Klage på Norsk kulturminnefonds avslag på søknad om tilskudd til å restaurere tømmerlåven på Eidsalm gård, Gran kommune, Oppland fylke

Klima- og miljødepartementet viser til klagen datert 18. mai 2015 på Norsk kulturminnefonds vedtak av 8. mai 2015 om avslag på søknaden om tilskudd til arbeider på tømmerlåven på Eidsalm gård i Gran kommune.  

Klima- og miljødepartementet har vurdert alle sidene av saken og har, etter en samlet vurdering, kommet til at det ikke foreligger feil ved lovanvendelsen eller ved saksbehandlingen, som kan ha hatt innvirkning på vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven § 41. Departementet har heller ingen merknader til Kulturminnefondets skjønnsutøvelse i saken. Klima- og miljødepartementet har derfor ikke funnet grunn til å omgjøre Norsk kulturminnefonds vedtak av 08.05.14. 

Klagen tas ikke til følge. 

Bakgrunn  

Saken gjelder tømmerlåven på Eidsalm gård i Gran kommune, en vinkelbygd låve fra 1800, registrert i Sefrak-registeret, vernekategori 2.

31. oktober 2014 søkte Anders M. E. Hohle om tilskudd på en million kroner til å restaurere låven ferdig utvendig og til å montere nye vinduer. Han søkte også om midler til å isolere bygningen, sette inn kontor og installere tekniske funksjoner for å kunne ta låven i bruk som kursauditorium. Låven skal benyttes i forbindelse med virksomheten til Energigården AS.

Søknaden om tilskudd ble avslått av Norsk kulturminnefond 08.05.15. Avslaget ble begrunnet med at tiltaket det søkes støtte til, ligger utenfor det Kulturminnefondet vanligvis gir støtte til. 

Fondet har praksis for ikke å støtte oppgraderingstiltak, som isolering, nye vinduer eller ny innredning i et eksisterende bygg. Fondet viser til at tiltakene det blir søkt støtte til, dreier seg om modernisering og oppgradering av låven, slik at den kan bli tatt i bruk som kontor- og møtelokale og utstillingsrom, tiltak som faller utenfor Kulturminnefondets virkeområde.

Klagerens anførsler, datert 18.05.15 

Klageren viser til at låven ligger i et helhetlig gårdstun med flere store bygninger fra 17- og 1800-tallet. Gårdens plassering i det verdifulle kulturlandskapet i Røykenvik ved foten av Brandbukampen, er helt spesiell. Gårdens historie kan dokumenteres tilbake til 1298. Låven og tre andre bygninger på tunet er registrert i vernekategori 2 i Sefrak-registeret.

Klageren viser til at låven er en viktig del av den tradisjonelle gårdsdriften, og at den, med den planlagte investeringen, vil være bedre tilpasset endringene i norsk landbruk hvor det er nødvendig med ny næringsvirksomhet for å sikre driften av gården.

Klageren viser også til at den ikke så ulike glasslåven på Granavollen fikk betydelige midler fra Norsk kulturminnefond, og at låven på Eidsalm i større grad vil ta vare på de gamle bygningsmaterialene og det gamle inntrykket, og slik tydelig vise hvilken tid den stammer fra.

Ut fra de momentene han anfører, ber klageren om at søknaden blir behandlet på nytt.

Norsk kulturminnefonds merknader, jf. oversendelsen datert av 15.07.15 

Norsk kulturminnefond finner etter en ny og konkret vurdering av saken, ikke grunnlag for å endre den tidligere avgjørelsen. Klagen tas ikke til følge.

Kulturminnefondet ser positivt på at Energigården AS tar den gamle låven i bruk og tar vare på tunets karakter med innramming av de gamle bygningene. Fondet mener at en ombygging av låven vil bidra positivt til verdiskapingen på gården. Men fondet viser til at tiltakene det blir søkt om støtte til, ligger utenfor det fondet vanligvis gir støtte til. Fondet støtter ikke oppgraderingstiltak, som isolering, nye vinduer eller ny innredning i et eksisterende bygg. I følge Norsk kulturminnefond, er det ønskelig at man drøfter tiltakenes virkning på bygningen hvis man skal restaurere den eller bygge den om.

Kulturminnefondet prioriterer å støtte tiltak som tar vare på bygningens materialautentisitet og dens kulturhistoriske verdi. I denne saken mener fondet at graden av utskifting blir så stor, blant annet ved at mye av de opprinnelige materialene blir skiftet ut, og ved at det blir satt inn nye vinduer, slik at fasaden får et nytt utrykk og at bygningens funksjon blir endret fra den opprinnelige til et kontor- og konferansebygg med moderne fasiliteter.

Fondet viser videre til at det, på grunn av stor søkermasse og begrensete midler, må prioritere strengt blant tiltakene det blir søkt om midler til. Fondet har derfor lagt seg på en praksis hvor tiltakenes virkning på bygningens kulturminneverdi blir avgjørende. I dette tilfellet ser fondet at låven er et viktig element i tunet, og at den tar vare på helhetsvirkningen i landskapet, men understreker videre at tiltakene det søkes støtte til, dels vil falle utenfor tiltak som fondet støtter, og dels vil redusere låvens kulturminneverdi i stor grad.

Når det gjelder glasslåven på Gran, viser Kulturminnefondet til at er et eldre prosjekt, som inngikk i verdiskapingsprogrammet, hvor det ble øremerket midler til verdiskapingstiltak. Programmet var et samarbeid mellom Riksantikvaren og fondet, og noen saker fikk mer oppmerksomhet. Glasslåven var et utprøvingsprosjekt, og fondet støttet det med et lavt beløp. Prosjektet brukte miljøvennlige materialer og tilstrebet å bruke mest mulig eksisterende materialer. Også viktige materialer i interiøret ble gjenbrukt. Prosjektet ønsket å prøve ut hvordan en driftsbygning som var tatt ut av sin tradisjonelle bruk, kunne tilpasses dagens behov og ny bruk. Fondet understreker at støtten til glasslåven var begrunnet i at opprinnelige materialer og gamle teknikker ble benyttet i størst mulig grad. Fondet støttet ikke isolering eller nye vinduer i glasslåven.

Fondet konkluderer med at det har begrensete midler til rådighet og derfor må prioritere strengt blant en stor mengde søkere. Etter en ny, konkret gjennomgang av søknaden, anbefaler fondet at søknaden ikke blir prioritert.

Klagerens kommentarer til oversendelsesbrevet fra Norsk kulturminnefond jf. e-posten datert 03.09.15

Klageren ønsker å presisere at det er to hovedformål med restaureringen eller oppgraderingen av tømmerlåven. Det første er å ta vare på en gammel bygning. Det andre er å bruke bygningen aktivt til gårdsrelatert virksomhet tilpasset dagens etterspørsel.

Klageren framholder at bygningen, etter de planlagte tiltakene, fortsatt vil framstå som en gammel tømmerbygning, men med en innredning tilpasset dagens bruk. Han hevder at de gamle materialene vil bli tatt vare på, og at det nesten bare vil bli brukt trevirke til de nødvendige ombyggingene innendørs.

Han understreker videre at tømmerlåven er en viktig del av det særegne gårdstunet, og at det derfor er viktig at det blir økonomisk gjennomførbart å ta vare på den.

Klima- og miljødepartementets merknader

I vurderingen av klagen kan departementet prøve alle sidene av saken og ta hensyn til nye omstendigheter, jf. forvaltningslovens § 34, annet ledd. Departementet skal i klagesaksbehandlingen vurdere synspunktene klageren fremmer.

I henhold til gjeldende forskrift for Norsk kulturminnefond § 14 kan vedtak i saker om fordeling av midler fra fondet, påklages til Klima- og miljødepartementet på grunnlag av feil i saksbehandlingen eller i rettsanvendelsen. Departementet kan også overprøve fondets skjønnsutøvelse i henhold til revidert forskrift gjeldende fra 01.10.13. 

Klima- og miljødepartementet viser til at Norsk kulturminnefond i hovedsak har begrunnet avslaget med at søknaden gjelder tiltak som ligger utenfor det fondet vanligvis gir støtte til. Fondet har praksis for ikke å støtte oppgraderingstiltak, som isolering, innsetting av nye vinduer eller ny innredning i eksisterende bygninger. Kulturminnefondet prioriterer tiltak som tar vare på bygningens materialautentisitet og den kulturhistoriske verdien. Da Kulturminnefondet har begrensete midler til rådighet, må det prioritere strengt mellom søknadene som kommer inn. Etter en konkret gjennomgang av denne søknaden, har fondet kommet fram til at den ikke kan prioriteres.

Klima- og miljødepartementet har ingen merknader til Norsk kulturminnefonds skjønnsutøvelse, og kan for øvrig ikke se at det er feil ved lovanvendelsen eller ved saksbehandlingen, som kan ha vært avgjørende for innholdet i vedtaket, jf. forvaltningsloven § 41. 

Klagen tas derfor ikke til følge.

 

Med hilsen

Elisabeth Platou (e.f.)
avdelingsdirektør

Marianne Moltke-Hansen
Seniorrådgiver

Kopi til Norsk kulturminnefond