Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Klage på Norsk kulturminnefonds avslag om tilskudd til rådstua, Grubbehaugen, Brevik, Porsgrunn kommune

Søknaden gjelder ei bolig oppført i 1839. I 1840 kjøpte Brevik kommune eiendommen og tok den i bruk som rådhus. Den var kommunens rådstue fram til 1916. Den nåværende eieren søkte om støtte til flere tiltak, både utvendig og innvendig. Deler av tiltakene det ble søkt støtte til, var allerede utført. Søknaden manglet finansieringsplan og det ble heller ikke opplyst hvilket beløp det ble søkt støtte til. Ved behandlingen ba kulturminnefondet om mer informasjon og dokumentasjon, uten at dette ble sendt inn innen den angitte fristen. Norsk kulturminnefond avslo søknaden under henvisning til at deler av tiltakene det ble søkt støtte til, allerede var utført. Klima- og miljødepartementet opprettholder kulturminnefondets avslag.

Klima- og miljødepartementet viser til klagen datert 17. april 2015 på Norsk kulturminnefonds vedtak datert 27. mars 2015 om å avslå søknaden om tilskudd til rådstua i Brevik.

Klima- og miljødepartementet har vurdert alle sidene ved saken og har, etter en samlet vurdering, kommet til at det ikke foreligger feil ved lovanvendelsen eller ved saksbehandlingen, feil som kan ha hatt innvirkning på vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven paragraf 41. Departementet har heller ingen merknader til Kulturminnefondets skjønnsutøvelse i saken. Klima- og miljødepartementet har derfor ikke funnet grunn til å omgjøre Norsk kulturminnefonds vedtak av 27. mars 2015.

Klagen tas ikke til følge.

Bakgrunn

Rådstua ble oppført som bolig i 1839. I 1840 kjøpte Brevik kommune eiendommen og tok den i bruk som rådhus. Den var kommunens rådstue fram til 1916. I tillegg til de kommunale kontorene, huset bygningen også postkontor, telefon-/telegrafkontor og politikontor med tilhørende fengsel. Etter 1916 har bygningen blant annet blitt brukt til klasserom, sløydsal og skolekjøkken. Rådstuas kulturhistoriske verdi er betydelig. Med sin historie, arkitektoniske utforming og plassering midt i byen, er huset viktig for Brevik.

Prosjektet det blir søkt om tilskudd til, startet i 2011 og går ut på å sette i stand bygningen og føre den tilbake til slik den så ut i 1839. Den skal benyttes som bolig for søkeren og hans familie.

Det ble søkt om støtte til flere tiltak, både utvendig og innvendig, tiltak som omfatter både det å sette i stand bygningen, og det å tilbakeføre den til slik den opprinnelig så ut. Deler av tiltakene det blir søkt støtte til, er allerede utført.

Søknaden manglet finansieringsplan og det ble heller ikke opplyst hvilket beløp det ble søkt støtte til. Ved behandlingen ba Kulturminnefondet om mer informasjon og dokumentasjon, uten at dette ble sendt inn innen den angitte fristen.

Ved delegert behandling, avslo Norsk kulturminnefond søknaden 26. mars 2015, under henvisning til at deler av tiltakene det ble søkt støtte til, allerede var utført. Fondet gir normalt ikke tilskudd til tiltak som er avsluttet, eller som er satt i gang før vedtaket blir fattet. For å sikre at tiltak blir utført på en, for kulturminnet, best mulig måte, legger fondet vekt på at det på forhånd kan vurdere kulturminnets tilstand og hvilken virkning tiltaket det søkes støtte til, vil ha på bygningen og dens antikvariske verdi. Når arbeidene allerede er utført, mister fondet muligheten til å sette vilkår for hvordan tiltakene kan utføres. Fondet har begrensete midler og mange søkere. Derfor valgte fondet å prioritere prosjekter hvor fondet på forhånd kan sette krav eller vilkår til hvordan arbeidet skal gjennomføres.

Klagerens anførsler, datert 17. april 2015

Klageren anfører mange punkter. For det første peker han på at fondet opplyste om at søknaden ville blir behandlet i styremøtet 9. april 2015, mens den ble avgjort etter delegasjon allerede 26. mars 2015. Klageren hadde forberedt seg på å sende inn flere opplysninger, men rakk ikke det før vedtaket var fattet.

Videre viser klageren til at representanter fra Telemark fylkeskommune har vært på befaring og uttalt seg positivt om det arbeidet eieren har utført. Han ble også anbefalt å søke om tilskudd fra fondet til arbeidet med å restaurere taket.

Klageren viser også til at sønnen har erfaring fra flere små og store restaureringsarbeid, blant annet på Pausegården, en bygård i Brevik fra 1700-tallet, og til at han selv har erfaring som byplanlegger i Porsgrunn kommune og som fylkesarkitekt i Telemark fylkeskommune. Han rettferdiggjør det at de startet arbeidet med å restaurere bygningen før de søkte fondet om støtte, med at de mente de hadde både kompetanse og nødvendig erfaring til å gjennomføre arbeidet på en måte som tar hensyn til bygningens arkitektur, historie og verdi.

Videre beskriver klageren rådstuas tilstand da den ble kjøpt, og det arbeidet som er utført. Han er enig i fondets begrunnelse om at det er viktig å sikre at tiltakene blir utført på en, for kulturminnet, best mulig måte og at det er viktig å kunne vurdere kulturminnets tilstand på forhånd før tiltakene settes i gang. Men han er uenig i direktørens konklusjon på grunnlag av disse vurderingene. Han hevder at kulturminnet er tatt vare på på en god måte. Han viser også til at ikke alt arbeidet er ferdig, men at det gjenstår mye, både utvendig og innvendig.

Klageren ber om at saken behandles på nytt.

Norsk kulturminnefonds merknader, jf. oversendelsesbrevet, mottatt av Klima- og miljødepartementet 18. januar 2016

I behandlingen av denne saken la Norsk kulturminnefond avgjørende vekt på at arbeidene allerede var satt i gang før vedtaket ble fattet, jf. forskrift for Norsk kulturminnefond paragraf 11, tredje ledd. På generelt grunnlag har Kulturminnefondets styre drøftet hvordan saker hvor arbeidene allerede er satt i gang før saken er vurdert, skal behandles, og har vedtatt en praksis hvor fondet normalt ikke prioriterer søknader som er satt i gang før det er gitt tilsagn.

Formålet med fondet er å redusere tapet av kulturminner. For å sikre at tiltakene blir utført på en, for kulturminnet, best mulig måte, er det viktig for fondet å kunne vurdere tilstanden på forhånd og kunne danne seg et bilde av hvilken virkning tiltaket vil ha på bygningen og dens antikvariske verdi. Når arbeidene allerede er utført før fondet kan behandle søknaden, mister det muligheten til å kunne sette vilkår for hvordan arbeidene skal utføres.

Videre viser Kulturminnefondet til at det i ulik grad samarbeider med fylkeskommunene, men at fondet uansett behandler alle sakene på et selvstendig grunnlag og kan vurdere sakene annerledes enn det fylkeskommunen gjør. Fondet kan også ønske å sette andre krav til utførelsen av arbeidet. Kulturminnefondet jobber på nasjonalt nivå, noe som innebærer at det må ta andre hensyn enn det fylkeskommunen gjør.

Fondet viser også til at det 8. januar 2015 sendte en forespørsel til søkeren med spørsmål om ytterligere dokumentasjon, blant annet en redegjørelse for hvilke tiltak søknaden omfatter, en beskrivelse av kulturminnets tilstand, et kostnadsoverslag og en oversikt over summen av tiltakene det ble søkt om støtte til. Fristen for å sende inn denne dokumentasjonen ble satt til 25. januar. Siden det ikke var søkt om et spesifikt beløp, behandlet fondets direktør søknaden etter delegasjon. Vedtaket ble fattet 26. mars 2015. Den etterspurte dokumentasjon var da ikke kommet inn.

Fondet har et stort tidspress på seg til å behandle søknader og er avhengig av at søkerne sender inn den nødvendige dokumentasjonen innen rimelig tid, slik at saken kan være best mulig belyst før vedtaket blir fattet. Kulturminnefondet mener det påligger søkeren å sørge for å sende inn nødvendig dokumentasjon.

Norsk kulturminnefond beklager at det ikke ble opprettet direkte kontakt mellom søkeren og fondet, og viser til at en tettere oppfølging og rådgivning kunne ført til at grunnlaget for å vurdere søknaden hadde vært bedre. Imidlertid ligger informasjon om søknadsbehandling, vegledning og forskriftene lett tilgjengelig på fondets nettsider.

Fondet understreker at arbeidet det søkes støtte til, i utgangspunktet ikke skal være påbegynt før søknaden blir behandlet. Imidlertid har det forekommet at fondet har funnet særlige grunner til å gjøre unntak fra dette når søkeren har tatt kontakt.

Det er ikke kommet inn nye momenter i saken. Norsk kulturminnefond finner ikke grunnlag for å endre avgjørelsen og opprettholder avslaget.

Klageren har ikke kommentert Norsk kulturminnefonds oversendelsesbrev

Klima- og miljødepartementets merknader

I henhold til gjeldende forskrift for Norsk kulturminnefond paragraf 14, kan vedtak i saker om fordeling av midler fra fondet, påklages til Klima- og miljødepartementet på grunnlag av feil i saksbehandlingen eller i rettsanvendelsen. Departementet kan også overprøve fondets skjønnsutøvelse i henhold til revidert forskrift gjeldende fra 1. oktober 2013.

I vurderingen av klagen kan departementet overprøve alle sidene ved saken og ta hensyn til nye omstendigheter, jf. forvaltningsloven paragraf 34, andre ledd. I klagesaksbehandlingen skal departementet vurdere synspunktene klageren fremmer.

For å kunne vurdere om et prosjekt skal kunne tildeles midler innenfor en tilskuddsordning, må de opplysningene som er nødvendige for å kunne ta stilling til søknaden, foreligge på søknadstidspunktet. På tross av fondets anmodning om å få tilsendt en oversikt over hvilke tiltak som skulle gjennomføres, et kostnadsoverslag og en oversikt over hvilke beløp det ble søkt støtte til, innen 25. januar 2015, var denne dokumentasjonen ikke lagt fram da søknaden ble behandlet 26. mars 2015. Departementet er enig med Kulturminnefondet i at det gjorde det vanskelig å prioritere søknaden. Departementet er også enig med fondet når det gjelder ikke å støtte tiltak som allerede er satt i gang og sluttført før det blir søkt om støtte.

Med en svært stor søknadsmengde og begrensete tilskuddsmidler, må Norsk kulturminnefond prioritere strengt. Det innebærer også å prioritere ned noen søknader, blant annet søknader som mangler tilstrekkelig dokumentasjon og kostnadsoverslag.

Klima- og miljødepartementet har ingen merknader til Norsk kulturminnefonds skjønnsutøvelse og kan for øvrig ikke se at det er feil ved lovanvendelsen eller ved saksbehandlingen, feil som kan ha vært avgjørende for innholdet i vedtaket, jf. forvaltningsloven paragraf 41.

Klagen tas derfor ikke til følge.

 

Med hilsen

 

Elisabeth Platou (e.f.)
avdelingsdirektør

Marianne Moltke-Hansen
seniorrådgiver

Kopi til Norsk kulturminnefond