Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 25 (2016–2017)

Humaniora i Norge

Til innholdsfortegnelse

4 Humaniora i arkiver, biblioteker, museer, kulturminneforvaltning og kunstinstitusjoner

4.1 Arkiver, biblioteker og museer

Arkivene, bibliotekene og museene er kulturarv- og kunnskapsinstitusjoner som samler inn, tar vare på, gjør tilgjengelig og formidler informasjon og kildemateriale som gir innsikt i samfunn, språk, kultur og naturforhold gjennom tidene. Samlingene omfatter arkivmateriale og publisert materiale i ulike medietyper, så vel som menneskeskapte gjenstander og gjenstander fra naturen. Samlingene har stor betydning som kilder for forskning, undervisning og kunnskapsutvikling på mange fagområder. En rekke fag er for eksempel avhengig av gode arkiver – fra historiefaget, enten det tar for seg de store historiske begivenheter, utviklingen av seder og skikker eller enkeltpersoners liv og virke, til klimaforskning og medisinsk forskning. For å sikre samlingenes verdi for forskning må alle deler ved samlingsarbeidet være basert på et solid faglig grunnlag innenfor flere disipliner og være innrettet mot nåværende og fremtidige forskningsbehov.

Arkivene, bibliotekene og museene forvalter fellesskapets ressurser og skal være tilgjengelige for alle. De gir befolkningen tilgang til dokumentasjon, informasjon og kunnskap, og tilbyr kunnskapsbaserte opplevelser i form av utstillinger og arrangementer. Mange av institusjonene er dessuten sentrale møteplasser i sine lokalsamfunn. Folkebibliotekene er landets største og viktigste formidler av skjønnlitteratur og lesing, både for barn og voksne. Denne rollen er understreket og styrket med endringer i folkebibliotekloven som trådte i kraft 1. januar 2014, og er en nøkkel til fremtidens bibliotek. Regjeringen la frem Nasjonal bibliotekstrategi 2015–2018 høsten 2015, der det ble gjort tydelige grep for å bidra til et ytterligere løft for folkebibliotekene som møteplass og arena for læring og kulturopplevelser. Folkebibliotekene i alle landets kommuner har også vist seg som en særlig drivkraft for integrering av minoriteter i det norske samfunnet. Arkivene, bibliotekene og museene støtter dermed opp under utviklingen av demokrati, samfunn og meningsdannelse og er en essensiell del av infrastrukturen for en åpen og opplyst samtale, tuftet på den enkeltes rett til å ytre seg fritt og ha tilgang til et mangfold av informasjon.

Det foregår en betydelig forsknings- og utdanningsvirksomhet ved institusjonene selv. Nasjonalbibliotekets politikk for fagutvikling og forskning har som mål å heve både omfanget av og nivået på forskningen som bygger på samlingene. Dette er utgangspunktet for samlingsoppbygging, metodeutvikling og utvikling av fag- og forskningskompetanse hos de ansatte. Forsknings- og utviklingsvirksomheten i Arkivverket skal understøtte etatens samfunnsoppdrag, bidra til kunnskapsdannelse på Arkivverkets ansvarsområder og legge et godt vitenskapelig grunnlag for etatens arbeid med og for arkiver. Denne virksomheten har to hovedområder: et arkivrettet som springer ut av Arkivverkets rolle som myndighets- og tilsynsorgan for statens og kommunens arkivdanning, og et historierettet som springer ut av rollen som depotinstitusjon for statlige og private arkiver. Mange museer har styrket sin forskningsvirksomhet etter at forskning ble løftet frem som sentral arbeidsoppgave i St.meld. nr. 49 (2008–2009) Framtidas museum. De siste årene har mange museumsansatte forsvart sine doktorgradsavhandlinger, flere med doktorgrad ansettes, og de produserer stadig flere fagfellevurderte publikasjoner. Forskningskompetansen og mulighetene for å drive forskning ved museene varierer imidlertid fremdeles.

Universitetene er selv viktige museumseiere. Universitetsmuseenes samlinger som primærkilder, og som kilder til forskning og forvaltning for en rekke fagområder innenfor humaniora, naturvitenskap og for natur- og kulturminneforvaltning, ble trukket frem i St.meld. nr. 15 (2007–2008) Tingenes tale. Universitetsmuseene er veletablerte arenaer for dialog med samfunnet gjennom utstillingsvirksomhet, omvisninger og arrangementer som åpner for ordskifte mellom forskere og publikum på nye måter. Universitetsmuseene har i så måte en sentral rolle i demokratiseringen av kunnskap.

Digital teknologi har og har hatt stor betydning for å tilgjengeliggjøre og formidle samlinger i institusjonene som ivaretar vår kollektive hukommelse, se nærmere omtale under punkt 5.4.

Det er viktig med et godt samspill mellom arkiver, biblioteker, museer og universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter. En forutsetning for at kulturarvinstitusjonene kan ivareta sine oppgaver og sitt samfunnsoppdrag på en tilfredsstillende måte, er at det utdannes gode humanister. Flere av arkivene og museene har siden tidlig på 2000-tallet samarbeidet med universitetene om gjennomføring av særskilte studiefag.

Flere innspill til meldingsarbeidet peker på behovet for tiltak for å stimulere til mer forskningssamarbeid mellom universiteter og høyskoler og forskere i arkiver, biblioteker og museer, samt behovet for forskningsmidler som er tilpasset de sistnevnte institusjonenes egenart og kapasitet som forskningsinstitusjoner. Disse behovene vil bli vurdert i forbindelse med videreutvikling av de forskningspolitiske virkemidlene på feltet.

Boks 4.1 22. juli-senteret

22. juli-senteret forteller historien om terrorangrepene i regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli 2011, og om det norske samfunnets håndtering i etterkant. Senteret er lokalisert i regjeringskvartalet i Oslo, inne i den mest utbombede delen av Høyblokka, hvor sporene etter terroren er mest synlige. Her vises stedet hvor angrepet startet, og her vises objekter, bilder, filmklipp og tekster som har til felles at de er direkte knyttet til hendelsen eller til bearbeidelsen av den. Senteret åpnet på fireårsdagen for terroren, til stor nasjonal og internasjonal oppmerksomhet. NRK1 og TV2 sendte direkte fra åpningen, og nåværende statsminister, to tidligere statsministre og stortingspresidenten deltok.

22. juli-senteret er utviklet av en forskergruppe ved Institutt for historiske studier, NTNU, og arkitekt Atle Aas. Innholdet bygger på forskningsprosjektet «July 22 and the negotiation of Memory» som studerer de norske minneprosessene etter 22. juli (på Utøya, i Oslo og andre steder) i et internasjonalt perspektiv. Senteret er utformet i tett dialog med forskergruppens internasjonale nettverk, med 9/11 Memorial Museum i New York i en særlig aktiv rolle. Kontakten med Nasjonal Støttegruppe og AUF har vært like viktig. Formidling av fortid krever historiefaglig presisjon. Formidling av terror i nær samtid krever ivaretakelse av verdigheten til de berørte, de etterlatte og de overlevende. Senteret ble derfor til gjennom en dialogbasert og lyttende arbeidsmetodikk hvor forskere, arkitekt og berørte jobbet tett sammen. Dette har gitt de berørte stort eierskap til senteret og har også bidratt til velfungerende løsninger, som egne skjermede «soner» for de 77 ofrene (Minnerommet) og for overlevende som forteller sine historier (Vitnerommet).

22. juli-senteret er et eksempel på hvor kort veien fra pågående forskning til bred og allmennrettet formidling kan være innenfor humaniora. Senteret har fått svært gode anmeldelser og mottok i løpet av sitt første år 70 000 besøkende. Senteret samarbeider tett med skoleverket. Dermed er det også et eksempel på at historie- og minneforskning raskt kan få direkte samfunnsvirkning med stort nedslagsfelt. Arbeidet med 22. juli-senteret har også avledet nye forskningsbaserte formidlingsprosjekter. Den samme forskningsgruppen ved NTNU er, sammen med arkitekt Aas, ansvarlig for utstillingsdelen i det nye læringssenteret på Utøya, som åpnet 22. juli 2016.

4.2 Kulturminner og kulturmiljøer

Alle landskap, fra tette bylandskap og jordbrukslandskap til tilsynelatende uberørte utmarks- eller fjellandskap, inneholder spor etter menneskene som har brukt dem gjennom tidene. For å forstå både historien og miljøet bedre er det viktig å se på sammenhengen mellom naturgrunnlaget og menneskenes bruk av det. Større kulturmiljøer og landskap utgjør dessuten en viktig del av miljøets opplysningsbank. De forteller hvordan mennesket har tatt naturen i bruk, delvis omformet den og påvirket utviklingen av den. Kulturarven kan bidra med kunnskap om og innspill til en bærekraftig ressursforvaltning. Den kan gi innsikt i hvordan miljøproblemer er oppstått og forståelse for hvordan de kan løses. En avgjørende forutsetning for at samfunnsutviklingen skal være bærekraftig er at samfunnet treffer sine valg ut fra et langsiktig tidsperspektiv.

Boks 4.2 Stiklestad nasjonale kultursenter

Stiklestad nasjonale kultursenter ble opprettet som nasjonal knutepunktinstitusjon i 1996 og har spesielt ansvar for formidling av kunnskap om Olav den hellige, om slaget på Stiklestad i 1030 og om den delen av norsk historie og samfunnsutvikling som kan knyttes til Stiklestad og Hellig-Olav.

I 2030 er det tusen år siden slaget på Stiklestad. Slaget har hatt en spesiell stilling i den nasjonale historieskrivningen i Norge. Det er knyttet til forestillingen om Norge som rike, og Olav Haraldsson, Olav den hellige, har i snart et millennium vært et fremtredende symbol for Norge, for landets sentralinstitusjoner og for norsk kultur.

Stiklestad nasjonale kultursenter har nå begynt arbeidet med tusenårsjubileet ut fra tittelen: «1030–2030. Norge i tusen år». Det forestående jubileet gir anledning til å sette søkelys på nasjon, samfunn, religion og identitet i en fortidig, samtidig og fremtidig kontekst. Med dette som utgangspunkt har senteret skissert to hovedambisjoner for 2030. Den første er å skape en nasjonal jubileumsmarkering som er inkluderende og samtidsrelevant. Den andre er å bruke jubileet som en anledning til å jobbe for et nasjonalt kunnskapsløft knyttet til spørsmålet om hva Norge har vært, er og bør være. Samlet skal dette resultere i et jubileum preget av refleksjon og dialog om det norske samfunnet.

Internasjonalt er det i de senere år blitt en sterkt økende interesse for og oppmerksomhet rettet mot å se på kulturarven som ressurs og miljøgode, på tilsvarende måte som man har gjort i Norge fra opprettelsen av Miljøverndepartementet i 1972. I Europarådets rammekonvensjon om kulturarvens verdi for samfunnet (Faro-konvensjonen) fra 2005 defineres kulturminner som ressurser, nedarvet fra fortiden, som folk oppfatter som et uttrykk for deres stadig endrete verdier, tro, kunnskap og tradisjoner. De inkluderer alle aspekter ved miljøet og er et resultat av interaksjonen mellom mennesker og omgivelsene gjennom århundrene.1

I ekspertgrupperapporten Getting cultural heritage to work for Europe (2015),2 som er et sentralt grunnlagsdokumentet i EUs rammeprogram Horisont 2020, understrekes det at kulturarven i stadig økende grad blir sett på som en positiv bidragsyter til det europeiske bruttonasjonalproduktet. I rapporten pekes det på at kulturarven nå anerkjennes som en vesentlig del av Europas underliggende sosioøkonomiske, sosiale, kultur- og naturbaserte kapital. I følge rapporten representerer dette en vesentlig perspektivendring ettersom kultur og kulturarv tradisjonelt er blitt sett på som en utgiftspost.

I april 2017 lanserer Europarådet kulturminnestrategien «European Cultural Heritage Strategy for the 21st Century». Formålet med strategien er å fremme en felles og samlende tilnærming til kulturarven og hvordan den skal forvaltes i et Europa i endring.

Kulturarven kan også være et bidrag til en bærekraftig samfunnsutvikling. Dette er et av hovedfunnene i det EU-støttede prosjektet «Cultural Heritage Counts for Europe» fra 2015.3 Fire elementer for verdiskaping i bred forstand legges til grunn for analysen: miljømessig, kulturell, sosial og økonomisk verdiskaping. Dette er de samme kriteriene som lå til grunn for det norske utviklingsprosjektet «Verdiskapingsprogrammet på kulturminneområdet» (2006–2010).4

4.3 Humaniora og kunsten

Kultursektoren avhenger av både praktisk kunnskap og akademisk kunnskap og vilje til å se på hvordan disse to perspektivene sammen kan utvikle både nye uttrykk og ny kunnskap om kunst og kultur. Kunnskap om forholdet mellom kunstnerisk praksis og kvalitet er sentralt for kunnskapsutviklingen om og for kunstinstitusjonene. Kombinasjonen av praktisk kunnskap og akademisk/teoretisk kunnskap kan bidra til å styrke den generelle forskningen på kulturfeltet. Humaniora kan bidra med teori for å sette kunstpraksis og kvalitet inn i en vitenskapelig sammenheng.

Kunstutdanningsinstitusjoner har de siste årene i økende grad markert seg som forskningsinstitusjoner, og det er lagt til rette for flere forskningsstillinger. Fagmiljøer på høyskole-/universitetsnivå er sentrale når det gjelder å belyse kunstens plass og funksjon i samfunnet.

Forskningsgruppen Kunst og sosiale relasjoner ved Universitetet i Agder forsker på hvordan kunst etablerer og utvikler sosiale relasjoner og skapende felleskap på andre arenaer enn kunstarenaen, blant annet innenfor helse, skole og barnehage, og hvordan bidrag fra ulike samfunnsgrupper kan øve innflytelse på utøvende og skapende kunstneriske praksiser. Slike forskningsprosjekter og forskning innenfor by- og stedsutvikling kan bidra i møtet med samfunnsutfordringer knyttet til økt innvandring og demografiske endringer.

Estetiske og kunstvitenskaplige fag bidrar med perspektiver på kunstens plass i samfunnet og kunstopplevelsen som en vei til erkjennelse. Humaniora kan hjelpe oss å forstå hva som skjer i møtet mellom et kunstverk og en betrakter, leser eller lytter. De gir oss også en veiviser til kunstuttrykk fra andre tider og steder. I den mye omtalte boken Kapitalen i det 21. århundre skriver for eksempel den franske økonomen Thomas Piketty om 1800-tallet at «romanforfatterne beskrev effektene av [sosial] ulikhet med en kraft og presisjon som verken statistisk eller teoretisk analyse kan måle seg med». Som eksempler bruker han Balzac og Jane Austen.

Kunstscenen kan også ses som en gründerscene, og utviklingen av kunstmuseene forutsetter at det forskes.5 Forskning ved universiteter og ved museene bidrar til å reaktualisere og utvikle kunsthistorien og gjøre klassikere interessante igjen. Selv om kunstnerne er historiske, så er det ny kunnskap som gjør dem interessante i dag. Den internasjonale lanseringen av kunstnerne Nikolai Astrup (1880–1928) og Peder Balke (1804–1887) i dette århundret er et resultat av forskning. Like viktig er det å utvikle samlingen ned nålevende kunstnere. Kontakt mot resten av kunstscenen forutsetter forskning på samtidskunstscenen.

Museene jobber systematisk med å forvalte, bygge ut og forske på egen samling, og har en enestående mulighet til å bedrive forskning. Gjennom forskning og utvikling kan et kunstmuseum bidra til på å bygge en interessant kunstoffentlighet fordi ny kunnskap gjør det mulig å lage originale utstillinger – noe som igjen kan inspirere andre i kunstverdenen.

4.4 Digitalisering av arkiver, biblioteker, museer og kunstsamlinger

Digital teknologi representerer både store muligheter og utfordringer for arkivene, bibliotekene og museene. Digitalisering gjør samlingene og informasjonen om dem mer tilgjengelig, både for forskere og et bredere publikum. Samtidig kan teknologiendringene medføre økt sårbarhet for bevaringsverdig, digitalt materiale.

De kunst- og kulturhistoriske museene har gjenstandsdatabaser som gir oversikter over samlingene (kataloger) og annet digitalisert kildemateriale. Databaser over samlinger fra 169 museer er koblet sammen og gjort tilgjengelige via Digitaltmuseum.no, men det varierer hvor stor del av samlingene som er ferdig digitalisert ved det enkelte museum. Digitaltmuseum.no omfatter ikke de seks universitetsmuseene, som har egne systemer. Ved universitetsmuseene er kildematerialet bare delvis digitalisert og ennå ikke tilgjengelig i en felles databasetjeneste. Universitetsmuseenes samlingsportaler, unimus.no, gir imidlertid tilgang til flere samlinger, blant annet en omfattende arkeologisk gjenstandsbase.

Arkivportalen er et nasjonalt nettsted for publisering av kataloginformasjon om arkiv. Den har informasjon om 5,3 millioner arkivenheter i arkivinstitusjonene. Arkivenes digitalisering omfatter skanning av papirdokumenter og transkribering av håndskrift til maskinlesbar og dermed søkbar tekst. Tilgjengeligheten til arkivene er økt gjennom digitalisering av de mest etterspurte dokumenttypene som folketellinger, kirkebøker og tinglyste eiendomsopplysninger. Ved utgangen av 2015 hadde arkivene digitalisert 65 millioner sider.

Nasjonalbiblioteket samler inn, bevarer og tilgjengeliggjør publisert materiale i alle medier, og pliktavleverte dokumenter utgjør kjernen i samlingene. Biblioteket har som mål å digitalisere hele samlingen og alle medietypene i den. Med sin digitalisering av bøker, aviser og tidsskrifter har Nasjonalbiblioteket etablert et av verdens mest omfattende digitale korpus. I 2012 ble Bokhylla-avtalen, en avtalelisens mellom Nasjonalbiblioteket og Kopinor som gir Nasjonalbiblioteket rett til å formidle rettighetsbelagte trykte bøker utgitt i Norge til og med år 2000, gjort permanent. Innen utgangen av 2017 vil 250 000 rettighetsbelagte bøker være gratis tilgjengelige på nett for alle med norsk IP-adresse.

Det pliktavleverte materialet ved Nasjonalbiblioteket er kun til bruk som kildemateriale for forskning og dokumentasjon. Det er satt i gang et arbeid for å legge til rette for et digitalt skifte, der kildematerialet som førstevalg skal tilgjengeliggjøres digitalt på en sikker og praktisk måte. Kulturdepartementet har gjennomført en bred høring av endringer i forskrift at 25. mars 1990 om avleveringsplikt for allment tilgjengelige dokumenter og forskrift av 21. desember 2001 nr. 1536 til åndsverkloven som skal muliggjøre dette.

I det stadig mer av den skriftlige kommunikasjonen skjer digitalt, har det vært viktig å sikre dette kildematerialet. Med ikrafttredelse 1. januar 2016 ble lov av 9. juni 1989 om pliktavlevering endret for å legge til rette for systematisk innsamling av materiale fra det norske internettdomenet og regulert tilgjengeliggjøring av dette materialet for forskning og dokumentasjon.

De språkvitenskapelige miljøene ved norske universiteter har lang erfaring med å etablere og utvikle tekstkorpus (store samlinger av digitale tekster), språkdatabaser og teknologiske løsninger og verktøy. Disse brukes både til forskning og språkteknologisk utvikling. I 2010 startet etableringen av Norsk språkbank. Språkbanken er en samling av digitale språkressurser under stadig utvikling, og er en nasjonal infrastruktur for språkteknologi og forskning. Språkbanken driftes av Nasjonalbiblioteket.

Det er viktig at de aktuelle fagmiljøene sørger for å samle inn datamateriale og tar initiativ til å etablere infrastrukturer for å digitalisere, systematisere og gjøre data tilgjengelige. Når det opprettes nye databaser, må det tas hensyn til behov for datautveksling på tvers av datasystemer og plattformer, og databasene må bygges opp i tråd med internasjonale standarder for metadata.

Utfordringer knyttet til innsamling og bevaring av digitalt skapt kulturarvsmateriale er en aktuell problemstilling på arkivområdet. Dagens dokumentproduksjon foregår i elektroniske systemer, og det medfører utfordringer knyttet til arkivering, avlevering og langtidsbevaring. På grunn av endringer i programvare og lagringsmedier, er det risiko for informasjonstap i digitalt skapte dokumenter. Tap av informasjon vil være et problem for tilgangen til kilder om vår samtid, både for forskere, enkeltpersoner med behov for dokumentasjon og i et allment kulturperspektiv.

4.5 Forskning utført ved arkiver, biblioteker og museer

Forskningsaktiviteten ved arkiver, biblioteker og museer har økt de siste årene og bidrar til kvalitetsheving i virksomheten. En av utfordringene er at det finnes få, norske godkjente publiseringskanaler på nivå 1 som inkluderer hele bredden av forskningen i sektoren. For å bøte på dette når det gjelder museer, opprettet Norges museumsforbund i 2015 Norsk museumstidsskrift. Andre tiltak initiert av enkeltinstitusjoner er opprettelsen av Museumsforlaget ved Museene i Sør-Trøndelag, og nivå-1 godkjente skriftserier (Anno museum) og årbøker (Norsk Maritimt/Norsk Folkemuseum, Nasjonalmuseet avd. arkitektur mfl.)

Boks 4.3 Norsk museumstidsskrift

Norsk museumstidsskrift er et vitenskapelig tidsskrift som eies av Norsk museumsforbund. Det kommer ut med to hefter per årgang, og har så langt kommet med ett hefte i 2015 og ett i 2016. Tidsskriftet publiseres med gull åpen tilgang. Alt innhold kan fritt lastes ned fra Universitetsforlagets elektroniske database Idunn.no, i html- og pdf-format. Målet er å løfte forskning om museumsfeltet og aktuelle faglige spørsmål gjennom nyanserte og utfordrende vitenskapelige originalartikler, bokmeldinger/ bokessays og forskningsbaserte utstillingskritikker.

Norsk museumstidsskrift ønsker å favne bredden av forskning ved de norske kulturhistoriske, kunsthistoriske og naturhistoriske museene, både med hensyn til temaer og faglige perspektiver. Det skal ikke låses til temaer knyttet til museers virksomhet, men gi rom for publisering av relevant forskning i universitets- og høyskolesektoren innenfor museologi, kunsthistorie, kulturhistorie, arkeologi, historie, konservering, realfag, samt andre relevante fag. Tidsskriftet har med andre ord potensial til å romme arbeider fra mange ulike fagfelter, i tillegg til å være en publiseringskanal for flerfaglige og tverrfaglige studier.

Et viktig skritt på veien mot større åpenhet og tilgjengeliggjøring av forskningsresultater og bedre kontakt og samarbeid om forskning og formidling både innad i arkiver, biblioteker og museer og mellom disse institusjonene og universitetene og høyskolene vil være å gi arkiver, biblioteker og museer anledning til å registrere sine forskningsarbeider og andre publikasjoner og faglige aktiviteter i forskningsinformasjonssystemet CRISTin på lik linje med universiteter og høyskoler, forskningsinstitutter og helseforetak. (Nærmere om CRIStin, se kap. 6.1). Det vil gjøre rapporteringen lettere og mer enhetlig for arkivene, bibliotekene og museene. Virksomheten og ressursene der vil bli lettere tilgjengelige og mer synlige både innenfor de enkelte institusjonene, for forskerkolleger i andre sektorer, for myndigheter, for næringsliv og for allmennheten.

4.6 Forventninger og tiltak

Regjeringen forventer:

  • at arkiver, biblioteker, museer, kultuminneforvaltning og kunstinstitusjoner fortsetter det positive kvalitetshevingsarbeidet i institusjonene

Regjeringen vil:

  • vurdere tiltak for å stimulere til mer forskningssamarbeid mellom universiteter og høyskoler og forskere ved arkiv, biblioteker og museer, samt behovet for forskningsmidler som er tilpasset de sistnevnte institusjonenes egenart og kapasitet som forskningsinstitusjoner, i forbindelse med videreutvikling av de forskningspolitiske virkemidlene på feltet

  • legge til rette for at forskning og andre relevante aktiviteter utført ved arkiver, biblioteker og museer kan registreres i forskningsinformasjonssystemet CRIStin

Fotnoter

1.

http://www.coe.int/en/web/culture-and-heritage/faro-action-plan

2.

European Commission, Getting Cultural Heritage to Work for Europe, 2015.

3.

http://blogs.encatc.org/culturalheritagecountsforeurope/outcomes/

4.

Riksantikvaren, Kulturminner i bruk – Verdi, vekst og vern, 2011.

5.

Se f.eks. Nicolai Strøm-Olsen, «Museum ved milepælen», KUNSTforum, 9. februar, 2017.

Til toppen
Til dokumentets forside