Prop. 80 L (2013–2014)

Lov om erstatning for naturskader (naturskadeerstatningsloven)

Til innholdsfortegnelse

9 Overgang til en ren forvaltningsmodell

9.1 Gjeldende rett

Naturskadeloven regulerer behandling av søknader om naturskadeerstatning i to ulike spor. Som hovedregel skjer det først en rettslig prosess etter skjønnsprosessloven som starter med lensmannsskjønn, deretter en forvaltningsbehandling med endelig vedtak om erstatning. Se kapittel 3.2 for nærmere omtale av saksgangen etter dagens lov.

Etter dagens ordning fastsettes erstatningsgrunnlaget for en naturskade i om lag 2/3 av sakene ved taksering av kostnadene for gjenoppretting av skaden ved lensmannsskjønn, jf. § 8 første ledd. Politiet dekker kostnadene ved deltakelse for egne medarbeidere, mens kostnadene for skjønnsmennene dekkes over erstatningsordningen.

Naturskadeloven gir for øvrig anledning til annen takseringsmåte enn lensmannsskjønn, jf. § 8 andre ledd. Det vil som regel si at skadelidte legger fram kostnadsoverslag ved hjelp av egenmelding og innsendt dokumentasjon. I dag blir om lag 1/3 av sakene behandlet på bakgrunn av skadelidtes kostnadsoverslag (skadeoppgave).

Saksbehandlingstiden fra lensmannen har forkynt takst til erstatningsvedtaket foreligger, er i beste fall 2 måneder. Dette skyldes at saken først skal forberedes av SLF. SLF må på sin side avvente overlevering av sin innstilling til fondsstyret frem til at en er sikker på at taksten er rettskraftig. Deretter ligger saken i bero frem til neste møte i fondsstyret, hvor vedtak om erstatningen fattes. Normal saksbehandlingstid fra taksering er gjennomført og frem til vedtak om erstatning foreligger, er i dag 4–6 måneder. Dette anslaget forutsetter at det ikke klages over takseringen eller erstatningsvedtaket. Utbetalingen skjer som hovedregel etterskuddsvis, og skadelidte må gjennomføre gjenopprettingen innen tre år etter vedtaket for å beholde retten til utbetaling. På bakgrunn av melding om skadeutbedring og dokumenterte utgifter, utbetales tilkjent erstatning normalt i løpet av to til fem dager.

9.2 Høringsforslaget

For å sikre en raskere og mer effektiv saksbehandling, foreslås det i høringsforslaget å erstatte dagens tosporede system med en rendyrket forvaltningsmodell. Forslaget innebærer at dagens ordning med lensmannsskjønn opphører. SLF er foreslått som nasjonalt forvaltningsorgan for ny erstatningsordning. Forslaget innebærer at SLF fastsetter skadetakst, avgjør om det er en naturskade, og foretar erstatningsutmåling gjennom et forvaltningsvedtak. I høringsbrevet ba departementet særskilt om innspill til alternative forenklingsmodeller.

Endringen innebærer videre at styret for Statens naturskadefond (fondsstyret) opphører som organ. Statens naturskadefond vil heller ikke bli videreført som begrep. Stortinget vil fortsatt bevilge penger til en statlig naturskadeordning, men det er SLF som skal forvalte ordningen.

Det foreslås at dokumentasjon på at det dreier seg om en naturskade, samt skadens størrelse, fremlegges av skadelidte gjennom en egenoppgave. Av egenoppgaven må det fremgå en oversikt over estimerte eller faktiske kostnader ved gjenoppretting av skaden, eventuelt med kostnadsoverslag fra entreprenør eller takstmann. SLF behandler allerede i dag om lag 1/3 av alle sakene etter en lignende forenklet behandlingsmåte.

For større eller mer kompliserte naturskader foreslås det at SLF innhenter takst som supplement til egenoppgaven dersom det anses nødvendig. I den forbindelse foreslås det at Fylkesmannen får i oppgave å bistå SLF ved oppnevning av kyndige takstmenn.

9.3 Høringsinstansenes syn

20 høringsinstanser har uttalt seg om forslaget om å avvikle dagens tosporede system og lensmannsskjønnet. 16 høringsinstanser støtter forslaget, mens 4 høringsinstanser har innvendinger mot forslaget. Flere av høringsinstansene som uttrykker generell støtte til hele lovforslaget, grunngir dette med hensynet til rask saksbehandling uten å nevne lensmannsskjønnet. Det er nettopp forslaget om å erstatte lensmannsskjønnet med en ren forvaltningsmodell som skal bidra til raskere behandling. Det er bare én høringsinstans som har foreslått en alternativ forvaltningsmodell.

Advokatforeningen mener at dagens system kan oppfattes som unødvendig komplisert, og medføre uforholdsmessig lange prosesser frem til endelig vedtak. Foreningen mener imidlertid at skadelidtes forutsetninger for å dokumentere kravets faktiske omfang varierer betydelig, og at dette ofte vil gi seg utslag i den konkrete utmålingen. Foreningen vil derfor beholde det lokale elementet ved taksering i ny ordning, og foreslår i stedet en hovedregel om innhenting av takst fra lensmenn eller private takstmenn, og at skadelidte kan frafalle dette der utmåling ikke krever dokumentasjon.

Ankenemnda foreslår å opprettholde lensmannsskjønnet, eller at lensmannsskjønnet gjøres betinget av at SLF finner dette nødvendig, for eksempel i tilfeller hvor SLF ikke aksepterer skadelidtes egenoppgave.

Også Fiskeridirektoratet mener forslaget vil stille større krav til skadelidte, og vil derfor foretrekke en alternativ modell basert på lokalkunnskap.

Norges Politilederlag ønsker å beholde dagens ordning, og viser blant annet til at politiet har en viktig oppgave i den operative fasen ved naturskader, og at politiet har god oversikt over lokale forhold.

Norges Bondelag derimot støtter langt på vei forslaget, og viser blant annet til at lensmannsetaten har mange oppgaver og stort arbeidspress. Bondelaget mener imidlertid at både skadelidte og staten er best tjent med en ordning der skadelidte først fremmer et dokumentert krav mot staten. Dersom det er uenighet eller manglende dokumentasjon mener Bondelaget at jordskifteretten skal ta stilling til hele saken.

Styret for Statens naturskadefond støtter forslaget om en forenklet og raskere saksbehandling, men peker på at hensynet til skadelidte må ivaretas på en god måte. Fondsstyret uttaler følgende:

«Fondsstyrets vurderinger er at enklere og kortere saksbehandling ikke må få en konsekvens at skadelidte ikke føler sine rettigheter tilstrekkelig ivaretatt. Lensmannsskjønnet kan oppfattes som en lokal og uhildet forankret ordning som sikrer dette. Styret deler likevel SLFs vurdering av at lensmannsskjønnet ikke alltid fungerer optimalt, og derfor kan være et hinder for effektive saksbehandlingsprosedyrer. Om lensmannskjønnet blir besluttet avviklet, vil fondsstyret understreke at ovennevnte hensyn til skadelidte må ivaretas på annen måte.»

NORSKOG støtter forslaget og mener «den skisserte modellen fremstår som en praktisk løsning».

Norges Skogeierforbund mener at det viktigste grepet for å oppnå raskere saksgang er å behandle kravet i én og samme avgjørelse, og omtaler følgende:

«Norges Skogeierforbund mener SLFs foreslåtte modell der skadelidte selv skal dokumentere at det foreligger en naturskade og anslå hvilke kostnader som er nødvendige for å utbedre skaden, virker fornuftig. Sammen med bruk av takstmenn for større og mer kompliserte skader, bør dette bidra til at administrasjonskostnadene blir stående bedre i forhold til skadeomfanget for hver enkelt skade.
I de tilfellene skadelidte og SLF ikke blir enige om erstatningsoppgjøret, foreslår SLF at ei egen klagenemnd skal ta seg av sakene. Norges Skogeierforbund er også kjent med Norges Bondelags høringsuttalelse, og vi vet at Bondelaget foreslår at jordskifteretten skal brukes til taksering og fastsettelse av erstatning i slike tilfeller.
Bruk av jordskifteretten vil føre til at sakene avgjøres nærmere de som er rammet. (…) Vi er imidlertid usikker på i hvilken grad en slik oppgave vil berøre jordskifterettens øvrige virksomhet, og om dette organisatorisk vil gi en god løsning.»

Norsk Naturskadepool/FNO støtter forslaget om å gå bort fra lensmannsskjønn, og uttaler følgende om skadelidtes egenoppgave:

«Norsk Naturskadepool har fra 1.1.2010 tilsvarende til en viss grad lempet på dokumentasjonskravet, når skadeårsak er klar og skadeomfanget begrenset. Vi ser det som en fordel at tapet/ersatningen kan avgjøres raskere når man går bort fra det tosporede system med taksering via lensmannsskjønn»

Politidistriktene Hordaland, Romerike og Østfold støtter også forslaget.

Romerike politidistrikt uttaler:

«Forutsatt at det etableres tilfredsstillende ordninger for skadelidte til å søke informasjon ved naturskade, vil Romerike politidistrikt støtte forslaget om å fjerne lensmannsskjønnet. SLFs forslag til modell synes å være et godt alternativ til lensmannsskjønnet. I vurderingen har vi også lagt vekt på at antallet lensmannsskjønn i politidistriktet har ligget på et beskjedent nivå de siste år, samtidig som utøvelse av skjønnet kan være komplisert.»

Uttalelsen til Skogbrand Forsikringsselskap Gjensidig går i samme retning:

«Skogbrand støtter forslaget til endrede takseringsrutiner med bortfall av lensmannsskjønn. Våre erfaringer fra før 2005, da naturskadefondet dekket stormskader på skog, var ganske blandet. Skadevurderingene varierte mye og bar ofte preg av manglende erfaring.»

9.4 Departementets vurderinger

Behovet for ny organisering

Behandlingstiden for den enkelte erstatningssak er på grunn av det tosporede systemet i dag lengre enn ønskelig. Det overordnede målet med en ny lov er å gjøre noe med denne situasjonen.

Departementet mener det er en unødig belastning av domstolsapparatet når partene i dag kan kreve behandling av saken for domstolene to ganger, først i takseringsomgangen og så i forbindelse med forvaltningsvedtak om erstatning.

De fleste saker som gjelder naturskadeerstatning blir behandlet fortløpende uten at partene gjør bruk av klage- eller ankemulighetene som loven gir adgang til. Dette gjelder særlig de aller fleste mindre sakene. Departementet vil imidlertid peke på at en normal saksbehandlingstid på 4–6 måneder fra taksering har skjedd og frem til erstatningsvedtak foreligger, er en svakhet for gjeldende ordning.

Svakheten ved dagens ordning viser seg også når det kommer mer omfattende eller mer kompliserte saker der partene ikke er enige i skadetakseringen eller erstatningsutmålingen. Lovens klage- og ankemuligheter innebærer da at behandlingstiden kan bli svært lang før endelig vedtak foreligger.

Lang saksbehandlingstid fører ofte til ekstra kostnader for skadelidte. For skadelidte kan det bety at en er nødt til å søke mellomfinansiering i private banker for å utbedre skadene før erstatning fra Statens naturskadefond utbetales. Dagens ordning har også vist seg å resultere i økende administrasjonskostnader for forvaltningen.

Etter departementets oppfatning møter ikke gjeldende naturskadelov publikums forventninger til effektivitet og kvalitet i offentlig forvaltning.

Fordelen med å gå over til en ren forvaltningsmodell vil først og fremst være at en får en mer effektiv saksbehandling, hvor saksbehandlingstiden kortes betydelig ned. Ordningen vil i tillegg være fleksibel når det gjelder bruk av ressurser til verdsetting og annen saksbehandling, slik at de vanskelige og kompliserte sakene kan allokeres tilstrekkelige ressurser til forsvarlig gjennomføring. Samtidig vil betydelige administrative ressurser innspares ved forenklet behandling av det store flertall enkle og ukompliserte saker.

Avskaffelse av lensmannsskjønnet

Svakheten ved dagens ordning viser seg også ved at gjennomføring av takseringen ved lensmannsskjønn tar uforholdsmessig lang tid ved store skadehendelser eller i år med unormalt mange skadehendelser. Dette skyldes først og fremst manglende ressurser i berørte lensmannsdistrikter, og det faktum at enkelte lensmannsdistrikter har liten eller ingen erfaring med gjennomføring av skadetaksering. Erfaring viser at lensmennenes forutsetninger for å kunne gjennomføre et korrekt skjønn og behandle klager riktig etter skjønnsprosessloven § 31 varierer i stor grad. I enkelte lensmannsdistrikter er man godt kjent med naturskadeskjønn, og lensmannen har både utdanning i skjønnsledelse og praktisk erfaring med skjønn. I andre distrikter kan lensmannen mangle utdanning eller praktisk erfaring i skjønnsledelse. Både kvaliteten på saksbehandlingen, og hvor mye tid som går med, vil avhenge av disse forutsetningene. Det er eksempler både på hurtig og korrekt saksbehandling selv ved mange hendelser over kort tid, og det motsatte hvor saker blir liggende ubehandlet i lang tid.

Etter SLFs beregninger utgjør politiets ressursbruk til skjønn ca. åtte årsverk. Dette medfører at det blir tilfeldig og varierende tilfang på saker, og varierende i hvilken grad det er mulig å bygge opp god kompetanse til å holde skjønn. Dette bekrefter Romerike politidistrikt langt på veg i sin høringsuttalelse. Skogbrand Forsikringsselskap Gjensidig viser til blandede erfaringer fra tiden da stormskader på skog var omfattet av ordningen, og hvor skadevurderingene varierte mye, og ofte bar preg av manglende erfaring.

Norges Politilederlag «kan vanskelig se at lensmannen/politiet kan ha noen formålstjenlig rolle dersom man fjerner lensmannskjønnet og erstatter det med forvaltningsmodellen.» Politiets rolle og beredskapsansvar ved ulykkes- og katastrofesituasjoner følger av § 27 i politiloven. Etter denne bestemmelsen har politiet hjemmel for og plikt til å iverksette nødvendige tiltak for å avverge fare og begrense skade ved ulykkes- og katastrofesituasjoner som rammer liv og materielle verdier. Politiet har et akutt sektorovergripende ansvar ved ulykker og katastrofer i fredstid innenfor alle samfunnsområder, og skal koordinere og organisere hjelpeinnsats inntil eventuell annen ansvarlig myndighet overtar. Departementet vil understreke at myndigheten etter politiloven § 27 ikke berøres av forslaget til ny naturskadeerstatningslov.

Når det gjelder avskaffelse av lensmannsskjønnet for naturskadesaker vil departementet for øvrig peke på hovedkonklusjonen i NOU 2013: 9 Ett politi – rustet til å møte fremtidens utfordringer s. 226, hvor følgende fremgår:

«Politiet har ingen formell kompetanse for å drive med skjønn. Dette er oppgaver som havnet hos lensmannen eller underfogden/namsmannen i mangel på andre gode løsninger. Organisatorisk ligger skjønn meget langt fra politiets kjerneoppgaver. Statens landbruksforvaltning la i 2009 frem forslag til ny lov om erstatning for naturskader. Det foreslås at det skal etableres en nasjonal nemnd for behandling av naturskadesaker. Der det er behov for konkret verdsetting, skal Fylkesmannen oppnevne en lokal takstmann. Loven er ennå ikke vedtatt. Statens landbruksforvaltning kan overta ansvaret for naturskadeskjønnene.»

Med utgangspunkt i at det i de fleste søknader om naturskadeerstatning er tale om relativt små erstatningsbeløp, er dagens takseringsordning mer ressurskrevende enn ønsket. For det store flertall av skadesakene innebærer det å avholde lensmannsskjønn hvor en lensmann og to skjønnsmenn bruker to dager (til sammen seks dagsverk) på å taksere en skade, en kostnad på om lag 20 000–50 000 kroner. Disse sakene kjennetegnes også av at gjenopprettingstiltakene er relativt få og enkle. Det kreves i realiteten lite skjønn og beregningene er enkle. I de større og mer kompliserte sakene trer nytten av en takst etter skjønnsprosesslovens system tydeligere frem.

Avskaffelse av dagens ordning med lensmannsskjønn er ett av hovedgrepene i lovforslaget, og er et sentralt element i overgangen til en ren forvaltningsmodell. Ordningen med lensmannsskjønn har vist seg å være uforholdsmessig ressurskrevende, samtidig som takseringsoppgavene for enkelte lensmannsdistrikter lett kan føre til opphoping av saker, særlig ved store skadetilfeller. Departementet viser til at SLF har god erfaring med en forenklet form for taksering basert på egenoppgave fra skadelidte, og at denne formen for skadeberegning derfor er godt egnet i den nye forvaltningsbaserte erstatningsmodellen.

Figur 9.5 Saksgangen etter forslag til ny forvaltningsmodell

Figur 9.5 Saksgangen etter forslag til ny forvaltningsmodell

Dokumentasjon av naturskaden

Flere høringsinstanser støtter forslaget på grunn av hensynet til effektiv og god saksbehandling. Enkelte høringsinstanser uttrykker samtidig bekymring for at skadelidte vil ha varierende forutsetninger for å kunne ivareta sine krav ved bare egenoppgave, og at denne innsatsen kan bli byrdefull. Departementet slutter seg til SLFs vurdering om at godt veiledningsmateriell og gode rutiner vil gjøre mye for å redusere denne utfordringen. Departementet har for øvrig tillit til at skadelidte i de fleste tilfeller ved hjelp av blant annet bilder eller kart og estimerte eller faktiske gjenopprettingskostnader, vil være i stand til å sannsynliggjøre skade og tap ved naturskader av begrenset omfang. Alminnelige forsikringsoppgjør dokumenteres også i stor grad ved egenoppgave, jf. Norsk Naturskadepools uttalelse gjengitt over.

Skadelidte skal etter forslaget dokumentere at det foreligger en naturskade og hvilke kostnader som er nødvendig for å gjenopprette skaden. Det vil fortsatt være forvaltningen som har ansvaret for å komme frem til en riktig avgjørelse på bakgrunn av dokumentasjonen i saken før vedtak fattes, jf. forvaltningsloven § 17. Dette betyr at erstatningen kan bli høyere eller lavere enn skadelidte har krevd. Skadelidte som har behov for informasjon om rettigheter og veiledning om hvordan man fremmer krav, skal få dette blant annet via Internett og personlig kontakt hos SLF. Publikumskontakten vil tidlig kunne avdekke hvorvidt det er behov for at SLF innhenter takst, jf. merknad til lovforslaget § 13 andre ledd.

SLF behandler allerede i dag om lag 1/3 av alle sakene etter en forenklet behandlingsmåte som i praksis ikke skiller seg mye fra høringsforslaget. Også her legges skadelidtes egenoppgave til grunn for forvaltningens behandling og fastsetting av erstatning. Så vidt departementet kan se, har ingen høringsinstanser påpekt at dette har utfordret rettssikkerheten eller medført uforholdsmessige byrder for skadelidte. Departementet er derfor ikke enig i Advokatforeningens antakelse om at ny modell med egenoppgave medfører at vedtak kan «måtte bygge på sviktende faktisk grunnlag».

SLF som ansvarlig forvaltningsorgan

Departementet mener et nasjonalt forvaltningsorgan i langt større grad vil kunne opprettholde et tilstrekkelig personellmessig robust og faglig sterkt kompetansemiljø til å behandle sakene effektivt og kvalitetsmessig godt. Dette vil gi jevnere tilfang av saker og medføre mindre sårbarhet for årvisse lokale og regionale variasjoner i saksmengde. Et nasjonalt forvaltningsorgan vil også enklere kunne sette inn tilstrekkelig ressurser ved store naturskadehendelser.

Departementet mener at myndigheten etter loven bør legges direkte til det organet som skal ha avgjørelsesmyndighet i sakene. Departementet mener at dette er mer hensiktsmessig enn å legge myndighet til Kongen eller departementet som likevel vil måtte delegere myndigheten videre. Dette gjør det også enklere for publikum å se hvilket organ som behandler naturskadesaker.

Behandling av alle sakene i ett forvaltningsorgan vil også medvirke til mer likebehandling og økt rettssikkerhet. Det vil bli ens praksis både når det gjelder lovens vilkår, og verdsetting av skadene. Departementet vil peke på at et nasjonalt organ som har den nødvendige kompetanse, erfaring og rutiner for å behandle saker etter den nye modellen allerede er på plass i SLF.

Alternativ organisering

Norges Bondelag slutter seg til forslaget om en ny organisering som baserer seg på ett spor. Bondelaget mener imidlertid at jordskifteretten bør avgjøre en søknad om naturskadeerstatning i de tilfeller hvor den skadelidte og staten ikke er enige om erstatningsutbetalingen, og at staten uansett utfall skal dekke sakskostnadene for behandling i jordskifteretten. Departementet er ikke enig i Norges Bondelag sitt forslag om organisering. For det første vil dette kunne innebære en løsning hvor flere saker vil ende opp i domstolen. Dette vil igjen medføre at driften av naturskadeordningen vil koste mer enn om det benyttes en ren forvaltningsmodell, siden behandling i en domstol er en mer omfattende og kostbar behandling enn i forvaltningen. For det andre vil naturskadesaker lett ta lengre tid som jordskiftesak enn i en ren forvaltningsmodell hvor en egen klagenemnd håndterer eventuelle klager over SLFs vedtak. For det tredje arbeides det aktivt for å redusere saksbehandlingstiden i jordskifterettene. Mange nye saker som tidvis belaster systemet i et eller flere jordskiftesogn, kan føre til at dette arbeidet får liten effekt, og til at andre brukere av jordskifteretten kommer i en uheldig situasjon.

SLF har for øvrig i utredningen frarådet en domstolslignende modell med utgangspunkt i at staten må være representert under skjønnene, samt at en slik organisering er meget ressurskrevende, og at skjønnsretten eller lignende organer er lite egnet til massebehandling av små krav. SLF har på dette grunnlag ikke valgt å utrede en slik organisering nærmere. Departementet slutter seg til SLFs vurderinger, og mener at en organisering hvor for eksempel jordskifterettene får ansvar for taksering og erstatningsutmåling ikke vil bidra til å nå de målene som departementet har ønsket gjennom en revisjon av naturskadeloven, herunder å sikre en raskere og mer ressurseffektiv behandling av naturskadesaker.

Klageregler

Forvaltningsmodellen innebærer en to-instans behandling av klager tilsvarende forvaltningsloven § 28. SLF er ansvarlig myndighet, og fatter vedtak i første instans. Klagenemnda for naturskadesaker blir nytt klageorgan, jf. lovforslaget § 20. Lovforslaget bygger på at bestemmelsene i forvaltningsloven kapittel VI gjelder med mindre annet følger av loven. Unntak fra klageadgangen fremgår av § 10 som regulerer reduksjon i erstatningene ved større naturulykker og av § 14 andre ledd som omhandler forskudd på erstatning etter søknad fra skadelidte. Unntakene er en videreføring av gjeldende lov § 15 andre ledd og § 16.

Administrative endringer

Overgangen til en ren forvaltningsmodell vil kreve visse endringer av administrativ karakter. Begrepet «Statens naturskadefond» vil ikke bli videreført. Dagens erstatningsordning finansieres ikke gjennom et fond, men er basert på årlige bevilgninger over statsbudsjettet. Bruken av fondsbegrepet er således etter departementets vurdering noe misvisende. Departementet mener derfor det er mer treffende å omtale ordningen som den statlige erstatningsordningen for naturskade.

Videre vil styret for Statens naturskadefond (fondsstyret) bli avskaffet som følge av at vedtakskompetansen legges til SLF.

Dagens ankenemnd for Statens naturskadefond opphører, og erstattes av en egen klagenemnd (Klagenemnda for naturskadesaker). Som følge av at SLF fatter vedtak som tar stilling til både skadetaksering og erstatningsutmåling, vil også nemndas kompetanse utvides, jf. forvaltningsloven § 34. Klagenemnda vil som i dag også behandle klager etter naturskadeforsikringsloven.

Klagenemndas rettslige stilling vil være uendret. Klagenemnda vil være et uavhengig forvaltningsorgan slik Ankenemnda er i dag. Nemndas eneste funksjon er utpreget konfliktløsende av rettslig karakter i og med at den kun skal behandle klager over vedtak som treffes av andre organer. Dette innebærer at overordnede organers instruksjonsmyndighet er begrenset, og at nemndas avgjørelser bare kan overprøves av de alminnelige domstoler, jf. NOU 1999: 19 – Domstolene i samfunnet.

Etter gjeldende regler kan fondsstyret pålegge kommunen eller Fylkesmannen å påse at skadelidte oppfyller de vilkår som loven stiller for at erstatning kan utbetales, samt vilkår fastsatt av Statens naturskadefond. Mottaker av erstatning må godta kontroll i forbindelse med utbetaling av erstatning og er forpliktet til å gi nødvendige opplysninger. Dette følger av gjeldende lov § 15 fjerde ledd, jf. takseringsforskriften §§ 19 og 21. Dagens regler åpner for at kommunen og Fylkesmannen kan tillegges en kontrollmyndighet, men praksis viser at denne adgangen ikke blir brukt. Verken kommunen eller Fylkesmannen er tildelt noen øvrige oppgaver etter gjeldende lov. Departementet ser derfor ingen grunn til å videreføre en slik adgang. Som en følge av at SLF blir ansvarlig forvaltningsmyndighet, mener derfor departementet at også kontrollmyndigheten skal tillegges SLF, jf. forslaget § 14 fjerde ledd hvor det i forskrift kan gis nærmere bestemmelser om vilkår, dokumentasjon og kontroll for utbetaling av erstatningen.

Avsluttende bemerkninger

Departementet kan ikke se at det i høringen har kommet innvendinger som gjør at departementet ikke vil fremme lovforslaget. Tvert om, et klart flertall av høringsinstansene støtter lovforslaget generelt, og forslaget om en ny forvaltningsmodell spesielt. Etter departementets oppfatning vil endringen gjøre forvaltningen bedre i stand til å møte dagens forventninger til effektivitet og kvalitet i offentlig forvaltning. Forslaget vil også langt på vei med de samme ressursene gjøre forvaltningen bedre i stand til å håndtere naturulykker og hyppigere forekomster av slike ulykker. Politiet vil etter forslaget fortsatt ha en svært sentral og viktig beredskapsrolle ved naturulykker.

Departementet foreslår derfor at dagens tosporede ordning med taksering av naturskade ved lensmannsskjønn ikke videreføres i ny naturskadeerstatningslov, men i stedet erstattes med en ren forvaltningsmodell hvor skadelidtes egenoppgave eller innhentet takst vil danne grunnlaget for erstatningsutmålingen.

Til dokumentets forside