Del 3
Forholdet til andre lover
31 Plan- og bygningsloven
31.1 Innledning
I dette kapitlet omtales forholdet til plan- og bygningsloven. Det foreslås enkelte endringer som ledd i regelharmonisering, og for å fremme intensjonene i lovforslaget. Det foreslås ingen systemendringer.
Under 31.2 behandles først spørsmålet om lovgrunnlaget for opprettelse av anleggseiendom, både som ledd i utforming av en tomtedelingsplan i vedtatt reguleringsplan, og i forhold til krav om tillatelse i enkeltsaker. Under 31.3 drøfter og foreslår utvalget en lovendring ut fra behovet for klare grenser som ledd i en byggesaksbehandling. Betydningen av plan- og bygningsloven § 96 om bortfall av tillatelser behandles i 31.4. Lovforslaget innebærer videre behov for visse justeringer av mer redaksjonell karakter i enkelte lovbestemmelser. Disse endringene er i hovedsak omtalt under merknadene til de aktuelle bestemmelsene. Utvalget har videre sett på forholdet mellom saksbehandlingssystemet i plan- og bygningsloven for byggesaker etter lovendringene som trådte i kraft 1. juli 1997 og det system som nå foreslås innført for matrikulære saker, men foreslår ingen endringer i plan- og bygningsloven direkte knyttet til dette forhold. Det vises til omtalen under 31.5.
Utvalget foreslår at det skal være plikt til å søke om tillatelse etter plan- og bygningsloven for å opprette ny grunneiendom, festegrunn og anleggseiendom, og for arealoverføring. § 93 bokstav h i plan- og bygningsloven foreslås endret i tråd med dette. Tidligere «delingstillatelse» tilsvarer lovforslagets «tillatelse til å opprette ny grunneiendom». Utvalget antar imidlertid at «delingstillatelse» fortsatt vil bli brukt i stor utstrekning om tillatelse til å opprette ny matrikkelenhet ved fradeling fra annen grunneiendom. «Delingstillatelse» vil da språklig sett dekke tillatelse til opprettelse av ny grunneiendom eller anleggseiendom.
31.2 Opprettelse av anleggseiendom
Anleggseiendom er foreslått som ny matrikkelenhet, jf. lovforslaget §§ 6 og 11. Denne matrikkelenheten er fysisk sett en bygning eller konstruksjon, som det er gitt tillatelse til etter plan- og bygningsloven. Bygningen eller konstruksjonen knytter seg til et nærmere bestemt volum under eller over bakken, eller et anlegg i sjø. Volumet utgjør eiendommen. Anleggseiendommen må være fast forbundet til grunnen. Det vises til den nærmere omtalen av betingelsene for hva som kan være en anleggseiendom under kapittel 10. Det er ikke hjemmel i gjeldende plan- og bygningslov for opprettelse av anleggseiendom.
Utvalget mener at opprettelse av ny anleggseiendom som egen matrikkelenhet, også bør være omfattet av kravet om tillatelse etter plan- og bygningsloven. Gjennom kravet om tillatelse ivaretas en vurdering av tiltaket i forhold til plan- og bygningslovgivningen, og utvalget legger til grunn at anleggseiendommer heller ikke bør stride mot lov, forskrift, vedtekt eller plan, jf. plan- og bygningsloven § 63.
Utvalget har vurdert om de spesielle vilkårene for å opprette anleggseiendom burde inntas i plan- og bygningsloven, men er kommet til at en slik bestemmelse like gjerne kan stå i matrikkelloven fordi de spesielle vilkårene er nært knyttet til matrikulære forhold. De spesielle vilkårene for å opprette anleggseiendom reguleres derfor i lovforslaget § 11. Utvalget legger til grunn at vilkårene for opprettelse av en anleggseiendom i medhold av lov om eiendomsregistrering, må være oppfylt før tillatelse kan gis etter plan- og bygningsloven § 93 bokstav h jf. § 63. Plan- og bygningsloven § 95 a nr. 2 angir for øvrig at igangsettingstillatelse ikke kan gis før eventuelle tillatelser fra andre myndigheter foreligger. Kommunen må følgelig påse at alle nødvendige samtykker foreligger før det gis igangsettingstillatelse.
31.3 Krav om oppmålingsforretning og sammenføying i saker etter plan- og bygningsloven
En målsetting i revisjonen er å sikre god samordning til reglene i plan- og bygningsloven. Etter utvalgets oppfatning er gjeldende delingslov samordnet til plan- og bygningsloven på en hensiktsmessig måte og legger vekt på at dette videreføres også i forhold til ny lov om eiendomsregistrering. Utvalget har vurdert om en enda tettere kobling kan bidra til bedre løsninger. Et forhold gjelder oppmålingsplikten. Utvalget mener det kan være et behov for å kunne kreve oppmålingsforretning som ledd i en byggesaksbehandling der tomtens geografiske avgrensning har avgjørende betydning.
Byggetomtens geografiske avgrensning er ofte relevant i forbindelse med plan- og byggesaksbehandling. Plan- og bygningsloven § 63 gir kommunen adgang til å påvirke tomtens form og størrelse i forbindelse med søknad om deling m.m. Kommunen kan kreve at søkeren legger fram et forslag til grenseforløp inntegnet på kart for å se hvordan delingen på en hensiktsmessig måte kan gå inn i en fremtidig utnytting av området, jf. plan- og bygningsloven § 94 nr. 1 tredje ledd. Kommunen skal nekte å godkjenne delinger som gjør at det dannes tomter som er mindre vel skikket til bebyggelse på grunn av sin størrelse eller form jf. plan- og bygningsloven § 63.
I praksis kan det oppstå tilfeller der et byggetiltak søkes oppført på tvers av eiendomsgrenser. Beregning av utnyttelsesgrad og avstand til nabogrense kan være vanskelig når eiendomsgrensene er uklare. Utvalget mener derfor at det er hensiktsmessig å innføre en hjemmel i plan- og bygningsloven som gir kommunen adgang til å kreve oppmålingsforretning som ledd i plan- og byggesaksbehandling av søknadspliktige tiltak etter plan- og bygningsloven § 93. Bestemmelsen bør knyttes til en konkret behovsvurdering. Det bør derfor ikke være slik at enhver byggesøknad (eller reguleringsforslag) skal kunne utløse et slikt krav fra kommunens side.
En regel som foreslått vil også styrke behandlingen av reguleringsforslag med hensyn til å trekke opp nøyaktige reguleringsgrenser. Mottar kommunen et privat reguleringsforslag, eller at de på eget initiativ tar et område opp til regulering, kan en hjemmel til å kreve at det blir avholdt oppmålingsforretning ivareta behovet for å fastsette reguleringsplanens geografiske avgrensning. Betingelsen bør imidlertid være at det bygg/tiltaket som skal gjennomføres i henhold til reguleringsforslaget, er søknadspliktig i henhold til oppregningen av tiltak i § 93 bokstavene a til j (se Besl. O. nr. 50 – 1994–95).
Et annet forhold utvalget har vurdert nærmere er kravet om sammenføying i gjeldende plan- og bygningsloven § 95 nr. 3 første ledd. Bestemmelsen tar sikte på at det i saker hvor eiendomsgrenser vil gå gjennom bygninger, kan være hensiktsmessig å kreve sammenføying av grunneiendommene som vilkår for byggetillatelsen. Etter gjeldende bestemmelse er det et vilkår for å kreve at eiendommene blir sammenføyd at eiendommene har samme eier . Etter utvalgets vurdering bør bestemmelsen utvides til å omfatte også tilfeller hvor de aktuelle eiendommer har forskjellige eiere . I et slikt tilfelle må det ordnes opp i eierforholdene før det gis byggetillatelse. Utvalget legger vekt på at hensynet til å ha klare rettsforhold for de arealene som et byggetiltak gjelder, tilsier at de berørte eiendommer kan kreves sammenføyd.
31.4 Plan- og bygningsloven § 96 om bortfall av tillatelse
Ved lovendringen i plan- og bygningsloven, som trådte i kraft 1. juli 1997, ble tidligere plan- og bygningsloven § 63 nr. 4 om bortfall av delingstillatelser erstattet av de generelle regler om bortfall av tillatelser etter plan- og bygningsloven § 96. Begrepet «tiltaket» i plan- og bygningsloven § 96 dekker dermed også delingssaker.
Når det er gitt en delingstillatelse etter plan- og bygningsloven, står rekvirenten fritt til å nyttegjøre seg tillatelsen, på samme måte som en tiltakshaver kan velge om han vil benytte en tillatelse til et byggetiltak. Men plan- og bygningsloven § 96 setter en frist på tre år for igangsettelse. Går tre-årsfristen ut, må det søkes på nytt. Av den tidligere bestemmelsen i plan- og bygningsloven § 63 nr. 4 fremgikk at dersom kartforretning ikke var rekvirert hos kommunens oppmålingsmyndighet senest tre år etter at delingstillatelse var gitt, falt tillatelsen bort. Utvalget antar at det ikke var meningen å foreta noen realitetsendring da plan- og bygningsloven ble endret, således at rekvirering av kartforretning fortsatt er skjæringstidspunktet for foreldelse av delingstillatelsen. Utvalget foreslår derfor en presisering i plan- og bygningsloven § 96, som uttrykkelig klargjør skjæringstidspunktet for bortfall av tillatelse til å opprette eiendom, mv. Regelen om bortfall foreslås knyttet til tidspunktet for fremsettelse av krav om matrikkelføring.
31.5 Samordning av systemet for saksbehandling av byggesaker og saker etter lov om eiendomsregistrering
Saker etter gjeldende delingslov er ikke knyttet opp mot de samme krav til søker og søknadsprosedyrer som for byggetiltak. I uttalelse fra Kommunal- og arbeidsdepartementet i brev av 26. november 1997, heter det at plan- og bygningsloven § 94 nr. 1 tredje ledd må anses som en særbestemmelse som går foran det generelle kravet om ansvarlig søker. Gjeldende rett er derfor fortsatt slik at personer regnet opp i delingsloven § 3–1 selv kan søke om deling. Videre regulerer delingsloven saksgang fra det tidspunkt delingstillatelsen foreligger. Således følger delingssakene et annet regelverk enn plan- og bygningslovens regler for gjennomføringen og sluttkontroll av byggetiltak.
Utvalget har vurdert spørsmålet om å innføre krav om at søknad om opprettelse av ny matrikkelenhet og arealoverføring bare skulle kunne fremmes av godkjent søker med ansvarsrett. Utvalget foreslår likevel ikke noen bestemmelse om dette, verken i plan- og bygningsloven eller i lov om eiendomsregistrering. Utvalget antar at behovet for slike regler, kan vurderes etter at det foreligger mer erfaring fra byggesaker. En legger også vekt på at mange matrikulære saker er oversiktlige og ikke krever profesjonell medvirkning i søknadsfasen. I visse kompliserte saker, som for eksempel opprettelse av anleggseiendom, kan det være mer aktuelt å stille kvalifikasjonskrav til søker. Landmåler ville i så fall typisk kunne være den profesjonen som også kan bistå de som skal søke om deling med å utforme delingssøknaden med tilhørende kartbilag, mv.
Det å stille nøyaktighets- og kvalifikasjonskrav til utforming av kartbilaget til delingssøknaden, vil føre til mer entydige delingstillatelser, noe som videre letter oppgaven med utstikking av de nye grensene i marka. Utvalget antar imidlertid at det i praksis vil skje en tilnærming til systemet for byggesaker ved at oppmålingsforretninger utføres med basis i en forhåndskonferanse eller rammetillatelse fra kommunen, og at den endelige godkjenningen knytter seg til en ferdig utført oppmålingsforretning.
Utvalget mener at plan- og bygningsloven og lov om eiendomsregistrering bør være samordnet både hva angår system og rollefordeling. Utvalgets forslag om å innføre et skille mellom myndighetsutøvelse og tjenesteproduksjon, jf. kapittel 14, er i tråd med plan- og bygningslovens system. Bestemmelsen i § 10 om innholdet i krav om matrikkelføring forsterker slektskapet til plan- og bygningsloven, som i forskrifter om saksbehandling og kontroll fastsetter tilsvarende krav til dokumentasjon når det gjelder byggesaker. Selv om det er noen forskjeller, vil matrikulære saker i det alt vesentlige følge opplegget for trinnvis saksbehandling i byggesaker.
31.6 Oppsummering
Utvalgets viktigste forslag til endringer i plan- og bygningsloven er:
§ 63 endres slik at vilkårene i § 63 for å opprette ny eiendom også gjelder for anleggseiendom.
§ 93 h justeres slik at det går fram at det også er søknadsplikt for å opprette anleggseiendom og for å foreta arealoverføring.
§ 95 nr. 3 endres slik at kommunen i større grad kan kreve sammenføying og klarlegging av grenser når det er nødvendig for et søknadspliktig tiltak eller for vedtak om reguleringsplan.
32 Eierseksjonsloven
32.1 Behovet for samordning
En eierseksjon er en sameieandel i bebygd eiendom tilknyttet enerett til bruk av en bruksenhet i bygningen. I lovforslaget er en eierseksjon en type matrikkelenhet, jf. § 6. Reglene for opprettelse av eierseksjoner fremgår av lov om eierseksjoner av 23. mai 1997 nr. 31.
Utvalget legger vekt på at opprettelsen av alle typer matrikkelenheter bør følge samme system, slik at man unngår avvikende ordninger. På denne bakgrunn har utvalget vurdert behovet for tilpasninger i forhold til gjeldende eierseksjonslov. Utvalget har videre vurdert om reglene for opprettelse av eierseksjoner bør tas inn i ny lov om eiendomsregistering, men har blitt stående ved at gjeldende system beholdes. Utvalget viser til at eierseksjonsloven nylig er revidert, og legger til grunn at spørsmålet om overføring av relevante bestemmelser fra eierseksjonsloven til matrikkelloven bør ses på i sammenheng med en fremtidig revisjon av eierseksjonsloven. I de følgende avsnitt behandler utvalget de enkelte punktene hvor tilpasninger av eierseksjonsloven er vurdert.
Utvalget har drøftet om det kunne være hensiktsmessig at det ved opprettelse av eierseksjoner ble holdt oppmålingsforretning for alle eierseksjoner. I dette ligger ikke noe krav om å måle opp den enkelte seksjon, men at landmåler utarbeider et kvalitetssikret datagrunnlag som grunnlag for kommunes behandling av begjæring om seksjonering, samt attesterer og innestår for at de lovbestemte vilkårene for å seksjonere er oppfylt. En slik ordning ville bragt systemet for seksjonering i samsvar med det som etter lovforslaget vil gjelde for grunneiendom, anleggseiendom og festegrunn, og lette kommunens saksbehandling av seksjoneringsbegjæringer. Utvalget har imidlertid ikke gått nærmere inn på dette, men mener at spørsmålet bør vurderes når det er etablert tilstrekkelig mange landmålerforetak. En slik ordning ville for øvrig være i tråd med gjeldende ordning i Danmark.
Utvalget har imidlertid gått nærmere inn på de tilfeller der ubebygd uteareal skal inngå som en del av bruksenheten, og hvor det blir fastsatt grenser på marka for den enkelte seksjon.
32.2 Etablering av eierseksjoner – opprettelsestidspunkt – arkivering
I proposisjonen til ny eierseksjonslov (Ot. prp. nr. 33 (1995–96), ble det foreslått at kommunen skulle forestå den formelle opprettelse av seksjoner. Kommunen skulle kontrollere at vilkårene var oppfylt, og forestå opprettelsen av eierseksjoner ved et seksjoneringsvedtak. Kommunen skulle deretter sørge for registrering i GAB og tinglysing. I det endelige lovvedtaket i Stortinget ble imidlertid opprettelsen av eierseksjoner knyttet til tinglysingen. Kommunen ble tillagt oppgaven med å kontrollere at vilkårene for seksjonering er til stede og gi tillatelse til seksjonering, mens det formelle ansvaret for opprettelsen ble lagt til tinglysingsdommeren. Etter ny eierseksjonslov anses en eierseksjon opprettet når den er tinglyst, jf. eierseksjonsloven § 5.
I lovforslaget bygger utvalget på at en matrikkelenhet skal anses opprettet ved innføring i matrikkelen. Utvalget viser til den nærmere omtalen av funksjonsdeling mellom grunnbok og matrikkel i kapittel 12.7. Etter utvalgets oppfatning bør registreringsprosedyren og tidspunktet for når en matrikkelenhet anses opprettet, gjelde likt for alle matrikkelenheter. Utvalget foreslår derfor at eierseksjonsloven § 5 utgår, i det bestemmelse om at matrikkelenhet er opprettet ved innføring i matrikkelen går fram av matrikkelloven § 6 annet ledd. Matrikkelføringen får blant annet den betydning at seksjonsnummer, seksjonens formål og sameiebrøk da blir låst, og ikke kan endres uten gjennom reseksjonering. Det skal dog her bemerkes at den faktiske opprettelse av en ny eiendom, herunder eierseksjoner, i praksis manifesterer seg i flere trinn. Først når enheten er innført i grunnboka kan den på ordinær måte omsettes og belånes med pant i seksjonen. Det kan også tenkes at det ved tinglysing oppdages mangler som medfører at matrikkelføringen må reverseres.
I lovforslaget er organiseringen av opplysningene om matrikkelenhetene i henholdsvis matrikkel og grunnbok et viktig punkt. Alle data om grenser, størrelse, adresse, form, beliggenhet m.m. registreres i matrikkelen. Måledata, kart og korrespondanse om etablering av eiendommen arkiveres i kommunen. Hjemmelshavers navn, personnummer og data om rettighetsforhold registreres i grunnboka, og tilhørende dokumenter arkiveres ved tinglysingskontoret. Ved fordeling av ansvar for arkivering av opplysninger og dokumenter er det lagt vekt stor vekt på tilgjengelighet for publikum.
Et liknende skille mellom tekniske og juridiske data bør etableres for eierseksjoner. Etter gjeldende eierseksjonslov ekspederes seksjoneringsbegjæringen med vedlegg, herunder tegningsmaterialet fra kommunen til tinglysingskontoret, hvor saksdokumentene deretter blir oppbevart. Som en følge av forslaget om endringer i eierseksjonsloven når det gjelder opprettelse av eierseksjoner, mener utvalget at saksdokumentene for seksjoner tilsvarende bør oppbevares i kommunen. Bestemmelsene i eierseksjoneringsloven § 11 om registrering og om tinglysing foreslås endret i tråd med dette.
Utvalget antar ellers at det vil være aktuelt å etablere seksjoner i anleggseiendommer, på samme måte som når det skjer i bygninger oppført på grunneiendom eller festegrunn. Det er ikke nødvendig å gi noen egen regel om dette i eierseksjonsloven.
32.3 Vilkår for seksjonering – enkelte punkter
32.3.1 Spørsmålet om strengere krav til sammenføying
Eierseksjonsloven § 6 inneholder de vilkår en eiendom må oppfylle for å kunne tillates seksjonert. Blant annet må den eiendom som seksjoneringen omfatter som hovedregel bare omfatte ett bruksnummer, jf. eierseksjoneringsloven § 6 tredje ledd. Kommunen kan likevel med samtykke fra tinglysingsdommeren i særlige tilfelle samtykke til at seksjoneringen omfatter mer enn ett bruksnummer, jf. eierseksjoneringsloven § 8 fjerde ledd. Utvalget har vurdert om unntaksbestemmelsen bør foreslås opphevet, men har blitt stående ved at adgangen kan beholdes. Utvalget legger til grunn at det bare i mer sjeldne tilfelle kan være aktuelt med unntak fra lovens hovedregel, for eksempel når nødvendig parkeringsareal sikres ved festekontrakt på naboeiendommen, mens boligdelen ligger på eget bruksnummer. Det er imidlertid en forutsetning at det enkelte bygg ikke føres opp over eiendomsgrense.
32.3.2 Krav om oppmålingsforretning for ubebygd uteareal
Nytt i eierseksjonsloven av 1997 er adgangen til å la en bruksenhet også omfatte såkalte tilleggsdeler , jf. eierseksjonsloven § 6 første ledd. Dette kan for eksempel være en balkong, terrasse, lofts og kjellerboder, og garasjer, men kan også være et ubebygd uteareal . Et slikt uteareal kan typisk være en del av hagen eller parkeringsplass. Dersom en bruksenhet skal tillegges et uteareal, stiller loven krav om at arealet inntegnes og klart angis på et situasjonskart som skal følge med begjæringen om seksjonering. De aktuelle arealene må videre enten kunne avgrenses av bygningsdeler eller som utmål fra slike inntegnet på situasjonskartet, eller dersom dette ikke er mulig, ved at det holdes kartforretning for grensene etter delingslovens regler. Eierseksjonsloven angir følgelig et to-sporet system for hvordan avgrensingen av utearealer til en bruksenhet skal skje.
Utvalget har vurdert om det er hensiktsmessig å videreføre et slikt to-sporet system. Utvalget viser til at lovforslaget sidestiller eierseksjoner som matrikkelenhet på linje med grunneiendom, anleggseiendom og festegrunn. Et viktig formål med reglene i matrikkelloven er å hindre at det oppstår tvist om eiendomsgrenser. Det legges derfor vekt på at utforme regler som på en betryggende måte ivaretar behovet for sikker dokumentasjon av eiendomsgrenser. Etter utvalgets vurdering bør matrikkellovens system brukes i alle tilfeller der ubebygd uteareal skal inngå som en del av seksjonene. Utvalget vil påpeke at grenser for ubebygd uteareal til eierseksjon ikke er eiendomsgrenser, men bruksrettsgrenser. Behovet for en klar og entydig stedfesting og kartlegging er imidlertid etter utvalgets vurdering det samme, fordi bruksrettsgrensene i det alt vesentlige har samme virkning som ordinære eiendomsgrenser.
Utvalget har også lagt vekt på at gjeldende regel i eierseksjonsloven § 9, om når det må holdes kartforretning, kan være vanskelig å praktisere fordi det vil være mange grensetilfeller. Utvalget foreslår derfor at det alltid skal holdes oppmålingsforretning for grenser for ubebygd grunn som skal inngå som en del av en seksjon.
I denne forbindelse må det understrekes at når det gjelder den tekniske gjennomføring av oppmålingsforretningen for slike grenser får det betydning om grensene kan fastlegges i forhold til bygningsdeler. Det er ikke nødvendig å foreta merking eller egen innmåling av grensepunkter når disse lar seg bestemme ved nøyaktig referanse til bygget. Det er da en forutsetning at bygget er så godt stedfestet at grensene kan legges inn på matrikkelkartet med samme nøyaktighet som andre eiendomsgrenser. Dersom det er tilfelle kan oppmålingsforretningen gjennomføres som en enkel og rimelig kontorforretning. Tilsvarende gjelder også for grenser for grunneiendommer eller festegrunner, når grensene kan stedfestes nøyaktig som utmål fra bygning. Oppmålingsforretningen får med andre ord samme faktiske innhold enten det gjelder eiendomsgrenser, grenser for festegrunn, eller grenser for ubebygd uteareal til eierseksjon.
Etter § 11 i eierseksjonsloven skal kommunen sørge for at nye seksjoner registreres i GAB før saken sendes til tinglysing. Denne ordningen foreslås videreført slik at seksjoner må føres inn i matrikkelen før de kan tinglyses med eget grunnboksblad. Oppmålingsforretning for ubebygd uteareal må dermed holdes før seksjonene føres inn i matrikkelen. Grensene for ubebygd uteareal til eierseksjoner skal fremgå av matrikkelkartet. Systemet med matrikkelføring før tinglysing gjelder også dersom seksjonene opprettes før bygget er oppført. I et slikt tilfelle kan seksjoner med ubebygd uteareal matrikkelføres etter regelen i § 8 tredje ledd, som åpner for innføring i matrikkelen uten at grensene er ferdig merket og innmålt. Oppmålingsforretningen avsluttes i så fall med endelig angivelse av grensene først når arealene er ferdig opparbeidet.
Eierseksjonen setter ikke forbud mot å seksjonere frittliggende boliger og hytter. Utvalget mener at det er uheldig dersom seksjonering med eksklusiv bruksrett til uteareal velges ene og alene fordi seksjonering er en billigere løsning enn å opprette grunneiendommer, når seksjonene ellers skal fungere som separate eiendommer. Det er en viss fare for at utbygger kan velge den billigste varianten, uten at de som senere kjøper seksjonene fullt ut er klar over konsekvensene av at de inngår i et sameie. Utvalget har vurdert å foreslå en regel om at kommunene burde kunne nekte seksjonering dersom oppdeling i grunneiendommer åpenbart er mer hensiktsmessig. Seksjonering av frittliggende enheter, eller enheter i rekkehus, burde bare skje når det er bevisst tilsiktet at enhetene skal inngå i et sameie. En tilsvarende regel er innført i Danmark. Utvalget har imidlertid kommet til at en ikke vil foreslå en slik regel nå. Forslaget om å harmonisere kravene til merking og innmåling av grenser vil antagelig bidra til at det i større grad gjøres rasjonelle valg mellom seksjonering og oppdeling i grunneiendommer.
32.4 Oppsummering
Utvalget foreslår følgende vesentlige endringer i lov om eierseksjoner:
§ 5 foreslås opphevet, og slik at eierseksjon regnes som opprettet når den er ført inn i matrikkelen, jf. § 6 i lov om eiendomsregistrering.
§ 9 foreslås endret slik at det skal holdes oppmålingsforretning i alle tilfeller når ubebygd uteareal skal inngå i en seksjon. Grensene skal registreres i matrikkelkartet. Innholdet i, og omfanget av oppmålingsforretningen vil imidlertid være avhengig av i hvilken grad grensene kan bestemmes ut fra bygningen.
§ 11 foreslås endret slik at tegningsmateriale og situasjonskart for eierseksjoner arkiveres i kommunen og ikke ved tinglysingskontoret.
33 Jordskifteloven
33.1 Innledning
Forholdet til Jordskifteverket er i sin helhet tatt opp i kapittel 18 om Jordskifteverkets arbeidsoppgaver når det gjelder eiendomsregistrering. I dette kapitlet ses det på hvilke endringer som må gjøres i jordskifteloven. Lovforslaget fører ikke til vesentlige endringer i jordskifteloven.
33.2 Deling av eiendom
Utvalget mener det er hensiktsmessig å videreføre Jordskifteverkets arbeidsoppgaver i forbindelse med deling av eiendom, både når det gjelder deling som selvstendig jordskiftesak etter jordskifteloven § 2 bokstav g, og deling av en eiendom som ligger under offentlig jordskifte i samsvar med jordskifteloven §§ 86–87. Som ledd i tilpasning til lovforslaget er det behov for mindre tekniske endringer i jordskifteloven §§ 86 og 87.
Utvalget foreslår at jordskifteloven § 86 skal lyde:
«På bruk som ligg under offentleg jordskifte, kan ingen andre enn jordskifteretten halde eigedomsdeling utan samtykke frå retten. Dei oppmålingsforretningane som offentleg jordskiftesak fører med seg, skal jordskifteretten alltid halde.»
Endringen er at «delingsforretningane» er byttet ut med «oppmålingsforretningane».
Utvalget foreslår at jordskifteloven § 87 skal lyde:
«For oppmålingsforretningar som jordskifteretten held etter § 86, gjeld reglane i lov om eiendomsregistrering på tilsvarande måte, så langt dei høver. For anke gjeld same reglane som for jordskifte. For føring i rettsboka og tinglysing gjeld reglane i § 22 siste ledd og § 24.»
«Delingsforretningar» er byttet ut med «oppmålingsforretningar». Dessuten er «lov 23. juni 1978 nr. 70 om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom» byttet ut med «lov om eiendomsregistrering». Når jordskifteretten holder oppmålingsforretning etter jordskifteloven § 86 skal det saksbehandlingsmessig og prosessuelt gå etter bestemmelsene i jordskifteloven. Henvisningen til matrikkelloven gjelder bare kravene for å få ført noe inn i matrikkelen. Endringen innebærer dog en realitetsendring, ettersom det stilles andre krav i den nye matrikkelloven til dokumentasjon som grunnlag for matrikkelføring.
33.3 Muligheten til å bringe uklare grenser etter delingsloven § 2–2 inn for jordskifteretten
Oppstår det under en kartforretning tvil eller tvist om en eksisterende grense og partene ikke klarer å komme til enighet, og bestyreren heller ikke fastsetter grenseforløpet ved voldgift, kan den som har rekvirert forretningen bringe grensefastsettelsen inn for jordskifteretten, jf. delingsloven § 2–2, tredje ledd. Dette betyr blant annet at det offentlige kan bringe tvister inn for jordskifteretten uten å ha grunnbokshjemmel til eiendommen, dersom myndighetene står som rekvirent av kartforretningen, jf. delingsloven § 2–1, tredje ledd.
Utvalget er kommet til at det ikke er hensiktsmessig å videreføre denne ordningen. Bestemmelsen i jordskifteloven § 88 sjette og syvende punktum om at:
«Grensegang kan også krevjast etter lov 23. juni 1978 nr. 70 om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom § 2–2 siste ledd. I slike høve kan jordskifteretten fastsette grenser for festa grunnareal når festetida er meir enn 10 år.»
foreslås derfor opphevet.
Syvende punktum i § 88 gir jordskifteretten anledning til å fastsette grenser for festerett der festetiden er over 10 år, dersom saken først er forsøkt løst gjennom kartforretning. Dette er den eneste muligheten til å få fastsatt grenser for tidsbegrenset festerett ved grensegang for jordskifteretten. Utvalget tilrår at slike saker bør kunne bringes direkte inn for jordskifteretten, også av festeren.
Utvalget foreslår derfor at jordskifteloven § 88 første og tredje punktum skal lyde (endringene er kursivert):
«Eigar kan krevje at jordskifteretten i særskild sak skal klarleggje, merkje og beskrive eigedomsgrenser, grenser for alltidvarande bruksrett og grenser for festa grunnareal når festetida er meir enn 10 år.
Når det gjeld grenser for alltidvarande bruksrett eller festerett , kan og rettighetshavar krevje grensegang.»
33.4 Sammenføying
Utvalget mener at jordskifteretten heller ikke i fremtiden skal gis en selvstendig hjemmel til å føye sammen bruk under jordskifte, jf. diskusjonen i kapittel 18.3.4. Ønsker derimot en av hjemmelshaverne sammenføying i forbindelse med jordskifte, skal jordskiftedommeren fortsatt gi den nødvendige attestasjon. Som ledd i tilpasning til lovforslaget er det behov for teknisk endring i jordskifteloven § 29.
Utvalget foreslår at jordskifteloven § 29 andre ledd skal lyde:
«I samband med jordskifte kan formannen i jordskifteretten gi slik attest som lov om eiendomsregistrering § 15 nemner .»
Endringen er at «lov 23. juni 1978 nr. 70 om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom § 4–3» er byttet ut med «lov om eiendomsregistrering § 15».
33.5 Registrering av jordsameier
Lovforslaget legger til grunn at registrering av jordsameier alternativt skal kunne gjøres som retts-utgreiing, jf. jordskifteloven § 2 bokstav h. Etter denne regelen har jordskifteretten hjemmel til å holde jordskifte for å «klarleggje og fastsette eigedoms- og bruksrettstilhøva i sameiger og i andre område der det er sambruk mellom eigedomar, når dette er nødvendig av omsyn til ein rasjonell bruk av området».
Utvalget har kommet til at det dessuten vil være hensiktsmessig med et tillegg som sidestiller «nødvendig for registrering av sameie» med «nødvendig for rasjonell bruk», dvs. at rettsutgreiing for jordsameier skal kunne kreves selv om det ikke er nødvendig av hensyn til en rasjonell bruk. Utvalget foreslår at jordskifteloven § 2 bokstav h skal lyde (endring kursivert):
«klarleggje og fastsette eigedoms- og bruksrettstilhøva i sameiger og i andre område der det er sambruk mellom eigedomar, når dette er nødvendig av omsyn til ein rasjonell bruk av området, eller for registrering av jordsameie .»
Landbruksdepartementet foreslår i Ot.prp. nr.57 (1997–98) om revisjon av jordskifteloven å flytte hjemmelen for rettsutgreiing til kapittel 11 om grensegang m.m., og foreslår en ny § 88 a i jordskifteloven der det heter: «Eigar eller innehavar av alltidvarande bruksrett kan krevje at jordskifteretten skal klarleggje og fastsette eigedoms- og bruksrettstilhøva i sameiger og i andre område der det er sambruk mellom eigedomar, når dette er nødvendig av omsyn til en rasjonell bruk av området». Forslaget til endring av § 2 bokstav h må derfor alternativt innarbeides i § 88 a.
I tillegg til at jordskifteretten skal kunne greie ut rettsforholdene i jordsameier som en egen jordskiftesak, mener utvalget at jordskifteretten også ellers skal sørge for at jordsameier i skiftefeltet blir registrert i matrikkelen, så sant saken innebærer at grensene og hjemmelsforholdene for jordsameiene blir tilstrekkelig klarlagt.
Utvalget foreslår følgende nytt femte ledd i jordskifteloven § 58:
«Alle jordsameiger som ligg i skiftefeltet, og som tidlegare ikkje er ført inn i matrikkelen, skal registreres i matrikkelen så sant jordskifteretten av omsyn til saka elles har klarlagt grensene og kven som har andel i sameiga. Med omsyn til klarleggjing av grenser og andeler gjeld krav som fastsett i lov om eigedomsregistrering.»
Forslaget innebærer at det er et krav om registrering av jordsameier, når grensene og hjemmelsforholdene i forbindelse med jordskiftet er tilstrekkelig klarlagt i henhold til kravene i matrikkelloven. Sakstypen avgjør dermed om jordskifteretten har plikt til å sørge for at jordsameier blir registrert i matrikkelen. Det vil for eksempel ikke stilles krav til registrering i en jordskiftesak om avløsning av en bruksrett på et jordsameie, der yttergrensene for sameiet ikke er tilstrekkelig klarlagt.
33.6 Jordskifteverkets rapporteringsrutiner til matrikkel- og tinglysingsmyndigheten
Etter lovforslaget kan ikke matrikkelføringen legges til Jordskifteverket. Det er kommunen som skal føre opplysninger inn i matrikkelen etter avholdt jordskiftesak i kommunen, jf. lovforslagets § 16 andre ledd.
Kvalitetskravene til opplysninger som skal inn i matrikkelen skjerpes, og det vil gjelde tilsvarende for informasjon fra Jordskifteverket. Dette reguleres i lovforslagets § 16 andre ledd. Så snart saken er rettskraftig skal rettsformannen gi melding i samsvar med lovforslagets § 10 bokstav d, dvs. at kart over grenser og grensemerker som saken gjelder, måledata og andre opplysninger som kreves for ajourføring av matrikkelen skal legges ved.
Lovforslaget innebærer at nye matrikkelenheter og arealoverføring, mv. ikke kan tinglyses før det er registrert i matrikkelen. Dette gjelder også ved jordskifte. Dersom det blir opprettet nye matrikkelenheter i forbindelse med et jordskifte, eller grenser og areal for eksisterende enheter blir endret, skal dette være ført inn i matrikkelen før utdraget av rettsboka blir sendt til tinglysing.
Etter at matrikkelfører har gjort nødvendige endringer i matrikkelen, er hovedregelen i matrikkelloven at det er kommunen som sender dokumentene videre til tinglysing. Dette foreslås imidlertid ikke ved jordskifte. Utvalget mener at rettsformannen i samsvar med gjeldende rett skal ta et rettkjent utdrag av rettsboka og få dette tinglyst. I motsetning til dagens praksis antar utvalget at det ikke er nødvendig å tinglyse grensebeskrivelser. Det bør imidlertid vurderes nærmere om det er tilfredsstillende at resultatet bare registreres i matrikkelen. Det bør heller ikke være nødvendig at kart oversendes til tinglysing, men at kopier av kartet arkiveres i kommunen.
Utvalget foreslår at jordskifteloven § 24 skal lyde (endringer er kursivert):
«Så snart råd er etter at saka er rettskraftig, skal rettsformannen ta eit rettkjent utdrag av rettsboka og få dette tinglyst. Alt av varig verdi skal takast med i utdraget. Dersom det er oppretta nye matrikkeleininger i saka må dette være ført inn i matrikkelen før utdraget vert sendt til tinglysing . Etter tinglysing skal ein av partane få utdraget saman med ein kopi av jordskiftekartet. Dette skal vere til bruk for dei alle.
Så snart saka er rettskraftig, skal rettsformannen gi melding til kommunen i samsvar med § 10 d i lov om eiendomsregistrering .
Når rettformannen finn grunn til det, kan melding i medhald av §§ 23 og 60, avgjerd etter § 62 siste ledd og om anna som gjeld rettshøva i skiftefeltet, tinglysast på dei eigedomane det gjeld. Det same gjeld når eit avslutta jordskifte ikkje trår i kraft på grunn av anke.»
33.7 Oppsummering
Når det gjelder endringer i jordskifteloven, er utvalgets viktigste forslag:
§ 2 bokstav h (alternativt § 88 a) endres slik at registrering av jordsameie kan være eget formål for rettsutgreiing.
§ 24 endres slik at jordskifteretten rapporterer til matrikkelen på linje med landmålere.
§ 58 endres slik at jordskifteretten skal registrere jordsameier i forbindelse med jordskiftesaker.
§ 88 endres slik at jordskifteretten kan fastsette grensen for festegrunnen etter krav fra grunneier eller fester.
34 Tinglysingsloven
Lov om eiendomsregistrering opprettholder funksjonsdelingen mellom matrikkelen og grunnboka.
Nye matrikkelenheter oppstår ved matrikulering. Kommunen påser at nødvendige opplysninger blir sendt til tinglysing, jf. lovforslaget § 23 første ledd. Nye enheter skal ikke føres inn i grunnboka før de er matrikulert.
I de tilfeller hvor tinglysingsloven forutsetter at en underskrift skal være bekreftet, kan bekreftelse gis av to myndige vitner. Alternativt kan underskriften bekreftes av personer som nevnt i forskrift om tinglysing ved bruk av EDB, fastsatt av Justis- og politidepartementet 3. november 1995, § 3, eksempelvis advokater, revisorer og autoriserte eiendomsmeglere. Utvalget foreslår at landmåler også gis slik kompetanse. Dette er imidlertid ikke til hinder for at partene isteden velger å bruke to myndige vitner.
Bestemmelsen om sammenføying av matrikkelenheter i lovforslaget § 15 er en videreføring av den ordning som følger av gjeldende delingslov. Dersom vilkårene for sammenføying er til stede, skal tinglysing skje, jf. lovforslaget § 15 siste ledd.
Arealoverføring skal etter lovforslaget tinglyses på såvel avgiver- som mottakereiendommmen. Nødvendige erklæringer om pantefrafall og eiendomsoverdragelse skal følge med til tinglysing, jf. lovforslaget § 10 bokstav l, og § 23 første ledd. Det skal svares dokumentavgift på vanlig måte, se kapittel 27. Tinglysing gir rettsvern for hvilken dag eiendomstransaksjonen er gjennomført (prioritet), men ikke for arealets størrelse.
Grensejustering skal bare føres i matrikkelen og ikke tinglyses, jf. lovforslaget § 23 første ledd som uttømmende regulerer hvilke begivenheter som utløser krav om tinglysing.
Det foreslås at dagens ordning hvor grunneiere selv kan friske opp eksisterende grense opprettholdes. Ordningen er nærmere beskrevet i kapittel 28. I dag har avtaler om slik privat grensegang i en viss utstrekning blitt tinglyst. Slike avtaler er blitt ansett for å falle inn under begrepet «anerkjenne» i tinglysingsloven § 12. Med utgangspunkt i at grenser skal gå fram av matrikkelen, og ikke av grunnboka, foreslås det at avtale om eksisterende grense skal anmerkes i matrikkelen før eventuell tinglysing, jf. lovforslaget § 40. Tinglysing skal følgelig ikke foretas uten at det foreligger påtegning fra kommunen. Det er vurdert om dette burde vært regulert i tinglysingsloven, men dette anses ikke nødvendig.
I kapittel 25 er registrering av jordsameie drøftet. Lovforslaget § 6 bokstav e hjemler at jordsameier kan føres inn i matrikkelen som egen matrikkelenhet. Det kan også opprettes eget grunnboksblad for jordsameie, men bare når eierforholdene er avklart. Det vil gjelde spesielle restriksjoner med hensyn til å tinglyse heftelser på grunnboksblad for jordsameiet. Normalt kan det ikke stiftes pant direkte i jordsameie, og jordsameie kan heller ikke avhendes særskilt. Det vil ikke gå fram av matrikkelnummeret at enheten er et jordsameie. For å sikre at det ikke skjer rettslige disposisjoner i strid med de spesielle forhold som gjelder for jordsameier, er det viktig at det går klart frem av både matrikkelen og grunnboka at enheten er et jordsameie.
§ 12 a i tinglysingsloven innebærer en sperre for å få tinglyst dokument som gir grunnbokshjemmel til ny eiendom uten at det er tinglyst målebrev for eiendommen. Heretter er det imidlertid behov for en sperre mot å få tinglyst dokument som gir grunnbokshjemmel før enheten er ført inn i matrikkelen. Det foreslås derfor at tinglysingsloven § 12 a første ledd, endrer ordlyd som følger:
«Dokument som gir grunnbokshjemmel til grunneiendom, festegrunn, anleggseiendom eller eierseksjon kan ikke tinglyses uten at enheten er innført i matrikkelen.»
Det foreslås også endring av lovhenvisning og terminologi i tinglysingsloven §§ 38a og § 38b.
Det foreslås at tinglysingsloven § 38a endrer ordlyd som følger:
«Når en eiendom som er matrikulert tilhører noen som ikke har grunnbokshjemmel, kan den som utøver eierrådigheten og som skriftlig erklærer å være eier, derved få grunnbokshjemmel dersom han sannsynliggjør at han, alene eller sammen med sin hjemmelsmann, har vært eier i minst 20 år.»
Det foreslås at tinglysingsloven § 38b endrer ordlyd som følger:
«Eiendom ervervet til veg- eller jernbaneformål som eies av stat, fylkeskommune eller kommune, kan vedkommende myndighet få grunnbokshjemmel til som eier når
a) vedkommende myndighet skriftlig er-klærer å være eier, og
b) enheten er registrert i matrikkelen, og kommunen erklærer at klagefristen etter lov om eiendomsregistrering er utløpt, eller klage er avgjort .
Finner tinglysingsdommeren at vilkårene er oppfylt, oppretter han grunnboksblad og tinglyser erklæringen etter bokstav a som hjemmelsdokument.
Departementet kan gi nærmere regler om erklæringen etter første ledd bokstav a.»
Tidligere bokstav c) i første ledd anser utvalget som unødvendig, og er derfor foreslått tatt ut.
I sum innebærer utvalgets forslag til endringer i tinglysingsloven ingen reelle materielle endringer, men kun en tilpassing av tinglysingsloven til matrikkelloven.
35 Personregisterloven
35.1 Innledning
Registrering og behandling av personopplysninger er underlagt restriksjoner etter personregisterloven av 9. juni 1978 nr. 48, samt i forskrift om personregistre av 21. des. 1979 nr. 22. Personregisterloven hjemler også opprettelsen av et sentralt kontrollorgan, Datatilsynet, jf. personregisterloven kapittel 2. Datatilsynets oppgave er å føre tilsyn med og ta stilling til konsesjonsspørsmål i forbindelse med opprettelse av personregistre.
Nedenfor er det lagt hovedvekt på å redegjøre for dagens rettstilstand. Matrikkelen bygger på GAB, uten vesentlige tillegg av informasjon som kan regnes som personopplysninger. GAB har vært i drift i over ti år, og det er i denne perioden ikke reist vesentlige eller mange spørsmål i tilknytning til personvern. Det har vært reist noen spørsmål om bruk av navn og adresser i GAB til direkte distribusjon av informasjon og reklame.
Utvalget ser ikke bort fra at systematisk registrering av stedfestet eiendomsinformasjon i en matrikkel, og muligheten for sammenstilling av data med data andre registre, kan ha betydning for personvernet. Dette er imidlertid et generelt spørsmål som ligger utenfor utvalgets mandat, og som utvalget ikke har gått nærmere inn på. Matrikkelen bygger nært på GAB, og utvalget mener derfor at det ikke vil være behov for materielle endringsforslag i tilknytning til personvern og personregisterloven. Det gjelder også i forhold til matrikkelen som kjerne i et samlet eiendomsinformasjons-system, hvor løsningen også bygger direkte på gjeldende ordninger for GAB og tilknyttede registre.
Imidlertid står forslaget om plikt til registrering av offentlige pålegg i matrikkelen i en særstilling. Dette er en type opplysning som etter omstendigheter vil være sensitiv og egnet til å karakterisere en person. Registrerings- og utleveringsadgangen for dette dataelementet vil måtte drøftes særskilt med Datatilsynet, i forbindelse med arbeidet med forskrifter til lov om eiendomsregistrering.
I 1995 vedtok EU et direktiv 95/46/EF «Om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger» («personverndirektivet»). Det lovforslag som følger av NOU 1997:19 om lov om behandling av personopplysninger har implementert nevnte direktiv fra EU. Det er derfor grunn til å omtale de viktigste prinsippene i forlaget til lov om behandling av personopplysninger, og betydningen av disse for lovforslaget.
35.2 GAB og forholdet til Datatilsynet
I henhold til personregisterloven § 1, er alle opplysninger som kan tilbakeføres til en identifiserbar person, personopplysninger. Dette gjelder også opplysninger som ikke direkte karakteriserer en konkret person, men som for eksempel karakteriserer en eiendom vedkommende eier. Dette betyr at også eiendomsopplysninger oppgitt sammen med eiendomsidentifikasjon er personopplysninger i personregisterlovens forstand. Det er for eksempel personopplysninger når et eiendomsregister inneholder opplysninger om at A eier eiendom C, og at denne er beheftet med pant av en viss størrelse.
Visse typer virksomheter er underlagt konsesjonsplikt etter personregisterloven kapittel 5-8, og omfatter blant annet kredittopplysningsvirksomhet, opinions- og markedsundersøkelser, og forskjellige typer adresseringsvirksomhet.
I dag trenger ikke lovhjemlede registre konsesjon. Både GAB og grunnboka er i henhold til personregisterloven § 41; «personregistre i organ for stat eller kommune som er opprettet ved egen lov». Forskrift til delingsloven av 28. april 1987 nr. 369, om føring av GAB, trer isteden for den ordinære konsesjonsplikten.
Utgangspunktet for konsesjonsfritak for registre som er hjemlet i særlov, er at Datatilsynet uttaler seg om innholdet i forskriften, for å ivareta personhensyn på samme måte som de ellers gjør i konsesjonsbehandling. Imidlertid er det i kapittel 3 i nevnte forskrift til delingsloven hjemlet en foreleggelsesordning for Datatilsynet i fall GAB skal samkjøres med andre registre.
Når GAB samkjøres med informasjon fra grunnboka, og dette distribueres på maskinlesbart medium, er dette i prinsippet i orden dersom utlevering faller inn under rammene av de forskrifter som gjelder for henholdsvis GAB og EDR. Derimot må det i utleveringsavtale med tredjemann tas forbehold om at det kan oppstå konsesjonsplikt for det register som oppstår når mottatt informasjon suppleres med annen informasjon.
Når det gjelder lokale kopier av GAB i kommunen («kommune-GAB»), har Statens kartverk søkt om og fått innvilget en rammekonsesjon. «Kommune-GAB» er en installasjon som gir utvidede muligheter for datatekniske applikasjoner og søkemuligheter i forhold til det ordinære GAB-system, som er hjemlet i forskriften. I dette tilfellet må kommunene søke Datatilsynet særskilt for de koplinger og anvendelsesområder som er særegne for vedkommende kommune. Med andre ord må det søkes særskilt om forhold som ligger utenfor rammekonsesjonen.
I dagens lov har alle rett til å få vite hva som er registrert om dem selv ved hjelp av elektroniske hjelpemidler, se personregisterloven § 7.
35.3 Forholdet til NOU 1997:19 «Et bedre personvern»
I juni 1997 ble NOU 1997: 19 «Et bedre personvern» med forslag til ny lov om behandling av personopplysninger overlevert Justisdepartementet. Forslaget er ment å erstatte lov av 9. juni 1978 nr. 48 om personregistre m.m. (personregisterloven). I utredningen fremmes det forslag om vesentlige endringer i tråd med EUs personverndirektiv. Blant annet foreslås det at dagens konsesjonsordning blir vesentlig omlagt, den enkeltes innsynsrett styrkes og en ny klageinstans foreslås opprettet.
Forslaget innebærer utvidede rettigheter for den enkelte, og det inneholder utvidede sperrer i forhold til behandling av sensitive opplysninger.
Som nevnt innledningsvis kan registrering av opplysninger om «offentlige pålegg» etter matrikkelloven reise spesielle spørsmål som må drøftes med Datatilsynet. Forslagets § 2 definerer sensitive opplysninger til blant annet å være:
Nr. 8, bokstav b; «at en person har vært mistenkt, siktet, tiltalt eller dømt for straffbare forhold».
Nr. 8, bokstav c; «helseforhold, herunder opplysninger om arveegenskaper og misbruk av rusmidler».
Rent umiddelbart kan nevnte forhold synes å ligge langt fra det som etter matrikkelloven er «offentlige pålegg». Likevel kan det i visse tilfeller tenkes at det kan oppstå konflikter. Pålegg i form av forelegg etter plan- og bygningsloven § 114 om at en ulovelig oppført bygning skal rives, er en opplysning om et «straffbart forhold», jf. bokstav b. Videre hvis kommunen i medhold av kommunehelseloven treffer vedtak om avvikling av en familiebarnehage som drives av eier av boligen, og årsaken er smittefarlige helseforhold, vil dette være et sensitivt forhold etter bokstav c.
Dette problemet kan løses ved at det i matrikkelen kun skal registreres en referanse til vedtaket om pålegg, herunder sak/arkivnummer og navn på den lov vedtaket er fattet i medhold av. Dette er tilstrekkelig «registerinformasjon», for en aktuell kjøper av en eiendom. Kjøperen skal i prinsippet kun gis en foranledning til å undersøke ting nærmere. Han skal være nødt til å oppsøke kommunen særskilt å be om å få se på den saken/vedtaket det er knyttet referanse til. Da vil kommunen selv, enten i medhold av offentlighetsloven eller vedkommende særlov ta eksplisitt stilling til om saken/vedtaket kan utleveres for gjennomsyn.
35.4 Oppsummering
Utvalget mener at innføring av matrikkelen ikke reiser vesentlig nye spørsmål om personvern i forhold til det som gjelder for GAB i dag. Utvalget forutsetter at Statens kartverk vil samarbeide nært med Datatilsynet under den videre utvikling av forskrifter til loven og matrikkelsystemet.
36 Andre lover
36.1 Behov for endringer i andre lover
Utvalget har undersøkt behovet for tekniske endringer i andre lover enn de som er særskilt omtalt i egne kapitler. Det er flere lover som har henvisning til delingsloven, eller til uttrykk og betegnelser som ikke lenger skal brukes..
Blant annet ved å søke i Lovdata har utvalget identifisert at det er behov for å oppdatere begrepsbruken i bestemmelser i følgende lover:
Lov om skjønn og ekspropriasjonssaker av 1. juni 1917 nr. 1, § 1, hvor det blant annet vises til skylddeling . Andre ledd i § 1 i skjønnsprosessloven kan gå ut.
Lov om avhending av fast eiendom av 3. juli 1992, nr. 93, hvor § 2-1 og § 2-6 har henvisning til kart- og delingsforretning .
Det kan ikke utelukkes at det også er behov for å endre begreper og henvisninger i noen flere lover enn de som er angitt ovenfor. Utvalget tilrår at det i forbindelse med utarbeidelse av lovproposisjon gjennomføres mer omfattende søk i Lovdata enn det utvalget har hatt anledning til.