Prop. 80 L (2013–2014)

Lov om erstatning for naturskader (naturskadeerstatningsloven)

Til innholdsfortegnelse

12 Grunnlag for erstatningsutmåling

12.1 Gjeldende rett

Takstsummen eller skadelidtes egenoppgave er utgangspunktet for fastsetting av erstatning. Det vil si kostnadene ved at skadeobjektet blir gjenopprettet. Dersom gjenoppretting ikke er mulig skal erstatningsgrunnlaget tilsvare verdiforringelsen av skadeobjektet. Erstatningsgrunnlaget behandles nærmere i dette kapittel og i kapittel 13, der grensen mellom gjenoppretting og sikring omtales. Eventuell avkorting etter gjeldende lov § 11 skal dernest trekkes fra, se nærmere omtale i kapittel 14. For sameiere følger det av § 12 at takstsummen (grunnlaget for erstatningsutmålingen) fordeles i henhold til hver sameieandel før det gjøres eventuell avkortning etter § 11.

Gjenoppretting av skaden

Det følger av § 10 første ledd i gjeldende lov at dersom skaden kan gjenopprettes, settes taksten til omkostningene ved det. Tredje ledd slår fast at dersom skaden ikke kan gjenopprettes, skal taksten settes til den verdiforringelse som skaden har medført.

Begrepet «gjenoppretting» innebærer at taksten som hovedregel skal settes til kostnaden ved å tilbakeføre objektet til den stand det var rett før naturulykken. Lovbestemmelsen har i rettspraksis vært tolket til å omfatte både et krav om at skaden rent fysisk og teknisk må kunne gjenopprettes, samt et krav om at det må være økonomisk forsvarlig og rimelig at skaden skal gjenopprettes.

I kjennelse fra Borgarting lagmannsrett av 7. juli 2006 (LB-2005–63069, RG-2006–1615) er følgende omtalt:

«Spørsmålet om hva som kan gjenopprettes har også en annen side, nemlig til hva som er fysisk gjennomførbart. Det finnes skader som ikke kan gjenopprettes. Det finnes også skader som ikke kan gjenopprettes uten uforholdsmessig kostnad sett i forhold til nytten, eller hvor gjenoppretting bare kan skje ved at skadeobjektets karakter eller tilstand endres vesentlig. Forarbeidene gir ikke veiledning om hvordan forutsetningen «Kan skaden gjenopprettes…» i lovens § 10 skal forstås. Sammenholder man med lovens regler om sikring, finner retten at forutsetningen dekker noe mer enn at gjenoppretting må være fysisk og rettslig mulig. Den må også dekke de tilfeller hvor gjenoppretting vil være meningsløs fordi den er uten nytte eller fordi nytten står i åpenbart misforhold til kostnadene.»

I kjennelse fra Borgarting lagmannsrett av 19. februar 2007 (LB2005–167470, RG-2007–879) er dette synet videreført. Retten bemerker følgende:

«Med hensyn til rettsanvendelsen bemerker lagmannsretten videre, for så vidt gjelder forståelsen av uttrykket « kan....gjenopprettes » i naturskadelovens § 10 første ledd første punktum, at partene nå er enige om at dette også innebærer en økonomisk begrensning, ikke bare en faktisk.»

I kjennelse fra Borgarting lagmannsrett 5. juli 2007 (LB-2005–141641, RG-2007–1074) har retten uttalt følgende om når en skade kan gjenopprettes:

«For øvrig antar lagmannsretten at man ved vurderingen av om en skade kan gjenopprettes, slik dette uttrykket må forstås, skal legge vekt på kostnadene ved gjenoppretting. Står kostnadene ved gjenoppretting i et åpenbart og betydelig misforhold til det økonomiske tapet ved naturskaden, må taksten beregnes etter verdiforringelsen skaden har medført i medhold av unntaksregelen i § 10 tredje ledd. Det må iallfall gjelde hvis skaden ikke har medført noen verdiforringelse eller verdiforringelsen er liten.»

Høyesterett har i dom fra 2011 (Rt. 2011 s. 105) slått fast tidligere avgjørelser fra Borgarting lagmannsrett. Førstvoterende uttaler følgende:

«Partene er enige om at taksering etter naturskadeloven § 10 første ledd må undergis en økonomisk forholdsmessighetsbegrensning, jf. blant annet to avgjørelser av Borgarting lagmannsrett inntatt i RG-2006–1615 og RG-2007–1074. Begge avgjørelsene ble forsøkt påanket til Høyesterett, men ble nektet henvist etter tvistemålsloven § 373 tredje ledd nr. 1, fordi Høyesteretts kjæremålsutvalg fant det «klart» at anken ikke kunne føre frem, jf. HR-2006–1957-U og HR-2007–1405-U. Da lagmannsrettens avgjørelser ikke er prøvd av Høyesterett, har de ikke samme rettskildemessige vekt som en høyesterettsdom. Jeg finner derfor grunn til å bemerke at jeg er enig i det rettslige standpunkt avgjørelsene bygger på, og knytter innledningsvis enkelte bemerkninger til dette.
For at omkostningene ved gjenoppretting skal kunne kreves erstattet, må gjenoppretting etter den nevnte rettspraksis ikke bare være fysisk, men også økonomisk mulig. Mitt syn er at anvendelsen av naturskadeloven § 10 første ledd forutsetter at «de ressurser som kan kreves for å gjennomføre gjenoppretting, må stå i et rimelig forhold til det som søkes oppnådd, nemlig opprettholdelse av bruksverdien.»

Bruksverdi

Erstatning for naturskade skal bidra til gjenoppretting av skadeobjektet. Det følger av praksis etter gjeldende lov § 10 første ledd, jf. § 11 andre ledd punkt 2 at skadelidte ikke har krav på erstatning som vesentlig overstiger den bruksverdi objektet har for skadelidte. Erstatningen kan dermed reduseres avhengig av skadeobjektets bruksverdi. Dersom objektet ikke har noen praktisk bruksverdi, kan erstatningen settes lik null.

I Borgarting lagmannsretts kjennelse fra 7. juli 2006 (LB-2005–63069, RG-2006–1615) gjengis følgende om bruksverdien som grunnlag for takseringen:

«Lovens kapittel 2 er en erstatningsordning, og etter vanlige erstatningsrettslige prinsipper vil det naturlige utgangspunkt være at det er skadelidtes økonomiske tap som skal erstattes. Det økonomiske tap har imidlertid ingen sentral plass i loven, som derimot benytter begrepet «bruksverdi» som uttrykk for det som skal takseres etter § 10 første ledd, og «verdiforringelse» om det som skal takseres for det tilfelle at gjenoppretting ikke kan skje, jf. § 10 tredje ledd.»

Erstatning til gjenoppretting med utgangspunkt i eiendommens bruksverdi stod også sentralt i Høyesteretts dom fra 2011 (Rt. 2011 side 105) som gjengitt over.

Avkortingsregelen i § 11 andre ledd punkt 2 må ses i sammenheng med § 10 første ledd, og er ment å skape forholdsmessighet mellom gjenopprettingskostnadene og objektets bruksverdi. Borgarting lagmannsrett har i kjennelse av 19. februar 2007 (LB-2005–167470, RG-2007–879) omtalt dette på følgende måte:

«Av lovens system følger at taksten må gi styret i naturskadefondet tilstrekkelig grunnlagsmateriale til at styret kan foreta en vurdering etter § 11 annet ledd. I § 11 annet ledd nr. 2 heter det blant annet at erstatningen kan nedsettes «hvis gjenanskaffelsesverdien er vesentlig større enn bruksverdien». I § 11 annet ledd nr. 6 heter det at erstatningen kan nedsettes hvis den ellers «ville bli større enn skadelidtes økonomiske tap».
For ordens skyld bemerker lagmannsretten, i relasjon til § 11 annet ledd nr. 2, at «gjenanskaffelse» for alle praktiske formål må tilsvare «gjenopprettelse» i § 10 første ledd første punktum.»

Bestemmelsen i § 11 andre ledd punkt 2 oppstiller et vesentlighetskrav, herunder at erstatningen kan nedsettes eller helt nektes dersom skaden har rammet ting som ikke har bruksverdi eller hvis gjenanskaffelsesverdien (gjenopprettingskostnadene) er vesentlig større enn bruksverdien. I en rettskraftig dom fra Eidsivating lagmannsrett (LE-2009–123247) ble tingrettens overskjønn opphevet, da tingretten hadde godkjent gjenopprettingskostnader som var ca. seks ganger høyere enn bruksverdien. Lagmannsretten konstaterte at kostnadene ved gjenoppretting sto i et åpenbart misforhold til de aktuelle skadeobjektenes bruksverdi. Statens anførsel om at gjenopprettingskostnaden sto i et vesentlig misforhold til tapet i bruksverdi ble således lagt til grunn av domstolen.

12.2 Høringsforslaget

SLF foreslår å kodifisere etablert forvaltnings- og rettspraksis, jf. høringsforslaget § 5. Dette gjelder i første rekke reglene om skillet mellom erstatning for gjenoppretting av skade og hva som anses som sikringstiltak, jf. kapittel 13. Det foreslås videre at erstatningen i første rekke skal gjøre det mulig å opprettholde eiendommens bruksverdi, at det må være en økonomisk forholdsmessighet mellom eiendommens bruksverdi og kostnadene ved gjenoppretting (erstatningen), samt at gjenoppretting betyr å føre eiendommen tilbake til tilstanden rett før skadetidspunktet.

12.3 Høringsinstansenes syn

Ankenemnda er enig i høringsforslaget og uttaler:

«Ankenemnda er enig i at gjenopprettingskostnaden ikke bør erstattes dersom bruksverdien, evt. salgsverdien, ligger vesentlig lavere enn gjenopprettingskostnaden. Det kan med fordel komme frem av lovteksten, dvs. annet avsnitt, at skadelidte ikke kan kreve dekket kostnadene til gjenoppretting når denne kostnaden vesentlig overstiger den verdiforringelse som skaden medfører. Verdiforringelse bør beregnes på samme måte som ved avståelse ved ekspropriasjon.»

12.4 Departementets vurderinger

Departementet foreslår at bestemmelsen om erstatningsgrunnlaget utformes på en annen måte enn det høringsforslaget legger opp til. Departementet foreslår en klarere avgrensning av hva som defineres som erstatningsvilkår som omtalt under kapittel 11, og hva som er å regne som grunnlag for erstatningsutmåling. Se merknader til lovforslaget §§ 4 og 5.

Hovedregelen for fastsetting av erstatning følger av lovforslaget § 5 første ledd. Det er de nødvendige tiltak for å føre skadeobjektet tilbake til samme stand som rett før skadetidspunktet som skal erstattes. Departementet ser ingen grunn til å fravike innholdet i gjenopprettingsbegrepet slik det er fortolket gjennom langvarig forvaltnings- og rettspraksis. Både de faktiske mulighetene for gjenoppretting, samt de økonomiske sidene ved gjenopprettingstiltak må legges til grunn i den forholdsmessighetsvurderingen som må foretas. Dersom skaden ikke kan gjenopprettes, følger det av lovforslaget § 5 andre ledd at erstatningen skal ta utgangspunkt i den verdiforringelse skaden har medført.

Departementet mener også at erstatningen fortsatt skal vurderes mot skadeobjektets bruksverdi, og foreslår at denne regelen videreføres i ny lov. Kravet om forholdsmessighet mellom bruksverdi og gjenopprettingskostnader bør etter departementets vurdering komme tydeligere frem av lovens ordlyd enn det som er tilfellet etter gjeldende lov. Departementet støtter Ankenemnda i at det bør fremgå av lovteksten at gjenopprettingskostnaden ikke må være vesentlig større enn bruksverdien. Departementet foreslår derfor i § 5 andre ledd at dersom gjenopprettingskostnaden er vesentlig større enn bruksverdien eller gjenoppretting ikke kan skje av andre grunner, erstattes den verdiforringelsen skaden har medført.

Utgangspunktet er at erstatningen skal tilsvare gjenopprettingskostnaden sett i lys av bruksverdien skadeobjektet har for skadelidte. Lovens formål legger imidlertid til grunn at erstatningen skal bidra til at skadelidtes skal kunne fortsette sin virksomhet. Vesentlighetskravet må derfor vurderes konkret i den enkelte sak. I enkelte tilfeller kan det være særlig viktig for skadelidte at gjenoppretting skjer for at virksomheten kan videreføres selv om gjenopprettingskostnaden er noe høyere enn bruksverdien. Lovforslaget § 5 andre ledd er en tydeliggjøring av gjeldende rett, og innebærer således ingen endring av den forståelsen som følger av praksis.

I kapittel 6 fremgår det at bestemmelser om sikringstiltak ikke lenger skal være en del av den nye loven. Som en følge av forslaget om at loven ikke lenger skal regulere tiltak mot sikring, mener departementet det er behov for en bestemmelse som presiserer at utgifter til sikringstiltak ikke erstattes med mindre annet fremgår av loven her. Dette fremgår nå av lovforslaget § 5 femte ledd.

Departementet mener for øvrig at det ikke er nødvendig å videreføre gjeldende lov § 12 første punktum om at takstsummen (grunnlaget for erstatningsutmålingen) skal fordels mellom sameierne i forhold til deres eierandel, da dette følger av sameieloven.

Til dokumentets forside