Klage på avslag om tilskudd fra Norsk kulturminnefond – Pipen "Storgaten 83" på Lillehammer, Lillehammer kommune, Oppland

Vi viser til deres brev av 2. juni 2015 med klage på Norsk kulturminnefonds vedtak av

8. april 2015. I vedtaket avslås søknad om tilskudd til istandsetting av pipen "Storgaten 83" på Lillehammer, Lillehammer kommune, Oppland.

Klima- og miljødepartementet har vurdert alle sider av saken og har etter en samlet vurdering kommet til at det ikke foreligger feil ved lovanvendelsen eller ved saksbehandlingen, feil som kan ha virket bestemmende for vedtakets innhold jf. forvaltningsloven § 41. Klima- og miljødepartementet har heller ikke merknader til fondets skjønnsutøvelse i saken. Departementet har derfor ikke funnet grunn til å omgjøre Norsk kulturminnefond sitt vedtak av 8. april 2015.  

Klagen tas ikke til følge.

Bakgrunn

Fabrikkpipen "Storgaten 83" står i Elvegaten i Lillehammer sentrum. Den ble oppført omkring 1900. Pipen er et viktig landemerke, og en sentral del av byens industrihistorie. Området pipen står i er regulert til bevaring, og står i Riksantikvarens NB! -register.

Tema Eiendom AS (klager) søkte den 20. oktober 2014 om kr. 1 648 500,- til å rive øverste del av pipen, og mure opp igjen med ny tegl og mørtel mest mulig lik opprinnelig utseende.

Søknaden ble avslått av Norsk kulturminnefond i vedtak av 8. april 2015. Klager ble meddelt avslaget i brev av 28. april 2015. I begrunnelsen viser fondet til at pipen ikke har tilstrekkelig høy kulturminneverdi, at valg av kostbar teglstein ikke er begrunnet, og at det omsøkt beløpet er langt høyere enn fondet vanligvis tildeler. Søknaden ble derfor ikke prioritert.

Avslaget ble påklaget i brev av 2. juni 2015. Kulturminnefondet behandlet klagen i styremøte 26. november 2015. I møtet opprettholdt fondet avslaget. I brev av 18. januar 2016 ble klagen oversendt til Klima- og miljødepartementet for endelig behandling.

Klagers anførsler, jf. brev av 2. juni 2015

Klager viser til begrunnelsen for avslaget, og at valg av dyr tegltype fremstår som avgjørende.

Steinen ble anbefalt av sakkyndig murer, og er basert på tilgjengelige leverandører som er svært begrenset. Videre utgjør kostnadene til stein bare 20% av prosjektets totalkostnader. At steinen er for dyr er derfor ikke et relevant avslagsargument.

I følge fylkesmannen er pipen av nasjonal verneinteresse. Videre er pipen som en del av et bygningsmiljø registrert i NB! -registeret. I registeret omtaler Riksantikvaren bygningsmiljøet som av nasjonal interesse. I dette lyset er fondets vurdering av pipens kulturminneverdi uforståelig. Det er skuffende at et så omfattende tiltak knyttet til kulturminner i Lillehammer sentrum ikke får noen støtte.

Norsk kulturminnefonds merknader, jf. avslag av 8. april 2015 og oversendelsesbrev av 18. januar 2016.

I det opprinnelige avslaget viser fondet til at valg av tegltype ikke er begrunnet i søknaden, og at det fremstod som usikkert om det var nødvendig å bruke så kostbar stein. Basert på klagers opplysninger har fondet forståelse for at det var vanskelig å finne rimeligere og egnet sten, sett i lys av hvor få leverandører det er på markedet. Fondet beklager derfor om det fremstod som valg av kostbare tegltype var den avgjørende grunnen for avslag. Fondet støtter helst prosjekter der opprinnelig materiale gjenbrukes i større grad. Dette både for å sikre materialautentisitet, og ut fra et miljøperspektiv. I prosjektet måtte mye av steinen byttes ut med ny, og til dette knyttet det seg store kostander. Den høye prisen sammenholdt med manglende materialautentisitet er et av forholdene som ble vektlagt i den samlede vurderingen fondet har gjort.

Fondet er enige med fylkesmannen i at pipen har kulturminneverdi. Fondet legger vekt på kulturminnemyndighetenes uttalelser og anbefalinger, men gjør også sine selvstendige vurderinger. Pipen står løsrevet fra sitt originale industrimiljø, og i et sterkt trafikkert bymiljø med butikker og annen næringsvirksomhet. Det er andre piper i regionen som fortsatt er en del av et lesbart industrimiljø og derfor har høyere kulturminneverdi.

Registering i NB! viser at bygningsmiljøet i området har verneinteresse. Dette gjelder etter fondets vurdering imidlertid miljøet sett i sammenheng og som en helhet, og ikke at hvert enkelt element nødvendigvis har stor kulturminneverdi. 

Det omsøkte beløpet er totalt sett svært høyt. Etter å ha etterspurt grunnlaget for fastsettelsen av en del av kostnadene i prosjektet ble utgiftene til teglstein redusert med ca. kr. 100 000,-. Prosjektet hadde likevel fortsatt en høy kostnadsramme. Med begrensede midler, og mange søknader midlene skal fordeles på, gir fondet sjeldent støtte på over 1 million til ett prosjekt.

Klager har ikke kommet med nye opplysninger som gir grunnlag for å endre fondets beslutning. Etter en ny og konkret vurdering opprettholder fondet sitt vedtak om å avslå søknad om tilskudd til prosjektet.

Departementets merknader

I henhold til forskrift for Norsk kulturminnefond § 14 kan vedtak i saker om fordeling av midler fra fondet påklages til Klima- og miljødepartementet, på grunnlag av feil i saksbehandlingen eller rettsanvendelsen. Departementet kan også overprøve fondets skjønnsutøvelse i henhold til revidert forskrift gjeldende fra 1. oktober 2013.

I vurderingen av klagen kan departementet prøve alle sider av saken og ta hensyn til nye omstendigheter, jf. forvaltningslovens § 34 annet ledd. Departementet skal i klagesaksbehandlingen vurdere de synspunkter som klager fremmer.

Departementet viser til begrunnelsen for avslaget, jf. vedtaket av 8. april 2015 og oversendelsesbrev av 18. januar 2016. På grunn av stor søkermasse og begrensede tilskuddsmidler må fondet foreta en streng prioritering.Fondet har bl.a. lagt vekt på pipens kulturminneverdi som enkeltelement i det moderne bymiljøet pipen står i. Det er andre piper i regionen som illustrerer industrihistorien bedre, ved at de fortsatt står i et helhetlig og lesbart industrimiljø. Dette er en faglig vurdering som departementet ikke finner grunn til å overprøve. I oversendelsesbrev av 18. januar 2015 har fondet videre lagt vekt på at mye stein måtte byttes ut med ny, og ikke kunne gjenbrukes. Dette svekker autentisiteten. Departementet finner det noe uheldig at hensynet til materialautentisitet ikke ble formulert klarere i det opprinnelige vedtaket, og at det fremstod som prisen på steinen var avgjørende.

Departementet finner imidlertid ikke at dette er en feil av en slik karakter at det er grunn til å regne med at den har virket inn på vedtakets innhold. Departementet har derfor ingen merknader til fondets skjønnsutøvelse i saken.

Vi kan heller ikke se at det foreligger feil ved saksbehandlingen eller lovanvendelsen, feil som kan ha vært avgjørende for innholdet i vedtaket, jf. forvaltningsloven § 41.

 

Med hilsen

 

Elisabeth Platou (e.f.)
avdelingsdirektør

Kristine Oftedal Nicolaisen
rådgiver

Kopi til:
Norsk kulturminnefond
Bergmannsgata 17
7374 RØROS