Fjerning av småbåter

Publisert under: Regjeringen Bondevik I

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saksnummer: 1998/3422 E ATO

 

Dato: 30.03.1998

 

Fjerning av småbåter

Vi viser til Deres brev 23 mars 1998.

Det kan tenkes flere rettslige grunnlag som kommunen kan nytte for å få fjernet småbåter som ligger på offentlige friluftsområder uten tillatelse.

Spørsmålet om plan- og bygningsloven eller ann­en offentligrettslig lov­givning gir slik hjemmel, må De rette til Kommunal-, eventuelt Miljøvern­departementet. Forholdet til politilovgivning - som hører under Justis­departe­mentets politiav­deling - og politivedtekter, går vi ikke inn på.

Dersom kommunen er grunneier eller har bruks­retten til grunnen etter avtale med grunneier, kan kommunen få fjernet uberettiget hen­lagte båter ved tvangs­fullbyrdelse gjennom namsmyndighet­ene etter tvangs­fullbyrdelsesloven kapittel 13. Dette forut­setter at kommunen begjærer tvangs­fullbyrdelse på den måte som foreskrives i tvangs­fullbyrdelses­loven. Tvangsfullbyrdelsen må bygge på et tvangskraftig tvangsgrunnlag. Tvangsgrunn­lag kan f eks være en dom mot båtens eier. Etter forhold­ene kan en midlertidig tvangsløsning tenkes gjen­nomført etter reglene om midlertidig forføyning i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15.

Hvis båter uberettiget er lagt i opplag på privat grunn, kan etter forhold­ene fjerning av båter ved selvtekt fra grunneierens eller den bruksberett­ig­edes side være lovlig. Vi vil således anta at denne kan samle båtene på en betryggende plass. Om han ved en fornuftig begrunnet fjerning og opp­bevaring av båtene på­drar seg utgifter, vil den som uberett­iget har henlagt sin båt på annen manns grunn, lett også måtte anses som erstatnings­ansvarlig for utgiftene. Det generelle utgangspunktet må trolig bli at mer omfattende selvtekt ikke kan være lovlig uten lovhjemmel. Skilting kan ut fra en avtalerettslig innfallsvinkel likevel ha betydning for grunn­eiers eller den bruksberettigedes adgang til å løse sine problemer egen­hendig. Vi understreker at skilting ikke ubetinget kan få betydning. Betyd­ningen må avhenge av en nærmere rettslig vurdering. Vi nevner for ord­ens skyld at dersom noen er berettiget til å ha sin båt liggende, kan ikke skilting forandre på det, og den som fjerner båten kan i tilfelle pådra seg straffansvar, erstatnings­ansvar m m. Vi går ikke nærmere inn på spørs­målene om hvilken selvtekt som etter forholdene muligens vil kunne være lovlig. Det vil være naturlig at kommunen søker bistand hos advokat for å få vurdert spørsmålet. Det blir uansett ikke namsmyndighetenes oppgave å bistå kommunen på slikt grunnlag, jf forrige avsnitt om hva som kreves for at namsmyndig­heten kan tre i funksjon.

Etter forholdene vil en småbåt kunne være hitte­gods etter hittegodsloven, og kunne behandles som sådan etter lovens regler. Om dette er tilfelle må naturligvis avhenge av en helt konkret vurder­ing i det enkelte tilfelle. Forutsetningen for at hittegodslovens regler gjelder er at båten ikke faller under hittegodsloven § 1 annet ledd, jf da i alle fall saltvannsfiskeloven 3 juni 1983 nr 40 kapittel VI og vrakloven 20 juli 1893 nr 2 med nærmere regler for situasjonen.

Hvis en småbåt er eierløs, kan enhver ta den til seg til eie. En småbåt vil være eierløs hvis dens tidligere eier frivillig har oppgitt sin rett til den (derelinkvert den), typisk ved å henlegge den på annen manns grunn for å bli kvitt den. Det kreves at han har oppgitt besittelsen over båten fordi han ønsket å bli kvitt den. I juridisk teori uttaler Brækhus/Hærem: Norsk tingsrett, 1964 s 623 at man «må kunne regne med at det foreligger dereliksjonsvilje når tingens art og det sted hvor den finnes, klart peker i retning av dereliksjon». Er dette tilfelle, kan kommunen gjøre hva den vil med båten uten at lensmannens eller namsmyndighetenes bistand er nødvendig eller naturlig.