Prop. 80 L (2013–2014)

Lov om erstatning for naturskader (naturskadeerstatningsloven)

Til innholdsfortegnelse

6 Avgrensning mot dagens sikringsbestemmelser

6.1 Gjeldende rett

Statens naturskadefond hadde tidligere ansvar for å gi tilskudd til sikring mot naturskader, jf. naturskadeloven § 20 andre ledd og tilhørende bestemmelser i sikringsforskriften. Gjennom endring av naturskadeloven i 20081 ble ansvarsområdet for Statens naturskadefond innskrenket, slik at fondet ikke lenger skulle ha ansvar for å fremme eller yte tilskudd til sikring mot naturskade. Statens ansvar for sikring etter naturskadeloven, samt de budsjettmessige sidene av dette, ble overført til OED/NVE med virkning fra 1. januar 2009. Ved kongelig resolusjon av 9. mars 2012 ble den statlige myndigheten etter nåværende lov §§ 20 og 21 formelt overført til OED. I den forbindelse ble sikringsforskriften opphevet. Statens naturskadefond har derfor ikke lenger noen rolle eller ansvar for tildeling av tilskudd til sikring.

Statens involvering i sikringsarbeid reguleres i dag gjennom NVEs retningslinjer om bistand til utredning, planlegging og gjennomføring av sikringstiltak. Det er i Meld. St. 15 (2011–2012) om flom og skred varslet at OED vil gjennomføre en helhetlig gjennomgang av ansvaret for sikring med utgangspunkt i naturskadelovens sikringsbestemmelser. Dette arbeidet er i en tidlig fase og det er usikkert om det vil munne ut i et forslag om en egen ny lov om sikring mot naturskader. Før dette arbeidet er sluttført, kan man derfor ikke ta stilling til hvor disse bestemmelsene skal få sin permanente plassering.

6.2 Høringsforslaget

SLF foreslo at dagens bestemmelser om sikring i gjeldende lov burde videreføres inntil videre, og at lovens tittel skulle endres til lov om sikring mot naturskader. SLF anbefalte videre at erstatningsbestemmelsene i gjeldende lov skulle oppheves, og videreføres i ny lov, lov om erstatning for naturskader (naturskadeerstatningsloven).

I samråd med OED og JD, kom LMD imidlertid til at dette ikke var noen god lovteknisk løsning. Departementet foreslo derfor i høringsbrevet at bestemmelsene om sikring legges inn som et eget kapittel i den nye loven. I høringsbrevet ble det derfor foreslått at §§ 20 til 24 i gjeldende naturskadelov, med unntak av § 24 sjette ledd, videreføres med samme innhold i ny lov. Departementene mente at dette inntil videre ville gi en samlet og lettere tilgjengelig oversikt over regelverket for naturskader. Denne løsningen ville medføre enkelte redaksjonelle endringer av SLFs høringsforslag. I høringsbrevet ble det videre signalisert at departementene ville komme tilbake til en helhetlig gjennomgang av kommunenes ansvar for sikring mot naturskader.

6.3 Høringsinstansenes syn

Både JD og OED slutter seg til departementets forslag. NVE er opptatt av at sikringsbestemmelsene videreføres inntil videre i påvente av den varslede helhetlige gjennomgangen, og uttaler følgende:

«NVE vurderer bestemmelsene i naturskadelovens sikringsdel §§ 20 til 24 som viktige fordi disse gir kommunen, om ikke en ubetinget plikt, så i alle tilfeller et ansvar ifht. forebygging mot naturskade i allerede utbygde områder, de gir kommunene rett til å kreve avstått grunn til sikringstiltak og andre restriksjoner, de gir kommunene rett til å ekspropriere grunn til flytting av byggverk og til å få refundert og fordelt kostnader ved sikringstiltak.»

CICERO er kritisk til høringsnotatet på dette punkt. CICERO savner blant annet en mer systematisk behandling og vurdering av sikringsbestemmelsene og mener forslaget ikke omfatter de viktigste aktørene; kommunestyrene og private. CICERO mener skredet i Ålesund 2008 kunne vært unngått, og at det er «uforklarlig at dette ikke drøftes i utredningen». Utover dette har ikke høringsinstansene uttalt seg om sikringsbestemmelsene.

6.4 Departementets vurderinger

Selv om dagens naturskadeordning er godt kjent i samfunnet, oppfattes regelverket som komplisert og som med fordel kan utformes mer brukervennlig. Arbeidet med å gjøre loven mer brukervennlig inngår derfor som et viktig element i lovforslaget. Dette gjelder særlig skillet mellom lovens bestemmelser om erstatning for naturskader og bestemmelsene om sikring. Gjeldende lov har regler om sikring i kapittel 3. I lovens tittel går det også frem at loven gjelder så vel sikring mot som erstatning for naturskader. Det er imidlertid ingen direkte sammenheng mellom kapittel 3 om sikring og de forutgående bestemmelsene om erstatning for naturskader.

Skillet mellom erstatning til gjenoppretting og hva som skal anses som sikring er et rettslig spørsmål, og har utløst en del tvister om hvor grensen skal trekkes. Dette er nærmere omtalt i kapittel 13. Departementet mener at oppbyggingen i gjeldende lov ikke er heldig selv etter at en tydelig rettslig avklaring er på plass. Verken skadelidtes rettigheter eller det offentliges ansvar fremstår som tydelig etter gjeldende bestemmelser. Som følge av ansvarsfordelingen som nevnt i kapittel 6.1 er det dessuten ulike instanser som har ansvar for henholdsvis lovens erstatningsbestemmelser og lovens bestemmelser om sikring. Departementet mener det er behov for å gjøre dette skillet tydeligere ved å sortere bestemmelsene under to separate lover.

Erstatning til gjenoppretting er en rettighetsbasert ytelse skadelidte har krav på dersom lovens vilkår er oppfylt. Bistand fra det offentlige til gjennomføring av sikringstiltak har imidlertid ingen krav på. Dette taler også for å skille bestemmelsene i hver sin lov. Den enkeltes og det offentliges ansvar for sikring er nærmere omtalt i Meld. St. 15 (2011–2012) om flom og skred.

Når det gjelder høringsuttalelsen fra CICERO, vil departementet peke på at høringen er avgrenset til å gjelde naturskadelovens erstatningsbestemmelser, mens lovens sikringsbestemmelser videreføres inntil videre i påvente av den varslede gjennomgangen av lovens sikringsbestemmelser, herunder kommunenes ansvar for sikring mot naturskader. Når det gjelder CICEROs omtale av skredulykken i Ålesund, viser departementet til at Ålesundutvalget i rapporten Skredulykken i Ålesund harkonkludert med at ulykken var en direkte følge av at terrenget ble endret før bygging av boligblokken. Skråningen var i utgangspunktet stabil. Ulykken var dermed menneskeskapt, og ikke en direkte følge av naturulykke.

Med utgangspunkt i dagens ansvarsfordeling av lovens bestemmelser om erstatning og sikring mellom LMD og OED, og OEDs varslede gjennomgang av sikringsbestemmelsene, foreslår departementet å skille bestemmelsene i to lover. Forslaget i departementets høringsbrev om å videreføre sikringsbestemmelsene i ny lov sammen med erstatningsbestemmelsene, anses ikke lenger å være verken en brukervennlig eller en god rettsteknisk løsning.

Lovforslaget innebærer dermed at gjeldende lov om sikring mot og erstatning for naturskader (naturskadeloven) i det videre kun vil inneholde bestemmelser knyttet til sikring. Det foreslås derfor at lovens tittel endres til lov om sikring mot naturskader, mens erstatningsbestemmelsene videreføres i ny lov om erstatning for naturskader. Forslaget skaper et markant skille mellom dagens erstatnings- og sikringsbestemmelser ved at bestemmelsene faller inn under hver sin lov.

Proposisjonen vil i det videre ha denne avgrensingen som utgangspunkt, og kun omhandle erstatningsreglene knyttet til naturskader.

Fotnoter

1.

LOV 2008-12-19 nr. 121: Lov om endring i lov 25. mars 1994 nr. 7 om sikring mot og erstatning for naturskader (naturskadeloven)
Til dokumentets forside