Prop. 80 L (2013–2014)

Lov om erstatning for naturskader (naturskadeerstatningsloven)

Til innholdsfortegnelse

20 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Til kapittel 1 Innledende bestemmelser

Til § 1 Formål

Naturskadeordningens formål er nærmere behandlet i kapittel 7.

Formålsbestemmelsen uttrykker det som er hovedformålet med erstatningsordningen; nemlig å gi skadelidte erstatning etter en naturulykke slik at skadelidte kan fortsette sin virksomhet. Det legges til grunn en utvidet forståelse av begrepet virksomhet. Loven er derfor ikke avgrenset til kun å gjelde erstatning for naturskade som rammer objekter som nyttes i næringsvirksomhet. Bestemmelsen er en videreføring av formålet med gjeldende lov, selv om denne ikke inneholder en særskilt formålsbestemmelse. Bestemmelsen må blant annet ses i sammenheng med § 5, der grunnlaget for erstatningsutmålingen som hovedregel er kostnadene ved nødvendige tiltak for å føre skadeobjektet tilbake til samme stand som rett før skadetidspunktet.

Til § 2 Lovens virkeområde

Lovens virkeområde er nærmere omtalt i kapittel 8. Paragrafen inneholder nærmere bestemmelser om lovens geografiske og saklige virkeområde.

Første leddførste punktum tilsvarer i hovedsak gjeldende lov § 3 første ledd. Uttrykket «fast gods» er erstattet med «fast eiendom». Dette er kun en språklig endring. Med «fast eiendom» menes grunneiendommen og ulike byggverk og installasjoner på grunnen. Kravet i gjeldende lov om at eieren av løsøre må ha tilknytning til Norge, blir ikke ført videre. Første ledd andre punktum slår fast at loven gjelder for Svalbard, Jan Mayen og bilandene i det omfang og med de stedlige tilpasninger som Kongen bestemmer. Gjeldende lov er ikke gitt virkning for Svalbard, Jan Mayen og bilandene, og det samme vil gjelde for den nye loven frem til Kongen eventuelt bestemmer at loven skal gjelde.

Andre ledd viderefører bestemmelsen i gjeldende naturskadelov § 1 første ledd om at det ikke ytes erstatning dersom skadelidte har adgang til å forsikre seg mot skaden ved en alminnelig forsikringsordning. Med en «alminnelig forsikringsordning» menes en tilgjengelig forsikring på det norske markedet. Det avgjørende er om det er mulig å tegne en alminnelig forsikring, ikke om skadelidte faktisk har forsikret seg. Dette innebærer blant annet at det ikke ytes erstatning for ting i Norge som er forsikret mot brannskade da disse også er forsikret mot naturskade. Når den forsikrede ting er et bolighus eller fritidshus, gis det heller ikke erstatning for naturskader på hage, hageanlegg og gårdsplass, oppad begrenset til 5 dekar, inkludert den delen av tilførselsvei som ligger innenfor hagen, hageanlegget eller gårdsplassen. For nærmere beskrivelse av hage, hageanlegg og gårdsplass vises det til Ot.prp. nr. 19 (2004–2005) kapittel 9.2. Når det gjelder hageanlegg fremgår det at forsikringen skal dekke skade på grunn, beplantning og forstøtningsmurer, samt tekniske eller andre innretninger som er en naturlig eller nødvendig del av hageanlegget. Andre forsikringer som for eksempel kaskoforsikring for bil, traktor og småbåt/lystbåt har også naturskadedekning. De fleste løsøregjenstander kan forsikres og faller utenfor loven.

Andre ledd slår også fast at skadelidte heller ikke kan kreve erstatning etter loven dersom vedkommende faktisk får dekket skaden ved en forsikring, uavhengig av om det er en alminnelig forsikring. Dette er en videreføring av gjeldende lov § 1 andre ledd.

Av tredje ledd fremgår det at skade som rammer avling på rot ikke omfattes av loven. Bestemmelsen viderefører avgrensingen som følger av gjeldende lov § 5. Erstatning for tap av avling gis etter forskrift 17. januar 2012 nr. 56 om erstatning og tilskudd ved klimabetingede skader i plante- og honningproduksjon. Etter denne forskriften gis det erstatning for svikt i avling på rot av mat- og fôrvekster, jf. § 3 nr 1. «Avling på rot» omfatter etter denne forskriften ikke skog og flerårige produksjonsplanter i landbruket. Skade på skog og flerårige produksjonsplanter omfattes derfor av loven.

Fjerde leddførste punktum avgrenser erstatningsordningen ytterligere ved at stormskader på skog ikke omfattes. Stormskader på skog dekkes dels av alminnelig forsikring, og oppfyller derfor ikke vilkårene for erstatning, jf. andre ledd. Lovforslaget viderefører gjeldende § 5 første ledd andre punktum. Andre punktum slår fast at Kongen i forskrift kan bestemme at slike skader likevel kan dekkes.

Etter femte ledd får loven ikke anvendelse for petroleumsvirksomheten. Bestemmelsen viderefører også gjeldende lov § 5 første ledd første punktum som sier at det ikke gis erstatning for skade på utstyr for utvinning av olje, gass eller andre naturforekomster på havbunnen. Bestemmelsen omfatter både petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen og den landbaserte virksomheten.

Til § 3 Kretsen av erstatningsberettigede

Bestemmelsen har nærmere regler om hvem som kan søke erstatning for naturskade. Spørsmålet om hvem som inngår i kretsen av erstatningsberettigede er behandlet i kapittel 10.

Etter første ledd har eier av fast eiendom og løsøre krav på erstatning for naturskade.

Etter andre ledd første punktum kan også tomtefestere kreve erstatning. Det samme kan andre rettighetshavere dersom de kan godtgjøre å ha den økonomiske interessen i og rådigheten over skadeobjektet. Dette kan for eksempel være eieren av et skadeobjekt på annen manns grunn, eller bruksberettigede til vei eller tilleggsjord i allmenning. Dersom grunneier og fester eller annen rettighetshaver ikke er enige om hvem som har rett til naturskadeerstatning går eieren foran, jf. § 15 første ledd. Andre punktum viser til tredje ledd og innebærer at de erstatningsberettigede etter første punktum også kan søke om og få tilkjent erstatning for skader som har skjedd på eiendom nevnt i tredje ledd. Søksmålsadgangen for festere og andre rettighetshavere reguleres etter tvisteloven § 1-3.

Tredje ledd første punktum slår fast at skade på eiendom som tilhører staten, en kommune eller en fylkeskommune ikke erstattes. Etter andre punktum gjelder det samme for eiendom som tilhører selskap, foretak eller stiftelse m.v. som er dannet ved overføring av midler fra stat, kommune eller fylkeskommune, eller hvor noen av disse har en fremtredende økonomisk interesse. Avgrensningen viderefører gjeldende lov § 3 andre ledd.

Til kapittel 2 Vilkår for og utmåling av erstatning

Til § 4 Erstatningsvilkår

Paragrafen tar utgangspunkt i gjeldende rett, men departementet ser behov for å tydeliggjøre og samle vilkårene for å kunne kreve erstatning i én bestemmelse. Vilkårene for erstatning er nærmere omtalt i kapittel 11.

Etter første leddførste punktum ytes erstatning ved naturskade når det foreligger skade som direkte skyldes en naturulykke. Alle indirekte skader som følge av en naturulykke faller utenfor, for eksempel driftstap, driftsulempe, leieutgifter som er nødvendige for å drive virksomheten i påvente av gjenoppretting, samt reisekostnader. Bestemmelsen viderefører gjeldende rett på dette området, jf. gjeldende lov § 4 første ledd. Kravet til årsakssammenheng er strengere enn det som følger av alminnelig erstatningsrett, jf. kravet om at skaden skal direkte skyldes en naturulykke. Det innebærer at også nære avledede skader vil falle utenfor, for eksempel når en storm fører til at en båt skader en brygge.

Første punktum gir også eksempler på hva som ligger i begrepet naturulykke. En naturulykke er en enkelthendelse som fører til skader. Skader påført av ordinære naturkrefter over tid defineres ikke som en naturlykke. Dette er en videreføring av gjeldende lov § 4 første ledd, og tilsvarer den samme opplistingen som fremgår av naturskadeforsikringsloven § 1 andre punktum. Opplistingen av de ulike formene for naturulykke er ikke uttømmende, jf. ordlyden «så som». Naturulykker som flodbølge og meteornedslag vil derfor også kunne omfattes.

Andre ledd gir mulighet for å gjøre unntak i tilfeller der kravet til årsakssammenheng etter første ledd ikke er oppfylt. Unntaket omfatter skader som skyldes en nærliggende, men likevel ikke en direkte følge av en naturulykke. Adgangen til å gi unntak er begrenset, jf. ordlyden «særlige tilfeller». Dette skal forstås slik at skader som ikke oppfyller kravet til årsakssammenheng i første ledd i alminnelighet faller utenfor ordningen. Dersom det skal være aktuelt å gi erstatning etter denne bestemmelsen, må skaden skyldes en så nærliggende følge av naturulykken at det er vanskelig å skille mellom årsakene. Et relevant moment vil også være om det er mulig å forutse og å sikre seg mot slike følgeskader. Unntaket skal praktiseres strengt, slik at dagens etablerte forståelse av årsakskravet ikke uthules.

Tredje ledd viderefører gjeldende lov § 4 andre ledd andre punktum som innebærer at skade som umiddelbart skyldes nedbør eller isgang i utgangspunktet ikke erstattes. Nedbør eller isgang faller utenfor begrepet «naturulykke». Statens landbruksforvaltning kan imidlertid gjøre unntak dersom særlige forhold tilsier det. Nedbør og isgang kan gi naturulykkelignende skader av et slikt omfang at det å utelukke erstatning vil virke urimelig. For eksempel kan kraftig regn føre til dannelsen av såkalte «villbekker» som gjør skade på veianlegg og lignende. Det samme gjelder isgang, som under særlig høy vannstand kan forårsake skader på broer og andre faste installasjoner. Også dette unntaket skal praktiseres strengt, og praksis etter gjeldende lov vil være retningsgivende for adgangen til å yte erstatning etter denne bestemmelsen.

Til § 5 Grunnlag for erstatningsutmåling

Grunnlaget for erstatningsutmålingen er nærmere omtalt i kapittel 12. Paragrafen angir hva som er grunnlaget for erstatningen og hvordan erstatningen beregnes, og erstatter bestemmelser i gjeldende lov § 10.

Første leddførste punktum angir at erstatningen som hovedregel skal fastsettes på grunnlag av kostnadene ved nødvendige tiltak for å føre skadeobjektet tilbake til samme stand som rett før skadetidspunktet. Regelen forutsetter at det skal gjøres fradrag i kostnadsberegningen for slitasje på grunn av bruk og elde. Dersom et eldre slitt skadeobjekt blir erstattet med et nytt, vil dette gi skadelidte en gevinst som ikke skal dekkes av naturskadeerstatningsordningen. Kostnader som følge av strengere offentlige krav til konstruksjonsmåter og dimensjonering er å regne som ordinære gjenopprettingskostnader som dekkes. Utgangspunktet er at skaden skal gjenopprettes til slik den var rett før skaden skjedde. Dersom det koster mindre å gjenopprette skaden på en annen måte som vil gi skadelidte den samme nytten av eiendommen, skal det billigste tiltaket for gjenoppretting danne grunnlaget for erstatningsutmålingen.

Andre ledd sier at når kostnaden ved gjenoppretting er vesentlig større enn bruksverdien, eller skaden ikke kan gjenopprettes av andre grunner, skal erstatning ytes for den verdiforringelsen skaden har medført. Gjenopprettingskostnadene kan ikke være vesentlig høyere enn bruksverdien. Vesentlighetskravet danner derfor en ramme for forholdsmessighetsvurderingen som må gjøres i den konkrete saken. Bestemmelseninnbærer at det må være en forholdsmessighet mellom bruksverdien og gjenopprettingskostnaden. Forsvinner for eksempel et dekar dyrket mark ved en flom og det vil koste flere ganger verdien av arealet å bringe det tilbake til samme stand som det var i tidligere, vil dette ikke stå i forhold til verdien av arealet som har forsvunnet. Verdiforringelsen er tapet som følge av at skadeobjektet ikke kan brukes som tidligere, altså den tapte bruksverdien. Når bruksverdien fastsettes må man se hen til den bruksverdien skadeobjektet har og hva det brukes til.

Tredje ledd regulerer tap av løsøre. Løsøre skal alltid erstattes med gjenanskaffelsesverdien på skadetidspunktet.

Etter fjerde ledd er det prisforholdene på skadetidspunktet som skal legges til grunn for kostnadsvurderingen. I enkelte tilfeller kan det ta noe tid før skaden blir gjenopprettet. Dette kan innbære at det har skjedd en økning i pris på materialer, arbeidskraft og maskiner. Denne pristigningen er skadelidtes risiko. Det vil derfor være i skadelidtes interesse å gjenopprette skaden så raskt som mulig.

Femte ledd presiserer at utgifter til sikringstiltak ikke inngår i grunnlaget for erstatningsutmålingen. Det åpnes imidlertid for at enkle tiltak som har til hensikt å sikre mot nye naturskader eller videre skadeutvikling kan omfattes av loven, jf. § 7 om tilskudd til dekning av merkostnader.

Til § 6 Avkorting

Paragrafen erstatter gjeldende lov § 11. Spørsmålet om avkorting i erstatningen, er nærmere behandlet i kapittel 14.

Paragrafen gir hjemmel for å sette ned eller etter omstendighetene helt nekte erstatning når det foreligger grunnlag som nevnt i første ledd bokstav a til d. Lovforslaget § 6 innbærer at denne vurderingen tas som et ledd i erstatningsutmålingen. Avkortingsbeløpet vil normalt trekkes fra som en prosentandel, tilsvarende som det gjøres i forsikringssaker.

Første leddbokstav a gir hjemmel for å avkorte der gjenopprettingskostnaden overstiger bruksverdien. Denne bestemmelsen må ses i sammenheng med vilkåret i § 5 andre ledd. Selv om gjenopprettingskostnaden ikke er vesentlig større enn bruksverdien, kan det være tilfeller der det er rimelig at det foretas avkorting. Bestemmelsen må videre ses i lys av lovens formål, samt at det ikke er meningen at skadelidte skal oppnå en økonomisk gevinst.

Avkorting etter bokstav b kan skje når skadens inntreden eller omfang helt eller delvis skyldes svak konstruksjon sammenlignet med de påkjenninger eiendommen kan ventes å bli utsatt for, eller dårlig vedlikehold eller manglende tilsyn. Eksempler på dette kan være manglende drenering av veikonstruksjoner, dårlig vedlikehold av bruer, eller svake masseutfyllinger.

Etter bokstav c kan avkorting skje når den skadelidte kan lastes for ikke å ha forebygget skaden eller hindret skadens omfang.

Første ledd bokstav b og c tilsvarer avkortingsbestemmelsene i naturskadeforsikringsloven § 1 tredje ledd.

Etter bokstav d kan avkorting skje når gjenopprettingen medfører en verdistigning på skadeobjektet. Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 11 andre ledd nr. 4 og 6.

Av andre leddførste punktum følger at det ved avgjørelse etter første ledd bokstav b og c skal legges vekt på den skadelidtes forutsetninger for å innse hvilke krav som må stilles, skadelidtes mulighet for utbedring av mangelen, og forholdene ellers. Av andre punktum følger at avkorting ikke skal skje hvis den skadelidte bare er lite å legge til last. Andre ledd tilsvarer naturskadeforsikringsloven § 1 tredje ledd andre og tredje punktum. Dersom skadelidte ikke hadde eller kunne hatt kjennskap til for eksempel svak konstruksjon, skal det ikke avkortes. Det skal imidlertid mye til for at skadelidte kan unnskyldes for ikke å ha kjennskap til forholdene etter bokstav b. I vurderingen etter bokstav c vil det være naturlig å legge vekt på hvor lang tid skadelidte har hatt på seg til å iverksette et redningstiltak, kostnadene ved tiltaket, om tiltaket ville vært egnet til å forhindre skadens omfang, samt skadelidtes faktiske forutsetninger for å kunne iverksette tiltaket. At skadelidte ikke straks gjennomfører kostbare og omfattende tiltak til sikring kan være unnskyldelig, men kostnaden og omfanget av tiltaket tillegges mindre vekt desto lengre områdingstid skadelidte har hatt.

I vurderingen av om skadelidte har hatt mulighet til å forebygge og utbedre mangelen vil helse, faktisk mulighet til å være til stede og økonomiske forhold kunne spille en rolle. Økonomiske forhold vil imidlertid kun i særlig spesielle tilfeller tillegges vekt. Det er i utgangspunktet ingen unnskyldning at man lar være å vedlikeholde egen eiendom fordi man ikke har økonomi til å foreta vedlikeholdet. Det vises for øvrig til vurderingen i Ot.prp. nr. 31 (1993–1994) Om lov om endringer i naturskadeforsikringsloven og naturskadeloven (avkorting) kapittel 6.3, hvor følgende fremgår:

«Justisdepartementet er enig i at uttrykket «hans økonomiske evne» kan tas ut av lovteksten. Den skadelidtes økonomiske evne vil likevel være et moment ved vurderingen av «hans mulighet for utbedring av mangelen». Når økonomisk evne står som selvstendig vurderingstema, er det fare for at dette momentet kan få uforholdsmessig stor vekt i forhold til andre relevante momenter.»

Dersom det har skjedd skade på eiendommen tidligere, og skadelidte burde ha skjønt at han skulle ha sikret den skadde eiendommen for å forhindre ny naturskade, er dette et moment som gir grunnlag for avkorting etter andre ledd.

Til § 7 Dekning av merkostnader

Dekning av merkostnader er nærmere behandlet i kapittel 15.

Paragrafen erstatter gjeldende lov § 14 andre og tredje ledd.

Første ledd sier at det etter søknad fra skadelidte kan ytes tilskudd til dekning av merkostnader når skaden utbedres på en slik måte at faren for naturskade minskes. Merkostnadene må være knyttet direkte til tiltak som utføres som en naturlig del av gjenopprettingen av skaden, og som bidrar til å forsterke skadeobjektet. Merkostnader kan for eksempel være utgifter til større rørdimensjoner i en bekkelukning, til stikkrenner i en vei, eller til tiltak som bidrar til å forsterke en brukonstruksjon. Som merkostnader regnes også utgifter til mindre sikringstiltak som utføres i tilknytning til gjenopprettingen av skaden med tanke på å forhindre fremtidige naturskader. Utgifter til rene sikringstiltak faller utenfor.

Andre ledd slår fast at Kongen i forskrift kan fastsette vilkår for tilskudd til dekning av merkostnader, og nærmere regler for dekning av merkostnader.

Til § 8 Redningsomkostninger

Spørsmålet om erstatning for redningsomkostninger er nærmere behandlet i kapittel 16.

Etter gjeldende lov § 3 tredje ledd andre punktum kan det gis billighetserstatning for utlegg som skadelidte har hatt for å avverge en skade når særlige forhold tilsier det.

Første ledd viderefører adgangen til å få dekket redningsomkostninger, men det er ikke lenger krav om at det må foreligge særlige forhold. Skadelidte gis en rett til erstatning for redningsomkostninger basert på en skjønnsmessig vurdering. Retten er imidlertid begrenset til rimelige og nødvendige utlegg som skadelidte har hatt for å avverge eller begrense skadens omfang. Med redningsomkostninger menes kostnader til avvergende eller skadereduserende tiltak utført umiddelbart i tilknytning til en naturulykke. Det må være forholdsmessighet mellom kostnadene og naturskadens omfang og karakter. Det innebærer blant annet at det ikke kan kreves dekket redningsomkostninger som ville ha oversteget kostnadene ved en eventuell gjenoppretting av skaden. Kostnader for eget arbeid, tapt arbeidsfortjeneste mv. dekkes ikke.

Andre ledd slår fast at Kongen i forskrift kan fastsette vilkår og nærmere regler for dekning av redningsomkostninger.

Til § 9 Egenandel og minsteutbetaling

Egenandel og minsteutbetaling er nærmere behandlet i kapittel 17.

Første ledd erstatter gjeldende lov § 11 andre ledd nr. 1 om egenandel ved naturskade. Første punktum slår fast at det ved erstatning for naturskade som dekkes etter denne loven, skal trekkes en egenandel som fastsettes av Kongen. Andre punktum gir Kongen hjemmel til i forskrift å fastsette nærmere regler om egenandelen. Bestemmelsen erstatter gjeldende lov § 11 andre ledd nr 5.

Andre ledd gir Kongen hjemmel til i forskrift å fastsette at erstatning ikke utbetales dersom erstatningsbeløpet ikke overstiger et nærmere angitt minstebeløp. En tilsvarende bestemmelse er ikke gitt i gjeldende lov, men følger av takseringsforskriften § 15.

Til § 10 Reduksjon i erstatningene ved større naturulykker

Paragrafen er en videreføring av gjeldende lov § 16, som er nærmere omtalt under kapittel 3.1.

Bestemmelsen i gjeldende lov har ikke vært brukt i praksis, men videreføres likevel slik at det foreligger en hjemmel til å foreta reduksjoner i erstatningene dersom det ikke bevilges tilstrekkelige midler. Se særmerknad til § 16 i Ot.prp. nr. 12 (1993–1994) for nærmere omtale av bestemmelsen.

Til Kapittel 3 Avgjørelsesmyndighet, krav til søknaden, saksbehandling m.m.

Til § 11 Ansvarlig myndighet

Bestemmelsen fastslår at Statens landbruksforvaltning er ansvarlig myndighet for behandling av søknader om erstatning for naturskader. Dette er nærmere omtalt i kapittel 9.4.

Til § 12 Innsending av søknad og søknadsfrist

Det følger av første punktum at søknad om erstatning skal sendes Statens landbruksforvaltning på et fastsatt skjema. Søknadsfristen er tre måneder etter at skaden har skjedd. Dette er samme søknadsfrist som etter gjeldende lov § 7 første ledd første punktum.

Andre punktum viderefører dagens § 7 første ledd andre punktum. Forvaltningen vil etter en konkret vurdering kunne gi oppreisning for oversittelse av fristen dersom særlige grunner taler for det. Med særlige grunner menes tilfeller hvor skadelidte på grunn av sykdom, andre inntrufne omstendigheter eller mangel på faktiske muligheter ikke har hatt mulighet til å gjøre seg kjent med skaden. Det kan for eksempel være umulig for skadelidte å oppdage en skade som er skjult av snø. Avslag på grunn av oversittelse av søknadsfristen kan påklages til Klagenemnda.

Til § 13 Dokumentasjon og taksering

Krav til dokumentasjon og taksering er nærmere omtalt i kapittel 9.4

Første ledd slår fast at skadelidte har ansvaret for å dokumentere at det har skjedd en naturskade, og hvilke kostnader som er nødvendige for å gjenopprette skaden.

Slik dokumentasjon kan, foruten utfyllende dokumentasjon av selve skaden, være egenoppgave over antatte eller pådratte kostnader ved gjenoppretting, takst innhentet fra taksmann, kostnadsoverslag fra entreprenør eller andre anbud.

Av andre ledd går det fram at Statens landbruksforvaltning avgjør om det er nødvendig for staten å innhente supplerende takst for å kunne opplyse saken, og dermed sikre at verdsettingen skjer en forsvarlig måte. Behovet for supplerende takst vil avhenge av skadens omfang, hvor store kostnader som er krevd dekket og hvor kompliserte vurderinger som må gjøres i forhold til om de oppgitte tiltak er rene gjenopprettingsarbeider, sikringstiltak eller merkostnader. I tillegg vil det kunne være tilfeller hvor skadelidte av ulike grunner ikke er i stand til å sørge for tilstrekkelig dokumentasjon, og at det derfor er nødvendig at Statens landbruksforvaltning innhenter takst.

Tredje ledd gir Kongen hjemmel til i forskrift å gi nærmere regler om søknadens innhold og om taksering.

Til § 14 Utbetaling og bruk av erstatningen

Første ledd viderefører i stor grad reglene i §§ 14 og 15 i gjeldende lov, men med enkelte endringer. Det følger av første leddførste punktum at erstatningen skal brukes til gjenoppretting, og at den utbetales når skadelidte kan dokumentere at gjenoppretting er skjedd. Dette innbærer at skadelidte i utgangspunktet må dekke kostnadene selv og siden få dem refundert. Utbetaling vil som en hovedregel først skje når skadelidte har dokumentert at gjenoppretting er gjennomført.

Etter andre punktum kan skadelidte etter søknad få utbetalt erstatningen til fri rådighet, dersom særlige grunner foreligger. «Særlige grunner» kan for eksempel være der skadelidte anser det som mer hensiktsmessig å kjøpe seg inn i en eksisterende vei enn å gjenopprette skaden på sin egen vei. Hvorvidt det foreligger særlige grunner beror på en konkret vurdering. Etter tredje punktum faller erstatningskravet bort dersom vilkårene for utbetaling ikke er oppfylt innen tre år etter at erstatningen ble endelig fastsatt. Fjerde punktum åpner for at Statens landbruksforvaltning etter søknad fra skadelidte kan forlenge fristen.

Etter andre leddførste punktum kan det etter søknad utbetales forskudd på erstatningen. Hvorvidt forskudd vil bli gitt, vil i stor grad bero på hvor mye det koster å gjenopprette skaden, og behovet for forskudd. Det kan gis helt eller delvis forskudd. Forskudd på hele erstatningen kan kun gis i særskilte tilfeller. Det vanlige vil være at det gis forskudd etter hvert som gjenopprettingsarbeidene blir gjennomført. Forskudd kan etter andre punktum gjøres betinget av at skadelidte dokumenterer at forskuddet skal anvendes i tråd med erstatningsvedtaket. Skadelidtes dokumentasjon kan for eksempel være opplysninger om hvem som har fått i oppdrag å gjennomføre gjenopprettingen, eller at skadelidte gir en transporterklæring for hele eller deler av erstatningsbeløpet til denne oppdragstakeren. Tredjepunktum viderefører gjeldende lov § 15 andre ledd fjerde punktum om at vedtak om forskudd ikke kan påklages.

Dersom erstatning utbetales til fri rådighet, utbetales beløpet straks vedtaket er fattet, jf. tredje ledd. Det samme gjelder for utbetaling av erstatning for verdiforringelse og for gjenanskaffelse av løsøre, jf. § 5 andre og tredje ledd.

Fjerde ledd bestemmer at Kongen i forskrift kan gi nærmere bestemmelser om vilkår, dokumentasjon og kontroll for utbetaling av erstatning. Det vil være naturlig at forskriften utdyper de tilfellene hvor det for eksempel kan settes vilkår om at gjenopprettingen skjer på en bestemt måte, samt at mottaker av erstatning må godta kontroll i forbindelse med utbetaling av erstatning, herunder at skadelidte er forpliktet til å gi Statens landbruksforvaltning nødvendige opplysninger. Forskriften bør også skissere nødvendige dokumentasjonskrav for utbetaling av erstatning. Etter §§ 19 og 21 i gjeldende takseringsforskrift er kontrollmyndigheten lagt til kommunen og Fylkesmannen. Departementet legger til grunn at denne myndigheten skal legges til Statens landbruksforvaltning.

Det er for øvrig skadelidte selv som har ansvaret for at gjenoppretting av naturskade skjer i henhold til gjeldende lover og regelverk. I noen tilfeller vil det være behov for å innhente for eksempel tillatelser etter plan- og bygningsloven, kulturminneloven eller vannressursloven. Nødvendige tillatelser er en forutsetning for utbetaling av erstatningen.

Til § 15 Tvist om hvem som har rett til erstatning

Etter § 3 kan både eier, fester og andre rettighetshavere ha krav på erstatning. Spørsmålet om hvem som skal ha rett til erstatning (personkretsen) er nærmere behandlet i kapittel 10. § 15 er ny som lovbestemmelse.

Eier har som utgangspunkt full råderett over sin eiendom. Første ledd første punktum gir derfor eier forrang foran fester og andre rettighetshavere når det er tvist om hvem som har rett til naturskadeerstatning. Etter andre punktum kan en rettighetshaver likevel kreve erstatningen dersom det foreligger en dokumentert rett gjennom en avtale, eller en rettskraftig avgjørelse som viser at han har den økonomiske interessen i og rådigheten over skadeobjektet, jf. § 3 andre ledd. Dette kan for eksempel være dokumentasjon av rettighet til en vei.

Dersom det er tvist om eierforholdene til et skadeobjekt må dette avklares partene imellom. Forvaltningen vil da stoppe saksbehandlingen inntil avgjørelse i tvisten foreligger. Når tvisten ikke gjelder selve eierforholdet, men hvem av eier eller rettighetshaver som skal ha erstatningen, følges forrangsregelen i første ledd.

Andre ledd bestemmer at dersom både eier og fester, eller annen rettighetshaver har rett til erstatning, kan rettighetshaverne ikke motsette seg at hele erstatningen utbetales til den som har gjenopprettet skaden. Dersom skaden allerede er gjenopprettet vil erstatningen altså bli utbetalt til den av partene som har gjenopprettet skaden.

Til § 16 Regress

Paragrafen erstatter gjeldende lov § 6. Spørsmålet om statens adgang til å søke regress hos tredjeperson er nærmere behandlet i kapittel 18.

Første ledd bestemmer at staten trer inn i skadelidtes eventuelle erstatningskrav mot en tredjeperson som på grunn av sine handlinger eller unnlatelser har bidratt til at skadeomfanget har blitt mer omfattende enn det ellers ville ha vært. Skadelidtes krav mot tredjepersonen går dermed automatisk over til staten, og er ikke som etter gjeldende lov § 6 første ledd tredje punktum avhengig av at skadelidte må reise søksmål. Staten trer inn i den utstrekning det utbetales erstatning etter loven her.

Statens regresskrav begrenses av det ansvar tredjeperson har i forhold til skadelidte. Det gjelder for eksempel der tredjeperson er ansvarlig for en mindre del av skaden enn det statens ansvar etter naturskadeordningen omfatter. Regress kan være aktuelt i tilfeller hvor kommunen har gitt byggetillatelse i et ras- eller flomutsatt område, eller der tredjepersons tiltak eller virksomhet har bidratt til omfanget av naturulykken.

I andre ledd er det bestemt at Kongen i forskrift kan gi nærmere bestemmelser om behandlingen av regresskrav, herunder bestemmelser om at det skal gis forhåndsvarsel om at regresskrav vurderes fremmet.

Til § 17 Tilbakebetaling

Bestemmelsen regulerer krav om tilbakebetaling av feilaktig utbetalt erstatning.

Det er flere ulovfestede grunnlag for tilbakebetalingskrav. For det første kan man kreve tilbakebetaling som følge av erstatningsbetingende forhold hos betalingsmottageren. Den urettmessige betalingen skyldes uaktsomhet hos betalingsmottager. Lovforslaget her er ikke ment å være uttømmende når det gjelder adgangen til å søke tilbakebetaling etter ulovfestede regler om erstatning. Det vises i denne sammenheng til Rt. 2012 s. 1444 som sa at tilbakebetalingsregelen i folketrygdloven § 22-15 ikke var til hinder for at urettmessig mottatt trygd alternativt kan kreves tilbake med hjemmel i det alminnelige erstatningsrettslige skyldansvaret. Det samme er ment å gjelde for lovforslaget her.

For det andre kan man kreve tilbakebetaling etter læren om condictio indebiti. Denne bygger på en avveining mellom oppgjørshensynet og korreksjonshensynet. Relevante momenter på dette området er blant annet i hvilken grad partene har ansvar for at betalingen er feil, partenes profesjonalitet og hvor lang tid som er gått. Lovforslaget her går noe lenger enn reglene om condictio indebiti. Lovforslaget er derfor ment å være uttømmende på dette området slik at bestemmelsen kommer i stedet for reglene om condictio indebiti.

Første ledd gir hjemmel til å kreve utbetalt erstatning tilbakebetalt dersom noen «i strid med redelighet og god tro» har mottatt erstatning, eller dersom utbetalingen har vært større enn de reelle gjenopprettingskostnadene. Relevante momenter ved vurderingen er blant annet i hvilken grad partene har ansvar for at betalingen er feil, partenes profesjonalitet og hvor lang tid som er gått siden utbetalingen skjedde.

Etter andre leddførste punktum kan utbetalt erstatning også kreves tilbakebetalt dersom skadelidte, eller noen som har handlet på skadelidtes vegne, har gitt feilaktige eller mangelfulle opplysninger. Feilaktig utbetaling kan også kreves tilbake dersom skadelidte har fått dekket tapet på annen måte, for eksempel ved at det i ettertid viser seg at skadelidte har fått dekket skaden hos sitt forsikringsselskap. Andre punktum innholder en hjemmel for forvaltningen til å kreve tilbakebetalt erstatningsbeløp som er utbetalt på grunn av feil fra forvaltningens side.

Lovens ordlyd er ikke til hinder for en konkret rimelighetsvurdering fra forvaltningens side når krav om tilbakebetaling er aktuelt. I vurderingen av om det skal kreves tilbakebetaling etter denne bestemmelsen bør det legges vekt på om skadelidte kan bebreides, tiden som har gått siden den feilaktige utbetalingen fant sted, om skadelidte har innrettet seg i tillit til utbetalingen og mulighetene for skadelidte til å oppdage feilen.

Til § 18 Overdragelse og transport av erstatning

§ 18 første ledd er en videreføring av gjeldende lov § 17 første ledd. Som følge av forslaget om innføring av ny forvaltningsmodell er fondsstyret erstattet med Statens landbruksforvaltning. Det er i tillegg foretatt enkelte språklige justeringer.

Første leddførste punktum slår fast at krav om erstatning ikke kan overdras uten samtykke fra Statens landbruksforvaltning. Overdragelse av krav om erstatning kan for eksempel være aktuelt i forbindelse med arv eller der en eiendom eller festerett skifter eier før gjenoppretting har skjedd. Det følger av første leddandre punktum at krav om erstatning ikke kan gjøres til gjenstand for utlegg, eller arrest, eller inndras i konkursbo eller insolvent dødsbo. Det vil ikke være i tråd med lovens formål dersom erstatningsbeløpet skulle gå til å dekke eventuelle krav fra skadelidtes kreditorer.

I andre ledd fremgår det at selve erstatningsbeløpet kan transporteres. Siden erstatningsbeløpet som hovedregel ikke utbetales før gjenoppretting har skjedd, vil en transporterklæring i noen tilfeller gjøre det enklere å få noen til å gjennomføre gjenopprettingsarbeidene. Dette innbærer ikke at mottaker av beløpet får partsrettigheter i erstatningssaken. Andre ledd er ny som lovbestemmelse.

Til § 19 Forenklet saksbehandling ved store naturulykker

Paragrafen gir Kongen hjemmel til i forskrift å bestemme at saksbehandlingsreglene i §§ 13 og 14, og forskrifter om saksbehandlingen gitt med hjemmel i disse bestemmelsene, kan fravikes midlertidig ved store naturulykker. Bestemmelsen er tenkt benyttet enten som hjemmel for å gi generelle bestemmelser i forskrift om forenklet saksbehandling, eller som hjemmel for å gi særskilt forskrift i forbindelse med en katastrofelignende naturulykke som fører til naturskader over et stort område, og som rammer et stort antall personer. Kongen vil da om nødvendig kunne fastsette enklere regler for dokumentasjon, taksering og kontroll mv. Erfaringer fra Østlandsflommen i 1995 viser behovet for en slik unntaksbestemmelse.

Til Kapittel 4 Klage- og søksmålsadgang

Til § 20 Klage

Paragrafen viderefører dagens ordning med klageadgang og et eget klageorgan i naturskadesaker, jf. gjeldende lov §§ 18 første ledd og 19 første ledd.

Første punktum bestemmer at skadelidte kan klage over vedtak fattet av Statens landbruksforvaltning til Klagenemnda for naturskadesaker. I andre punktum er klagefristen satt til tre uker etter at vedtak om erstatning er mottatt. Av tredje punktum fremgår det at bestemmelsene i forvaltningsloven kapittel VI gjelder med mindre annet følger av lovforslaget.

Klagen skal rettes til Statens landbruksforvaltning for uttalelse og ny vurdering. Statens landbruksforvaltning skal altså prøve sitt vedtak på nytt etter klagen. Dersom Statens landbruksforvaltning opprettholder vedtaket, sendes saken til Klagenemnda for endelig avgjørelse. Det er ikke adgang til å påklage Klagenemndas vedtak. Loven etablerer derved en to-instans behandling av klager slik det følger av forvaltningsloven § 28. Nemnda kan vurdere alle sidene av vedtaket fattet i første instans. Nemndas avgjørelser kan bare overprøves av domstolene. Klagereglene er nærmere omtalt i kapittel 9.4.

Av andre ledd følger at krav om dekning av sakskostnader etter forvaltningslovens § 36, avgjøres av Statens landbruksforvaltning. Statens landbruksforvaltnings avgjørelse om sakskostnader kan påklages til Klagenemnda. Et krav om sakskostnader sikres dermed en to-instans behandling.

I tredje ledd første punktum er det bestemt at Kongen er klageinstans for avgjørelser Statens landbruksforvaltning tar om partsinnsyn etter forvaltningsloven kapittel V, i saker som behandles etter loven her. Det samme gjelder etter andre punktum for avgjørelser Statens landbruksforvaltning tar om innsyn etter offentleglova, i saker som behandles etter lovforslaget.

Til § 21 Klagenemnda for naturskadesaker

Første leddførste punktum bestemmer at Klagenemnda for naturskadesaker skal bestå av fem medlemmer med personlige stedfortredere. Etter andre punktum oppnevnes nemndas medlemmer av Kongen, for fem år av gangen. Nemnda skal bestå av to jurister og tre fagkyndige, jf. tredje punktum. De tre fagkyndige medlemmene må ha en fagkompetanse som er relevant innen naturskadeområdet. Kompetanse innenfor for eksempel bygg og anlegg, landbruk og vassdrag vil være relevant. Fjerde punktum sier at nemndas leder skal være jurist.

Andre ledd første punktum slår fast at Klagenemnda skal være et uavhengig forvaltningsorgan, administrativt underlagt Kongen og departementet. Det følger av andre punktum at Kongen eller departementet ikke kan gi instruks om eller omgjøre nemndas utøvelse av myndighet i enkeltsaker. Nemndas stilling er nærmere omtalt i kapittel 9.4.

Tredje ledd gir Kongen hjemmel til i forskrift å gi nærmere bestemmelser om Klagenemndas sammensetning og organisering.

Til § 22 Søksmålsadgang

Bestemmelsen viderefører reglene om søksmålsadgang etter gjeldende lov § 19 andre ledd. Søksmål kan ikke reises med mindre skadelidte har benyttet adgangen til å klage til Klagenemnda. Søksmål må reises innen tre måneder etter at Klagenemndas vedtak er mottatt.

Til Kapittel 5 Ikrafttredelse, overgangsbestemmelser og endringer i andre lover

Til § 23 Ikrafttredelse

Bestemmelsen slår fast at loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

Til § 24 Overgangsbestemmelser

Første ledd første punktum slår fast at naturskader som er meldt inn til lensmann, namsfogd eller politistasjon med sivile rettspleieoppgaver før lovens ikrafttredelse skal oversendes Statens landbruksforvaltning for videre behandling. Statens landbruksforvaltning skal fastsette skadetakst basert på skadelidtes dokumentasjon og øvrige dokumenter i saken, og utmåle erstatning i ett og samme vedtak. Dersom rettskraftig takst (lensmannsskjønn) foreligger, skal Statens landbruksforvaltning legge taksten til grunn for erstatningsvedtaket, jf. første ledd tredje punktum. En eventuell klage over vedtaket fra Statens landbruksforvaltning avgrenses i slike tilfeller til selve erstatningsutmålingen.

Det følger av andre ledd at klagesaker som ikke er behandlet før lovens ikrafttredelse, behandles av Klagenemnda for naturskader.

Erstatningssaker som følge av en naturulykke som har inntrådt før lovens ikrafttredelse skal behandles etter tidligere regler så langt de passer. Overgangsbestemmelsene vil imidlertid føre til at den ordinære saksbehandlingen skjer etter ny forvaltningsmodell.

Til § 25 Endringer i andre lover

Til nr. 1. Lov 25. mars 1994 nr. 7 om sikring mot og erstatning for naturskader (naturskadeloven)

Lovens nye tittel foreslås endret til lov om sikring mot naturskader. Overskriftene til kapittel 1 til 4, og overskriftene foran §§ 3, 7, 11, 18, 20, 23 og 24 blir unødvendige i og med at erstatningsbestemmelsene i loven foreslås opphevet og erstattet av ny lov. Overskriftene foreslås derfor opphevet.

Til §§ 1 til 19

Det foreslås at erstatningsbestemmelsene i gjeldende lov oppheves. Gjeldende lovs bestemmelser om ordningen med tilskudd til sikring foreslås videreført. Forslagene innebærer at §§ 1 til 19 oppheves.

Til § 20

I § 20 første ledd foreslås det å tilføye en henvisning til naturskadeerstatningsloven § 4 første ledd som beskriver hva som ligger i begrepet naturskade.

Til § 24

Gjeldende lov § 24 sjette ledd foreslås opphevet som følge av at erstatningsbestemmelsene i gjeldende naturskadelov oppheves.

Til nr. 2. Lov 16. juni 1989 nr. 70 om naturskadeforsikring (naturskadeforsikringsloven)

Til § 1 fjerde ledd

Endringen i § 1 fjerde ledd er av redaksjonell karakter. Henvisninger til gjeldende naturskadelov endres til en henvisning til lov om sikring mot naturskader.

Til § 2 første ledd

Endringene er av redaksjonell karakter. Henvisningen til ankenemnda for Statens naturskadefond endres til Klagenemnda for naturskadesaker. Henvisningene til naturskadeloven § 18 erstattes av en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i naturskadeerstatningsloven § 21.

Til § 2 andre ledd

Endringen er av redaksjonell karakter. Henvisninger til gjeldende naturskadelov endres til lov om sikring mot naturskader.

Til § 3 fjerde ledd

Endringene er av redaksjonell karakter. Henvisningen til ankenemnda for Statens naturskadefond endres til Klagenemnda for naturskadesaker. Henvisningene til naturskadeloven § 18 erstattes av en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i naturskadeerstatningsloven § 21.

Til nr. 3. Lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr (rettsgebyrloven)

Til § 11 fjerde ledd

Som følge av at ordningen med lensmannsskjønn foreslås avskaffet, og at adgangen til overskjønn ikke lengre vil være tilstede, foreslås det at rettsgebyrlovens § 11 fjerde ledd annet punktum oppheves.

Til nr. 4. Lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom (oreigningslova)

Til § 30 nr. 27

I oreigningsloven § 30 nr. 27 er det henvist til lov 25. mars 1994 nr 7 om sikring mot og erstatning for naturskade (naturskadeloven). Henvisningen endres til lov 25. mars 1994 nr. 7 om sikring mot naturskader.

Til dokumentets forside