Prop. 80 L (2013–2014)

Lov om erstatning for naturskader (naturskadeerstatningsloven)

Til innholdsfortegnelse

4 Rettstilstanden i andre land

SLF har i sin utredning sammenlignet den norske ordningen for dekning av naturskade med land som ikke har statlige erstatningsordninger, og hvor forsikringsdekning er dominerende (Storbritannia, Sverige og USA), med land med erstatnings- eller forsikringsordninger med statlig medvirkning og/eller lovregulering (Frankrike, Spania, Island, og Sveits), og med land med erstatnings- eller forsikringsordninger med statlig medvirkning under utvikling (Danmark, Finland, Nederland og Taiwan).

Definisjonen av naturulykker varierer fra land til land, men begrepet omfatter som oftest flom, skred, ras og storm. Alminnelige forsikringsordninger er det mest vanlige med hensyn til erstatning etter naturskader. Noen land har ingen faste erstatningsordninger for tap ved naturskade, og bidrar eventuelt ad hoc etter store hendelser. Flere og flere land bidrar til at innbyggerne har en viss tapsdekning etter naturskader, enten ved lovgivning, statlig støtte til etablering og/eller drift av forsikringsordninger, eller ved økonomiske bidrag til kombinasjonsløsninger som ligner på den norske modellen. I tillegg til den direkte effekten av ordningen er en fast statlig erstatningsordning en del av beredskapen for å håndtere store naturskadehendelser.

Utredningen peker på at myndighetene i flere land ser fordelene ved at det eksisterer en formalisert erstatningsdekning etter naturskader for innbyggerne, og er derfor i ferd med å bidra til at slike permanente ordninger etableres.

Den norske kombinasjonsløsningen for dekning av tap etter naturskader, med naturskadedekning gjennom boligforsikringen, samt en supplerende statlig erstatningsordning, gir så langt SLFs utredning viser, den mest omfattende tapsdekningen.

Nedenfor følger en kort gjennomgang av erstatningsordningene i noen europeiske land slik de er beskrevet i SLFs utredning.

Sverige

I Sverige dekkes naturskade av private forsikringstilbud som er utviklet i dialog mellom forsikringsselskapene og myndighetene. Staten kan gi tilskudd ved ekstraordinære kommunale kostnader, til opprydnings- og sikringsarbeid. Ved større naturkatastrofer eller -skader, kan regjeringen beslutte at kompensasjon til enkeltpersoner skal utbetales. Det finnes ingen fastsatte kriterier for når og hvordan slik statsstøtte skal utbetales, og dette gjøres bare unntaksvis. Et eksempel på statlige tilskudd er tilskuddet til sikring av gjenvekst i skog etter stormen Gudrun i 2005. «Klimat och sårbarhetsutredningen» i Sverige har gjort flere utredninger om økt risiko for naturskade som følge av klimaendringer. Det er også diskutert hvordan statlige ordninger og private forsikringer skal utvikles i fremtiden. Utredningen har særlig fokusert på skader etter storm, ekstremnedbør, flomskader og jordskred. I hvilken grad alminnelige forsikringstilbud dekker naturskader varierer med skadetype. Flomskader dekkes for private eiendommer og foretak. Egenandelen er 10 %. Naturskade etter skred dekkes uten egenandel for bolig, næringsvirksomhet og landbruk.

Island

Island har et fond for naturkatastrofer, finansiert hovedsakelig over statsbudsjettet. Fondet dekker for eksempel kostnader ved opprydningsarbeid og hjelpearbeid etter naturulykker, men kan også dekke tap av bygning og innbo. Naturskadeforsikring tilbys fra Iceland Catastrophe Insurance, som er et uavhengig forsikringsselskap og ikke et katastrofefond. Styret blir utpekt av regjeringen. Forsikringen dekker direkte tap etter jordskjelv, vulkan, snø- og jordskred og flom. Boliger og næringsbygninger, broer og havner må forsikres. Forsikringspremiene er lovregulert. Verdien på bygninger er fastsatt etter brannverdien.

Storbritannia

Storbritannia har naturskadedekning gjennom markedsbaserte forsikringstilbud. Association of British Insurers (ABI) har overenskommelse med staten (Defra og UKCIP). Flomforsikring er en standardforsikring for hus og næringsvirksomhet og er tilgjengelig for nesten alle husholdninger. I områder der risiko for flom er større enn 1,3 % og hvor det ikke er planlagt sikringstiltak, dekker ikke forsikringen flomskader. Dette gjelder ca. 400 000 husstander. Ren forsikringsbasert dekning av naturskade har ført til høy forsikringspremie, lav dekningsgrad, og lave huspriser i flomutsatte områder. The Environment Agency har hovedansvaret for sikring mot flom. Kommunene har ansvaret for å vurdere flomrisiko, samt å vedlikeholde sikringsinnretninger. Kommunene kan etter søknad få statsstøtte til konkrete tiltak.

Sveits

Sveits har en blanding av statlig- og forsikringsbasert dekning for tap etter naturskade. Alle husholdninger må tegne den kantonale forsikring mot brann og naturskade. Kantonal Gebaudeversicherungen består av 19 offentlige selskaper som tilbyr forsikring innen de forskjellige kantonene med monopol for bygningsforsikring innen kantonen. Forsikringen dekker normalt bygningen, men i enkelte tilfeller også innbo. Ikke alle kantoner har egne selskaper som tilbyr naturskadeforsikring. Her dekkes naturskader av alminnelige private forsikringsordninger.

I tillegg til forsikringsordningen finnes en statlig erstatningsordning for naturskader som ikke dekkes av forsikring. Ordningen forvaltes av «Schweizerischer Fonds fur Hilfe bei nicht versicherbaren Elementarschaden». Det såkalte elementærskadefondet (statlig fond) gir tilskudd til utbedring av ikke forutsigbare skader forårsaket av naturulykker som man ikke kan forsikre seg mot. Skadelidte har ikke rettslig krav på bidrag. En forvaltningskommisjon fastsetter erstatning etter skjønn, og ordningen omfatter fysiske personer uavhengig av nasjonalitet som bor og har grunneiendom i Sveits. Det kan også gis tilskudd ved tap i landbruks- og skogbruksbedrifter og transport-/veibedrifter.

Frankrike

Frankrike har et blandet system der private forsikringsselskaper har en lovpålagt plikt til å tilby naturskadeforsikring til en offentlig fastsatt premierate, og forsikringen er en obligatorisk del av alle husforsikringsavtaler. Forsikringsselskapene kan reassurere disse risikoene hos en statlig etat, la Caisse Centrale de Reassurance (CCR). CCR har en avtale med staten, men har ikke monopol på naturskadeforsikring. Ordningen trer i kraft først dersom politiske myndigheter har erklært naturkatastrofe. Alle eiendommer som har eiendomsforsikring er dekket av ordningen. Naturkatastrofer som er dekket av ordningen er: flom, jordskred, jordskjelv, leirras, tsunami og snøskred. CCR har ingen kontroll over den politiske avgjørelsen om å erklære en hendelse som naturkatastrofe, eller av definisjonen av naturkatastrofe, risikoanslag eller avkorting. De offentlig fastsatte reglene innebærer at forsikringsselskapene kan ta et relativt høyt administrasjonsgebyr for å forvalte naturskadedekningen. Forsikringsordningen går i underskudd og må jevnlig tilføres midler over statsbudsjettet. Den franske staten utreder mulighetene for å gjøre om dette systemet til å bli en ren forsikringsordning og ikke en statlig subsidiert ordning.

Spania

I Spania er forsikring mot skader som følge av flom, storm, jordskjelv og terrorisme obligatorisk som en del av de alminnelige forsikringspoliser for skade på eiendom og person. Finansieringen er organisert gjennom en tilleggspremie (et gebyr), som gir sikrede tilleggsdekning mot naturskade. Premieinnbetalingen og søknader om naturskadeerstatning håndteres av det spanske statsmonopolet for naturskade; Concorcio de Compensascion de Seguros. Ordningens reservefond ble etablert med offentlige midler. I praksis kommer det så vidt høye premieinntekter til Concorcio at det også er midler til å overføre til reservefondet, og administrasjonskostnadene dekkes av renteinntekten fra fondet. Det er det enkelte selskap som administrerer polisene, mens CCS behandler søknader og dekker krav om kompensasjon.

Til dokumentets forside