8 Lovens virkeområde

8.1 Lovens stedlige virkeområde

8.1.1 Gjeldende rett

Lovens stedlige virkeområde fremgår av § 3 første ledd som slår fast at erstatning ytes for naturskade på fast gods i Norge. Videre ytes det erstatning for skade på løsøre som befinner seg i Norge når eieren bor eller er arbeidstaker i Norge, eller er et selskap, en sammenslutning eller en stiftelse som har sete eller driver næringsvirksomhet her i landet.

Naturskadeloven er en offentligrettslig lov, som etter lov om Svalbard av 17. juli 1925 nr. 11 (Svalbardloven) § 2, ikke gjelder for Svalbard.

8.1.2 Høringsforslaget

Høringsforslaget er en videreføring av gjeldende regler om geografisk virkeområde, jf. gjeldende lov § 3 første ledd. I høringsforslaget fremgår lovens stedlige virkeområde av § 2 første ledd:

«Erstatning ytes for naturskade på fast eiendom og løsøre i Norge. Loven gjelder ikke på Svalbard og bilandene.»

8.1.3 Høringsinstansenes syn

Det er ingen av høringsinstansene som har merknader til forslaget om lovens stedlige virkeområde.

8.1.4 Departementets vurderinger

Departementet mener at kravet om at skadeobjektet (fast eiendom og løsøre) skal være på norsk territorium bør opprettholdes. Når det gjelder Svalbard, følger det av Svalbardloven § 2 at offentligrettslige lover ikke gjelder der med mindre det er særskilt fastsatt. Departementet mener det ikke foreligger særskilte grunner for å fravike dette utgangspunktet, da de fleste eiendommene i Longyearbyen er eid av Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS som er et statseid aksjeselskap. For øvrig er det få tomter over arealgrensen på 5 dekar, jf. naturskadeforsikringsloven § 1 første ledd, som festes av private og som dermed faller inn under den statlige naturskadeordningen.

Departementet viser til at Jan Mayen, i likhet med Svalbard, er en del av kongeriket, jf. lov 27. februar 1930 nr. 2 om Jan Mayen. Departementet foreslår derfor at også Jan Mayen og bilandene skal være blant de områder hvor loven ikke gjelder. Dette følger av lovforslaget § 2 første ledd første punktum. Loven åpner imidlertid for at Kongen kan gi den virkning for Svalbard, Jan Mayen og bilandene dersom det skulle bli aktuelt, jf. andre punktum.

Når det gjelder løsøre, mener departementet at det ikke lenger er naturlig å stille krav om at eieren av skadeobjektet må ha en særskilt tilknytning til Norge. I tråd med SLFs høringsforslag, foreslås det derfor at særregelen i gjeldende lov § 3 første ledd andre punktum ikke videreføres.

8.2 Lovens saklige virkeområde

8.2.1 Gjeldende rett

Hvilke skader som kan erstattes fremgår av §§ 3 til 6. Bestemmelsene avgrenser og presiserer lovens saklige virkeområde nærmere. Gjeldende lov har flere unntak om hva det kan søkes erstatning for.

Lovens hovedregel følger av § 3 første ledd, hvor det fremgår at erstatning ytes for naturskade på fast gods i Norge, samt for skade på løsøre som befinner seg i Norge når eieren bor eller er arbeidstaker i Norge, eller er et selskap, en sammenslutning eller en stiftelse som har sete eller driver næringsvirksomhet her i landet. Private veier og bruer, flom- og skredskader på skog, jordbruksareal, kaier, moloer og anlegg for idrett, industri og turisme er eksempler på skadeobjekter der det gis erstatning.

Etter § 5 første ledd første punktum gis det ikke erstatning for skade på avling på rot, skip og småbåter og ting i disse, luftfartøy, fiskeredskap, utstyr i sjøen for produksjon av fisk, fisk i steng, lås eller dam, antenner, skilt o.l., utstyr for utvinning av olje, gass eller andre naturforekomster på havbunnen, kontanter og verdipapirer.

§ 5 første ledd andre punktum sier at det heller ikke gis erstatning for stormskader på skog, dersom ikke noe annet følger av nærmere forskrifter gitt av Kongen. Det følger av takseringsforskriften § 9 at Statens naturskadefond trer inn og yter erstatning kun i de tilfellene hvor det foreligger svært omfattende stormskader på skog.

For øvrig følger det av naturskadeforsikringsloven § 1 at «Er den forsikrede ting et bolighus eller fritidshus, omfatter forsikringen også naturskader på hage, hageanlegg og gårdsplass oppad begrenset til 5 dekar, inkludert den delen av en tilførselsvei som ligger innenfor hagen, hageanlegget og gårdsplassen.» Naturskader innenfor den oppstilte arealgrensen/tomtegrensen faller således utenfor dekningsområdet for den statlige erstatningsordningen.

Billighetserstatning

Fondsstyret kan gjøre visse unntak fra avgrensningene som nevnt ovenfor dersom det foreligger «særlige forhold». Etter § 3 tredje ledd kan det likevel gis erstatning for driftstap. § 4 andre ledd tredje punktum gir unntak for skade som skyldes isgang eller nedbør. § 5 første ledd tredje punktum omfatter skader som nevnt i første punktum. Til slutt gir § 6 første ledd andre punktum unntak fra skadetilfeller der skadelidte har krav på erstatning fra tredjemann. Dette omtales som billighetserstatning. Med billighetserstatning menes hel eller delvis godtgjørelse for tap som ytes i tilfeller hvor det ikke består noen rettslig plikt til å svare erstatning. Skadelidte har etter gjeldende lov ingen rett til slik erstatning, men det kan ytes erstatning når særlige forhold tilsier det.

8.2.2 Høringsforslaget

I høringsforslaget fremgår hovedregelen om lovens saklige virkeområde av § 2 første ledd. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett, hvor det fremgår at erstatning ytes for naturskader på fast eiendom og løsøre. Bestemmelsens andre ledd viderefører vilkåret i gjeldende lov § 1 om at erstatning ytes der skadelidte ikke har adgang til å forsikre seg mot skaden ved en alminnelig forsikring, samt at det ikke ytes erstatning dersom skadelidte faktisk får dekket skaden av en forsikring.

Unntakene fra lovens hovedregel fremgår av § 2 tredje til femte ledd. Høringsforslaget gjenspeiler deler av unntakene som følger av dagens § 5 første ledd. Dette gjelder avling på rot, stormskader på skog og petroleumsvirksomheten. Forslaget er noe forenklet sammenlignet med gjeldende rett.

8.2.3 Høringsinstansenes syn

Kun Ankenemnda og Fiskeri- og kystdepartementet har uttalt seg om utformingen av lovens saklige virkeområde. Ankenemnda uttaler følgende:

«Ankenemnda har ingen særskilte bemerkninger til forslaget. Dog vil Ankenemnda bemerke at nemnda oppfatter forslaget dit hen at lovforslaget – i motsetning til dagens lov – ikke åpner for billighetserstatning for avbruddstap, avlingsskader eller nedbørsskader slik som etter gjeldende lovs § 3 siste ledd, § 4 annet ledd og § 5 første ledd.»

Fiskeri- og kystdepartementet uttaler på sin side at:

«Det fremstår som uklart om løsøre i sjø (for eksempel et havbruksanlegg) prinsipielt vil kunne omfattes av lovens virkeområde, jf. utkastet § 2 og dens merknader sammenholdt med § 3 og merknadene til denne paragrafen. Vi ber om at spørsmålet avklares i det videre arbeidet.»

8.2.4 Departementets vurderinger

Høringsforslaget § 2 andre ledd viderefører vilkåret om at erstatning ikke ytes dersom skadelidte har mulighet til å forsikre seg mot skaden ved en alminnelig forsikring. Departementet er enig i at bestemmelsen videreføres. Tilsvarende gjelder kravet om at erstatning heller ikke ytes dersom skadelidte faktisk får dekket skaden av en forsikring. Bestemmelsen følger av lovforslaget § 2 andre ledd.

I høringsforslaget er det foreslått en forenkling av innholdet i gjeldende lov § 5 første ledd. Departementet vil peke på at det i dagens forsikringsmarked finnes forsikringstilbud som dekker de aller fleste løsøreobjektene som ikke blir videreført i ny lov. Departementet finner derfor ingen grunn til å nevne disse objektene særskilt i loven. En eventuell videreføring av objekter som det i dag finnes alminnelig forsikringstilbud for, vil dessuten lett føre til uklarheter for brukerne av regelverket. Når det gjelder merknaden fra Fiskeri- og kystdepartementet, legger departementet til grunn at det i dag finnes forsikringstilbud for løsøre i sjø. Erstatning for slikt løsøre foreslås derfor ikke dekket av erstatningsordningen.

Andre objekter, som for eksempel penger og verdipapirer, er heller ikke særskilt nevnt i høringsforslaget. SLF har vist til at unntaket er overflødig og at «det er vanskelig å tenke seg hvordan penger eller verdipapirer kan gå tapt ved en naturulykke uten at tapet skyldes uaktsomhet fra skadelidtes side eller tapet må anses upåregnelig og således ikke er erstatningsmessig». Departementet slutter seg til dette, og mener lovforslaget, i motsetning til gjeldende lov, gir en mer presis fremstilling av lovens saklige virkeområde.

Det følger av høringsforslaget at lovens virkeområde avgrenses mot avlingsskade, mindre omfattende stormskader på skog, samt petroleumsvirksomheten. Departementet foreslår at denne avgrensningen videreføres og nevnes særskilt, da den har en sentral betydning for lovens saklige virkeområde. Dette følger av lovforslaget § 2 tredje til femte ledd.

Ankenemndahar stilt spørsmål om adgangen til å yte billighetserstatning. Departementet viser til at lovforslaget legger opp til en mer målrettet adgang for forvaltningen til å yte slik erstatning. Når det gjelder adgangen til å yte billighetserstatning etter gjeldende § 3 tredje ledd første punktum (driftstap) og § 5 første ledd tredje punktum er det et vilkår om at det skal foreligge «særlige forhold». Det følger av forvaltningspraksis at begrepet «særlige forhold» retter seg mot skadelidtes personlige og økonomiske stilling. SLF har ikke foreslått en videreføring av denne adgangen. Bakgrunnen for dette er at bestemmelsene anses overflødige, da det kun har fremkommet en sak på de siste femten årene hvor det har vært aktuelt å bruke bestemmelsene fra forvaltningens side. Departementet er enig i dette, og foreslår at disse bestemmelsene ikke videreføres i ny lov.

Billighetserstatning som følge av utlegg for å avverge skade, jf. gjeldende lov § 3 tredje ledd andre punktum foreslås videreført og omtales nærmere i kapittel 16 om redningsomkostninger. Billighetserstatning som følge av nedbør eller isgang, jf. gjeldende lov § 4 andre ledd andre punktum foreslås også videreført og omtales i kapittel 11 om vilkår for erstatning.