NOU 1998: 21

Alternativ medisin

Til innholdsfortegnelse

6 En del alternativmedisinske behandlingsformer

6.1 Innledning

Det er vel neppe noen som har den fulle oversikt over alle alternativmedisinske terapier og behandlingsformer som anvendes på global basis, og heller ikke her i landet. I dette kapitlet gis en oversikt over en del terapiformer. Utvalget er basert på kunnskap om den faktiske utvikling og bruk av de alternative behandlingstilbudene i Norge. Først presenteres en liste over terapiformer som anvendes innen alternativ medisin, og som i dag ikke brukes ordinært innen eller oppfattes som skolemedisin (punkt 6.2). Deretter gis det en nærmere beskrivelse av noen av terapiformene (punkt 6.3). Aarbakke-utvalget vil presisere at beskrivelsen tar utgangspunkt i hvordan sentrale behandlingsmiljøer i Norge i dag oppfatter sin egen metode og sin bakgrunn. Utvalget har ikke foretatt en kildekritisk vurdering av dette materialet.

Innen alternativ medisin brukes mange av de samme teknikkene både som diagnostiske metoder, analysemetoder og som behandlingsmetoder. Imidlertid finnes noen teknikker som brukes som diagnoseredskap (for eksempel irisdiagnose). I avsnittet om alternativmedisinske analysemetoder (punkt 6.4) gis en kort beskrivelse av slike teknikker.

Utvalget vil presisere at det for mange av terapiformene er angitt virkningsmekanismer basert på kunnskap om kroppens funksjoner/dysfunksjoner og kunnskap om hvordan harmoni best kan etableres/reetableres. Slike utsagn knyttet til den enkelte terapiform gir uttrykk for forklaringsmodeller, forståelsesmåter og kunnskapsgenerering som er etablert av terapiformens grunnleggere og senere utøvere. Utvalget understreker at slike utsagn om virkningsmåter og eventuelle behandlingseffekter, refererer til forståelse og kunnskap som er etablert på empirisk grunnlag. Utvalget tar ikke stilling til innholdet i slike utsagn. Utvalgets vurderinger av hvordan ulike effektvurderinger kan foretas og av alternativmedisinske behandlingsformers effekt og bivirkninger følger i henholdsvis kapittel 12 og 13.

6.2 Oversikt over en del alternativmedisinske behandlingsformer

Nedenfor er det presentert en alfabetisk oversikt over terapiformer. Listen er ikke uttømmende, men den gir et bilde av mangfoldet innen alternativ medisin. Det er knyttet noen stikkord til hver av terapiformene som skal angi en enkel forklaring. Disse forklaringene er basert på hvordan utøverne av terapiformene selv beskriver dem.

  • Akupunkturer en gammel kinesisk behandlingsform hvor en bruker nåler som stikkes i bestemte akupunkturpunkter for å oppnå behandlingseffekt. Metoden er beskrevet i punkt 6.3.1. Beslektede terapiformer: Moxa-terapi er brenning av moxa-ull festet på nål, eller holdt mot eller over akupunkturpunkter. Aurikoloterapi er en form for øreakupunktur. Elektroakupunkturer elektrostimulering av nåler i akupunkturpunkter. Munnakupunktur går ut på å påvirke meridianer/indre organer ved hjelp av nåler/injeksjoner i tannkjøtt, munnslimhinne og tunge. Tungeakupunkturer nåleakupunktur på holografisk felt på tungen. Akupressur er kroppsakupunktur ved hjelp av press på akupunkturpunkter.

  • Alexanderteknikker en manipulering av muskler og holdningsøvelser mot smerter i rygg/skjelett. Metoden er beskrevet i punkt 6.3.25.1.

  • Antroposofisk medisin er et system basert på antroposofiske medisiner, urter, rytmisk massasje, eurytmi, badeterapi, kunstterapi og musikkterapi. Metoden er beskrevet i punkt 6.3.2.

  • Aromaterapier behandling med eteriske oljer for å påvirke hud, muskler, blodomløp og psyke. Metoden er beskrevet i punkt 6.3.3.

  • Ayurvedisk medisin er en indisk behandlingsform som tar i bruk, renselse, urter, ernæring, oljemassasje, meditasjon, leveregler musikk, homøopati, yoga, astrologi m.v. Metoden er beskrevet i punkt 6.3.4.

  • Bates-metoden går ut på å øve opp synsevnen ved blunking, hvile, endret fokus, kaldt vann og diett.

  • Bioenergetikker i følge utøverne å balansere kropp og sinn ved hjelp av pust og fysiske øvelser.

  • Biofeedbacker å regulere fysiologiske prosesser ved bevisst kontroll over det autonome nervesystemet.

  • Biokjemiske cellesalter er bruk av 12 mineralsalter, homøopatisk potensert til D6-D12.

  • Biopati er behandling ved hjelp av diett, vitamin-/mineralterapi, immun-/regulasjonsterapi, cellesalter, homøopati og biologisk avgiftning. Metoden er beskrevet i punkt 6.3.5.

  • Bioresonansterapibrukes i følge utøverne for å korrigere ubalanse i organismens biologiske resonansforhold. Metoden er beskrevet i punkt 6.3.6.

  • Blomstermedisin er en terapiform hvor blomsten inngår som et sentralt element. Metoden er beskrevet i punkt 6.3.7. Bachs blomstermedisin består av inntak av blomsteressenser.

  • Celleterapi er en metode som går ut på å gi subkutane (i huden) injeksjoner av friske celler i suspensjon fra dyr. Forenklet brukes også frysetørkede celler som inntas oralt.

  • Didgeridoo lydmassasje & lydterapier en terapiform hvor en bruker australske aborigineres urgamle blåseinstrument til å «bade» kroppen i lyd.

  • Edelstens essensterapi er oralt inntak av vann påvirket med edelstener.

  • Elektroterapi/TNS er transkutan nervestimulering mot smerte.

  • Elmedistrål-terapi er i følge utøverne bruk av magnetfeltterapi mot sirkulasjonsforstyrrelser, særlig i bena.

  • Ernæring og« helsekost» er en rekke ulike terapiformer hvor diett er det sentrale element. Noen slike diettformer har egne betegnelser. Metoden er beskrevet i punkt 6.3.8.

  • Feldenkraismetoden er en bevegelsesterapi. Den brukes i følge utøverne mot muskel-, skjelett- og leddsmerter. Den består av manipulasjon og trening. Metoden er beskrevet i punkt 6.3.25.3.

  • Flyt-terapier å flyte på saltvann i lukket tank. Den skal i følge utøverne gi dyp avslapning for å senke blodtrykk, samt stabilisere hjerterytmen og stoffskiftet.

  • Fotsoneterapi (se soneterapi).

  • Fytoterapi er det samme som urtemedisin. Det er medisinsk bruk av planter som brukes ubehandlet eller i konsentrater, avkok og essenser fra røtter, stengler, blader og frø. Metoden er beskrevet i punkt 6.3.9.

  • Geopati/geobiologi tar utgangspunk i geofysikalske og geoatmosfæriske innflytelser på mennesket og sykdomsforløpet i videste forstand.

  • Gerson-terapi er diettbasert terapi.

  • Gestaltterapi brukes i følge utøverne for å gi økt selvinnsikt og ansvar for livet gjennom bevisstgjøring av uavklarte situasjoner, blant annet ved å klargjøre roller.

  • Gjørmebad er i følge utøverne å avgifte organismen med helbredende mineraler i leire/gjørme.

  • Healing er i følge utøverne å overføre helbredende krefter til pasienten via terapeutens hender. Fjernhealing er helbredelse på avstand. Radioni er fjernhealing basert på bioresonans, for eksempel ved hjelp av pasientens hår. Reiki-healing er en gammel healingmetode fra Det fjerne østen. Håndspålegging skal i følge utøverne gjenopprette kroppens livsenergi og øke pasientens fokus i øyeblikket. Metoden er beskrevet i punkt 6.3.10.

  • Heilpraktikere er en yrkesgruppe som benytter en eller flere terapier som man spesialiserer seg i etter en bred grunnutdanning som inneholder blant annet homøopati, isopati, homotoxinlære og naturvitenskapelige fag.

  • Hematogen oksygenterapi/HOT er behandling av pasientens eget blod med O2/O3 og UV-stråling.

  • Holotropisk terapi er en psykoterapeutisk metode som omfatter pusting, musikk og palpering for i følge utøverne å harmonisere psyke, følelser, kropp og sinn.

  • Homøopati bruker homøopatiske medisiner som ordineres ut fra likhetsloven. Medisinene fremstilles ved potenseringer/fortynninger av mineraler/metaller, urter og organiske stoffer i vann, alkohol eller laktose. Metoden er beskrevet i punkt 6.3.11. Klassisk homøopati søker å finne en medisin som dekker alle pasientens symptomer. Kompleks homøopati gir en blanding av flere midler for en spesifikk indikasjon. Isopatibruker stoffer som forbindes med årsaken til plagene. Nosodeterapi er i følge utøverne å stimulere immunapparatet med homøopatiske preparater fremstilt av mikrobiologiske kulturer (bakterier, sopp, viruskulturer eller patologiske sekreter).

  • Hydrogenperoksidterapi er oral og ekstern bruk av H2O2 for i følge utøverne å styrke immunapparatet, bedre oksygenopptak og bekjempe virus/bakterier m.v.

  • Hydroterapi er i følge utøverne å stimulere temperaturregulering, immunapparatet og blodomløpet med kaldt/varmt vann på hele/deler av kroppen. Kneippterapi er behandling med vann av vekselsvis ulik temperatur.

  • Hyposensibiliseringer i følge utøverne å dempe allergi med fortynnede allergener.

  • Inhalasjonsterapi er å inhalere damp med aromatiske oljer. I følge utøverne brukes det mot astma, allergi, bronkitt og andre lidelser.

  • Ioneterapi er inhalering av negativt ladede ioner. Det brukes i følge utøverne mot migrene, astma/allergi, tretthet, depresjoner og søvnløshet.

  • Kelat-terapier intravenøs bruk av den syntetiske aminosyren EDTA og oral bruk av kelatorer som vitamin C, citrat m.v. Det brukes i følge utøverne mot hjerte- og karsykdom og avgiftning av tungmetaller.

  • Kinesiologi er en metode basert på muskeltesting. Metoden er beskrevet i punkt 6.3.12. Berøringskinesiologi er en form for kinesiologi.

  • Kopping er bruk av vakuumkopper på akupunkturmeridianer for i følge utøverne å påvirke kroppens livsenergiflyt og blodsirkulasjon i hud og underliggende organer. Metoden er beskrevet i punkt 6.3.27.

  • Kosttilskudd, vitamin- og mineralterapi benytter vitaminer, mineraler og sporstoffer og andre stoffer som terapi. Metoden er beskrevet i punkt 6.3.13.

  • Kraniosakralterapier å manipulere benplatene i hodet. Metoden er beskrevet i punkt 6.3.14.

  • Krystallterapi og stenterapi bruker utvalgte stener som terapi. Metoden er beskrevet i punkt 6.3.15.

  • Kunstterapi er utløp for følelser for i følge utøverne å oppnå psykisk balanse via maling, tegning, modellering, osv.

  • Ledin-metoden er et system for å stimulere rensing av kroppen via tarmen, huden, nyrene og lungene.

  • Lyd- og musikkterapi er i følge utøverne å påvirke kommunikasjon og hjernefunksjon med musikk mot autisme, dysleksi m.v., og påvirkning av psyken ved tromming, sang, instrumenter, meditasjonsmusikk eller ved å konvertere musikk til resonans og fysisk vibrasjon (for eksempel musikkstol).

  • Lymfedrenasje er massasje av lymfegangene. I følge utøverne brukes det mot ødemer, for avgiftning og immunstimulering.

  • Lys- og fargeterapi er forskjellige metoder som er utviklet på ulikt grunnlag. Metoden er beskrevet i punkt 6.3.16.

  • Magnetfeltterapier bruk av spesielle magnettromler. Metoden er beskrevet i punkt 6.3.17.

  • Makrobiotikk er i følge utøverne basert på gamle kinesiske og japanske tradisjoner om å leve i harmoni med kosmos, bruk av sesongens vegetarkost mot kreft/hjerte- og karsykdom, avgiftning, beskyttelse mot miljøgifter, m.v..

  • Massasje og kroppsorienterte terapier består av en rekke ulike massasjeformer. Metodene er beskrevet i punkt 6.3.18.

  • Meditasjon er i følge utøverne å fokusere på et tema, et mantra, vende oppmerksomheten innover eller lytte til spesiell musikk for å oppnå mentalt velvære, ro, åndelig, utvikling eller immunstimulans og kontroll over det autonome nervesystemet. Acem-meditasjoner i følge utøverne mental trening for å holde sinnet i form og forebygge stress. Transcendental meditasjon, (TM)er en meditasjonsteknikk. Silva Mind Control er i følge utøverne en dynamisk meditasjonsform mot stress og spenninger.

  • Megavitaminterapier farmakologisk bruk av vitaminer, for eksempel store doser av blant annet C-vitamin.

  • Mikrobiologisk terapi er i følge utøverne tarmregulering og styrking av immunforsvaret, ved inntak av fysiologiske tarmbakterier.

  • Miljømedisin er i følge utøverne å finne frem til miljøfaktorer som påvirker helsen, endre negative påvirkninger og gjenopprette naturlig homeostase ved blant annet biologiske medisiner, og bevisstgjøring i forhold til helsemessig negative miljøfaktorer.

  • Mistelterapier i følge utøverne immunstimulering ved hjelp av mistelekstrakt eller lektiner som spøytes inn under huden som adjuvant kreftterapi.

  • Naprapatier manuell mykdelsbehandling, en mellomting mellom kiropraktikk og fysioterapi. Metoden er beskrevet i punkt 6.3.19.

  • Naturopatier et biologisk og fysiologisk basert system. Terapien består av homøopati, hydroterapi, ernæring, psykologi, feberterapi, bindevevsmassasje, Bachs blomstermedisiner m.v..

  • Nevralterapi er i følge utøverne å blokkere smerter i bestemte punkter med lokalbedøvelse: lidokain, novokain eller injisert saltvann.

  • Nevrolingvistisk Programmering (NLP) er i følge utøverne en metode for å utvikle endre holdninger og reaksjoner til omgivelsene og brukes innen logopedi, pedagogikk og organisasjonsutvikling.

  • Ortomolekylær medisin er i følge utøverne regulering av organismens fysiologiske og mentale likevekt/homeostase ved hjelp av fysiologiske/kroppsegne molekyler som vitaminer, mineraler, sporstoffer, enzymer, aminosyrer og fettsyrer.

  • Osteopati er manuell behandling av skjelettet. Terapien består av ulike massasje-, manipulasjons- og mobiliseringsteknikker. Metoden er beskrevet i punkt 6.3.20.

  • Ozonterapibruker ozon intravenøst, intrarektalt eller på huden. I følge utøverne skal det virke mot sirkulasjonsforstyrrelser, påvirke stoffskiftet og immunfunksjon.

  • Polaritetsterapi bruker pusteøvelser, ernæring og psykologisk bearbeiding. Metoden er beskrevet i punkt 6.3.21.

  • Primalterapi går i følge utøverne ut på å gjenoppleve fødsel/tidlig barndom for å løse nevrotiske spenninger.

  • Psykodrama er å leve ut følelser i gruppe.

  • Psykosynteseer i følge utøverne selvutviklingsteknikker, inkludert bevegelse, meditasjon og føring av dagbok.

  • Qi gong er en kinesisk teknikk. Metoden er beskrevet i punkt 6.3.25.4.

  • Radioni er en terapi der man behandler pasienten på avstand gjennom å behandle biologisk materiale som negler og hår fra pasienten som legges i radioniapparatet (jf. fjernhealing).

  • Reichiansk terapi er psykoterapeutiske teknikker som i følge utøverne løser opp «kroppspanseret».

  • Rogeriansk terapi er i følge utøverne en terapi som skal styrke identitetsfølelsen gjennom «personsentrert» terapi.

  • Rolfing (se massasje).

  • Rollespiller å spille og å leve ut roller i gruppe.

  • Rosen-metoden er lett massasje, avspenning og pusteøvelser.

  • Samisk folkemedisin er en medisinform som har tradisjoner i den samiske befolkningen. Metoden er beskrevet i punkt 6.3.22.

  • Sensitivitetstreninger gruppeterapi for i følge utøverne å øve opp harmonisk samkvem.

  • Shiatsuer trykkmassasje med hender, albuer og føtter. Metoden er beskrevet i punkt 6.3.18.1.10.

  • Silva Mind Control er en dynamisk meditasjonsform som i følge utøverne skal virke mot stress og spenninger.

  • Singulett oksygenterapi er bruk av aktivert oksygen som i følge utøverne skal virke mot sirkulasjonsforstyrrelser, påvirkning av stoffskiftet og immunfunksjon.

  • Sjamanismeer en samisk/indiansk/inuitisk tradisjon med bruk av trommer, sang, dans, sansedeprivering og transe, og bruk av forfedres ånder for helbredelse.

  • Soneterapi er terapeutisk massasje og trykk på bestemte områder/reflekssoner. Metoden er beskrevet i punkt 6.3.23.

  • Strobisk fototerapi er lysterapi kombinert med psykoterapi.

  • Tai chier kinesisk bevegelsesterapi med harmoniske øvelser. Metoden er beskrevet i punkt 6.3.25.5.

  • Tarmskyllinger ulike former for klyster og skylling av tykktarmen med vann, eventuelt med urtete eller saft av hvetegress, for i følge utøverne å rense den for avleiringer og giftstoffer.

  • Tibetansk medisin er diagnostiske metoder ved hjelp av urinanalyse, pulsdiagnose og terapi som endret atferd, diett, urter og akupunktur. Metoden er beskrevet i punkt 6.3.24.

  • Tomatis-metoden går i følge utøverne ut på å normalisere psyken/hjernefunksjonen hos blant annet autister, med symfonier og lignende med frekvens >8 000 Hz.

  • Tradisjonell kinesisk medisin, (TKM) består av akupunktur, urter, mat og ernæring, bevegelse og meditasjon.

  • Tradisjonell medisin er naturfolkenes medisinske system. Det inkluderer kontakt med «åndeverdenen», urter og psykogene stoffer.

  • Transcendental meditasjon, (TM)er en meditasjonsteknikk.

  • Unani er basert på gresk humoralpatologi. Det benyttes planter, urter og massasje med oljer. Metoden er beskrevet i punkt 6.3.26.

  • Urtemedisin(se fytoterapi)

  • Urtesaunaer badstu hvor aromastoffer fra urter blandes i dampen for i følge utøverne å stimulere rensing av huden og utskillingen av svette.

  • Vakumterapi og kopping (se kopping).

  • Vannterapi(se hydroterapi).

  • Visualiseringsterapier i følge utøverne å påvirke immunapparatet og selvfølelsen gjennom visualisering.

  • Voice Dialogue er rollespill med blant annet «overjeget», «barnet», «samvittigheten» og «den voksne» i oss.

  • Yogaer et gammelt indisk behandlingssystem som inkluderer meditasjon, øvelser og pust. Metoden er beskrevet i punkt 6.3.25.6. Hatha-Yogaer en variant av yoga som kombinerer pusteøvelser med fysisk ofte krevende stillinger.

  • Øreakupunktur og øremedisin er metoder som er basert på det forhold at hele organismen med dens forskjellige deler og funksjoner gjenspeiles i det ytre øret. Metoden er beskrevet i punkt 6.3.28.

Referanser

Bruset og Poleszynski (red): Alternativ medisinsk leksikon. Det Beste 1994.

Socialdepartementet Alternativa terapier i Sverige. SOU 1989:2.

Se ellers referanse i forbindelse med den enkelte terapiform.

6.3 Beskrivelse av noen behandlingsformer

Det er mange behandlingsformer som praktiseres i Norge i dag. Noen former blir praktisert av mange utøvere, andre av få. Utvalget har valgt å beskrive noen terapiformer. Verken antall terapiformer som er beskrevet eller beskrivelsen av den enkelte terapiform er uttømmende. Imidlertid gir denne beskrivelsen sammen med opplistingen i foregående punkt, et inntrykk av mangfoldet og omfanget av hvilke terapiformer som brukes i Norge i dag.

Noen terapiformer er gruppert og beskrevet under en hovedoverskrift (for eksempel massasje), mens andre terapiformer er beskrevet enkeltvis (for eksempel homøopati). Utvalget har valgt denne fremgangsmåten slik at presentasjonen skal kunne gi en best mulig oversikt.

Beskrivelsen av terapiformene er gjort mest mulig ensartet og systematisk. Først gis en presentasjon av terapiformen. Deretter er det et historieavsnitt hvor det vises hvor terapien kommer fra og hvordan den har utviklet seg. Dernest beskrives metoden og hvordan den praktiseres, hva terapien brukes for og hvilke forklaringsmekanismer som terapien selv mener ligger til grunn.

Det er gitt ulik plass i denne beskrivelsen for den enkelte terapiform. Alle beskrivelsene er gjort så kortfattet som mulig. Imidlertid er det noe variasjon i lengden. Utvalget har valgt den grundigste beskrivelse av de terapiformene som er vurdert å ha størst omfang i Norge. Beskrivelsene er ordnet i alfabetisk rekkefølge.

6.3.1 Akupunktur

Akupunktur er et medisinsk system utviklet i Kina. Ordet akupunktur kommer fra de to latinske ordene acus = nål, spiss, og punctur = punktere, stikke. Zhen Jiu kalles metoden på kinesisk. Det betyr nåling og varming (moxa), som er de to mest brukte teknikkene innen akupunktur.

Akupunktur, slik begrepet anvendes i dag, omfatter behandling i følge både tradisjonell kinesisk medisin og nyere former for akupunktur som er utviklet i vårt århundre.

Den tradisjonelle kinesiske akupunktur er basert på en livsenergilære. Livsenergien eller vitalenergien, som kineserne kaller qi, sirkulerer i hele kroppen og ledes gjennom et komplisert system av energikanaler (akupunktur-meridianene), som står i energiutveksling med omverden gjennom akupunkturpunktene. Ved å behandle disse punktene kan man i følge utøverne innvirke på energisirkulasjonen i kroppen og gjenopprette kroppens harmoniske balanse. Moderne forskning har vist at huden er særlig gjennomtrengelig for forskjellige former for fysisk energi i akupunkturpunktene. Den elektriske hudmotstanden er således nedsatt i disse punktene, og dette brukes av noen innen moderne akupunktur til å lokalisere akupunkturpunktene ved hjelp av elektriske punktsøkere.

I akupunktur inngår blant annet bruk av ulike mikrosystemer, samt bruk av andre utradisjonelle måter å stimulere punktene, som elektrisk stimulering, magneter, myk laser og annen lysbehandling, lyd, mikrobølger og injeksjon av medikamenter i akupunkturpunkter. Mikrosystemene omfatter øreakupunktur, neseakupunktur, skalleakupunktur, oral akupunktur, ankelakupunktur, håndakupunktur m.m. (Det vises her til egne punkter om «Øreakupunktur» punkt 6.3.28 og «ECIWO-biologi» punkt 5.2.4).

Historikk

Akupunktur ser ut til å ha vært en viktig del av kinesisk medisin i flere tusen år. Det finnes 2000 år gamle skriftlige kilder. Den urolige perioden med krigende småstater (500-200 f.Kr.) var en blomstringstid i kinesisk filosofi, med utvikling av blant annet Taoismen og Konfusianismen. Etter langvarige kriger ble riket omsider samlet. Dette fikk også betydning for medisinen. Sykdommer ble ikke lenger sett på bare som manifestasjoner av onde ånder og skadelige innvirkninger, men som ubalanse - det vil si i et helt og integrert kroppssystem som var regulert av særlige lover. Slik ble også akupunkturlæren del av en mer omfattende medisinsk filosofi.

Akupunkturen spredte seg i Asia fra cirka år 540 f. Kr. I dag har land som Japan, Korea og Vietnam flere hundre år gamle akupunkturtradisjoner.

Akupunkturen ble brakt til Europa av jesuittmunker på 1500- og 1600-tallet. I 1820-årene ble det undervist i metoden ved universitetssykehus i Paris, som da var vestens medisinske sentrum. I 1829 ble en avhandling om akupunktur forsvart for den medisinske doktorgrad i Uppsala. Akupunktur ble anvendt på øyeavdelingen ved Rikshospitalet allerede i 1860-70 årene. Akupunktur slo ikke helt igjennom i skolemedisinen, og frem til 1970 kjente få vestlige leger til metoden.

På 1930-tallet ble det oversatt klassiske kinesiske tekster om akupunktur til fransk. Dette førte til fornyet interesse for akupunktur blant europeiske leger. Det oppstod etterhvert på 1950- og 1960-tallet levedyktige og utviklingsdyktige akupunkturmiljøer både i fransk og tysk medisin, med etablering av egne fagtidsskrifter og akupunktur-kongresser.

Den store interessen for akupunktur i vesten oppstod imidlertid under «pingpong-diplomatiets» dager i 1970-72, i forbindelse med besøket som USAs president Richard Nixon avla i Kina. Også en norsk legegruppe var i Kina i 1972. Siden da har akupunktur fått økende oppmerksomhet i vår vestlige medisin. Det begynte med interessen for akupunktur som anestesimetode og fortsatte med akupunkturens muligheter som klinisk disiplin i smertebehandling. Fra 1955 har Kina hatt egne medisinske universitet i tradisjonell kinesisk medisin, og er et av få land i verden som nå har løftet sin tradisjonelle medisin opp på samme nivå som skolemedisin (vestlig medisin). I dag har Kina to parallelle medisinutdanninger: en skolemedisinsk og en tradisjonell kinesisk medisin (jf. kapittel 4). I tradisjonell kinesisk medisin er hovedmetodene urtemedisin, massasje og akupunktur. Leger fra disse to ulike retningene arbeider i det kinesiske helsevesen side om side. Også i en rekke andre asiatiske land er akupunktur en autorisert medisinsk behandling.

Beskrivelse av behandlingsformen

I tradisjonell kinesisk medisin ser man på sykdom som en ubalanse i kroppens energisystem. Man ser på kroppen som en helhet bestående av en rekke organer og energikretsløp som må være i en indre balanse og harmoni. Denne indre balansen er en forutsetning for helse - det må være en likevekt mellom kulde og varme, mellom hvile og aktivitet, mellom yin og yang.

I tradisjonell kinesisk medisin er det bygd opp en egen terminologi som beskriver hele dette systemets anatomi, normalfysiologi og hvordan det fungerer under sykdom. Systemet bygger på følgende tre deler:

  • Qi (vital livsenergi) og fire andre grunnleggende substanser, som vedlikeholder vitale aktiviteter i kroppen.

  • Organsystemer som produserer, lagrer, styrer og distribuerer qi og de andre substansene.

  • Meridiansystemet som sammenbinder dette til et samlet hele.

Denne terminologien kan ses på som akupunkturens fagspråk, akkurat som man i den vestlige medisin har en egen terminologi som brukes for å forklare både anatomiske, fysiologiske og patologiske forhold. I følge utøverne må man ikke tro på qi-energien for å praktisere akupunktur. Men de mener at dette begrepsapparatet gjør det lettere å dra nytte av all den kliniske erfaring som er samlet i kinesisk akupunktur. I den kinesiske medisins historie har målet vært å se sammenhenger mellom alle tegn og symptom som pasienten presenterer. Målet var å se «et mønster» i de symptomene som pasienten viste og de tegn som legen observerte. I dette mønsteret er i følge utøverne «årsaken», slik man forstår den i vestlig medisin, bare en del av helheten.

I følge utøverne er alternativet til å lære seg tradisjonell kinesisk medisin en forenklet form for akupunktur, hvor man bruker standard punktkombinasjoner ved ulike lidelser. En slik «kokebok-akupunktur» ser fremdeles ut til å være dominerende i vesten. Den er lett å lære og kan også være effektiv. Imidlertid mener utøverne at man mister muligheten til å individualisere behandlingen og tilpasse den til pasientens konstitusjon.

I følge utøverne er akupunkturbehandling differensiert, det vil si at man anvender forskjellige kombinasjoner av punkter og stimulering av disse for å oppnå optimale resultater ved ulike medisinske problemer (akkurat som man velger forskjellige medikamenter i behandling av forskjellige sykdommer). I mange tilfeller vil kroppen selv indikere gjennom psykiske og fysiske tegn hvor behandlingen bør settes inn. De fysiske tegn er blant annet økt trykkømfintlighet eller endret elektroaktivitet i akupunkturpunktene.

Metode

Nålene som brukes i akupunkturbehandling stikkes inn i spesielle akupunkturpunkter som finnes spredt over hele kroppsoverflaten. Det er ca. 400 forskjellige akupunkturpunkter på hver kroppshalvdel. Akupunkturnålene stikkes inn i riktig dybde og retning. Nålene kan bli stående urørt, men ofte manipuleres de med fingrene, varmes opp eller stimuleres elektrisk, avhengig av hvilke effekter man ønsker å oppnå.

Til hver behandling brukes det 1 til 20 nåler eller flere, som er meget tynne. En viktig indikator på at akupunkturnålen er satt riktig, er i følge utøverne at det oppstår en nålefølelse, eller «De qi» som kineserne kaller det. De qi betyr at livsenergien qi «er aktivert og satt i bevegelse», det oppleves som en følelse av tyngde, et press som om den aktuelle kroppsdel utvider seg, ømhet sårhet, eller nummenhet.

Forklaringsmåte

Akupunktur brukes i behandlingen av et meget stort antall forskjellige medisinske problemer, og disse omfatter alle kroppens forskjellige organsystemer.

Akupunktur hevdes å ha en regulerende virkning på organismen og stimulere helbredelsesprosesser. Den vitenskapelige kunnskap om integrerte helbredelsesprosesser er imidlertid fortsatt meget mangelfull og ufullstendig i Norge.

I dag utøves akupunktur av et stort antall alternativmedisinske utøvere. Mange av disse har en medisinsk grunnutdanning, enten som sykepleiere eller som fysioterapeuter, eller at de har gjennomgått et medisinsk grunnkurs ved en skole for alternativmedisinske utøvere. Andre akupunktører har fått hele sin utdanning i utlandet. Akupunktur utøves på private klinikker, noen sykehus ved blant annet smerteklinikkene, fødeavdelinger og ved enkelte av slagenhetene og av allmennpraktiserende leger. Over 30 prosent av norske leger henviser pasienter til akupunkturbehandling (se kapitlene 7 og 9).

Verdens helseorganisasjon

I dag er Verdens Helseorganisasjon i ferd med å avslutte et langt utredningsarbeide om akupunktur. Dette omfatter, i tillegg til en internasjonal akupunkturnomenklatur, retningslinjer for utdanning, for sikker akupunkturutøvelse, indikasjoner og kontraindikasjoner for akupunktur og retningslinjer for klinisk akupunkturforskning.

Disse retningslinjene fra Verdens Helseorganisasjon er ment som anbefalinger til de enkelte lands helsemyndigheter. De legger stor vekt på at helsepersonell må ha en grundig teoretisk og praktisk utdanning i akupunktur, og setter strenge krav både til hygiene og prosedyrer for sikker akupunkturpraksis. Indikasjonsområdet som Verdens Helseorganisasjon angir for akupunktur er stort og rommer en rekke ulike medisinske disipliner som smertebehandling, astma og allergi, gynekologiske lidelser, fordøyelsessykdommer, sykdommer i urinveier og hjerte- og karsykdommer m.m.

Referanser

Heyerdal O. og Lystad N.: Lærebok i Akupunktur. Tano forlag 1991.

Johansen O.: Øyelegekunstens historie i Norge. Festskrift i anledning Norsk Oftamologisk Forenings 50-års jubileum 1978.

Schjeldrup V.: Nytt lys på medisinen. Cappelen 1989.

World Health Organization: Evaluation of acupuncture practice based on controlled clinical trials. 1996.

World Health Organization: Guidelines for safe acupuncture treatment. 1996.

World Health Organization: Guidelines on basic training in acupuncture. 1996.

World Health Organization: Working group on clinical research methodology for acupuncture. 1994.

World Health Organization: A proposed standard international acupuncture nomenclature. 1991.

Unschuld P.: Medicine in China. A history of Ideas. University of California Press 1985.

Unschuld P.: Medicine in China. A history of Pharmaceutics. University of California Press 1986.

State administration of TCM: Advanced textbook on TCM & Pharmacology. Vol I. New World Press 1995.

Sivin N.: Science, Medicine & Technology in East Asia. Traditional Medicine in Contemporary China. Vol. 2. University of Michigan 1987.

Wiseman og Ellis: Fundamentals of Chinese Medicine. Paradigm Publications 1994.

6.3.2 Antroposofisk medisin

Antroposofisk medisin bygger på antroposofisk filosofi og utøves i hovedsak av leger.

Historikk

Antroposofisk medisin har sitt utspring i samarbeidet mellom Rudolf Steiner og leger i begynnelsen av 1920-årene. Bevegelsen har størst utbredelse i Tyskland, men det finnes utøvere av antroposofisk medisin i nesten alle europeiske land, samt i land på det amerikanske kontinent og i Oceania.

Beskrivelse av behandlingsformen

Sentralt i den antroposofiske medisinen er et menneskebilde hvor mennesket ses som et tenkende, følende og handlende vesen, hvor sykdom er en prosess som kan lede til større selvinnsikt, harmoni og frihet. Sykdom kan være en utfordring til å gjøre noe med livet sitt og i noen tilfeller kan det være riktig å vektlegge muligheter for personlig vekst der sykdom rammer menneskets mangfoldighet. Det biografiske vektlegges sterkt i samtalen med pasienten, blant annet for å virke bevisstgjørende på totalsituasjonen. Det er legens oppgave å lede denne prosessen.

Alternativmedisinske terapier som brukes i antroposofisk medisin er hydroterapi, rytmisk massasje og presselmassasje, kunstneriske terapier som modellering (plastiering), maling og musikkterapi og helseeurytmi, samt språkforming som hviler på en kunstnerisk forståelse av bevegelse og språk sett i forhold til hygiene og sykdom.

I tillegg til vanlige farmasøytiske preparater, benytter antroposofiske leger medisiner som har til hensikt å stimulere kroppsfunksjoner, aktivisere motstandskraften og styrke organismens regenerasjonsprosesser. Enkelte er som homøopatika potensert, andre er basert på urter.

Hva terapien brukes for

Terapien brukes for en rekke lidelser. For eksempel brukes potenserte kobberpreparater ved problemer med nyrene og blodsirkulasjonen. Nedsatt immunitet, tilbakevendende infeksjoner og forskjellige former for kreft behandles gjerne med mistelteinekstrakter.

Antroposofiske leger er tilbakeholdne med å foreskrive antibiotika og skeptiske til vaksiner.

Forklaringsmåte

Utøvere av antroposofisk medisin mener at felles evolusjon gir slektskapet mellom organismen og sykdom og dyr, planter og mineraler. Dette gir grunnlaget for bruk av legemidler.

I følge antroposofisk tankegang har mennesket tre overordnede funksjonssystemer: sansenervesystemet, stoffskiftesystemet og det rytmiske system. De samme systemene finnes igjen i alt organisk materiale (planter og dyr). Ubalanse i disse systemene fører til sykdomstilstander. Ved behandling prøver en å bringe disse systemene i balanse.

Antroposofiske leger mener at det er viktig å leve i harmoni med de mange sykluser og rytmiske prosesser som kommer til uttrykk til ulike tider av døgnet, uken, måneden og året, og at det også er viktig å leve i samsvar med både sine egne rytmer og ytre rytmer for å ha et best mulig grunnlag for helbredelse og opprettholdelse av helse.

Referanser

Enge E. m.fl.: Antroposofisk medisin, Tidsskrift for den Norske Lægeforening 1986.

Den norske Lægeforening: Alternativ behandling. 1998.

6.3.3 Aromaterapi

Aromaterapi er en fellesbenevnelse for ulike bruksmåter av essensielle oljer. De brukes først og fremst ved massasje, men også til bad, kompresser, inhalering osv. Terapeutene hevder at oljene virker både fysisk og psykisk, og at de bidrar til å gjenopprette pasientens balanse.

Historikk

I årtusener har aromatiske planter vært brukt til å behandle forskjellige lidelser. Det eldste destilleringsapparat for uttrekk av oljer, funnet i Pakistan, er ca. 5000 år gammelt. Det er funnet skrifter helt fra 4000 år f.Kr. om bruk av essensielle oljer.

Hippokrates brukte blant annet timian, karve, peppermynte og merian i sin behandling. Den arabiske legen, Ibn-Sina (980-1037), kjent i vesten som Avicenna, brukte essensielle oljer i stor utstrekning i sin praksis. En av hans 100 bøker var kun om roser, «en av de flotteste essenser». Araberne beskrev de kjemiske substanser og reaksjoner, og preparasjonsmetoder som destillering, filtrering, fordampning, krystallisering osv. Paracelsus (1493-1541) mente at det fantes «en helende plante for enhver sykdom». Han søkte etter den helende komponenten i hver medisinske plante, som han kalte for «Quintessensen».

Ved slutten av 1600-tallet oppstod et skille mellom parfymer og aromater solgt gjennom apotekene. Med den vitenskapelige revolusjonen i begynnelsen av det 19. århundre var kjemikerne for første gang i stand til å identifisere de ulike bestanddeler i essensielle oljer. Den franske kjemikeren Rene Maurice Gattefosse var i 1928 den første som brukte begrepet «aromaterapi», i sin bok med samme navn. I sitt virke som militærkirurg under andre verdenskrig brukte Doktor Jean Valnet essenser som timian, kryddernellik, sitron og kamille på sår og brannsår. Senere brukte han enkelte dufter i behandling av psykiske problemer. Biokjemikeren Marguerite Maury forsket mye på den terapeutiske effekten av essensielle oljer brukt sammen med massasje.

Aromaterapien er i dag inkorporert i skolemedisinen i flere land. I Frankrike er det vanlig at legen skriver ut aromaterapeutiske blandinger som pasienten får ferdig blandet på apoteket. Tannleger har brukt kryddernellikessens i sine behandlinger helt fram til i dag. Aromaterapi har også fått innpass på en lang rekke sykehus i England.

Flere utenlandske universiteter har fakulteter for fyto- og aromaterapi.

Beskrivelse av behandlingsformen

Aromaterapi er mest kjent gjennom massasje, og det er en behagelig, avslappende og regenererende behandlingsform. Terapeutene hevder at oljene virker både fysisk og psykisk. Andre bruksmåter for essensielle oljer er bad, kompresser, gurgling, inhalering osv. Aromaterapi kan også brukes på dyr.

Hva terapiene brukes for

Det meste av behandlingen som utføres av norske aromaterapeuter er forebyggende. Aromaterapi benyttes ofte av «friske» mennesker med stressrelaterte symptomer. Men aromaterapi og massasje brukes også på personer med problemer/tilstander diagnostisert av leger eller analysert av alternativmedisinske behandlere. Forskjellige grupper trenger gjerne ulik behandling: idrettsfolk, barn, eldre, gravide, forskjellige yrkesgrupper, fysisk eller psykisk funksjonshemmede.

Forklaringsmåte

Navnet essensiell olje viser til plantestoffet som brukes i aromaterapi. Ordet essensiell betyr «virkelig» og henviser til essensenes betydning for plantens livskraft. Det hevdes at livskraften har en vesentlig betydning for den terapeutiske effekten av oljen brukt på mennesker. Eteriske oljer er flyktige og fordamper, mens betegnelsen aromatiske oljer henviser til at oljene har sterk aroma eller duft. Sammensetningen av de organiske duftstoffene i den essensielle oljen, i de ulike plantetyper, er avgjørende for hvilken effekt den enkelte olje har.

De organiske essenser finnes i forskjellige mengder og plantedeler. For noen planter trenger man 1000 kilo kronblad for å produsere en liter essens. Det finnes ingen kontrollinstans når det gjelder kvalitet, hverken i Norge eller internasjonalt.

Referanser:

Damian P. og K.: Aromatherapy scent & psyche.ISBN 0-89281-530-2.

Gattefosse R-M. Renè-Maurice Gattefossès Aromatherapy. ISBN 0-85207-236-8.

Keville K. og Green M.: Aromatherapy. A complete guide to the healing art. ISBN 0-89594-692-0.

Mailhebiau P.: Portraits in oil. The personality of aromatherapy oils and their link with human temperaments. ISBN 0-85207-237-6.

Maury M.: The secret of life and youth.Marguerite Maury's guide to aromatherapy. ISBN 0-85207-163-9.

Pènöel D.: Medicine aromatique. Medicine planetaire. ISBN 2-87928-002-8.

Price S. og Price L .: Aromatherapy for health professionals. ISBN 0-443-04975-0.

Price S.: Shirley Price's aromatherapy wokbook.ISBN 07225-2645-8.

Ryman D.: The aromatherapy handbook. ISBN 0-85207-215-5.

Sellar W.: The directory of essential oils. ISBN 0-85207-239-2.

The H & R book of perfuma: Understanding fragrance. Origin, history, development, meaning. ISBN 3-87261-049.

The International School of Aromatherapy: A safety guide on the use of essential oils. ISBN 0-9521068-0-9.

Tisserand R. og Balacs T.: Essential oil safety. A guide for health care professionals. ISBN 0-443-05260-3.

Tisserand R.: Aromatherapy for everyone. ISBN 0-14-009 683-3.

Tisserand R.: The art of aromatherapy. ISBN 85-207-140.

Valnet J.: The practice of aromatherapy. ISBN 0-85207-140.

Worwood V. A.: The fragrant pharmacy. ISBN 0-333-48442-8.

6.3.4 Ayurvedisk medisin

Ayurveda er sannsynligvis ett av verdens eldste medisinske system som fortsatt er levende. Navnet betyr «kunnskap om livet» ( ayus = liv og veda = kunnskap). Ayurvedisk medisin er opptatt av hele menneskets tilværelse, både fysisk, mentalt, emosjonelt og åndelig. Blant de viktigste virkemidler i behandlingen og forebyggingen er endringer i livsstil og kosthold, herunder også bruk av urter, mineraler, oljer, osv.

Historikk

De tidligste kjente kilder skriver seg ca. 4000 år tilbake, men er sannsynligvis enda eldre (jf. kapittel 4). I utgangspunktet var ayurvedisk filosofi en basis for åndelige og religiøse disipliner, men siden ayurveda også omfatter medisinsk kunnskap spredte den seg etterhvert til alle lag av befolkningen som en del av folkemedisinen.

Hygiene og medisin var høyt utviklet i oldtidens India, og historiske kilder beretter om sykehus, utvikling av plastisk kirurgi og offentlig næringsmiddelkontroll i århundrene før Kristi fødsel.

I dag er ayurvedisk medisin et av de offisielle medisinske systemene i India. Ayurvedisk medisin praktiseres i mange land i Europa, i Nord-Amerika og Australia. Ayurveda har ulike retninger og blir praktisert i Norge.

Beskrivelse av behandlingsformen

Ifølge ayurveda, slik den praktiseres i Norge, er vi født med en bestemt, livsvarig kombinasjon av de ulike livsenergiene (doshaer). Det er denne kombinasjonen som gjør oss unike. Om det oppstår en ubalanse i dette forholdet, blir vi syke. Behandlingen innebærer derfor to viktige undersøkelser:

  • Hva er personens grunnleggende konstitusjon?

  • Hvilke livsenergier er ute av balanse?

I tillegg til klassiske undersøkelsesmetoder (herunder også undersøkelse av blod, urin, spytt, osv.) benytter ayurveda spesielle metoder som:

  • pulsdiagnose

  • ansiktdiagnose

  • leppediagnose

  • tungediagnose

  • øyediagnose

  • neglediagnose

Den vanligste behandlingsformen er å gjenopprette balansen i livsenergiene ved hjelp av meditasjon, diett, urter og livsstilsjusteringer. Hvis ubalansen er større, kan man anvende pancha karma (pancha karma brukes også til å forebygge). Navnet betyr fem handlinger, som refererer til de mest brukte teknikkene. Det viktigste målet med pancha karma er å nøytralisere og eliminere giftstoffer fra kroppen. Dette oppnås ved bruk av oljer, urter og lignende, og ved å benytte teknikker som for eksempel massasje, dampbad, tarmrensing og innånding av urte/oljeblandinger. Slik behandling kan vare alt fra en dag til flere uker.

Den ayurvediske farmakope omfatter flere tusen medisinske planter og planteprodukter. Flere av dem, som rauwolfia og digitalis, er kjente medisinplanter som har gitt grunnlag for utvikling av moderne farmasøytiske medikamenter. I ayurvedisk medisin satser man imidlertid på anvendelsen av hele planteprodukter fremfor isolerte kjemiske stoffer, for å oppnå optimal terapeutisk effekt og unngå bivirkninger.

Ayurveda har et mangfold av behandlingsmetoder, noen av dem svært avanserte, som for eksempel plastisk kirurgi.

Hva terapiene brukes for

I følge ayurvedisk medisin pulserer naturen i en fast rytme. De tre doshaer sirkulerer i et gitt mønster. Døgnet deles opp i vata, pitta og kapha tider (for eksempel er pitta på topp midt på dagen, hvor forbrenningen er høyest, da man skal være mest aktiv). Likeledes deles året opp i sesonger (for eksempel er kapha på topp om vinteren). Også disse faktorer tar man hensyn til. Derfor er det for eksempel spesielt viktig at en person med kapha konstitusjon er forsiktig med kosthold som øker kapha i vintermånedene, mens en pitta-person må være påpasselig med pitta-økende diett om sommeren.

Dette danner så grunnlaget for en «skreddersydd» behandling som har som mål å bringe personen tilbake til sitt eget, individuelle utgangspunkt - det vil si den nøye balanserte grunnkombinasjonen av doshaene som personen er født med.

Forklaringsmåte

Basis for all skapelse er samspillet mellom to livsenergier: purusha og prakriti. Disse representerer henholdsvis maskulin og feminin livsenergi (jf. kinesisk medisins yang og yin). Dette samspillet danner grunnlaget for et skapelsesbilde som er for omfattende til å gå gjennom her. Det viktige i denne sammenheng er at all fysisk skapelse er bygget opp av fem elementer: eter, luft, ild, vann og jord (jf. de fire elementer, luft, ild, vann og jord i den gamle greske naturlære, og de fem elementene, vann, tre, ild, jord og metall i tradisjonell kinesisk medisin). Disse kombineres til tre grunnleggende prinsipper (doshaer):

  • eter og luft danner VATA

  • ild og vann danner PITTA

  • vann og jord danner KAPHA

I følge ayurvedisk medisin styrer hver av disse doshaer spesifikke funksjoner og derved bestemte organer og vev i kroppen. En kombinasjon av disse tre doshaer vil gi opphav til ulike typer mennesker med individuelle kvaliteter. En vesentlig del av behandlingen består i å bestemme hvilken type man er og påvise eventuell ubalanse i forhold til dette. Deretter gjør man korreksjoner for å komme tilbake til individets egne individuelle utgangspunkt.

I følge ayurvedisk medisin ligger de tre doshaer til grunn for alt i naturen, inkludert maten vi spiser, klærne vi bruker, smykker, edelstener, osv. Disse hevdes å ha sin egen energi som påvirker mennesker på bestemte måter ved å øke, minske eller balansere livsenergiene. Ayurveda hevder for eksempel at sukker øker kapha, fisk øker pitta og rå grønnsaker øker vata. Man kan også bruke «motgifter», for eksempel vil nellik redusere kapha, sitron redusere pitta og olje redusere vata. Det er således mulig å sette opp en fullstendig diettliste samt råd om daglige rutiner. I tillegg kan man gi råd om bruk av spesielle farger, smykker, klær - ja, endog hvilken type musikk man bør lytte til.

Referanser

Frawley D.: Ayuredic Healing. Morson Publishing 1989.

Sharma H. og Christopher C.: Contemporary Ayurveda. Churchill Livingstone 1998.

Sharma H. M.: Maharishi Ayur-veda: Modern insights into ancient medicine. JAMA 1991.

6.3.5 Biopati / biologisk medisin

Biopati er en analyse- og terapiform som søker å integrere noen av de eldste alternativmedisinske terapiformer med ny vitenskap. Ordet biopati kommer fra de greske ordene bios =liv, og fra pathos =følelse - lidelse - sykdom. I følge biopatien er dens oppgave å finne årsakene til pasientens lidelse og sette opp regenererende kurer, slik at sunnheten kan gjenvinnes ved å aktivere kroppens egne selvhelbredende mekanismer.

Historikk

Biopatien ble grunnlagt i 1980 av den danske naturmedisiner Kurt Winberg Nielsen. Bakgrunnen var tanken om at skolemedisin alene ikke kunne makte å beskytte mot sykdom eller helbrede lidelser.

Som flere før ham, kom Nielsen fram til at noen av de viktigste prosessene angående helse og sykdom foregår på cellenivå. Han mente at menneskets celler trenger helt bestemte byggeelementer for å bygge opp en frisk kropp, og de trenger å få eliminert avfallsstoffer og egne forbrenningsstoffer i følge sin genetiske kode. Fordi den menneskelige genetiske kode i følge biopatene er utviklet i en steinalderverden biokjemisk sett, hevdes det at menneskets helse er mest truet på cellenivå i vår tid. Dette på grunn av nåtidens alvorlige forstyrrelser av natur og miljø, blant annet jord, luft, vann og energikilder. På bakgrunn av disse erkjennelsene fant Nielsen det nødvendig å grunnlegge et nytt naturmedisinsk fag, biopatien, med elementer fra amerikansk biologisk ernæringsmedisin, europeisk immun- og symbioseterapi med sterk innflytelse av østens kunnskaper om helse og sykdom. Den første biopatskolen ble etablert i København i 1981. Samme år ble biopat-tittelen registrert og har siden vært en beskyttet tittel i Danmark. Biopatien har spredd seg til de øvrige Skandinaviske land, Spania og England.

Biopatien kom til Norge i midten av 1980-årene, da de første norske biopatene ble uteksaminert fra de danske biopatskolene. Norge fikk egen skole i begynnelsen av 1990-årene.

Fra biopatiens grunnleggelse ble det presisert at biopatien ikke skulle være et lukket, fastlåst system, men skulle kunne vokse med faglig erfaring og ny vitenskapelig forskning. Dette så lenge prinsippene blir ivaretatt om ikke å skade mennesket, dets selvhelbredende mekanismer og prosesser.

Beskrivelse av behandlingsformen

I følge utøverne stiller ikke biopatien medisinske diagnoser, men analyserer seg derimot frem til et helhetsbilde av pasientens «biologiske situasjon» ved bruk av sine teoretiske modeller, med henblikk på å kunne utarbeide relevante «regenerasjonsprogrammer». Hensikten med regenerasjonsprogrammer er å reversere sykdomsforløpet. Dette gjøres ved grundig intervjuing og flere tester. Som supplement benytter mange biopater øreakupunktur, irisdiagnose, bioelektronisk funksjonsanalyse eller kinesiologi.

Til regenerasjonsprogrammet trenger biopaten følgende:

  • bestemme «adaptasjonsfasen»

  • lokalisere eventuelle kroniske dysbioser (ubalanse i normalfloraen)

  • vurdere meridian- og organfunksjoner

  • fastslå spesifikke vitamin-, mineral- og ernæringsubalanser

Biopaten benytter intervju med journalføring og målinger av akupunkturpunktenes elektriske hudmotstand med biotron-apparat. Det benyttes også kinesiologi. Som supplement benyttes soneterapi, øreakupunktur, mørkefeltsmikroskopi m.m. På basis av slike målinger setter biopaten opp et regenerasjonsprogram som består av følgende:

  • Kost: Det gis en diett tilpasset pasientens individuelle behov og fase.

  • Vitaminer: Det gis vitaminer i tilpassede doser, som øker kroppens regulerings- og funksjonsevne og oppveier ubalanser.

  • Mineral- og sporstoffer: Utrensing av gift- og avfallsstoffer, samt regulering av organfunksjoner ved hjelp av urteterapi, samt supplerende terapier.

  • Symbiosekorreksjon: Dette innebærer i følge biopatien en økning av immunkapasiteten, slik at kroppen blir i stand til å bekjempe infeksjoner, betennelser og forgiftninger, samt gjenoppbygging av den naturlige hud- og slimhinneflora, for eksempel tarmfloraen. Her anvendes fortrinnsvis isopatiske preparater og tilskudd av levende bakterier som for eksempel melkesyrebakterier. Dessuten anvendes urter med innvirkning på immunforsvaret og dysbioser.

  • Forslag til endring av livsstil: Anbefaling av for eksempel mosjon, badstu, nok søvn, dans og andre avstressende aktiviteter.

Biopaten henviser også til annen behandler som lege, kiropraktor, fysioterapeut, soneterapeut og aromaterapeut, homøopat, akupunktør eller healer.

Biopatisk terapi

I følge biopatien er hensikten med grunnprogrammer å avlaste organismen og tilføre livsenergi for å starte en regenerasjon. Grunnprogrammene kan omfatte kost, vitaminer, mineraler, urter og symbioseterapi i form av Enderlein terapi (jf. punkt 6.3.5). I tillegg benyttes fytoterapi (jf. punkt 6.3.9). Biopaten benytter også «symbiosekorreksjon».

Forklaringsmåte

Professor Günther Enderlein (1872-1968) utviklet preparater som inneholdt urkjerner i homøopatisk form fra to komponentgrupper. For det første antigener eller giftstoffer som er utvunnet av bakteriekulturer, for eksempel streptokokker, tuberkulose, stafylokokker og lignende er giftstoffer som er sterilisert og fortynnet i forholdet 1:1.000.000.000 (D9). Preparatet skal gnis inn i huden, og skal i følge utøverne stimulere immunforsvaret til å bekjempe giftrester fra betennelsesfokus ervervet eller arvet, eller «påført» i mors liv.

For det andre preparater som inneholder antistoffer som er dannet ved å sprøyte ovennevnte giftstoffer i kaniner. Kaninene får en lett feber og i løpet av få dager utvikles immunitet overfor giftstoffene. Blod fra kaninene fortynnes i forholdet 1:1.000.000.000.

Til slutt blandes de to komponentene, og disse preparatene selges på apotek over hele verden.

Ved korrekt anvendelse har preparatene i følge biopatene følgende virkning:

  • Antigeneffekt - antigenet oppfattes som en trussel av organismen og antistoffer dannes.

  • Lysineffekt - sprenglesanene inneholder lysiner, som er antistoffer, og oppløser bakterier.

  • Antitoxineffekt - preparatene inneholder antitoxineffekt som nøytraliserer giftstoffer som sirkulerer i blodet.

I følge biopatien finnes det i hvert menneskes liv tusener av belastninger som har en forstyrrende effekt på homøostasen. Disse forstyrrelsene kalles for antihomøostatiske faktorer og grupperes slik:

  • Konstitusjonelle faktorer: Den medfødte konstitusjon er betinget av nedarvede gener, morens tilstand under graviditeten, fødselsforløpet, medfødte forgiftninger og annet som kan disponere for sykdommer

  • Psykiske faktorer: Fortidens traumer, nåtidens konflikter, sosiale forhold, livsfilosofi osv. som kan gi psykosomatiske sykdommer.

  • Mikrobiologiske faktorer: Den negative effekt av skadelige (patogene) mikroorganismer som bakterier, sopp og virus som forårsaker infeksjoner, betennelser og forgiftninger.

  • Kjemiske faktorer som igjen kan inndeles i to grupper: Mangeltilstander, for eksempel underskudd på vitaminer, mineraler, umettede fettsyrer, proteiner, enzymer m.m. og forgiftninger, for eksempel miljøgifter, stimulanser, medikamenter, toksiner dannet av patogene mikroorganismer og giftige stoffskifteprodukter.

  • Fysiske faktorer: Mekaniske skader, manglende mosjon, sol, frisk luft og søvn, skadelig jordstråling og elektromagnetisk stråling fra el-installasjoner, radioktiv stråling, dårlig inneklima osv.

Innenfor biopatien er helse og sykdom forstått som reaksjonsmønstre på en lang rekke faktorer, både helsebringende og sykdomsfremkallende. Ideen om en sykdom - en årsak er ikke tilstrekkelig innen denne retningen. Sykdommer er resultat av en rekke destruktive faktorer og /eller mangler på helsebringende faktorer som har ulike virkninger på forskjellige individer til forskjellige tider og situasjoner.

Referanser

Biologisk Regeneration. Logos 1991. ISBN 87-89017-05-6.

Immunforsvarets ABCD. ISBN 92-87-89105-30-3.

Immunsystemet.Forlaget Focus 1988. ISBN 87-89017-04-8.

Regeneration - den anden vej til sundhet. Logos 1991. ISBN 87-89017-08-0.

6.3.6 Bioresonansterapi

Bioresonansterapi er en terapi og diagnosemetode som utføres ved hjelp av spesiell elektronisk apparatur. Den form for bioresonansterapi som er i bruk i Norge er basert på apparatet «Bicom».

Historikk

Utviklingen av bioresonansterapien er historisk knyttet til utviklingen av nye biofysiske teorier fra 1960-tallet. Bioresonansterapi var tidligere kjent som Moraterapi, som ble grunnlagt av doktor Franz Morell i 1977. Cyril Smith, professor i biofysikk ved Salford University, England, videreutviklet metoden og den teoretiske modellen, til dels i samarbeid med professor H. Fröhlich, doktor J. Monroe og doktor R. Choy. Grunnlaget for deres arbeid var at den menneskelige organisme reagerer på ultrafine signaler i bestemte frekvensområder. Forskningsresultatene viste at de mest følsomme pasientene var allergikere, spesielt pasienter med næringsmiddelallergi (melkeallergi, hveteallergi) osv.

Beskrivelse av behandlingsformen

I følge utøverne brukes «Bicom-apparatet» dels diagnostisk, ved å registrere patologisk, elektromagnetisk informasjon fra pasienten og trekke diagnostiske slutninger av det, og dels terapeutisk ved å utligne patologisk, elektromagnetisk informasjon ved hjelp av pasientens egne svingninger. Bicom-apparatet er utviklet ved Brügeman Instituttet i Tyskland.

Bioresonansterapiens virkningsprinsipp ved allergier er utelukkende allergenets inverssvingninger (= speilbildesvingning). Den produseres fra allergenets (allergen = et allergifremkallende stoff eller næringsmiddel) originalsvingning ved hjelp av elektromagnetisk speilvendt kobling i Bicom-apparatet, og ledes til pasienten gjennom ledninger og elektroder. Dette gjøres gjentagne ganger.

Terapeuten benytter forskjellige slags elektroder - hånd-, fot-, rulle-, fleksible elektroder osv. En punktelektrode kan brukes til å registrere informasjon fra akupunkturpunkter og smertepunkter.

Et såkalt biologisk filter i apparatet skiller mellom hva som defineres som friske, harmoniske svingninger og sykelige, disharmoniske svingninger. Mens de friske svingningene blir forsterket eller svekket før de overføres tilbake til pasienten, blir de disharmoniske svingningene sendt tilbake i invertert form (omvendt form). Formålet med disse motsvingningene er å nøytralisere eller motvirke forstyrrende svingninger i kroppen, for dermed å korrigere feilstyringer. Siden pasienten under terapien befinner seg i en krets med apparatet, vil terapisignalene hele tiden bli tilpasset pasientens forandrede situasjon. Denne stadige tilpasningen av terapisignaler til pasientens forandrede situasjon utgjør ifølge utøverne en biokybernetisk reguleringsprosess.

Hva terapien brukes for

I følge utøverne kan nesten alle sykdommer behandles med Bioresonansterapi. I Norge benyttes terapien mest ved diagnostikk og behandling av allergi.

I følge utøverne gir både skadelige virus, bakterier og deres giftstoffer, tungmetaller og andre miljøgifter fra seg skadelige svingninger. Det betyr at metoden også kan brukes i slike sammenhenger.

Forklaringsmåte

Terapien er basert på «ultrafin biokybernetikk» (kybernetikk er læren om regulerende og selvregulerende mekanismer i naturen og teknikken), et fagområde som omfatter biofysikalske styrings- og reguleringsprosesser.

I følge utøverne har den menneskelige organismes biofysiske styrings- og reguleringsprosesser en elektromagnetisk kvalitet. De mener at denne ultrafine kommunikasjonen styrer de biokjemiske prosessene i organismen, blant annet stoffskifteprosesser, hormonproduksjon, vekst- og regeneringsprosesser. Forskere og terapeuter innen bioresonans mener at mange sykdommer begynner med feilaktige, disharmoniske svingninger, som fører til feilstyring av kjemiske prosesser i kroppen.

I lang tid har vi vært kjent med elektriske strømmer i hjertet som måles ved hjelp av elektrokardiografi (EKG), og med hjernebølgene som måles ved hjelp av elektroenchephalografi (EEG). I tillegg til disse svingningsmønstrene som tydelig kan måles, finnes det i følge utøverne mange rytmer i kroppen, også hvert organ har sitt eget spesifikke, elektromagnetiske svingningsspekter. Det er disse som registreres av og brukes i forbindelse med Bicom-apparatet.

Referanser

Brügemann H. (red): Bioresonance and multiresonance therapy (BRT). Karl Haug int.1993.

Dörfler S.: Hefepilze im Körper Beschverden, Therapien Lebenshilfen, Sanitasverlag Wasserburg.

Dörfler S.: Hilfe, Allergie! Allergiebehandlung konkret. Sanitasverlag Wasserburg.

Dörfler S.: Neue Lebenskraft durch Bioresonanz Diagnose, Therapie, Lebensweise.Sanitasverlag Wasserburg.

Dörfler S.: Ratgeber der gesunden Ernährung Theorie und Rezepte nicht nur für Hefelpilzpatienten. Sanitasverlag Easserburg.

Endler P.C. Schylte J.: Homöopatische.Bioresonanztherapie. Verlag W.Maudrich Wien-Munchen-Bern.

Hanzl P.S.: Das neue medizinische Paradigma. Karl F. Haug Verlag.

Keymer M.: Bicom Resonaz-Therapie (BRT) Karl Haug Verlag.

Reinhold D., Will M. K. og Schmedtmann N. O.: Bioenergie-Therapie. Ein ganzheitliches Diagnose- und Behandlungskonzept. W. Jopp Verlag.

Schumacher P.: Allergien gegen Tiere sind heilbar Angewandte biophysikaliche Therapie. Sonntag Verlag.

Schumacher P.: Biophysikalische Therapie der Allergien. Sonntag Verlag.

Schumacher P.: Bio-psykikaliche Allergie - Therapie Grundlagen und Ergebrisse Innsbruck. Ärztezutchrift für Naturheilverfahren 3/90 - oversatt av Idar Elvemo Holm 14/1990. Bioresonanz - Therapie. Mit körper- und substanzeigenen Schwingungen heilen. Reinhold D. Will, W Jopp Verlag Wiesbaden, 146 Seiten, Softcover.

Will R. D.: Bioresonanz - Therapie. Mit körper- und substanzeigenen Schwingungen heilen. W Jopp Verlag.

6.3.7 Blomstermedisin

Blomstermedisin hevdes å tilføre pasienten blomstens «energetiske kvaliteter», som skal aktivere pasientens selvhelbredende krefter. I likhet med homøopatiske midler er de kjemiske substansene ikke til stede i målbare doser. Virkemåten er således analog med homøopatiske legemidler. Blomstermedisin benyttes først og fremst mot emosjonelle symptomer.

Historikk

Blomsteressenser har vært kjent og brukt i en rekke kulturer langt tilbake i tid. De første kjente beskrivelser kommer fra Paracelsus (1493-1541). Han samlet dugg fra blomster til behandling av pasientenes følelsesmessige ubalanser. De fleste kunnskapene om blomsteressenser gikk senere gradvis tapt.

De mest kjente blomstermedisinene som brukes i dag er utviklet av den engelske legen doktor Edward Bach (1886-1936), men enkelte terapauter benytter også andre blomsteressenser, blant annet «Australian Bush Flower Essences».

6.3.7.1 Bachs blomstermedisiner

Edward Bach bestemte seg tidlig for å bli lege og fullførte i 1912 sitt legestudium. På denne tiden krevde infeksjonssykdommene mange menneskeliv, og barnedødeligheten var høy i England. Det var få medikamenter som kunne hjelpe på disse lidelsene. Bach satte igang med forskning og klassifisering av bakterier. Han ble mer og mer overbevist om at pasienter måtte behandles individuelt ut fra temperament og personlighet.

Bach flyttet til Wales etter å ha arbeidet en periode ved London Homeopathic Hospital. Det sies at hans følsomhet ble forsterket i disse landlige omgivelse, og at han etterhvert ble i stand til å føle de forskjellige planters egenskaper og kraft, samt hvilke mentale og følelsesmessige konflikter de kunne hjelpe for. I løpet av åtte år hadde han samlet 38 forskjellige remedier. Bach utviklet etter hvert også en trettiniende remedie som er sammensatt av fem forskjellige blomsteressenser. Denne blir brukt til behandling av emosjonelt sjokk eller ved andre sterkt ubehagelige situasjoner.

6.3.7.2 Australsk blomstermedisin

Australian Bush Flower Essences er utviklet av Ian White. Han utviklet i alt 62 forskjellige blomsteressenser, som sies å være spesielt egnet for det moderne travle mennesket og problemer som stress og frustrasjon. Disse essensene brukes til å behandle problemområder som kommunikasjon, sex, læreferdigheter, kreativitet og spiritualitet - områder Bachs blomstermedisin ikke dekker.

Beskrivelse av behandlingsformen

Et grunnleggende konsept bak såvel blomstermedisin som en rekke andre holistiske terapier er at kroppen preges av våre tanker. Bach forsket på menneskesinnets forskjellige ubalanser og delte dem inn etter syv ulike psykiske tilstander:

  1. Frykt

  2. Ubesluttsomhet og usikkerhet

  3. Ensomhet

  4. Manglende interesse i nåværende tilstand

  5. Overfølsomhet for tanker og ideer

  6. Fortvilelse og motløshet

  7. Overbekymring for andres velferd

Poenget til doktor Bach var å påvirke pasientenes mentale holdning. Han mente at fysisk sykdom var en slags «konsolidering av mental holdning». Pasienten selv er den viktigste faktor i denne spesielle helbredelsesformen. Den mentale prosessen påvirkes både gjennom inntak av en individuelt tilpasset blanding av blomstermedisin, men også gjennom kunnskap om hva de utvalgte står for og hva de skal prøve å gi av positiv selvinnsikt og selvutvikling.

Den rette essens velges ved utspørring eller andre testmetoder. I følge utøverne settes utspørringen emosjonelle symptom i relasjon til fysiske og psykososiale faktorer, og medvirker således til en bevisstgjøringsprosess.

Hva terapien brukes for

Blomstermedisin blir i dag brukt av stadig flere terapeuter, enten som supplerende terapi eller som enkeltstående behandlingsform. Midlene gis som engangsbehandling eller tas over én til flere måneder, avhengig av hvor dypt problemene sitter. Når man starter opp med behandling, kan enkelte i begynnelsen oppleve en forverring - på samme måte som med homøopatisk medisin (jf. punkt 6.3.11).

Referanser

Scheffer M.: Bach's blomsterterapi. Teori og praksis. Strubes Forlag 1991.

Granrud L.: Bach's blomstermedisin.Ex Libris Forlag AS 1994.

White I.: Australian Bush Flower Essences. Bantam Books 1991.

6.3.8 Ernæring og «helsekost»

Historikk

Gjennom de siste 100 år har interessen for kostholdets betydning for helsen vært økende. Blant pionerene i forrige århundre finner vi prestene Kneipp og Graham, som begge var opptatt av grov og naturlig kost. Interessen for råkost og tarmregulering fikk et oppsving med den sveitsiske legen Bircher-Benner rundt århundreskiftet, og i Norden fikk Frisksportbevegelsen stor utbredning i mellomkrigstiden med Are Waerland som en av foregangsmennene. Befolkningen ble anbefalt ubearbeidet og naturlig mat som svar på økningen i de såkalte sivilisasjonssykdommene. Mange helseheimer er grunnlagt på ideene fra denne perioden.

I global sammenheng er underernæring stadig et hovedproblem, og millioner av mennesker, spesielt barn, dør hvert år av sult. I skarp kontrast til dette faktum står vestens overflodssamfunn, der overernæring og livstilssykdommer er de dominerende helseproblemene. Blant disse sykdommene finner vi hjerte- og karsykdommer, kreft, tarmsykdommer og diabetes. Kostholdet kan også føre til mindre alvorlige problemer som tannråte, overvekt og forstoppelse. Som en motvekt til, og kanskje en reaksjon på denne overfloden, har det vokst frem en rekke forskjellige retninger hvor ideer om god og dårlig ernæring står sentralt. Kostholdet blir ikke lenger sett på kun som en kilde til nødvendige næringsstoffer, men får også betydning i folks bevissthet som mulig sykdomsfremmende eller helbredende faktor. I denne sammenheng har blant annet forskjellige typer alternativmedisinske dietter og vegetardietter vunnet terreng. Det har også vært en endring innen skolemedisinen på dette feltet. Mange utsagn som for 20 år siden ble oppfattet som alternativmedisinske, er i dag vel etablert innen skolemedisinen.

Beskrivelse av behandlingsformen

Spørreundersøkelser viser at alternativmedisinske utøvere, som den øvrige befolkningen, mener kosthold er en av de viktigste faktorene for å opprettholde og gjenvinne god helse. Mange alternativmedisinske utøvere gir derfor råd om kosthold og kosttilskudd som del av en helhetsbehandling. En liten gruppe utøvere har kostveiledning som en vesentlig del av sin praksis, og det finnes en viss grad av spesialisering innen følgende grupper:

  • matvareallergi og intoleranse

  • tarmfloraforstyrrelser

  • candida-syndrom

  • makrobiotisk diett

  • vegetar- og vegandietter

  • økologisk og biodynamisk kosthold

Alternativmedisinske behandlere anbefaler diett ved en rekke sykdommer og plager, som hjerte- og karsykdommer, kreft, høyt blodtrykk, sukkersyke, tarmlidelser, allergi og revmatisme.

Vegetardietter

Vegetarkost har fått økende popularitet i Vesten de siste tiår, og forkjempere for dette kostholdet anbefaler det av flere grunner, ikke alene ut fra et ernæringsmessig synspunkt:

  • Vegetarkost er sunt.

  • Vegetarkost er humant. Det sparer livet til mange dyr som ellers må leve i mistrivsel, for eksempel griser og kyllinger.

  • Vegetarkost er ressursvennlig. Det går med omtrent 17 ganger så stort jordareal for å produsere et kilo kjøtt som for å produsere et kilo korn.

Det er store forskjeller innen det som betegnes som vegetarisk kosthold. Et hovedskille går mellom vegetarianere som overhodet ikke spiser animalske produkter (veganere), og de som også inntar melkeprodukter (laktovegetarianere) eller både egg- og melkeprodukter (lakto-ovo-vegetarianere). Et annet skille kan trekkes mellom personer som spiser hovedsakelig rå mat, og de som spiser varmebehandlet mat. Råkosttilhengere mener varmebehandling ødelegger vitaminene og enzymene i maten, slik at kvaliteten reduseres. Filosofien bygger på at mennesket bør leve nærmere naturen, og at vi bør basere oss på mat slik den kommer rett fra jorda. Den andre ytterlighet representeres ved makrobiotikere som for det meste spiser kokt mat, og som mener at kroppen derved lettere kan ta opp næringsstoffer. Valget av råvarer er også forskjellig og avhengig av den enkeltes kunnskaper og motivasjon.

Det er forskjeller mellom etablert medisin og alternativ medisin når det gjelder holdningen til spesielle dietter. Den etablerte medisinen har vært mest opptatt av risikoen for feilernæring, mens forkjempere for alternativmedisinske kosthold har fokusert på den positive effekten på helse i befolkningen. Utøverne av behandlingsformen mener at det er liten grunn til å advare mot å følge et vegetarisk kosthold hvis man passer på inntaket av vitamin D og vitamin B12. De mener det kan gis som tilskudd. Et vegetarisk kosthold vil for de fleste føre til en forbedring av kostholdet med et lavere inntak av animalsk fett og høyere inntak av frukt og grønnsaker. Dette er i tråd med anbefalinger fra Statens ernæringsråd. Barn i vekst og gravide kvinner er mest utsatt for mangeltilstander, og småbarnsforeldre anbefales å utvise varsomhet ved et strengt vegetarisk kosthold.

Dietter anbefalt til kreftpasienter

Diettene er ofte sammensatt på bakgrunn av en bestemt filosofi, hvor mennesket ses som en del av naturen og miljøet. Det er derfor opp til den enkelte å velge et kosthold etter sin egen motivasjon og ideologi. Et kosthold som kan virke strengt og asketisk for noen, vil kunne fungere utmerket for andre. Ulike kostholdsretninger inneholder til dels motstridende råd og dette kan være frustrerende for pasientene. Likevel er det flere likheter enn forskjeller:

  • Alle mener at kosthold er viktig i sykdomsbehandling.

  • Alle fraråder inntak av kjøttprodukter.

  • Alle anbefaler et høyt fiberinntak.

  • Alle anbefaler økologisk dyrket mat.

  • Alle fraråder raffinerte karbohydrater som sukker og hvitt mel.

  • Alle fraråder stimulanser (kaffe og alkohol).

  • De fleste anbefaler råkost (bortsett fra makrobiotisk kost).

  • De fleste fraråder fett.

  • De fleste er positive til frukt.

  • De fleste anbefaler et høyt væskeinntak.

Psykiske reaksjoner på matvarer

Det har vært stor oppmerksomhet rundt muligheten for at visse former for matvareintoleranse kan gi seg utslag i forskjellige psykiske reaksjoner, alt fra atferdsforstyrrelser til forverring av psykoser. Det dreier seg om intoleranse overfor alminnelig brukte matvarer, som melk, brød og fargestoffer. Bakgrunnen for denne problemstillingen er blant annet at det er observert overhyppighet av schizofreni hos personer med cøliaki. På begynnelsen av 1970-tallet ble det derfor gjort studier der man ga schizofrene gluten- og melkefri diett. Den såkalte «Feingold-dietten», der hovedprinsippet var å unngå kunstige tilsetningsstoffer i maten, fikk også en viss utbredelse.

«Candida-relatert kompleks» eller «Candida-syndrom»

«Candida-relatert kompleks» er en hyppig brukt diagnose innen alternativ medisin, og mange pasienter står frem og forteller om god effekt av «anti-Candida-diett», som består av en diett uten sukker og gjærprodukter. Candida albicans er en sopp som er en del av normalfloraen i tarmen, men kan i enkelte tilfeller bli sykdomsfremkallende. Dette gjelder spesielt ved immundefekter eller ved endringer i tarmfloraen, for eksempeli forbindelse med (langvarige) antibiotikakurer.

Ved «Candida-relatert kompleks» postuleres en overfølsomhet mot Candida albicans, og i 1978 fremmet Truss og medarbeidere en teori om at soppen kunne forårsake en rekke symptomer og plager, for eksempel astma, psoriasis, kronisk tretthet og irritabel tykktarm. Mekanismen ble antatt å være dels en immunologisk reaksjon, dels giftstoffer og andre nedbrytningsprodukter fra soppen. Ved «anti-Candida-diett» søker en å unngå sukkerholdige matvarer for å «sultefore» soppen i tarmen, og dessuten unngå matvarer med gjær og soppsporer for å unngå kryssreaksjoner. Igjen er det et diagnostisk problem at det ikke finnes sikre objektive tester for å bekrefte diagnosen, og en diett uten sukker og gjærprodukter kan tenkes å påvirke en rekke tilstander i positiv retning.

Matvareallergi og -intoleranse

Forekomstene av disse lidelsene er ukjent, og anslagene varierer fra under 1 prosent (basert på allergitester) helt opp til 10-25 prosent, som inkluderer alle som en eller annen gang har reagert på matvarer. Innen alternativmedisinske kretser stilles diagnosen ut fra symptomer, som kan inkludere kroniske luftveislidelser, eksem, mageknip, diaré, hyperaktivitet og andre mer psykisk betingede symptomer, eventuelt supplert med hudtester og/eller blodanalyser. Behandlingen består av mer eller mindre strenge eliminasjonsdietter, ofte supplert med produkter som inneholder melkesyredannende bakterier, såkalte probiotika. Innen den etablerte medisinen er forskjellige former for matvareintoleranse godt kjent, men diagnostikken er vanskelig. Gullstandarden er i følge utøverne en kombinasjon av allergitesting, eliminasjonsdiett, og hvis bedring - provokasjonsforsøk.

Lavt blodsukker - hypoglykemi

Alternativmedisinske terapeuter bruker denne diagnosen basert på symptomer som økt trettbarhet, skjelvinger, konsentrasjonsvansker og hodepine, spesielt når disse problemene forsterkes ved lange intervaller mellom måltidene og bedres ved inntak av mat og drikke. En antar at små måltider med søt mat og drikke forårsaker en økt insulinrespons fra bukspyttkjertelen. Diagnosen stilles ofte ved 6 timers blodsukkerbelastning, og diagnosen stilles hvis blodsukkerkurven i løpet av denne tiden faller vesentlig under fastende verdi. Behandlingen er regelmessige måltider med langsomt fordøyelige kullhydrater og proteinrike matvarer.

Mat som medisin eller «Functional foods»

Matvarer inneholder foruten vitaminer, mineraler og sporstoffer en rekke ulike stoffer som blant annet bioflavonoider og fytostoffer. Dette er stoffer som påvirker kroppens kjemi gjennom at de har antioksydanteffekter eller inneholder hormonlignende substanser. Eksempler på dette er:

  • Melkesyrebakterier

  • Svovelstoffer i løk og hvitløk

  • Fytosteroler med hormonlignende effekter

  • Krydder som ingefær og karve

Overgangen mellom mat og medisin er således noe flytende, og dette understrekes ytterligere ved at man kan få kjøpt soyapulver i kapselform og egne næringsdrikker.

Fremtidens kostråd - økologisk eller ikke?

Det er en utbredt oppfatning innen alternativmedisinske miljøer at økologisk dyrkede eller biodynamisk dyrkede matvarer er sunnere enn konvensjonelt dyrkede matvarer. Begrunnelsen er at konvensjonelle matvarer har en lavere kvalitet, et lavere næringsinnhold samt høyere innhold av sprøytemidler og miljøgifter. Det har vært vanskelig å bevise om en slik forskjell eksisterer, bortsett fra inneholdet av sprøytemidler. I det hele tatt har solide bevis vært mangelvare i diskusjonen omkring tilsetningsstoffer og sprøytemidler. De fleste dyremodellene der man tester stoffenes farlighet, er sannsynligvis for enkle. I praksis betyr testene at virkningen av stoffer, som gitt alene i store doser til gnagere i bur på standardfor over kort tid, kan overføres til mennesker som lever 70-80 år og er utsatt for hundrevis av kjemiske stoffer. Erfaringsmessig har en rekke stoffer som var klassifisert som ufarlige, for eksempel DDT, senere vist seg å være helseskadelige. Derfor ser vi i dag en økende interesse for økologisk landbruk, også utenfor alternativmedisinske kretser.

Makrobiotikk

Makrobiotikk er en kostholdsretning med opprinnelse i kinesisk og japansk medisin. Makrobiotikk er mer enn mat: det er egentlig en livsfilosofi, hvor det å spise i balanse med naturen er kun det første skrittet i en større utviklingsprosess for å bli et sunt og fritt menneske. Poenget er å skape balanse med omgivelsene ved å balansere matens energi. Sykdommer oppstår i følge makrobiotikk når kroppen kommer ut av balanse som følge av kost og levevaner. Sunnhet kan i følge utøverne oppnås ved å spise mer balansert mat.

Makrobiotikk ble introdusert til Vesten i begynnelsen av 50-årene av japaneren George Oshawa, og fremsto som en radikal og streng diett, sentrert omkring kornprodukter og grønnsaker. Michio Kushi, elev av Oshawa, har ført makrobiotikken videre i en mer ernæringsmessig variert utgave.

Tradisjonelt har omgivelsene i stor grad definert kostholdet. Årstider og klima begrenset utvalget og mengdene av mange matsorter. I de fleste kulturer er kornet eller «det daglige brød» grunnstammen i kostholdet. For eksempel ris i Østen, hirse i Midtøsten, bokhvete i Russland, mais i Amerika og bygg, hvete, havre og rug i Europa.

Makrobiotikerne mener at kostholdet har mistet sin naturlige balanse og ikke lenger er tilpasset våre omgivelser. Resultatet er sykdom og ubalanse. Kroppen vår varsler oss om sine behov, men vår intuisjon og instinkter til å velge mat er ikke hva de var, og de er ikke på langt nær så skarpe som for eksempel hos dyrene. Dessuten er det vanskelig ikke å ha forutinntatte meninger om mat, da symbolverdier, reklame, fordommer og følelser påvirker oss sterkt.

I følge utøverne må det tas individuelle hensyn ved tilpasning av kosthold, og det må tilpasses klima, aktivitet, alder, kjønn, årstid, helsemessige tilstand m.m. Makrobiotikk er ikke en intellektuell oppfinnelse, men nært knyttet til tradisjonelt kosthold og til en flere hundreårig tradisjon av orientalsk medisin, hvor kosthold alltid har vært ansett som basis for liv og helse.

Makrobiotikk er ikke nødvendigvis et vegetarisk kosthold, men består hovedsakelig av vegetariske produkter som korn, bønner, grønnsaker, tang, nøtter og frø, frukt og eventuelt fisk, avhengig av årstid og klima. Standard makrobiotisk kost består av:

  • 30-50 prosent kornprodukter

  • 20-30 prosent lokalt dyrkede grønnsaker

  • 5-10 prosent suppe, bønner og tang og eventuelt fisk

  • 5-10 prosent frukt, nøtter, frø og olje

Innenfor denne fordelingsnøkkelen finnes store variasjonsmuligheter med hensyn til sammensetning av råvarer, og ikke minst med tilberedningsmåter som: rått - lettkokt - langtidskokt - trykkokt - stekt - frityrstekt - bakt - saltet - syltet - tørket m.m.

Blant de matvarer som makrobiotikere unngår helt eller delvis er: kjøtt, egg, melkeprodukter, tropiske frukter, rå frukt, grønnsaksjuice, sterke krydderier, raffinert mel, konserveringsmidler og alle former for tilsettingsstoffer. Raffinert sukker i enhver form, brunt sukker, honning og sjokolade. Alkohol, te, kaffe, vin, fruktjuice, sterke urteteer og kullsyreholdige drikker.

I makrobiotikk er individuelle justeringer viktig. Ved sykdom snevres kosten mer inn i kortere eller lenger perioder, og ved alvorlig sykdom er det avgjørende å få en konsultasjon med en erfaren makrobiotisk kostveileder. Det er også viktig å lære slik matlaging direkte gjennom personer med erfaring med slik mat og ikke kun gjennom bøker.

I følge makrobiotikk er livet alltid i forandring. Årstidene skifter, dagen er forskjellig fra morgen til kveld, kroppen forandrer seg fra fødsel til død, og hvert eneste øyeblikk er en dynamisk prosess av konstant forandring. Sunnhet er den enkeltes evne til å tilpasse seg endringer og påvirkninger. Hvis man ikke justerer seg vil naturen skape balanse, for eksempel gjennom sykdom.

Den energimessige dimensjonen i mat er overordnet i makrobiotikken, men den inkluderer også andre dimensjoner som tradisjonell ernæringsteori, og er snarere et supplement til denne enn en motsetning.

Makrobiotikk beskriver livsenergi som yin og yang, eller utvidende og sammentrekkende krefter. Dette betyr at man ser på mat først og fremst som livsenergi, og hvordan maten og omgivelsenes energi påvirker våre liv og vår helse.

Ved å gjenopprette kroppens balanse, mener utøverne at makrobiotikk kan hjelpe for de fleste sykdommer. Den benyttes blant annet i kreftbehandling i USA i dag, og kalles «The cancer prevention diet».

Referanser:

Balch J. F. og Balch P A.: Prescription for Nutritional Healing. Avery Publishing Group 1997.

Brostoff J. og Gamlin L.: Alt om matallergi og -intoleranse. Cappelen forlag 1991.

Brown V.: Macrobiotic Miracle. Japan publications 1985.

Bruset S.: Kreft og jakten på mirakler. Gyldendal forlag 1993.

Carter J. P. et al.: Hypnosis: Dietary Management May Improve Survival Form Nutritionally Linked Cancers Based on Analysis of Representative Cases.Journal of the American College of Nutrition 1993.

Chandra R. K.: Effect of vitamin and trace-element supplementation on immune responses and infection in elderly subjects.Lancet 1992 340:1124-7.

Davies S. og Stewart A.: Nutritional Medicine. Pan Books 1987.

Dwyer J.: Heath aspects of vegetarian diets. Am J Clin Nutr 1988 48:712-38.

Ernst E.: Risks and benefits of vegetarianism. British J of Hospital Med 1997 8:372-4.

Flytlie K.: Vitaminrevolusjonen. Hilt & Hansteen 1997.

Hafskjold U.: Den lille krydderhave.Lier 1993.

Hartwell J. l.: Plants used against cancer. A survey.Lloydia 1971 34:3:310-61.

Helsedirektoratet. Alminnelige forskrifter om legemidler 1992.

Levine M. et al.: Vitamin C pharmacokinetics in healthy volunters: Evidence for a recommended dietary allowance. Proc Natl. Acad. Sci 1996 93:3704-9.

Lydeking E.: Ny næring - mad og terapi. Klitrose 1990.

Murray M. og Pizzorno J.: Encyclopedia of natural medicine. Little, Brown and Company 1996.

Nes M., Müller H. og Pedersen J I.: Ernæringslære.Landsforeningen for kosthold og helse 1994.

Nussbaum E.: Recovery from Cancer Avery Publishing Group 1992.

Poleszynski D. (red).: Riktig mat - bedre helse. Det Beste 1996.

Sizer F. og Whitney E.: Nutrition - concepts and controversies. Wadsworth Publishing Company 1997.

The Burton Goldberg Group: Alternative Medicine.Future Medicine Publishing 1997.

Todd A.: Double Vision. Wesleyan University Press 1995.

Truss C. O.: Tissue injury induced by Candida Albicans, mental and neurological manifestations. J Orthomol Psychiatry 1978 7:17 -37.

Weiss R. F.: Lehrbuch der Phytotherapie 6. auflage. Hippokrates Verlag 1985.

Werbach M. R.: Foundations of Nutritional Medicine. Third Line Press 1997.

Werbach M. R.: Nutritional Influences on Illness. Third Line Press 1993.

6.3.9 Fytoterapi - moderne urtemedisin

Historikk

Lite er beskrevet om bruk av urter i stein-, bronse- og jernalder her i Norge. Fra funn i andre land vet vi at bruken av visse urter var kjent. Et arkeologisk funn fra Irak har vist at neanderthalere regelmessig brukte urter for 60 000 år siden. Steinaldermannen som nettopp ble funnet i alpene, er minst 3 000 år gammel og bar på en liten lærpung med urter. En av disse hadde antibakteriell virkning og kunne ha vært brukt i behandling av infeksjoner. Samenes folkemedisin er omtalt i bind V av De samiske samlinger og baserer seg først og fremst på lokale, viltvoksende planter. Urter og planter ble regelmessig samlet inn og hovedsakelig brukt mot ulike lidelser som selvhjelp, vanskeligere tilfeller ble overlatt til den lokale sjaman eller til spesielt urtekyndige.

Norge har mange tradisjoner når det gjelder bruk av urter til medisin som grovt kan deles inn i:

  • førhistorisk bruk

  • samisk folkemedisin

  • norrøn bruk

  • importert medisin fra munkeordener

  • folkemedisin og trolldomsurter

  • industriproduksjon

  • moderne medisinsk bruk

Andre lands bruk av urter

I følge Verdens Helseorganisasjon dekker 80 prosent av jordens befolkning sine daglige medisinske behov gjennom planter. Blant jordas folkerike nasjoner som India og Kina, samt store i deler av Asia, Syd-Amerika og Afrika, er bruk av urter utstrakt. Dette skyldes at farmasøytiske spesialpreparater er dyre i innkjøp og vanskelig å få tak i. Dessuten er bruk av urter dypt rotfestet i folks lokale kultur, og den medisinske bruken administreres stort sett av lokale urtekyndige som medisinmenn, sjamaner og kloke koner.

Verdens helseorganisasjon har startet et program for å dokumentere bruk og virkning av tradisjonell plantemedisin som kan oppsummeres slik:

  • Kritisk undersøke tradisjonelle remedier og praksis

  • Identifisere planter og naturprodukter

  • Finne de nyttige og motarbeide de uvirksomme og farlige

  • Fremme videre forskning og utveksling av kunnskap

Dette arbeidet koordineres fra Verdens helseorganisasjon i Genève, og inneholder i dag opplysninger om flere tusen medisinplanter fra hele verden. Målet er å ta vare på den rike erfaring fra urtetradisjoner i forskjellige land og hjelpe fattige land med å ivareta nyttige urtetradisjoner.

Beskrivelse av behandlingsformen

Tradisjonell bruk av urter baserer seg i hovedsak på erfaring, og med betydelige lokale variasjoner. Dette kan skyldes både forskjeller med hensyn til lokal kultur og religion, men også at urtenes innholdsstoffer kan variere etter vekstforhold som jordsmonn og klima. Urter danner også naturlig stoffer for å beskytte seg mot dyr (antibeitestoffer) og insekter (pestisider). Inneholdet av disse vil også variere. Man må derfor regne med at de lokale urtekyndige brukte planter som vokste på stedet, ut fra erfaring som både omfattet virkning og eventuelt bivirkninger. Økt reisevirksomhet førte så til import av urter til krydder og medisinsk bruk, særlig handelsforbindelsen med det fjerne Østen hadde stor betydning for Europa.

Parallelt med utviklingen av moderne botanikk, farmakognosi og farmasi i vårt århundre, fikk man også økte muligheter til å bestemme urtenes oppbygning og innholdsstoffer. På grunn av at man har funnet frem til de aktive innholdsstoffene, er det også mulig å sammenligne urter dyrket i forskjellige land. Flere nasjonale og internasjonale forskningsprogrammer omfatter i dag medisinske effekter av urter.

ESCOP (European Scientific Cooperative for Phytotherapy) ble dannet i 1989, som en paraplyorganisasjon bestående av 6 nasjoner: Belgia, Frankrike, Tyskland, Nederland, Sveits og Storbritannia. Målet var å bedre den vitenskapelige status til plantemedisin og lette harmoniseringen av EUs regelverk. De har så langt gitt ut flere monografier som beskriver dagens viten om plantene.

Industriproduksjon i Norge

Norge har, i forhold til mange andre land, få tradisjoner når det gjelder industriproduksjon av medisinplanter. Det finnes likevel noen få unntak, for eksempel nypeproduksjon i regi av Weiders farmasøytiske industri og urteproduksjon i regi av Vinmonopolet. Ved Torgerud gård og medisinske plantefarm ved Kragerø ble det fram til 1976 dyrket til sammen 40 mål med urter. Stramonium (Piggeple), utgjorde det største volumet av de dyrkede urtene, og ble brukt til produksjon av såkalte astmasigaretter. Det var dessuten en oppblomstring av urtedyrkning - mer eller mindre profesjonelt - under første, og særlig andre, verdenskrig.

Bruk av urtemedisin i dagens Norge

Urter brukes i hovedsak som egenbehandling for lettere sykdommer og plager. Dessuten foreskrives urter av alternativmedisinske utøvere i hensikt å behandle spesielle tilstander, som for eksempel fordøyelsesbesvær og gjentatte infeksjoner i luftveier og urinveiene.

Bruken av urtemedisin har også vist en økning i vestlige industriland, på tross av fremgangen til farmasøytisk forskning og industri. I følge beregninger har urtemarkedet vokst med ca 15 prosent de siste 5 år i den industrialiserte del av verden. Dette må ses i sammenheng med økningen av interessen for alternativmedisin, samt et ønske om å ta del i ansvaret for egen helse ved hjelp av «mykere» legemidler som urter og kosttilskudd. I Norge har omsetningen av urter gjennom Norsk medisinaldepot (NMD) sunket de siste årene, og de mest solgte urtene har vist et fall i omsetningen i størrelsesorden 10-20 prosent. Samtidig har det vært en økning i omsetningen av urter gjennom helsekostbransjen og dagligvare, slik at det også i Norge har vært en klar økning av den totale omsetning av urter.

Moderne medisinsk bruk av urter

Lærebøker i farmakologi for medisinerstudenter inneholdt opptil 1950-årene kapitler om medisinsk bruk av urter. De seneste tiår beskrives urter enten som et historisk fenomen eller med negativt fortegn. Man vektlegger mangelen på standardisering, vansker med dosering og lite klinisk dokumentasjon.

Fra slutten av 1970-tallet økte interessen for urtemedisin innen alternativ medisin og hos befolkningen. Det oppsto flere skoler som utdannet terapeuter, og hovedtyngden av kunnskapen om praktisk bruk av urter flyttet seg fra medisinske og farmasøytiske universitetsmiljøer til alternativmedisinske utdanningsinstitusjoner. En rundspørring blant 378 vilkårlig utvalgte alternativmedisinske utøvere fra 1995, viste at samtlige brukte planter eller plantebaserte produkter i sin praksis. Dagens situasjon er derfor at hoveddelen av medisinske urter foreskrives av ikke-medisinsk personell i Norge. Dette til forskjell fra flere andre europeiske land, der leger fortsatt bruker urter som en del av sin daglige praksis.

Andre lands urtemedisin

Det finnes langvarige urtetradisjoner på de fleste kontinenter. Disse kan være knyttet til urbefolkningen eller etniske grupper som indianere i Nord- og Sør-Amerika eller aborigines i Australia. I land som Kina og India brukes urtemedisin parallelt med moderne medisinske legemidler. Mange steder finnes også en levende og kommersielt aktiv urtemedisin knyttet til industri og forskningsmiljøer. En rekke universiteter i Europa underviser i urtemedisin, og bruken av urter har et stort økonomisk volum. I følge undersøkelser foreskriver 30-40 prosent av allmennpraktiserende leger i Tyskland og Frankrike urtemedisiner og naturprodukter.

Bruk av urter i befolkningen sammenlignet med alternativmedisin:

Land Bruk av alternativmedisin Bruk av urter
Belgia 39% 31%
Frankrike 49% 12%
Storbritannia 26% 24%
USA 34% 9%

Forklaringsmåte

Bestemmelse av hvilke innholdsstoffer som er ansvarlige for biologiske effekter er en vanskelig, men viktig oppgave når det gjelder produksjon av medisinske urter. Moderne analysemetoder har gjort det mulig å foreta kompliserte analyser av urtenes innholdsstoffer. Problemet er at det kan være flere virkestoffer som påvirker hverandres virkning eller har helt forskjellige virkninger. Ginseng inneholder for eksempel mer enn 10 ulike ginsenosider som har lignende virkninger, og hvitløk inneholder ca. 70 ulike svovelforbindelser.

En rekke forskjellige metoder benyttes til innholdsbestemmelse:

  • organoleptisk undersøkelse

  • mikroskopisk undersøkelse

  • fysisk undersøkelse

  • kjemisk (inklusiv gasskromatografi og MR)

  • biologiske undersøkelser (screening for effekt og giftighet)

I fremtiden vil sannsynligvis alle urter til medisinsk bruk måtte dokumentere innhold av aktive innholdsstoffer. Kort sagt kan man si at det er mengden aktive innholdsstoffer kunden betaler for. En undersøkelse foretatt av Universitetet i Oslo som sammenlignet inneholdet av aktive stoffer i kamille fra apotek, helsekostforretninger eller dyrket på friland i Norge, viste store kvalitetsforskjeller. De norskproduserte urtene hadde et betydelig høyere innehold av chamazulen og bisabolol, som regnes for å være de viktigste aktive stoffene.

Farmasøytisk industri og urtemedisin

Blant moderne legemidler regner man med at 20-25 prosent inneholder aktive stoffer som stammer fra planter. Eksempler på dette er digitoxin, colchicine, cyklosporin, kodein, morfin, sennes-produkter og vinca-alkaloider.

For 15 år siden hadde ingen av verdens 250 ledende farmasøytiske bedrifter egne forskningsprogrammer vedrørende høyere planter. I dag har halvparten slike forskningsprogrammer. Flere av de seneste års mest interessante medikamenter stammer fra planter. Et eksempel er innen kreftbehandling, hvor man har brukt plantebaserte medikamenter som Vinca rosea og Podophyllum peltatum. Førstnevnte stammer fra Madagaskar, der den ble brukt i behandling av diabetes, mens Podophyllum er kjent fra folkemedisinsk bruk mot kreft. Nylig har man tatt i bruk medikamentene Taxol og Taxoter, som er utvunnet fra Taxus brevifolia (stillehavsbarlind). Dette er cellegiften med det største potensialet de siste 15 år, særlig mot eggstokkreft og brystkreft. Et annet middel, CPT-11, stammer fra det kinesiske treet Camptotheca acuminata og har vist lovende resultater i utprøvning mot endetarmkreft.

Flere farmasøytiske firmaer er i økende grad engasjert i omsetning av registrerte naturlegemidler som Ginkgo biloba, Echinacea og Johannesurt. Omsetningstall fra de siste år viser at den sterkeste økningen i omsetning av urter sannsynligvis vil være registrerte naturlegemidler.

Fremtid

Man regner med at kun 10 prosent av verdens over 250 000 blomstrende planter er grundig testet for deres medisinske egenskaper. På den annen side viser beregninger at 60 000 av disse vil være utryddet innen år 2050 på grunn av ødeleggelse av deres naturlige vekstområder. Mange farmasøytiske bedrifter samler nå inn plantemateriale fra for eksempel regnskogen i Amazonas, for å sikre seg materiale til videre forskning. I følge Nordiska Genbanken kan genetiske ressurser, i dette tilfelle genetisk materiale fra planter, defineres som en av våre viktigste resursser for fremtiden. Organisasjonen International Unit for Conservation of Nature and Natural Resources har utviklet en global såkalt «rødliste» over truede planter. Her finnes fire kategorier: utdødde arter, truede arter, sårbare arter og sjeldne arter. I Europa befinner ca 5000 karplanter (blomster, nåletrær og bregner) seg på denne listen av et totalt antall på 30-40 000 planter. Av Norges ca. 2 000 naturlig forekommende karplanter befinner ca. 150 av dem på rødlisten. Plantene trues i stadig større grad av tilvoksing, forurensning, nedbeiting og gjødsling.

Referanser:

Bremnes L.: Den store urteboken. ISBN 82-05-19139-5.

Bruce Å.: Løk och vitløk i medicinen - en oversikt, Många effekter men tvivel på Helsekostpreparat. Läkartidningen 1992 89:14:1189-93.

Cox P.A. og Balick M.J.: The Ethnobotanical Approach to drug discovery. Scientific America 1994 6:60-65.

Det Beste A/S.: Våre medisinske planter. ISBN 82-7010-156-7.

Dragland S., Smestad-Paulse B., Wold J. K. og Rognlien B.: Medisinplanter - Nytt råstoff for norsk industri. Fag Info (Statens Fagtjenste for Landbruket) 1993 29:62-71.

Duke J.A.: Handbook of Medicinal Herbs. CRC Press 1985.

Guidelines for the assessment of Herbal Medicines. Verdens helseorganisasjon 1991.

Hansel R. og Haas H.: Therapie mit Phytopharmaka. Springer -Verlag 1984.

Holmes P.: The energetics of Western herbs. vol. 1 og 2. ISBN 0-962-3477-3-6.

Lind P.O. og Bruhn J.G.: Biologiske effekter av kamomill. Läkartidningen 1984 81:51:4846-52.

Melchart D., Linde K. et al.: Immunomodulation with Echinacea - a systematic review of controlled clinical trials. Phytomedicine 1994 1:245-54.

NONA Katalogen. Bransjerådet for Naturmidler 1994.

Nordal A., Rognlien B. og Svaar T .: Urter til Mat og Medisin. NRK 1988.

Rognlien B.: Fytoterapi ved sykdommer i fordøyelsen, Fytoterapi ved sykdommer i luftveiene, Fytoterapi ved sykdommer i nyre og urinveier. Norsk Akademi for Naturmedisin 1981-1983.

SLK: Retningslinjer for godkjenning av naturmidler. jan.1994.

Wagner H., Wiesenauer M.: Phytotherapie. Gustav Fischer 1995.

Weiss R.F.: Lehrbuch der Phytotherapie. Hippokrates Verlag 1974

Werbach M.R., Murray M.T.: Botanical Influences on Illness. Third Line Press 1994.

6.3.10 Healing og håndspåleggelse

Healing betyr helbredelse - å gjøre hel. Healing omfatter metoder hvor utøveren har en intensjon om å hjelpe med konsentrasjon, berøring, eller bevegelse i energifeltet. I følge utøverne kan dette involvere kontakt med en ekstern guddommelig helbredende livsenergi eller spesielle evner/krefter som utøveren selv er i besittelse av.

Historikk

Helbredelse ved håndspåleggelse har vært praktisert i kulturer siden førhistorisk tid, og har også vært en del av tidligere vestlig medisinsk praksis. Håndspåleggelse har også hatt en sentral plass i norsk folkemedisin. Det finnes fremdeles håndspåleggere og helbredere i de fleste byer og bygder i landet. De fleste har praktisert i det stille. Noen har vært kjent over hele landet, også utover landets grenser.

Fra middelalderen av ble håndspåleggelse forbudt praktisert av lekfolk. Håndspåleggere og lekfolk utenfor kirken ble forfulgt som kjettere og hekser. En del stater i USA har fremdeles lovfestet prestemonopol på «helbredelse», og England opphevet sin hekselovgivning så sent som på 1950-tallet.

Healerbegrepet kom i bruk i Norge tidlig på 1980-tallet, parallelt med den voksende interessen for alternativmedisinske behandlingsformer. Ordet er det engelske uttrykket for en helbreder - «en som gjør hel». Mange helbredere velger nå å kalle seg «healere». Betegnelsen kan ses på som uttrykk for et skille fra religiøse troshelbredere. Healere i Norge definerer vanligvis sine evner som et naturlig anlegg eller evne, og mener at religiøs tro ikke er nødvendig for at healing skal hjelpe.

Beskrivelse av behandlingsformen

Healing er først og fremst basert på evner, ikke på teoretisk kunnskap. Kjærlighet og empati anses som sentrale personlige egenskaper hos mennesker med helbrederevner. En healer kan defineres som «en person som har en naturlig evne til å formidle eller overføre en livsenergi (fra «energeia», gresk for «virksom kraft») som kan fremme en helbredelsesprosess». Dette foregår som regel ved en form for håndspåleggelse eller ved å arbeide i feltet nær kroppen. Healing kan også formidles ved tanke, ord og bønn.

Mennesker med helbrederevner kommer fra alle lag av folket. Mange mener de har arvet evnene fra sine forfedre. Noen er blitt fortalt av andre at de har slike evner. De fleste har mer eller mindre tilfeldig blitt oppmerksom på sine evner. Mange av dem har begynt å hjelpe mennesker i sin private omgangskrets, og har etter hvert blitt kjent i sitt nærmiljø. Helbredernes legitimitet har tradisjonelt ligget i resultater og anseelse i nærmiljøet. Klientene er vanligvis rekruttert gjennom bekjente som selv har hatt kontakt med helbrederen.

Mange mener at evnen er et menneskelig potensiale som de fleste kan utvikle i forskjellig grad.

Healere trenger ingen medisinsk diagnose for å hjelpe, og stiller oftest ikke diagnoser. Under behandlingen er klienten påkledd, og sitter eller ligger. Healeren sanser sykdom, patologi og ubalanser som disharmoniske energifelt. Disse kan oppleves som smerte, kulde, vind osv.

I følge utøverne vil den fysiske kroppen bedre være i stand til å helbrede seg selv når energisystemet er i balanse. De mener at healing gir vitalitet til menneskets naturlige evne til å helbrede seg selv. Det er ingen klar grense mellom sjel og kropp, disse anses som aspekter av bevisstheten som avspeiler og gjensidig påvirker hverandre.

Under behandlingen kan klienten i følge utøverne oppleve varme, kulde, energistrømninger, spontane bevegelser i kroppen og emosjonelle reaksjoner. Det er også vanlig å bli svært avslappet og tung i kroppen under og like etter en slik behandling. Enkelte opplever en kortvarig forverring av tilstanden i dagene umiddelbart etter behandlingen. Dette er ikke en «bivirkning», men en naturlig respons som viser at kroppens egne helbredelsesprosesser er virksomme.

Forklaringsmåte

Healing forklares av utøverne ut ifra individets og den kulturelle virkelighetsforståelse. De ulike forklaringsmodeller har det til felles at de har basis i en spirituell virkelighetsforståelse og/eller en forståelse av mennesket som et bioenergetisk vesen. Fra alle kulturer kjenner man forestillingen om en vitalkraft som er tilstedeværende i alt liv og som har innvirkning på alle livsprosesser. I Kina kalles denne kraften chi, i Japan reiki, i India prana og i vestlig tradisjon vital livskraft, energeia eller ånd.

Healing virker ifølge utøverne ved at healeren overfører livsenergi til klienten, eller ved at healeren påvirker frekvenser og/eller bevirker omorganiseringer i klientens bioenergetiske felt, også kalt biofelt. Mange healere benytter en forklaringsmodell basert på et menneskelig livsenergifelt, kalt aura (aura er gresk for «vind»). Auraen er et subtilt og flerdimensjonalt livsenergisystem som omgir og gjennomtrenger den fysiske kroppen. Auraen er nært knyttet til vårt tanke- og følelsesliv, til hele vår bevissthet. Her er det et nettverk av livsenergisentre og livsenergibaner, som et slags usynlig nervesystem, som blant annet tar inn vital livskraft til hver eneste celle i kroppen.

Auraens nivåer anses av utøverne som spesifikt relatert til aspekter av menneskets bevissthet. For eksempel snakker man om et eterisk felt, eterlegemet, som er relatert til kroppslige prosesser, vitalitet og overskudd. Eterlegemet er et felt med bioelektriske egenskaper som gjennomtrenger den fysiske kroppen og strekker seg 5-10 centimeter ut over kroppens grenser. I eterlegemet ligger det et nettverk av livsenergibaner som et usynlig nervesystem.

Auraen har i følge utøverne også en følelseskropp som er relatert til personlige følelser, en mental kropp relatert til rasjonell tanke, en høyere følelseskropp relatert til relasjoner og andre bevissthetslag som er relatert til menneskets spirituelle kvaliteter og den åndelige sammenheng vi lever i. De mener at det i auraen er livsenergisentre hvor informasjon fra forskjellige bevissthetsnivåer når den fysiske kroppen via eterlegemet. I India kalles disse for «chakra», som betyr lysende hjul. Det er vanlig at healere sanser livsenergisentrene og auraens felt, noen hevder også å kunne se aura visuelt.

Utøverne mener at sykdom og symptom i hovedsak er relatert til menneskets bevissthet, til tanker og følelser. Via livsenergisystemer blir det materialet som ligger i bevisstheten forplantet til den fysiske kroppen. Informasjon fra ulike bevissthetslag kan også bli liggende i andre nivåer av auraen, og vil da arte seg som det som kalles psykiske lidelser. Dersom ubalansen blir korrigert mener man at symptomene vil forsvinne, da kroppen vil helbrede seg selv.

Healing har oppnådd anerkjennelse blant sykepleiere i USA, under navnet Therapeutic Touch (TT/Terapeutisk Berøring). Terapeutisk Berøring ble introdusert i Norge tidlig på 1970-tallet. Innenfor TT-miljøene tar man utgangspunkt i to forskjellige modeller for å forklare healing. Den ene modellen bygger på indisk filosofi, mens den andre tar utgangspunkt i nyere forskning og forklaringsmodeller innen fysikk. Ut fra denne siste modellen mener de at det er mulig å helbrede sykdom ved å manipulere livsenergifeltene og ved å lede livsenergi til kroppen, i stedet for å manipulere celler igjennom bruk av medikamenter eller kirurgi. Sentralt i denne modellen er teorien om at livsenergifelt er den grunnleggende enhet i alt levende og ikke-levende. Mennesker har ikke livsenergifelt, men er livsenergifelt. Mennesker og omgivelser er i kontinuerlig livsenergiutveksling. Terapeutens funksjon er i følge utøverne å bidra til å balansere og omorganisere klientens livsenergifelt og terapeutens bevissthetsnivå, det vil si evne til å være sentrert, fokusert og meditativ, noe som er sentrale faktorer for at interaksjonen kan skje. I denne forklaringsmodellen bidrar utøveren, gjennom resonans, til å endre mønstre og strukturer i klientens livsenergifelt.

Healere kan sjelden forutsi virkningen av behandlingen, men de mener at healing i seg selv ikke kan skade, og behandlingen har ingen uønskede bivirkninger. Det er ikke nødvendig å avbryte andre typer behandling for at healing skal kunne hjelpe.

Det finnes flere varianter av healing. I det følgende beskrives eksempler på terapivarianter som er brukt i Norge:

6.3.10.1 Fjernhealing

Fjernhealing og helbredelse ved bønn innebærer et samspill mellom levende organismer over avstand. Den helbredende livsenergien anses som knyttet til bevisstheten, ikke til fysisk form. Utøverne mener at bevisstheten er ikke-lokal, at den ikke er begrenset i tid og rom. Enkelte mennesker som har dyp følelsesmessig kontakt med hverandre rapporterer at de kan sanse hverandres stemninger, også over avstand.

Mange healere opplever en dyp enhet med klienten under behandlingen, også ved fjernhealing. I denne bevissthetstilstanden hevder mange healere å få kontakt med klienten. Healerne mener at kjærlighet er en sentral faktor i den terapeutiske relasjonen. Noen mener at kjærlighet er den virksomme faktor i healing, andre at kjærlighet er sentralt for at den kraften som formidles skal nå mottaker.

6.3.10.2 Reiki-healing

Reiki-healing er et japansk healingssystem som ble gjenoppdaget av Mikaomi Usui tidlig i dette århundret. Reiki betyr «universell livsenergi». Reikisystemet ble bragt til USA og Vesten av en kvinne fra Hawaii ved navn Haiwaioo Trakata, som lenge var eneutøver av metoden før hun begynte å undervise andre.

Reiki-healing skal i følge utøverne gi mulighet til å åpne opp mottageligheten for den universelle bioenergi, ved en innvielse gitt av en Reiki-lærer. Det er en enkel metode som benyttes til selvutvikling eller healing av andre, ved hjelp av hendene.

6.3.10.3 Shen-terapi

Shen-terapi er en healingmetode utviklet i USA på 80-tallet. Ordet Shen står for Spesific Human Energy Nexus (som oversatt betyr «spesifikke menneskelige energiforbindelser/sammenhenger»).

Terapien tar utgangspunkt i at det finnes et «subtilt energifelt» knyttet til den menneskelige kropp, som alt liv i kroppen synes å være avhengige av.

Terapien er en såkalt «hands-on» terapi, hvor terapeuten legger sine hender på klientens kropp i noen bestemte mønstre for å frigjøre spenninger og fortrengte eller undertrykte følelser. «Somatisk affekt» er et viktig begrep i Shen-terapien og som defineres som «den del av den samlede følelsesmessige opplevelse/erfaring som oppfattes og sanses av den fysiske kropp».

Referanser

Alver og Selberg: Det er mer mellom himmel og jord. Vett og Viten 1991.

Benor D.: Healing Research. Helix Verlag 1992.

Borchgrevink C. F.: Forbruk og dokumentert effekt av enkelte alternativ medisinske behandlingsmetoder. Arbeidsrapport nr. 1/97. Statens institutt for folkehelse 1997.

Dacher E. S.: PNI: the new mind/body healing program. Paragon House 1993.

Det Norske Healerforbundet: Healing. Informasjonsbrosjyre 1996.

Dossey L.: Ord som helbreder. Om bønnens kraft i lys av moderne medisin. Grøndal Dreyer 1996.

Egeland E.: Healing og den levende prosess. Impuls - tidsskrift for psykologi, 1994:3.

Gerber R.: Vibrational Medicine. Bear & Company 1988.

Harvey D.: Healing - Kraften der helbreder. Hernov forlag 1984.

Jørgensen og Ovesen: Politikens bog om healing. Politikens Forlag A/S 1989.

Millenson J.R.: Mind Matters. Psychological Medicine in Holistic Practice. Eastland Press 1995.

Sayre-Adams og Wright: The Theory and Practice of Therapeutic Touch. Churchill Livingstone 1995.

Sayre-Adams J.: Therapeutic Touch - principles and practise. Complementary Therapies in Medicine 1993:1:96-99.

Vassnes B.: Myten om fornuften. Pax forlag 1997.

Wiedell J.: Forskningsprojekt om Healing. Healerringen 1995.

6.3.11 Homøopati

Ordet homøopati kommer av de greske ordene «homoios», som betyr lik eller lignende, og «pathos», som betyr sykdom. Dette avspeiler homøopatiens hovedprinsipp - likhetsloven. Likhetsloven postulerer at sykdom kan leges av et stoff, som ved utprøving har kunnet fremkalle symptom som ligner pasientens symptomer.

Historikk

Det homøopatiske prinsipp er beskrevet allerede i gamle indiske, greske, kinesiske og jødiske skrifter. Hippokrates postulerte at «sykdom elimineres gjennom midler som kan fremkalle lignende symptomer». Paracelsus hevdet også at «det samme må helbredes med det samme»: «similia similibus curentur». Paracelsus var skeptisk til den romerske legen Galenos medisinske teorier, blant annet hans hovedprinsipp «contraria contrariis». Contraria-prinsippet dominerer fortsatt dagens skolemedisinske tankegang og innebærer bruk av medisiner som fører til en tilstand som er motsatt av sykdommens hovedsymptomer.

Det var den tyske legen og farmasøyten Samuel Hahnemann som først satte homøopatien i system. Det var under oversettelsen av doktor William Cullens «A treatise on Materia Medica», at han kom på sporet av det homøopatiske prinsipp. Her stod det blant annet at malariamedisinen kinin foruten å kurere malariafeber, også kunne fremkallemalarialignende symptomer. Dette syntes Hahnemann virket underlig og bestemte seg for å teste ut medisinen på seg selv. Til sin forbauselse utviklet han typiske malariasymptomer. Han gjentok forsøket flere ganger og fikk kolleger til å gjøre det samme. Alle utviklet de samme malarialignende symptomene. Dette var begynnelsen på en periode med eksperimentering og videre forskning som varte i seks år før han publiserte sine oppdagelser om likhetsloven.

Selv om homøopatien på 1800-tallet ble avvist av den etablerte medisinen, spredte den seg hurtig til Europa og USA i løpet av de nærmeste årene etter at Hahnemann publiserte likhetsloven. Utbredelsen av homøopati gikk deretter tilbake i løpet av første halvdel av 1900-tallet.

Siden 1960-70 årene har homøopatien igjen fått et kraftig oppsving og benyttes nå av et stort antall leger og terapeuter verden over.

J.C.C. Wang var den første norske homøopat vi kjenner. Han praktiserte i 1860-årene. Den første norske homøopatiforeningen ble stiftet i 1928. Norsk Homøopatisk Pasientforening ble dannet i 1951. I 1965 førte foreningen en rettssak mot Staten, som hevdet at kun leger kunne ordinere homøopatiske medisiner. Saken kom helt til Høyesterett, hvor Staten tapte.

Beskrivelse av behandlingsformen

Likhetsloven er hovedprinsippet i homøopatien og innebærer at et stoff, som i normale eller store doser er i stand til å fremkalle visse symptomer, i små doser kan brukes for å lege en sykdomstilstand med et tilsvarende symptombilde. De som arbeider med homøopati er derfor særlig interessert i utdypende kunnskaper om forskjellige stoffers sykdomsfremkallende egenskaper. Hovedtyngden av denne kunnskapen er kartlagt via systematiske utprøvinger på friske mennesker (i tillegg kommer blant annet beskrevne forgiftningstilfeller og overdosering ved bruk innen folkemedisinen og skolemedisinen. Dette resulterer i et symptombilde (som i homøopatien kalles et legemiddelbilde)som danner basis for senere ordinasjon av stoffet etter likhetsprinsippet. For eksempel kan planten Podophyllum peltatum benyttes ved magesyke, da utprøvingssymptomene blant annet innebærer mage/tarm forstyrrelser i form av plutselig trang til avføring, diaré, kvalme og oppkast. Belladonnaurt (Atropa belladonna) er en viktig homøopatisk medisin ved febertilstander. Utprøving fører til tørrhet i hud og slimhinner, tørste, kraftig rødme, hurtig puls og åndedrett. Alt dette kan være symptom ved feber.

Den homøopatiske medisinen, som i mange tilfeller er hentet fra giftige naturstoffer, og derfor representerer en patogen innflytelse eller impuls, synes i følge utøverne å provosere organismen til å gi en motrespons som virker legende. Motresponsen blir riktig i forhold til sykdommen, da man bruker et stoff som har fremkalt det samme sykdomsbildet som den lidelsen man ønsker å behandle. Dette kan sammenlignes med vaksinasjon og hyposensibilisering innen skolemedisinsk behandling. Også her brukes de samme stoffene (i svekket form) som kan frembringe sykdommen. Disse metodene har i tillegg til dette felles med homøopati at man benytter sterke fortynninger av det opprinnelige stoffet.

Innen homøopatien oppfattes en stor del av symptomene som uttrykk for organismens kamp mot sykdommen. For eksempel er feber en viktig del av kroppens forsvar ved infeksjoner. Homøopater er derfor prinsipielt skeptisk til all behandling som lindrer eller fjerner enkeltsymptom uten å gjøre noe med den underliggende årsaken (pasientens totale livssituasjon og sykdomsbilde bør alltid inkluderes i behandlingsstrategien). Derved kan kroppens egne anstrengelser for å bli frisk motarbeides, og dette kan resultere i en forlengelse av sykdommen. I verste fall risikerer man at sykdommen undertrykkes og at mer alvorlig patologi utvikles.

Homøopatiske medisiner selges via apotek. Man bruker som oftest melkesukkertabletter gjennomtrukket av ulike homøopatiske medisiner. Derfor ser medisinene like ut: Små hvite piller eller tabletter. De fleste homøopatiske medisiner er av botanisk eller mineralsk opprinnelse, med noen få unntak, for eksempel ulike slange- og edderkoppgifter.

Den homøopatiske farmakopeen inneholder over 2 000 stoffer. Av disse benyttes 5-600 hyppig i den daglige praksis. Mange av disse stammer fra Hahnemanns tid, og deres pålitelighet er derfor stadfestet gjennom nesten 200 års erfaring og gjentatte prøvinger.

Siden likhetsloven ble gjenoppdaget for cirka 200 år siden, har det foregått en stadig videreutvikling av den homøopatiske farmakopeen. Nye stoffer prøves ut, og gamle midler bekreftes gjennom nye utprøvinger. I tillegg skjer en kontinuerlig verifisering av preparatene gjennom klinisk erfaring fra hundretusener av homøopater verden over. Den nye erfaringen og kunnskapen samles og systematiseres i Materia Medica(oppslagsbøker som inneholder en oversikt over alle medisinene) og Repertorier (registre hvor symptomene fra alle medisinene er indeksert). I dag gjøres utprøvingene hovedsaklig dobbelt- eller enkeltblindt og placebokontrollert.

Hva terapien brukes for

Homøopati er i følge utøverne en helhetlig behandlingsform. De mener at alle pasientens symptomer må inkluderes i behandlingsstrategien, og målet med behandlingen er ikke kun å fjerne de lokale sykdomssymptomene, men også å styrke pasientens generelle tilstand.

Homøopati er i følge homøopatene en individuell behandlingsform. Pasienter som ifølge skolemedisinske kriterier ville få samme diagnose, kan etter en homøopatisk vurdering ha behov for helt forskjellige medisiner, da det totale symptombildet etter en slik vurdering kan variere mye fra individ til individ. Homøopatene mener at dette omfattende symptombildet ikke kommer i stedet for, men utfyller den skolemedisinske diagnosen, og gjør det mulig for homøopaten å finne en individuelt tilpasset medisin. For eksempel er Bryonia alba (svartgallbær) og Rhus toxicodendron (giftsumak) planter som er hyppig brukt i homøopati ved artritt. Bryonia forordnes hvis pasienten er følsom for varme og har verking og smerte i leddene som forverres av den minste bevegelse. Pasienten føler seg bedre når det er kjølig og leddsmertene bedres av ro og hvile. Rhus toxicodendron vil være indisert når pasienten har det motsatte symptombildet, i det leddsmertene her blir bedre av bevegelse og verre av ro og kuldepåvirkning.

Alle mennesker har en helt spesiell psykisk og fysisk sammensetning (betinget av arv og miljø), som er unik og som skiller det fra alle andre. Innen homøopatien kalles dette for personens konstitusjon. På det fysiske planet utgjøres konstitusjonen av karakteristiske egenskaper i organsystemer og vev som i stor grad bestemmer den enkeltes reaksjonsmønster på alle typer indre og ytre forhold.

Ved å behandle pasientens konstitusjonelle tilbøyeligheter kan uheldige psykiske og fysiske reaksjonsmønstre motvirkes mener homøopatene. På denne måten mener homøopatien at dypere nivåer av sykdommen kan nås og at mulighetene for en varig helbredelse blir større.

I praksis oppsøkes homøopater for nesten alle typer plager. Undersøkelser viser at den største andelen konsultasjoner gjelder infeksjoner i øvre og nedre luftveier, utslett (særlig eksem), allergi, psykiske plager (spesielt depresjon og angst), samt plager i muskel- og skjelettsystemet. I tillegg ses ofte pasienter med hodepine, kvinnelidelser (premenstruelt syndrom og menstruasjonsplager), plager under svangerskap (svangerskapskvalme, svangerskapsdepresjon og bekkenløsning), urinveisplager (spesielt gjentatte infeksjoner i blære) og fordøyelsesplager.

Teoretisk, ifølge likhetsloven og homøopatene, kan alle de tilstander behandles, hvor det finnes en homøopatisk medisin som ved utprøving har produsert et legemiddelbilde som ligner på pasientens symptomer. Da den homøopatiske farmakopeen består av over 2 000 forskjellige stoffer, hver med sitt unike legemiddelbilde, blir spekteret av sykdomstilstander som kan behandles meget bredt.

Prognosen vil være god hvis homøopaten kan finne en medisin som samsvarer godt med pasientens symptomer. I følge utøverne har homøopati minst effekt i de tilfeller hvor det har oppstått omfattende vevsødeleggelse eller slitasje. Derfor er det en fordel å starte behandlingen tidlig i sykdomsforløpet.

Den homøopatiske konsultasjonen er svært omfattende og berører mange områder i pasientens liv. Dette fører ofte til større selverkjennelse og bevisstgjøring omkring de faktorer som har ført til sykdommen. Pasienten føler større ansvar for sin egen situasjon og blir aktivt engasjert i helbredelsesprosessen.

Homøopatisk medisin

Et kontroversielt spørsmål i forbindelse med homøopati, er fremstillingsmetoden og det faktum at stoffene ofte fortynnes langt utover Avogadros tall. Dette vil si at medisinene ofte er så fortynnet at det ikke skal kunne påvises kjemiske bestanddeler (molekyler) fra det råstoffet som fortynnes. Dagens homøopater mener forklaringen på hvordan potenserte medisiner kan virke kan forklares utfra moderne felt- og bioresonansforskning. Det er viktig å understreke at Hahnemann de 13 første årene etter gjenoppdagelsen av likhetsloven benyttet medisinene i materielle doser (ufortynnet). Men mange av stoffene som ble brukt var svært giftige og førte til bivirkninger som Hahnemann ønsket å redusere. Derfor begynte han å eksperimentere med stadig høyere fortynninger. Men etter hvert som medisinene ble nok utvannet, forsvant ikke bare bivirkningene, men også den legende effekten.

Etter mange års prøving og feiling kom Hahnemann, som også var farmasøyt, fram til en to-trinns fremstillingsmetode som førte til at medisinenes skadelige virkninger ble fjernet, samtidig som deres legende effekt ble bevart.

Ved denne to-trinnsmetoden fortynnes modertinkturen (den medisinske substansen oppløst i alkohol) etter en av to anvendte serier ved å blande 1/10 (D-serien) eller 1/100 (C-serien) av løsningen med henholdsvis 9 eller 99 deler løsningsmedium (oftest alkohol eller vann). Deretter ristes løsningen kraftig (ikke etter noe bestemt ritual eller lignende, slik det fremstilles av enkelte kritikere). Dette utgjør første fortynningsresultat og kalles en D1- eller C1-potens, avhengig av hvilket fortynningsforhold (1/10 eller 1/100) som benyttes. Denne to-trinnssekvensen gjentas inntil man har den ønskede fortynningsgraden. For eksempel oppnås en D200-potens ved å fortynne modertinkturen etter D-serien 200 ganger. Avogadros tall overskrides ved en D24-potens. Erfaring overbeviste Hahnemann om at medisinene ved denne metoden ikke bare mistet sine giftige egenskaper, men faktisk ble mer potente når det gjaldt deres evne til å stimulere kroppens legende krefter. Derfor kalles den homøopatiske fremstillingsprosessen for potensering.

Referanser

Bellavite P. og Signorini A.: Homoeopathy: a frontier in medical science. North Atlantic Books 1995.

Bradford T.L.: The Logic of Figures or Comparative Results of Homeopathic and Other Treatments.Boericke and Tafel 1900.

ECHMRG (The European Commission Homeopathic Medicine Research): Report from European Commission Homeopathic Medicine Research Group. Hominform 1997.

Hahnemann S.: Organon. Aage Stenseth Forlag 1994.

Hahnemann S.: The Chronic Diseases. Jain Publishers 1995.

Hovland I. T. B.: Markedsundersøkelse av pasientgrunnlag.Dynamis 1996.

Johnston L.: Din Hverdagsmedisin. Hva er homøopati?Homøopatibokhandelen 1995.

Kleijnen J., Knipschild P. og Ter Riet G.: Clinical trials of homeopathy. British Medical Journal 1991:302:316-23.

Kvamme O. J.: Innføring i alternativ medisin. Universitetetsforlaget 1996.

Straumsheim P. A.: Pasientregistrering, Pilotprosjekt for registrering av pasienter i egen praksis.Dynamis 1991. ISSH 0801-6046.

Sankaran R.: The spirit of homoeopathy. Homoeopathic medical publishers 1991.

The Europeen Committee for Homoeopathy: A Strategi for Research in Homoeopathy. Nederland 1997.

Vithoulkas G.: Homøopati - fremtidens medisin. Futhark Forlag 1991.

Vithoulkas G.: Ny modell for helse og sykdom. Homøopatibokhandelen 1995.

Vithoulkas G.: The science of homoeopathy.Grove Press 1980.

6.3.12 Kinesiologi

Ordet kinesiologi betyr «læren om bevegelse» og er en betegnelse på studiet av menneskelig bevegelse. Den utstrakte bruken av ordet kinesiologi blant terapeuter som arbeider med muskeltesting, har ført til at ordet har fått en ny, popularisert mening. I denne sammenhengen betyr kinesiologi en metode basert på muskeltesting som avdekker tilstanden og påvirker kroppens livsenergisystem i den hensikt å skape balanse - strukturelt, kjemisk og psykisk.

Historikk

Kinesiologi er et «ungt» fagområde, men er til dels basert på gamle kunnskaper. Kinesiologi ble utviklet som system i begynnelsen av 1960-årene av den amerikanske kiropraktoren George Goodheart. Han kalte systemet «Applied Kinesiology». I 1976 ble The International College of Applied Kinesiology (ICAK) opprettet. Det organiserer videreutdanning for kiropraktorer, leger og annet helsepersonell som har minimum 4 000 timers basisutdanning. ICAK står for storparten av forskning som er gjort om kinesiologi.

I løpet av disse tredve årene har det utviklet seg en rekke kinesiologiske spesialområder. Her kan nevnes noen: «touch for health», «biokinesiologi», «educational kinesiologi», «stress release», «three in one» konseptet, «applied physiology», «kinesiopathy», «hyperton-x» og «professional kinesiology».

Kinesiologi er et fagområde i rivende utvikling. Det utvikles stadig nye spesialiteter ettersom arbeidsmetoden i følge utøverne kan kombineres med andre naturmedisinske metoder og med kunnskaper fra mer tradisjonelle fagområder innen helsesektoren, som for eksempel psykologi, fysiologi og hjerneforskning.

I 1973 utgav den amerikanske kiropraktoren John F. Thie boken «Touch for Health». Det er en samling behandlingsmetoder som er beregnet for legfolk. Disse selvhjelpsmetodene danner forøvrig det viktigste grunnlaget også for all profesjonell kinesiologi. Boken er oversatt til 15 språk og utgitt i 50 forskjellige land og det undervises av godkjente instruktører. Hvert land har en hovedinstruktør/trener som har ansvaret og ivaretar kontakten med International Kinesiology College.

I 1989 ble Den Norske Kinesiologiforening etablert. Den er tilknyttet IKC (The International Kinesiology College i Zurich). Profesjonelle utøvere er også tilknyttet The International Association of Specialised Kinesiologists (IASK), en internasjonal fagorganisasjon for kinesiologer.

Testing av muskler

Kinesiologens hovedmetode er testing av muskler. Muskeltest er ikke å forstå som en måte å vurdere muskelens styrke eller størrelse, men en dynamisk test av muskelens funksjonelle integritet. Som kiropraktor brukte Goodheart disse muskeltestene primært for å teste ut hvilken innvirkning de spinale manipulasjonene han gjorde hadde på spesielle muskler, og hvorvidt behandlingen bedret musklenes evne til å holde stabilt imot et manuelt test-trykk. Han oppfattet dette som en indikator på musklenes evne til livsenergigjennomstrømning og derved helsetilstand.

Muskler og organreflekser

I 1965 tok Goodheart i bruk et system som var utarbeidet av osteopat Frank Chapman - Nevrolymfatiske reflekspunkter - et system av reflekspunkter som forbedrer lymfedrenasjen. I følge utøverne har disse punktene korrelasjon til bestemte organer og dermed også til ulike helseproblemer. Goodheart kartla forholdet mellom spesifikke ustabile muskler og dysfunksjon i bestemte organer og kjertler. Han fant at personer med for eksempel magesår nesten alltid hadde en svak muskeltest av pectoralis major clavicularis, mens personer med nyreproblemer testet svakt på psoas-muskelen. Chapmans reflekser ble således korrelert med spesifikke ustabile muskler.

Etterhvert integrerte han også arbeidet til doktor Terrence Bennett, som hadde utarbeidet en teknikk som relaterte spesielle punkter på hodet og kroppen til blodgjennomstrømning i organer og kjertler, noe som igjen virker inn på forskjellige kroppsfunksjoner. Goodheart korrelerte mange av disse punktene med de forbindelsene han allerede hadde oppdaget mellom muskler og organer. Den videre utviklingen av reflekssystemene innen kinesiologi har etterhvert inkorporert soner på hele kroppen slik disse også brukes i andre sonerelaterte terapier (soneterapi, shiatsu, bindevevsmassasje, øreakupunktur, polaritetsterapi med flere).

Muskler og energimeridianer

Goodheart utviklet et system for diagnostisering og behandling basert på forholdet mellom spesifikke muskler og organer. Han fant at meridianlæren fra tradisjonell kinesisk medisin gir en teori som kan forklare forholdet mellom muskler og organer.

Goodheart knyttet dette systemet sammen med sitt eget muskel-organ system, slik at dette også omfatter energimeridianene. Dette gav ham det helhetlige systemet som han lenge hadde vært på utkikk etter, og det teoretiske grunnlaget for å forstå hvorfor en muskel var «svak» ved muskeltest. Å styrke en muskel er i følge kinesiologene i praksis også å balansere meridianenergien som forsyner det tilhørende organet.

Behandlingsprinsipper

Kinesiologen behandler ikke sykdommer eller symptomer som sådan, men i følge utøverne, tester og balanserer livsenergien slik at man styrker personens selvhelbredelsesprosesser, for dermed å fremme hans eller hennes eget potensiale. Ved hjelp av muskeltest finner kinesiologen ut på hvilket nivå (kjemisk, strukturelt eller psykisk) man skal behandle pasienten for å balansere vedkommendes blokkerte livsenergi. Meridianlæren benyttes for å forstå hvordan disse tre nivåene er forbundet gjennom gjensidige påvirkninger.

Hva terapien brukes for

Kinesiologi blir brukt i flere sammenhenger for å gi «balansering» til personen. Kinesiologi blir også brukt som en av flere metoder av andre yrkesgrupper, for eksempel leger, fysioterapeuter, naturterapeuter, tannleger, psykologer og pedagoger. I Norge er for eksempel pedagogisk kinesiologi mye brukt. Dette er i følge utøverne en stressreduserende veiledning som fremmer mestring av lærevansker. Muskeltest brukes da som biofeedback til å kartlegge hvilke forhold som hindrer læring. I balanseringen vektlegges metoder som i følge kinesiologene forbedrer hjernens koordinering, slik at læringsevnen bedres. Disse omfatter en rekke visualiseringsmetoder, fysiske øvelser og teknikker som medvirker til emosjonell frigjøring.

Referanser

Encyclopedia of Mind and Body, vol.1: Allergis. Biokinesiology Institute.

Encyclopedia of Mind and Body, vol.3: Biokinesiology Institute.

Dewe B. J.: Professional Kinesiology Practitioners 1 - 4. P. K. P. International.

Hovgard E. og Tamsen J.: Kinesiologi. Kroppsbalansering. Forlaget Kinese.

Krebs C.: A Revolutionary Way of Thinking.

Stokes G. og Whiteside D.: One Brain. Innføring i pedagogisk kinesiologi.Pedagogisk Psykologisk Forlag.

Thie J. F.: Touch for Health.

Topping W.: Success over Distress.

Topping W.: Balancing the Body's Energies.

Walter D. S.: Basic procedures and muscletesting. Applied kinesiology, volume 1.

Walter D. S.: Applied kinesiology, synopsis.

6.3.13 Kosttilskudd, vitamin- og mineralterapi

Historikk

Bruken av vitaminer, mineraler og andre kosttilskudd, såkalt orto-molekylær terapi, er utbredt innen alternativmedisin. Begrepet ble introdusert av den dobbelte nobelprisvinner Linus Pauling i 1979, og ordet stammer fra det greske «orthos», som betyr riktig eller korrekt. Ortomolekylær betyr derfor de riktige molekylene i de riktige mengdene.

Innen alternativ medisin benyttes foruten kjente vitaminer, mineraler og sporstoffer også andre stoffer som for eksempel coenzym Q-10, melkesyretilskudd samt omega-3 og omega-6 fettsyrer og lechitin. I den senere tid, har det dukket opp annonser fra firmaer som selger produkter via postordre fra utlandet. Dette er tilskudd som ikke kan selges lovlig i Norge: aminosyrer, melatonin, DHEA og høydoserte vitamin- og mineralpreparater. Melatonin og DHEA er hormoner som finnes i menneskekroppen, og disse selges reseptfritt i land som USA. I Norge er de klassifisert som legemidler, da Statens Legemiddelkontroll hevder de har medisinske effekter.

Beskrivelse av behandlingsformen

Mange utøvere av alternativ medisin anser det viktig at kroppen er i ernæringsmessig balanse for å kunne respondere på behandling, og gir derfor råd om å innta tilskudd. Synet på ernæringens betydning for helsen er at mangeltilstander og ikke optimal ernæring anses for å være vanlig, og at kosttilskudd dermed kan ha et betydelig terapeutisk potensiale.

Kostholdsforskere har tradisjonelt vært opptatt av næringsinntak på to nivåer:

  • Tilstrekkelig inntak, det vil si minste inntak som beskytter mot mangelsykdommer. Det er utarbeidet kostanbefalinger som tar utgangspunkt i minimumsbehov, og deretter har man sammenholdt dette med faktisk inntak, giftighet, kroppens lager, blodverdiene m.m. De vurderingene som vanligvis (også i Norden) legges til grunn for anbefalinger, er sammenfattet i RDA - Recommended Dietary Allowances. De er utarbeidet av National Research Council, USA, og representerer det inntaket som man tror er tilstrekkelig for friske amerikanere med en rimelig vel-sammensatt kost. Anbefalingene anses ikke tilstrekkelige til å møte de økte behovene man har ved sykdom, stressituasjoner eller for eksempel røyking.

  • Maksimalt inntak, som er det inntak som eventuelt kan føre til skader eller forgiftninger.

Bestemmelsen av disse nivåene er dels gjort ved kontrollerte forsøk med friske personer, dels ut fra rapporterte forgiftninger i medisinsk litteratur. Mange vitaminer skilles ut i urinen ved høye doser, mens de fettløselige vitaminene som vitamin A og D lagres i kroppen. Helsetilsynet har satt maksimumsgrenser for innhold av vitaminer og mineraler i kosttilskudd for å hindre overdosering.

Alternativ medisin har i stor grad vært opptatt av to nivåer av inntak som ligger mellom de to ovenfor nevnte:

  • Optimalt inntak - som er det inntaket som forebygger sykdom og gir kroppen best evne til å møte hverdagens krav. Det er en stor skepsis innen alternativ medisin om RDA-verdiene og ikke minst den offisielle holdningen om at et vanlig norsk kosthold inneholder tilstrekkelig mengder vitaminer og mineraler. Utøverne av behandlingsformen mener at grupper av befolkningen har sannsynligvis ikke et optimalt inntak av næringsstoffer, mange greier ikke engang å innta nok vitaminer og mineraler til å oppfylle RDA. Dette gjelder særlig eldre og syke. Undersøkelser av eldre som tyder på at inntaket er marginalt av en rekke næringsstoffer, deriblant vitamin C og vitamin D. Hvilket inntak av vitaminer og mineraler gir den beste beskyttelse mot sykdommer? Hva gir optimal helse og trivsel? Dette er spørsmål ingen har svar på i dag. Moderne forskning tyder på at RDA-verdiene kan være satt for lavt for optimal helse ved forebyggelse av medfødte misdannelser (folinsyre) samt hjerte- og karsykdommmer (vitamin B6, B12, C og E).

  • Terapeutisk inntak er den mengden der vitaminer, mineraler og andre kostfaktorer kan brukes som behandling av sykdom. Dette kan for noen næringsstoffer ligge like over de daglige anbefalinger, men for andre kan det dreie seg om opptil 100 ganger dagsdosen, såkalte megadoser. Utøvere av alternativ medisin anbefaler for eksempel ofte store doser av vitamin C ved forkjølelse og svekket immunsystem samt vitamin E ved hjerte- og karsykdommer. Prinsippet er også kjent i skolemedisinen, for eksempel når det gjelder bruk av vitamin A i behandling av barneleukemi.

Diagnostikk

Blodprøver blir ofte benyttet i diagnostikk av mangeltilstander innen den etablerte medisin, men kun terapeuter som samarbeider med leger har adgang til disse analysene. Anbefalinger om kosttilskudd skjer oftest utfra pasientens sykdom som for eksempel nattlysolje ved barneeksem. Terapeutene kan også bruke spesielle metoder i diagnostikk av mangeltilstander og ernæringsmessig ubalanse. Blant disse er kinesiologi, hvor man ved muskeltesting prøver å diagnostisere mangeltilstander, og vega-test der man måler energipunkter på fingrene. Disse metodene er ikke dokumentert gjennom at man har funnet samsvar med testmetoder som brukes i den etablerte medisin som blod- og vevsprøver. Mye brukt er håranalyse, hvor inneholdet av mineraler måles i en hårprøve som sendes til utlandet (Tyskland eller USA). Ut fra denne analysen foreskrives kosttilskudd. I følge moderne undersøkelser kan analysen gi verdifulle data om visse sporstoffer, inkludert enkelte tungmetaller. En av de største feilkildene er pasientenes hårpleiemidler, som for eksempel kan inneholde store mengder sink og selen. Noen benytter også den såkalte Bryce-Smith smakstest i diagnostikk av sinkmangel, som også har en viss anerkjennelse innen den etablerte medisin.

Hva terapien brukes for

Eksempler på spesielle anbefalinger av kosttilskudd er:

  • Vitamin A - ved infeksjoner, kreft og hudsykdommer som for eksempel psoriasis

  • Vitamin B - ved sirkulasjonsforstyrrelser (B3), PMS (B6) og nevrologiske lidelser (B12)

  • Vitamin C - ved virussykdommer, forkjølelse og i kreftbehandling

  • Vitamin E - ved arteriosklerose og fibroadenomatose (cyster i brystene)

  • Krom - ved ustabilt blodsukker og som hjelp ved slanking

  • Selen - for å binde tungmetaller og forebygge kreft (kvikksølv, kadmium)

  • Sink - ved spisevegring og hudproblemer

  • Melkesyrebakterier - ved avføringsproblemer og inflammatoriske tarmsykdommer

  • Q 10 - ved hjertesvikt og energimangel

  • Bioflavonoider - ved karskjørhet og øyenbunnslidelser

  • Omega-3 fettsyrer - ved leddsmerter og for å forebygge hjerte- og karsykdom

  • Omega-6 fettsyrer - mot atopisk eksem og PMS (nattlysolje)

Forklaringsmåte

Terapeutene hevder at for at kroppen skal kunne fungere optimalt må den ha optimal tilførsel av næringsstoffer. Det er vesentlig både når det gjelder å forebygge sykdom og når kroppen skal helbrede seg selv. Dessuten virker de ulike alternative terapier bedre når kroppen er i ernæringsmessig balanse.

Referanser

Akerele O., Heywood V., Synge H.: Conservation of medicinal plants. Cambridge University Press 1991.

Akerele O.: The best of two worlds: Bringing traditional medicine up to date. Soc Sci Med 1987 2:177-81.

Alver B. G.: Folkemedicin. Tidsskrift for Den Norske Lægeforening 1986 7:596-9.

Arfeen Z. et al.: A double-blind randomized controlled trial of ginger for the prevention of postoperative nausea and vomiting. Anaesth Intensive Care 1995 Aug:23:4:449-452.

Awang D. V. C. og Kindack D. G.: Echinacea. Can Pharm J 1991 124:512-16.

Awang D. V. C.: Commercial Taheebo lacks active ingredient. Can Pharm J 1988 121:323-6.

Bivirkninger av naturmidler.SLK-nytt 1990 1.

Borchgrevink C. F., Bruset S. og Lunden J.: Alternativ medisin. NAVF rapport 1991.

Bruce Å.: Løk och vitløk i medicinen - en översikt. Många effekter men tvivel på hälsokostpreparat. Läkartidningen 1992 89:14:1189-93.

Bruset S. og Enge A.: Misteltein i behandling av kreft.Tidsskrift for Den Norske Lægeforening 1993 9:1058-60.

Bruset S.: Kreft og jakten på mirakler. Gyldendal 1993.

Carbin B. E. et al.: Tratment of benign prostatic hyperplasia with phytosterols. Br J Urol 1990 Dec:66:6:639-641.

Chan T. Y. K., Critchley J. A. J. H.: Chinese herbal medicines and acute illness. Intensive Care World 1994 11:140-2.

Commision E.: Monographs. American Botanical Council. First Edition 1998.

Dragland S.: Barlind - råstoff for kreftmedisin. Skogeieren 1993 16.

Duke J. A.: Handbook of Medicinal Herbs. CRC Press1985.

Editorial: Pharmaceuticals from plants: great potential, few funds. Lancet 1994 342:1513-15.

ESCOP. European Scientific Cooperative for Phytotherapy: Proposals for EUROPEAN MONOGRAPHS on the medicinal use of plants. Volume 1-3. Meppel 1990.

Fischer P. og Ward A.: Complementary medicine in Europe. British Medical Journal 1994 309:107-11.

Fleet J. C.: New support for a folk remedy: Cranberry juice reduces bacteriuria and pyuria in elderly women. Nutrition Reviews 1994 5:168-178.

Granrud L.: Håndbok i urtemedisin. Hilt & Hansteen 1997.

Guest Editorial: Bitter pills of nature: safety issues in complementary medicine. Pain 1995 60:237-8.

Hafskjold U.: Den lille krydderhave. Lier 1993.

Hartwell J.: Plants used against cancer.A survey. Lloydia 1971 34:3:310-61.

Helsedirektoratet. Alminnelige forskrifter om legemidler.1992.

Hoheisel O., Sandberg M., Bertram S., Bulitta M. og Scäfer M.: Echinagard treatment shortens the course of the common cold: a double blind, placebo controlled trial. European Journal of Clinical Research 1997 9:261-8.

Høeg O. A.: Planter og tradisjon. Universitetsforlaget 1974.

Jain A. K. et al.: Can garlic reduce levels of serum lipids? A controlled clinical study. Am J Med 1993 Jun:94:6:632-635.

Juel S.: Godkjenning av naturlegemidler. Nytt fra Statens Legemiddelkontroll 1994 9:10-12.

Keller K.: Legal Requirements for the use of phytopharmaceutical drugs in the Federal Republic of Germany. J Ethnopharmacol 1991 32:225-9.

Kleijnen J., Knipschild P.: Ginkgo biloba. Lancet 1992 340:1136-9.

Kolsrud K., Steen A.: Samenes Folkemedisin. Samiske Samlinger Bind V ff. Universitetsforlaget 1961.

Lau B.: Garlic research update. Oddyssey Publishing 1991.

Leung A. og Foster S.: Encyclopedia of common natural ingredients.John Wiley & Sons inc. 1996.

Leung A.: Chinese medicinals. HerbalGram 1990 23:21-31.

Liberti L. E., Marderosian A. D.: Evaluation of commercial gingseng products. J Pharm Sci 1978 67:1487-9.

Lien E. J., Li W. Y.: Anticancer chinese drugs, and related plants. Oriental Healing Arts Institute 1985.

Linde K. et al.: St Johns worth for depression - an overview and meta-analysis of randomized clinical trials. British Medical Journal 1996 313:253-8.

Lindemann G.: Urteterecepter. Thaning & Appel 1977.

Mabey P.: Politikens bog om helbredende urter. Politikens forlag 1989.

Marcussen M.: Helbredende urter. Ny tid og Vi 1980.

Medisinplanter. Statens fagtjeneste for landbruket 1993 29.

McAlpine,Thorpe og Warrier.: The market for herbal medicine in the USA and Canada. 1991.

Mills S. Y.: The Dictionary of Modern Herbalism. Healing Arts press 1988.

Natural Products Industry Research Directory. New Hope Communications.

NMD: Legemiddelforbruket i Norge 1988-92.Nordal A., Rognlien B., Svaar T.: Urter til mat og medisin.NRK 1988.

Nordiska Genbanken: Nordiska Medicinalväxter. Alnarp 1994.

Podlech D.: Legeplanter. Cappelen 1991.

Reichborn-Kjennerud I.: Våre folkemedisinske lægeurter. Centraltrykkeriet 1922.

Rognlien B.: Urtemedisin - medisinsk bruk av naturstoffer. Kvamme O. J. (red): Innføring i alternativ medisin. Universitetsforlaget 1996.

Sheehan M. P., Rustin M. H. A., Atherton D. J. et. al.: Efficacy of traditional Chinese herbal therapy in adult atopic dermatitis; results of a double-blind placebo-controlled study. Lancet 1992 40:13-17.

Tsjarong T. J.: Handbook of traditional tibetan drugs. Tibetan Medical Publications 1986.

Tsutani K.: The evaluation of herbal medicines: an east Asian perspective. Lewith G. T. og Aldridge D.: Clinical research methodology for complementary therapies. Hodder & Stoughton 1993.

Weiss R. F.: Lehrbuch der Phytotherapie. 6. opplag. Hippokrates Verlag 1985.

Werbach M. R., Murray M. T.: Botanical Influences on Ilness. Third Line Press 1994.

WHO Regional Office for the Western Pacific: Research Guidelines for evaluating the safety and effiacy of herbal medicines. 1993.

WHO: Guidelines for the asessment of herbal medicines. 1991.

Wiklund I., Karlberg J., Lund B.: A double blind comparison of the effect on quality of life of a combination of vital substances including standardized Ginseng G115 and placebo. Curr Therap Res 1994 1.

Wiklund M.: Kjerringråd for små og store plager.Tiden Norsk Forlag 1989.

Wren R. C.: Potter's new cyclopaedia of botanical drugs and preparations.C.W. Daniel 1988.

6.3.14 Kraniosakral terapi

Kraniosakralterapi har også vært kalt kranioosteopati, men denne teknikken har lite med vanlig osteopati å gjøre. Kraniosakralterapi er en metode for å behandle hele kroppen, hodet inkludert, ved å bruke ryggmargsvæskens rytmiske puls som hjelp i diagnostisering og behandling.

Ryggmargsvæskens rytmiske puls kan kjennes hvor som helst på kroppen, men den er spesielt tydelig på hodeskallen og i bekkenområdet.

William G. Sutherland, en elev av Andrew Still som grunnla osteopati, utviklet kraniosakral osteopati i 1930-årene (jf. punkt 6.3.20). Han kalte ryggmargsvæskens rytmiske puls for «livets puls». Rytmen, som også kalles «den kraniale rytmepulsen», er i balanse hvis benplatene i hodeskallen beveger seg normalt.

Metoden bruker ekstremt lette trykk (5 gram) for å evaluere og behandle kraniosakralsystemet. Dette er et fysiologisk system som består av membraner (hjernehinnene), ben (kraniet, ryggsøylen og sacrum), samt væske (cerebrospinalvæsken).

Hjernen er i likhet med ryggmargen omgitt av cerebrospinal væske. Denne væsken pumpes i en bestemt rytme, som oftest 6-12 ganger per minutt. Øvede osteopater og kraniosakralterapeuter hevder at de kan føle denne rytmen.

Ved å holde pasientens hode i hendene, kan terapeuten oppdage sammensatte «spenningsmønstre» i kranievevet. Ved å behandle ryggraden aller nederst, vil terapeuten kunne påvirke spenningsforhold mellom musklene i bekkenet og nederst langs ryggraden og bena/knoklene i bekkenet.

Kraniets 28 ben er sammenbundet med fasetterte ledd, også kalt suturer. Ved å manipulere benet i kraniet, mener utøverne å kunne påvirke den kraniale rytmepuls, og dette stimulerer kroppens selvhelbredende evner. Manipulering skjer gjennom meget lette trykk og bevegelser.

Tilstander som behandles er kolikk, spiseproblemer og ryggskjevhet, hyperaktivitet, pusteproblemer og lærevansker hos barn, migrene, svimmelhet og døvhet. Terapien har også vært benyttet hos barn med hodeskader.

Utøverne mener at man oppnår en økt blodsirkulasjon og utbalansert spenning mellom de sympatiske og parasympatiske deler av nervesystemet ved å redusere membranspenningene og å normalisere bevegelsene mellom beinene i kraniet.

6.3.15 Krystall- og steinterapi

Krystaller og steiner som brukes er naturlig forekommende mineraler, inkludert edelsteiner. Mange mineralarter kan danne krystaller. Steinene har da en naturlig geometrisk form som gjenspeiler den indre atomstrukturen. I følge utøverne brukes steiner og krystaller i den hensikt å løse blokkeringer og harmonisere bioenergetiske systemer. Dette foregår vanligvis ved at man plasserer steinene på kroppen eller ved at man bærer dem på seg over tid. (Betegnelsen krystall- og steinterapi benyttes her for å unngå forveksling med mineralterapi, hvor mineraler inntas terapeutisk eller som kosttilskudd).

Terapeutisk bruk av krystaller og steiner har vært kjent i mange kulturer fra gammelt av. De egyptiske Ebers Papyrus omtaler steinenes terapeutiske virkninger ved forskjellige helseproblemer. Bibelen referer til steinenes egenskaper, ofte som symboler på åndelige kvaliteter og brukt ved religiøse ritualer. Hildegaard av Bingen anbefalte på 1100-tallet blant annet topas for å kurere dårlig syn. Spor etter tidligere tiders oppfatninger ligger ennå i enkelte mineralnavn, for eksempel betyr «ametyst» avgiftende eller edru.

Krystall- og steinterapi var også benyttet av enkelte vestlige leger for inntil noen århundrer tilbake. Doktor George F. Kuntz, som tidlig i dette århundret, skrev et stort verk om tro og overtro knyttet til steiner, mente at troen på steinenes terapeutiske egenskaper har vært universell. I nyere tid, med økende fokus på biokjemiske forklaringsmodeller, ble steinenes virkning avvist som ren overtro.

Anselmus De Boot skrev i 1636 at det at steiner virker når de plasseres på kroppen er så empirisk veldokumentert at enhver som tviler på dette må kalles arrogant. Han mente likevel at en del steiner hadde blitt tilskrevet egenskaper de ikke har.

De Boot uttrykte frykt for at folk skulle få mer tiltro til steinenes hjelp enn til Gud. Dette synet fant man også hos geistligheten. Sannsynligvis har en økende kirkelig skepsis til steinenes lovpriste egenskaper sammen med utviklingen av rasjonell-vitenskapelig medisin bidratt til at kunnskaper om denne form, for terapi nærmest ble undertrykt og glemt i vestlig kultur.

Under en behandling som innbefatter bruk av steiner og krystaller vil disse plasseres rundt på kroppen, ofte i relasjon til kroppens livsenergisentre og livsenergibaner (jf. kapittel 5). Valg av steiner kan foregå etter hva klienten/brukeren selv opplever en livsenergimessig respons på. Andre velger steiner ut i fra bestemte teorier om steinenes virkninger.

Krystall- og steinterapi brukes gjerne i kombinasjon med andre behandlingsformer, som massasje, livsenergibalaseringsteknikker, kinesiologi og healing. Krystallene og steinene benyttes da gjerne som redskaper for å forsterke annen behandling. Selvterapi er vanligst.

Referanser

Becker R. O.: The Body Electric. William Morrow & Co 1985.

Gerber R.: Vibrational Medicine. Bear & Company 1988.

Kunz G. F.: The Mystical Lore of Precious Stones. Newcastle Publishing Co 1986.

Kvamme O. J. (red): Innføring i alternativ medisin. Universitetsforlaget 1996.

6.3.16 Lysterapi

Lys- og fargeterapi spenner over et spektrum av forskjellige metoder med grunnlag i tradisjonelle teorier, nyere hjerneforskning og utviklingen i biofysisk forskning.

Lys og forskjellige farger av lys er blitt brukt i medisinsk behandling langt tilbake i historien. Både i det gamle Egypt, Babylon og Kina brukte man for eksempel rødt lys i behandlingen av kopper. Innen ayurvedisk tradisjon spiller fargeterapi en viktig rolle, og man lar for eksempel pasienten drikke vann som har blitt belyst gjennom farget glass.

Den danske legen Nils Ryberg Finsen fikk Nobelprisen i 1903 for sin behandling av tuberkuløse hudlidelser ved hjelp av lys.

Bruk av farge og lys

Psykologer har lenge brukt fargebaserte personlighetstester. Dette bygger på blant annet arbeidet til Max Lüscher, som i 1940-årene kartla sammenhengen mellom fargepreferanser og psykologisk karakter. Det er blitt forsket mye over sammenhengen mellom farger og emosjonelle reaksjoner, og denne forskningen har gitt grunnlag for anvendelsen av farger i reklameindustrien, interiørdesign og motebransjen.

I 1934 oppdaget forskerne at rytmisk lysstimulering førte til at hjernebølgene begynte å svinge i takt, et fenomen som kalles «entrainment» eller «photic driving». På 1940- og 1950-tallet gjorde nevrofysiologen W. Gray Walter en rekke eksperimenter med en elektronisk, stroboskopisk anordning som gav rytmisk lysstimulering av øynene til forsøkspersoner med en frekvens på 10-25 per sekund. Ved samtidig registrering av EEG kunne han vise at dette innvirket på aktiviteten i hele hjernebarken og ikke bare i synslappen. Senere forskning i USA og Japan på 1960- og 1970-tallet viste at denne effekten førte til en samkjøring av de to hjernehalvdelene og en høyere grad av synkronisering av hjernens aktivitet. På slutten av 1980-tallet var det blitt dokumentert at behandling med såkalt fullspektrum-lys hadde terapeutisk effekt på typiske vinter-depresjoner som utvikler seg under den mørke årstid. Videre forskning har vist at slikt fullspektrum-lysterapi også har andre fysiologiske effekter, inklusive en innvirkning på immunsystemet.

Biofysikeren Viktor Injushin i Alma Ata utviklet på begynnelsen av 1970-tallet den såkalte «myke laserterapi». (Her anvender man laser av lav intensitet for å tilføre kroppen en spesifikk elektromagnetisk energi, mens man ved anvendelse av laser i kirurgien, benytter en laser av høy intensitet for å oppnå en brenneffekt). Myk laserterapi med Helium-Neon-laser ble samtidig utviklet av professor Ecenhart Mester ved Semmelweiss-instituttet i Budapest. Han kunne blant annet vise at bestråling med denne laseren påvirket tilheling av sår. I våre dager arbeider Karl Ryberg med et spesielt laser-telt hvor pasienten «bades» i et monokromt lys.

De syv primærfargene som er synlige i regnbuen, spiller en viktig rolle i esoterisk tradisjon. Personer med lang erfaring i meditasjon ser gjerne bestemte farger assosiert med de syv chakraene, og disse fargene synes å være de samme uavhengig av kulturell bakgrunn. Likeledes er det knyttet bestemte farger til den auraen som mange sensitive personer hevder å kunne se. Innen esoterisk tradisjon hevdes bestemte svingninger å ligge til grunn for alle fysiske manifestasjoner.

Lys- og fargeterapeuter arbeider mye med å bevisstgjøre sine pasienter om fargenes psykologiske og emosjonelle påvirkning.

Fargepunktur ble utviklet av den tyske heilpraktiker Peter Mandel på 1980-tallet: Her behandles akupunkturpunkter med primærfarger gjennom en glasstav. Denne metoden blir anvendt av alternativmedisinske utøvere i Norge. Den er basert på mer esoterisk fargelære og er først og fremst begrunnet gjennom klinisk erfaring.

Behandling med fullspektrumlys brukes for vinterdepresjoner og søvnproblemer. John Downing har gitt kurs i Norge i sin spesielle lysterapi. Med denne metoden behandles søvnforstyrrelser, dysleksi, premenstruelt syndrom og depressive tilstander.

Den amerikanske psykologen Steven Vasques, Ph.D., har utviklet en metode kalt «Brief Strobic Photostimulation», som er basert på stimulering av øynene med rene spektralfarger med varierende frekvens. Metoden anvendes i forbindelse med psykoterapi og effektiviserer den psykoterapeutiske behandling. Myk lysterapi kan dels anvendes til behandling av lokale lidelser i hud og slimhinner, dels som laser-akupunktur. Laser-akupunktur kan med fordel erstatte nåleakupunktur i behandlingen av barn. Myk laserterapi, både som lokal behandling og som laser-akupunktur, anvendes i dag verden over, og det er utviklet forskjellige type lasere for slik behandling.

Sykdom oppfattes som disharmoniske svingningsmønstre. Gjennom fargeterapi tilføres kroppen bestemte svingninger i den hensikt å gjenopprette kroppens og sinnets harmoni.

Referanser

Bruset S. og Poleszynski D.: Alternativ medisinsk leksikon. Det Beste 1995.

Lærum O. D.: Kroppsrytmene og lyset. Alma Mater 1988.

6.3.17 Magnetfeltterapi

Magnetfeltterapi består av å bruke apparater som skaper magnetfelt av bestemte styrker og frekvenser i terapeutisk øyemed.

Historikk

Allerede for flere tusen år siden ble magnetiske steiner brukt som medisin og lagt på smertefulle områder på kroppen. I Egypt og i Kina var dette en utbredt behandlingsform i oldtiden. Den greske legen Plinius (40 e. Kr.) behandlet blærelidelser, kvinnesykdommer og vanskelige sår med magnetsteiner.

Magnetterapi kom i miskreditt i europeisk medisin etter at en fransk vitenskapelig kommisjon på 1780-tallet konkluderte med at Friedrich Anton Mesmers teori om «animalsk magnetisme» manglet vitenskapelig grunnlag. I USA førte Flexner-rapporten i 1910 til at magnetterapi ble utelukket fra pensum ved de medisinske høyskoler som fikk offentlig støtte og anerkjennelse.

Romforskningen førte imidlertid til at både amerikanerne og russerne på 1960- og 1970-tallet bevilget store ressurser til magnetfeltforskning. Det ble oppdaget at astronautene ble syke da de kom ut i rommet, noe forskerne mente kunne skyldes at de ikke lengre hadde jordens beskyttende magnetfelt rundt seg. Russiske og amerikanske forskere var de første til å konstruere magnetfeltterapiapparater til behandling av sykdom. Ivan Troeng, en svensk ingeniør som lærte magnetfeltterapi i Russland, konstruerte etterhvert sine egne magnetfeltterapitromler. I dag produseres norsk utstyr basert på Troengs ideer.

Bruk av magnetfeltterapi

I magnetfeltterapi brukes forskjellige apparater, tromler med både likestrøm og vekselstrøm, for å oppnå et magnetfelt av bestemte styrker og frekvenser.

Terapien brukes i behandling av revmatiske sykdommer, migrene, søvnløshet, kreft, forstyrrelse i blodsirkulasjonen, benbrudd, smerter og stress på grunn av omgivelsenes påvirkning av mennesket. Utøverne mener at magnetfeltterapi motvirker tilstander som hodepine, svimmelhet, muskelstivhet, brystsmerter, søvnløshet, forstoppelse og allmenn utmattelse.

Videre at bruk av magnetfeltterapi virker til å roe ned det autonome nervesystemet og stabilisere de indre organers funksjon, slik at organismen som helhet kommer i bedre balanse. Utøverne mener at denne terapien styrker immunforsvaret slik at sykdommene forsvinner raskere.

I følge utøverne påvirker behandling med magnetfelt levende celler og styrker det elektriske potensialet over cellemembranen. De viser til at forskning har vist at blodårene utvides og gir økt opptak av oksygen og mer effektiv utskillelse av avfallsstoffer, noe som blant annet fører til reduserte avleiringer av kolesterol og kalk i blodkarene. De mener at ved behandling stabiliseres enzymaktivitet og hormonproduksjon og syre-/basebalansen i kroppen bedres.

I magnetfeltterapien tillegges jordens elektromagnetiske egenfrekvens, den såkalte Schumann-frekvensen, særlig positiv betydning. Den varierer mellom ca. 8-12 hertz, avhengig av om man er ved ekvator eller ved polene. I Norge hevdes den å ligge på 9-10 hertz, og det er dette feltet man først og fremst etterligner i magnetfeltterapien. Terapitromlene bruker pulserende likestrøm og har fast innstilte nord- og sydpoler, noe som har vist seg å ha en gunstig virkning på kroppen. Kroppen vår er nemlig også polarisert med overkroppen som nordpol og underkroppen som sydpol.

Magnetfelter som skapes ved vekselstrøm fra elektrisitetsnettet avgir derimot en høyere frekvens (50 hertz) samtidig som nord- og sydpol skifter i takt med frekvensen. Forskning indikerer at dette villeder kroppen og skaper et elektromagnetisk stress på kroppens organer.

En enkel og billig form for magnetterapi er bruken av terapimagneter som selges ved de fleste apotek i Norge. Det anvendes her små, men relativt sterke magneter (500-700 gauss) som plastres på trykkømfintlige punkter i muskulaturen. En annen enkel og rimelig terapiform er magnetbandasjer som anvendes i behandling av kroniske ledd- og ryggsmerter. Disse er utviklet i Tsjekkia.

Referanser

Apeland S. G.: Uttalelse vedrørende erfaringer med bruk av«medisinske magneter» 1983. Journal for Norske legers forening for akupunktur 5.

Øverbye B. J.: Magnetfelts betydning for helsen. Eget Forlag.

6.3.18 Massasje og kroppsorienterte terapier

Massasje er manipulasjon av kroppens mykvev, muskler og bindevev, med den hensikt å normalisere deres funksjoner. Massasje er en sammensetning av manuelle teknikker som anvender statisk og bevegelig trykk, stabilisering og gjerne også kombinert med bevegelse av kroppen. Terapeuten utfører dette primært med hendene, men også med armer, albuer og føtter. Massasje kan benyttes ikke bare til å lindre smerte, men også til å avhjelpe en rekke helseproblemer og tilstander. Huden er kroppens største organ, og er tilknyttet alle andre organer direkte eller indirekte. Ved å stimulere huden og det underliggende vevet, blir dermed hele kroppen stimulert.

Historikk

Massasje er en av de eldste helbredelsesmetodene. Så vidt vi vet, har alle kjente kulturer hatt et ord for massasje. Gammel litteratur viser at det ble praktisert massasje blant annet i oldtidens Kina, Egypt, Persia, Hellas og Roma. Massasje som behandlingsform har vekslet i popularitet gjennom ulike perioder. Den katolske kirken anså kroppen som syndens instrument. Mange av «heksene» som ble brent var jordmødre og andre som behandlet med blant annet massasje.

På 1600-tallet fikk de terapeutiske effektene av massasje ny oppmerksomhet av flere leger, spesielt den franske kirurgen Ambroise Paré. Massasje fikk en ny renessanse igjen på 1800-tallet, takket være arbeidet til svensken Per Henrik Ling og hollenderen Johan Georg Mezger. Ling, som var fektemester og gymnastikkinstruktør, begynte å studere massasje etter vellykket behandling av den ene armen sin for revmatisme. Han utviklet en metode som var en kombinasjon av massasje og medisinsk gymnastikk. Ling så på massasje som en form for passiv gymnastikk. Systemet hans bygger på fysiologi, og Lings nye ideer ble akseptert og er det vi nå kjenner som klassisk svensk massasje.

Tidlig på 1900-tallet begynte legene å delegere ansvaret for massasje til sykepleiere, assistenter og fysioterapeuter fordi det tok for mye av deres tid og krefter. I dag utøves massasje av en lang rekke terapeuter inkludert fysioterapeuter, idrettsmassører, aromaterapeuter og utøvere av spesielle teknikker, hvorav noen skal nevnes i det følgende.

Beskrivelse av behandlingsformen

Grunntanken ved massasje er at den fremmer helse og velvære. Berøring er fundamentet i massasje, men det er like mye kunst som teknikk. Terapeutens sensitive hender «vet» hvor mye trykk som skal brukes på hver enkelt person, og berøring kan gi terapeuten viktig informasjon om kroppen, som for eksempel muskelspasmer. Sensitiv berøring formidler dessuten en følelse av omsorg, noe som er helt essensielt i et terapeutisk forhold. Massasje gjenskaper følelsen og velværet av å være et helt menneske. Stress er etterhvert påvist som hovedårsak eller medvirkende årsak til mange sykdommer, og massasje kan være en effektiv måte å redusere stress.

Massasjeformer som kommer fra Asia er basert på en forståelse av anatomi, fysiologi og diagnostikk som er vesentlig annerledes enn den vestlige skolemedisinske oppfatning. Østlige teknikker tar utgangspunkt i at mennesket har en energetisk struktur og funksjon, mens de vestlige teknikkene i større grad har kroppens materiellestruktur og funksjon som utgangspunkt. Hovedmålsetningen er likevel forbedret sirkulasjon, enten dette gjelder livsenergi- eller blodsirkulasjon.

I praksis kombinerer ofte massasjeterapeuten flere metoder. Selv om massasjeteknikkene varierer, har de som felles utgangspunkt disse betraktningene:

  • Noe hos pasienten er sammentrukket, blokkert, hindret, brukt feil, eller i ubalanse - generelt fordi det er for mye muskelspenning.

  • Kroppen er plastisk og kan formes.

  • Kroppen er stedet for transformasjon.

Fra slutten av forrige århundre og frem til 1960-årene var massasje en viktig del av fysioterapien, og da spesielt klassisk svensk massasje. Fra 1960-årene har det vært variert forståelse og aksept for verdien av massasje. En av hovedgrunnene var mangel på vitenskapelig forskning på metodene, og som resultat har massasje blitt fortrengt til fordel for andre behandlingsmetoder. Massasjeundervisningen ble sterkt redusert, og mange av de opparbeidete kunnskapene lagt til side.

Den generelle økende interessen for alternative behandlingsmetoder har imidlertid ført til forskning og dermed økt forståelse av blant annet smerte. Etterhvert har kunnskapen om massasjens betydning som en av mange fysioterapeutiske metoder stadig økt. Mange pasienters ønske om massasje, og deres positive tilbakemeldinger om nytteverdien av massasje er viktige faktorer i denne utvikling.

Massasje som utøves av en fysioterapeut vil imidlertid som oftest være annerledes enn den man får hos en alternativmedisinsk massør. Fysioterapeuten konsentrerer seg gjerne om å massere direkte på selve muskelen som oppfattes som kilden til symptomene. I løpet av det nåværende 3-års studiet i fysioterapi mottar elevene ca. 40 timers undervisning i massasje.

Psykomotorisk fysioterapi er derimot en etterutdanning som blant annet benytter seg av hel kroppsmassasje. Den tilnærmer seg mennesket som et samspill mellom psyke, soma og miljø.

Hva terapiene brukes for

Hver massasjeteknikk fokuserer i utgangspunktet på et spesifikt system, hvor intensjonen er å frigjøre spenninger og blokkeringer. Lymfedrenasje øker for eksempel sirkulasjonen i det lymfatiske systemet, mens triggerpunkt-massasje jobber med det nevromuskulære systemet. Men massering av en muskel har positiv effekt også på blodsirkulasjonen og lymfesystemet. Det kan påvirke tilknyttede organer, ledd og skjelettet. Dersom et av kroppens systemer (for eksempel åndedrett, fordøyelse, det muskulære eller det energetiske system) blir blokkert, stagnerer eller slutter å fungere helt, vil det påvirke de andre systemene.

Det skilles også mellom strukturelle og funksjonelle behandlingsmetoder.

Den strukturelle metoden tar utgangspunkt i at en vertikal oppstilling av kroppen kan virke dramatisk på vår helse, atferd og bevissthet.

Den funksjonelle behandlingsmetoden tar ikke utgangspunkt i å manipulere for å oppnå en bestemt forandring, men å veilede i en læringsprosess. Fordi metodene er å betrakte som pedagogiske systemer, er det riktigere å snakke om et lærer-elev forhold enn et terapeut-pasient forhold.

Forklaringsmåte

Massasje øker blod- og lymfesirkulasjon, strekker muskler og løser opp arrvev, øker bevegelse i leddene og stimulerer nervesystemet.

Massasje øker tilstrømning av næringsstoffer og tømming av avfallsstoffer i muskler og vev. Ødem forsøkes redusert gjennom lymfødembehandling. Massasje stimulerer de sensoriske reseptorene i huden og det underliggende vevet. Denne stimuleringen blir overført til ryggmargen via nervebaner. Området i kroppen som står i relasjon til denne delen av ryggmargen blir derfor påvirket.

6.3.18.1 Funksjonelle former for massasje

Det finnes mer enn 80 forskjellige former for massasje, og cirka 60 av disse er under 20 år gamle. Dette skyldes at mange teknikker har utviklet seg som selvstendige metoder, i stedet for at forandringer er blitt inkorporert i eksisterende systemer. En annen kilde til «nye» teknikker er tradisjonelle massasjeformer som tilhører andre kulturer, men som i liten grad har vært kjent utenfor sin opprinnelige kontekst.

6.3.18.1.1 Anma massasje

Dette er en tradisjonell japansk massasje. Den stammer fra eldre metoder som har sin opprinnelse i oldtidens Kina. Anma massasje er basert på tradisjonell kinesisk medisin, meditasjon, og kampsporter. Anma er ikke bare en form for avspenning, men også en form for terapi som inkluderer et diagnosesystem. Med et raskt trykk på ett og ett akupunkturpunkt får klienten en oppkvikkende behandling. Anma-behandlingen foregår i en hel time på en benk eller i en forkortet variasjon i sittende stilling.

6.3.18.1.2 Bindevevsmassasje

Metoden ble utviklet av Elisabeth Dicke i 1929. Terapeuten jobber med nervesystemet og drar bindevevet som ligger mellom huden og musklene med varierende strøk. Dette bindevevslaget, som er fullt av nerveender, er delt opp i dermatomer eller såkalte hudsoner. Spesifikke dermatomer korresponderer direkte med bestemte organer, og gir dermed en refleks fra hud-til-organ.

6.3.18.1.3 Esalen-massasje

Metoden bruker de grunnleggende, klassiske massasjestrøkene, men fremhever spesielt de lange, flytende og glidende strøkene for å gi en sanselig og beroligende effekt. Disse integrerer masseringen av forskjellige kroppsdeler og forsterker pasientens helhetlige opplevelse av sin egen kropp. Det er en mer personlig fremgangsmåte som er forbundet med generell stressreduksjon. Metoden ble utviklet i begynnelsen av 1960-årene på Esalen Institute i California, da flere meget erfarne terapeuter eksperimenterte med å sette sammen et mer moderne massasjesystem.

6.3.18.1.4 Idrettsmassasje

Denne massasjen er mer spesifikk, presis, stimulerende og dypere enn esalen og klassisk svensk massasje. Formålet er å øke idrettutøverens prestasjon og bearbeide skader og belastninger. Teknikken varierer med idretten, og tar hensyn til hvilke bestemte muskler og ledd som er involvert. Massasjen varierer med effekten som ønskes: oppvarming før prestasjon, eller bearbeiding av ettervirkningene etter en prestasjon. Idretter med ekstreme krav til muskelaktivitet, som for eksempel sykling og skøyter, har oftest ansatt faste massører til sine utøvere.

6.3.18.1.5 Klassisk svensk massasje

Dette er den mest kjente massasjeformen i Vesten. Klassisk svensk massasje ble, som allerede nevnt, utviklet av svensken Per Henrik Ling tidlig på 1800-tallet. Massasjen baserer seg på en kombinasjon av fem strøk, alle utført med olje eller annet glidemiddel:

  • Efflerage - lange, glidende strøk

  • Petrissage - knaing

  • Friksjon - gnikking på bestemte områder

  • Tapotement - tromming

  • Vibrasjon - vibrering og risting

Strøkene utføres i retning mot hjertet. Klassisk svensk massasje benyttes til alt fra generell avspenning til lindring av spesifikke problemer. Massasje av magen mot forstoppelse, tromming på ryggen for å løse opp slim i lungene og massasje rundt et brukket ben søker å fjerne avfallsstoffer og øke tilførsel av oksygen, slik at tilhelingen fremskyndes.

6.3.18.1.6 Lymfedrenasje

Metoden bruker lette pulserende trykk med hendene til å stimulere det lymfatiske system. Det er mest brukt for tilstander som oppstår på grunn av dårlig lymfesirkulasjon, som for eksempel ved ødem og inflammasjon. Lymfedrenasje ble utviklet av de danske fysioterapeutene Estrid og Emil Vodder i 1930-årene. Teknikken er godt kjent i Sentral-Europa, hvor den er blitt akseptert av mange leger.

6.3.18.1.7 Ma-uri massasje

Denne massasjeformen har sin opprinnelse på de polynesiske øyene. Det er en fullkroppsmassasje som utføres i et godt oppvarmet rom med mye olje. Ma-uri massasje utføres nesten som en dans. Massøren bruker armer og hender som redskap - underarmene er spesielt viktige i denne teknikken. Ma-uri regnes som både en fysisk og psykisk massasje.

6.3.18.1.8 Nevromuskulær massasje

Metoden som ble utviklet av Paul St. Johns er en form for dypmassasje som fokuserer på individuelle muskler. Det er brukt for å øke blodtilførsel, løse opp triggerpunkter (muskelknuter som refererer smerte til andre kroppsdeler), lette press på nerver som skyldes mykvevsspenninger, og til smertelindring. Triggerpunkt-massasje og myoterapi er beslektede teknikker.

6.3.18.1.9 Rosen-metoden

Metoden, som ble utviklet av Marion Rosen benyttes både til å lindre fysiske smerter og til personlig utvikling. Metoden jobber med å frigjøre ubevisste følelser ved å kjenne på kroppen hvor muskler er spent og åndedrettet er låst. Utøvere av Rosen-metoden mener at emosjoner og muskler henger sammen. Det ene kan ikke slippe tak uten at det andre også gjør det.

6.3.18.1.10 Shiatsu

Shiatsu betyr «finger-trykk», og utøveren bruker fingre, hender, armer, albuer og føtter til å trykke på bestemte punkter langs meridianene (livsenergibanene). Klienten ligger påkledd eller drapert, først på ryggen, så på magen. Formålet er å balansere flyten av chi i kroppen. I 1995 ble Shiatsu godkjent offisielt som en behandlingsform i Japan.

6.3.18.1.11 Thai-massasje

Slik navnet indikerer, kommer denne massasjeformen fra Thailand, hvor den har en lang og etablert tradisjon. Den ligner på en sammensetning av yoga og akupressur. Massasjen utføres med hender, føtter, armer og knær. Formålet er å stimulere bevegelse av livsenergi gjennom energibaner, kalt «sin». Systemet fokuser på 10 hovedbaner, men man mener at mennesket har 72 000 «sin». Til forskjell fra for eksempel shiatsu fokuserer ikke thai-massasje på spesifikke punkter. Klienten er vanligvis fullt påkledd og blir strukket i forskjellige stillinger som gir mulighet til å gi slipp på motstand. Massasjen er særdeles virkningsfull, men selve behandlingen kan være meget ubehagelig.

6.3.18.1.12 Tradisjonell kinesisk massasje

Tradisjonell kinesisk massasje er en kombinasjon av det man i Vesten kaller akupressur (trykk på akupunktur-punkter på kroppens overflate), meridianbehandling og nevromuskulær terapi. I Kina er metoden kjent som anmo (trykk og stryk) og tuina (løft og press) og involverer mange teknikker. Mange av disse ligner på tilsvarende vestlige teknikker, men hovedforskjellen ligger i at diagnosen av symptom og valg av behandling følger tradisjonell kinesisk medisinsk teori. Målet for disse metodene er å stimulere kroppens naturlige selvhelbredelsesprosesser, og få qi (livskraften) til å sirkulere fritt igjen.

6.3.18.1.13 Trager-metoden

Metoden er utviklet av Milton Trager, som gav den første offentlige demonstrasjon av den i 1973. Metoden kombinerer mobilisering av vev, avspenning, og omprogrammering av bevegelsesmønstre. Terapeuten gir behagelige sensoriske input ved å jevnt vugge, strekke, riste og vibrere pasientens kroppsdeler. Pasienten ligger på en myk benk, og er avkledd. Disse bølgende bevegelsene i kroppen forsøker å skape en opplevelse av dyp avspenning, og økt mobilitet i muskler og ledd. Behandlingen forsøker å få til at pasienten gir slipp på destruktive og fastlåste mønstre.

6.3.18.2 Strukturelle massasjeformer

6.3.18.2.1 Rolfing

Denne metoden er utgangspunktet for andre strukturelle behandlingsformer. I følge utøverne er rolfing både en systematisk tilnærmingsmåte for å frigjøre stressmønstre og rette opp dysfunksjon i kroppens struktur, og en pedagogisk metode som gir pasienten innsikt i tyngdekraftens innvirkninger på menneskekroppen. Ida P. Rolf mente at når de ulike delene av kroppen er i misforhold til hverandre, hemmer det personens bevegelser slik at de i større grad sliter mot tyngdekraften. Terapeuten manipulerer derfor bindevevet slik at det strekker seg og beveger seg friere. Kroppen kan da fungere mest mulig effektivt. Behandlingen foregår over en bestemt serie på 10 behandlinger, med cirka én uke mellom hver behandling.

6.3.18.2.2 Aston Patterning

Dette er en «mykere» utgave av rolfing, utviklet av Judith Aston i slutten av 1970-årene. Astons metode inkluderer også bevegelser og hjelpemidler for menneskets miljø. I følge utøvere av Aston-patterning følger all bevegelse (fysisk, emosjonell, kognitiv og åndelig) en asymmetrisk, tredimensjonal spiral.

6.3.18.2.3 Hellerwork

Metoden som Joseph Heller lanserte i 1979, er en integrasjonsprosess som kombinerer tre deler. Bindevevsmanipulering retter opp kroppen og frigjør kroniske spenninger. Omprogrammering av bevegelsesmønstre gir mer effektiv bruk av kroppen i dagliglivet og øker pasientens kroppsbevissthet. En tredje del av hellerwork er verbal dialog for å bearbeide følelser, minner og stress. Arbeidet foregår i en serie på 11 behandlinger, der hver av dem har et bestemt tema.

6.3.18.2.4 Myofascial release

Denne betegnelsen ble først brukt av den amerikanske osteopaten Robert Ward i 1960-årene. Metoden er basert på aspekter av osteopati, kraniosakral terapi, fysioterapi og rolfing. Intensjonen er å lindre smerter, frigjøre strukturelle blokkeringer, tilbakeføre funksjon og mobilitet og frigjøre fra tidligere emosjonelle traumer. Terapeuten bruker skånsomme trykk og strekk av bindevevet, i forbindelse med visualisering, palpering, mobilisering av mykvevet, berøring av triggerpunkter og kraniosakral manipulasjon. Det er ikke snakk om noen bestemt serie med behandlinger.

6.3.19 Naprapati

Naprapati er en manuell behandlingsform som tar sikte på å normalisere problemer i bevegelsesapparatet. Ordet naprapati er satt sammen av det tsjekkiske ordet napravit som betyr «å korrigere» og det greske ordet pathos som betyr «lidelse« . Det er spesielt lidelser i rygg og nakke, sener og muskler som behandles av en naprapat.

Behandlingsformen har sin opprinnelse i USA og kommer egentlig fra kiropraktikken. Den ble utformet av Oakley Smith som var forsker og lærer ved Palmer-instituttet (læresete for kiropraktikk i USA). Smith konsentrerte seg ikke bare om ryggraden, men også om hele skjelettet og ledd, sener og muskler knyttet til dette. I 1907 grunnla han et eget institutt for naprapati. Retningen har bare delvis utbredelse i USA, men har utøvere i Syd-Europa og i Norden som er virksomme innen blant annet idrettsmedisin og bedriftshelsetjeneste.

Når en pasient kommer til en naprapat for første gang, innledes besøket med en anamnese. Tidligere sykdommer, eventuelt operasjoner, arbeidsforhold, trening og annet som kan være viktig for å finne årsaken til pasientens smerter utredes. Undersøkelsen som følger er til for å finne eventuelle forstyrrelser i bevegelsesmønsteret, etter at man ved en neurologisk status har utelatt at smerten kommer fra for eksempel en svulst eller prolaps. Skulle undersøkelsen antyde at smerten ikke kommer fra bevegelsesapparatet sendes pasienten til lege.

Behandlingen varierer mye, avhengig av smertens karakter og lokalisering. Massasje og spesifikk muskeltøying anvendes nesten alltid for å senke muskelspenninger. Et vanlig fenomen er triggerpunkter, hypersensitive punkter i en muskel i spenning, og disse behandles med blant annet pressur. I tillegg kan elektroterapi anvendes. Nedsatt bevegelse mellom virvler i ryggraden, er en vanlig årsak til smerte. Det finnes noen ulike behandlingsteknikker for å gjenvinne bevegelsen i et ledd. Den mest kjente er manipulasjon, der terapeuten ved å massere leddets fysiologiske bevegelighet, utløser et leddknepp.

En pasient gis i gjennomsnitt tre til fire behandlinger. Akutte tilstander behøver sjelden mer enn en til to behandlinger, mens kroniske smerter kan kreve flere behandlinger i kombinasjon med hjemmeøvelser.

Hva terapien brukes for

Naprapatien behandler spesielt lidelser i rygg og nakke, sener og muskler. I henhold til naprapatien kan stølhet og kontraksjoner i muskler, bindevev, leddbånd og sener føre til alvorlige forstyrrelser i resten av kroppen. Vonde rygger er den vanligste plagen som pasienter søker hjelp for, men naprapater behandler også hodepine, nakkesmerter, muskelspenninger, isjias, idrettskader m.m. Mange større idrettsforeninger, fotballag og ishockeylag har ansatt en naprapat som behandler akutte skader på trening og kamper.

Det er av betydning at man får en riktig og symmetrisk kroppsholdning. Man undersøker pasientens bevegelsesevne, lokaliserer smerter, ser på nevrologiske reaksjonsmønstre, muskelstyrke og livsstil. Det utarbeides et mobilitetskart til hjelp i behandlingen. Behandlingen er oppgitt til å være av noe mildere karakter enn det som vanligvis gis av kiropraktorer. Det veiledes også i egenomsorg for eksempel gjennom å gi råd om trening og tøyningsøvelser. En rekke sykdommer behandles ikke av naprapater. Blant annet gjelder dette alle former for svulster, benskjørhet og forhold som ikke er knyttet til bevegelsesapparatet.

6.3.20 Osteopati

Historikk

Osteopatiens grunnlegger var den amerikanske legen Andrew Taylor Still. I 1874 døde tre av doktor Stills barn av hjernehinnebetennelse. Selv om han var lege, klarte han ikke å redde deres liv. De neste 10 årene lette doktor Still etter hvilke faktorer som påvirker at enkelte mennesker blir syke og andre ikke. Etterhvert utviklet han en ny skole i medisin.

Doktor Andrew Still kalte sin nye medisin osteopati (osteon er det greske ordet for bein). Systemet var opprinnelig begrenset til å undersøke og behandle muskler og skjelett. Still vurderte også sirkulasjonssystemet som spesielt viktig og mente at kroppen hadde et eget «apotek» for selvhelbredelse. Behandling av kraniet og faciestrukturer ble tilført osteopatien på 1930-tallet av William G. Sutherland.

Beskrivelse av behandlingsformen

Osteopati er en manuell behandlingsform som har til formål å undersøke og behandle hele den menneskelige organismen - ikke bare deler av kroppen. Målet med osteopatisk behandling er å normalisere funksjons- og bevegelsesforstyrrelser. Osteopatisk behandling søker å stimulere kroppen til selv å gjenvinne normale funksjoner og derved bli i stand til å lege seg selv.

Osteopati bygger på medisinske kunnskaper om anatomi, fysiologi, nevrologi, patologi og biomekanikk, det vil si læren om hvordan de mekaniske lover gjør seg gjeldende i menneskekroppens bevegelsesapparat.

Osteopatisk behandling tar sikte på å fremme en optimal funksjon i neuro-muskelo-skjelettsystemet, som påvirker alle systemer i kroppen inklusive indre organer.

Osteopatisk behandling bør helst foretas i en pre-patologisk fase. Det er med andre ord viktig at pasientene kommer raskt til behandling.

Behandlingen innebærer en tilnærming som er spesifikk til den enkelte pasients behov. Det etterstrebes at valg av behandlingsstrategi og teknikker alltid er skreddersydd pasientens behov på det tidspunktet behandlingen utføres. Osteopaten legger dessuten vekt på at pasienten skal forstå årsaken til plagene og den behandlingen som gis.

Osteopaten benytter hendene til å normalisere bevegeligheten i kroppens ulike vev. Det gjøres gjennom tøyninger, mobilisering, manipulasjon, muskulære teknikker, isometriske/isotoniske teknikker, artikulære teknikker, myofaciale avslapningsteknikker, funksjonelle teknikker, strain/counterstrain-teknikker, elastisitetstester på kraniale bein (kranial osteopati) og kjeveleddsteknikker.

De ulike osteopatiske undersøkelteknikkene korreleres mot hverandre for å gi et best mulig grunnlag for utvelgelse av behandlingsteknikker. Disse teknikkene inndeles i tre kategorier: parietale, viscerale (fasciale) og kraniale.

De muskulære teknikkene har som hovedmål å få senket spenningen i muskelvev, øke elastisiteten og bedre sirkulasjonen i vevet. Manipulasjon er en teknikk med liten kraft og stor hurtighet, som brukes til å frigjøre fastlåste ledd. Slik senkes muskelspenningen, og sirkulasjonen øker i de aktuelle vev. Mobilisering omfatter flere forskjellige teknikker avhengig av hvilken anatomisk struktur man ønsker å stimulere til å økt bevegelighet.

Artikulære teknikker (manipulasjon uten impuls) brukes dersom bevegeligheten er redusert i ledd. Dette bedrer den lokale leddmobilitet og sirkulasjon.

Dersom bindevevsstrukturer rundt organer innehar forminsket bevegelighet, vil man bruke mobilisering som behandlingsmåte. Dette er visceral eller fascial osteopati. Den aktuelle delen av kroppen blir da gjentatte ganger tøyd og beveget i riktig retning.

Hva terapiene brukes for

Oftest oppsøker pasienten en osteopat for lidelser i muskel- og skjellettsystemet som for eksempel: ryggsmerter, nakkesmerter, bekkensmerter, hodesmerter, skulder-arm-problemer og hofte-kne-ankel-problemer. I tillegg behandles ofte fordøyelsesproblemer. Hos kvinner kan osteopatisk behandling benyttes ved: premenstruelle smerter, barnløshet, underlivssmerter som følge av bekkenløsning (under og etter svangerskapet) eller inkontinens. Barn behandles særlig for kolikksmerter, hyperaktivitet, lese- og skrivevansker, balanseproblemer, konsentrasjonsproblemer og problemer i fordøyelsessystemet.

Hvis en skade er av en slik art at vevet er ødelagt, vil osteopaten stimulere kroppen til å erstatte eller utjevne den påfølgende funksjons-/bevegelsesforstyrrelsen. Osteopatene samarbeider med fagpersonell innen konvensjonell medisin og henviser til skolemedisinsk behandling dersom dette er nødvendig.

Enkelte kan få en forbigående reaksjon etter osteopatisk behandling, slik som influensalignende symptomer, tretthet, uopplagthet og lett smerteøkning.

Egeninnsats og samarbeid mellom osteopaten og pasienten er viktig.

Første konsultasjon varer én time. Antall behandlinger vil variere avhengig av pasientens problemer, og hyppigheten kan variere fra to ganger per uke til én per seks uker.

Forklaringsmåte

Kroppen er en funksjonell enhet. Det er dessuten en grunnleggende sammenheng mellom struktur og funksjon. Kroppens strukturelle integritet gjenspeiler individets helse. Forandringer i funksjoner kan føre til forandring i strukturen, likeledes som forandring i strukturen kan føre til forandring i funksjoner.

Når kroppens iboende selvhelbredende mekanismer er svekket, kan det oppstå funksjonsforstyrrelser (dysfunksjoner). Ifølge osteopatisk teori kan tap eller reduksjon av disse indre selvhelbredende mekanismer omsider føre til en prepatologisk situasjon, en dysfunksjon som er en forløper til sykdom. Det er en vesentlig forskjell på disse to fasene. En ubehandlet dysfunksjon kan føre til en patologisk situasjon. En dysfunksjon i et eller flere av kroppens systemer (muskel/skjelett, indre organer, neurofysiologiske, kraniosakral, psykologiske, osv.), kan for øvrig forårsake eller være årsak til en dysfunksjon i andre systemer i kroppen.

Referanser

Northup, G. W. (red): Osteopathic Research: Growth and Development. American Osteopathic Association 1987.

Ward R. C. (red): Foundations for Osteopathic Medicine. Williams & Wilkins 1997.

Willard P. H. og Patterson M. M. (red): Nociception and the Neuroendocrine-Immune Connection. University Classics Ltd. 1991.

6.3.21 Polaritetsterapi

Ifølge polaritetsterapi flyter elektromagnetisk energi gjennom kroppen og danner et levende elektrisk og magnetisk system. Sykdom betraktes som resultat av ubalanser eller blokkeringer i livsenergien. Terapeutene mener at de ved bruk av et relativt stort antall teknikker vil kunne fjerne blokkeringen som påvirker energistrømmen i kroppen, slik at den sirkulerer fritt fra positive til negative poler, for å skape en harmonisk tilstand av nøytralitet - derav navnet.

Prinsipper og praksis i polaritetsterapien er basert på at livsenergien strømmer i alle deler av menneskekroppen i bølger av utvidelser og sammentrekninger. Polaritetssystemet benytter manipuleringstekninkker blant annet «polaritetsyoga».

Terapien ble utviklet av doktor Randolph Stone, en ostopat og kiropraktor som hadde fordypet seg i ulike østlige tradisjoner, blant annet ayurvedisk medisin, yoga og akupunktur. Stones idé om positiv og negativ energi tilsvarer til en viss grad den kinesiske modellen om yin og yang. Men hans modell har sterkere tilknytning til den ayurvediske lære om de tre «doshaer» (elementer), da han mente at det også var en tredje, nøytral energi, som jorder mennesket ved å sammenbinde de andre to energiformene.

Stone mente at hvert energisenter i dette systemet er styrt av de fem elementene (jf. kapittel 5):

  • Det eteriske senteret styrer stemmen, hørselen og strupen.

  • Luftsenteret styrer åndedrett, blodsirkulasjon, lungene og hjertet.

  • Ildsenteret styrer fordøyelsen, magen og tarmene.

  • Vannsenteret, en generativ og emosjonell kraft, styrer bekkenet og kjertelutsondringen.

  • Jordsenteret, utskillelse av væske og faste stoffer, styrer endetarmen og blæren.

Disse energisentrene er identiske med «chakraene». I likhet med en rekke andre terapier, bestreber polaritetsterapien seg på en balanse mellom disse fem elementene, som delvis, men ikke helt, tilsvarer de fem elementene i kinesisk medisin.

Det finnes en etablert fremgangsmåte som innebærer å arbeide med reflekser og trykkpunkter over hele kroppen for å løse energiblokkeringer og notere ubalanser.

Terapeuten bruker fire teknikker: Kroppsterapi, bevisstgjøring, kosthold og øvelser:

Kroppsterapien består av at terapeuten bearbeider bestemte punkter. Terapeuten benytter tre typer press/berøring, avhengig av hvor blokkeringene sitter.

Terapeuten er også en katalysator i bevisstgjøringsprosessen om årsakene til gamle blokkeringer, slik at man fremskynder oppløsningen av disse. Pasienten får støtte til å endre uheldige holdninger.

Kosthold brukes også for å stimulere livsenergiflyten, ikke minst ved at man anbefaler kost som hjelper kroppen med å fjerne giftstoffer. I tillegg til en rensende diett, benytte gjerne en leverskylling, som inneholder olivenolje, presset sitron, hvitløk og ingefærrot. Pasienten kan deretter følge en vedlikeholdsdiett.

En serie yogalignende stillinger og øvelser utføres gjerne av pasienten. Disse påvirker bestemte livsenergisentre og åpner livsenergistrømmen. Øvelsene er for det meste rolige strekkøvelser. Pasienten lager i noen tilfeller lyder for å fremskynde oppløsningen av spenninger.

I behandlingen legges det ikke spesiell vekt på å behandle spesifikke symptomer. Behandlingen tar mer sikte på å balansere livsenergien slik at naturen selv foretar helbredelsen. Pasientens egeninnsats er vesentlig.

Referanser

Stone R..: Health Building. CRCS Publication.

Bjerknes U.: Polaritetsterapi - tilbake til harmonisk vekst. Alternativt Nettverk 1998.

Young P.: Polarity Therapy, a practitioner's perspective.Prism Press.

Siegel A.: Polarity Therapy, the power that heals.Prism Press.

Stone R.: Polarity Therapy.

6.3.22 Samisk folkemedisin og tradisjoner

Mennesker som lever i nær kontakt med naturen og mennesker på flyttefot oppdager ikke bare at naturen har sitt eget språk, men at den også har et eget apotek. Samene har i løpet av flere tusen år utviklet en egen folkemedisin. Den folkemedisinske tradisjon tok for seg både somatisk og psykiatrisk sykdom og ble utviklet ved prøving og feiling. Dette er folkemedisin med trekk av naturmedisin, men kanskje framfor alt medisin med innslag av tro, trolldom og magi. Samenes folkemedisin avviker neppe særlig fra andre folkeslags, en finner likhetstrekk i for eksempel indiansk og eskimoisk folkemedisin, men også i for eksempel norsk bygdemedisin. Det er likevel ikke urimelig å anta at samisk folkemedisin er mer levende enn annen folkemedisin i dagens Norge.

«Samisk religion» står som en betegnelse for en religiøs tradisjon med klare forbindelseslinjer til sibirsk religion og det en ofte kaller for sjamanisme. En knytter definisjonen av en sjaman til det sibirske ordet «saman» som har å gjøre med å vite eller forstå. Sjamanen er den som «ser» mer enn andre, fordi han har mottatt evnen til å se inn i og påvirke det som skjer i andre verdener.

Noaiden - samenes sjaman - kunne drive ut sykdom. Noaiden var i stand til å binde sammen vår verden og den underjordiske. Noaiden hadde et instrument, et våpen, som var viktig - runebomma. Denne brukte noaiden for å oppnå transe for å få kontakt med underverdenen slik at han fikk se årsaken til sykdommen. Således var noaiden både lege og prest, spåmann og rådgiver. Semantisk sett betyr sannsynligvis noaide «en som forstår seg på trolldom».

Det samiske samfunn idag har et ganske tvetydig forhold til de før-kristne religiøse tradisjonene. Allerede fra tidlig på 1700-tallet la storsamfunnet stor vekt på å kristne samene og tilpasse dem et liv etter storsamfunnets regler og normer. Sjamanismen i samisk utforming forsvant dermed gradvis utover på 1700-tallet. Runebommer ble beslaglagt i stor stil og noaidene måtte gå «under jorden» for ikke å bli forfulgt av rettsapparatet.

Blant samer, kvener og etterhvert også nordmenn oppsto det en vekkelse omkring 1850 under ledelse av den svensk-samiske presten Lars Levi Lestadius. Denne vekkelsen bidro ytterligere til å svekke den gamle religionens innflytelse blant samene. Ikke minst var det viktig at den samiske sjamanen, noaiden, ble borte. Noen av noaidens funksjoner fortsatte i kristen drakt, for eksempel hans rolle som helbreder. Fortsatt oppsøker mange mennesker slike som «kan lese» for sykdommer, det vil si folk som er kjent for å ha evnen til å kunne helbrede. De fleste formularer som idag brukes i forbindelse med «lesingen» har en klar kristen form, men det forekommer også formularer med før-kristent innhold.

Gjennom den læstadianske vekkelsen ble det gradvis utformet en religiøs uttrykksform og moralsk livsstil som var nært knyttet til samisk identitet. Mens læstadianismen primært bevirket en indre åndelig fornyelse og en etisk reisning blant samene, hadde den samiske før-kristne religionen en ganske annerledes funksjon. Her var det nettopp forholdet til naturen og maktene som sto sentralt.

Andre noaide-funksjoner er nok fortsatt i bruk, men karakteristisk for dagens situasjon er at den helhet av kunnskap som noaiden forvaltet, er oppstykket og fordelt på personer som ikke ser denne form for kunnskap i et helhetlig religiøst perspektiv. Noen kan litt, andre kan noe annet, men det er ikke lenger noen som forvalter kunnskapen som helhet slik den gamle noaiden kunne.

To ting er viktig å fremheve i den religionsutøvelsen som var knyttet til bruken av runebomma. For det første stilte en seg ganske pragmatisk til selve trosinnholdet, for eksempel hvilke guder en skulle forholde seg til. For det andre var maktene knyttet opp til krefter en kunne merke direkte i menneskelivet og i naturen generelt.

Selv om den gamle religionen er borte og ikke lenger er et naturlig uttrykk for samisk religiøsitet, finnes det likevel elementer av før-kristen religiøsitet i dagens samiske kultur. Disse elementene er primært knyttet til den nomadiske livsform. Samisk religion har vært karakterisert som en form som naturmystikk.

Den nære forbindelsen mellom naturen, de rådende makter og det enkelte mennesket, er selve livsnerven i den samiske naturforståelsen. En av disse maktene er huldra. Huldra er levende i hverdagen både på godt og ondt, hun er en trøster og en hjelper. Hvis man fikk et funksjonshemmet barn, var det en trøst at det var huldra som hadde byttet barnet, dermed unngikk man skammen og skylden. I samisk tradisjon ble slik kunnskap formidlet på en uformell og pedagogisk måte gjennom fortellinger om de makter som hadde sine boliger i naturen, og som mennesket måtte vise respekt for gjennom den måten en brukte naturen på.

Et viktig samiske prinsipp er at sykdom er noe man kjemper med - ikke mot, og fra sammenbrudd går veien til gjennombrudd.

På 1600-tallet var det høyst fire-fem leger i Norge, den nordligste satt lenge i Trondheim. Vi kan neppe regne med at syke samer fikk særlig nytte av de første legene, dertil var språket, kulturen og holdningene så forskjellige. Samene har helt opp til våre dager langt på vei vært nødt til å stole på egne krefter. Det er grunnlag for å hevde at folkemedisin og skolemedisin har levd i fredelig sameksistens. På folkemunne har det ofte hett at «du skal gå til doktoren for å finne ut hva som feiler deg, men du skal gå til leseren for å bli frisk».

Samiske skikker og seder tyder på at magien ble brukt for å helbrede sykdom. Tabuforestillinger, tro på farlige makter og frykten for byttinger gjorde at samene foretok seremonielle handlinger som for eksempel å kaste et metallstykke i badekaret til den nyfødte eller ofre litt tobakk ved en bestemt stein i naturen (en sieide). Sykdom prøvde en også å overføre til dyr, for eksempel lopper, lus og frosker. Svart magi eller gann kunne bli brukt. Amuletter skulle beskytte mot onde makter.

Det som for utenforstående kunne se ut som magi, kunne for samene være legemidler nedarvet gjennom mange års erfaring, prøving og feiling. Samene foretok bad hvor bestemte urter ble brukt. Av planter fra samenes medisin kan nevnes: ballblom, bjørkeløv, einer, finnmarkspors, hestehov, kjerringrokk, kråkefot, lusegras, ryllik, røyksopp, tyttebær og vassarve. Bjørkeløv har vært brukt mot reumatisme, einer mot astma, forstoppelse og håravfall. Hestehov/løvetann ble anvendt mot magesmerter, men også mot svuller fordi man mente planten hadde en rensende effekt. Ulike bærsorter ble brukt mot diaré.

Et velanvendt folkemedisinsk middel, kjent fra en rekke ulike land, er kopping. Også i dag finnes det i samiske bygder folk som driver med kopping. Kopping ble utført med koppehorn, helst av okser eller kuer. Kopping har vært brukt for å lege smerter og for å øke blodsirkulasjonen, og regnes som en effektiv metode.

Brenning av knusk eller moxibusjon, moxabrenning, regnes for å ha sin opprinnelse i Kina og har vært brukt og brukes til medisinske formål.

Reinen har - naturlig nok - vært mye brukt blant samene. Reinblod, reinhorn, reinhår, reinkjøtt, reinlever, reinost, reinskinn, reinvom og andre tenkelige produkter har vært brukt mot ulike sykdommer.

Referanser

Gustavsen J.: Samisk folkemedisin. Tidsskrift: DYADE. 1976.

Kristiansen R.: Samisk religion i en økologisk sammenheng. Tidsskrift: Kirke og kultur 2/1994.

NOU 1995:6 Plan for helse- og sosialtjenester til den samiske befolkningen i Norge.

6.3.23 Soneterapi

Fotsoneterapi er basert på et system av soner i føttene som gjenspeiler kroppens forskjellige organer og deler. Ved sykdom eller svakhet i et organ kommer det en ømfintlig fortykkelse i underhuden i den korresponderende sonen i foten. Et lignende system av korresponderende soner finnes i hendene og benyttes i håndsoneterapien. Behandlingen består i punktmassasje av slike affiserte soner.

Historikk

I legen Akhmabors grav i Saqqara i Egypt finnes det veggmalerier fra det tidlige 6. dynasti (ca. 2330 f.Kr.) som sannsynligvis viser en scene fra en soneterapeutisk behandling. Vi har også andre vitnesbyrd som tyder på at soneterapi har vært en viktig del av den gamle egyptiske legekunst, som i følge den greske historieskriveren Herodot sto høyt.

Den moderne soneterapien stammer fra Amerika. Ifølge doktor Joseph Bachmann som underviste i fysiologi i USA i årene 1846-1881, ble fotsoneterapien oppdaget i 1842. Den er kjent fra enkelte nordamerikanske indianertradisjoner. I begynnelsen av vårt århundre ble soneterapien videreutviklet og systematisert av den amerikanske øre-nese-hals-legen William H. Fitzgerald. Hans sonesystem omfattet hele kroppen, ikke bare hender og føtter. Flexner-rapporten som i 1910 fastslo strenge vitenskapelige kriterier for amerikansk medisin, medførte imidlertid at soneterapien ble utelukket fra den medisinske undervisning i USA. Den form for fotsoneterapi som senere har fått gjennomslag i alternativ medisin, stammer fra en av Fitzgeralds elever, Eunice Ingham (hun var massøse).

Det er utarbeidet kart over sonene i føttene og hendene. Her har nordmannen Charles Ersdal gjort en stor innsats. Soneterapi har vært praktisert i Norge siden 1960-tallet og er i dag en av de vanligste former for alternativ medisin. Det har vært arrangert flere kurstilbud her i landet, og en del norske soneterapeuter har også fått sin utdanning i utlandet, særlig i Danmark. Soneterapi inngår i dag i undervisningen ved flere av skolene for naturmedisin/helhetsterapi, og er et sentralt fag i undervisningsplanen for refleksterapi.

Beskrivelse av behandlingsformen

Primært i undersøkelsen av pasienten er undersøkelsen av sonene i føttene og eventuelt hendene. Den gir soneterapeuten informasjon om hvilke organer eller vev som er affisert i det aktuelle sykdomsbildet. Men terapeuten vil også ha andre innfallsvinkler til å kunne danne seg en oppfatning av pasientens problemer og årsakene til disse. Her er anamnesen viktig og eventuelt medisinske tilleggsopplysninger. Terapeuten vil kunne supplere undersøkelsen med andre diagnostiske metoder alt etter hvilke nye kunnskaper han/hun har.

Det er viktig at terapeuten har visse medisinske kunnskaper/skjønn slik at han vet å henvise pasienten til lege når dette er indisert. Ved soneterapiutdanningen i Norge har man derfor lagt stor vekt på at terapeutene får en medisinsk basisutdanning.

Erfarne soneterapeuter kan utvikle stor følsomhet når det gjelder undersøkelsen av sonene i føttene, og vil i mange tilfeller utfra dette kunne danne seg en mening om det dreier seg om sirkulasjonssvikt, akutte eller kroniske betennelser, i de respektive organer. Derved vil han kunne forme hypoteser om hvor i kroppen et medisinsk problem sitter, og hva slags problem det er tale om.

Selve behandlingen består i det vesentlige av punktmassasje av affiserte soner. Teknikken kan variere, likeledes antallet affiserte soner som behandles hver gang. Sonene i føttene eller hendene gjenspeiler hele kroppens funksjonstilstand og det tilstrebes en helhetlig behandling, ikke bare en lokalisert behandling av den kroppsdel som gir manifeste symptomer. Her spiller terapeutens generelle medisinske kunnskaper og erfaring en viktig rolle.

Bruken av håndsoneterapi har hittil vært mindre utbredt i Norge. Denne form for terapi egner seg godt til egenbehandling da disse sonene er lettere tilgjengelig for pasienten selv enn fotsonene. Professor Park Jae Woo i Korea har utviklet et praktisk system basert først og fremst på bioholografiske sonesystemer i hendene og fingrene som egner seg godt såvel til egenbehandling, som til behandling av andre. Denne terapien som har fått navnet Su Jok terapien, er nå i ferd med å vinne økende internasjonal utbredelse. Det er blant annet opprettet et institutt for Su Jok terapi i Moskva.

Hva terapien brukes for

Behandlingen kan være smertefull, men vil likevel i de fleste tilfeller oppleves av pasienten som en «lettelse». Reaksjoner etter behandlingen oppstår vanligvis behandlingsdagen eller dagen etter og kan medføre en forverring av de symptom som fra før er aktive. Ellers kan man oppleve generelle symptom som hodepine, tretthet, diare, svetting, utsondring fra slimhinner og økt vannlating. Disse symptomene er forbigående og tolkes som tegn på at kroppens selvhelbredende system er stimulert og at det skjer en avgiftning. Behandlingshyppigheten og behandlingstidens varighet varierer alt etter hva slags problem som behandles. Barn reagerer lettere på soneterapi enn voksne, og soneterapi egner seg godt til behandling av mange lidelser hos barn, som kolikksmerter, diaré og gjentatte luftveisinfeksjoner. Eldre pasienter reagerer vanligvis tregere på behandlingen, men også i aldersomsorgen kan soneterapi ha en viktig funksjon.

Fordi soneterapi først og fremst fremmer pasientens selvhelbredende prosesser, har soneterapi et meget bredt indikasjonsområde. Behandlingen kombineres ofte med annen medisinsk behandling. Det er vanlig at norske soneterapeuter også behersker andre former for alternativmedisinsk behandling som urtemedisin, homøopati og øreakupunktur. Soneterapi brukes også til forebyggende behandling fordi funksjonsforstyrrelser hevdes å kunne gi utslag i fot- og håndsonene før de har ført til manifest sykdom.

Forklaringsmåte

Hele kroppen avspeiles såvel i føttene som i hendene. Høyre fot/hånd representerer høyre kroppshalvdel, og venstre fot/hånd venstre kroppshalvdel. De forskjellige soner er lokalisert i den anatomiske rekkefølge de korresponderende organer og vev finnes i kroppen. Dersom et organ er affisert av sykdom eller svekket, vil underhudsvevet i den tilsvarende sonen palperes hard, stram, øm og/eller smertefull. Behandling av denne sonen vil virke inn på det respektive vev/organ. Umiddelbart etter behandlingen vil det kunne komme en forsterkning av symptomene som tegn på en mer akutt tilstand, men dette vil etterfølges av en bedring som tegn på tilheling. Både i føtter og hender finner vi således et sonesystem som gjenspeiler hele kroppen. Det er med andre ord tale om et bioholografisk prinsipp slik dette er nærmere forklart i kapittel 5. I overensstemmelse med dette kan man klassifisere fot- og håndsoneterapi som bioholografiske metoder som kan forklares på grunnlag av ECIWO-teorien.

Sonesystemene i føttene og hendene har utvilsomt en biokybernetisk funksjon: Når vi går eller bruker hendene, utsettes sonene for trykk og strekk, og dette bidrar både til å gjenopprette kroppens homeostase (likevektstilstand) og stimulere regenerative prosesser i svekkede organer. Det viser seg i praksis at soner som tilsvarer vitale organer, ligger relativt beskyttet i føttene slik at de ikke stimuleres i utrengsmål. Sonesystemene synes derfor både å ha en viktig fysiologisk funksjon og være hensiktsmessig plassert.

Fot- og håndsoneterapi blir også klassifisert som «refleksologi-metoder» og betegnes på engelsk som «foot and hand reflexology». Men det må understrekes at man ikke har funnet grunnlag for å forklare disse metodene ut fra nevrofysiologiens kunnskap om nevrogene reflekser.

Referanser

Andersen, L.: Haandbog i Zoneterapi. Borgens Billigbøker, Danmark 1976

Bredstrup E. og Launsø L.: Hovedpine og zoneterapeutisk behandling. Sundhetsstyrelsens Råd Vedrørende Alternativ Behandling, Danmark 1995

Corvo J.: S oneterapi. Hjemmets bokforlag, Oslo 1991

Ingham E.: Zone terapi. Strubes forlag, København 1972

6.3.24 Tibetansk medisin

Tibetansk medisin bygger på gamle medisinske tradisjoner og er påvirket av gammel indisk og kinesisk medisin. Det finnes varianter av denne medisinformen i flere land i Himalaya. Buddhistiske klostre har vært medisinens læresteder.

Tibetansk medisin består av forskjellige deler: Medisinske urter fra høyfjellsstrøk, akupunktur, kauterisasjon (etsing/brenning), kosthold og åndelige og psykologiske metoder.

I tibetansk diagnostikk spiller pulsdiagnosen og undersøkelsen av urinen en særlig rolle. Behandlingen tar sikte på å gjenopprette den fysiske, psykiske og åndelige balansen, og legens medfølelse er en viktig faktor.

Historikk

Opprinnelsen til tibetansk medisin kan tidfestes til begynnelsen av 800-tallet da en tibetansk konge inviterte leger fra India, Nepal, Kina, Persia og gammel gresk medisin til en konferanse i Tibet der de kunne fremlegge sine medisinske teorier og behandling av forskjellige sykdommer med tanke på å finne frem til de beste behandlingene. Tibetansk medisin inneholder således elementer fra disse gamle medisinske tradisjoner med tillegg av eldre sjamanistisk medisin fra Tibet. Dette er imidlertid smeltet sammen innen en buddhistisk virkelighetsforståelse til en særegen medisinsk tradisjon med en rik medisinsk litteratur.

Tibetansk medisin har vært høyt verdsatt i Asia og er i dag gjenstand for økende internasjonal oppmerksomhet. Tidligere ble tibetansk medisin undervist ved to medisinske høyskoler i Lhasa. I våre dager har den tibetanske eksilregjering opprettet en medisinsk høyskole i Dharamsala i India, Tibetan Medical and Astrological Institute, eller Men-Tse-Khang som den nå heter etter en av høyskolene i Lhasa. Det er en meget lang og krevende utdanning. Det sies at tibetanske leger ikke frykter konkurranse fra kvakksalvere fordi de tar det som en selvfølge at folk meget fort innser hvem som er en kvalifisert lege, og hvem som ikke er det.

Tibetansk medisin er enda vanskeligere å lære for europeere enn ayurvedisk og tradisjonell kinesisk medisin. Selv om det har vært holdt kurs for utenlandske leger i Dharamsala, og selv om det er opprettet en skole i tibetansk medisin i tilknytning til et buddhistisk kloster i Skottland, er det derfor foreløpig bare tibetanske leger som virkelig behersker denne form for medisin. Dalai Lama har lagt stor vekt på å bevare og videreutvikle tibetansk medisin og gjøre den kjent i verden. Dette er også bakgrunnen for at tibetanske leger fra India har kommet regelmessig til Norge hvert år siden 1987 i regi av foreningen Venner av Tibet.

Beskrivelse av behandlingsformen

Den tibetanske medisin omfatter egentlig tre plan:

Dharma som omfatter det religiøse og åndelige plan, behandler gjennom åndelige og psykologiske metoder for at pasienten skal lære å forstå sinnets natur og mestre sine negative tilbøyeligheter. Legens medfølelse er en meget viktig faktor.

Det tantriskeplan dekker et mellomskikt mellom det mentale og det somatiske plan og anvender psyko-fysiske yogaøvelser for å påvirke subtile, vitale livsenergier.

Den somatiske medisinen der ideen om balanse i kroppen og mellom den og tilsvarende aspekter i den ytre verden er sentral. Når det gjelder kroppen uttrykkes dette først og fremst som harmoni mellom de tre «humores», som oversettes med vind, galle og flegma (jf. de tre tilsvarende, men ikke helt identiske humores i gammel gresk medisin og de tre doshaer i ayurvedisk medisin). Disse tre humores er inndelt i undergrupper som kontrollerer forskjellige fysiologiske systemer, og de opptrer i forskjellige kombinasjoner. Dette gir i tibetansk medisin grunnlag for detaljert analyse av forskjellig sykdomsbilder. Behandling tar sikte på å opprette den fysiologiske balansen. Her inngår råd om livsførsel og kosthold tilpasset den enkelte pasient, samt behandling med tibetanske medisiner.

De tibetanske medisinene tilberedes som kombinasjoner av et flertall medisinske urter, der sammensetningen er nøye avveiet for å oppnå optimal medisinsk effekt med et minimum av bivirkninger. Ved kroniske sykdommer skal de taes gjennom lang tid, idet man ikke tilstreber en rask effekt, men en mer varig gjenopprettelse av kroppens balanse. Medisinske urter fra høyfjellsstrøk tillegges særlig medisinsk verdi. Man legger stor vekt på at innsamling av medisinske urter foregår på riktig måte og til rett årstid. De tibetanske medisinene som anvendes i Norge, er fremstilt på Tibetan Medical and Astrological Institute i Dharamsala der produksjonen er underkastet nøye kontroll. I de tilfeller der det anvendes toksiske stoffer, blir disse balansert eller avgiftet gjennom spesielle prosedyrer.

Tibetansk medisin omfatter også fysikalske metoder som akupunktur og kauterisasjon. Kauterisasjon utføres enten med en glødende gullhammer som gir en 1.-2.grads forbrenning på akupunkturpunkter, eller ved såkalt dyp moxa som gir en lokal 3.grads forbrenning for å sette i gang en dypere regenerativ prosess ved mer tydelige sykelige forandringer ved kroniske rygg- eller leddlidelser. Det anvendes ikke egentlig kirurgi. Det hevdes at man sluttet med kirurgi i tibetansk medisin etter at en tibetansk dronning døde som følge av en hjerteoperasjon. Men om dette er en virkelig historisk hendelse, skal være usagt.

Hva terapien brukes for

Tibetansk medisin i Norge er spesielt brukt ved kroniske sykdommer, som revmatiske sykdommer og sykdommer i luftveiene og fordøyelsessystemet, hvor vestlig medisin ikke har ført frem. Dette svarer til erfaringer fra andre vestlige land. Det er økende internasjonal interesse for tibetansk medisin. Den tibetanske farmakopé inneholder utvilsomt flere medisinske urter og sammensatte legemidler av stor interesse for verdensmedisinen. Ved fødselshjelp anvendes for eksempel et urtepreparat som stimulerer fødselsprosessen. Tibetanske leger er positivt innstilt til forskningsmessig samarbeid med vestlige leger og arbeider selv for å utvikle sin medisin til å møte de medisinske utfordringer i den moderne verden.

Fra Sveits markedsføres en tibetansk medisin Padma-28 (tallet 28 forteller at medisinen inneholder 28 forskjellige bestanddeler).

Referanser

Clifford T.: Tibetan Buddhist Medicine and Psychiatry. The Aquarian Press 1984.

Jankowski A., Drabik E., Szyszko, Z., Stasiewicz W. og Brzosko W.J.: Treatment with Padma. 28 of Children with Recurrent Infections of the Respiratory Tract. Clinic of Children's Infectious Disease, School of Medicine, Wroclaw, Poland og Department of Immunopathology, Institute of Infectious and Parasitic Diseases, Medical Academy, Warszaw, Poland.

Yeshi D.: Health through Balance - An Introduction to Tibetan Medicine. Snow Lion Publications 1986.

6.3.25 Trening, øvelser og teknikker

Noen alternativmedisinske metoder er mest en form for egentrening eller øvelser. Utvalget har valgt å kort beskrive noen eksempler på slike: Alexander-teknikken , autogen trening, Feldenkrais, qi gong og yoga.

6.3.25.1 Alexander-teknikken

Alexander-teknikken er først og fremst en treningsmetodikk for å bedre kroppsbruk hos friske mennesker. Utøvere av teknikken mener at den også har en betydelig terapeutisk verdi, både i forebyggende sammenheng og ved en rekke sykdomstilstander. Teknikken ble utviklet i slutten av forrige århundre av den australske skuespilleren F. M. Alexander. Metoden vektlegger forholdet mellom hodet, nakken og ryggen. Treningen foregår ved individuell instruksjon. I tillegg kan den som blir behandlet, utføre øvelser på egen hånd. Terapeuten styrer forsiktig hodet til eleven, slik at hodet oppnår den riktige holdningen på toppen av ryggsøylen. Dette gir mulighet til optimal ryggforlengelse og friere bevegelse i hele kroppen. Intensjonen med hver time er å få eleven til å bli bevisst på sin kropp og hvordan den brukes.

6.3.25.2 Autogen trening

Autogen trening er en egen teknikk til konsentrert avspenning som ble utviklet av den tyske legen J.H. Schultz i årene 1908-1912 på bakgrunn av observasjoner gjort av nevrologen Oscar Vogt ved århundreskiftet. Vogt oppdaget at enkelte forsøkspersoner var i stand til å sette seg selv i en tilstand av selvhypnose der de bevisst kunne innvirke på fysiologiske reaksjoner som reguleres av det autonome nervesystemet.

Autogen trening har lenge vært kjent i Norge og vært anvendt av enkelte leger. Autogen trening brukes i dag av idrettsutøvere i Europa og som en komplementær metode innen ulike medisinske terapier. Det er en metode pasienten selv følger opp etter instruksjon, og kan snarere klassifiseres som en selvsuggesjonsmetode enn en egentlig terapi.

6.3.25.3 Feldenkrais

Moshe Feldenkrais (1904-1984) utviklet en metode som er en læringsprosess. Han arbeidet direkte med sentralnervesystemet for å få frem nye, mer effektive, sunnere og mer behagelige bevegelsesmønstre. Ved å repetere små bevegelsessekvenser, blir det etablert nye nerveforbindelser mellom den motoriske hjernebarken og nervesystemet. Repetisjon er viktig. Ved å repetere bevegelsessekvensene blir de nye bevegelsene kjente og naturlige. Feldenkrais-metoden består av to deler: Funksjonell integrasjon utføres med kun en elev om gangen. Eleven ligger på en benk og læreren utfører bevegelsene på elevens passive kropp. Den andre delen er Awareness Through Movement, gruppeundervisning hvor læreren verbalt veileder deltakerne gjennom bevegelsessekvenser. Elevene er aktive deltakere med ansvar for sin egen kropp.

6.3.25.4 Qi gong (qigong)

Qi betyr «vitalkraft», «gong» er å utvikle eller styrke kraften. Metoden finnes i forskjellige utgaver fra «hard qigong» som utgjør en del av kinesisk kampsport til såkalt «medical qigong». Qi gong har ulike nivåer som medisinsk, religiøst og filosofisk. Målet med qi gong er å bringe kroppen i en tilstand av helhetlig balanse og selvregulering. Dette hevdes å kunne fremme helse, styrke immunsystemet og forebygge og kurere sykdom. Qi gong er således både en metode til selvutvikling og en metode til å behandle andre. En utøver som mottar andre til behandling, har ofte trent i mange år på å styrke sin egen kraft. I Norge benyttes qi gong mest i selvterapi, men enkelte terapeuter kombinerer metoden med akupunkturbehandling.

6.3.25.5 Tai chi (taijiquan, skyggeboksing)

Tai chi er en form for qi gong, bestående av rolige bevegelser. Tai chi ble brukt som selvforsvar, men er i nyere tid mest brukt for å bli bevisst og stimulere bevegelsen av «chi». Tai chi består av en serie øvelser. Metoden praktiseres i Kina av mange som en start på dagen. Tai chi skal øke vitalkraft og helse, forebygge sykdom og gi et lengre liv.

6.3.25.6 Yoga

Yoga kommer i hovedsak fra India og ordet betyr «forening» eller «helhet». Yogaens mangfold av teknikker integrerer kropp, sinn, energi og bevissthet. Den oppdeles tradisjonelt i fem grener som gjennom praktiske metoder kan gi visdom, innsikt, opplysning og uskyld. Det opprinnelige utgangspunktet for yogaen er altså det sunne menneske hvor de helbredende virkningene mer har vært sett på som sidevirkninger. Den terapeutiske bruken av yoga er derfor av relativt ny dato og har utviklet seg i ulike retninger i forskjellige deler av verden. Som helhetlig behandlingssytem inkluderer yogaen teknikker for avgiftning, fysisk trening, pusteteknikker og mentale teknikker som avspenning og meditasjon.

6.3.26 Unani

Unanimedisin bygger opprinnelig på klassisk gresk (hippokratisk) medisin og har kommet til India via Midt-Østen. Den er således knyttet til muslimsk kultur. Den bygger på tanker om å korrigere balansen mellom ulike kroppsvæsker. Bruk av planter og mineraler og massasje står sentralt i terapien. I India er det stort sett den muslimske delen av befolkningen som bruker unani (jf. punkt 4.4).

6.3.27 Vakuumterapi og kopping

Kopping er en metode som benytter undertrykk til å bedre sirkulasjonen i huden/muskulaturen og i kroppens indre organer der blodforsyningen er dårlig, for eksempel etter en skade. Dypvevsmassasje med vakuum er en moderne behandlingsform som er en videreutvikling av kopping.

Historikk

«Overflatevitenskap» (Surface Science) er en ny teori utviklet av de to russiske legene Mikhael Bazanov og Valerij Kuotcheruok. Denne teorien så dagens lys i 1985 da de arbeidet ved avdelingen for nukleærmedisinsk diagnose på sentralsykehuset i Novosibirsk, i daværende Sovjetunionen.

De to legene gjennomførte systematisk testing av alternativmedisinske teorier med skolemedisinsk diagnoseutstyr. De gjennomgikk systematisk teorien bak klassisk akupunktur, soneterapi, akupunktur, irisdiagnostikk, fotsoneterapi osv. for å finne sammenhenger. Etterhvert igangsatte de systematiske sammenlignende studier mellom termograf (varmekamera) og tradisjonelle skolemedisinske diagnosemetoder som røntgen, computertomografi (CT) og magnettomograf (MR). Termografi brukes i dag ved norske sykehus til blant annet brystundersøkelse og undersøkelse av leggsår.

Kopping har lang historie i forskjellige former for østlig medisinsk behandling. Teknikken stammer trolig fra Kina, men den har også vært i bruk lenge i Vesten.

Dyrehorn ble benyttet ved at man trykket dette mot huden og suget luften ut i andre enden av hornet.

Kopping ble ofte kombinert med klassisk akupunktur og massasje.

I 1992 ble det etablert en stiftelse med formål å få Bazanov og Kuotcheruok til Norge for å videreutvikle teorien og etablere et behandlingstilbud. Surface Science AS ble opprettet årsskiftet 1994-95, for å utvikle dette. Virksomheten i Norge har bestått i å videreutvikle teorien i praksis med utgangspunkt i datamodeller.

Beskrivelse av behandlingsformen

Moderne kopping utføres med sugeskåler av glass eller metall, eller en maskin som øver negativt trykk ved å pumpe.

Ved tradisjonell behandling med akupunktur, utføres det fortsatt kopping ved at man brenner visse urter eller bomull i koppen for å danne vakuum. Deretter plasseres koppen på huden. Koppene kan plasseres i varierende antall på kroppen, skuldre, nakke, langs ryggrad, bryst osv. Normalt får koppene sitte i ro i 5-10 min. avhengig av individuelt behov.

Kopping kan også brukes til å massere med, ved at en kopp beveges i et bestemt mønster over huden.

Behandlingen utføres av fysioterapeuter eller behandlere med tilsvarende utdanning. Også akupunktører og andre alternative terapeuter benytter kopping som selvstendig terapi eller som støtteterapi ved annen form for spesialmassasje og lymfedrenasje.

Hva terapien brukes for

Målet ved kopping og vakuumbehandling er å «åpne» lukkede, kalde områder, og eventuelt dempe aktiviteten i stressede varme områder. Selve behandlingen kan være ubehagelig eller til og med smertefull. Sugemerkene eller blodutredelsene kan være ømme i noen dager etter hver behandling. I og etter behandlingsperioder er det ikke uvanlig at pasientene får følelsesmessige reaksjoner. Enkelte pasienter blir trøtte etter behandling.

Behandlingen brukes blant annet ved muskel- og leddsmerter, nakkesleng, hodepine, migrene, dårlig blodsirkulasjon eller som støtteterapi ved annen form for behandling.

Pasienter med blødningsforstyrrelser, sukkersyke, kreft eller gravide behandles ikke. Man unngår også pasienter med alvorlige psykiske lidelser eller som er i psykisk ubalanse. Alvorlige hjertesyke og andre pasienter med dårlig allmenntilstand må vurderes av lege før behandling.

Forklaringsmåte

Ifølge Bazanov og Kuotcheruok teori gir menneskekroppens overflate, huden og ytre organer et bilde på tilstanden i kroppens indre. Forskjellige ytre soner har en korrelasjon til organer. Hudsoner som er kalde på termografi indikerer lav aktivitet i bestemte områder inne i kroppen, mens varme soner er tegn på det motsatte.

Teorien hevder at det er en sammenheng mellom sirkulasjonen i huden, regional muskulatur og de indre organer. Med utgangspunkt i de to russiske legenes modell, kan en terapeut studere termografibildet for å finne ut hva slags påvirkning pasienten trenger, og ikke minst hvor.

En termografiundersøkelse viser som sagt temperaturforskjeller i huden. De områdene som har lav temperatur (blå områder) er områder med dårlig blodsirkulasjon/lav aktivitet. Dette er ofte områder hvor pasienten har smerte eller plager.

Referanse

Bjartnes J.: Det geometriske mennesket.

6.3.28 Øreakupunktur og øremedisin

Disse metoder er basert på det forhold at hele organismen med dens forskjellige deler og funksjoner gjenspeiles i det ytre øret. Øreakupunktur er således en bioholografisk metode og i overensstemmelse med prinsippene for ECIWO-biologien (jf. kapittel 5).

Historikk

Hippokrates omtaler en metode til behandling av isjias ved punktur av ørets bakflate, og han nevner også i boken «Om forplantningen» at de gamle egyptere benyttet en slik øremetode som prevensjonsmetode: «De som var blitt skåret i øret, kunne fortsatt ha kjønnsomgang og ejakulere, men bare sæd i mindre mengder og ufruktbar.»

Spesielle former for ørebehandling har således åpenbart spilt en rolle i oldtidens medisin. Også i det gamle Kina ble øret tillagt særlig betydning i medisinen. Under Tang-dynastiet (600-800 e. Kr.) var det en skole med kinesiske akupunktører som anvendte ca. 30 forskjellige punkter i øret.

Den moderne utviklingen av øreakupunktur skyldes den franske legen Paul Nogier. I 1951 registrerte han at noen av hans pasienter som led av kroniske ryggsmerter, var blitt vesentlig bedre etter behandling med brenning i øret hos en kvinne som drev slik behandling som en del av folkemedisinen. Dette fikk ham til å begynne et nitid forskningsarbeide for å kartlegge sammenheng mellom soner/punkter i ørene og sykdommer i forskjellige deler av kroppen. I 1957 publiserte Nogier sine oppdagelser i et tysk tidsskrift for akupunktur. Derved ble øreakupunkturen også kjent i Kina. Kineserne satte i gang store masseundersøkelser som bekreftet Nogiers oppdagelse av øreakupunkturen. Øreakupunkturen har siden vært kjent som en del av kinesisk og internasjonal akupunktur som et «akupunkturens mikrosystem». Kineserne anerkjenner Nogiers oppdagelse, og han er blitt foreslått til Nobelprisen i medisin fra kinesisk hold.

I 1967 oppdaget Nogier at stimulering av et affisert punkt i øret gav et spesielt utslag i den arterielle puls som kan palperes ved håndleddet. Denne reaksjonen ga en ny mulighet til å bestemme aktuelle behandlingspunkter i øret på en mer individuell basis og åpnet for en rekke nye muligheter for diagnostikk og terapi. Nogier har valgt å kalle denne nye utviklingen for «øremedisin» eller aurikulomedisin, til forskjell fra øreakupunktur.

Beskrivelse av behandlingsformen

De affiserte punkter i ørene som gjenspeiler sykdom eller svakhet i korresponderende del av kroppen, bestemmes i øreakupunkturen først og fremst ved at de er ømfintlige for trykk og ved at de har minsket elektrisk hudmotstand. Man kan derfor benytte dels palpasjonsmetode, dels elektriske punktsøkere.

Punktene kan behandles med forskjellige typer fysiske stimuli: Med nåler som i akupunktur, med elektrisk stimulering av forskjellig art, med trykk eller massasje, med laser, eller endog med injeksjoner av medikamenter. I Kina benyttes meget en metode der man fester frø av en kinesisk urt på punktet og lar pasienten behandle dette selv med trykkmassasje. Man benytter også små nåler som blir stående i punktet gjennom lengre tid (såkalte «semipermanente nåler») for å oppnå en mer kontinuerlig behandling.

I øremedisinen er det utviklet en rekke andre metoder, blant annet bruk av fargefiltre, for mer subtil diagnostikk og terapi. Her er øret inndelt i forskjellig frekvenssoner, et forhold som utnyttes både diagnostisk og terapeutisk.

Hva terapiene brukes for

Øreakupunktur har et bredt indikasjonsområde idet det kan brukes som egenbehandling eller som støttebehandling ved de fleste typer somatisk sykdom.

En semipermanent nål i øret svarende til operasjonsstedet brukes for å redusere behovet for smertestillende medikamenter etter kirurgiske inngrep. I Kina anvendes øreakupunktur ved behandling av gallesten og nyresten.

Øreakupunktur er blitt meget brukt til avvenning av røkere. Av enda større interesse er anvendelsen i behandling av narkomane. Ved Lincoln Hospital i New York har psykiateren Michael Smith og hans team utviklet NADA-metoden til langtidsbehandling av narkomane der øreakupunktur inngår som en vesentlig del av behandlingsopplegget.

NADA-programmet er et poliklinisk opplegg over 3 måneder som i tillegg til øreakupunktur omfatter sosial- og psykologisk rådgivning, samt urinkontroller. NADA-programmet for behandling av narkomane har fått bred anvendelse i USA, og er anerkjent av rettsvesenet i flere stater som et alternativt opplegg for narkomane lovbrytere. Metoden er tatt opp av Uteseksjonen i Oslo som arrangerte et kurs i NADA-opplegget sommeren 1996, slik at metoden i dag praktiseres ved flere behandlingsinstitusjoner for narkomane i Norge.

Øremedisinen har et enda bredere indikasjonsområde enn øreakupunkturen. Det omfatter blant annet cerebrale funksjonsforstyrrelser og mere psykiske lidelser. En enkel metode med elektrisk behandling av ørepunkter har vært benyttet i behandlingen av dysleksi og anvendes i den franske skolehelsetjenesten.

Forklaringsmåte

Øreakupunkturen og øremedisinen er utviklet på grunnlag av klinisk forskning. Det er gjort en del forskning med tanke på å finne en nevrofysiologisk forklaring. Øret har en meget komplisert nerveforsyning der flere hjernenerver samt nerverøtter fra nakkehvirvlene er involvert og der det finnes mange fibre fra det autonome nervesystem. Det går kraftige nerveforbindelser til de sensoriske og retikulære kjernene i nervestammen og derfra videre til thalamus og hypotalamus i mellomhjernen. Professor Durinyan mener på dette grunnlag å kunne gi en nevrofysiologisk forklaring på øreakupunkturen og dens virkning på kretsløp, åndedrett, fordøyelsessystem og ikke minst det endokrine (indre sekresjon) system.

Øreakupunktur og lignende metoder, som neseakupunktur, øyeakupunktur, ankelakupunktur, oral akupunktur, Yamamotos nye skalleakupunktur, og hånd- og fotsoneterapi, tilhører de bioholografiske metodene. Disse metodene har fått et nytt teoretisk grunnlag gjennom ECIWO-biologien, og det er i dag rimelig å klassifisere øreakupunkturen og øremedisinen som ECIWO-metoder.

Øreakupunktur er en meget praktisk metode med et stort medisinsk anvendelsesområde. Den er basert på enkle prinsipper og metoden praktiseres i dag over hele verden, og er anerkjent av Verdens Helseorganisasjon som har arrangert møter for å komme frem til en felles internasjonal nomenklatur.

Referanser

König G. og Wancura I.: Einfürung in die chinesische Ohrakupunkur. Karl F. Haug Verlag 1973.

Nogier P. og Nogier R.: The Man in the Ear. Maisonneuve 1985.

Nogier P.: Treatise of Auricolotherapy. Maisonneuve.

Oleson T. D.: Auricolotherapy Manual - Chinese and Western Systems of Ear Acupuncture. Health Care Alternatives 1990.

Øverbye B. J. : Frisk uten piller - En innføring i øreakupunktur. Hjemmenes Forlag 1981.

6.4 Alternativmedisinske analysemetoder

Alternativmedisinere bruker mange undersøkelse- og analysemetoder for å stille diagnoser, differensiere mellom syndromer eller velge behandling. De aller fleste av disse metodene baserer seg på det holografiske prinsipp, at hele kroppen er avbildet i flere av dens deler (jf. kapittel 5). Alternativmedisinske analysemetoder er annerledes enn skolemedisinske diagnoseverktøy.

Eksempler på slike diagnostiske metoder er avlesing av tegn på tungen og beskrivelse av pulskvaliteter, og disse er blant de eldste metodene. I akupunktur skiller man for eksempel mellom ca. 30 ulike pulskvaliteter, 12 puls-posisjoner og flere puls-dybder. På tungen ser man etter endringer i farge, belegg og struktur. Tungediagnose brukes også i ayurveda, unani og i enkelte nyere terapiformer. Etter anamnesen brukes tunge og puls til å justere, korrigere eller bekrefte diagnosen.

Kinesiologer bruker muskeltesting, man måler musklenes styrke, til ikke bare å kartlegge musklene i kroppen, men også hvordan pasienten reagerer på ulike matvarer og andre miljøfaktorer.

Det er også utviklet en rekke apparater de siste årene som baserer seg på reaksjoner i det autonome nervesystemet, enten hos utøver eller pasient. Det dreier seg om hudfuktighet, elektrisk ledningsevne og små bevegelser i hånden. Ved å eksponere pasienten for forskjellige ampuller med forskjellige stoffer, registreres forandringer i disse faktorene. Metoden brukes til å finne hva man bør bruke i behandlingen og hva man bør unngå.

6.4.1 Eksempler på analysemetoder i alternativ medisin

  • Ansiktsanalyse er tolking av helsetilstand ved studie av hudens farger, linjer og rynker.

  • Auradiagnose er en visuell/taktil (berøringsmessig) vurdering av auraen for harmonisering av livsenergien.

  • Bioresonans er en metode for å kartlegge kroppens energifelt ved hjelp av bioelektriske metoder. I praksis sitter pasienten noen minutter ved et apparat med hender og føtter plassert mot en metallplate. Resultatet er en utskrift med kurver som viser forstyrrelser i energifeltet.

  • Håranalyse er å analysere organismens status ved hjelp av mineraler og tungmetaller i håret. Håranalyser eller mineralanalyser har vært mye brukt av terapueter som gir kostholdsveiledning. Håret sendes til Tyskland eller USA der det analyseres ved å brennes. Det avgitte fargespektret forteller hvilke mineraler det inneholder. Sammensetning og balansen av stoffene brukes til å sette mulige diagnoser og å gi kostholds/tilskuddsforslag.

  • Irisdiagnostikk er å tolke tilstanden til indre organer ved farger/mønstre i øynenes iris. Irisdiagnosen er en vestlig diagnoseform og har oppstått flere steder uavhengig av hverandre (Sverige, Ungarn og USA). Her er det også farge og form i regnbuehinnen som brukes til å avlese kroppens bindevev. I dag er irisdiagnose lite brukt i Norge, mens tyske leger og heilpraktikere bruker metoden i stor utstrekning.

  • Kinesiologibrukes også til å teste en rekke biologiske variabler fra sykdomstilstander til ernæringstilstand.

  • Kirlianfotografier diagnostisering ved hjelp av høyspenningsfotografering eller elektrografi, brukt som anamnese av auraen.

  • Lüschers fargetest er en psykologisk personlighetstest hvor man finner de fargene som passer ens personlighet ved bruk av 73 fargekort.

  • Mayr-diagnose brukes for å diagnostisere tilstanden i mage- og tarmkanalen, gjenspeilet i ansikt og buken, og normalisering av fordøyelsen gjennom spisetrening.

  • Mørkefeltmikroskopi er en mikroskopisk analyse av blodceller ved hjelp av et spesielt mikroskop for tidlig diagnose av kreft, hjerte- og karsykdom, allergier, forstyrrelser i tarmens bakterieflora m.v.

  • Penduleringer en test ved hjelp av loddsnor som «spørres» om symptomer, ernæringsbehov m. m., og rotasjonsretning angir hvorvidt hypotesen stemmer eller ikke, det vil si «ja» eller «nei».

  • Prognoser en kombinasjon av tradisjonell kinesisk medisin, romfartsteknologi og datateknikk i det som kalles komputerbasert elektropunktur diagnostikk.

  • Pulsdiagnoseer en teknikk utviklet i Østen for å tolke helsetilstanden til indre organer ved å kjenne på pulsen.

  • Radiestesier pendulering og bruk av ønskekvist for å finne påvirkning av geopatogene soner. Geopatiske soner er jordstråling fra vannårer, geologiske forkastninger osv. Metoden skal identifisere mangler og medisinvalg.

  • Radioni er en teknikk hvor man bruker pendel eller radioniapparater som måler endringer i hudfuktighet/hudmotstand, til å stille dignose.

  • Tannstrømmålinger måling av galvaniske spenninger i munnhulen for å bestemme eventuelt utskiftning av amalgam med komposittmaterialer, gullinnlegg m.v.

  • Tungediagnostikk er en kinesisk/orientalsk diagnoseteknikk hvor en bruker tungens utseende for å bestemme diagnose.

  • Urinanalysebrukes i tibetansk/orientalsk medisin. Metoden brukes for å vurdere urinens sammensetning, konsistens, lukt, farge m.v., som grunnlag for sykdomsdiagnose og terapi.

  • VEGA-test er også kalt vegetativ reflekstest, VRT. Testen måler elektrisk hudmotstand fra akupunkturpunkter for å finne livsenergiblokkeringer og riktig homøopatisk middel.

  • Øreakupunkturkan også brukes til å stille diagnose ved hjelp av trykk og/eller måling av elektrisk hudmotstand.

Sammenfatning

Det er viktig å understreke at de fleste alternativmedisinske analysemetodene ikke er tenkt brukt i stedet for en skolemedisinsk diagnose. Snarere har de en funksjon innen den terapiretning de springer ut fra, og brukes til å velge behandlingsplan. Når en akupunktør etter å ha tatt pulsen på en pasient sier at «noe er galt med leverenergien», betyr dette ikke at det er noe galt med organet leveren. Det er snarere en forstyrrelse i energikretsløpet i meridianen som er knyttet til leveren. Å sammenligne diagnosemetodene fra alternativ medisin og skolemedisin blir meningsløst, fordi det tankemessige utgangspunkt er så forskjellig.

Til toppen
Til dokumentets forside