholder utmålsforretning.

Utvalget foreslår kun små endringer i utmålsinstituttet. De nærmere detaljene i forslaget blir gjennomgått nedenfor.

5.9.1 Vilkår for utmål

Best prioritet i undersøkelsesområdet

Utvalget foreslår i utkastet § 4-1 en videreføring av prinsippet om at søker må ha undersøkelsestillatelse på best prioritet i området der forekomsten ligger, og at ingen andre kan få utmål på forekomsten. Det bør ikke være et vilkår for utmål at hele utmålsområdet ligger innenfor undersøkelsesområdet. Det foreslås således at Bergvesenet skal ha adgang til, på basis av forekomstens geometri og forholdene ellers, å legge deler av utmålet utenfor undersøkelsesområdet, forutsatt at dette ikke kommer i konflikt med rettigheter en annen har i dette området, se utkastet § 3-12, jf. § 4-2.

Forekomst av mutbare mineraler

Ved en del forekomster står en ovenfor komplekse malmer med både mutbare og registrerbare komponenter der det ikke er mulig å se komponentene hver for seg. Staten eier i disse tilfellene i prinsippet kun en ideell andel av forekomsten. Dette vil være tilfellet med f.eks. apatittholdig jernmalm og krystalliske drusemineraler. Så lenge de mutbare elementene verdimessig utgjør hovedbestanddelen, må det imidlertid være riktig at staten kan disponere over forekomsten gjennom å dele ut utmål på hele forekomsten. Utvalget viser i denne sammenheng til prinsippet i bvl. § 39 om at utmålshaver kan bryte ut og nyttiggjøre seg de ikke-mutbare mineralene dersom dette er nødvendig for å drive ut de mutbare mineralene. Dette gjelder likevel ikke hvis Bergvesenet før gruvedrift, herunder prøvedrift, settes i gang, finner at de mineraler som ikke er mutbare, forekommer på stedet i slik mengde og form at forekomsten av dem med fordel kan gjøres til gjenstand for selvstendig utnyttelse. Utmålshaver må i så fall eventuelt komme til enighet med grunneier om en kompensasjon for de ikke-mutbare mineralene som brytes ut og nyttiggjøres, jf. kapittel 5.9.3 og utkastet § 4-3.

Drivverdig forekomst

Et vilkår for utmål etter bvl. § 23 er at undersøkeren (muteren) gjør sannsynlig at forekomsten av mutbart mineral har en slik rikholdighet, størrelse og beskaffenhet ellers at den kan antas å være, eller innen rimelig tid bli drivverdig.

Det ble lagt til grunn av komitéen av 1961 og departementet at bergmestrene skulle utøve et liberalt skjønn mht. drivverdighetskravet. Utvalget vil videreføre dette i mineralloven, jf. utkastet § 4-1.

Det er svært vanskelig å dokumentere med en rimelig grad av sikkerhet at en forekomst er drivverdig. Metallprisene varierer mye, slik at forekomster kan veksle mellom drivverdige/ikke drivverdige flere ganger i løpet av et år. Flere undersøkelser viser at metallprisene er så ustabile at industrien ikke i avgjørende grad legger vekt på de aktuelle prisene når den tar beslutninger om å utvikle en forekomst. Dette fordi metallprisene ikke lar seg forutsi på det tidspunkt da forekomsten vil være klargjort for drift. Ved vurdering av drivverdigheten, må det derfor legges til grunn utviklingen i metallprisene i et langtidsperspektiv.

Ved vurdering av drivverdigheten, er det i utgangspunktet verdien av de mutbare elementene som skal beregnes. Som nevnt ovenfor vil imidlertid en forekomst ofte bestå av både mutbare og registrerbare elementer, der begge har verdi. Det vil her være riktig å kalkulere inn også verdien av de registrerbare elementene i regnestykket, forutsatt at begge elementer kan utvinnes og videreforedles til salgbare produkter.

Etter gjeldende praksis gis det ofte utmål selv om en god del undersøkelser gjenstår før drift kan igangsettes. Dette gir prospektøren bedre mulighet til å planlegge en fornuftig utnyttelse av forekomsten. Utvalget understreker derfor viktigheten av at Bergvesenet fortsetter å utvise et liberalt skjønn ved vurderingen av forekomsters drivverdighet.

Dersom det er åpenbart at forekomsten ikke kan bli drivverdig innen et rimelig tidsperspektiv, eller dersom det er åpenbart at det er tilstedeværelsen av et registrerbart mineral som kan gjøres til gjenstand for selvstendig drift som danner grunnlaget for påstanden om drivverdighet, skal utmålsbegjæringen avslås.

Dokumentasjon av drivverdighet

En side av vilkåret om drivverdig forekomst er kravet til dokumentasjonen av drivverdigheten. Etter bvl. har departementet lagt til grunn at bergmestrene skal avslå søknader om utmål der undersøkelsesarbeidene er av en slik kvalitet og omfang at det ikke er mulig å foreta en vurdering av grunnlaget for søkers påstand om forekomstens drivverdighet. Søker har således bevisbyrden for drivverdighet.

Utvalget legger det samme syn til grunn og bemerker at det kreves at søkeren kan dokumentere mer enn at undersøkelsen viser gehalter. En rimelig grad av dokumentasjon på forekomstens størrelse og geometri er like viktig. Dette fordi det ikke er gehalter og metallpriser alene som er avgjørende for drivverdigheten av forekomster, men også omfanget av forekomsten, og i hvor stor utstrekning det rent fysisk er mulig å utvinne ressursene.

Hva som er dokumentasjon god nok vil tilligge Bergvesenets skjønn. Dette vil variere fra forekomst til forekomst, og kan alene vurderes ut fra et faglig bergmessig skjønn.

Samfunnsmessige hensyn

Hensynet til miljøet og samfunnet for øvrig vil stå sentralt i vurderingen av om det skal tillates drift på forekomsten. Ved tildeling av utmål står rettservervet i fokus. Siden de samfunnsmessige hensynene blir ivaretatt i forbindelse med en søknad om driftskonsesjon, er det ikke behov for å ta slike hensyn på utmålsstadiet. Utvalget ser denne arbeidsdelingen i lovverket som hensiktsmessig. I normaltilfellene vil det være en viss avstand i tid mellom erverv av utmål og tidspunktet for en mulig søknad om driftstillatelse. Dette sikrer på en god måte at alle hensyn blir ivaretatt før oppstart av mineralvirksomhet tillates. Utvalget vil derfor ikke foreslå regler om at utmål kan avslås utfra miljømessige og arealdisponeringsmessige hensyn.

5.9.2 Utmålsområdet

Etter bvl. § 25 skal utmålet være en rettvinklet firkant ikke større enn 300.000 m2 . Den lengste siden skal ikke være mer enn 1.200 meter.

Utvalget er av den oppfatning at et utmål i stor grad bør dekke en sammenhengende forekomst. Utvalget foreslår imidlertid i utkastet § 4-2 at utmålet ikke skal være større enn nødvendig for å dekke fore­komstens utstrekning. Dessuten foreslås at utmålet skal ha form av trekant eller firkant. Når det gjelder utmålets størrelse og de nærmere regler om utmålsbrevets innhold, er utvalget av den oppfatning at dette i motsetning til i bvl., mest hensiktsmessig bør fastsettes av departementet ved forskrift.

Når det gjelder utmål, foreslår utvalget at man følger det systemet som knytter seg til de økonomiske kartverk, nemlig NGO-koordinatene. Dette fordi utmålet skal knyttes til tinglysingssystemet, og dermed må kunne plasseres på kartet slik gårds- og bruksnummere plasseres.

5.9.3 Utmålets rettsvirkninger

Rett til undersøkelser i utmålsområdet

I utkastet § 4-3 første ledd framgår at utmålshavere har rett til å foreta undersøkelser i utmålsområdet. For disse undersøkelser gjelder de samme begrensinger som undersøkelser utført med grunnlag i en undersøkelsetillatelse.

Rett til å nyttiggjøre seg mutbare mineraler

Ervervet av forekomst ved utmål innebærer en enerett til å bryte og nyttiggjøre seg de mutbare mineralene i utmålet. Utmålshaver har en eksklusiv rett til fore­komsten slik at ingen kan nyttiggjøre seg forekomstens mineraler bortsett fra utmålshaver og de som har avledet rett fra ham. Driftskonsesjon må imidlertid søkes innen 10 år, jf. kapittel 5.13 og utkastet § 4-9 bokstav a.

Rett til å nyttiggjøre seg registrerbare mineraler

Når det gjelder de registrerbare mineralene i utmålet, fastslår bvl. § 39 at utmålshaver har anledning til å bryte ut slike mineraler i den grad dette er nødvendig for å drive ut de mutbare mineralene. Etter bestemmelsens annet ledd, kan utmålshaver også nyttiggjøre seg de registrerbare mineraler som er brutt ut som et ledd i uttaket av mutbare mineraler 1 .

Etter bvl. § 39 andre ledd kan imidlertid Bergmesteren før gruve- eller prøvedrift settes i gang, unnta slike mineraler fra utmålshavers rett til å nyttiggjøre seg dem hvis han finner at de med fordel kan gjøres til gjenstand for selvstendig drift.

Utvalget foreslår å opprettholde reglene i § 39 første og andre ledd, jf. utkastet § 4-3. Utvalget peker imidlertid på at Bergvesenets rett til å gjøre unntak fra adgangen til å nyttiggjøre seg de registrerbare mineralene, ikke pålegger Bergvesenet en aktivitetsplikt for å få brakt på det rene om mineralene kan gjøres til gjenstand for selvstendig utnyttelse. I de tilfeller der dette skulle vise seg å være aktuelt, forutsetter utvalget at det vil være en med undersøkelsestillatelse for registrerbare mineraler eller en grunneier eller bruker som vil sørge for å tilveiebringe de nødvendige data.

I utkastet § 4-3 fjerde ledd fastslås at dersom Bergvesenet finner at de mineraler som ikke er mutbare kan gjøres til gjenstand for selvstendg utnyttelse, vil grunneieren eller den som utleder sin rett fra han ha rett til enten å overta mineralene eller overlate utnyttelsen til utmålshaveren. I så fall må partene ved forhandlinger bli enige om det vederlag som skal betales for mineralene. I mangel av enighet, blir vederlaget å fastsette ved skjønn. Denne bestemmelsen er en nyskapning sammenlignet med bvl. § 39.

Plikt til å sikre området

Etter utkastet § 4-8 har utmålshaver en mer omfattende plikt til å sikre utmålsområdet for farlige gruveåpninger enn undersøker. Utmålshaver skal sikre alle gruveåpninger i utmålet, uavhengig av om det er utmålshaver som har laget åpningene. Det samme gjelder for gruveåpninger utenfor utmålet når disse tjener som adkomst til malmen innenfor utmålsområdet. Disse bestemmelser tilsvarer bvl. § 39a.

5.9.4 Varighet av utmålet

Etter gjeldende rett faller utmålet i utgangspunktet ikke bort med mindre innbetaling av årsgebyr opphører. Etter IK § 12 har utmålshaver imidlertid en plikt til enten å søke om driftskonsesjon innen 10 år fra utmålets dato, eller å sette i gang prøvedrift innen samme frist. Dersom fristen oversittes, kan departementet sette ny frist for å bringe konsesjonsspørsmålet i orden eller gi rettighetshaver pålegg om frivillig å avhende rettigheten etter IK § 31. Dersom salget ikke skjer frivillig, kan departementet selge utmålet på tvangssalg etter IK § 32.

Utvalget ønsker å gjøre reglene klarere. Det er etter Minerallovutvalgets oppfatning ikke hensiktsmessig å ha en frist for å søke om driftskonsesjon, uten at overtredelse av denne tidsfristen får umiddelbare konsekvenser for rettservervet. Det foreslås derfor i utkastet § 4-9 bokstav a regler om at utmålet automatisk opphører dersom det ikke er gitt driftskonsesjon innen 10 år fra registrering av utmålet.

Det kan riktignok argumenteres med at en absolutt regel om opphør av utmålet vil kunne virke urimelig der prisfall gjør at driftsstart må utsettes. Andre interessenter vil da kunne skaffe seg en undersøkelsestillatelse i området og søke utmål så snart prisene igjen gjør at forekomsten kan anses drivverdig. Den nye utmålshaveren vil da kunne høste fruktene av den foregående utmålshaverens undersøkelser og investeringer, uten selv å ha pådratt seg nevneverdige prospekteringskostnader. Slike uheldige konsekvenser vil imidlertid kunne unngås ved at undersøker søker om fristforlengelse før den opprinnelige fristen løper ut. Utvalget foreslår i utkastet § 4-10 at Bergvesenet etter søknad kan forlenge fristen med inntil 10 år av gangen. Forlengelse vil typisk kunne gis i tilfeller som beskrevet ovenfor, og for forekomster som naturlig må anses som driftsreserver.

I de tilfeller hvor drift kan igangsettes uten drifts­konsesjon, jf. utkastet § 6-3, gjeder en tilsvarende 10-års frist for utmålets varighet.

5.9.5 Prosessuelle utmålsregler

Utvalget kan ikke se at dagens regler om utmålsforretningen og utmålssøknaden har skapt vesentlige problemer for industrien, grunneierne og brukerne eller Bergvesenet. Det foreslås derfor ingen materielle endringer i de prosessuelle reglene om utmål. Utvalget er imidlertid av den oppfatning at reglene om utmålssøknad og utmålsforretning slik de framgår av bvl. §§ 25-35 mer hensiktsmessig kan reguleres i forskrift. En slik forskriftshjemmel er inntatt i utkastet § 4-2 tredje ledd.

5.10 Erverv av registrerbare mineraler – avtale med grunn­eier

Gjennom forslaget til ny lov tas det sikte på å skape en større grad av parallellitet mellom mutbare og registrerbare mineraler ved at leter og undersøker kan søke etter begge mineralkategorier. Tilsvarende bør det så langt som mulig være samme mulighet til å erverve forekomsten og til senere å drive den ut. Et ledd i dette systemet er at de som søker etter registrerbare mineraler, i likhet med søkere etter mutbare mineraler, registreres i undersøkelsesområdet med prioritet fra registreringsdato. Innehaver med best prioritet foreslås å ha eksklusiv rett til å søke om ekspropriasjon av forekomsten dersom avtale ikke oppnås med grunneieren. Videre vil kun den med best prioritet ha mulighet til å få driftskonsesjon, jf. utkastet § 6-2. Dette systemet gjør at investorer kan forsvare å legge penger inn i undersøkelser av forekomster, fordi førsteretten i forhold til konsesjon og ekspropriasjon, gjør at denne prospektøren i praksis vil fremstå som den mest interessante avtalepart for grunneier.

5.10.1 Eksklusive retter for undersøker med best prioritet

Utvalget foreslår å sikre interessene til undersøker med best prioritet ved å gi undersøkeren en eksklusiv rett til å søke om ekspropriasjon og driftskonsesjon. Dette betyr at det rent faktisk ikke legges noe bånd på grunneiers råderett over grunnen. Grunneier kan inngå avtale med hvem han vil. Den som etter avtale med grunneier får rett til forekomsten, kan dessuten på vanlig måte sikre seg rettsvern ved tinglysing av avtalen.

Hensynet til den som har undersøkelsestillatelse med best prioritet i undersøkelsesområdet, tilsier imidlertid at ingen andre enn vedkommende kan få driftskonsesjon så lenge rettigheten varer. Ingen andre kan heller få registrert sin avtale med grunneier hos Bergvesenet. Et slikt lovregulert ervervssystem for de registrerbare mineralene gjør at en avtale grunneier gjør med andre enn den som har best prioritet i undersøkelsesområdet, må stå tilbake. Det vil heller ikke være anledning for tredjemann til å undersøke om forekomsten er drivverdig med mindre samtykke gis fra førsteprioritetshaver, jf. utkastet § 3-13 tredje ledd.

Dersom grunneier ikke vil selge til undersøker med best prioritet, eller dersom han f.eks. har solgt til en undersøker med lavere prioritet som ikke vil selge videre, kan den med best prioritet søke om å få ekspropriert retten fra grunneier eller fra den som har utledet sin rett fra grunneier, jf. utkastet § 5-2 første ledd.

Dersom grunneier har solgt rettigheten til en undersøker med dårligere prioritet, bør dette være et moment som normalt bør tilleges vekt ved behandlingen av ekspropriasjonssøknaden. Grunneier har i dette tilfelle ønsket å avhende retten, og hans avtalemotpart har tatt en sjanse ved å inngå en avtale på tross av dårlig prioritet. At en ekspropriasjonstillatelse ikke skulle bli meddelt i et slikt tilfelle, vil stemme dårlig overens med intensjonen med minerallovens ervervssystem.

5.10.2 Avtaler med grunneier

De fleste avtaler med grunneiere om rett til å bryte ut registrerbare mineraler, deles i praksis ofte inn i to faser. Den første fasen er forholdet mellom grunneier og prospektør før det igangsettes drift på forekomsten (undersøkelsesfasen), den andre er driftsfasen.

I tiden før drift betaler prospektøren gjerne et årlig vederlag som har karakter av håndgivelsespenger. Dette er betaling for at prospektøren har rett til å drive ut forekomsten dersom prospektøren skulle ønske dette. Betaling av håndgivelsespenger kan enten være endelig eller komme til fradrag i senere betaling i driftsfasen.

Det er flere grunner til at en prospektør normalt velger å erverve forekomsten i god tid før drift er aktuelt. For det første kan prospektøren ha behov for å undersøke forekomsten over lang tid. Et erverv gir mer ro rundt dette arbeidet. Vedkommende behøver heller ikke bekymre seg for at grunneier kan få et bedre tilbud på forekomsten fra tredjemann. En annen grunn for et tidlig erverv er at prospektøren har behov for driftsreserver i et langsiktig perspektiv. Videre kan forekomsten være ulønnsom å drive ved tidspunktet for avtaleinngåelse, men prognosene viser at fore­komsten har potensiale på sikt.

I driftsfasen er det vanlig at tiltakshaver betaler grunneier et vederlag pr. tonn uttatt eller solgt masse. Tonnøret varierer i nyere kontrakter på løsmasser og alminnelige industrimineraler, fra ca. 1 kr pr. tonn til 5 kr pr. tonn med regulering etter offentlige indekser eller ved forhandling. I tillegg til tonnøret er det som regel avtalt en pris for leie av den grunn som er nødvendig for driften.

5.10.3 Vederlag for ervervet

I mange tilfeller vil en frivillig avtale ikke oppnås fordi partene ikke blir enige om en pris på forekomsten. Partene er enige om at forekomsten kan drives ut, men grunneier vil langt på vei være avskåret fra markedet og alternative forhandlinger som en følge av ervervssystemet i mineralloven. I disse tilfellene kan partene bli enige om å overlate fastsettelsen av vederlaget til skjønnsmyndigheten, jf. skjønnsloven § 4.

5.10.4 Registrering av avtalen hos Bergvesenet

Ved registrering av avtalen, foretar Bergvesenet ingen vurdering av forekomstens drivverdighet i motsetning til for utmål. Skjæringsdato for fristene i utkastet § 4-9 er registrering av avtalen hos Bergvesenet og ikke avtaledatoen, jf. § 4-5 første ledd bokstav a.

Dersom ikke frivillig avtale oppnås, og undersøker får ekspropriert rett til forekomsten, må rettighetshaveren sørge for tilsvarende registrering av retten, jf. utkastet § 4-5 første ledd bokstav b og § 4-9 første ledd bostav c.

5.10.5 Avtalens varighet – det registreringsrettslige forhold

Av hensyn til andre interesserte undersøkere og til grunneiers mulighet til å få utnyttet forekomsten, bør den registrerte avtale bortfalle etter en viss tid. Utvalget foreslår å legge de samme prinsipper til grunn som ved utmål, dvs. at driftskonsesjon må søkes innen 10 år fra registrering av avtalen med grunneier, jf. utkastet § 4-9 bokstav a. På samme måte som ved utmål, bør forlengelse kunne gis når særlige forhold foreligger. Forlengelsen kan gis for 10 år av gangen, jf. utkastet § 4-10.

5.10.6 Avtalens varighet – det privatrettslige forhold

Dersom en avtale har kortere varighet enn 10 år, vil også de registreringsrettslige virkninger av avtalen opphøre på det tidligere tidspunktet, jf. utkastet § 4-9 bokstav b. Det samme gjelder dersom avtalen har kortere varighet enn den forlengede frist med hjemmel i utkastet § 4-10. At Bergvesenet har gitt en forlengelse utover avtalens varighet, har betydning i de tilfeller hvor grunneier og hans avtalepart kommer til enighet om en forlengelse av avtalen. Dersom grunneier og avtaleparten ikke kommer til enighet om en forlengelse, må avtaleparten søke om å få ekspropriert fore­komsten.

5.10.7 Tinglysing

Utvalget foreslår at både avtaler med grunneier og ekspropriert rett til registrerbar forekomst kan tinglyses på vanlig måte, jf. utkastet § 7-2. Tinglysingen har imidlertid ingen rettsvirkning i fht. registrerte rettigheter hos Bergvesenet. Det er likevel den med best prioritert i Bergvesenets register som har rett til drift på forekomsten.

5.10.8 Registreringsområdet

Utvalget foreslår at registreringsområdet skal ta utgangspunkt i avtaleområdet eller det eksproprierte areal, jf. utkastet § 4-5 tredje ledd. Som følge av at det ikke stilles krav til drivverdig forekomst for å få registrert ervervet, er det heller ikke krav om at området ikke skal være større en det som er nødvendig for å dekke forekomsten. Det foreslås heller ingen maksimalstørrelse på området. Enkelte begrensinger i området i fht. det avtalte eller eksproprierte kan likevel være aktuelt. Det gjelder de tilfeller der andre enn den som begjærer registrering har best prioritet i deler av området. Registreringsområdet kan bare omfatte areal der rettighetshaveren har best prioritet.

5.10.9 Rett til undersøkelser og mineraler i registreringsområdet, sikringsplikt

Rett til undersøkelser i registreringsområdet

I utkastet § 4-6 første ledd framgår at rettighetshaver har rett til å foreta undersøkelser i regstreringsområdet. For disse undersøkelser gjelder de samme begrensinger som undersøkelser utført med grunnlag i en undersøkelsetillatelse.

Rett til å nyttiggjøre seg registrerbare mineraler

Ervervet av forekomst ved avtale eller ekspropriasjon innebærer en enerett til å bryte og nyttiggjøre seg de registrerbare mineralene i registreringsområdet, med mindre noe annet følger av avtalen eller ekspropriasjonsvedtaket. Rettighetshaver har en eksklusiv rett til forekomsten slik at ingen kan nyttiggjøre seg fore­komstens mineraler bortsett fra rettighetshaveren og de som har avledet rett fra ham. Driftskonsesjon må imidlertid søkes innen 10 år, jf. kapittel 5.13 og utkastet § 4-9 bokstav a.

Rett til å nyttiggjøre seg mutbare mineraler og mineralske byggeråstoffer

Utvalget foreslår en regel om biprodukter i registreringsområdet som tilsvarer bestemmelsen i utkastet § 4-3 om biprodukter i utmålet, jf. kapittel 5.9.3.

I utkastet § 4-6 tredje ledd fastslås at rettighetshaveren kan bryte ut de mutbare mineralene og mineralske byggeråstoffene så langt dette er nødvendig for å drive ut de registrerbare mineralene. Når det gjelder adgangen til å nyttiggjøre seg mineralene, følger det av fjerde ledd at dersom Bergvesenet finner at de mutbare mineralene kan gjøres til gjenstand for selvstendig utnyttelse, vil utmålshaveren ha rett til enten å overta mineralene eller overlate utnyttelsen til rettighetshaveren. I så fall må partene ved forhandlinger bli enige om det vederlag som skal betales for mineralene. I mangel av enighet, blir vederlaget å fastsette ved skjønn. Når det gjelder adgangen til å nyttiggjøre seg de mineralske byggeråstoffene, tilfaller denne rettighetshaveren vederlagsfritt med mindre noe annet følger av avtalen med grunneier eller ekspropriasjonsvedtaket.

Plikt til å sikre området

Etter utkastet § 4-8 har rettighetshaver en mer omfattende plikt til å sikre registreringsområdet enn undersøker. Rettighetshaver skal sikre hele registreringsområdet, uten hensyn til hvem som har skapt faremomentet. Sikringsplikten gjelder også åpninger og tipper utenfor registreringsområdet, når disse har tilknytning til registreringsområdet.

5.11 Forholdet mellom de ulike rettighetshavere

5.11.1 Behovet for prioritet mellom rettighetshaverne

Ervervssystemet både for de mutbare og de registrerbare mineraler har som mål å sikre at den som har fått undersøkelsestillatelse kan investere tid og penger i undersøkelsesområdet i forvissning om at han har førsteretten til områdets mineralske ressurser. Systemet er lagt opp slik at dersom det skal være uttak av mineralske ressurser, er det den med best prioritet som skal ha anledning til å drive ut forekomsten. Bare ved å sikre rettighetshaver på denne måte, gis industrien en rimelig grad av sikkerhet for sine investeringer sett i forhold til konkurrerende aktører.

Enerett til å undersøke

Ovennevnte mål innebærer at det må være et undersøkelsesmonopol for den med best prioritet. Dette er gjeldende rett for de mutbare mineraler, og utvalget foreslår å videreføre slik enerett for rettighetshaver med best prioritet for både mutbare og registrerbare mineraler. Andre rettighetshavere kan kun undersøke forekomsten med samtykke fra denne rettighetshaver. Utvalget finner slike regler nødvendig for å sikre at den som har best prioritet ikke hindres i utførelsen av de arbeider som er nødvendig for å bringe på det rene om en forekomst er drivverdig eller ikke.

Utvalget foreslår forskjellige ervervssystemer for de mutbare og de registrerbare mineralene. Dette innebærer at man må registrere to forskjellige undersøkelsestillatelser, en for de mutbare mineralene og en for de registrerbare mineralene, dersom man ønsker å lete etter begge mineraltyper. Systemet vil kunne skape situasjoner der de mutbare og registrerbare mineraler i samme området har forskjellige rettighetshavere. Innenfor sin mineralkategori vil imidlertid begge ha best prioritet. Dette vil ikke skape problemer i forhold til hvem som har rett til den aktuelle fore­komsten. Problemer kan imidlertid oppstå når de ulike aktørene ønsker å lete eller undersøke i samme område. Kravet til tilstrekkelig areal vil kunne medføre at de forskjellige rettighetshaverne vil kunne komme i veien for hverandre i undersøkelsesfasen.

5.11.2 Prioritet i et område

Prioritet i et område (alder i felt) bestemmes av den dato da man får registrert sin undersøkelsestillatelse.

Det vil kunne være gitt rettigheter for begge mineralkategorier som begge har best prioritet innenfor sin mineralkategori. Prioriteten gjelder kun innenfor samme mineralkategori.

5.11.3 Forholdet mellom undersøkere på mutbare mineraler

Minerallovutvalget foreslår ikke endringer av gjeldende rett når det gjelder forholdet mellom undersøkere på mutbare mineraler. Rettighetshaver med best prioritet vil ha enerett til å drive undersøkelsesarbeider på eventuell forekomst av mutbart mineral. Dersom andre med registrert undersøkelsestillatelse for mutbare mineraler ønsker å undersøke området, må de ha rettighetshavers samtykke, jf. utkastet § 3-13 første ledd.

Rettighetshaveren med best prioritet må imidlertid finne seg i at det pågår letearbeider innenfor hans undersøkelsesområde. Letearbeider vil ikke kunne være av et slikt omfang at de vil være til ulempe for undersøker da utvalget foreslår å videreføre regelen i bvl. § 3; Leters arbeider skal ikke være til hinder for undersøker. Tvister vil bli avgjort av Bergvesenet. Dette forhold reguleres i utkastet § 2-4.

5.11.4 Forholdet mellom undersøkere på registrerbare mineraler

Utvalget legger det samme prinsippet til grunn for forholdet mellom undersøkere på registrerbare mineraler som beskrevet i kapittel 5.11.3 for de mutbare mineralene. Undersøker med best prioritet skal ha enerett til undersøkelser, men han kan samtykke til at undersøkere med dårligere prioritet også kan foreta undersøkelser etter registrerbare mineraler. Letearbeider som ikke sjenerer undersøker med best prioritet, kan imidlertid finne sted.

5.11.5 Forholdet mellom undersøkere etter forskjellige mineralkategorier

Minerallovutvalget foreslår at dette reguleres noe annerledes enn forholdet mellom undersøkere innenfor samme mineralkategori. Undersøkelsestillatelser kan rette seg mot ulike mineralkategorier, og utvalget har søkt å unngå løsninger som medfører at en som undersøker de mutbare mineralene skal kunne stenge for en som vil undersøke de registrerbare mineraler og vice versa. Utvalget har funnet det mest hensiktsmessig å foreslå regler som muliggjør utvikling av begge mineralkategorier innenfor ett og samme undersøkelsesområde.

For at undersøkelsestillatelsen skal ha en realitet i begge mineralkategorier, innføres ikke et undersøkelsesforbud for en av kategoriene. Utvalget foreslår en regel som gir begge undersøkere rett til å foreta undersøkelsesarbeider. Undersøkerne må imidlertid ta hensyn til hverandre, og har ikke rett til å foreta undersøkelsesarbeider i området som vil kunne være til vesentlig ulempe for undersøker i den andre mineralkategori, jf. utkastet § 3-14.

En slik regel vil neppe medføre mange tvistesaker. Dersom det likevel skulle oppstå tvist mht. hva som er vesentlig ulempe, vil Bergvesenet kunne avgjøre dette. I sin vurdering bør Bergvesenet legge vekt på hvilken mineralkategori som har det beste drivverdighetspotensialet. Det skal mye til å få medhold i at undersøkelser etter registrerbare mineraler er til vesentlig ulempe, dersom det er høyst usannsynlig at det forekommer drivverdige forekomster på mutbare mineraler i området.

5.11.6 Undersøkelser i utmål og registreringsområder

Utvalget foreslår i utkastet §§ 4-3 og 4-6 at utmålshaver og rettighetshavere til registrerbare forekomster etter § 4-5 har rett til å foreta undersøkelser i hhv. utmålet og registreringsområdet, jf. kapitlene 5.9.3 og 5.10.9. For at disse rettighetshaverne, som befinner seg på et høyere trinn i ervervssystemet, skal være sikret fortrinnsrett til undersøkelser, må andre undersøkere være avskåret fra undersøkelser med mindre rettighetshaver samtykker. Disse forhold er regulert i utkastet § 3-13 tredje ledd og § 3-14 andre og tredje ledd. Når det gjelder det nærmere innhold i disse bestemmelsene, vises til de spesielle merknader.

Når det gjelder leting i andres utmål og registreringsområde, er dette regulert i utkastet § 2-4. Leting kan kun finne sted dersom dette ikke er til hinder for rettighetshaverens egne undersøkelsesarbeider.

5.11.7 Grunneiers rettigheter og forholdet til grunneier

Leting og undersøkelse etter mineraler

Når det gjelder leting og undersøkelse etter mutbare mineraler, stiller grunneier på lik linje med andre. Grunneier har ikke eiendomsrett til mineralene, og må derfor ha letetillatelse samt innordne seg i rettighetssystemet som alle andre.

De registrerbare mineralene er imidlertid grunneiers eiendom. Utvalget finner det ikke rimelig at grunneier må ha lete- og undersøkelsestillatelse før han kan lete og undersøke på egen eiendom. Blir det imidlertid snakk om å sette igang drift, forutsetter dette en rettighet med best prioritet. Før han kan sette i gang drift, må han derfor innordne seg rettighetssystemet.

Ovennevnte gjelder i utgangspunktet bare grunn­eier, og ikke tredjemenn som utleder sin rett fra grunneier. Unntak kan imidlertid tenkes, der man etter en konkret vurdering kommer til at tredjemann har overtatt de alt vesentlige rettigheter og plikter knyttet til eiendommen (uten at eiendommen er skjøtet over på han), slik at det i realiteten er han som framstår som eier.

Det kan tenkes å oppstå konflikter mellom grunneiers lete- og undersøkelsesarbeider og arbeidene en undersøker med registrert rettighet foretar. Utvalget foreslår å løse konflikten på samme måte som ovenfor i kapittel 5.11. Prioritet skal være avgjørende, og da slik at grunneier som ikke har registrert rettighet, har lavest prioritet, og derfor må stå tilbake. Tvister løses av Bergvesenet.

Ovennevnte skal også gjelde i lovens 2-års overgangstid. For å kunne få bedre rett en de som har undersøkelsestillatelse, må grunneier benytte seg av sin fortrinnsrett i overgangsperioden, jf. utkastet § 13-1.

Andre arbeider på eiendommen

Grunneier står fritt til å foreta arbeider på eiendommen som ikke knytter seg til leting og undersøkelse etter mineraler, f.eks. bygging av hus, graving av brønn etc. En grunneier vil således rettmessig kunne foreta en rekke faktiske disposisjoner over eiendommen som både kan vanskeliggjøre undersøkelser og senere erverv av forekomst eller grunn.

5.12 Ekspropriasjon

Ekspropriasjon er tvangsavståelse av eiendomsrett eller annen rett i eller over en fast eiendom. Det er et grunnlovfestet prinsipp i norsk rett at ekspropriasjon kun kan iverksettes med særskilt hjemmel, som i de fleste tilfelle vil være et forvaltningsvedtak med grunnlag i lov. En benyttelse av andres eiendom ved at eiendomsrett eller rettigheter til fast eiendom avstås, skal erstattes fullt ut, jf. Grl. § 105.

5.12.1 Gjeldende rett

Som kjent har gjeldende lovgivning ikke felles regler for de mutbare og de ikke-mutbare mineraler. De ­førstnevnte reguleres av bvl. mens de sistnevnte ikke er underlagt et generelt regelverk. Når det gjelder ekspropriasjon, har man en egen ekspropriasjonslov for de ikke mutbare mineraler; lov 21. mars 1952 nr. 1 om avståing av grunn til ikke-mutbare mineraler (IM).

Lovgivningen bygger imidlertid på et flersporet system, mao. at man har muligheten til å velge mellom flere ekspropriasjonshjemler der hvor dette finnes. Dette må ses som et alminnelig prinsipp, jf. bl.a. i Oreigningsloven med kommentarer av Sandene/Keiserud, 2. utg. 1990, s. 42, hvor det (på generelt grunnlag) tas stilling til spørsmålet når ekspropriasjon kan foretas, både etter spesiallovgivningen og etter oreigningsloven.

Når det gjelder pbl., er det særlig § 35 nr. 1 som vil være aktuell som ekspropriasjonshjemmel. Bestemmelsen gir planmyndigheten rett til å ekspropriere til gjennomføring av reguleringsplan. I de tilfeller hvor området er regulert til mineraluttak/industri vil derfor bestemmelsen kunne benyttes, særlig dersom den eksisterende virksomhet er i strid med reguleringsformålet.

I tillegg kan oreigningsloven § 2 nr. 32 (industritiltak) gi ekspropriasjonsrett til en mineralsk forekomst. Sandene/Keiserud (side 88) hevder at også det råstoff som bedriften trenger (f.eks. jernmalm og leire) kan antagelig eksproprieres, forutsatt at det skjer ved et slikt tvangsinngrep som angitt i oreigningsloven § 1. Det fremkommer også at en industrivirksomhet som trenger sand i sin produksjon, trolig kan gis ekspropriasjonsrett til et sandtak. Det avgjørende synes å være om den virksomhet som skal utøves vil innebære en foredling eller en bearbeidelse av råstoffene, slik at virksomheten kan defineres som et industritiltak.

Spredte bestemmelser om ekspropriasjonsrett ved­rørende mineraler finnes for øvrig også i enkelte andre lover, se eksempelvis lov 15. mars 1940 om vassdragene § 17 nr. 2. I henhold til denne bestemmelse kan Kongen gjøre vedtak om avståing av vann, bl.a. til teknisk bruk. Uttrykket teknisk bruk omfatter også utvinning og bearbeidelse av mineraler. Det fremkommer av forarbeidene at bestemmelsen særlig tar sikte på stedbundne bedrifter. Grunn til leding av vann kan også kreves avstått etter loven §§ 21 og 63 nr. 1, når det kan skje uten vesentlig ulempe for eieren og uten fare for elvebrudd eller oversvømmelse. Bestemmelsen gjelder til fordel for bergverk, fabrikk eller annet industritiltak.

Utvalget foreslår ingen endringer i disse særhjemler, og vil i det følgende konsentrere den videre fremstilling til ekspropriasjonsbestemmelsene i bvl. og IM.

Bergverksloven

Bvl. inneholder både såkalte direkte ekspropriasjonsregler og vanlige ekspropriasjonsregler. I førstnevnte kategori omfattes de bestemmelser som nedfeller nærmere betingelser for når ekspropriasjon kan benyttes, mens den sistnevnte gruppen inneholder de bestemmelser hvor forvaltningen gis hjemmel til å fatte vedtak om ekspropriasjon.

Direkte ekspropriasjonsregler

For utøvelse av den tradisjonelle skjerperetten som følger av bvl. § 4 er det ikke nødvendig med en særskilt ekspropriasjonstillatelse, siden dette er en rett til å råde over andres grunn som følger direkte av loven. Iht. til bvl. § 40 kan imidlertid en som har fått mutingsbrev kreve avstått grunn og rettigheter som han trenger for å foreta de undersøkelsesarbeider som er nødvendige for å kunne bedømme om en forekomst er drivverdig.

En vesentlig beskrankning i ekspropriasjonsretten er at avståing ikke kan finne sted i steder som er fredet for skjerping, bl.a. tettbygd område, åker, eng, hage, idrettsplass, kirkegård, område for kraftverk, industri og lignende, samt i område som ligger mindre enn 100 meter fra bygning av enhver art (unntatt utløer og skur). Det oppstilles imidlertid et unntak fra denne regelen i de tilfeller hvor disse områdene må benyttes for å sikre nødvendig adkomstvei.

Vanlige ekspropriasjonsregler

I henhold til bvl. § 41 kan en utmålshaver kreve avstått grunn og rettigheter som han trenger for gruvedriften. Det fremkommer av bvl. § 41 første ledd nr. 1 og av Ot.prp. nr. 1 (1970-71) side 43 at det kreves en vesentlig interesseovervekt før avståing som nevnt kan finne sted. Adgangen til ekspropriasjon gjelder også områder som er fredet i henhold til bvl. § 3, forutsatt at nødvendig interesseovervekt til fordel for ekspropriasjon foreligger, jf. bvl. § 41 nr. 1.

Avståing etter bestemmelsen er avhengig av Kongens tillatelse. Slik tillatelse skal gis på vilkår for å sikre at virksomheten kan foregå rasjonelt samtidig som berørte interesser sikres. Om avståing skal skje tidsavgrenset eller tidsubegrenset er ment avgjort av departementet i den konkrete sak.

Lov om avståing av rett til ikke-mutbare mineraler

Lovens anvendelsesområde er de mineraler som ikke er mutbare og bergarter av enhver art som forekommer i naturlig tilstand eller som avfallsmasser etter bergverksdrift, steinbrudd, anlegg i fjell eller lignende. Unntatt er i henhold til loven § 14 grus, sand og leire med mindre vedkommende forekomst har særlig verdifulle egenskaper eller er av særlig betydning for industrien. Bakgrunnen for unntaket er at slike mineraler anses så hyppig forekommende i naturen at ekspropriasjon av en enkelt forekomst ikke anses nødvendig. Pukk nevnes imidlertid ikke som et slikt mineral i § 14 og må således anses som en forekomst hvor det er adgang til ekspropriasjon etter loven.

I følge loven kan det kreves avstått rett til undersøkelse av ikke-mutbar mineralsk forekomst samt retten til selve forekomsten. I tilknytning til utvinning eller foredling er det også gitt ekspropriasjonssrett for den grunn eller de rettigheter til fast eiendom som er nødvendige for slik virksomhet.

I motsetning til bvl. inneholder ikke IM en begrensning av hvilke områder hvor det kan foretas ekspropriasjon. Bakgrunnen for dette er at ekspropriasjonstillatelsen her ble forutsatt gitt i hvert enkelt tilfelle, og at en interessent ikke har en lovbestemt rett til undersøkelse av forekomsten slik som en muter har i kraft av bvl.

Når det eksproprieres etter denne loven, skal det som en hovedregel ikke skje tidsubegrenset. Bakgrunnen for dette er at drift av mineralske forekomster er tidsbegrenset, og at en ekspropriant således er godt hjulpet av en bruksrett over vedkommende eiendom, se side 20 i Innstilling om lov om avståing av grunn til drift av ikke mutbare mineralske forekomster mv. avgitt 19. januar 1948.

5.12.2 Behovet for ekspropriasjonsbestemmelser i den nye mineralloven

Overføring av eiendomsrett eller erverv av f.eks. en bruksrett foregår vanligvis ved inngåelse av ordinære avtaler mellom interessent og grunneier. Dette vil også være tilfelle for nødvendig hjemmelsovergang i forbindelse med leting etter eller undersøkelse eller utnyttelse av mineraler. Det er imidlertid på det rene at det fortsatt er behov for ekspropriasjonshjemler innenfor dette området. Tradisjonelt sett innebærer ekspropriasjonsbestemmelser at man lettere vil kunne komme fram til en frivillig avtale med grunneier, samtidig som ekspropriasjon i enkeltsaker kan være løsningen i et fastlåst tilfelle. At en slik mulighet er sentral i forbindelse med bergverksdrift og annen mineralutnyttelse ses særlig ved at mineralutnyttelse er stedbunden virksomhet. Den som vil starte eller utvide virksomhet innenfor denne bransjen, er således avhengig av rettigheter til det aktuelle området hvor det utnyttbare mineral befinner seg. Interessenten har altså ikke, slik som i mange andre bransjer, muligheten til fritt å kunne velge et annet sted for sin virksomhet.

5.12.3 Plassering av ekspropriasjonsbestemmelser

Et lovteknisk spørsmål er om bestemmelsene skal inntas i den nye mineralloven eller om hjemlene bør inkorporeres i oreigningsloven eller nedfelles i en egen lov om avståing.

Etter utvalgets syn er det mest hensiktsmessig at bestemmelsene nedfelles i den nye mineralloven. Dette fordi loven vil være en sektorovergripende lov for samtlige mineraler, og at det derfor anses å være hensiktsmessig at en slik lov behandler fullt ut de spørsmål som naturlig springer ut av slik virksomhet. Dette vil innebære at IM vil oppheves i sin helhet, da den i det vesentlige er en ren ekspropriasjonslov. Utvalget finner for øvrig støtte for et slikt syn i NOU 1992: 32 Bedre struktur i lovverket som på side 203 anbefaler at ekspropriasjonsbestemmelser inntas i den nye mineralloven. Utvalget har imidlertid merket seg at det i NOU 1994: 12 Lov om vassdrag og grunnvann tas til orde for å plassere de rene ekspropriasjonshjemlene i oreigningsloven ut i fra en vurdering av at dette vil gi den beste lovtekniske løsningen. Utvalget har forståelse for at en slik fremgangsmåte er valgt i forbindelse med forslag til ny vannressurslov, og antar at dette særlig bygger på at ekspropriasjon i henhold til vannressursloven i stor grad vil være en sidevirkning til konsesjonsbehandlingen av vassdragstiltaket. Utvalget har lagt til grunn at tilsvarende vurdering ikke fullt ut gjør seg gjeldende i den nye mineralloven, og foreslår således at Lovstrukturutvalgets anbefaling følges.

5.12.4 Hvilke tiltak krever ekspropriasjon?

I norsk rett kan det være tvilsomt hvilke tiltak eller inngrep som krever at det treffes et vedtak om ekspropriasjon og derved utløser et krav om erstatning. Denne problemstillingen har særlig vært sentral i forbindelse med reguleringer eller begrensninger av grunn­eierens rådighet over fast eiendom. Generelt sett kan det sies at de tiltak som innebærer en fysisk ekskluderende bruk av en annens eiendom må betegnes som ekspropriasjonsutløsende. Ubetydelige begrensninger som ikke kan anses å kreve en ekspropriasjonshjemmel, må imidlertid uansett ha hjemmel i lov i henhold til legalitetsprinsippet dersom det er snakk om inngrep i et rettighetsforhold. Ovennevnte spørs­mål reiser kompliserte statsrettslige spørsmål som ikke kan forutsettes inngående drøftet i denne utredningen. Enkelte problemstillinger vil imidlertid bli behandlet nedenfor der det anses naturlig og nødvendig.

Når det gjelder f.eks. retten til leting på en annens eiendom, betraktes dette som en rett for skjerper som følger direkte av bvl. Skjerperetten anses altså tradisjonelt som en rådighetsinnskrenkning for grunneieren som ikke krever ekspropriasjonshjemmel og gir derfor heller ingen rett til erstatning med mindre eiendommen påføres skader.

Spørsmålet er imidlertid om utvalgets forslag om å gi adgang til undersøkelse av både mutbare og registrerbare mineraler krever en særskilt ekspropriasjonshjemmel, eller om det vil være tilfredsstillende med en vanlig hjemmel for undersøkelser slik som i bvl.

Utvalget har lagt til grunn at etableringen av leterett og undersøkelsesrett også for de registrerbare mineraler ikke krever særskilt tillatelse fra forvaltning­ens side eller samtykke fra grunneier eller bruker. Lovhjemmel i mineralloven for adgang til leting og undersøkelser vil altså bli felles for de mutbare og de registrerbare mineraler og anses ikke å utløse noe krav om ekspropriasjonshjemmel.

Utvalget har forutsatt at en slik lovregulering av spørsmålet ikke er i konflikt med Grl. § 105. For å ha trygghet i dette beslutningsgrunnlaget konsulterte utvalget Justisdepartementets Lovavdeling vedrørende dette spørsmålet, jf. kapittel 5.3.2. I brev av 20. april 1994 uttaler Lovavdelingen:

«Forskjellen fra dagens ordning synes å ligge i at det skal være en leterett. Vi oppfatter skissen slik at leting skal kunne settes i gang uten noen form for tillatelse fra myndighetenes side eller samtykke fra grunneierens (rettighetshaverens) side. En slik ordning kommer neppe i strid med Grunnlovens § 105, så fremt grunneieren (rettighetshaveren) får erstatning for de skader eller ulemper eiendommen måtte bli påført.»

På bakgrunn av at det ble foretatt en del endringer i den skissen til lovstruktur som ble presentert for Lovavdelingen forut for ovennevnte uttalelse, valgte utvalget å presentere en mer oppdatert modell for Lovavdelingen ved brev av 21. november 1995.

Lovavdelingen uttaler i brev av 13. februar 1996 at:

«Lovutkastet § 2-5 etablerer imidlertid bare et erstatningsrettslig vern ved tingskade. Annet tap som grunneieren måtte lide, er ikke underlagt erstatningsrettslig vern etter utkastet. Det er imidlertid vanskelig her å kunne tenke seg andre typer tap som grunneieren kan lide.» «Med de beskjedne inngrep som leteren har adgang til å foreta etter utkastet, vil det sannsynligvis i praksis ikke oppstå ulemper som fører til økonomiske tap for grunneieren. På denne bakgrunn er det muligens overflødig med et erstatningsrettslig vern i forhold til ulemper.»

«Når det gjelder undersøkelser etter mineraler (lovutkastet kapittel 3), står dette prinsipielt sett i samme stilling i forhold til grunnloven § 105 som leting etter mineraler, og vi viser for så vidt til det som er sagt like ovenfor. I forhold til undersøkelser etter mineraler kan det imidlertid lettere tenkes å oppstå ulemper. Det bør derfor overveies om erstatningsbestemmelsen (utkastet § 3-11) bør utvides til å omfatte rett til erstatning som følge av ulemper som undersøkelsen medfører. Det må imidlertid være en klar forutsetning at ulempen fører til økonomisk tap.»

Utvalget viser i denne forbindelse til at oreigningsloven § 4 tredje ledd forutsetter at skade og ulempe som påføres en eiendom i forbindelse med forberedelser til ekspropriasjon, erstattes. I utvalgets utkast §§ 2-6 og 3-11 er ulempe likestilt med skade når det gjelder erstatning.

Utvalget har i utkastet § 3-6 foreslått at innehaver av en undersøkelsestillatelse gis en lovfestet rett til adkomst, sett i forhold til den enkelte grunneier, fram til og i det aktuelle undersøkelsesområdet. Forutsetningen er at slik ferdsel ikke skjer i de områder som er fredet for leting og undersøkelse, og at de nødvendige offentlige tillatelser er innhentet, jf. lov om motorisert ferdsel i utmark og vassdrag av 1978. Utvalget har lagt til grunn at denne rådighetsinnskrenkelsen for grunneier ikke er av en slik karakter at den utløser krav om erstatning eller særskilt ekspropriasjonshjemmel. Dersom det er aktuelt å benytte områder som er unntatt fra lete- og undersøkelsesrett, eller dersom inngrepet medfører skade av vesentlig betydning, legger utvalget til grunn at ekspropriasjon vil være nødvendig. Den tidligere bestemmelse om rett til ekspropriasjon i slike tilfeller foreslås derfor videreført.

Et særskilt spørsmål er om bestemmelsen i utkastet § 4-5 første ledd bokstav a, om at det kun er innehaver av undersøkelsestillatelse med best prioritet som kan få registrert avtale om rett til forekomsten av registrerbart mineral, kan anses som en innskrenkning i grunneierens rådighet til å kunne inngå avtale med andre. Denne problemstillingen ble også forelagt Justisdepartementets Lovavdeling samtidig som det ble presisert at undersøker med best prioritet vil kunne søke om rett til ekspropriasjon av forekomsten dersom frivillig avtale ikke blir inngått. Etter Lovavdelingens syn innebar ikke det forhold at en leter får en slik rett etter loven, et krav på erstatning på grunneierens hånd. Lovavdelingen påpekte imidlertid at det faktum at det har vært flere liebhabere til eiendommen kan tenkes å ha betydning for erstatningsfastsettelsen ved en eventuell senere ekspropriasjon av utnyttingsretten.

Avslutningsvis nevnes at det ved lovens ikrafttredelse vil eksistere en rekke kontrakter som grunneieren har inngått vedrørende leting og utnyttelse av mineralforekomster. Spørsmålet er da om utvalgets forslag til rettighetssystem vil utløse erstatning for grunneiernes kontraktsparter, iom. at vedkommendes rett ikke lenger vil være eksklusiv. Heller ikke denne begrensningen ble av Lovavdelingen ansett å utløse krav på erstatning. Bakgrunnen for dette var en betraktning om at kontraktsparten ikke kunne ha noe sterkere krav på beskyttelse mot rådighetsinnskrenkninger enn grunneier selv.

5.12.5 Hva skal det kunne eksproprieres til på undersøkelsesstadiet?

Utvalget foreslår at dagens ekspropriasjonsbestemmelser i bvl. i det vesentlige opprettholdes for de mutbare mineraler. Etter det utvalget erfarer har det svært sjelden vært aktuelt å benytte de ekspropriasjonshjemler som finnes i bvl. Hensikten med bestemmelsene blir således i det vesentlige å fungere som en sikkerhetsventil i de tilfeller hvor grunneier og interessent ikke klarer å komme til enighet samtidig som bestemmelsene vil være en bidragsyter for å oppnå frivillige løsninger.

På undersøkelsesstadiet legges det til grunn at innehaver av undersøkelsestillatelse kan ha behov for å erverve grunn og rettigheter for å kunne foreta nærmere undersøkelsesarbeider som nevnt i utkastet § 3-5. Dette fordi det er en forutsetning for å få undersøkt forekomsten tilfredsstillende at en har tilgang til de nødvendige arealer. En gjenstridig grunneier vil i motsatt fall kunne sette en effektiv stopp for et kartleggingsarbeid som kunne avdekket en drivverdig fore­komst som samfunnet ønsker utnyttet. Iht. utkastet § 5-1 vil det være et lensmannsskjønn som skal ta stilling til om ekspropriasjon kan finne sted og hvilken gjennomføringsform som er egnet, samt fastsette erstatning til grunneier og bruker.

Utkastet § 5-1 hjemler direkte ekspropriasjonsrett til innehaver av undersøkelsestillatelse på mutbare og registrerbare mineraler. For den som har undersøkelsestillatelse for mutbare mineraler, er den direkte ekspropriasjonsrett i overensstemmelse med gjeldende rett. For øvrige mineraler som reguleres av IM er det ikke slik direkte ekspropriasjonsadgang, da ekspropriasjon forutsatte at vedtak ble truffet av Kongen. Bakgrunnen for denne sondringen var i første rekke at IM som sådan ikke forbød leting og undersøkelse i innmark, åker, eng, industriområder osv. Et ekspropriasjonsinngrep kunne derfor anses som vesentlig mer inngripende enn et inngrep etter bvl. som forutsatte at ekspropriasjon ikke kunne finne sted i disse forbudte områder. I Innstilling om lov om avståing av grunn til drift av ikke mutbare mineralske forekomster mv. avgitt 19. januar 1948 kommenteres dette slik på side 20: Bergverksloven gir ikke adgang til noen konkret avveining av muterens og grunneierens interesser. Det er derfor naturlig at jordbruksinteressene gis fortrinnsrett. Etter Utvalgets forslag, som forutsetter ekspropriasjonstillatelse i hvert enkelte tilfelle, vil det ikke være rimelig å oppstille et ubetinget forbud mot å røre innmark og våningshus mv.

På bakgrunn av at undersøkelsestillatelsen er tidsbegrenset, bør det være hovedregelen at ekspropriasjon av eiendom osv. kun foretas tidsbegrenset. Altså at selve eiendomsretten til grunnen ol. ikke overføres til undersøkeren, men at han kun får en bruksrett. Det er viktig ved ekspropriasjon at man ikke går lenger enn det som strengt tatt er påkrevet. Utvalget ser ikke behov for å nedfelle dette prinsippet i lovteksten. Det vil som nevnt være skjønnsretten som skal ta stilling til om ekspropriasjon kan finne sted og herunder den egnede gjennomføringsform. Skjønnsretten avgjørelse vil i henhold til skjønnsloven §§ 32 og 34 kunne gjøres til gjenstand for overskjønn.

5.12.6 Ekspropriasjon av rett til registrerbar mineralsk forekomst

Som omtalt i kapittel 5.10.6 er det kun innehaver av undersøkelsestillatelse med best prioritet som kan få registrert avtale hos Bergvesenet, jf. utkastet § 4-5 første ledd bokstav a. Det står imidlertid en grunneier fritt om han vil inngå avtale med undersøkeren om rett til å erverve forekomsten eller utnytte denne.

Hvis grunneieren motsetter seg å inngå avtale, er det etter gjeldende rett mulig for tiltakshaver å søke Nærings- og energidepartementet om ekspropriasjonstillatelse. Det vises til kapittel 3.3.3 hvor det er redegjort for ekspropriasjonshjemlene i pbl., IM og oreigningsloven. Utvalget foreslår ingen endring når det gjelder pbl. eller oreigningsloven, men foreslår at reglene i IM erstattes av en ekspropriasjonshjemmel i mineralloven og at IM oppheves.

Utvalget foreslår at § 5-2 første ledd i utkastet gir hjemmel for Nærings- og energidepartementet til å gi innehaver av undersøkelsestillatelse med best prioritet tillatelse til å ekspropriere registrerbar mineralsk forekomst eller rett til å utvinne slik forekomst i undersøkelsesområdet. Tillatelse kan bare gis hvis de­partementet finner at det foreligger den nødvendige interesseovervekt for at forekomsten kan bli utnyttet, jf. det alminnelige ekspropriasjonsrettslige prinsipp i oreigningsloven § 2 andre ledd om at det må reknast med at inngrepet tvillaust er til meir gagn enn skade.

Hvis driften av forekomsten vil være i strid med rettslig bindende planer etter pbl. eller området ikke er omfattet av slik plan, kan departementet bare gi tillatelse til ekspropriasjon med samtykke av planmyndigheten, jf. § 5-2 tredje ledd.

5.12.7 Avståing av grunn på driftsstadiet

Den som er innehaver av avtale om rett til utnyttelse av en registrerbar forekomst har naturlig nok en mer omfattende rett enn en som har en lete- eller undersøkelsestillatelse. I en slik avtale kan tiltakshaveren ha sikret seg rett til å benytte grunn og veier mv. for utnyttelse av forekomsten. Tiltakshaveren kan imidlertid ha behov for å sikre seg rettigheter utover avtalen eller på andre eiendommer.

I utkastet § 4-3 andre ledd er utmålshaveren sikret rett til å bryte ut å nyttiggjøre seg de mutbare mineralene i utmålet. Utmålshaver har imidlertid også behov for rettigheter til selve grunnen. Det må være en forutsetning at avståing av grunn eller rettigheter også må kunne skje utenfor det aktuelle utmålet, til veier, oppredningsanlegg mm., slik som i bvl.

Som nevnt tidligere må det diskuteres om ekspropriasjon bør gjøres til eiendom eller til bruk. I likhet med for hva som foreslås for undersøkers ekspropriasjonsadgang etter utkastet § 5-1, bør den som skal igangsette drift kun få ekspropriere til bruk i de tilfeller hvor dette vil være tilfredsstillende. For utmålshaver vil det imidlertid oftere enn for en undersøker være behov for avståing til eiendom, da hans rett ikke er tidsbegrenset i samme grad. Det kan videre bemerkes at opphevelsen av hjemfallsretten ved lov 22. juni 1990 ikke lenger begrunner avståing til eiendom, fordi staten ikke overtar gruven og den tilhørende eiendom og rettigheter pga. hjemfallsrettens opphevelse.

Utvalget legger til grunn at det vil være opp til departementet å avgjøre hvorledes ekspropriasjon skal skje i det enkelte tilfelle.

5.12.8 Avståing av grunn til mineralske byggeråstoffer

Når det gjelder de mineralske byggeråstoffer, har utvalget lagt til grunn at disse ikke bør omfattes av de foreslåtte ekspropriasjonshjemler i mineralloven. Dette fordi særlig hensyn gjør seg gjeldende idet slike mineralske ressurser finnes nesten overalt i landet, og mulighetene til å oppnå frivillige avtaler med grunn­eiere regnes for å være vesentlig bedre enn for de registrerbare mineralene. På bakgrunn av at disse fore­komster finnes i et ikke ubetydelig omfang rundt om i landet, ligger forholdene også til rette for at en hensiktsmessig ressursplanlegging i stor grad kan ivaretas av lokale interesser gjennom reguleringsplaner mv. Dessuten antar utvalget at det er en viss adgang til å ekspropriere slike forekomster i henhold til pbl. og oreigningsloven.

I dagens lovverk har man imidlertid en egen bestemmelse i IM § 14, som gir ekspropriasjonsadgang for slike mineraler dersom disse anses å ha særlige verdifulle egenskaper eller er av særlig betydning for industrien. Utvalget mener at det eksisterer et tilsvarende behov for en klar hjemmel for å kunne ekspropriere slike mineraler. Etter utkastet § 1-4 andre ledd har departementet fullmakt til å be­stemme at slike mineraler kan anses som registrerbare dersom de har særlige verdifulle egenskaper som følge av at de fyller visse tekniske spesifikasjoner. Utvalget har således lagt til grunn at tilstrekkelig ekspropriasjonsadgang til slike mineraler vil inntre når departementet ved forskrift gjør mineralet registrer­bart.

5.12.9 Samordning mellom ekspropriasjon- og konsesjonsbehandlingen

I de tilfeller hvor f.eks. en registrerbar forekomst skal eksproprieres kan det, når tiltaket er konsesjonspliktig, oppstå spørsmål om samordning mellom konsesjons- og ekspropriasjonsbehandlingen. Spørsmålet om konsesjon vil for øvrig ikke bare være aktuelt etter de foreslåtte regler i mineralloven, men også etter reglene i K. Nedenfor behandles samordning av drifts­konsesjons- og ekspropriasjonsbehandlingen. Når det gjelder forholdet til K, vises til kapittel 5.15.7.

Utvalget har lagt til grunn at det er hensiktsmessig å samordne behandlingen av ekspropriasjonstillatelsen og konsesjonsbehandling av materiellrettslige og administrative grunner. At det rent materielt vil være en fordel med slik samordning ses særlig ved at man får et overordnet syn på problemstillingene og at man derved lettere kan vurdere de privatrettslige og de offentlige rettslige problemstillinger under ett. En annen fordel er at det blir lettere å avpasse de nødvendige vedtakene til hverandre.

Samordning har også den fordel at det for avgjørelsesmyndigheten vil innebære raskere og mer effektiv saksbehandling ved at samtlige spørsmål i tilknytning til tiltaket behandles samtidig. Dette vil gi rasjonaliseringsgevinster både i forhold til høringsbehandlingen av disse spørsmålene samt at det for tiltakshaveren vil være den fordel at vedkommende slipper å vente på to tillatelser. En slik samordning forenkles for øvrig ved at utvalget har foreslått at det skal være samme instans, Nærings- og energidepartementet, som avgjør ekspropriasjons- og konsesjonsspørsmålet.

Ovennevnte prinsipp kan gjennomføres enten ved at konsesjonsvedtaket for drift gis ekspropriasjonsvirkninger uten videre, eller ved at det treffes separate, samtidige vedtak i medhold av forskjellige lovhjemler.

Førstnevnte vedtaksform har særlig vært benyttet innenfor vassdragslovgivningen, og foreslås videre­ført av flertallet i NOU 1994: 12 Lov om vassdrag og grunnvann. Utvalget er imidlertid ikke kjent med at denne vedtaksformen er utbredt innenfor andre rettsområder, og anbefaler at man i minerallovgivningen nedfeller et system hvor ekspropriasjonstillatelsen gis separat. Bakgrunnen for dette er at det synes hensiktsmessig og nødvendig at en slik ekspropriasjonstillatelse synliggjøres. Det er på det rene at utnyttelse av mineraler kan innebære forurensning og har miljøaspekter som i særlig grad kan berøre naboer og andre. Avståing av grunn til slik virksomhet bør derfor gjøres til gjenstand for et særskilt vedtak, noe som også vil gi et separat klagegrunnlag.

I ukastet § 6-2 sjette ledd er inntatt en bestemmelse om at hvis det søkes samtidig om driftskonsesjon og ekspropriasjonstillatelse etter § 5-2, skal søk­nadene undergis felles behandling og avgjørelse. Det kan imidlertid være et behov for tiltakshaver å søke om ekspropriasjonstillatelse før det er aktuelt å søke om driftskonsesjon. I slike tilfelle bør søknaden om ekspropriasjonstillatelse kunne avgjøres uten at det må sendes en søknad om driftskonsesjon.

Som nevnt vil det, særlig i forbindelse med undersøkelsesfasen, også kunne være aktuelt med ekspropriasjon. I denne fasen vil tiltaket ikke være avhengig av driftskonsesjon og ekspropriasjonsadgangen følger direkte av loven, slik at ovennevnte samordningsproblematikk ikke oppstår.

5.12.10 Forholdet til plan- og bygningsloven

Et annet særspørsmål er om det er ønskelig at ekspropriasjon skal kunne tillates uten at det aktuelle området er regulert til mineralutnyttelse. Innledningsvis legges det til grunn at spørsmålet først vil oppstå i driftsfasen, da prospektørens lete- og undersøkelsesarbeid ikke krever at området er særskilt regulert. Det forutsettes imidlertid, her som ellers, at lete- og undersøkelsesarbeid ikke gjøres i strid med en arealplan eller et bindende planvedtak.

Innledningsvis nevnes at pbl. likestiller reguleringsplan og bebyggelsesplan som ekspropriasjonsgrunnlag. Avgjørende for slik adgang er imidlertid pbl. § 23 som pålegger kommunen plikt til å utarbeide reguleringsplan for større bygge- og anleggsarbeider. Reguleringsplikten etter pbl. § 23 får altså betydning for muligheten til å benytte nevnte planer som ekspropriasjonsgrunnlag.

Det er nærliggende å legge til grunn at tilsvarende betraktninger må gjøres gjeldende også for ekspropriasjon etter mineralloven. For å få gjennomført en forsvarlig og reell interesseavveining i forbindelse med ekspropriasjonsspørsmålet, er det avgjørende å få rede på hvorledes arealet er tenkt benyttet i et samfunns­messig perspektiv. Pbl.s plan- og konsekvensutredningsbestemmelser skal ivareta den overordnede arealplanlegging i Norge, og har omfattende hørings- og styringsbestemmelser for å håndheve denne oppgaven. På bakgrunn av at loven forutsettes å være sektorovergripende, bør det etter utvalgets syn legges til grunn at ekspropriasjon innenfor mineralnæringen kun kan foretas etter en nærmere vurdering av områdets planstatus. I de tilfeller hvor et tiltak vil være i strid med rettslig bindende planer eller hvor området er uregulert, bør Nærings- og energidepartementet kun gi ekspropriasjonstillatelse med samtykke fra planmyndigheten (samtykkemodellen). En slik framgangsmåte, som er nedfelt i utkastet § 5-2 tredje ledd, vil hindre igangsetting av ekspropriasjonssaker som ikke vil kunne bli gjennomført fordi området ikke kan eller ønskes benyttet til mineralsk utnyttelse av planmyndigheten.

5.12.11 Skjønn og erstatningsfastsettelse

Hovedregelen i ekspropriasjonsretten er at disposisjon over fremmed grunn uten samtykke fra eieren forutsetter at erstatning er betalt, jf. skjønnsloven § 53. Skjønn må således avholdes før tiltredelse kan skje, jf. også skjønnsloven § 46. I enkelte særlige tilfeller kan imidlertid denne hovedregelen fravikes, se f.eks. oreigningsloven § 25 som gir adgang til å tiltre eiendommen før skjønn er avholdt dersom det forvaltningsorgan som har gitt tillatelse til ekspropriasjon treffer vedtak om dette. I tillegg til denne generelle hjemmelen til såkalt forhåndstiltredelse finnes det for øvrig en rekke særlover som gir adgang til forhånds­tiltredelse og dermed rådighet over fremmed grunn uten avholdt skjønn.

Hvilke erstatningsprinsipper skal benyttes ved eventuell ekspropriasjon?

Utgangspunktet for verdiberegningen er lov 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eiendom (ekspropriasjonserstatningsloven). Denne loven inneholder bestemmelser om hva vederlaget skal dekke, om salgsverdi/bruksverdi/gjenervervsverdi, ulemper og fordeler på gjenværende eiendom og om hvilket tidspunkt som skal legges til grunn for verdsettingen osv.

I henhold til gjeldende rett, vil man normalt benytte omsetningsverdien ved avståing av hele eiendommer, mens bruksverdien ofte vil gi høyest verdi ved partiell avståing, særlig i forbindelse med jordbrukseiendommer. I utkastet § 5-4 er det henvist til at ekspropriasjonserstatningsloven får anvendelse ved fastsettelse av erstatning ved ekspropriasjon etter mineralloven.

Engangserstatning eller andre oppgjørsformer

De alminnelige reglene i oreigningsloven tar utgangspunkt i at det skal fastsettes engangserstatning for inngrep som ikke er tidsbegrenset. Det synes derfor riktig å legge til grunn at kontant erstatning bør være hovedregelen ved avståing av fast eiendom. Dette fordi man i slike situasjoner sjelden vil ha oversikt over hvor lenge virksomheten vil pågå på stedet, herunder hvor lenge en eventuell avgift som følge av drift vil kunne være aktuell som betaling for avståingen. Da selve grunnen ofte vil være verdiløs etter den mineralske utvinningen, vil det videre være en fordel at betalingen finner sted i forkant. Et slikt synspunkt vil føre til at også erstatning for bruksretter ol. bør gjøres kontant dersom det må antas at verdiforringelsen vil vedvare etter at driften er nedlagt.

I de tilfeller hvor det er et mutbart mineral som skal utnyttes, synes dette prinsippet helt naturlig, da de ekspropriasjonsrettslige vurderinger kun vil omfatte spørsmål knyttet til den gjenværende del av eiendommen, veier, grunn til anlegg mv.

Spørsmålet er imidlertid om prinsippet om engangserstatning er like egnet når det gjelder ekspropriasjon av en registrerbar forekomst som sådan, jf. utkastet § 5-2 første ledd.

IM løser disse spørsmålene slik at avståing til bruk skal gjøres i form av årlige avgifter som skal være en rett som følger vedkommende eiendom, jf. denne lov § 8, jf. § 9. I de tilfeller hvor avståingen gjelder rett til utvinning, settes avgiften oftest som en tonnavgift. Det overlates deretter til skjønnet å bestemme hvordan avgiften skal beregnes og hvor ofte betaling skal finne sted.

Prinsipielt kan det synes riktig i de tilfelle hvor selve den registrerbare forekomsten som sådan blir overført, at erstatningen baseres på en engangserstatning når overdragelsen av rettighetene er tidsubegrenset. Dette fordi det kan forventes at mange grunneiere ønsker å trekke seg ut av området dersom omfattende mineralutvinning iverksettes på hans eiendom. Videre vil det være et poeng at årlige erstatninger ofte vil være dyrere å administrere for tiltakshaver.

På den annen side er det på det rene at det i henhold til vanlig oppgjørsmåte i frivillig avtaler er slik at avgiften fastsettes til et bestemt beløp pr. utvunnet enhet av mineralet, f.eks. en tonnavgift, en avgift pr. m2 eller lignende. I tillegg er er det slik at partene gjerne har inntatt bestemmelser i avtalen om årlige minsteavgifter som påløper uavhengig av om det er produksjon eller ikke.

Bakgrunnen for at slik praksis har utviklet seg, er at det ofte er svært vanskelig å ta stilling til verdien av den aktuelle forekomst samtidig som det vil være for kostbart for den aktuelle interessent å betale grunn­eieren omsetningsverdien for hele forekomsten som en engangserstatning. Også for grunneieren har en ordning med avgiftserstatning ofte blitt framholdt som fordelaktig, ved at slik erstatning hindrer varig verdiforringelse av de faste eiendommer ved at et årlige beløp tilføres den som til enhver tid er eier av eiendommen.

Det synes derfor fornuftig å opprettholde gjeldende ekspropriasjonsrett på dette punkt særlig da en slik framgangsmåte med årlige avgifter synes å være rotfestet også i praksis. Et særspørsmål er om avgiften utelukkende skal betales på bakgrunn av produksjonens størrelse eller om en minsteavgift alltid bør fastsettes. Etter utvalgets syn bør slike spørsmål avgjøres av skjønnet som i det konkrete tilfelle bør gis anledning til å fastsette de erstatningvilkår som synes hensiktsmessig i det konkrete tilfellet. På bakgrunn av de kompliserte spørsmål som dette reiser, er det etter utvalgets oppfatning riktig at erstatningsfastsettelsen skjer ved rettslig skjønn, i samsvar med de alminnelig regler i skjønnsloven av 1917.

Videre må det tas stilling til om retten til avgift skal være en rett som følger vedkommende eiendom når det kun skjer avtsåing av rett til bruk og ikke overføring av selve forekomsten, jf. IM § 9. På bakgrunn av at en vesentlig del av begrunnelsen for å videreføre ordningen med avgiftserstatninger er motivert i et ønske om å forhindre verdiforringelse av den aktuelle eiendom, synes det riktig å videreføre også dette prinsippet, jf. utkastet § 5-3. Utvalget vil for øvrig peke på at tilsvarende regler finnes bl.a. i vassdragsloven § 133 nr. 4.

Når det gjelder denne bestemmelsen i vassdragsloven og vassdragsreguleringsloven § 16 nr. 5, foreslår imidlertid et flertall i NOU 1994: 12 Lov om vassdrag og grunnvann at slike løpende årlige erstatninger bør bortfalle, da de synes unødig kostbare å administrere, samtidig som en erstatningsmottaker som ønsker årlige utbetalinger enkelt kan ordne dette ved å plassere en engangserstatning på en egnet måte.

Etter Minerallovutvalgets oppfatning gjør ikke tilsvarende hensyn seg gjeldende fullt ut innenfor mineralnæringen. Dette skyldes særlig at de verdier som en aktuell forekomst kan representere, kan være så betydelige at det i mange tilfeller vil være helt uaktuelt å kunne utbetale en erstatningssum en gang for alle. Videre er det et poeng at det ved erverv av en mineralsk forekomst ofte vil hefte usikkerhet ved forekomstens potensiale, herunder hvilken pris man kan forvente å oppnå på de mineraler som tas ut av forekomsten og/eller skal foredles før salg. Utkastet § 5-3 er som nevnt en videreføring av IM § 9, dog med visse modifikasjoner. Det vises til de spesielle merknadene til bestemmelsen.

5.13 Regulering av drift

5.13.1 Svakheter ved dagens regelverk

I bvl. og IK finnes det egne hjemler for regulering av driften på de mutbare mineralene. Her gis myndighetene adgang til å godkjenne eller nekte drift, sette driftsvilkår og føre tilsyn med driften. En tilsvarende samlet lovgivning finnes ikke for de ikke-mutbare mineralene. Nedenfor redegjøres nærmere for gjeldende rett og manglene ved dagens regler.

Mutbare mineraler

Industrikonsesjonsloven: Det kreves konsesjon etter IK for å sette i gang ordinær gruvedrift på de mutbare mineralene. Driftskonsesjon er et absolutt vilkår for å kunne starte regulær gruvedrift på forekomst av mutbart mineral. Etter IK § 18, åpnes det for en prøvedrift på inntil 10.000 tonn pr. år uten at det er nødvendig med konsesjon etter IK.

Det gis regelmessig vilkår knyttet til industrikonsesjoner, jf. IK § 13. Et svært viktig vilkår er krav om driftsplan som må godkjennes av Bergvesenet. Vilkåret gir Bergvesenet mulighet til å kontrollere at driften på mutbare mineraler skjer på en forsvarlig og bergmessig måte.

Bergverksloven: Bvl. kapittel 8 pålegger Bergmesteren å føre et visst tilsyn med gruvedrift, herunder at konsesjonsvilkår blir overholdt. Bvl. § 51 andre ledd har regler om Bergmesterens tilsyn samt en hjemmel for Bergmesteren til å gi pålegg. Det vises til kapittel 5.16.3 for en nærmere redegjørelse for tilsynsplikten.

Samme lov § 50 pålegger den som vil sette i gang drift på mutbare mineraler å sende inn sine planer om dette til Bergmesteren. Dersom det planlegges nedlegging permanent eller for mer enn tre måneder, skal Bergmesteren ha melding om dette.

Vurdering: Erfaringene med det eksisterende lovverk viser få, om noen, tilfeller der lovverket for de mutbare mineralene ikke har strukket til i forhold til regulering av pågående drift.

Ikke-mutbare mineraler: Når det gjelder regulering av drift på ikke-mutbare mineraler, er situasjonen en helt annen. For mange tiltak finnes i dag ingen hjemmel for å sikre at driften skjer på en måte som er fullt forenlig med samfunnets interesser og behov, og det er mer eller mindre tilfeldig hvilke tiltak som fanges opp av en reguleringshjemmel. Det finnes heller ingen spesiallovgivning som gir hjemmel for at et sentralt organ kan føre tilsyn med driften. Dette har i stor grad preget denne delen av bergindustrien.

I mangel av konkrete regler for styring av drift på massetak, har en rekke lover vært søkt benyttet for å framskaffe en regulerings- og tilsynsmulighet.

Plan- og bygningsloven: Dersom et område reguleres etter pbl. § 25, kan det, jf. pbl. § 26, gis utfyllende bestemmelser til reguleringsplanen. Bestemmelsene kan ikke gå utover det som er hensikten med reguleringen. En reguleringsplan kan bestemme topp- og bunnkote for bruddet noe som kan være avgjørende for hvor skjemmende bruddet blir. Videre kan utforming av bruddet i stor grad styres gjennom planen. Reguleringsplanen er imidlertid ikke egnet til å regulere de mer driftstekniske sidene ved massetaket. Dersom kommunen ønsker det, kan den derimot i reguleringsbestemmelsene, jf. pbl. § 26 bestemme at Bergvesenet skal føre tilsyn med den bergmessige driften av bruddet.

Det er i dag mange massetak som drives i områder som ikke er omfattet av en reguleringsplan.

Konsesjonsloven av 1974: Den klart viktigste innfallsporten til styring av massetak av ikke-mutbare mineraler er bruken av vilkår i forbindelse med tildeling av ervervskonsesjoner. I tillegg til reglene i K finnes særlovgivning vedrørende kalk- og kvartsforekomster.

Industrien erverver som hovedregel ikke mineralske ressurser i form av erverv av grunnen. Det normale er at det skjer et erverv av uttaksrett. Slike erverv er konsesjonspliktige etter K § 3 dersom rettighetene har varighet utover 10 år eller dersom rettighetshaveren har rett til å fornye kontrakten utover 10 år.

Etter K § 9 kan konsesjonen gis på vilkår som fremmer de hensyn loven skal ivareta, jf. K § 1. Det settes vilkår ved tildeling av konsesjoner når ervervet omfatter forekomster av ikke-mutbare mineraler. I det alt vesentlige gis vilkår som regulerer driften. Det er fylkeslandbruksstyret som meddeler konsesjonen, men vilkårene gis alltid etter forslag fra Bergvesenet. I vilkårene settes for det første et generelt krav om bergmessig drift. I tillegg til dette kravet, stilles krav om drift etter godkjent driftsplan. Etter avtale mellom Landbruksdepartementet og Bergvesenet, er det Bergvesenet som skal gi slik godkjennelse. En revidert driftsplan skal sendes Bergvesenet hvert femte år.

Driftsplanen skal angi hovedprinsippene for driften av forekomsten. Bergvesenet kan gjennom sin rett til å godkjenne driftsplanen i stor grad styre virksomheten. Dersom forutsetningene for driftsplanen skulle endres, vil dette kunne fanges opp ved at tiltakshaver får anledning til å endre driftsplanen etter søknad. På denne måten har ervervskonsesjonen og vilkår gitt i forbindelse med tildelingen, blitt et effektivt og fleksibelt redskap for å regulere og føre tilsyn med drift av forekomsten.

Kalk- og kvartskonsesjonslovene: Drift på de fleste ikke-mutbare mineralene reguleres som nevnt ovenfor gjennom K. For erverv av eiendommer med kvartsmineraler og eiendommer med kalkforekomster over 100.000 m3 , gjelder imidlertid henholdsvis kvartsloven og kalkloven. Reglene i IK kapittel V gjelder tilsvarende for erverv som er konsesjonspliktige etter disse lovene, men det er Bergvesenet som meddeler konsesjonene.

Kalk- og kvartslovene er ervervskonsesjonslover. I likhet med K benyttes adgangen for konsesjonsmyndigheten til å stille vilkår for ervervet, til å regulere igangsetting av drift og selve driftsfasen.

Tilsyn med de forekomster som har vilkår knyttet til en kalk- eller kvartskonsesjon, og de som har vilkår knyttet til en konsesjon etter K, er svært lik. I begge tilfeller er det Bergvesenet som har tilsynet med bedriften og gir de nødvendige pålegg. Forskjellen er at sanksjonsmyndigheten etter kalk- og kvartslovene ligger hos Nærings- og energidepartementet, mens den etter K ligger hos Landbruksdepartementet.

Forhold som ikke omfattes av konsesjonsplikt: Det er ikke alle som driver massetak som har ervervs­konsesjon og som dermed er vilkårsregulert. Hvis grunneier driver selv eller lar en entreprenør foreta arbeidet med uttaket, knusing mv. for grunneiers regning og i hans navn, foreligger intet konsesjonspliktig erverv. Erverver man en eiendom med kalk- eller kvartsressurser, i annen hensikt enn å drive på de mineralske ressursene, vil heller ikke dette utløse konsesjonsplikt etter kalk- eller kvartslovene. Dersom erververen ombestemmer seg, vil imidlertid også han måtte ha konsesjon, jf. kalk- og kvartslovene begges § 2 bokstav b.

Det er også unntak fra konsesjonsplikten for besvogrede og nære slektninger. Hvis overdragelsen skjer mellom slike, og den nye eieren av uttaksrettighetene setter i gang drift, vil driften ikke bli vilkårsregulert etter konsesjonslovene.

Erverv av kalkstensforekomster ble konsesjonspliktige i 1914 og kvartsforekomster i 1949. Erverv av grunn eller rettigheter utover 10 år til alle andre ikke-mutbare mineraler ble gjort konsesjonspliktig i 1974. Erverv av forekomster som er eldre enn konsesjonslovene er således ikke konsesjonspliktige. En ikke ubetydelig del av de massetak som er operative i dag, drives på slikt grunnlag.

Etter K § 6 tredje ledd, er statens erverv unntatt fra konsesjonsplikt. Det samme følger av både kalk- og kvartslovene § 1. Staten, i denne sammenheng, omfatter også Statens Vegvesen. Dette medfører at en rekke massetak rundt om i landet ikke vilkårsreguleres og således er utenfor Bergvesenets tilsyn, noe som skaper forskjellige rammebetingelser for statlige og private massetak.

Etter K § 6 fjerde ledd er også erverv til den kommune som eiendommen ligger i unntatt fra konsesjonsplikten. Dette fører til at kommunen kan erverve og drive massetak uten offentlig regulering og tilsyn med driften. Det er heller ingen automatikk i at massetak drevet av kommunen er omfattet av en reguleringsplan.

Vurdering: Utvalget mener det er uheldig at massetak som drives av det offentlige skal framstå som drevet under en mildere regulering og med et mindre strengt tilsyn enn private virksomheter. Dette må anses lite ønskelig også av konkurransemessige grunner.

Et massetak som drives på et område som ikke er underlagt reguleringsplan med bestemmelser om drift etter pbl. § 26, og som ikke er omfattet av vilkår gitt i forbindelse med ervervskonsesjon, drives i realitetene uten kontroll av samfunnet. Et massetak er i de fleste tilfeller av et slikt omfang at inngrepet i naturen ikke er uvesentlig. Det er derfor avgjørende at driften skjer på en slik måte at skadevirkningen blir minst mulig sett i forhold til den nytten som uttaket representerer.

Utvalget finner det lite tilfredsstillende at uttak av mineralske ressurser det være seg kommunale, statlige eller private, ikke er underlagt den samme offentlige regulering og tilsyn. Utvalget mener at dagens system der hjemmelen for pålegg og tilsyn med driften alene finnes i ervervskonsesjoner eller reguleringsplaner, ikke er den mest hensiktsmessige form for regulering av uttak av mineralske ressurser.

5.13.2 Ny driftskonsesjonsordning

Utvalget foreslår å innføre krav om driftskonsesjon som i utgangspunktet vil gjelde alle uttak av mineralske ressurser. Bestemmelsen som regulerer uttakene foreslås samlet i ett kapittel i mineralloven, jf. utkastet kapittel 6. Utkastet inneholder imidlertid også forslag om tilsyn med driften, jf. utkastet kapittel 9.

Dagens krav til driftskonsesjon for mutbare mineraler sikrer at tiltakshavere uten nødvendig kompetanse ikke får igangsette drift. I vurderingen av om konsesjon skal gis, kan konsesjonsmyndigheten vurdere kompetanse, prosjekt og kapital opp mot selve prosjektets kompleksitet og særlige krav til løsninger. I den senere tid er samordningsaspektet vis á vis andre lover og tillatelser blitt tillagt økt vekt. Gjennom vil­kårsregulering har driftskonsesjonen vært med på å sikre at driften på forekomster av mutbare mineraler skjer etter forsvarlige, bergmessige krav. Vilkårene har gitt nødvendig hjemmel for styring av uttakene i tillegg til de hjemler som bvl. gir.

Som vist ovenfor er situasjonen annerledes for de ikke-mutbare mineraler, der uttaket i beste fall reguleres gjennom driftsvilkår satt i en ervervskonsesjon. I andre tilfeller mangler det hjemmel for å regulere driften. Utvalget ser ingen grunn til at uttak av de tre mineralkategorier, jf. § 1-4; mutbare og registrerbare mineraler og mineralske byggeråstoffer, skal underlegges forskjellige regler for regulering og tilsyn med driften. Driften på de forskjellige mineralene vil kunne variere noe, men ikke mer enn at det er naturlig med det samme rettslige utgangspunktet for reguleringen. Gjeldende system er mindre hensiktsmessig enn å stille krav om driftskonsesjon samtidig som Bergvesenets rett til å føre tilsyn og til å gi pålegg forankres i selve loven.

I en driftskonsesjon kan det tas andre hensyn enn i en ervervskonsesjon. For å få driftskonsesjon, må det kunne kreves en såpass god kjennskap til forekomsten at driveren i søknaden, i alle fall i hovedtrekk, kan vise til et driftsopplegg. Konsesjonsmyndigheten bør så kunne vurdere om driveren har den nødvendige kompetanse med hensyn til driftsteknikk og driftsopplegg samt godt nok finansielt grunnlag til å åpne forekomsten på en forsvarlig måte.

Det er ikke naturlig å stille like store krav til kunnskap om forekomsten for alle typer mineraler. Det er stor forskjell i den informasjonsmengden som er nødvendig for å kunne drive en kompleks sulfidmalm på riktig måte og den som trengs for å kunne drive en alminnelig gabroforekomst eller et massetak for sand og grus. Slike forhold må derfor tillegges vekt ved vurdering av konsesjonssøknaden og fastsettelse av driftsvilkår.

Driftskonsesjon vil også bli samordnet med pbl. Det kan ikke gis driftskonsesjon dersom virksomheten vil være i strid med rettslig bindende planer etter pbl. eller området ikke er omfattet av slik plan, med mindre planmyndigheten samtykker i at driftskonsesjon gis. Når det gjelder samordning med reglene om ekspropriasjon i mineralloven kapittel 5 og reglene om ervervskonsesjon i K, vises til redegjørelsen i kapitlene 5.12.9 og 5.15.6.

Etter utkastet § 6-2, er det et vilkår for meddelelse av driftskonsesjon for forekomster av mutbare og registrerbare mineraler at søkeren har utmål, registrert avtale eller ekspropriasjonstillatelse. Når det gjelder driftskonsesjon for mineralske byggeråstoffer, kan dette søkes av grunneieren eller den som har avtale med han.

Avslag på driftskonsesjonssøknad innebærer ikke at retten til selve forekomsten faller bort. Den som har ervervet en forekomst etter lovens regler, kan beholde sin rett innenfor de frister som loven eller avtalen fastsetter, selv om det ikke gis driftskonsesjon. Rettighetshaveren har også anledning til å selge forekomsten, og på den måte ha en mulighet til å få igjen de investeringer han har foretatt.

5.13.3 Forhold som skal ivaretas gjennom driftskonsesjonen

Driftskonsesjon vil være grunnlaget for å føre kontroll med at den konkrete tiltakshavers ressurser og kompetanse er tilstrekkelig til å drive ut forekomsten på en forsvarlig måte. Siden mineraler ikke er fornybare ressurser, må det være en klar målsetning for forvaltningen av de mineralske ressursene at uttaket av disse skjer innenfor rammen av en bærekraftig utvikling, jf. utkastet § 1-1. Uttaket av en forekomst må derfor skje på en slik måte at mest mulig av det som er mulig å bryte blir tatt ut, slik at den totale mengde tilgjengelige ressurser ikke minker unødig. Ofte vil manglende kompetanse eller sviktende økonomi hos tiltakshaver kunne føre til at deler av forekomsten blir stående igjen uutnyttet.

Ved vurderingen av om driftskonsesjon bør gis og på hvilke vilkår, bør konsesjonsmyndigheten legge vekt på bl.a. følgende forhold:

  • Dersom tiltakshaver mangler den nødvendige kompetansen kan driften skape unødige faremomenter for allmennheten.

  • Forurensingspotensialet kan være meget betydelig, særlig for sulfidmalmer, og er svært avhengig av hvordan driften på forekomsten tilrettelegges og utføres.

  • Tiltakshavers sviktende økonomi kan føre til nedleggelse av driften av forekomsten. Dette fører ofte til at området blir forlatt uten den nødvendige sikring, og at forekomsten må lukkes uten å være ferdig utdrevet på en ressursøkonomisk forsvarlig måte.

  • Det bør være en målsetning at forekomster med spesielt verdifulle egenskaper ikke benyttes til formål som andre og mer vanlige forekomster kan dekke.

  • Det bør tas hensyn til hvilken bruk det konkret er tale om i det enkelte prosjektet.

Det er videre viktig at den alminnelige arealplanleggingen og arealforvaltningen ivaretas gjennom pbl. Det er etter pbl.s regler at beslutninger om tillatelse til bruk av arealet til massetak, samt strategiske beslutninger om ressursforbruk, bør tas. Det vil være uheldig for utviklingen av industrien om dette ­skjønnstemaet dukker opp nok en gang under spørsmålet om driftskonsesjon. Utvalget viser i denne forbindelse til regelen i utkastet § 6-2 fjerde ledd som bygger på den såkalte samtykkemodellen. De mer langsiktige strategiske ressursøkonomiske valgene kan foretas i en fylkesplan ol. Det er etter utvalgets mening viktig at en slik overordnet planlegging har den nødvendige fleksibilitet til å fange opp endringer i krav til kvalitet ol., samt nye opplysninger om kjente forekomster og påvisning av nye.

5.13.4 Hvilke tiltak krever driftskonsesjon

Minerallovutvalgets lovutkast omfatter alle typer tiltak både over og under jord. Som omtalt i kapittel 5.13.2 vil kravet til driftskonsesjon gjelde alle mineralkategorier som er definert i utkastet § 1-4. Reglene som foreslås skal gjelde uttak av mineralske ressurser både i offentlig og privat regi. På denne måten vil utvalget sikre at de ulike foretak opererer under de samme rammebetingelser og at samtlige uttak av mineralske ressurser etter hvert underlegges tilsyn.

Utvalgets forslag tar sikte på å regulere driften også av eksisterende uttak, se dog kapittel 5.21 om de overgangsregler som utkastet inneholder.

Unntak fra kravet om driftskonsesjon for mindre uttak

Mineralbransjen sett under ett er en bransje med store ulikheter når det gjelder størrelse på prosjektene. Det kan være alt fra prosjekter som krever meget betydelige investeringer til midlertidige grusuttak som nesten ikke krever investering og etterlater seg et område som kan brukes til jordbruksformål.

Utvalget mener det ikke er nødvendig å stille krav om driftskonsesjon for ethvert uttak av mineralske ressurser. Selv et lite uttak kan imidlertid ha et betydelig skadepotensial dersom det drives galt. Det burde likevel være mulig for kommunale myndigheter å foreta de nødvendige vurderinger når det gjelder uttak og kompetanse for små uttak. Det foreslås derfor en regel i utkastet § 6-3 om at et uttak av mineralske ressurser mindre enn 50.000 m3 brutto masse ikke skal behøve driftskonsesjon dersom uttaket er i overensstemmelse med reguleringsplan etter pbl. og det er fastsatt vilkår for drift i planen.

For naturstein er situasjonen den at et uttak på 50.000 m3 normalt vil representere en vesentlig verdi samt at selv mindre natursteinuttak resulterer i betydelige mengder skrotstein. Reguleringsbehovet er derfor gjennomgående større ved natursteinuttak enn andre masseuttak, og unntaket for driftskonsesjon fore­slås derfor ikke gjort gjeldende for naturstein.

Før drift kan igangsettes skal tiltakshaver sende melding til Bergvesenet, som i samråd med planmyndigheten kontrollerer at betingelsene i § 6-3 er oppfylt. Bergvesenet skal utstede en attest om dette. Unntaket fra kravet om driftskonsesjon innebærer ikke et unntak fra kravet i § 6-1 om at driften skal være bergmessig og at Bergvesenet kan gi de pålegg som finnes nødvendig for å sikre bergmessig drift, herunder stille krav om driftsplan.

Utvalget antar at det etter en tids praktisering av konsesjonsordningen, vil være hensiktsmessig å vurdere erfaringene med ordningen. Særlig vil det være relevant å stille spørsmål om grensen for konsesjonsplikt bør settes høyere eller lavere enn de foreslåtte 50.000 m3 . Utvalget har ikke funnet det hensiktsmessig at dette kan skje ved forskrift. Særlig en eventuell økning av unntaksgrensen vil være en så vidt vesentlig endring at den bør skje ved lov.

5.13.5 Konsesjonsområdet

Etter IK § 13 kan konsesjonssubjektet få tillatelse til å drive på mutbare forekomster innenfor ett eller flere angitte områder. Konsesjonsområdet angis i drifts­konsesjonene etter IK. Innenfor dette området har tiltakshaver anledning til å drive på alle de mutbare forekomster han måtte få utmål på. Det er ikke nødvendig å søke om særskilt driftskonsesjon for hver forekomst.

Utvalget foreslår i utkastet § 6-2 at departementet fastsetter konsesjonsområdet. Det bør unntaksvis være anledning til å fastsette et større konsesjonsområde enn det utmål eller registreringsområde som legges til grunn for søknaden. Tiltakshaver vil imidlertid ikke ha fortrinn i det overskytende området i konkurranse med andre interessenter.

Dersom en annen finner og erverver rett til en forekomst innenfor en annens konsesjonsområde, skal det også kunne gis driftskonsesjon til vedkommende. Forusetningen er imidlertid at dette ikke vil kollidere med utmål, registrert avtale eller ekspropriert rett som ligger til grunn for den meddelte konsesjon.

5.13.6 Frist for igangsetting av drift – driftshvile

Industrien sikrer seg normalt forekomster av mineraler i et langsiktig perspektiv. Større investeringer i bl.a. videreforedlingsanlegg krever reserver. Det kan derfor ofte skje at tiden mellom erverv og faktisk drift er lang. Hensynene bak driftskonsesjonsordningen tilsier at det ikke bør gå for lang tid mellom tildelingen av driftskonsesjon og oppstart av drift. I mellomtiden vil mange forhold normalt kunne ha endret seg radikalt. Dette taler for en lovbestemt frist for igangsetting av drift.

Utvalget foreslår at drift må settes i gang innen 5 år fra tidspunktet for meddelelse av konsesjon, jf. utkastet § 6-7. Dersom drift ikke kommer i gang innenfor fristen, faller konsesjonen bort. Konsesjonæren kan imidlertid søke departementet om forlengelse av fristen.

I utkastet § 6-6 foreslås bestemmelser om at det skal sendes melding til Bergvesenet før drift igangsettes, stanses midlertidig eller nedlegges. Dersom driften midlertidig legges ned, foreslås at driftskonsesjonen faller bort etter 1 år dersom det ikke søkes Bergvesenet om tillatelse til ytterligere stans. Det fore­slås at Bergvesenet etter søknad skal kunne innvilge forlengelse av driftshvile, dog begrenset til 3 år av gangen. I forbindelse med melding om driftsstans kan Bergvesenet gi pålegg om sikring, jf. utkastet § 9-2.

5.13.7 Det offentliges tilsynsadgang

Utvalget foreslår at regler om tilsyn med uttak av mineralske ressurser ikke lenger tas inn som vilkår i konsesjoner, men gis direkte i loven. Derved vil alle uttak være undergitt det offentliges rett og plikt til å føre tilsyn med driften for å kunne ivareta lovens formål og hensynet til andre samfunnsinteresser.

Den nye tilsynshjemmelen i utkastet § 9-2, jf. § 6-1, skal komme i steden for det tilsyn som i dag fastsettes som konsesjonsvilkår i ervervskonsesjoner.

Når det gjelder styring i kraft av reguleringsplaner, er pbl. velegnet til å styre rammene for driften f.eks. topp- og bunnkoter, plassering av massetaket i landskapet, veitraséer ol. Pbl. er derimot et mindre egnet redskap for å føre tilsyn med driften av uttaket på et mer detaljert nivå der det forutsettes større grad av bergmessig driftskompetanse, en kompetanse som finnes i Bergvesenet.

Utvalget foreslår at mineralloven gir Bergvesenet den nødvendige myndighet til å føre tilsyn med den daglige driften av massetak, jf. nærmere kapittel 5.16. I noen grad vil vilkår knyttet til utslippstillatelse, samt forskrifter om arbeid i dagbrudd og gruver, gitt i medhold av arbeidsmiljøloven, styre også den løpende driften. Utvalget ser ikke dette som noe problem i forhold til Bergvesenets rolle.

5.13.8 Vilkår i driftskonsesjon

Dagens situasjon

De vilkårene som har vært gitt ved konsesjonstildeling i forbindelse med mineralske ressurser har vært noe forskjellige alt etter om vilkårene er satt i forbindelse med driftskonsesjon etter IK for de mutbare mineralene eller ved tildeling av ervervskonsesjon etter kalkloven, kvartsloven eller K for de ikke-mutbare mineralene.

Vilkåren kan grovt sett deles inn i tre grupper:

Den første gruppen vilkår er knyttet til erverv av forekomst. Herunder hører bl.a. vilkår som gis av konkurransemessige grunner og vilkår som skal beskytte nasjonale interesser. Bruken av sistnevnte vilkår er som følge av EØS-avtalen og lovendring i forbindelse med dennes ikrafttreden, opphørt, jf. lov 27. november 1992 nr. 118. Et vilkår som fortsatt stilles er imidlertid vilkåret om at forretningsførselen mellom mor- og datterselskap skal være som forretningsførselen mellom uavhengige selskaper. Vilkåret gir uttrykk for prinsippet om at datterselskaper ikke skal tappes for verdier ved at f.eks. varer selges under markedspris til morselskap.

Den andre gruppen vilkår skal styre driften slik at denne skjer på en samfunnsmessig forsvarlig måte. Vilkårene gis regelmessig med bl.a. krav om driftsplan og med krav om bergmessig forsvarlig drift. Slike vilkår gis alltid i forbindelse med konsesjoner etter K, kalk- og kvartslovene samt IK.

Den tredje gruppen er vilkår satt til fordel for lokalsamfunnet. Disse vilkårene som tidligere ofte ble fastsatt i konsesjoner på drift av mutbare mineraler etter IK var viktige for kommunene og utviklingen av nødvendig infrastruktur som følge av den nye virksomheten. Vilkårene kunne f.eks. pålegge en plikt til å bygge sykestue, skolestue eller til å bygge og vedlikeholde vei. Slike vilkår spiller mindre rolle i dag.

Vilkår om drift

Som påpekt ovenfor i kapittel 5.13.7 er det utvalgets syn at gjeldende praksis med å gi konsesjonsvilkår som skal styre den daglige driften på mineralske ress­urser bør opphøre og isteden erstattes av en generell hjemmel i loven. En lovhjemmel vil innebære at det ikke lenger vil være behov for å sette generelle driftsregulerende vilkår i driftskonsesjonen. Utvalget mener at alle som får konsesjon bør utarbeide en driftsplan. Bergvesenet har hjemmel til å kreve dette i medhold av utkastet § 6-1. Utvalget mener imidlertid at det er pedagogisk riktig alltid å ta inn et vilkår om at det må utarbeides driftsplan.

Et problem som bør søkes løst gjennom konsesjonsvilkår er å pålegge et samarbeid mellom forskjellige drivere på store forekomster med flere rettighetshavere. Manglende samarbeid kan føre til at uforholds­messig store deler av en forekomst ikke kan tas ut, men må settes igjen i en avslutningsfase. Det må være et mål å søke å optimalisere uttaket fra hver enkelt forekomst. Fordelen med et samarbeid om uttaket av en større forekomst er at en kan nyttiggjøre seg større deler av forekomsten totalt sett. Det kan også ligge en betydelig rasjonaliseringsgevinst i et slikt samarbeid. Erfaring viser at et slikt samarbeid er svært vanskelig å pålegge tiltakshavere med hjemmel i annet lovverk.

I driftskonsesjon bør det angis om driften skal skje i dagbrudd eller ved underjordsdrift, eventuelt begge deler. Det bør også angis om den uttatte masse må benyttes til et bestemt formål fordi forekomsten har spesielt verdifulle egenskaper som andre og mer vanlige forekomster ikke kan dekke.

Vilkår om tilsyn

Utvalget foreslår at tilsynet med uttak av mineralske ressurser på tilsvarende måte som generelle driftsvilkår, ikke lenger bør skje på basis av konsesjonsvilkår men at tilsynet bør skje med hjemmel i loven. På denne måten vil alle uttak være omfattet av det offentliges rett og plikt til å føre tilsyn med at uttaket drives på en måte som tjener samfunnet.

Den nye tilsynshjemmelen i utkastet § 9-2 vil gjøre det overflødig å fastsette vilkår om tilsyn i konsesjonen. Av pedagogiske grunner kan det imidlertid være hensiktsmessig at konsesjonsvilkårene viser til de relevante bestemmelsene i mineralloven om drift og tilsyn.

Vilkår om tiltakshavers kompetanse

Det er en klar målsetning for forvaltningen av de mineralske ressursene at uttaket av disse skjer innenfor rammen av en bærekraftig utvikling. Det er derfor viktig at uttaket av en forekomst skjer på en slik måte at mest mulig av det som er mulig å bryte ut blir tatt ut. På denne måten minker ikke den totale mengde tilgjengelige ressurser unødig. Ofte vil manglende kompetanse hos tiltakshaver kunne føre til at man må sette igjen deler av forekomsten. Det kan også være fristende å sette igjen deler av forekomsten for kortsiktig å øke profitten av foretaket. Kontroll med søkers formelle kompetanse og forhistorie kan motvirke slike utslag.

Konsesjonsvilkår som stilles vil kunne være spesifikke for den enkelte forekomst og gå ut over det daglige tilsynet. Det er en faktisk forskjell i de utfordringer en tiltakshaver stilles overfor alt etter hvilken type forekomst det søkes om driftskonsesjon på. Det vil derfor være behov for en individuell vurdering av hvilke vilkår som skal settes i forbindelse med tildeling av driftskonsesjon.

Øvrige aktuelle vilkår

Utvalgets forslag innebærer som nevnt at generelle driftsbestemmelser og bestemmelser om tilsyn ikke skal gis i form av konsesjonsvilkår. Konsesjonen bør heller ikke omhandle forhold som mer naturlig ivaretas i en ervervskonsesjon etter K. De områdene som likevel vil kunne vilkårsreguleres i en driftskonsesjon etter mineralloven er etter dette mer spesielle driftsforhold samt forhold av individuell og lokal karakter.

Eksempler på slike vilkår kan være:

  • Krav og godkjennelse av bergteknisk ansvarshavende. Som følge av EØS-avtalen, må kompetansekravene stilles på en slik måte at stillingene også er åpne for søkere med relevant utdanning fra EØS-området.

  • Vilkår om maksimalt uttatt mengde. Slikt vilkår kan bl.a. komme som resultat av at lokale innspill ikke har fått sin avklaring i planprosessen og ikke kan avbøtes gjennom den alminnelige tilsyns- og påleggsadgangen.

  • Krav om spesielle avbøtende tiltak.

  • Begrensninger i arbeidet i bruddet eller gruven, samt transport til bestemte tider av hensyn til lokalbefolkningen. Slike vilkår bør imidlertid primært ivaretas av annet regelverk som regulerer dette, f.eks. forurensningsloven.

5.13.9 Forvaltningsmyndighet

Konsesjonsmyndigheten etter utkastet § 6-2 foreslås av utvalgets flertall lagt til departementet, inneforstått Nærings- og energidepartementet, som i dag er det departement som har forvaltningsansvaret for bvl., kalk- og kvartslovene og IK kap II. Myndigheten til å utstede attester etter utkastet § 6-3 foreslås lagt til Bergvesenet.

Utvalgets mindretall (Fekjær og Jebens) mener at forvaltningsmyndigheten på dette området bør deles mellom Nærings- og energidepartementet og Miljøverndepartementet, slik at førstnevnte departement får ansvaret for de mutbare og registrerbare mineralene, mens Miljøverndepartementet får ansvaret for de mineralske byggeråstoffene. Myndigheten til å meddele konsesjon foreslås på dette grunnlag i loven lagt til Kongen, slik at han kan delegere myndigheten til de respektive departementer. For en nærmere redegjørelse vises til kapittel 5.5.4. Når det gjelder Bergvesenet som den myndighet som skal føre tilsyn med drift av alle uttak av mineralske ressurser, vises til kapittel 5.16.

5.13.10 Saksbehandling

I utkastet § 6-2 syvende ledd er det inntatt en forskriftshjemmel for å kunne fastsette saksbehandlingsregler. Det kan med hjemmel i denne bestemmelsen være særig aktuelt å fastsette obligatoriske høringsinstanser, som f.eks. grunneier, samiske organer i områder hvor disse kan bli berørt, kommune, fylkeskommune og berørte departementer. For nærmere redegjørelse vises til de spesielle merknader.

5.14 Innsending av kartverk, undersøkelses- og driftsrapporter

5.14.1 Innledning

Utvalget legger vekt på at opplysninger som er innsamlet om våre mineralressurser i størst mulig grad blir et felleseie som danner grunnlag for videre arbeid innenfor forskning, kartlegging og prospektering. Dette vil fremme den økonomiske interesse for mineralsektoren og samtidig være et verdifullt grunnlag for den offentlige forvaltning.

Det er også et stort behov for en god og oversiktlig statistikk over mineralressurser, produksjon i industrien og bruk av mineralske råvarer.

Nedenfor vil det bli redegjort for nåværende rutiner for innrapportering, lagring og formidling av geologiske data. Tilsvarende omtales dagens ordning med plikt til innsending av driftsberetninger. Disse utgjør statistikkgrunnlaget for beskrivelse og statusrapportering for de enkelte bransjer innenfor mineralsektoren.

Plikten til å innlevere rapportmateriale fra prospekteringsarbeid og drift er knyttet til bestemmelser i bvl. og gjelder i dag således bare for de mutbare mineralene. Det undersøkelsesmateriale som er samlet i rapportarkivene hos Bergvesenet og NGU er av meget stor verdi både for samfunnet og industrien. Det er et basisgrunnlag for arealplanarbeide og for fremtidig prospektering.

Utvalget foreslår at rapporteringsplikten utvides til å omfatte alle registrerbare mineraler og bergarter, og at den nye mineralloven får egne lovbestemmelser om rapportering med tilhørende forskrifter.

Det kan opplyses at Finland og Sverige som ikke har lovbestemt plikt til å innlevere rapportmateriale, i forbindelse med vurderingen av om eventuelle tilsvarende regler bør innføres, har bedt om å få de norske lovbestemmelser og forskrifter. Sverige har imidlertid senere besluttet ikke å etablere en tilsvarende ordning.

5.14.2 Rapportering av geologisk materiale

Med rapportering menes i det følgende innlevering av opplysninger som innhentes under kartlegging, prospektering, detaljundersøkelse av forekomst eller i forbindelse med mineralutvinning.

Det er i dag flere forskjellige rutiner for rapportering, delvis lovbestemt og delvis frivillig. En god del data faller imidlertid utenom disse rutinene. Det er ulike bestemmelser for mutbare mineraler og andre mineralske råstoffer, med en mer omfattende og systematisk rapporteringsplikt for de mutbare mineraler og malmer.

Lovbestemt rapporteringsplikt er knyttet til mutingsrett og utmålsrett, dvs. rett til å utføre undersøkelsesarbeid. Tilsvarende plikt følger tillatelser til prøvedrift og ordinær drift. Materiale fra regional kartlegging og undersøkelser av ikke-mutbare mineraler og bergarter er som nevnt ikke underlagt rapporteringsplikt, men ofte blir slikt materiale frivillig overlatt NGU. I de tilfeller det blir gitt offentlig støtte til kartlegging av mineralske forekomster, er det vanlig at rapporteringsplikt blir satt som vilkår og at materialet blir åpnet til bruk for alle etter en viss tid, som regel etter 3 år. Som oftest er det NGU som utfører undersøkelsene og i alle tilfeller blir materialet tilført NGUs arkiv.

For uttak av naturstein og industrimineraler, med unntak for kalkstein, dolomitt og kvarts som er underlagt ervervskonsesjon, gjelder ingen rapporteringsplikt. Det samme gjelder for sand, pukk, grus og leire. Ikke-konsesjonspliktig uttak som drives av grunneier, er heller ikke pålagt rapportering.

All rapportering knyttet til bestemmelser i bvl. skjer til Bergvesenet. Rapportmaterialet er fortrolig så lenge bergrettighetene opprettholdes. Materialet går inn i Bergvesenets arkiver og fristilles til allment bruk straks rettighetene til forekomsten/området blir fristilt. I arkivregisteret er også de fortrolige rapporter stedfestet og navngitt slik at eksistensen av materialet er kjent.

5.14.3 Nåværende lovverk

Nåværende bestemmelser om innsending av undersøkelses- og driftsrapporter finner man i bvl. § 52. Når undersøkelsene av malmforekomst, herunder geofysisk undersøkelse, er avsluttet, eller når den innstilles på ubestemt tid, plikter den som som har iverksatt undersøkelsen innen 6 måneder å sende til bergmesteren i to eksemplarer rapport om undersøkelsen og de resultater den har gitt, med kart over det området som er undersøkt. På kartet skal røskinger, diamantborhull, åpningsdrifter o.l. være tegnet inn. Gruveeieren skal senest innen 31. mars hvert år sende bergmesteren rapport om de undersøkelser som i det forløpne år er foretatt i gruven og om resultatene av dem. Departementet kan gi nærmere forskrifter om rapportene og kartet og kan gjøre unntak fra bestemmelsene i første ledd.

Forskrift 18. august 1987 nr. 697 angir i detalj hva rapportmaterialet skal inneholde. I forskriftens pkt. A beskrives hva slags materiale og i hvilken form det kan være. Pkt. B fastlegger at rapportplikten også gjelder undersøkelser i gruver under drift utover vanlig oppfølging av malm og detaljundersøkelser som er direkte knyttet til produksjon. Pkt. C refererer til bvl. § 54 om hemmelighold av opplysninger, og fastlegger at rapportene er fortrolige så lenge bergrettigheten er opprettholdt. Disse bestemmelsene berører også drift knyttet til prøvedrift hjemlet i IK § 18.

Når det gjelder undersøkelser av ikke-mutbare mineraler og bergarter, finnes det som nevnt ovenfor i dag ingen lovbestemmelser om plikt til å avlevere rapporter og materiale fra undersøkelsene.

5.14.4 Rapportering

Opplysningsplikten om undersøkelsesarbeider følger av bvl. § 50 som bl.a. sier at Den som akter å sette i gang undersøkelsesarbeider som nevnt i § 17, skal underrette bergmesteren om dette på forhånd. Tilsvarende gjelder også for prøvedrift. På lignende måte knyttes § 51 Bergmesterens tilsyn med undersøkelsesarbeider og gruvedrift til rapporteringsplikten ved at undersøkelsesarbeidene blir befart av Bergvesenets fagpersonell og man får på stedet en gjennomgang av prosjektet og oversikt over omfanget av undersøkelsen og hvilke arbeider som skal rapporteres.

Hvert år lages det lister over de bergrettigheter som slippes og som faller i det fri. På basis av disse listene og varslede arbeider vurderes om rapportplikten er overholdt. Hvis rapporteringen ikke er tilfredsstillende eller mangler helt, blir muteren eller utmålshaveren tilskrevet og gitt en svarfrist. Gjennom interne rutiner med forfallslister, har Bergvesenet en internkontroll for å følge opp og purre på manglende rapportmateriale.

Bvl. har en straffebestemmelse i § 64 som innebærer at den som unnlater å sende underretning, planer, rapport eller kart i samsvar med §§ 50-53 eller etterkomme pålegg gitt i medhold av disse bestemmelser, kan straffes med bøter.

Mange selskaper sender inn rapportmateriale etter hvert som det ferdigstilles og i god tid før rettighetene blir sluppet i det fri. Dette er en god praksis i forhold til bestemmelsen om at det skal rapporteres snarest mulig etter at undersøkelsene er avsluttet eller innstilt på ubestemt tid. Det finnes imidlertid eksempler på at selskapene ikke har satt av tilstrekkelige ressurser til dette i forbindelse med nedleggelser.

5.14.5 Rapportmateriale

De innsendte rapportene journalføres og registreres i et EDB-basert register med fortløpende nummerering. Rapportene utstyres med en forside som angir geografisk lokalisering, forekomst og råstofftype.

Forsiden inneholder dessuten informasjon om utførende person/bedrift, fagområde samt et resymé av innhold eller resultater.

De faglige opplysningene gjør registeret til et viktig verktøy i forbindelse med etterbruk av materialet. Registeret gjør det lett å gjenfinne enkeltrapporter eller grupper av rapporter og gir en god tilgjengelighet til materialet.

Siden 1990 er det foretatt registrering av mer enn 5.000 rapporter i dette arkivet. De fordeler seg som følger:

Tabell 5.1 

Periode:1873-19721972-791980-871988-95Totalt
Antall:1.4501.5501.6503505.000

Bvl. utvidet hjemmelen i forhold til 1842-loven når det gjelder rapporteringsplikt, hvilket forklarer økningen av innsendt materiale etter 1972. Antallet innsendte rapporter i siste 7-årsperiode, 1988-95, gjenspeiler den lave prospekteringsaktiviteten i begynnelsen av den perioden. Antallet er nå i ferd med å ta seg opp.

Tallene ovenfor inkluderer også et mindre antall tekniske og historiske rapporter og rapporter som ikke er knyttet til mutbare mineraler, men som av andre grunner er tilsendt Bergvesenet, f.eks. ved hjemfall av gruver, rapportplikt knyttet til prospekteringsstøtte etc. Rapportene blir behandlet som fortrolig materiale så lenge rettighetshaveren opprettholder bergrettigheten (muting eller utmål). Fortrolig materiale utlånes kun mot skriftlig tillatelse fra rettighetshaver.

Det åpne rapportmateriale kan legges fram på Bergvesenets kontor for gjennomsyn og kopier kan bestilles.

Det EDB-baserte arkivet er et viktig redskap ved forespørsler om tilgjengelig rapportmateriale fra bestemte områder, forekomster eller råstoffer. Det registreres en stadig større interesse for rapportarkivene og låne- og kopieringsaktiviteten er stor.

I dag er det bare Bergvesenet som har tilgang på den EDB-baserte databasen over undersøkelsesrapporter. NGU og Bergvesenet har startet et samarbeid om et opplegg for sammenknytting av datanettverket med felles tilgang til de arkiver som er åpne. Målsettingen er at alle arkiver med åpent materiale skal gjøres tilgjengelig for eksterne brukere over telenettet. Forutsetningen er at sikkerhet overfor databasen og fortrolig materiale opprettholdes. Dette er en viktig forutsetning for at industrien skal ha tillit til at det fortrolige materialet blir behandlet konfidensielt og uten lekkasjer.

5.14.6 Digitalt materiale

Digitalt materiale er elektronisk registrerte opplysninger som bl.a. kan være direkteregistrerte fra instrumenter ved geofysiske målinger eller sammenstillinger av store mengder data. Forskriftene gir hjemmel for å kreve avlevert digitalt materiale, men hittil er kun mindre mengder innkrevet. Dette har sammenheng med tidligere problemer med felles EDB-plattform for lesbarhet av slike data og fordi man ikke har kunnet kreve inn system- og brukerprogramvaren som er nødvendig for å lese disse data. Årsaken er at slik programvare enten er intern, eller lisensiert til brukeren og i mange tilfeller kostbar.

I dag er situasjonen bedret med flere etablerte standarder for fil- og datautvekslinger, som er maskin- og systemuavhengige og som gjør det hensiktsmessig å kreve inn slike filer. Lagring av magnetiske data har begrenset holdbarhet og bestemte krav til lagringsforhold, derfor er optisk lagrede data (CD-ROM) en bedre framtidig løsning, som kan arkiveres på samme måten som papirdata.

5.14.7 Borkjerner og analyseprøver

For det fysisk rapportmaterialet, i første rekke analysemateriell som jord- og bergartsprøver og borkjerner, er det etablert et godt samarbeide med NGUs Geodatasenter på Løkken. NGU Geodatasenter Løkken er et landsdekkende borkjernelager. Senteret ble etablert i 1990 i lokaler som ble ledige da Løkken Gruber la ned driften og det ble foretatt en utvidelse i 1993 med et tilbygg. Geodatasenter Løkken består i dag av bor­kjernelager, lager for andre geologiske og geokjemiske prøver, inspeksjons- og bearbeidingsrom for borkjerner, nasjonalarkiv og utstillingsrom for naturstein, preparantlaboratorium for produksjon av bergartspreparater og bearbeidingsrom for naturstein. Senteret har 4 ansatte.

Bergvesenet har med henvisning til forskriften om innhenting av basismateriale, også innkrevet prøvemateriale fra undersøkelsesboring. NGU Geodatasenter Løkken forestår den praktiske håndteringen som lagring, arkivering og registrering. Arkivering av dette materialet er EDB-basert og ligger i et eget dataprogram. Det innleverte kjernematerialet er i noen tilfeller fortrolig og blir rutinemessig behandlet deretter. Det er stor pågang etter kjernematerialet og de tilhørende borlogger, analyser og annet rapportmateriale.

Senteret har nå en lagerkapasitet på 700.000 meter standard borkjerner. Senteret har i dag lagret ca. 475.000 meter borkjerner, 200 prøver/prøveblokker fra natursteinforekomster og ca. 200.000 andre prøver fra forekomster av malm, industrimineraler, bergarts­prøver, geokjemiske og marine prøver. Fortsatt ligger 250-300.000 meter borkjerner ute ved bedriftene. Etter planen skal det meste være plassert i senteret i løpet av 1998.

Før kjernematerialet blir plassert i lageret, blir det foretatt en utvelgelse slik at bare deler blir arkivert for langtidslagring. Som gjennomsnitt er ca. 35 % av borprøvene fra et felt eller en forekomst arkivert.

5.14.8 Nytteverdien av rapportmaterialet

Kvaliteten og omfanget av det rapportmateriale som sendes inn kan variere med kompetansen til den som gjennomfører arbeidet, men også med kompleksiteten i de metoder som er valgt i undersøkelsene.

Verdien av det rapportmaterialet som er sendt inn kan beregnes på mange ulike måter. I mange tilfeller ligger det investeringer i millionklassen bak enkelt­rapporter, spesielt de som er knyttet til kjerneboring og helikopterbasert geofysikk. Men det er interessen rundt lån og innsyn i materialet som er avgjørende. Det er viktig å være klar over at resultater fra undersøkelser som foreløpig ikke har ført til drift, kan inneholde verdifull informasjon for nye brukere på et senere tidspunkt.

Det er i perioder stor interesse for utlån og kopiering av materialet. Det forteller mye om interessentenes vurdering av verdien, ikke minst i lys av den mangelfulle dekningen av detaljerte geologisk kart og tilhørende geoinformasjon for store deler av landet. Spesielt er borkjernelogger og analyseresultater, sammen med det fysiske prøvematerialet, meget ettertraktet. Både det åpne og det fortrolige materialet har stor nytteverdi i arealplanlegging og kartlegging av eventuelle konflikter knyttet til arealdisponering. Registrert leteaktivitet som kan føre til verdiskapning i et område, er viktig informasjon for planavdelingen i kommunene. En del av det eldre materialet kan ha stor historisk verdi, men dette vil muligens avta noe i takt med med økende krav til rapportenes faglige innhold.

Verdien av innsendte rapporter vil øke, særlig på bakgrunn av økte restriksjoner når det gjelder adgang til undersøkelsesområder og begrensninger når det gjelder terrenginngrep. Det vil derfor blir stadig viktigere for prospekteringsselskaper og andre som vil utføre undersøkelser i et område å begrense aktiviteten i terrenget så langt mulig. Tilgjengelige opplysninger fra tidligere undersøkelser er derfor av stor betydning i denne sammenheng.

5.14.9 Kostnader

Det krever faglig og arkivmessig innsikt for å håndtere rapportmaterialet riktig. De største kostnadene har man ved gjennomgang og registrering av materiale og særlig for rapportmateriale som ikke er godt strukturert, skrevet eller konkludert.

I forhold til den store etterbruksverdi dette materiale har, er det relativt små kostnader som ligger i tilsynet med at rapportpliktene overholdes, innkreving av materialet, registrering, gjenfinning og vedlikehold av arkivene.

5.14.10 Rapporteringsplikt i den nye minerallov

Utvalgets forslag til rapportering mv. er inntatt i utkastet kapittel 10.

Undersøkelsesarbeider

Prøvemateriale, analysemateriale og rapporter fra gjennomført undersøkelsesarbeid er et verdifullt og viktig materiale som bør sikres for fremtidig allment bruk. Materialet representerer stedfestet data som har stor interesse i kartleggings- og plansammenheng for offentlig forvaltning. For industrien vil dette dessuten være inngangsmateriale til fortsatt prospektering og utvikling av mulige økonomiske forekomster.

Verdien av dette materialet er av slik størrelse og betydning at det etter utvalgets syn må være en oppgave for den offentlige forvaltning å sikre at det kommer til maksimal nytte. Utvalget foreslår i utkastet kapittel 10 at det blir innført rapporteringsplikt til Bergvesenet for alle undersøkelsesarbeider knyttet til registrerte undersøkelsestillatelser, utmål, registrerte avtaler og ekspropriert rett til forekomst. Videre fore­slås det i utkastet § 10-2 at plikten omfatter innlevering av det materiale som i dag er spesifisert i forskrift 18. august 1987 nr. 697 med tillegg om at alt fysisk prøvemateriale også omfattes av avleveringsplikten. Bergvesenet pålegges ansvar for at dette materialet blir ivaretatt på en arkivmessig forsvarlig måte. Det fysiske prøvemateriale skal overføres til NGU Geodatasenter Løkken.

Tilsvarende pliktig avlevering skal også gjelde for gruver og masseuttak som er i drift. Dette gjelder all drift, uavhengig av om driften av de mutbare eller registrerbare mineralene eller mineralske byggerå­stoffene er knyttet til registrert avtale, utmål, driftskonsesjon eller attest om fritak for driftskonsesjon.

Rapportmateriale vil være beskyttet av en bestemmelse i utkastet § 10-4 om fortrolig behandling så lenge rettighetene opprettholdes.

Drift

Driftsplaner, driftsrapporter og kartmateriale er en nødvendig dokumentasjon for godkjennelse av driften, tilsynet med driften og en statusbeskrivelsen for området når driften blir nedlagt. Under drift beskriver denne dokumentasjonen grunnlaget for driften og er et basiselement for selskapets status. Det er derfor av stor betydning at denne dokumentasjonen er knyttet til et felles regelverk og faglig standard.

Innsending av driftsplaner, rapporter og kartverk er i dag dels hjemlet i bvl. §§ 51, 52 og 53, og dels i IK § 13. De samme rapporteringskrav settes som vilkår i konsesjoner som blir gitt i medhold av kalk- og kvartslovene og etter K. For innmåling av gruver og krav til kartverket, gjelder forskrift 18. august 1987 nr. 698 om gruvekart.

Som eksempel på vilkår vises til bergverkskonsesjonene der det i dag er vanlig med følgende utforming:

  1. Gruvedriften skal være bergmessig og overensstemmende med den til enhver tid gjeldende lovgivning.

    Finner departementet at gruvedriften i vesentlig grad avviker fra det bergmessige og henvendelse til selskapet om å rette på dette ikke blir etterkommet, kan departementet forlange at selskapet fremlegger en plan for et bestemt tidsrom til fremtidig bergmessig drift av gruven. Planen skal innleveres til departementets godkjennelse senest fire måneder etter at begjæring er fremsatt. Drift kan bare foregå i overensstemmelse med den plan som er godkjent av departementet, dog kan avvikelser skje med departementets samtykke. Selskapet plikter å meddele de opplysninger som departementet måtte forlange i anledning av planens godkjennelse. I tilfelle av tvist, avgjøres ­spørsmålet om driften er bergmessig ved skjønn. På samme måte avgjøres om driften er i overensstemmelse med godkjent driftsplan.

  2. Oppfaring av malmbeholdninger til fremtidig drift må til enhver tid foregå slik og i den utstrekning som sunn bergmessig drift tilsier. Bestemmelsene under punkt 1 andre ledd, gjelder tilsvarende.

  3. Over enhver gruve skal det opptas kart i måle­stokk som fastsettes av departementet. Kartene kompletteres minst en gang årlig. Kartene utføres i overensstemmelse med forskrift gitt i medhold av § 53 i lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk. Kopi eller film av det ajourførte gruvekart sendes i to eksemplarer til bergmesteren innen mai måneds utgang i de år hvis tall ender på 5 eller 0. Hvis bergmesteren finner det påkrevd, kan han pålegge selskapet å sende kartkopier med kortere mellomrom.

    Innen tre år fra konsesjonsmeddelelsen skal det for departementet fremlegges ferdige planer for full malmdrift innen utløpet av fristen nevnt i punkt 4 og innen samme frist på tre år skal nødvendige anleggsarbeider for oppredningsverk til malmbehandlingen være igangsatt.

Utvalget foreslår at plikten til å innlevere driftsplaner, rapporter og kartverk framgår av loven og at Bergvesenet får godkjennings- og tilsynsmyndigheten, jf. utkastet § 10-3. Plikten gjelder drift på alle mineralkategorier, og uavhengig av om grunnlaget for drift eller konsesjoner etter § 6-2 eller attest etter § 6-3.

For oppfølging av ressurspåvisning, uttatt mengde ved produksjonen, produksjonsverdier og sysselsetting, er det nødvendig at bedriftene blir pålagt rapporteringsplikt om dette. Dette er en forutsetning for å få en samlet oversikt over bergindustrien som består av en rekke bedrifter fordelt på de enkelte bransjer. Slike rapporter er helt nødvendige bl.a. for å få etablert et ressursregnskap for mineralsektoren, noe som er en forutsetning for en målformulert og bærekraftig forvaltning. Hjemmel for å pålegge slik rapporteringsplikt er nedfelt i en forskriftshjemmel i utkastet § 10-3 andre ledd. Bergvesenet vil få ansvaret for oppfølging og rapportering om resultatene for de enkelte bransjer og for bergindustrien samlet.

Utvalget foreslår at unnlatelse av å sende inn pliktige rapporter blir straffesanksjonert som etter dagens lovgivning, jf. utkastet § 12-2.

5.14.11 Undersøkelser som ikke faller inn under mineralloven

Mineralske byggeråstoffer

Etter utvalget oppfatning er det ønskelig at også rapporter og undersøkelsesmateriale fra undersøkelser etter mineralske byggeråstoffer blir sendt Bergvesenet, men utvalget finner det vanskelig å følge opp dette under minerallovens system. Det vises til at ervervssystemet ikke gjelder for mineralske byggeråstoffer. Mineralloven får først anvendelse for denne mineralkategori når man kommer til driftsstadiet, og da vil plikten til å rapportere om driftsmessige forhold følge av utkastet § 10-3. Innlevering av rapporter og undersøkelsesmateriale fra undersøkelser etter mineralske byggeråstoffer kan eventuelt følges opp i forbindelse med planarbeidet etter pbl.

Undersøkelser uten bergverksdrift som formål

I forbindelse med byggearbeider der det er nødvendig med kjennskap til grunnforholdene, blir det som regel foretatt spesiell kartlegging og ofte prøveboringer for å undersøke løsmassene og/eller fjellgrunnen. Det samme er tilfellet med grunnvannsboringer. Dokumentasjonen fra slike undersøkelser har stor faglig interesse og verdi, også utover de aktuelle prosjektene.

I noen land er det innført rapporteringsplikt også for slike undersøkelser. Disse kan omfatte bl.a. grunnboringer, geofysiske målinger samt målinger av fysikalske data av løsmasser og fast fjell mm. Dette er kartleggingsmateriale som ofte representerer betydelig ressursbruk og bør derfor sikres for mulig etterbruk og til annet bruk enn det opprinnelige.

En rapporteringsplikt for dette materialet vil naturlig måtte knyttes til pbl., og utvalget tilrår derfor at Nærings- og energidepartementet tar initiativ til at dette blir ivaretatt av de rette myndigheter. Utvalget foreslår videre at NGU, som faginstans med forvaltningsansvar for den generelle kartleggingen både for fast fjell og løsmasser og som har hånd om de offentlige fagdatabaser, blir tillagt ansvaret for forvaltningen av dette materialet.

5.15 Regulering av rettighetsoverdragelser

I de tidligere kapitler er de enkelte ledd i ervervssystemet blitt behandlet. Det vises til de konklusjoner man har kommet fram til der, om at det ikke er behov for en diskresjonær prøving på disse stadiene, men kun en kontroll av at formelle, lovbestemte krav er oppfylt. Når det gjelder de avledede erverv og behovet for kontroll i denne sammenheng, vil dette bli behandlet nedenfor. Minerallovutvalget har gått ut fra et prinsipp om at dersom det ikke er konsesjon på opprinnelige erverv, bør det heller ikke være konsesjon på avledede erverv.

5.15.1 Overdragelse av letetillatelse

Når det gjelder selve dokumentet, letetillatelsen, skal denne bl.a. fungere som en legitimasjon av leter. Tillatelsen er således personlig, og denne bør derfor ikke kunne overdras.

Det er heller ikke behov for avledede erverv på dette stadiet. Leteretten er første trinn i ervervssystemet og noe enhver kan benytte seg av når man har fått letetillatelse. Leteretten har det samme innhold for alle, og man vil derfor ikke vinne noe på å overta en annens rett.

5.15.2 Overdragelse av undersøkelsestillatelse

Etter dagens system for mutbare mineraler er det nødvendig med konsesjon for å erverve eiendomsrett eller bruksrett til forekomster av mutbare mineraler som andre har mutet eller fått utmål på, jf. IK § 11. Dette gjelder også norske rettssubjekter. Regelen ble innført i 1969 etter Konsesjonslovkomitéens innstilling.

Konsesjonslovkomitéen var av den oppfatning at erverv av mineralforekomster måtte være forbundet med plikt til å sette i gang regelmessig drift. I komitéens innstilling på s. 65 heter det bl.a.: Naturherligheter av så spesiell karakter bør ikke være gjenstand for kjøp og salg som vanlige faste eiendommer. Selv om man vel ikke kan se helt bort fra at mellommenn i enkelte tilfelle kan oppnå bedre kontakt med personer eller selskaper som er interessert i drift enn muteren er i stand til, bør normen i den fremtidige rettsordning være at muteren selv står som overdrager direkte til den som vil sette drift i gang.

Komitéen mente videre at adgangen til å drive spekulasjon med bergrettigheter utvilsomt var til stede, og at det samme gjaldt adgangen til å erverve bergrettigheter i den hensikt å sørge for at vedkommende forekomst ikke blir utnyttet, enten av konkurransehensyn, eller for å skaffe seg selv uforholdsmessige reserver. Av disse grunner mente man at omsetningen av slike rettigheter ikke kunne være fri. Ved å pålegge konsesjonsplikt for avledede erverv av bergrettigheter, både for norske og utenlandske rettssubjekter, fikk man anledning til å sette som vilkår for overdragelsen at det ble satt igang drift på forekomsten.

De hensyn som er nevnt ovenfor, gjør seg neppe gjeldende i samme grad i dag, hverken for mutbare eller registrerbare mineraler.

For det første vil man ikke kunne forhindre at noen blokkerer en forekomst ved opprinnelig erverv da dette ikke er undergitt konsesjonsplikt. For det andre medførte bvl. og endringer av IK i denne sammenheng, regler som skal sikre drift på mineralske fore­komster. Ifølge bvl. § 20 er mutingsretten begrenset til 7 år. Det stilles strenge krav til forlengelse av denne fristen. Dessuten fastsetter IK § 12 at erververen plikter å igangsette prøvedrift eller å søke konsesjon for regelmessig drift etter IK § 13 innen 10 år fra utmålsbrevets dato. Fristene løper uavbrutt også ved en overdragelse av rettigheten. Ovennevnte regler må sies i rimelig grad å ha ivaretatt hensynet til ønsket om igangsetting av ordinær drift. Dette er for øvrig også noe av bakgrunnen for at det i dag er kurant å få konsesjon for avledet erverv. Det skal dessuten nevnes at det går meget lang tid mellom hver gang departementet mottar en slik konsesjonssøknad. De siste 15 år har man mottatt 4 søknader.

Spekulasjonshandel med bergrettigheter er etter dagens lovgivning ikke noe problem. Forholdet i dag er tvert imot slik at man ønsker å stimulere til økt interesse for omsetning av bergrettigheter med sikte på drift på aktuelle forekomster. For å oppnå dette bør man søke å lette for omsetning av bergrettigheter ved å fjerne konsesjonsplikten.

Det synes videre noe inkonsekvent at man kan få muting ved opprinnelig erverv ved å oppfylle bvl.s formelle krav, men at man må ha konsesjon for å erverve den samme mutingen fra andre.

Etter dagens regler kan flere få mutingsrett på samme område, men da slik at yngre muter må vike for eldre. Ved eventuelt salg av retten, kan det spørres om man bør ha muligheten til å hindre overdragelsen for at den med yngre rett skal kunne overta. Som utgangspunkt virker en slik løsning uheldig, fordi bedringen av den yngre muters rett framstår som nokså tilfeldig, samtidig som man da fratar den eldre muter muligheten til å utnytte sin rett økonomisk. Lete- og undersøkelsesvirksomhet er svært kostbart. En rettighetshaver som selv ikke vil utnytte forekomsten, bør gis muligheten til å selge sin rettighet til andre og på denne måten få utnyttet resultatet av egen investering. Mulighet til å selge rettigheten gjør det mer attraktivt å lete, samtidig som det forhindrer at forekomster blir båndlagt. Opprinnelig rettighetshaver kan dessuten ikke overdra større rett enn han selv har. De tidligere omtalte fristene for å sette i gang drift, vil således løpe som om det ikke var skjedd noen overdragelse.

Som tidligere nevnt kan det ikke ved undersøkelsesarbeider gjøres vesentlige inngrep uten samtykke fra grunneier og bruker eller ved ekspropriasjon, jf. kapittel 5.12.5. Større inngrep vil videre forutsette tillatelse etter pbl., jf. kapittel 5.6.5. Forholdet til arealdisponering og vern av berørte interesser skulle derfor ikke tilsi noe behov for konsesjonsregulering.

De ovennevnte forhold sammenholdt med at undersøkelsestillatelsens varighet er begrenset til 7 år, jf. utkastet § 3-15 første ledd bokstav a, tilsier at samfunnet i liten grad har behov for å ha kontroll med hvem som innehar undersøkelsestillatelser. På denne bakgrunn synes det lite hensiktsmessig å opprettholde konsesjonsplikten for overdragelse av undersøkelsestillatelse for de mutbare mineraler samt innføre den for de registrerbare mineraler. Utvalget konkluderer derfor med at det ikke er behov for en særskilt hjemmel i mineralloven som pålegger konsesjonsplikt ved overdragelse av undersøkelsestillatelser. Ny rettighetshaver vil imidlertid måtte godkjennes av Bergvesenet, og i denne forbindelse vil vedkommende bli underkastet den kontroll som etter utkastet følger med registrering av slike tillatelser, jf. utkastet § 3-17 første ledd.

I utkastet § 3-17 andre ledd er det bestemmelser som regulerer indirekte overdragelse av undersøkelsestillatelser. Utvalget viser til de spesielle merknader når det gjelder det nærmere innhold i bestemmelsen.

5.15.3 Overdragelse av utmål, registrert avtale eller ekspropriert rett

Utmålet innebærer en betinget, formell overgang av rettigheten til det mutbare mineral fra staten til utmålshaver i utmålsområdet. Det innebærer imidlertid ingen rett til grunnen som sådan. Forutsetningen for å få utmål er at søkeren kan sannsynliggjøre at forekomsten har en størrelse, kvalitet mv. som gjør at den kan antas å være, eller innen rimelig tid kan bli, drivverdig, jf. utkastet § 4-1. Retten til å foreta inngrep er den samme som på undersøkelsesstadiet, jf. utkastet § 4-3 første ledd. Retten etter utmålet er tidsbegrenset til 10 år, og gir ikke noen rett til å sette i gang drift uten konsesjon. Sett i forhold til hva utmålshaveren kan foreta seg, synes ikke forholdene å avvike vesentlig fra hva som er tilfelle for en undersøker.

Når det gjelder den del av avtalen med grunneier som gir undersøker rett til forekomsten av registrer­bart mineral, jf. utkastet § 4-5 bokstav a, synes ikke andre offentligrettslige hensyn å gjøre seg gjeldende ved overdragelse av registrert avtale enn for utmål. Retten til å foreta inngrep er den samme på dette stadiet som på undersøkelsesstadiet, jf. utkastet § 4-6 første ledd. Dessuten er de registreringsrettslige virkninger av avtalen begrenset til 10 år, jf. utkastet § 4-9 andre ledd, og rettighetshaver kan ikke sette i gang drift uten konsesjon etter utkastet § 6-2. Hensynet til grunneier i denne sammenheng blir ivaretatt av alminnelige avtalerettslige regler. Grunneier kan f.eks. ta forbehold i avtalen om overdragelse av rett etter denne.

Reglene om konsesjonsplikt ved overdragelse av utmål ble innført i 1969 med den samme begrunnelse som for konsesjonsplikt på overdragelse av muting. Det vises i denne forbindelse til det som er sagt foran under kapittel 5.15.2 om at man ønsket en konsesjonsplikt slik at man kunne sette vilkår om igangsetting av drift. Etter lovutkastet vil det være regler som skal ivareta dette hensynet ved lovbestemte frister for å søke konsesjon og sette i gang drift, jf. utkastet § 4-9 første ledd bokstav a og § 6-7. Tidsfristene løper selv om rettigheten overdras. For øvrig vises til begrunnelsen i kapittel 5.15.2 for ikke å lovfeste konsesjonsplikt ved overdragelse av undersøkelsestillatelser idet de samme hensyn gjør seg gjeldende for utmål, registrert avtale. I utgangspunktet vil de argumenter som er anført ovenfor også ha gyldighet ved overdragelse av ekspropriert rett til registrerbart mineral, jf. utkastet § 4-5 første ledd bokstav b. Imidlertid kan det være betingelser knyttet til selve ekspropriasjonstillatelsen som kan begrense overdrageligheten av den rett som er ervervet.

På denne bakgrunn synes det ikke å gjøre seg gjeldende hensyn som tilsier en annen løsning for utmål, avtale og ekspropriert rett enn for undersøkelsestillatelser. Utvalget konkluderer derfor med at det ikke er behov for en særskilt hjemmel i mineralloven som pålegger konsesjonsplikt ved overdragelse av utmål, registrert avtale og ekspropriert rett. Som for overdragelse av undersøkelsestillatelse, må imidlertid også overdragelse av disse rettighetene godkjennes av Bergvesenet. I denne forbindelse vil det bli foretatt en kontroll av om de formelle vilkår for å inneha bergrettigheten foreligger, jf. utkastet § 4-11 første ledd. Når det gjelder bestemmelsene i utkastet § 4-11 andre ledd om indirekte overdragelser, vises til de spesielle merknader.

5.15.4 Overdragelse av driftskonsesjon

Når det meddeles driftskonsesjon til et selskap eller en person, skjer dette bl.a. på bakgrunn av en vurdering av selskapet eller personen og vedkommendes planer for virksomheten. Driftskonsesjon er derfor å betegne som en personlig tillatelse, og bør ikke kunne overdras.

5.15.5 Overdragelse av eierandeler i mineralindustrien

I steden for å overdra bergverksrettighetene, kan den samme realitet oppnås ved å endre eierstrukturen i et selskap som har slike rettigheter. IK har derfor i kapittel V særlige regler for omsetning av eierandeler bl.a. for å unngå omgåelse av reglene om ervervskonsesjon i § 11. Reglene gjelder tilsvarende for kalk og kvarts. For de øvrige selskaper som har konsesjonspliktig forhold til fast eiendom gjennom eierskap til registrerbare mineraler, kommer reglene i K §§ 2 og 4 til anvendelse.

Reglene om erverv av eierandeler kommer til anvendelse når selskapet eller sammenslutningen eier konsesjonspliktige bergrettigheter eller bruksretter til bergrettigheter som erververen selv ikke kunne ha ervervet uten konsesjon.

Ifølge IK § 36 må erververen ha konsesjon dersom han blir innehaver av mer enn 20 % av aksjene og selskapet innehar rettigheter som aksjeerververen ikke selv kunne erverve uten konsesjon. Regelen gjelder både norske og utenlandske rettssubjekter. Bestemmelsen tar sikte på ukontrollert oppsamling av aksjer i bergverksselskaper med begrenset ansvar på en hånd.

For ansvarlige selskaper, gjaldt fram til 1. januar 1995 reglene i IK § 39. Erverver trengte konsesjon for ethvert erverv av eierandeler dersom selskapet hadde rettigheter som erververen ikke selv kunne erverve uten konsesjon. I forbindelse med ikrafttredelse av ervervsloven 1. januar 1995 ble denne bestemmelsen imidlertid opphevet. Det vises til drøftelsen i vedlegg 6 om gjeldende rett kapittel 2.10.2 med konklusjon om at konsesjonsplikt nå vil følge av IK kapittel II om direkte erverv. Opphevelse av IK § 39 kan ikke tas som et argument for at man i mineralloven ikke skal ha konsesjonsplikt på erverv av eierandeler i ansvarlige selskaper.

Siden utvalget foreslår å fjerne konsesjonsplikten for avledede erverv av mutinger og utmål, faller ett av momentene for å ha regler tilsvarende IK §§ 36 og 39 i den nye loven bort. Bestemmelsene er imidlertid ikke bare begrunnet i ønsket om å forhindre omgåelse av reglene om avledede erverv av slike rettigheter. Også andre hensyn skal ivaretas. Ved meddelelse av ervervskonsesjoner etter §§ 36 og 39, kan det fastsettes betingelser som finnes påkrevet av almene hensyn. Her oppstilles det vilkår bl.a. om hvem som kan eie eierandelene, kapitalkrav og en rekke vilkår som er knyttet til driften av anlegget, herunder bestemmelser om driftsplaner og sikring og avslutning av virksomheten. Ikke minst kan man ta stilling til om erververen er kvalifisert til å ha en eierposisjon til en slik omfattende virksomhet. Videre kan slike regler ha en preventiv effekt slik at useriøse aktører holder seg unna dette markedet.

Det synes naturlig at når den som skal starte en virksomhet av en slik karakter som bergverk kan bli pålagt ovennevnte vilkår i en driftskonsesjon, må det også være naturlig at den som i neste omgang ønsker å overta en virksomhet med slik konsesjon, også må være underlagt en viss kontroll. Det er således behov for bestemmelser som regulerer overdragelse av eierandeler i virksomhet og overdragelse av aktiva som innebærer overdragelse av virksomhet, når virksomheten innehar driftskonsesjon.

Ved overdragelse av igangværende virksomhet vil overdragelsen av eierandeler i bergverksforetaket være meldepliktig etter ervervsloven dersom mer enn 1/3, minst 1/2 eller minst 2/3 av eierandelene overdras. Loven er generell og omfatter i utgangspunktet all næringsvirksomhet med mer enn 50 ansatte, mer enn 50 mill. kr i omsetning eller som har mottatt offentlig støtte til FoU med mer enn 5 mill. kr de siste åtte år. Enkelte virksomheter er imidlertid unntatt.

Det blir et spørsmål om det er spesielle forhold ved bergverksnæringen som tilsier at man bør ha egne og strengere regler for overdragelser i denne industrien enn i annen virksomhet. I dag vil et erverv av bare 1/5 av kapitalen i et aksjeselskap og enhver andel i ansvarlige selskaper som driver med bergverksdrift, utløse konsesjonsplikt etter IK §§ 36 og 39 (kapittel II), mens kun et erverv på mer enn 1/3 av eierandelene vil utløse meldeplikt etter ervervsloven dersom vilkårene her er oppfylt. I forbindelse med ikrafttredelsen av ervervsloven ble grensene for aksjer eller parter i selskaper med begrenset ansvar, som utløser konsesjonsplikt i konsesjonsloven av 1974, endret, slik at disse nå er lik grensene i ervervsloven, jf. K § 4.

Det er på det rene at de tre lovene er ment å ivareta forskjellige hensyn, se bl.a. drøftelsen i Ot.prp. nr. 88 (1993-94) s. 36 flg. Det er derfor hensiktsmessig med egne regler om erverv av eierandeler i bergverks­virksomhet i mineralloven, selv om dette medfører at samme erverv kan bli underlagt behandling etter flere lover. Dagens regler som pålegger konsesjonsplikt for ethvert erverv av andeler i ansvarlige selskaper, synes imidlertid for strenge. Reglene bør i større grad knytte seg til om erververen får innflytelse på beslutningene som fattes i selskapet. For at reglene i mineralloven, ervervsloven og K skal fungere enhetlig, foreslås å innføre konsesjonsgrenser tilsvarende de i ervervsloven i mineralloven. Både for ansvarlige selskaper og selskaper med begrenset ansvar, foreslås konsesjonsplikt å inntre når erverver blir eier av 1/3, minst 1/2 eller minst 2/3 av samtlige eierandeler eller stemmeberettigede eierandeler i foretak som har fått driftskonsesjon med hjemmel i mineralloven, jf. utkastet § 6-4.

5.15.6 Forholdet til andre lover og områder

Konsesjonsloven

Erverv av eiendomsrett eller bruksrett til grunn kan være aktuelt både i lete-, undersøkelses-, drifts- og avslutningsfasen.

Grunn og rettigheter som undersøker eller utmålshaver trenger til bergverksvirksomhet, kan erverves ved frivillig avtale eller ved ekspropriasjon. Det samme gjelder grunn og rettigheter som er nødvendige for undersøkelse og utnyttelse av registrerbare mineraler.

Når det gjelder de registrerbare mineralene, vil en undersøkelsestillatelse med best prioritet gi undersøkeren en rett framfor andre til å få registrert en avtale med grunneieren hos Bergvesenet om utnyttelse av mineralet. En slik avtale vil normalt også ha bestemmelser om avståing eller bruk av nødvendige arealer til denne virksomheten. Denne avtalen vil ha paralleller til de opsjonsavtaler som det i dag er vanlig å inngå med grunneieren i forbindelse med leting etter ikke-mutbare mineraler. Det er lite praktisk å inngå avtaler som ikke gir prospektøren en mulighet til å utvinne mineralet. Avtalene vil derfor normalt inneholde rettigheter både til mineralet og til nødvendig grunn.

Uansett ervervsform vil det etter dagens regler kreves konsesjon etter K, kalkloven eller kvartsloven. Dersom erververen søker om driftskonsesjon etter IK kapittel II eller ervervskonsesjon etter kalk- og kvartslovene, er lovene imidlertid blitt anvendt slik at det ikke er nødvendig med konsesjon etter K, jf. K § 2 fjerde ledd. Utvalget mener dette er en hensiktsmessig regel som bør videreføres i den nye mineralloven. Areal utover hva som er nødvendige for drift, er likevel som tidligere, konsesjonspliktig etter K. Utvalget foreslår derfor at K § 2 fjerde ledd får ett nytt nr. 3 som gjør det klart at K ikke omfatter erverv som er konsesjonspliktige etter mineralloven § 6-4. Videre foreslås et nytt unntak i nr. 4 for erverv som er nødvendig for drift på mineralsk forekomst når erververen innenfor fristen i K § 20 sender søknad om driftskonsesjon etter mineralloven § 6-2, jf. utkastet § 13-2.

Spørsmålet blir så om man også vil opprettholde dagens regler om at en prospektør må søke konsesjon etter K i de tilfelle hvor det i første omgang ikke søkes om driftskonsesjon. Alternativt kan man innføre et system hvor det ikke er nødvendig med konsesjon for erverv av grunn før det søkes om driftskonsesjon. K må da unntas for slike erverv.

Dagens ordning med konsesjonsplikt synes ikke å være et problem for næringen. Leter og muter har i dag sjelden behov for å erverve grunn og rettigheter på lete- og undersøkelsesstadiet slik at det vil utløse konsesjonsplikt. I de fleste tilfelle er det snakk om bruksrettigheter på under 10 år. Utvalget ser ingen grunn til at dette skulle være annerledes for de registrerbare mineralene. Fra samfunnets side er det videre mest hensiktsmessig at Ks regler gjelder fullt ut når ervervet først faller inn under de alminnelige vilkårene. På lete- og undersøkelsesstadiet er det normalt såvidt usikkert om eventuell drift kan ta til, og således om man vil få anledning til å vurdere ervervet og sette vilkår i en senere omgang. Det forhold at konsesjonssøknadene avgjøres av fylkeslandbruksstyret etter innstilling fra kommunen, slik at et eventuelt nei til konsesjon også vil være en klar indikasjon på at de aktuelle områder heller ikke vil bli omregulert dersom dette er nødvendig, er også et moment som taler for at konsesjonsplikten etter K bør opprettholdes for så vidt gjelder erverv på undersøkelsesstadiet.

Alt i alt virker det som om det ikke er noe praktisk problem at en prospektør må søke konsesjon etter K i de tilfelle hvor det i første omgang ikke søkes om driftskonsesjon. Det bør derfor for dette tilfellet ikke gjøres endringer i K eller innføres nye ervervsregler i mineralloven.

Praksis med hensyn til vilkårssetting bør imidlertid endres. I dag gis vilkår som regulerer driften allerede ved meddelelse av ervervskonsesjon etter K og kalk- og kvartslovene. Dette bør unngås da det kan forlede tiltakshaver til å tro at ervervskonsesjonen også innebærer tillatelse til drift. I ervervskonsesjoner etter K bør det i framtiden kun gis en henvisning til mineralloven, og minne om at man må ha driftskonsesjon før drift igangsettes.

5.15.7 Ekspropriasjon

Grunn og rettigheter som muter eller utmålshaver trenger til bergverksvirksomhet, kan som nevnt etter gjeldende rett erverves ved frivillig avtale eller ved ekspropriasjon. Det samme gjelder grunn og rettigheter som er nødvendige for undersøkelse og utnyttelse av ikke-mutbare mineraler. Uansett ervervsform kreves det ervervskonsesjon etter K. Det samme gjelder gjelder rettigheter med varighet lenger enn 10 år.

Slik reglene er i dag, kan den som har ekspropriert grunn og rettigheter risikere å ha gjort dette forgjeves dersom han ikke får ervervskonsesjon. I praksis vil imidlertid denne situasjonen neppe oppstå siden de myndigheter som avgjør konsesjonsspørsmålet normalt vil være hørt under ekspropriasjonsomgangen. Systemet innebærer imidlertid en unødvendig dobbeltbehandling siden det i hovedsak er de samme hensyn som skal vurderes i begge tilfeller. Ordningen skaper ekstraarbeid for myndighetene og tiltakshaver blir heftet. Man risikerer også å få to vedtak som spriker eller som direkte motvirker hverandre. Det bør på denne bakgrunn søkes å få til en bedre samordning av behandlingen av de to typer saker for å unngå nevnte ulemper.

Et ekspropriasjonsvedtak vil bli fattet på et høyere nivå enn konsesjonsvedtaket, noe som normalt skulle tilsi en mer betryggende saksbehandling. Dersom det likevel skulle bli begått en feil, vil man dessuten ha mulighet for å klage til Kongen i statsråd. Som nevnt ovenfor vil konsesjonsmyndighetene bli hørt i ekspropriasjonsomgangen, slik at de på denne måten kan få ivaretatt sine interesser. Pbl.s regler vil dessuten gjelde uavhengig av om man opphever konsesjonsplikten for erverv ved ekspropriasjon.

På bakgrunn av ovennevnte, foreslår utvalget å oppheve konsesjonsplikten etter K på erverv som har skjedd ved ekspropriasjon etter mineralloven § 5-2, jf. utkastet § 13-2. For å sikre at de hensyn som skulle ivaretas i konsesjonsbehandlingen blir ivaretatt i ekspropriasjonssaken, bør det innføres en plikt for ekspropriasjonsmyndigheten til å høre kommune og fylkeslandbruksstyret. Dessuten må det åpnes for at man under ekspropriasjonsbehandlingen kan ta de hensyn som er nedfelt i Ks formålsbestemmelse. En hjemmel for å fastsette slike saksbehandlingsregler er inntatt i utkastet § 5-2 femte ledd. Når det gjelder forholdet til rettslig bindende planer etter pbl., vil forholdet til planmyndigheten være basert på samtykkemodellen, jf. utkastet § 5-2 tredje ledd.

Når det gjelder samordningen mellom driftskonsesjon og ekspropriasjon, vises til kapittel 5.12.8.

5.16 Tilsyn og sikring

5.16.1 Sikring

Mutbare mineraler

Drift på de mutbare mineraler er regulert både i bvl., IK og pbl. I bvl.s kapitler om skjerping, muting og utmål. Her det bestemmelser om at rettighetshaveren skal holde skjerpet, undersøkelsesområdet eller drifts­området forsvarlig inngjerdet, hvis det kan medføre fare for mennesker eller husdyr. Ved innstilling av arbeidet, skal området sikres varig. I praksis vil et letearbeide i dag ikke medføre slike inngrep at sikringstiltak er nødvendige. Det kan derimot være aktuelt innenfor et mutingsområde og da spesielt dersom prøvedrift blir gjennomført.

Muterens sikringsplikt framgår av bvl. § 19a og pålegger muter å sikre åpninger eller masser han har laget eller benyttet seg av. Utmålshavers sikringsplikt følger av bvl. § 39a. I tillegg til de plikter muteren har etter § 19a, har utmålshaver også sikringsansvar for alle gruveåpninger og andre åpninger i grunnen innenfor utmålet og for åpninger utenfor utmålet når de virker som adkomst til malmen i utmålet eller har annen tilknytning til dette. Sikringsplikten gjelder uten hensyn til om åpningene er laget av utmålshaveren eller ei.

Ved forskrift 18. august 1987 nr. 687 og 689, er det gitt nærmere bestemmelser om sikring av skjerp, gruveåpninger mv. og om tilsyn med slike.

Lovens bestemmelser om sikring har overfor mutere vært praktisert slik at når gruveåpning fra tidligere drift som vedkommende har benyttet seg av, forlates i godkjent sikret stand og ingen rettigheter er opprettholdt videre, har muteren så langt det gjelder kravene etter bergverksloven, vært fritatt for senere vedlikehold av sikringene.

Kravet til sikring er imidlertid strengere ved nedlegging etter drift. Da kreves at sikringstiltakene blir mest mulig permanente, ved f.eks. gjenstøping eller gjensprengning. Dersom forholdene er slik at det er nødvendig med inngjerdinger, kreves at tiltakshaveren avsetter midler i et vedlikeholdsfond og at det er opprettet avtale om et fremtidig tilsyn og vedlikehold. Som regel inngås slike avtaler mellom driftsselskapet og kommunen. Kravet om et stedsevarig vedlikeholds­ansvar av sikringstiltak er i de senere år vanligvis blitt satt som vilkår i driftskonsesjonene.

Ikke-mutbare mineraler

Kalkstein og kvarts er underlagt konsesjonsplikt etter hhv. kalkloven og kvartsloven. I hht. disse lovene kan det settes vilkår for drift av forekomsten og vilkår som måtte finnes påkrevet av allmenne hensyn. I praksis innebærer dette at det bl.a. pålegges konsesjonæren å holde bruddsteder og gruveåpninger som kan medføre fare for mennesker og husdyr, forsvarlig sikret. Videre blir det ved nedleggelse av brudd eller gruve, stilt vilkår om at disse blir sikret på en forsvarlig og varig måte innen en frist som vanligvis ikke skal strekke seg ut over to år. Ved dagbrudd er det i de seneste konsesjoner stilt vilkår om terrassering av bruddkantene for å avverge fare eller skade på omgivelsene. Videre blir det stilt vilkår om ryddiggjøring og istandsetting av området på en slik måte at det blir minst mulig skjemmet av den tidligere driften. Også dette er et vilkår som betraktes som en sikringsbestemmelse i videre forstand.

Lov 21. mars 1952 nr. 1 om avståing av grunn mv. til drift av ikke-mutbare mineralske forekomster (IM), gir anledning til å stille vilkår til sikring av eierens, naboens og allmennhetens interesse under driften. Det kan stilles vilkår om at det ved nedleggelse av driften treffes forføyninger for å avverge fare eller skade for omgivelsene. Eksproprianten kan pålegges å stille sikkerhet for oppfyllelse av de pålegg som blir gitt.

Når det gjelder konsesjoner for rettighetserverv av massetak og steinbrudd som blir gitt etter K, kan det til slik konsesjon også knyttes vilkår som i hvert enkelt tilfelle finnes påkrevd av allmenne hensyn. Etter at det i 1989 ble instituert at Bergvesenet er høringsinstans for konsesjonsmyndigheten, er det som konsesjonsvilkår inntatt et sett standardvilkår for drift av massetak der krav om sikring under drift og varig sikring ved nedleggelse inngår.

Ved rundskriv M-69/95 utsendt i november 1995 til fylkesmennene, fylkeslandbruksstyrene og kommunene, har Landbruksdepartementet delegert kontrollen med vilkår vedrørende massetak til Bergvesenet. Vilkårene er standardvilkår utarbeidet av Bergvesenet og godkjent av Landbruksdepartementet.

Iom. at Bergvesenet, som sentralt statlig fagorgan, har fått innsigelsesrett i plansaker som berører masseuttak og bergverksdrift, jf. pbl. §§ 20, 27 og 28, er Bergvesenet høringsinstans for kommunene i reguleringssaker som omfatter massetak. Som fast regel foreslår Bergvesenet at standardkrav til drift av massetak blir tatt inn i reguleringsvilkårene. Standardkravene tilsvarer standardvilkårene utarbeidet av Bergvesenet, jf. ovenfor. Dermed er sikringskravene også innført for disse virksomhetene.

Etter gjeldende regelverk er derfor de aller fleste nye uttak underlagt de samme vilkår om drift, sikring og avslutning. De som faller utenfor er etter hvert kun de som ikke behøver konsesjon og der kommunene ikke forlanger godkjente reguleringsplaner før drift igangsettes. Dette gjelder bl.a. kommunens egen drift og drift igangsatt av Statens Vegvesen og Vassdragsvesenet.

5.16.2 Sikring i gamle driftsområder

Statens innsats i sikring av gamle gruveområder

Det offentlige har påtatt seg en betydelig del av kostnadene ved å rydde og sikre gamle gruver på mutbare mineraler. Staten har imidlertid bare dekket kostnader der det har vært åpenbart at bedriften selv ikke har hatt kapasitet til å kunne klare dette, samt der bedriften som har forårsaket problemene, ikke lenger eksisterer. Dekningen av utgiftene har bygget på at staten har hatt et ansvar som eier pga. hjemfall, eller som driver gjennom statsselskap. Staten har imidlertid også i noen tilfeller dekket kostnader til rydding og sikringstiltak der et slikt tilknytningsforhold ikke kan påvises, noe som har sin bakgrunn i at staten i medhold av bvl. og ervervssystemet har åpnet for at gruveeiere og undersøkere har adgang til å benytte andres grunn i sin virksomhet. På denne bakgrunn er det ikke rimelig at en grunneier som kan ha blitt påtvunget gruvevirksomhet, skal betale for rydding og sikring.

Midler over statsbudsjettet til sikring av farlige gruveåpninger ble økt betraktelig etter Kongsberg­ulykken i 1978 der en skiløper falt ned i en gruvesjakt og døde. Etter denne ulykken har det i gjennomsnitt blitt bevilget 1 mill. kr pr. år til sikring av farlige gruveåpninger. Bergvesenet har pr. i dag satt opp ca. 60.000 meter med gjerde. I tillegg til dette er gruveinnganger stengt og flere farlige åpning­er i grunnen stengt eller sikret på annen måte.

Det er foretatt sikringer i 318 gamle gruveområder der 104 sjakter/åpninger er gjenstøpt, 214 er gjenfylt, 31 er sikret på annen måte. Fra 1950 til 1995 er det bevilget og brukt i alt 24,3 mill. kr.

Når det gjelder de midler staten har brukt til forurensningstiltak, knytter dette seg utelukkende til pålegg gitt av SFT. Påleggene er gitt staten v /Bergvesenet som eier av gruven. Eiendomsretten til gruven har enten sin bakgrunn i at det er et statlig foretak som har drevet gruven, eller at gruven har hjemfalt til staten etter avsluttet drift. Fra 1986 til 1995 har Bergvesenet brukt snaut kr 43 mill. på slike forurensningstiltak. Statens plikt til å iverksette pålegg gitt av SFT adskiller seg ikke fra tilsvarende plikt for private eiere av gruver.

Sikring av åpninger etter massetak

Rundt om i landet ligger det et stort antall usikrede åpninger etter drift på ikke-mutbare mineraler som innebærer en fare for omgivelsene. Manglende sikring kan skyldes at det er vanskelig å finne den som har ansvar for å sikre åpningen, at det er tvil om hvem som er ansvarlig eller den ansvarlige mangler midler til å foreta sikringen. I erkjennelse av at manglende sikring av massetak er et stort problem, ble det ved kgl.res. 16. juni 1978, nedsatt et utvalg for å se på dette sikkerhetsspørsmålet.

Utvalget avga en utredning til Industridepartementet 2. oktober 1980, NOU 1980: 56 Åpninger mv. etter masseuttak. Utredning inneholdt et utkast til lov om sikring etter uttak av ikke-mutbare mineralske forekomster mv. og tilhørende forskrifter. Utredningen er ikke fulgt opp med lovendringer.

5.16.3 Tilsyn

Bergmesterens tilsynsplikt etter bvl. er nedfelt i § 51. Han skal føre tilsyn med at undersøkelsesarbeider og gruvedrift foregår på en bergmessig måte og i samsvar med pålagte vilkår. Han skal også påse at tiltakene ikke medfører unødig fare eller skade for mennesker og husdyr, samt ivareta forholdet til naturen på stedet. Bergmesteren kan gi de pålegg som er nødvendige for å sikre formålet med tilsynet. Ved forskrift 18. august 1987 nr. 687 og 689, er det gitt nærmere bestemmelser om sikring av skjerp, gruveåpninger mv. og om tilsyn med slike.

Som regel er det en forutsetning for de driftstillatelser som blir gitt at driften skal gjennomføres innenfor gitte rammer. Faglig sett er det grunnleggende at driften skal gjennomføres på en bergmessig god måte, dvs. at ressursen skal utnyttes best mulig innenfor et godt tilpasset driftsopplegg samtidig som omgivelsene og miljøet best mulig blir ivaretatt. Bergmessig god utnyttelse vil også innebære at den spesifikke verdien av en mineralforekomst skal reflekteres i produktene.

Spesielle vilkår som er knyttet til driftstillatelsen er hjemlet i konsesjonslovene, pbl. eller forurensningsloven.

For de virksomheter som blir underlagt tilsyn av Bergvesenet, er det i dag en ubetinget regel at det kreves driftsplan. Denne skal ivareta alle rammevilkår som er forutsatt i driftstillatelsen. Den omfatter også et krav om at avslutningen av uttaket, sluttarrondering og restaurering av området skal vises og beskrives.

For Bergvesenet er godkjenning av driftsplaner og tilsyn med driften en meget viktig arbeidsoppgave. Den forutsetter bl.a. at etaten faglig sett er oppdatert, ikke bare innenfor den teknologiske utvikling, men også om markeder og produktutvikling. Dette krever god kontakt med de enkelte bedrifter, med den organiserte del av industrien og med forsknings- og undervisningsinstituttene. Denne kontakten blir ivaretatt formelt gjennom temamøter og mer uformelt ved bedriftsbesøk og befaringer.

Innenfor tilsynsvirksomheten gjennomfører Bergvesenet på årsbasis 150-200 befaringer og behandler 15-20 nye driftsplaner. I tillegg til dette behandles regelmessig endringer av planer, utvidelser, reduksjoner og nedleggelser. Mange bedrifter er pålagt vilkår om regelmessig ajourføring av planer og kartverk hvert 5. år.

5.16.4 Utvalgets forslag – sikring

Rydding og sikring

Utvalget foreslår å opprettholde krav om sikringstiltak på alle stadier i ervervssystemet. Sikringsplikten er utvidet til å omfatte fare som kan true dyr, ikke bare husdyr. Utvalget mener at endringen er i tråd med utviklingen i samfunnet når det gjelder synet på menneskers inngrep i naturen og begrensning av den skade slike inngrep medfører. Når det gjelder anvendelsen av sikringsbestemmelsene, vises til særskilte merknader.

På letestadiet følger plikten til å iverksette sikringstiltak av § 2-5. Leteren plikter å iverksette tiltak slik at letingen ikke innebærer fare for mennesker eller dyr. Sikringstiltakene skal være varige når området forlates. Tilsvarende bestemmelse finnes i § 3-10 for undersøkelsesstadiet. På utmålsstadiet og stadiet for registrert erverv av forekomst, er sikringsplikten noe videre, jf. § 4-8. Her er det intet krav om at tiltakshaver må ha forårsaket faremomentene. Vedkommende rettighetshaver har et generelt ansvar for å sikre hele utmålet eller registreringsområdet. På driftsstadiet vil § 4-8 fortsatt gjelde.

Etter at undersøkelsarbeidene og eventuell drift er avsluttet, vil bestemmelsen i § 9-2 andre ledd if. få betydning. Det foreslås her en regel om at Bergvesenet kan gi de nødvendige pålegg om framtidig vedlikehold av sikringstiltakene. For øvrig vil plikten til å gjennomføre sikringstiltak bestå også etter at man har mistet rettigheten i ervervssystemet.

Leting etter og undersøkelse av mineralske byggeråstoffer er ikke regulert i mineralloven. Plikten til å utføre sikringstiltak må grunneier således sørge for å innta i avtalen med leteren eller undersøkeren. Når man kommer til driftsstadiet, vil imidlertid § 6-1 om pålegg for å sikre bergmessig drift kunne benyttes som hjemmel til å kreve at tiltakshaver utfører sikringstiltak. § 9-2 andre ledd if. vil også få anvendelse når drift på mineralske byggeråstoffer skal avsluttes.

Krav om sikkerhet

Grunneier: Kostnader til sikringstiltak kan komme opp i betydelige beløp. For å sikre at det finnes midler til gjennomføring av sikringstiltak, er tiltakshaver derfor på undersøkelsesstadiet pålagt å stille sikkerhet for disse kostnadene dersom grunneier krever det, jf. utkastet § 3-9 første ledd. På letestadiet mener utvalget at det ikke er behov for en tilsvarende hjemmel da tiltakshaver ikke kan påføre eiendommen skade uten grunn­eiers samtykke. Gir grunneier sitt samtykke til at eiendommen kan påføres skade, må grunneier selv passe på at et eventuelt krav til sikkerhetsstillelse stilles som vilkår for slikt samtykke.

Staten: I mange tilfeller vil åpningene i dagen være for store til at de kan mures eller fylles igjen, eller på annen måte sikres varig. I slike tilfeller er det ofte nødvendig å gjerde inn de farlige områdene. I andre tilfeller kan det knytte seg usikkerhet til om det må gjennomføres ytterligere tiltak for å hindre forurensning. En del av forurensningstiltakene er heller ikke varige. Dammer som legger avgangsmasser under vann må vedlikeholdes, kalkingstiltak iverksettes osv.

Vedlikehold av sikringstiltak og innretninger for å hindre forurensning innebærer oppfølging langt inn i framtiden. Det er likevel et prinsipp at utgifter forbundet med dette vedlikeholdet skal betales av tiltakshaver. For å sikre at det finnes fremtidige midler til sikring og vedlikehold foreslår utvalget en hjemmel slik at Bergvesenet kan kreve midler avsatt til sikring til framtidige utgifter, jf. utkastet § 9-3. Dette er en videreføring av regler i bvl. §§ 39a tredje ledd og 51 tredje ledd. Det nye er at retten til å kreve midler avsatt til sikring også vil gjelde for de registrerbare mineralene og en viss grad de mineralske byggeråstoffene.

Regelen gir Bergvesenet rett til å kreve sikkerhet i forkant av nedleggelsen, dvs. mens undersøkelser og drift ennå pågår. Sikkerhetsstillelse på undersøkelsesstadiet kan imidlertid bare kreves for mutbare og registrerbare mineraler som er regulert av mineralloven. På driftsstadiet vil derimot alle mineralkategorier være omfattet av bestemmelsen, også mineralske byggeråstoffer. Regelen gir ikke anledning til å kreve forhåndssikkerhet for miljøtiltak. Dette må eventuelt kreves med hjemmel i forurensningsloven.

Regelen er ment brukt både for å ivareta samfunnets og grunneiers interesser. Når det gjelder grunneiers interesser på undersøkelsesstadiet, er hjemmelen imidlertid forbeholdt spesielle tilfeller, da grunneier i utgangspunktet bør ivareta sine interesser selv ved bruk av bestemmelsen i § 3-9.

Hvem bør Bergvesenet kunne gi pålegg om rydding og sikring?

Bergvesenet må for det første kunne rette pålegg til tiltakshaver. Det som kan skape tvil er imidlertid om Bergvesenet bør kunne gi grunneier pålegg om sikring og arrondering av nedlagte brudd dersom tiltakshaver ikke har midler.

Utvalget mener at reelle hensyn i noen grad taler for at dette bør kunne gjøres. Grunneier kan i mange tilfeller ha valgt å åpne for bergverksvirksomhet på sin eiendom og ha tjent penger på dette. I en viss grad bør grunneier derfor også kunne belastes med kostnadene til sikring og arrondering. På den annen side vil grunneier etter de nye reglene i mineralloven ofte i mindre grad enn før kunne bestemme hvorvidt det skal drives uttaksvirksomhet, og i liten grad kunne avgjøre hvem som skal få lov til å ta ut forekomsten. Dersom uttak skjer på grunnlag av et ekspropriasjonsvedtak, vil grunneier ikke ha noen innflytelse på hvordan tiltakene skal utføres. Om pålegg kan rettes til grunn­eier bør således variere etter hvilken innvirkning grunneier har hatt eller kunne hatt på virksomheten.

Utvalget har imidlertid ikke funnet å foreslå en bestemmelse i mineralloven som gir Bergvesenet en eksplisitt hjemmel til å kunne rette pålegg til grunneier. Skal grunneier kunne pålegges å iverksette sikringstiltak, må hjemmelen finnes i annet regelverk, alternativt bero på en tolkning av avtalen mellom grunneier og tiltakshaver om leting, undersøkelser eller drift eller eventuelt et samtykke fra grunneier om det samme.

5.16.5 Utvalgets forslag – tilsyn

De foreslåtte regler om tilsyn omfatter alle typer mineraler. Siden undersøkelsesarbeider på mineralske byggeråstoffer ikke er regulert i mineralloven, vil dog denne type undersøkelsesarbeider være unntatt tilsynsvirksomheten også. Disse undersøkelsene vil måtte skje på grunnlag av avtale med grunneier (hvis undersøker ikke selv eier eiendommen), og vedkommende grunneier kan derfor sørge for nødvendige sikkerhetstiltak mv.

Utvalget foreslår at tilsynsretten og -plikten legges til Bergvesenet. Dette er det eneste fagkyndige organ på området, og man vil være sikret en enhetlig praktisering av regelverket.

Tidligere lovgivning har kun gitt Bergvesenet tilsynsrett og -plikt for de mutbare mineralene. Utvalget finner det rimelig at den som tar ut en ikke-fornybar ressurs og som ved sitt uttak skaper sår i landskapet, må finne seg i å gjøre dette under kontroll av offentlig tilsynsmyndighet. Dette er i og for seg ikke spesielt for uttak av mineralske ressurser. Jord- og skogbruk er underlagt sterke begrensinger på driftsmåter selv om det måtte skje på privat grunn. Utvalget foreslår ingen overgangstid for denne regelen, men ønsker at samtlige uttak av mineralske ressurser underlegges offentlig kontroll fra den dag mineralloven trer i kraft. Utvalget forutsetter at Bergvesenet gir bedriftene tid til å utarbeide driftsplaner etter de nye reglene, før eventuelle sanksjoner iverksettes.

Tilsyn med undersøkelsesarbeider

Utvalget foreslår regler om at Bergvesenet skal ha tilsyn med aktiviteter knyttet til uttak av mineralske ressurser i alle faser av prosjektene fra undersøkelsesarbeider til nedleggelse, jf. utkastet § 9-2. Tilsynet med undersøkelsesarbeider og de kostnader dette vil medføre må imidlertid stå i samsvar med hva man kan oppnå med tilsynet og den kapasitet man har. Utvalget mener at tilsynsarbeidet knyttet til undersøkelser av mineralske ressurser i stor grad bør basere seg på tilsyn som følge av henvendelser om forhold som bør undersøkes, fra private eller annen offentlig myndighet, f.eks. kommunen eller miljøvernavdelingen hos fylkesmannen. For øvrig bør Bergvesenet benytte seg av tiltakshavers varslingsplikt i utkastet § 3-8, og i denne forbindelse gi pålegg for å hindre et utstrakt tilsyn. Varslingsbestemmelsen bør også brukes av Bergvesenet til plukke ut de undersøkelsesarbeider der tilsyn synes nødvendig f.eks. pga. særlig sårbarhet eller motstridende interesser.

Tilsyn med drift

Det er viktig at uttak av mineralske ressurser skjer på en måte som skaper minst mulig konflikt til grunneiere, rettighetshavere og samfunnet for øvrig. For at dette målet skal kunne nås, mener utvalget det er nødvendig å føre tilsyn med driften, jf. utkastet § 9-2.

Tilsyn for å sikre bergmessig drift

Begrepet bergmessig drift inneholder flere aspekter. For det første innebærer begrepet at forekomsten må drives ut med kyndighet slik at den ikke ødelegges. Videre må det ikke drives rovdrift på forekomsten. For det tredje må hensynet til omgivelsene og miljøet bli best mulig ivaretatt.

Utvalget mener at Bergvesenets tilsyn skal ha som formål å sikre at virksomheten legges opp og drives på en slik måte at uttaket sikres mot ødeleggelse og skade ved sammenstyrtning og ras, ved tilsig av vann eller på annen måte. Tilsynet skal videre ha som formål å sikre at tilgangen til ubrutt malm eller framtidig drift ikke blir hindret, at de mineraler som blir brutt ut blir behandlet på en rasjonell måte og at det ikke drives rovdrift på forekomsten med den følge at verdier som ligger i forekomsten går til spille eller ikke blir fullt utnyttet.

Ulike driftsalternativer på mineralske ressurser kan gi ulike virkninger. Ofte kan enkle tiltak som f.eks. å sette igjen litt av forekomsten som en skjerm, hindre innsyn i uttaket og således bidra til at de landskapsmessige virkningen av uttaket reduseres. Utvalget ser det som ønskelig av hensyn til uttakets naboer og omgivelser ellers, at det føres tilsyn med at driften ikke blir til skade for omgivelsene.

Utvalget forutsetter at tilsynet med drift slik det foregår i dag, som et planmessig tilsyn med bedriftsbesøk til hver enkelt bedrift som er underlagt tilsyn enten gjennom bvl. eller gjennom konsesjonsvilkår, fortsetter. Iom. at mineralloven foreslås å få et større anvendelsesområde enn bvl., vil imidlertid tilsynet nå måtte omfatte alle bedrifter som har igangværende drift med hjemmel i mineralloven, jf. utkastet §§ 6-2 og 6-3, på mutbare eller registrerbare mineraler eller mineralske byggeråstoffer. Bergvesenet driver i stor grad med praktisk veiledning i tillegg til alminnelig tilsyn ved sine bedriftsbesøk. Utvalget legger til grunn for sitt forslag at denne praksis fortsetter etter de nye reglene.

Rekkevidden av tilsynet i produksjonsprosessen

Utvalget foreslår en videreføring av dagens regler om at tilsynsplikten og retten også knytter seg til oppredningen av mineralene, dog ikke den metallurgiske bearbeidingen. Oppredningen av mineraler skaper hoveddelen av et uttaks avgang. Det er av stor betydning for uttakets miljøprofil at slik avgang håndteres på en miljømessig forsvarlig måte. Her er også SFT inne i bildet, men utvalget ser ingen problemer med å knytte slikt tilsyn også til Bergvesenets virksomhet. Utvalget ser det som svært viktig at mineraler ikke går unødig til spille på grunn av en mindre god oppredningsprosess. Tilsynet bør dog ikke omfatte foredlings-, smeltings- og raffineringsprosessen. De foreslåtte regler er på dette punkt i tråd med gjeldende regler.

Tilsyn med nedleggelse

Uttak av mineralske ressurser etterlater seg sår i landskapet. Både dagbrudd og underjordsdrift kan føre til at det ligger igjen masser som kan føre til alvorlig forurensning dersom de forblir ubehandlet. Dersom et brudd eller massetak ikke sikres på en forsvarlig måte, kan uttaksområdet innebære et faremoment for mennesker og dyr i framtiden.

Gjennom sikring og arrondering av et nedlagt brudd og massetak kan den varige effekten av mineraluttak minimaliseres. Dersom avbygningen av dagbruddet gjøres riktig, og dersom området blir beplantet, kan tapet av landskapsmessig skjønnhet reduseres betydelig. En riktig sikring av et uttaksområde vil dessuten redusere risikoen for alvorlige ulykker som følge av fall ol. For å sikre at disse tiltakene virkelig utføres og utføres på en riktig måte, er det viktig at avslutningen foregår under oppsyn og veiledning av et kyndig organ. Utvalget antar at det eneste organ som har den nødvendige kompetanse er Bergvesenet. Det er også ønskelig for å få et samlet fagmiljø, at det for framtiden er et sentralt organ som styrer avslutningen av mineraluttak. Utvalget foreslår derfor at Bergvesenet skal forestå tilsynet og rettledningen forbundet med nedleggelse av uttak på mineralske ressurser.

For at Bergvesenet skal kunne føre tilsyn med nedleggelse av drift, foreslås en regel om at stans og eventuell nedleggelse av mineralske uttak må meldes til Bergvesenet før stans eller nedleggelse skjer. Dersom driften midlertidig nedlegges for mer enn 1 år, må tiltakshaver søke Bergvesenet om tillatelse, jf. utkastet § 6-6.

5.17 Finansiering av rydding og sikring

5.17.1 Innledning

Opprydding, arrondering og sikringstiltak som nevnt i kapittelet ovenfor, kan bli svært kostbart. Dette gjelder spesielt hvis forekomsten ikke er drevet bergmessig og man ikke har hatt nedleggelse med tilhørende opprydding og arrondering for øyet under driften.

5.17.2 Dagens regelverk

Utgangspunktet for all bergverksdrift må være at den som har satt i gang tiltaket, også skal betale og sørge for å få utført nødvendig opprydding, arrondering og sikring når driften opphører. Dagens regelverk inneholder flere bestemmelser som søker å sikre dette. Det finnes imidlertid også bestemmelser og ordninger som pålegger andre enn tiltakshaver et ansvar for å bekoste eventuelle oppryddings- og sikringstiltak.

Mutbare mineraler

Staten eier de mutbare mineralene, og kan ved sitt eierskap til mineralene og gjennom bvl. og IK føre kontroll med hvem som får sette igang drift, og om det i det hele tatt skal igangsettes drift i det aktuelle området. Det kan også settes vilkår for drift og nedleggelse. For regelverket på dette området vises til kapittel 5.16.1.

Staten har påtatt seg en betydelig del av kostnadene forbundet med rydding og sikring av gamle gruver på mutbare mineraler, se framstillingen i kapittel 5.16.2. Dette skyldes i hovedsak at staten var eier eller driver av gruven. Staten har imidlertid også i noen tilfeller dekket kostnader til rydding og sikringstiltak der et slikt tilknytningsforhold ikke kan påvises.

Ikke-mutbare mineraler

For de ikke-mutbare mineralene finnes ingen lov tilsvarende bvl. Adgang til å føre kontroll med driften og gi pålegg kan imidlertid følge av vilkår satt med hjemmel i K eller kalk- og kvartslovene, se framstillingen i kapittel 5.16.1.

Pbl.

I tilknytning til reguleringsplaner hvor det avsettes områder til steinbrudd og massetak, jf. pbl. § 25, kan det gis reguleringsbestemmelser som knytter seg til utforming og bruk av arealer. Det kan også settes vilkår for bruk eller forbud mot former for bruk.

Grunneier kan gjennom kommunalt vedtak også pålegges å arrondere og sikre egen eiendom, jf. pbl. § 89.

Forurensningsloven

Etter forurensningsloven kan både den som har forurenset og grunneier holdes ansvarlig for forurensningsskade. Forurensningsloven § 7 setter et forbud mot å forurense: Ingen må ha, gjøre eller sette i verk noe som kan medføre fare for forurensing uten at det er lovlig etter §§ 8 eller 9 eller tillatt etter vedtak i medhold av § 11.

I Brattås Holding-dommen (ankesak nr. 91-00276) uttalte Eidsivating Lagmannsrett at Lagmannsretten antar etter dette at plikter og ansvar etter forurensningsloven vil kunne inntre selv om tilknytningsforholdet til forurensningsfaren er av indirekte karakter. I utgangspunktet vil det således være tilstrekkelig påvise at den som holdes ansvarlig er eier av den eiendom hvor det befinner seg gjenstander og annet som representerer en forurensningsfare. Dette vil likevel kunne stille seg annerledes om det klart lar seg utpeke en annen som eier eller rettighetshaver til selve kilden for forurensing eller forurensningsfaren, jf. NOU 1977: 11 s. 22. Det kan imidlertid ikke forlanges at forurensningsmyndigheten plikter å ta standpunkt til kompliserte underliggende rettsforhold.

I denne saken ble en grunneier som hadde kjøpt eiendommen etter at den tidligere eier hadde gått konkurs, dømt til å betale utgiftene ved fjerning av tønner med giftholdig avfall, som skrev seg fra tidligere eiers virksomhet.

Straffeloven

Straffeloven § 351 fjerde ledd må antas å kunne få anvendelse på et usikret massetak. Det heter her at Med Bøder eller med Fængsel indtil 3 Maaneder straffes den, som ved Forsømmelse af paa betryggende Maade at indgjærde eller tildække Brønd, Udgravning eller Udsprængning..... Det kan imidlertid stilles spørsmål ved hvem som skal kunne anses som overtreder; driver eller grunneier.

5.17.3 Svakheter ved dagens regelverk

Mutbare mineraler

Når det gjelder forurensning, må det antas at dagens kunnskap om moderne gruvedrift vil føre til at framtidige gruver blir drevet på en slik måte at kostnadene ved å legge ned blir langt mindre enn de er i dag. Gråbergstipper og andre veltemasser kan plasseres på en slik måte at de kan sikres mot avrenning av bl.a. tungmetaller, og gruven kan anlegges og drives slik at det kan stenges for avrenning uten at kostnadene blir for store.

Det offentlige har til nå tatt ansvar for både miljø- og sikkerhetsproblemer som knytter seg til eldre gruver og skjerp på mutbare mineraler, jf. ovenfor. Prinsippet er imidlertid, og må være, at tiltakshaver selv skal bære disse kostnadene.

Dersom tiltakshaver blir tatt under konkursbehandling, oppstår spesielle problemer. Hvis nedlegging av gruven har skjedd før konkursåpning, vil krav som det offentlige eller en grunneier måtte ha om sikring mv. måtte meldes i boet som vanlig uprioritert fordring. Er det derimot konkursboet som tar beslutningen om nedlegging, vil utgiftene i den forbindelse måtte dekkes av boet som massekrav før dekning av prioriterte og uprioriterte krav. Det er ikke uvanlig at bobehandlingen avsluttes etter konkursloven § 135 fordi boets midler er utilstrekkelige til å dekke omkostningene ved fortsatt bobehandling. Selv om det kan være noe midler i boet, er utvalgets inntrykk at midlene sjelden eller aldri vil rekke til å dekke kostnader forbundet med sikring eller opprydning.

Et annet problem er at behovet for sikring eller tiltak mot forurensning først melder seg på et tidspunkt da selskapet som er ansvarlig for opprydding og sikring er avviklet, uten at det er foretatt noen avsetning for dekning av framtidige tiltak.

Som tidligere nevnt kan grunneier gjennom kommunalt vedtak pålegges å arrondere og sikre egen eiendom, jf. pbl. § 89. Grunneiers ansvar etter pbl. § 89 er subsidiært i forhold til tiltakshaver, men vil ha betydning i de tilfeller der tiltakshaver f.eks. går konkurs. Det regnes som uklart hvor langt pbl. § 89 rekker, og utvalget kjenner ikke til at bestemmelsen har vært brukt for å pålegge grunneiere sikringstiltak hvor andre enn grunneier har stått for selve driften.

Ikke-mutbare mineraler

Grunneiere kan igangsette drift på ikke-mutbare mineraler uten konsesjon. Det samme gjelder andre som erverver en bruks- eller eiendomsrett som ikke er underlagt konsesjonsplikt. Dette innebærer at det finnes et stort antall brudd der Bergvesenet ikke har kontroll med driften eller hjemmel for å føre tilsyn.

Dersom et område blir regulert til gruvedrift eller masseuttak kan det fastsettes driftsvilkår som en del av planvedtaket. Pbl. gir imidlertid ikke hjemmel til å sette vilkår om finansiering av ryddings- og sikringstiltak. Det vises dog til den generelle hjemmel i pbl. § 89 som er omtalt ovenfor og til pbl. §§ 100 og 101 om iverksetting av sikringstiltak ved byggearbeider, graving og sprenging mm.

Også for de ikke-mutbare mineralene oppstår det spesielle problemer dersom tiltakshaver blir tatt under konkursbehandling eller behovet for sikring eller tiltak mot forurensning først melder seg på et tidspunkt da selskapet som er ansvarlig for opprydding og sikring, er avviklet. Ordninger som grunneier har sørget for å ta inn i avtalen hvor han samtykket til drift, vil da ha liten betydning.

Problemene er ekstra presserende for de ikke-mutbare mineralene da staten ikke har bidratt til å dekke kostnader til opprydding og sikring på dette området. Årsaken til forskjellsbehandlingen mellom de mutbare og ikke-mutbare mineralene er som sagt at det for de ikke-mutbare ikke finnes noe ervervssystem, slik at staten ikke kan sies å ha initiert driften og på denne måten ha et ansvar for oppryddings- og sikringstiltakene. Dersom tiltakshaver svikter på oppryddings- og sikringssiden, kan kostnadene komme til å falle på grunneier. Det er imidlertid ikke gitt at grunneier har de midlene som trengs heller.

5.17.4 Situasjonen etter ny minerallov

Utvalget mener rydding og sikring blir bedre regulert gjennom forslaget til ny minerallov. Det vises til at ervervssystemet for de mutbare mineralene opprettholdes og at det innføres et ervervssystem for de registrerbare mineralene. Bergvesenet får derved en utvidet adgang til å føre tilsyn med undersøkelsesarbeider for denne mineralkategorien. Likeledes innføres en driftskonsesjonsordning for de tre mineralkategorier; mutbare mineraler, registrerbare mineraler og mineralske byggeråstoffer. Ervervssystemet og drifts­konsesjonsordningen kombineres med en mulighet til å sette vilkår som regulerer driften, krav om driftsplan og en hjemmel for Bergvesenet til å føre tilsyn med drift. Bergvesenet får også en hjemmel til å gi pålegg for å sikre at formål med lov og vilkår nås, samt hjemmel til å stille vilkår for driften uavhengig av en konsesjonsbehandling. Sistnevnte hjemmel vil også omfatte brudd og gruver som allerede er i drift. Utvalget mener dette vil bety at drift på registrerbare mineraler og mineralske byggeråstoffer i mange tilfelle blir underlagt strengere krav og tilsyn enn tidligere.

Ved å bruke bestemmelsene i mineralloven effektivt, kan man også redusere problemene ved å søke å begrense kostnadene som vil påløpe til rydding og sikring ved avslutning av driften. Kostnadsbegrensning og bergmessig drift er et viktig poeng når Bergvesenet vurderer driftsplaner, setter vilkår og gir pålegg. Den daglige driften bør kunne tilrettelegges på en slik måte at det er kortest mulig vei fra ordinær drift til nedleggelse. Dette kan skje ved at driften legges opp slik at arrondering skjer underveis, og ved å nekte å gi tillatelse til å drive brudd og gruver på en slik måte at den avsluttende terrasseringen, opprydding og sikring vil kreve unødig mye arbeid.

Det vil imidlertid fortsatt være uløste problemer knyttet til konkurser, nedleggelser og avviklede selskaper der det ikke er midler til opprydding og sikring når ansvar oppstår. Spørsmålet er hvordan man kan løse eller redusere disse problemene.

5.17.5 Alternative løsninger på gjenstående problemer

Utvalget vil peke på forskjellige løsninger som kan være aktuelle for å sikre at tiltakshaver bærer kostnadene med sikring og opprydding. Når det gjelder muligheter for grunneier for å sikre seg mot et subsidiært ansvar dersom tiltakshaver selv ikke har midler til å dekke kostnadene, vises til kapittel 5.17.6 nedenfor.

Fond

En mulig løsning på problemene er oppretting av fond, enten et sentralt fond, eller et individuelt fond for hver bedrift. Avsetninger til sentrale eller individuelle fond kan pålegges ved lov eller som vilkår i driftskonsesjoner.

Sentralt fond: Ordningen kan gjennomføres ved at tiltakshaver pålegges å betale et årlig beløp pr. tonn uttatt masse til et sentralt fond, dog slik at det kan fastsettes maksimums- eller miniumsbeløp. En forutsetning for denne ordningen må imidlertid være at det primære ansvaret for opprydding og sikring fremdeles hviler på tiltakshaver. Fondet vil kunne administreres av Bergvesenet, og vil stå seg i en konkurs.

Midler fra fondet kan tenkes benyttet når tiltakshaver eller andre som har et ansvar i denne sammenheng, ikke selv har midler til å betale, eller det vil være urimelig å pålegge tredjemann (f.eks. grunneieren) et ansvar. Det finnes imidlertid momenter som taler mot denne ordning. Det som veier tyngst er at de som lojalt følger mineralloven og vilkår fastsatt i konsesjon eller driftsplan, blir pålagt en form for solidaransvar ved å måtte medvirke til finansiering av tiltakene for dem som ikke like lojalt oppfyller sine plikter. Brudd og gruver med god økonomi som driver bergmessig og utfører opprydding og sikring etter hvert, vil ikke selv få glede av fondet. Andre som ikke har utført tilstrekkelige rydding- og sikringstiltak fortløpende, vil der­imot kunne nyte godt av det. Fondet vil på denne måten premiere den som ikke følger loven. Et tilleggs­moment er også at de som lojalt følger loven vil kalkulere inn kostnadene med opprydding og sikring i prisene på sine produkter, i motsetning til dem som skyver problemene foran seg. I markedet vil således de sistnevntes produkter kunne skille seg fordelaktiv ut prismessig.

Noen av motargumentene mot en sentral fonds­ordning faller imidlertid bort hvis man tenker seg fondet organsiert slik at tiltakshavere som har foretatt innbetalinger til fondet får utbetalt penger fra dette ettersom de iverksetter sikrings- eller oppryddingstiltak.

Etter utvalgets oppfatning må ordningen innrettes slik at den anses som en avgift og gir skattefradrag. Ordningen vil være forholdsvis enkel å kontrollere, da Bergvesenet vil kunne føre kontroll med hvilke tiltakshavere som er underlagt ordningen og er betalingspliktige til fondet.

Individuelt fond: Et slikt fond kan tenkes å få ulike utforminger. Tiltakshaveren kan f.eks. selv opprette et fond som det årlig avsettes penger til. Et slikt fond vil imidlertid ikke stå seg ved konkurs.

Det kan også avsettes midler på sperret konto til dekning av avsluttende utgifter mht. opprydding og sikring. For at midler på sperret konto skal stå seg ved konkurs, må det imidlertid ha vært en overgang av eiendomsrett til fordel for en utenforstående, f.eks. staten v/Bergvesenet. Dersom en slik løsning innføres for alle bergverk, vil dette imidlertid bli svært omfattende og vanskelig å kontrollere.

Som tidligere redegjort for, kan de endelige kostnader tilknyttet opprydding og sikring bli betydelige. Dersom hele beløpet skulle settes av før drift i det hele tatt kunne igangsettes, vil dette innebære en betydelig etableringshindring, noe som taler mot denne løsning. Ved årlige avsetninger har man imidlertid risikoen for at driften kan bli avsluttet før opprinnelig planlagt slik at fondet ikke har blitt stort nok.

Ordningen har også en skattemessig side, da bedriften vil ønske å få fradrag for de midler som avsettes. Utvalget antar at dette i alle fall vil kreve en lovendring.

Det kan også diskuteres om selskapet skal ha anledning til å bruke av fondet til opprydding og sikringstiltak mens drift pågår. Når det gjelder eventuelle overskytende midler etter at oppryddings- og sikringsarbeidet er avsluttet, bør disse tilfalle selskapet eller eierne.

Pant

En annen mulighet er at staten får sikkerhet for betaling av sikrings- og oppryddingskostnader i form av pant, f.eks. i fast eiendom og driftstilbehøret. Forutsatt at pantet er sikret rettsvern, vil det stå seg i konkurs, og vil som sådan kunne være en god ordning så sant det gir tilstrekkelig dekning for kostnadene. Dersom staten legger beslag på de mest attraktive panteobjekter, kan imidlertid selskapet få problemer med å skaffe seg nødvendige lån for igangsetting av drift.

En annen løsning vil kunne være at staten får pant i en fordring (bankinnskudd) tiltakshaver har på en bank. Fordringen vil være tiltakshavers avsetning til ryddings- og sikringstiltak, og ordningen vil forutsette at tiltakshaver foretar årlige innskudd i banken. Tiltakshavers rådighet over pantet kan begrenses ved underretning til skyldner, dvs. banken. Pantet får rettsvern på samme måte, jf. pantel. §§ 4-4 flg. Ordningen vil imidlertid være vanskelig å kontrollere, og vil ikke etter dagens regelverk gi skattefradrag.

Prioritert fordring

For de tilfelle hvor nedleggingen skjer før konkursåpning, kan det være en løsning at krav på dekning av ryddings- og sikringstiltak ved en lovendring gjøres til prioriterte fordringer. Spørsmålet blir i så fall i hvilken grad det er ønskelig å prioritere slike krav foran andre prioriterte og uprioriterte fordringer.

Bankgaranti

Bankgaranti som sikkerhet for eventuelle krav i forbindelse med sikring og opprydning er et annet alternativ. Bankgaranti har den fordelen at forpliktelsen etter garantien står seg ovenfor tiltakshavers bo ved en konkurs.

På den annen side gis ikke bankgarantier for et ubegrenset tidsrom, men vil enten være tidsbegrensede eller knyttet til gjennomføringen av et konkret prosjekt i overskuelig framtid. For massetak og gruver kan situasjonen være at opprydding først kan bli aktuelt etter flere tiår. Dersom man velger en løsning med garantier for kortere tidsrom, er problemet at fornyelse av garantien vil skje på bakgrunn av tiltakshavers soliditet på fornyelsestidspunktet. Det antas at i et flertall av tilfeller der sikkerhet vil være interessant, vil tiltakshaver ikke få fornyet garantien.

Forsikringsordning

En forsikringsordning synes ikke å være et realiserbart alternativ. En slik ordning vil bare kunne dekke hendelser og kostnader som inntrer plutselig og uforutsett. Påregnelige oppryddings- og sikringstiltak vil man således ikke kunne forsikre seg mot, i motsetning til uforutsette forurensninger eller andre skader som følge av driften.

Når det gjelder en forsikring mot å gå konkurs, går forsikringsselskap sjelden inn på flerårige forsikringsavtaler. Om et selskap skal få tegne en slik forsikring vil således bli vurdert fra år til år. Når risikoen for konkurs er størst og forsikring således mest interessant, vil man neppe få fornyet forsikringen.

Økt grunneieransvar for opprydding og sikring

En økning av grunneiers ansvar for opprydding og sikring betinger antagelig en hjemmel i mineralloven som gir Bergvesenet anledning til å kreve oppryddingen og sikringen fullført for grunneiers regning. Det er lite trolig at kommunene i noen særlig større grad vil komme til å ta i bruk hjemmelen i pbl. § 89, selv om dette i tilfellet ville være en spore for grunneier til å få regulert forholdet til sikring og opprydding i avtalen med tiltakshaver.

Ulempen ved å øke grunneieransvaret er imidlertid at grunneiere neppe er søkegode for oppryddings- og sikringskostnadene etter de største bruddene. Løsning vil dessuten måtte ventes å møte liten forståelse hos berørte parter og i samfunnet generelt. Dette gjelder spesielt der drift ikke har grunnlag i avtale med grunneier, men i et ekspropriasjonsvedtak, jf. for øvrig kapittel 5.16.4.

5.17.6 Grunneiers situasjon

Et subsidiært ansvar for grunneier for oppryddings- og sikringskostnader eksisterer i dag, og da etter annet lovverk enn bergverkslovgivningen, f.eks. pbl. og forurensningsloven, jf. foran i kapittel 5.17.2. Mineralloven medfører ingen endringer i dette, og grunneier må selv passe på å sikre seg mot slikt ansvar ved å regulere forholdet i avtalen grunneier inngår med tiltakshaver om utnyttelse av registrerbare mineraler eller eventuelt mineralske byggeråstoffer. Dersom det skjer en ekspropriasjon av rett til forekomst og grunn, kan og bør det settes vilkår om sikring og rydding.

Dersom det er drift på mutbare mineraler, har grunneier ikke den samme påvirkningsmulighet ovenfor tiltakshaver. Et eventuelt subsidiært ansvar for grunneieren vil derfor ofte komme i en annen stilling enn for de registrerbare mineraler og mineralske byggeråstoffer.

5.17.7 Vurdering

Utvalgets flertall finner at den eneste hensiktsmessige løsningen i praksis er bidrag til et sentralt fond administrert av Bergvesenet. Kun denne ordning vil ha en funksjon når selskapet går konkurs, samtidig som den under driften forutsetningsvis vil kunne gi skattefradrag for selskapet som betaler bidraget. Flertallet finner derfor å anbefale at det innføres en ordning med sentrale fond for å dekke utgifter til opprydding og sikring.

Imidlertid er det en rekke vurderinger som gjenstår etter at løsningen med fond er valgt. Dette gjelder bl.a. hvordan innbetaling til fondet skal skje, størrelsen på innbetalingen og hvem som skal betale. Det samme gjelder hvordan fondet skal administreres og forvaltes, samt på hvilke vilkår det kan skje tildeling av midler fra fondet. Utvalgets flertall viser til at de gjenstående spørsmål berører flere departementer, bl.a. departement som ikke er representert i dette utvalget. Flertallet mener derfor at disse problemstilling­ene bør drøftes av en gruppe med en noe annen sammensetning enn Minerallovutvalget. En slik løsning vil dessuten gi tid og rom for en bred vurdering av de spørsmål som står igjen.

Utvalgets flertall har på ovennevnte bakgrunn kommet til at det bør inntas en hjemmel i forslaget til ny minerallov som overlater til departementet å bestemme om et fond til dekning av ryddings- og sikringskostnader skal opprettes, jf. utkastet § 9-5. Dep­artemenet kan videre fastsette de nærmere regler for innbetaling, administrasjon, forvaltning og tildeling av midler fra fondet.

Utvalgets mindretall (Markussen, Nilsen og Søyland) påpeker at spørsmålene knyttet til opprydding, arrondering og sikring ved virksomhetsopphør er prinsipielle og generelle og følgelig relevante også for andre næringer enn bergverksnæringen som f.eks. kjemisk- og annen prosessindustri, jordbruksvirksomhet m.fl. På denne bakgrunn er det mindretallets oppfatning at disse spørsmålene bør vurderes samlet for disse næringsgrener, og at siktemålet må være å oppnå et overordnet og enhetlig regelverk. En slik gjennomgang har imidlertid ikke blitt foretatt i Minerallovutvalget bl.a. på grunn av utvalgets sammensetning. Etter mindretallets syn vil det således være nødvendig at problemstillingene vurderes på fritt grunnlag av en gruppe med en bredere sammensetning enn Minerallovutvalget.

Det vises i denne forbindelse til at også flertallet anfører at spørsmålene knyttet til en eventuell fondsordning berører departementer som ikke er representert i utvalget, og at dette er årsaken til at også disse medlemmende ønsker at det nedsettes en gruppe med en annen sammensetning enn Minerallovutvalget for å utrede gjenstående sprøsmål. Slik mindretallet ser det, er det imidlertid de såkalte gjenstående spørs­mål som er av avgjørende betydning for om og hvorledes en fondsordning skal etableres og forvaltes. Det synes derfor prematurt å foreslå en hjemmel for departementet til ved forskrift å etablere et fond før tilstrekkelig utredninger har blitt foretatt.

Mindretallet vil i denne forbindelse peke på at en rekke forhold av praktisk og adminstrativ karakter som f.eks. innbetaling, forvaltning og tildeling av midler fra fondet krever en grundig gjennomgang før en beslutning kan tas. Det er derfor mindretallets syn at det i loven ikke bør inntas en fullmaktsbestemmelse for departementet til å avgjøre disse prinsipielle spørs­mål ved forskrift, uten at ovennevnte forhold er tilstrekkelig vurdert og de eventuelle rammene for ordningen er fastlagt i lovs form.

Mindretallet er derfor av den oppfatning at den foreslåtte bestemmelse i utkastet § 9-5 bør utgå.

5.18 Bergvesenet

5.18.1 Saksbehandlingsinstans

Ved kgl. res. av 29. november 1985 ble det bestemt at Bergvesenet skulle omorganiseres ved at de fem eksisterende bergdistrikter ble slått sammen og samlet i ett kontor. Det ble samtidig vedtatt å lokalisere dette til Trondheim. Omorganiseringen skulle skje trinnvis ved at distriktskontorene ble flyttet til Trondheim etter hvert som de enkelte bergmesterembeter ble ledige. Bakgrunnen for omorganiseringen var et økende behov for styrking av bemanningen ved de enkelte bergmesterkontor fordi nytt lovverk og den offentlige forvaltning generelt stilte større krav til tverrfaglig saksbehandling innenfor etatens saksområder. Kontoret ble lagt til Trondheim fordi man ville knytte etaten til fagmiljøet rundt Norges tekniske høgskole, Statens bergskole og Norges geologiske undersøkelser.

Omorganiseringen startet 1. januar 1986 ved ansettelse av etatsleder og samtidig nedlegging av Østlandske, Vestlandske og Trondheimske bergdistrikter. Troms og Finnmark distrikt ble innlemmet i 1989, og omorganiseringen ble avsluttet 31. mai 1994 da bergmesterkontoret i Nordland distrikt ble lagt ned.

Samtidig med omorganiseringen av Bergvesenet, ble det gjennomført en omlegging i sentraladministrasjonen ved at Bergverkskontoret i Industridepartementet gradvis ble bygget ned og til slutt avviklet i oktober 1988. Den juridiske delen av saksområdet er nå plassert i administrativ- og juridisk avdeling, juridisk seksjon og den næringspolitiske delen i Næringsavdelingen. Den faglige delen er fra juni 1990 i sin helhet plassert i Bergvesenet.

Den gjennomførte omorganiseringen er helt i tråd med forslaget fra utvalget som la frem NOU 1984:8 Utnyttelse og forvaltning av mineralressurser, der utvalgets forslag til organisering av Bergvesenet innebar en form for direktoratsmodell. Dette utvalget foreslo også å opprette en Bergindustriavdeling i departementet. I steden for en slik løsning, er den fagrelaterte saksbehandlingen nå samlet i Bergvesenet. Samtidig er Bergvesenet blitt en sentral faginstans for hele bergverkssektoren og har fått delegert de nødvendige fullmakter i den sammenheng. Denne omorganiseringen og omleggingen er godt tilpasset de endringer som har skjedd såvel i annen offentlig forvaltning som i industrien.

5.18.2 Arbeidsområder og fullmakter

Bergvesenets saklige virkeområde er definert i forskrift om etatens virksomhet fastsatt av Næringsde­partementet 26. oktober 1990, se vedlegg nr. 9. Av hovedpunkter i forskriften nevnes spesielt håndhevelse av de bestemmelser som er pålagt Bergmesteren i hht. følgende lover:

  • Lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk

  • Lov 3. juli 1914 nr. 5 om erverv av kalkstensfore­komster

  • Lov 14. desember 1917 nr. 5 om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom mv. kapittel II og V

  • Lov 17. juni 1949 nr. 3 om erverv av kvartsfore­komster

  • Lov 21. mars 1952 nr. 1 om avståing av grunn mv. til drift av ikke-mutbare mineralske forekomster

  • Forskrifter gitt i medhold av ovennevnte lover samt forvaltningsoppgaver tillagt Bergvesenet i henhold til vilkår fastsatt med hjemmel i andre lover.

Det samme gjelder bestemmelser og vilkår i håndgivelses- og leieavtaler inngått eller godkjent av Nærings- og energidepartementet, og visse vilkår knyttet til lån i statlige låneinstitusjoner.

Fom. budsjettåret 1991 har Bergvesenet gjennom fullmakt administrert ordningen med statsstøtte til prospekteringen etter malmer og mineraler.

Bergvesenet er Nærings- og energidepartementets sakkyndige organ i bergverkssaker og utfører bl.a. planlegging og tiltak når det gjelder sikring, forurensning eller andre miljøspørsmål innenfor områder der staten har eier- eller forvalteransvar.

Bergvesenet fører tilsyn med prospekteringsvirksomheten i forbindelse med mineraler som faller inn under bvl. og sørger for at innkalt rapportmateriale blir tilgjengelig for enhver når materialet er frigitt til allment bruk.

Bergvesenet skal påse at rimelige miljøhensyn ivaretas under planlegging og drift innenfor de virksomheter tilsynet omfatter, og i samråd med miljømyndighetene sørge for at generelle og spesielle miljøkrav etterleves. I denne sammenheng er det etablert et godt samarbeid med Statens forurensningstilsyn når det gjelder bergverkssaker.

Fra 13. mai 1993 er følgende arbeidsoppgaver overført fra Nærings- og energidepartementet til Bergvesenet:

  • Myndighet til å håndheve bestemmelsene etter pbl. § 33-3, jf. forskrift 27. juli 1990 § 2 bokstav i, om melding og konsekvensutredning ved åpning eller utvidelse av uttak av malmer, mineraler, stein, grus, sand, leire eller andre masser med sikte på salg, industriell utnytting mm. dersom uttaket er over en nærmere beskrevet størrelse

  • Myndighet til å meddele konsesjon etter kalkloven

  • Myndighet til å meddele konsesjon etter kvartsloven

  • Myndighet til å inngå håndgivelsesavtaler mellom staten og interessenter vedrørende de bergrettigheter som staten er innehaver av.

Den 15. september 1993 ble Bergvesenet som sentral faginstans, tillagt innsigelsesrett etter pbl. §§ 20-5 femte ledd, 27-2 nr. 2 første punktum og 28-2 fjerde ledd i plansaker som berører massetak og bergverksvirksomhet.

Bergvesenets funksjon er også endret i takt med behovet for faglig assistanse til annen forvaltning. Etaten er nå høringsinstans for landbruksmyndighetene når det gjelder konsesjonsbehandling etter K av rettigheter til uttak av mineralske råstoff. Tilsvarende gjelder også for kommunene når det gjelder planbehandling av massetak. I slike tilfeller blir Bergvesenet gitt fullmakter til å kreve utarbeidet driftsplaner, godkjenne disse og føre tilsyn med driften.

Som sentral faginstans er Bergvesenet etter omorganiseringen planmessig innrettet for å ivareta en samlet faglig forvaltning innenfor mineralsektoren.

5.18.3 Etablering og bemanning

Bergvesenet er samlokalisert med Norges geologiske undersøkelser i Trondheim, og kontorlokaler leies av Statsbygg. Etaten har etablert hensiktsmessige arkiv og datasystem for bergrettigheter, konsesjoner, bedriftsarkiv og rapportarkiv. Samlokaliseringen med NGU gir lett tilgang til det geologiske fagmiljøet, og det er opprettet gjensidig tilgang til de åpne databaser ved sammenkopling av datanett. Det er etablert et praktisk samarbeid med NGU Geodatasenter Løkken for mottak, registrering og lagring av det fysiske prøvemateriale med tilhørende data som innkalles fra dem som har gjennomført undersøkelsesarbeider basert på mutingsrettigheter.

Som forvaltningsetat har Bergvesenet god kontakt med annen forvaltning, med den organiserte delen av industrien og med de enkelte bedrifter. Etaten utgjør det praktiske bindeleddet mellom næringen og sentralforvaltningen.

I hht. omorganiseringsvedtaket er etaten etablert med en tverrfaglig fagkompetanse som dekker saksbehandlingen innenfor virkeområde for etaten. Bemanningen består i dag av 14 personer. Foruten etatsleder og 4 personer i kontoradministrasjonen er det tilsatt 9 saksbehandlere hvorav èn er jurist. De åtte andre saksbehandlerne dekker ingeniørfagene geologi, gruvedrift og dagbruddsdrift på malmer og mineraler, oppredning og pukkverksdrift. De fleste tilsatte er rekruttert fra industri og næringsliv, flere med særlig kompetanse og praksis innenfor spesielle fagområder f.eks. underjordsdrift, oppredning, avfallsdeponering og forurensningsproblematikk.

5.18.4 Forvaltningsinstanser for ny minerallov

Den nye mineralloven vil få forvaltningsmessige følger. Utvalgets flertall mener at forvaltningen av den nye loven bør tilligge Nærings- og energidepartementet slik nåværende bergverkslovgivning gjør. Lovforslaget innebærer at all forvaltning av uttakene og utnyttelsen av mineralske råstoffer som loven omfatter, legges under Nærings- og energidepartementet og Bergvesenet.

Utvalgets flertall mener at en slik samling av ansvaret gir et godt grunnlag for en målrettet og balansert forvaltning av utnyttelsen av landets mineralressurser. Samtidig vil dette innebære at Nærings- og energidepartementet og Bergvesenet vil få et betydelig ansvar innenfor aktuelle miljøspørsmål som ledd i denne forvaltningen. Det vil dessuten innebære en rasjonalisering av saksbehandlingsarbeidet og samtidig øke sikkerheten for at loven blir praktisert likt i alle saker.

I tillegg til de oppgaver som i loven er lagt til Bergvesenet; administrasjon av systemet for rettighetserverv, tilsyn med undersøkelsesarbeider og rapporteringsplikt og godkjenning av planer og tilsyn med driften, mener utvalget at enkelte av oppgavene som i loven er lagt til departementet, egner seg godt for delegasjon. Det vil også kunne være hensiktsmessig å delegere vesentlige deler av saksbehandlingen til Bergvesenet. Bl.a. mener utvalget at dette kan gjelde for behandling av driftskonsesjoner. Når det gjelder ekspropriasjon, mener utvalget at spesielle hensyn gjør seg gjeldende, og at dette området derfor ikke bør delegeres.

Som organisasjon er Bergvesenet i dag innrettet mot ovennevnte type oppgaver og en utvidelse av virksomhetsområdet vil i hovedsak bety tilførsel av flere stillinger. Utvalget vil antyde at dette samlet dreier seg om 5-6 nye stillinger.

Utvalgets mindretall (Fekjær og Jebens) er av den oppfatning at konsesjonsmyndigheten for de mineralske byggeråstoffer bør legges til Miljøverndepartementet. For mindretallets begrunnelse vises til kapittel 5.5.4.

5.19 Gebyrer og avgifter til stat og grunneier

5.19.1 Årsavgifter – historisk bakgrunn

Inntil 1952 bygde bergverksloven på en ordning med arbeidsplikt og fristbevilling. Denne ordningen forutsatte at en gruve eller et skjerp som ikke var under arbeid, måtte ha en gyldig fristbevilling for ikke å falle i det fri. Fristbevilling ble meddelt av Bergmesteren etter søknad og etter retningslinjer fastlagt i loven. Ordningen hadde til hensikt å fremme drift og forhindre okkupasjon av bergrettigheter for lengre tid enn nødvendig.

Utviklingen i bergindustrien med nye malmletingsteknikker krevde etter hvert større langsiktighet når det gjaldt bergrettigheter. Behovene førte til at Industridepartementet i Ot.prp. nr. 31 (1951) tok opp spørsmålet om å erstatte bestemmelsene om arbeidsplikt og fristbevilling med en årsavgift. Ordningen med årsavgift ble innført i 1952, og var slik at rettighetshaveren kunne sitte med retten så lenge han rettidig betalte årsavgiften. Mutingen eller anvisningen var for så vidt en stedsevarig rett.

Bergverkslovkomitéen av 1961 tok på nytt opp spørsmålet om arbeidsplikt i sitt arbeid med ny bergverkslov. En av høringsinstansene uttalte at systemet med fristbevilling burde gjeninnføres, mens Bergverkenes Landssammenslutning uttalte at Ordningen med årsavgift er i og for seg meget tilfredsstillende og bør bibeholdes. Bergmestrene mente at man ikke burde gå tilbake til en ordning med arbeidsplikt.

Ordningen med årsavgift ble gjort gjeldende også i bvl., men med det viktige avvik at mutingsretten ble begrenset til 7 år. Muting ble slik en foreløpig rett. I kommentarene til loven sier departementet at en avgift vil motvirke tendensen til å begjære muting på et for løst grunnlag og at mutinger blir opprettholdt selv om man ikke undersøker området.

Et felles trekk i den første og den siste av de ovenfor nevnte tre ordninger er at rettighetshaveren ikke passivt skal kunne sitte på en rettighet. I bvl. påvirkes dette forhold av:

  1. Pålagt årsavgift

  2. Tidsbegrensning av rettighetens varighet.

5.19.2 Nåværende regler

Gebyrer

Med hjemmel i forvaltningsloven § 27a og i hht. forskrifter av 18. august 1987 nr. 690 og 692 om hhv. mutingssøknad og utmålssøknad, betaler søker et behandlingsgebyr til staten. Gebyrets størrelse er fastsatt i forskrift av 8. april 1983 nr. 740 og utgjør 3/5 av grunngebyret for hver mutingssøknad og 2 ganger grunngebyret for hver utmålssøknad. Grunngebyret (R = Rettsgebyret) er for 1996 fastsatt til kr 495.

Sum innbetalte gebyrer varierer i takt med mutingsaktiviteten. For 1995 utgjorde dette kr 662.055.

Det er i dag ikke gebyrer for behandling av søknader med hjemmel i IK kapittel II om bergverk. Dette gjelder skjerpekonsesjon for utlendinger, konsesjon for avledet erverv av bergrettigheter og driftskonsesjoner. For behandling av ervervskonsesjoner, dvs. søknader etter K og kalk- og kvartslovene beregnes imidlertid gebyr i medhold av forskrift 29. desember 1993 om gebyr for behandling av konsesjonssaker. Gebyret beregnes i forhold til kjøpesum, men skal dog ikke være lavere enn kr 700 eller høyere enn kr 14.000.

For behandling av ekspropriasjonssøknader etter bvl. og oreigningsloven beregnes ikke gebyr. For behandling av ekspropriasjonssøknader etter IM påløper et gebyr på kr 100, jf. forskrift 2. august 1952 nr. 2.

Årsavgifter

Årsavgift til staten:

Bvl. har i kapittel 7 bestemmelser om at innehaver av mutings- og utmålsrettigheter må betale en årlig avgift til staten for å beholde rettighetene. Avgiftens størrelse fastsettes av Kongen. For perioden 1994-1997 er avgiftene som følger:

Muting – kr 30 for hver påbegynt 10.000 m2 og minimum kr 150 pr. område.

Utmål – kr 50 for hver påbegynt 10.000 m2 og minimum kr 300 pr. område.

Sum innbetalt årsavgift varierer etter antall opprettholdte rettigheter. For 1994 var summen kr 574.540 og for 1995 kr 657.310.

Årsavgiften betales første gang det første kalenderår etter at utmåls- eller mutingsbrev er utferdiget og skal betales forskuddsvis innen 2. januar. Blir avgiften ikke betalt innen fristen, skal dobbel avgift betales innen 31. mars samme år. Blir dobbel avgift ikke betalt innen fristens utløp, faller rettigheten bort.

Årsavgift til staten ved utvinning av alluvialt gull:

For utvinningstillatelse i hht. forskrift nr. 687 av 18. august 1987 skal det betales til staten:

  1. En årsavgift tilsvarende 1/4 av grunngebyret pr. dekar, dog slik at avgiften minst tilsvarer 5 ganger grunngebyret.

  2. 2 % av det utvunnede gulls verdi.

Det har ikke vært søkt om tillatelser til utvinning av gull etter at bvl. trådte i kraft, og nevnte forskrift har derfor ikke vært aktuell.

Årsavgift til grunneier: Bvl. kapittel 6 om avgift til grunneieren pålegger gruveeieren å betale eier av grunnen en årlig avgift på 1 promille av verdien av det gruveeieren bryter ut fra utmålet, og som han nyttegjør seg ved omsetning. Da loven trådte i kraft 31. mars 1974, skulle avgiften for hvert utmål ikke overskride kr 6.000 i året. Avgift betales ikke de to første driftsårene.

Avgiften justeres hvert 10. år etter normer fastsatt av Kongen. Den maksimale avgift pr. utmål og år er for perioden 1994-2003 fastsatt til kr 24.000.

Det er verd å merke seg at avgiften er en erstatning for grunneierens deltakerrett som var fastlagt i bergverksloven av 1842, men som ble fjernet ved bvl. I kommentarene til lovbestemmelsene er det presisert at den tidligere deltakerretten og da heller ikke den innførte årsavgiften, er å anse som noen godtgjørelse for de mutbare mineralene.

5.19.3 Erfaringer med eksisterende lov

Avgiftssatsene som ved bvl.s ikrafttreden i 1974 var kr 10 for muting og kr 15 for utmål for hver påbegynt 10.000 m2 , er i dag økt til hhv. kr 30 og kr 50 kombinert med et minstebeløp pr. område og år.

Industrien og spesielt prospekteringsselskapene har tidligere uttrykt misnøye med størrelsen på avgiftene. De har hevdet at avgiftene er urimelig høye og utgjør en for stor andel av de totale prospekteringskostnadene. Synspunktet har også sammenheng med mutingssystemet som krever kartrutenettorienterte og forholdsvis små mutingsområder som må settes sammen i større blokker for å dekke større arealer. Dette i motsetning til en del andre land hvor det er anledning til på mer fritt grunnlag å angi rettighetsområdene og på denne måte minimalisere arealet og avgiftsgrunnlaget.

I den senere tid har imidlertid synet på avgiftsnivået endret seg. Dette skyldes flere forhold, men i hovedsak virkningene av bestemmelsene i bvl. kapittel 8 om tilsyn med undersøkelsesarbeider og drift. Bestemmelsene gir Bergmesteren hjemmel til å kreve forhåndsvarsling og planer for undersøkelsesarbeider, føre tilsyn med arbeidet og sist, men ikke minst viktig, kreve innsending av rapporter og undersøkelsesmateriale fra prospekteringen. Rapportmaterialet går inn i Bergvesenets rapportarkiv og behandles fortrolig så lenge rettighetene opprettholdes. Straks mutingene faller i det fri, åpnes materialet til bruk for enhver.

I moderne prospektering er f.eks. geofysiske og geokjemiske undersøkelser svært viktige elementer i letearbeidet. Dette er tidkrevende og kostbare arbeidsoperasjoner som krever planlegging og samordning. Det samme gjelder for prøvetaking som kan være innsamling av overflateprøver eller boreprøver. Prosedyrer for registrering og innsamling av data har etter hvert blitt standardisert og fått en slik kvalitet at de kan gjenbrukes, gjenprosesseres og gjentolkes flere ganger. Rapportmateriale og ikke minst registreringer og prøvemateriale, har derfor fått en betydelig verdi.

Nye mutere har derfor, i tillegg til lete- og undersøkelsesretten, kostnadsfritt adgang til et meget verdifullt materiale. Dette har ført til at første fase i et malmletingsprosjekt med rapportstudier og innsamling av eksisterende materiale, har fått særlig stor betydning. Ordningen innebærer lavere kostnader for industrien og er et eksempel på god og effektiv forvaltning. En prospektør får i dag tilgang til alt materiale fra tidligere undersøkelser. Som motytelse må han avgi sitt materiale uten vederlag når han avslutter.

Av ovennevnte fremgår at vurderingen av avgiften og dens størrelse også er knyttet til andre bestemmelser i bvl. I lys av dette og samtidig ut fra et ønske om å motvirke passivitet, bør dagens avgiftsnivå vurderes.

5.19.4 Avgifter i andre land

Avgiftssystem og avgiftsnivå i de enkelte land er svært forskjellig. I stor grad gjenspeiler ordningene den policy som er lagt for å ivareta industriens og/eller samfunnets krav og målsettinger. En sammenligning mellom de ulike landene er vanskelig. Det kan imidlertid nevnes at enkelte land praktiserer en ordning med særlig lav avgift første året og senere progressive satser for hvert år.

I Sverige er behandlingsgebyret kr 300 for hver søknad om undersökningstillstånd og kr 6.000 for søknad om berarbetningskoncession der arealet i prinsippet er ubegrenset. Undersökningstillståndet gjelder i 3 år regnet fra utstedt dato, og det påløper en avgift for disse årene på kr 1,50 pr. da. Bearbetningskoncessionen meddeles som hovedregel for 25 år og er avgiftsfri.

5.19.5 Utvalgets vurdering og forslag

Utvalget foreslår at Nærings- og energidepartementet får den nødvendige forskriftshjemmel til å fastsette behandlingsgebyr og årsavgifter til staten, jf. utkastet §§ 11-1 og 11-2. Når det gjelder årsavgift til grunneieren ved utvinning av mutbare mineraler, bør denne fastsettes i loven i likhet med gjeldende bestemmelser i bvl., jf. utkastet § 11-4.

Gebyrer

For utstedelse av letetillatelse foreslås et behandlingsgebyr på 1/2 R (kr 247,50 i 1996). Avgiften vil på denne måten bidra til å dekke kostnadene med å adminstrere ordningen samtidig som gebyret ikke blir så høyt av det vil avskrekke letere som skal skaffe seg en tillatelse.

For behandling av søknader om undersøkelsestillatelse foreslås en avgift på 1 R.

For registrering av utmål, avtale og ekspropriert rett foreslås å opprettholde avgiftsnivået for registrering av utmål; 2 R.

Et gebyr på 1 R foreslås for registrering av overdragelse av undersøkelsestillatelse, utmål, avtale og ekspropriert rett.

For behandling av søknader om driftskonsesjon etter IK påløper i dag ikke gebyr. Driftskonsesjonsordningen i forslaget til ny minerallov vil imidlertid ikke bare avløse disse bestemmelsene, men også ervervskonsesjonsbehandlingen etter kalk- og kvartslovene. Utvalget finner det rimelig at tiltakshavere som vil sette i gang drift, bidrar til å finansiere statens omkostninger med driftskonsesjonsordningen. Det vises også til at det i enkelte av de lover som drifts­konsesjonsordningen skal erstatte, er pålagt behandlingsgebyr. Gjennomsnittlig behandlingsgebyr for søk­nader etter kalk- og kvartslovene var i 1995 kr 7.000, med et spenn fra kr 700 til kr 14.000. Utvalget legger vekt på at utstedelse av driftskonsesjon fordrer en omfattende saksbehandling, og at det er rimelig at søkere i noe større grad enn tidligere bidrar til å finansiere omkostningene med å administrere ordningen. Det foreslås derfor et behandlingsgebyr for drifts­konsesjoner tilsvarende 20 R. I 1996 tilsvarer dette kr 9.900. For behandling av konsesjonssøknad om overføring av eierandeler i selskap som har driftskonsesjon, foreslås tilsvarende gebyr på 20 R.

For Bergvesenets utstedelse av tillatelse til prøveuttak og attest for at vilkårene for driftskonsesjonsfritak foreligger, jf. utkastet §§ 3-7 og 6-3, foreslås intet gebyr. Det foreslås heller ikke innført gebyr for behandling av søknader om ekspropriasjon, jf. utkastet § 5-2.

Avgift til staten

Selv om den nye loven også vil omfatte de registrerbare mineralene, bør det nåværende system med krav om innlevering av undersøkelsesmateriale også legges inn i den nye loven. Bestemmelsen vil imidlertid ikke ha tilbakevirkende kraft, og vil derfor ikke omfatte materiale fra undersøkelser etter registrerbare mineraler foretatt før lovens ikrafttreden.

Ivaretakelse av undersøkelsesmaterialet krever ressurser, og det er rimelig at brukerne av materialet dekker en del av kostnadene gjennom årsavgiften. Selve administrasjonen av rettighetssystemet og den service som er innebygget i forhold til brukerne, krever også ressurser som brukerne i en viss grad bør dekke.

Rettighetenes varighet er rommelig av hensyn til den som skal undersøke forekomsten. Det er derfor grunn til å legge seg på et avgiftsnivå som motvirker passivitet. Utvalget mener at dagens avgiftsnivå er rimelig sett i forhold til rettighetene de knytter seg til, og foreslår at dagens avgiftsnivå opprettholdes i den nye loven slik at årsavgiften for undersøkelsestillatelse blir lik avgiften i 1995 for mutingsrett, dvs. kr 30 for hver påbegynt 10.000 m2 , minimum kr 150 pr. område. Siden undersøkelsesområdet nå foreslås standardisert, vil årsavgiften alltid bli kr 750. Årsavgiften for utmål, registrert avtale og ekspropriert rett blir lik nåværende avgift for utmål, dvs. kr 50 for hver påbegynt 10.000 m2 , minimum kr 300 pr. område.

Det foreslås også at nåværende regel om årsavgiftens betaling beholdes slik at avgiften betales første gang det første kalenderår etter det år rettighetsdokumentet blir utferdiget. Avgiften betales forskuddsvis til Bergvesenet innen 2. januar. Dersom fristen oversittes, påløper dobbelt gebyr. Siste frist for betaling skal dog være 31. mars.

Det er vanlig å starte en undersøkelse på forholdsvis store arealer. Etter hvert konsentreres undersøkelsene på mindre områder som viser seg å være av interesse. Utvalget foreslår at avgiften for undersøkelsestillatelse for det første hele kalenderår etter at retten er etablert, reduseres til 50 % av full avgift. Dette for å redusere avgiftsbelastningen i den innledende fase av undersøkelsene når hensynet til blokkering av forekomster ikke er like fremtredende.

Avgift til grunneier, mutbare mineraler

Som det framgår av kapittel 5.19.2 er det i dag ikke avgift til grunneier før på driftsstadiet. Utvalget viser til at grunneier ikke er eier av de mutbare mineralene, samt at uttak før man kommer til driftsfasen, vil være av begrenset karakter. Alle skader og ulemper som grunneier påføres som følge av lete- og undersøkelsesarbeider vil dessuten bli erstattet. På bakgrunn av ovennevnte foreslås ikke endringer i gjeldende rett. Minerallovutvalget finner det ikke naturlig med en lovbestemt avgift til grunneier på lete-, undersøkelses- eller utmålsstadiet.

Utvalget viser imidlertid til at det nye lovforslaget åpner for at prospektører på enkelte områder kan få videre rettigheter dersom grunneier gir sitt samtykke, f.eks. rett til å volde vesentlig skade. Det er ingen ting i veien for at grunneier setter betingelser for sitt samtykke, f.eks. et årlig vederlag.

Bergverkslovkomitéen av 1961 foreslo å oppheve grunneiers tidligere deltakerrett og kompensere bortfallet med en årsavgift knyttet til produksjonen. Industrien og Bransjerådet for bergverkene gikk inn for å oppheve deltakerretten uten kompensasjon. Bergmestrene gikk inn for en avgift til grunneier med henvisning til praksis innenfor mineralsektoren. Departementet anførte at en avgift også ville gi grunneieren en viss godtgjørelse for de ikke mutbare mineraler som brytes ut på hans eiendom.

Departementet fulgte i prinsipp komitéeforslaget og innførte en årsavgift knyttet til produksjonen, dvs. til verdien av det som blir brutt ut fra hvert utmål der det foregår drift. Avgiften ble begrenset oppad til et beløp som justeres hvert 10. år. Dersom det er flere grunneiere i utmålet, fordeles avgiften mellom dem i forhold til det areal hver av dem eier innenfor utmålet.

I praksis har ordningen hatt liten betydning både for industrien og grunneierinteressene. Som regel er arealet over hele gruveområdet ervervet, eller det er inngått leieavtaler for utnyttelse av areal og grunn. Det er imidlertid noen grunneiere som er berettiget til avgift, og for disse er ordningen selvsagt av en viss betydning da maksimalt beløp pt. er kr 24.000 pr. utmål pr. år.

Minerallovutvalget viser til uttalelse fra Justisdepartementets Lovavdeling av 13. februar 1996, jf. vedlegg nr. 4, om at det ikke er noe grunnlovsmessig hinder for at årsavgiften til grunneier fjernes. Etter en konkret vurdering har imidlertid utvalget likevel kommet til at det kan synes hensiktsmessig å opprettholde grunneieravgiften. Utvalget har da særlig lagt vekt på hensynet til grunneier og hans forventning om årlige inntekter i de tilfeller der drift allerede er i gang. Utvalget har imidlertid også vektlagt det generelle faktum at avgiftsgrunnlaget ikke bare omfatter de mutbare mineralene, men også de registrerbare mineralene og mineralske byggeråstoffene, sidebergarter, som nødvendigvis må brytes ut sammen med malmen. Dersom drift på de mutbare mineralene ikke hadde vært aktuelt i området, hadde disse mineralene tilhørt grunneier med tilsvarende mulighet for økonomisk utnytting. Avgiften kan på et slikt grunnlag ses på som en kompensasjon for de registrerbare mineralene og mineralske byggeråstoffene som brytes ut.

Når det gjelder avgiftsgrunnlaget foreslår utvalget at man fortsatt legger bruttoprinsippet til grunn, dvs. avgiften beregnes av verdien av de produkter som utvinnes av bruddet uten fradrag for brytningsutgifter eller andre driftskostnader. Avgiften begrenses oppad, og det bør fortsatt være avgiftsfritak de to første årene.

Minerallovutvalget foreslår at nåværende satser tas inn i den nye loven, slik at satsen på 1 promille videreføres. Maksimalbeløpet pr. utmål pr. år foreslås dog knyttet til rettsgebyret, og da til 50 R som i 1996 tilsvarer kr 24.750.

Avgift til grunneier, registrerbare mineraler

Utgangspunktet for avgiftsvurderingen blir her et annet, da grunneier eier de registrerbare mineralene. Vurderingen av om det skal betales avgift før man kommer fram til driftsfasen og i selve driftsfasen, blir derfor noe annerledes.

Utvalget viser til at en undersøkelsesrett ikke medfører annen rett til fysisk materiale enn rett til å ta ut prøver i undersøkelsesøyemed. Uttak med et slikt formål vil i de fleste tilfeller ha et begrenset omfang, jf. dog nedenfor om prøveuttak. Når det gjelder stadiet med registrert avtale, er dette en fase der spørsmålet om drift fortsatt er usikkert. Uttak vil heller ikke her ha et stort omfang. Under henvisning til dette og at alle skader og ulemper som grunneier påføres som følge av lete- og undersøkelsesarbeider vil bli erstattet, har Minerallovutvalget heller ikke for de registrerbare mineralene funnet å innføre en lovbestemt avgift til grunneier på letestadiet, undersøkelsesstadiet og stadiet med registrert avtale eller ekspropriert rett.

Utvalget viser imidlertid også her til at lovforslaget åpner for at prospektører på enkelte områder kan få videre rettigheter dersom grunneier gir sitt samtykke, f.eks. rett til å volde vesentlig skade. Det er ingen ting i veien for at grunneier setter betingelser for sitt samtykke, f.eks. årlig vederlag. Det samme gjelder ved inngåelse av avtale om rett til forekomst.

Når drift kommer igang, er det en selvfølge at grunneier som eier de registrerbare mineralene, skal ha betaling for det som tas ut. Grunnlaget for drift på registrerbare mineraler vil imidlertid i motsetning til drift på mutbart mineral der grunnlaget er statens eiendomsrett til mineralene, være en frivillig grunneieravtale eller en ekspropriert rett til forekomst. Utvalget forutsetter at godtgjørelser, erstatning til grunneier og eventuell deltakerrett blir ivaretatt i avtaleformer og ved utmåling av ekspropriasjonserstatningen. Etter utvalgets oppfatning er dette også en hensiktsmessig løsning. Utvalget foreslår derfor ikke innført en lovbestemt årsavgift til grunneieren ved drift på fore­komst av registrerbart mineral. Det som er anført vil også gjelde for de mineralske byggeråstoffer.

5.20 Sanksjoner

Utvalget foreslår i utkastet § 12-1 at Bergvesenet kan trekke tilbake letetillatelse, undersøkelsestillatelse, utmål og registrert rett til forekomst dersom rettighetshaveren i vesentlig grad bryter lovens bestemmelser eller pålegg gitt i medhold av loven. Det følger videre av utkastet § 6-9 andre ledd at en driftskonsesjon etter § 6-2 eller attest etter § 6-3 kan trekkes tilbake dersom disse er gitt på grunnlag av uriktige eller ufullstendige opplysninger om forhold av vesentlig betydning. Det samme vil gjelde dersom vilkår eller pålegg av vesentlig betydning blir overtrådt.

I utkastet § 12-2 er det tatt inn straffebestemmelser. Bestemmelsen bygger i det alt vesentlige på tilsvarende bestemmelse i bvl. § 64.

5.21 Overgangsregler

Loven foreslås å tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Fra dette tidspunkt er det nødvendig med enkelte overgangsregler.

Grl. § 97 setter et forbud mot at lover får tilbakevirkende kraft. Utvalget mener å ha utformet overgangsreglene i utkastet § 13-1 i overensstemmelse med dette prinsippet, samtidig som det er tatt hensyn til at de som driver innenfor minerallnæringen i Norge i dag, skal får tid til å bli kjent med regelverket før det blir håndhevet i full utstrekning.

Innholdet i rettighetene foreslås fra lovens ikrafttredelse regulert av mineralloven. Reglene i bl.a. utkastet §§ 2-2, 3-5, 3-6, 4-3, 4-6, 6-1 som fastslår hva man kan gjøre på de forskjellige stadiene i ervervssystemet, vil således også gjelde for rettighetshaver som har ervervet sin rett før lovens ikrafttreden.

Når det gjelder kravene til å skaffe seg letetillatelse og undersøkelsestillatelser for registrerbare mineraler, er det imidlertid foreslått en overgangstid på 1 år. For kravet om driftskonsesjon er det gjort et unntak for de som ved lovens ikrafttreden har igangværende drift. Dersom drift ikke var konsesjonspliktig når drift ble igangsatt, må det ikke søkes om driftskonsesjon som følge av at mineralloven trer ikraft.

Den viktigste overgangsregelen er grunneiers fortrinnsrett til i 2 år fra lovens ikrafttreden å registrere undersøkelsestillatelse på registrerbare mineraler med prioritet fra dagen før lovens ikrafttreden. Bestemmelsen skal sikre at grunneier som vet om en drivverdig forekomst på egen eiendom, skal kunne få retten til denne.

For nærmere redegjørelse for overgangsreglene vises til de spesielle merknader til utkastet § 13-1.

5.22 Opphevelse av og endringer i andre lover

Utvalget foreslår å oppheve bvl., kalk- og kvartslovene, IM, og IK kapittel II i sin helhet som følge av at disse reglene inkorporeres i mineralloven . For øvrig foreslås endringer i IK kapittel V samt i K, jf. utkastet § 13-2. For en nærmere redegjørelse vises det til spesielle merknader til bestemmelsen.

Fotnoter

1.

Bestemmelsen bygde i stor grad på at dette allerede var gjeldende rett, se Rt. 1963 s. 951 og Brækhus Hærem, Norsk tingsrett (1964) s. 68.

Til forsiden