Klage på vedtak om avslag på søknad om tilskudd fra Norsk Kulturminnefond til istandsetting av Kongesalen i Sjømilitære Samfund - Horten kommune i Vestfold fylke

Miljøverndepartementet viser til deres brev av 12.6.2012 med klage på avslag på søknad om tilskudd til istandsetting av Kongesalen i Sjømilitære Samfund, Horten kommune.

Miljøverndepartementet har vurdert alle sider av saken og har etter en samlet vurdering ikke funnet grunnlag for å omgjøre kulturminnefondets vedtak av 16.5.2012.

Klagen tas ikke til følge.

Bakgrunn

Kongesalen i det Sjømilitære Samfund ble oppført i 1883. Bygget ble tegnet av arkitekt Henrik Nissen og er med i Landsverneplanen for forsvaret og Verneplan Karljohansvern. Salen brukes i dag som festsal og spisesal for besøkende og gjester.

Den 7.10.2011 søkte Sjømilitære Samfund om kr 800.000,- i tilskudd fra Norsk kulturminnefond (heretter kalt fondet) for tilbakeføring og restaurering av Kongesalen iht. en rapport fra NIKU (17/2011). Fondet avslo søknaden den 16.5.2012 med den begrunnelse om at de omsøkte tiltakene innebærer en type tilbakeføring som normalt ikke prioriteres av fondet.  Prosjektet er mer en oppussing og ikke et tiltak som sikrer kulturminneverdier. Videre er det omsøkte beløpet høyt.

Vedtaket ble påklaget av det Sjømilitære Samfund (heretter kalt klager) den 12.6.2012. Fondet opprettholdt sitt vedtak og sendte saken over til Miljøverndepartementet for endelig behandling den 15.1.2013. Klager har ikke kommet med merknader til oversendelsen. 

Klagers anførsler, jf brev av 12. juni 2012

Klager mener at begrunnelsen for avslaget er uklar og direkte i strid med fondets egne vedtekter. Klager etterspør en vurdering av søknaden i forhold til § 11 i fondets vedtekter hva gjelder ”Mulighet for kulturminnets bruk etter gjennomføring av tiltaket, bør vurderes særskilt”. Videre burde fondet ha utdypet hvorfor de ikke støtter ”denne typen prosjekter”.

Klager antar at prosjektet ikke kan støttes på grunn av kulturminnets art, prosjektets innhold, føringer, materialer og håndverksløsninger. Dersom fondet mener kulturminnets art er en skranke for tilskudd til prosjektet, viser klager til at en slik begrunnelse vil være i strid med fondets forskrift og bestemmelser jf § § 1b og 2. Hvis det er materialbruken og/eller håndverksmessige løsningene som ikke kan godkjennes, burde dette vært nevnt og utdypet nærmere i avslaget.

Fondets vurdering om at prosjektet har karakter av en oppussing og ikke er et tiltak som sikrer kulturminneverdier, er underlig og i strid med den allmenne oppfatningen av hva som er faglig akseptert innen kulturminneforvaltningen. Tiltakene i prosjektet og gjennomføringen av disse er i detalj basert på en rapport og anbefalninger fra NIKU. Prosjektet holder et høyt faglig nivå og søknaden innebærer bevaring samt sikring av kulturminneverdier ved konservering og restaurering. Formålet er å avdekke de opprinnelige interiørelementene samt overflatene fremfor å skifte disse ut med nye. Samtidig må enkelte elementer rekonstrueres fordi de er tapt, ødelagt eller overmalt. Dette er nøyaktig samme tilnærming som blir benyttet på verneverdig og fredet interiør hvor man nettopp vil unngå tap og forringelse av kulturminneverdier. Fondets karakteristikk av prosjektet er både feil og uforståelig.

Argumentet om at det omsøkte beløpet er høyt synes urimelig og irrelevant. Det omsøkte beløpet er på 20,1 % av de totale kostnadene og ligger innefor vedtektenes bestemmelser om at fondets andel ikke bør overstige 50 %. Klager mener fondets begrunnelse viser at de har en annen prinsipiell og ideologisk holdning til både hva som er kulturminneverdier, og hvordan de bør søkes bevart. Klager viser til at andre institusjoner innenfor kulturminneforvaltningen samt utførende restauringshåndverkere har en annen holdning.

Norsk kulturminnefonds merknader jf oversendelse datert 15. januar 2013

Fondet viser til at de har begrensede økonomiske midler og må prioritere strengt mellom mange gode prosjekter. Således har fondet valgt å prioritere søknader hvor behovet for tilbakeføring har vært begrunnet i at kulturminnet står i fare for å gå tapt eller bli skadet hvis det ikke settes inn tiltak. Fondet er ikke uenig i at prosjektet holder et høyt faglig nivå, er godt dokumentert og at planen for arbeidene er gjennomtenkte. Det er imidlertid ikke akutt behov for å utføre de omsøkte arbeidende. De verneverdige elementene i Kongesalen vil bestå selv om tiltakene ikke gjennomføres. Det er ingen tekniske behov som begrunner en tilbakeføring og de omsøkte tiltakene vil ikke øke salens bruksverdi. Arbeidene er en oppgradering av anlegget og ikke en nødvendig sikring av kulturminnene.

Innenfor kulturminnevernet diskuteres det om og i hvilken grad det skal foretas tilbakeføringer. Fondet har valgt å prioritere saker hvor behovet for tiltak, for å redusere tapet av verneverdige objekter, har vært tydelige. Muligens kan denne praksisen og prioriteringen avvike fra den lokale kulturminneforvaltningen, men den er innenfor de rammer forskriften trekker opp for styrets faglige skjønn. Styrets behandling av saker følger bestemmelsene i forskriften og det er opp til styret å foreta den endelige prioriteringen av saker.

Fondet viser videre til at prosjektet er beregnet til 3,9 millioner kroner og at omsøkte andel utgjør 800.000,-. Fondet går noen ganger inn med så store beløp i en enkelt sak, men har som hovedregel å prioritere slik at de begrensede midlene fondet har til disponering, blir fordelt på mange prosjekter etter ulike faglige, tematiske, geografiske etc., kriterier. Etter en ny skjønnsmessig- og konkret vurdering av alle sider av saken opprettholder fondet sitt vedtak om avslag i saken.

Departementets merknader

I henhold til forskrift for Norsk kulturminnefond § 14, kan vedtak i saker om fordeling av midler fra Norsk kulturminnefond bare påklages til Miljøverndepartementet på grunnlag av feil i saksbehandlingen eller rettsanvendelsen. Fondets skjønnsutøvelse kan ikke overprøves av Miljøverndepartementet. Denne begrensningen i klageretten er foretatt med hjemmel i forvaltningsloven § 28 femte ledd. Ved klage kan kulturminnefondet selv vurdere alle sider av saken, uansett hva klagen er begrunnet med. 

Miljøverndepartementet viser til at fondet prioriterer søknader hvor behovet for tilbakeføring vektlegges spesielt. I gjeldende sak har fondet lagt avgjørende vekt på at de omsøkte tiltakene ikke er nødvendige for at Kongesalen skal kunne bestå. Tiltakene innebærer mer en oppgradering av salen enn nødvendig sikring av kulturminnet.

Fondet er ikke bundet av vurderingene til andre antikvariske myndigheter innenfor kulturminneforvaltningen. Fondet har kompetanse til skjønnsmessig å fastsette kriterier for hvordan de ønsker å forvalte tildelte tilskuddsmidler.  Dette er hjemlet i forskrift for norsk kulturminnefond § 11 og er bla en følge av at fondet må prioritere strengt mellom søknader på grunn av begrensede midler til disposisjon. 

Det at fondet vurderer søknadsbeløpet som høyt har etter departementets vurdering kun vært et moment i vurderingen av søknaden. Forholdet har ikke isolert sett hatt en avgjørende betydning for resultatet i saken.

Departementet kan ikke se at det foreligger saksbehandlingsfeil eller lovanvendelsesfeil som kan ha vært avgjørende for innhodet i vedtaket, jf fvl § 41.

Konklusjon

Miljøverndepartementet har vurdert alle sider av saken og har etter en samlet vurdering, ikke funnet grunnlag for å omgjøre kulturminnefondets vedtak av 16.5.2012.

Klagen tas ikke til følge.

 

Med hilsen

Elisabeth Platou (e.f.)
Avdelingsdirektør

Zubair Ali Syed
rådgiver

Kopi: Norsk kulturminnefond