NOU 1999: 25

Samboerne og samfunnet

Til innholdsfortegnelse

Del 2
Om samboere og samboerskap

5 Samboernes rettsstilling

Det var først på begynnelsen av 1970-tallet at myndighetene for alvor tok konsekvensen av at samliv utenfor ekteskap var etablert som en samlivsform som det burde gis lovregler for. I 1971 ble det nedsatt et utvalg som skulle vurdere endringer i ekteskapslovgivningen, men utvalget fikk også i mandat å vurdere om det burde gis lovregler for mer varige samlivsforhold utenfor ekteskap, se 4.1.

På 1970-tallet fikk vi et par endringer i lovgivningen av særlig interesse og betydning for samboere. Den såkalte konkubinatparagrafen, straffeloven § 379, ble opphevet i 1972 (se nærmere om dette i 8.3.1). Samme år kom de første særreglene om samboere i folketrygdloven. Ugifte mødre mistet retten til stønad fra folketrygden hvis de levde sammen med barnefaren. 1980-tallet var preget av at spørsmålet om samboeres rettsstilling var på den politiske dagsorden, uten at dette førte til store endringer. Gjennombrudd i lovgivningen av betydning for samboere kom først på 1990-tallet. Lov om husstandsfellesskap, en av de viktigste lovene for samboere på det privatrettslige området, ble vedtatt i 1991. Utover på 1990-tallet fikk vi ellers viktige endringer i trygde- og skattelovgivningen. Et hovedtrekk ved disse endringene var at formell ekteskapelig status ikke lenger skulle være avgjørende, det skulle i stedet legges vekt på faktisk samlivsstatus. Utviklingen på det offentligrettslige området har gått i retning av å likestille samboere med ektefeller, særlig hvis samboerne har felles barn.

I dette kapitlet blir det gitt en framstilling av hovedtrekkene i dagens rettsstilling for samboere. Det blir også gitt en oversikt over utviklingen i samboernes rettsstilling. I kapittel 8 er det redegjort for holdningene som ligger bak rettsutviklingen. Rettslige konsekvenser for barn av foreldrenes samlivsform blir behandlet i kapittel 10. Aktuelle reformer i lovgivningen blir vurdert i kapittel 12, der det også blir foreslått konkrete tilpasninger på forskjellige områder. For en mer detaljert framstilling av samboernes rettsstilling på de forskjellige områdene, sammenlignet med rettsstillingen for ektefeller, vises til vedlegg 1.

5.1 Generelt

Utgangspunktet i norsk rett er at samboere skal behandles som enslige hvis ikke annet er bestemt. På det offentligrettslige området har vi stadig fått flere regler der samboere er likestilt med ektefeller. Denne likestillingen gjelder både til gunst og ugunst for samboerne, sammenlignet med rettsstillingen for enslige.

Etablering og oppløsning av samboerskap skjer uformelt. Vi har ingen lov som setter vilkår for etablering eller oppløsning av samboerskap, eller regler om hvordan et samboerskap skal etableres eller oppløses. Derimot har vi en lov om husstandsfellesskap, som regulerer retten til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører. Husstandsfellesskapsloven gjelder ikke bare for samboere, men for alle voksne personer som har bodd sammen uten å være gift.

Det fins ingen generelle overordnede prinsipper i den lovgivningen som i dag gjelder for samboere. Rettsstillingen er dels regulert ved alminnelige regler hvor sivilstand og samlivsstatus er uten betydning, og dels ved særlige regler i forskjellige lover og forskrifter. Regelverket på de forskjellige områdene kan karakteriseres som et lappeteppe med mange små biter, uten fokus på helheten.

Hva som menes med samboere, varierer i de ulike reglene. Ofte er det stilt krav om at samboerne må ha levd sammen en viss tid for at reglene skal komme til anvendelse. I de tilfellene hvor samboere med felles barn er likestilt med ektefeller, er det som regel ikke stilt krav til samboerskapets varighet.

5.2 Nærmere om rettsutviklingen

Fram til 1970-tallet var rettsstillingen for samboere stort sett den samme som for to enslige, både på det offentligrettslige og det privatrettslige området.

På det offentligrettslige området fikk vi de første særreglene om samboere i folketrygdloven i 1972. Da ble det foretatt en innstramming i reglene om ytelser til ugifte mødre, slik at disse mistet retten til stønad hvis de levde sammen med barnefaren. For enslige mødre ble dermed den faktiske og ikke lenger formell samlivsstatus avgjørende for retten til stønad. For andre trygdemottakere var ekteskapelig status fortsatt avgjørende for retten til ytelser. Det hadde ingen betydning om stønadsmottakerne faktisk levde i samliv. I noen tilfeller var dette til gunst for samboere sammenlignet med ektefeller, i andre tilfeller til ugunst. Hvis for eksempel bare en av samboerne hadde rett til alders- eller uførepensjon, fikk ikke vedkommende ektefelletillegg. Hvis begge samboerne var stønadsberettiget, kom de derimot bedre ut enn ektefeller i samme situasjon. Begge samboerne fikk samme pensjon som enslige, mens det for ektefeller gjaldt regler om at pensjonen skulle være lavere enn for to enslige på grunn av stordriftsfordeler ved å leve sammen.

På forsikringsområdet fikk vi på 1970-tallet to viktige høyesterettsavgjørelser som dreide seg om samboerforhold. Lov om forsikringsavtaler av 1930 hadde en bestemmelse om at krav på erstatning kunne falle bort eller reduseres hvis forsikringstakeren selv eller ektefellen hadde framkalt forsikringstilfellet. I en Høyesterettsdom fra 1975 (jf Retstidende 1975 side 50) var saksforholdet at kvinnens hus, som var partenes felles bolig, hadde brent ned til grunnen fordi mannen hadde brukt brannfarlig lakk i nærheten av åpen ild. Partene hadde levd sammen i 20 år og hadde tre barn sammen. Høyesterett uttalte at samlivet mellom partene hadde vært av en slik varighet og fasthet at det i alt vesentlig innebar et like nært interessefellesskap som man vanligvis finner mellom ektefeller. Etter dette ble det enstemmig lagt til grunn at forsikringsutbetalingen skulle reduseres med 50 %.

I en dom fra 1977 (Retstidende 1977 side 278) hadde partene vært ringforlovet og bodd sammen i ca 2 år, da mannen satte fyr på huset for å utløse et forsikringsoppgjør. Partene hadde ikke barn. Her ble kvinnen tilkjent full erstatning. Høyesteretts flertall la til grunn at partene ikke hadde etablert et samliv som de anså for å være like fast og varig som det man vanligvis forbinder med ekteskapelig samliv. Det ble vist til at partene befant seg på et reelt ment forlovelsesstadium, og at de hadde og mente å ville ha, frihet til å flytte fra hverandre uten formaliteter. Mindretallet la på sin side til grunn at partenes samliv også i denne saken hadde vart så lenge og hatt en slik fasthet at de samme reglene som gjaldt for ektefeller, kom til anvendelse.

Under henvisning til disse dommene ble det gjort en endring i den nye loven om forsikringsavtaler av 1989. Det ble presisert at de aktuelle reglene i tillegg til forsikringstakerens ektefelle også skal gjelde for personer som sikrede lever sammen med i et fast etablert forhold.

På 1980-tallet fikk vi ellers enkelte spredte justeringer og endringer i lovgivningen på det offentligrettslige området. Det ble vedtatt flere lovregler som var tilpasset folks faktiske samlivsmønster, for eksempel i lov om fri rettshjelp og lov om utdanningsstøtte til elever og studenter, men det skjedde ikke store endringer av betydning for samboere i dette tiåret. De viktigste endringene i lovgivningen for samboere kom på 1990-tallet.

Lov om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører, ble vedtatt i 1991. Dette er den første loven som direkte regulerer privatrettslige forhold mellom samboere. Loven gjelder som nevnt ikke bare for samboere, men også for andre voksne personer som har bodd sammen uten å være gift. Den er nærmere omtalt i 5.4.2

I desember 1993 ble det vedtatt viktige endringer av betydning for samboere både i barnetrygdloven, folketrygdloven og skatteloven. I barnetrygdloven ble det foretatt en innstramming, slik at retten til utvidet barnetrygd ikke bare skal falle bort hvis den enslige forsørgeren gifter seg, men også ved stabile ekteskapslignende forhold. Dette ble avgrenset til å gjelde tilfeller hvor stønadsmottakeren lever i ekteskapslignende forhold i en felles husholdning og har levd slik i minst ett år (12 av de siste 18 månedene) eller har felles barn med samboeren.

Endringene i trygdeloven og skatteloven i 1993 skjedde for å oppnå likebehandling av samboende pensjonister og pensjonistektepar. Denne ordningen gjelder samboere med felles barn og samboere som tidligere har vært gift med hverandre. Disse ble trygde- og skattemessig likestilt med ektefeller, både til gunst og til ugunst.

Med virkning fra 1998 fikk vi en endring i folketrygdloven som er avgrenset til samboere som har levd sammen i ett år (12 av de siste 18 månedene). Endringen gikk ut på disse samboerne skal ha samme grunnpensjon som ektefeller og gjaldt således bare til ugunst for de som omfattes.

Vi har også fått en endring i folketrygdloven som skal tre i kraft 1. juli 1999. Denne endringen går ut på at retten til stønad som enslig forsørger skal falle bort for personer med særkullsbarn som har levd i et samboerforhold i minst 12 av de siste 18 månedene.

5.3 Variasjonene i regelverkets definisjon av samboere

I forskjellige lover og forskrifter er det stilt ulike krav for hvem som skal regnes som samboere. Kravene varierer ut fra hva slags rettigheter det dreier seg om og formålet med reglene. Det har særlig betydning om det gjelder regler som gir rettigheter, eller regler som fratar rettigheter eller fordeler som allerede er etablert. Enkelte hovedtrekk skiller seg ut, men alt i alt gir de forskjellige definisjonene et bilde av et lite harmonisert regelverk.

Et gjennomgående trekk på det offentligrettslige området er at samboere med felles barn er likestilt med ektefeller. Dette gjelder for trygde- og skattelovgivningen, ytelser fra Statens lånekasse for utdanning, forskjellige regulativ for offentlige tjenestemenn, regulativ for vernepliktige m m. Husstandsfellesskapsloven, en av de viktigste lovene for samboere på det privatrettslige området, har også skilt ut samboere med felles barn (eller som venter barn sammen) som en egen gruppe som omfattes av loven. I tillegg er samboere med felles barn i visse sammenhenger likestilt med ektefeller på forsikringsområdet og i forhold til forskjellige pensjonsordninger utenom folketrygden.

I de tilfellene hvor det gjelder særlige regler for samboere med felles barn, er det ikke stilt krav til samboerskapets varighet. Det samme gjelder for samboere som tidligere har vært gift med hverandre. I trygde- og skattelovgivningen er også denne gruppen samboere likestilt med ektefeller. Disse samboergruppene er lette å identifisere, kriteriene er enkle å praktisere og kontrollere.

For samboere uten felles barn er det som oftest stilt krav til samboerskapets varighet for at reglene på de forskjellige områdene skal komme til anvendelse. I regulativ for offentlige tjenestemenn om flyttegodtgjørelse m m er det stilt krav om at samboere må ha hatt felles bolig i minst 9 måneder for at de skal få forsørgertillegg. Det vanligste er imidlertid at det er stilt krav om at samboerskapet må ha vart i minst 2 år for at samboere uten felles barn skal få rettigheter eller ytelser fra det offentlige. Et slikt krav er for eksempel stilt i forskriften som regulerer arbeids- og oppholdstillatelse etter utlendingsloven, i hovedtariffavtalen for statsansatte og i forskrift om yrkesskadeforsikring. Det er også svært vanlig å finne et slik krav i avtalevilkårene for gruppelivsforsikring. Tilsvarende er det i husstandsfellesskapsloven stilt krav om at husstandsmedlemmene må ha bodd sammen i minst to år for å få rettigheter etter denne loven, hvis de ikke har, har hatt eller venter barn sammen.

Særlig strenge krav til samboerskapets varighet er stilt for at samboere kan omfattes av pensjonsordninger som nyter godt av gunstige skatteregler. Ifølge forskrift om individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven har gjenlevende samboer – i likhet med gjenlevende ektefelle – rett til etterlattepensjon som begunstiget. Forskriften har en egen definisjon av samboer, hvor ett av kravene er at samboerskapet har bestått uavbrutt i de fem siste årene før pensjonsavtalen ble inngått. Etter gjeldende regler er det ikke adgang til å inkludere samboer i skattefavoriserte private tjenestepensjonsordninger, men her har et offentlig utvalg foreslått nye regler, jf NOU 1998: 1 Utkast til lov om foretakspensjon. Dette utkastet har særlige regler om samboerpensjon, hvor det er stilt krav om at samboerforholdet må ha vart uavbrutt de siste fem årene før dødsfallet.

Et annet hovedtrekk er at det er tilstrekkelig at samboerskapet har vart i ett år for at rettigheter eller ytelser fra det offentlige skal falle bort eller bli redusert. Enslige forsørgere mister retten til utvidet barnetrygd og forskjellige ytelser etter folketrygdloven etter ett års samboerskap (12 av de siste 18 månedene). Etter folketrygdloven skal også grunnpensjonen reduseres til samme nivå som gjelder for ektefeller hvis et samboerskap har vart i ett år (12 av de siste 18 månedene).

På mange områder er det stilt krav om at partene må ha levd sammen i ekteskapsliknende forhold for at de skal bli behandlet på samme måte som ektefeller. Et slikt krav er stilt i barnetrygdloven, i Hovedtariffavtalen i staten, forskrift om yrkesskadeforsikring og enkelte bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven (§ 7–13) og aksjeloven (§§ 2–9a og 8–6). I tillegg er det stilt et slikt krav i regler som gjelder fritak for vitneplikt (tvistemålsloven § 207 og straffeprosessloven § 122) og i forslag til ny lov om pasientrettigheter. I enkelte tilfeller er det også presisert at det ikke må foreligge forhold som er til hinder for at lovlig ekteskap kan inngås. Et slikt krav er for eksempel stilt i forskrift om yrkesskadeforsikring og forskrift om individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven og gjelder som hovedregel etter utlendingsforskriften.

Et særlig spørsmål er om, og eventuelt hvordan, samboerskapet og de kriteriene som er stilt, skal dokumenteres. På noen områder gjelder det krav om at samboerskapet må dokumenteres ved at partene er registrert med samme adresse i folkeregisteret. Dette gjelder særlig hvis det dreier seg om krav på ytelser, eller regler hvor det er en fordel å bli behandlet som samboer i stedet for enslig. Et slikt krav gjelder etter hovedtariffavtalen og er ofte tatt inn i avtalevilkårene for forskjellige forsikringer. I forarbeidene til husstandsfellesskapsloven er det derimot presisert at det ikke kreves særskilt dokumentasjon, for eksempel i form av adressemelding til folkeregisteret, for å godtgjøre at det foreligger et husstandsfellesskap, og at det heller ikke kreves særlig registrering av husstandsfellesskapet for å oppnå rettsvirkninger etter loven. Samtidig er det presisert at dersom det er tvil om kravet til to års botid er oppfylt, vil en adressemelding til folkeregisteret være ett av flere momenter i en konkret bevisvurdering. Dette siste må også gjelde generelt i forhold til andre områder hvor det er stilt krav til samboerskapets varighet, uten at det er stilt særlig krav om at partene må være registrert med samme adresse i folkeregisteret.

Hvis det dreier seg om regler som fratar rettigheter eller fordeler som allerede er oppnådd, er det som regel tilstrekkelig at samboerskapet bekreftes ved egenerklæring. For mottakere av stønad som enslig forsørger etter folketrygdloven og mottakere av utvidet barnetrygd er det etablert årlige rutiner som går ut på at stønadsmottakerne må fylle ut egenerklæring om samlivsstatus.

5.4 Det økonomiske forholdet mellom samboere

5.4.1 Under samboerskapet

Det økonomiske forholdet mellom ektefeller er inngående regulert i ekteskapsloven, og det fins også regler i annen lovgivning. Det økonomiske forholdet mellom samboere er derimot som hovedregel ikke lovregulert. Samboere er derfor i langt større grad enn ektefeller avhengig av å inngå avtaler for å klargjøre det økonomiske forholdet seg imellom.

Ektefeller har i utgangspunktet felleseie. Særeie krever særskilt rettsgrunnlag. Samboere har ikke slikt felleseie. Hver av samboerne blir eier av det han eller hun erverver under samboerskapet og råder som han eller hun vil over dette. Hver enkelt samboer er også eneansvarlig for gjeld vedkommende tar opp under samboerskapet.

Men samboere kan bli sameiere i gjenstander de erverver sammen under samboerskapet dersom begge bidrar til anskaffelsen. Sameie reguleres av reglene i sameieloven. Tar samboerne opp gjeld sammen, blir begge ansvarlige for denne gjelden.

I ekteskapsloven § 31 er det slått fast at ved vurderingen av hvem som har ervervet eiendeler som har tjent til ektefellenes felles personlige bruk, som felles bolig og vanlig innbo, skal det legges vekt på en ektefelles arbeid i hjemmet. Tilsvarende prinsipp gjelder i følge rettspraksis for samboere.

Samboere har ingen økonomisk underholdsplikt for hverandre, og de har ingen rett til innsyn i hverandres økonomi.

Når det gjelder bolig, har borettslagsloven § 13 en regel om at ektefeller og andre som «i minst to år naturlig har utgjort en husstand» har rett til å eie en andel sammen. Styret i borettslag kan ikke nekte godkjenning av overdragelse av andel til andelseierens ektefelle eller slikt husstandsmedlem. Andre andelseiere kan ikke gjøre gjeldende forkjøpsrett ved slikt salg.

5.4.2 Ved brudd i samboerskapet

Det økonomiske oppgjøret ved brudd i samboerskap er i hovedsak ikke lovregulert. Dette står i skarp kontrast til det økonomiske oppgjøret ved separasjon og skilsmisse, som er inngående regulert i ekteskapsloven.

Ved brudd i samboerskap beholder hver av samboerne sine eiendeler og er fremdeles ansvarlig for sin gjeld. Et brudd innebærer derfor for så vidt ingen endring i det økonomiske forholdet mellom partene. Til sammenligning skal ektefellers felleseie som hovedregel likedeles ved separasjon og skilsmisse, og dette kan innebære en betydelig formuesoverføring mellom partene.

Ved brudd i samboerskap kan det likevel bli kompliserte økonomiske oppgjør Dette skyldes at det kan være vanskelig å finne ut hvem av samboerne som eier hva, og som dermed har rett til å beholde dette. Videre må det tas stilling til hvilke eiendeler som kan være sameie mellom samboerne, og hvor stor andel den enkelte eier. Disse vurderingene må gjøres helt konkret i den enkelte saken ved å vurdere hvem av partene som har ervervet hva, eventuelt hvor mye hver av partene har bidratt med ved ervervet (herunder ved arbeidsinnsats i hjemmet).

Husstandsfellesskapsloven har regler om at en samboer i spesielle tilfeller kan få rett til å overta felles bolig og innbo som helt eller delvis tilhørte den andre. Ved brudd i samboerskap kan en samboer få rett til å overta slike eiendeler når «sterke grunner» taler for det. Kravet er det samme som for en ektefelles rett til å overta slike gjenstander som er den andre ektefellens særeie. Husstandsfellesskapsloven gjelder bare rett til å overta eiendeler og regulerer ikke overføring av økonomiske verdier. Den som får rett til overta en eiendel, må som utgangspunkt betale markedsverdi for den. Som et alternativ til å overta boligen kan en samboer gis bruksrett til den annen ektefelles bolig. I så fall skal det betales markedsleie for boligen. En slik bruksrett til bolig kan være praktisk dersom en samboer skal ha daglig omsorg for samboernes barn, og det er ønskelig at barna blir boende i familiens hjem som er den andre samboerens eiendom.

Ekteskapsloven §§ 63 og 73 har regler om at en ektefelle i særlige tilfeller kan tilkjennes vederlag fra den andre ektefellen. Dette gjelder blant annet dersom en ektefelle har bidratt til å øke midler som er den andre ektefelles særeie, eller den andre ektefellen har brakt felleseiemidler til å øke verdien av midler som er vedkommendes særeie. For samboere er det ikke lovbestemte regler om vederlag ved deling av formuen. Men Høyesterett har åpnet for at vederlag kan tilkjennes også ved oppløsning av samboerforhold, jf. Retstidende 1984 side 497. Dette er gjort ut fra alminnelige berikelses– og restitusjonsprinsipper og rimelighetsbetraktninger, og uten at ekteskapslovens regler er brukt tilsvarende for samboere.

En tidligere samboer har ikke noe krav på underholdsbidrag fra den andre samboeren. For ekteskap er hovedregelen at underholdsplikten opphører ved separasjon eller skilsmisse, men en tidligere ektefelle kan tilkjennes bidrag dersom vedkommendes mulighet til å forsørge seg selv er blitt dårligere som følge av omsorgen for felles barn eller fordelingen av felles oppgaver under samlivet.

5.4.3 Ved den ene samboerens død

Når den ene samboeren dør, har gjenlevende samboer ingen lovbestemt arverett etter avdøde og heller ingen rett til å sitte i uskiftet bo. Gjenlevendes arverett er helt ut avhengig av om avdøde har skrevet testament til fordel for samboeren. Ektefeller har derimot lovbestemt arverett, herunder krav på en minstearv på 4 ganger grunnbeløpet i folketrygden, som går foran all annen arv. En ektefelle har dessuten rett til å sitte i uskiftet bo. Retten til å sitte i uskiftet bo er en svært viktig rettighet for gjenlevende, den betyr at skiftet utsettes, og at gjenlevende kan fortsette å bo i hjemmet med det innboet som var der mens avdøde levde.

Når en samboer dør, må det derfor foretas et økonomisk oppgjør for å finne ut hva gjenlevende eier, og som vedkommende derfor skal beholde, og hva avdøde eide og som skal fordeles mellom vedkommendes arvinger. For fordeling av eiendeler som var sameie, gjelder sameielovens regler.

Gjenlevendes rettigheter ved skiftet avhenger av avdødes testament. Dersom avdøde samboer har livsarvinger, har disse krav på to tredjedeler av avdødes formue som pliktdelsarv.

Dersom samboere ønsker å tilgodese hverandre uavhengig av hvem som dør først, kan de opprette et felles gjensidig testament. I et slikt testament kan det også fastsettes hva som skal skje med formuen når lengstlevende dør. Arveloven har enkelte særregler om tolking av ektefellers gjensidige testamenter, men det er antatt at disse ikke gjelder tilsvarende for samboere.

Gjenlevende samboer må betale arveavgift av arven fra førsteavdøde. Slik avgift beregnes etter de høyeste satsene. Gjenlevende ektefelle må derimot ikke betale avgift på arven etter førstavdøde ektefelle, se 5.12.2.

Også når samboerforholdet oppløses ved at en av samboerne dør, har husstandsfellesskapsloven særregler om fordeling av felles bolig og innbo som helt eller delvis tilhørte avdøde. I slike tilfeller er det tilstrekkelig at det foreligger «særlige grunner» for at gjenlevende skal få overta eiendelene. Dersom en samboer overtar bolig eller innbo, må vedkommende betale markedsverdi for dette.

En gjenlevende samboer kan ha rett til vederlag etter samme prinsipper som ved oppløsning av samboerskapet ved brudd. Slike vederlag er ikke lovfestet, i motsetning til hva som gjelder for ektefeller.

5.5 Det økonomiske forholdet til utenforstående

5.5.1 Rettsvern overfor godtroende tredjemann

Såkalte tredjemannskonflikter går som regel ut på at to personer har kolliderende rettigheter til en gjenstand. En gjenstand er for eksempel solgt til to personer eller av en som ikke er rette eier. Rettsvern overfor godtroende tredjemann stiftes på samme måte for samboere som for andre parter. Rettigheter i fast eiendom sikres ved tinglysing. For realregistrert løsøre sikres rettigheter ved registrering i vedkommende register. For annet løsøre sikres rettsvern ved overlevering.

Ved tinglysing må det betales tinglysingsavgift, og ved overføring av rettighet til fast eiendom også dokumentavgift. Dersom en samboer kjøper seg inn i den annens faste eiendom, og ønsker rettsvern for sin eiendomsrett, kan dette medføre betydelige kostnader til slike avgifter. Både ektefeller og samboere må betale tinglysingsavgift, men ektefeller er fritatt for dokumentavgift ved overføring av rettighet over fast eiendom, se 5.12.3.

5.5.2 Eierforhold ved kreditorforfølgning

Ved kreditorforfølgning kan kreditorene ta dekning i det debitor eier. En samboers kreditor kan dermed ikke ta utlegg i eiendeler som den andre samboeren eier.

I en del tilfeller kan det være tvilsomt hvem som eier ulike eiendeler. Loven har derfor regler om eiendeler som befinner seg hos skyldneren, men som påstås å tilhøre en annen. Særlig viktig er regelen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7–13 tredje ledd som gjelder felles bolig når skyldneren er gift eller «lever i ekteskapslignende forhold». Det kan tas utlegg i en ideell halvpart av felles bolig hvis den er ervervet under samlivet og et annet eierforhold ikke blir sannsynliggjort. Det at én av partene alene er registrert eller meldt som eier, er ikke i seg selv tilstrekkelig til å sannsynliggjøre partens enerett. I praksis er det lagt til grunn at et samboerforhold må være stabilt, og at samlivet må ha vart i to år før reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 7–13 tredje ledd kommer til anvendelse. Regelen sier intet om det reelle underliggende eiendomsforhold. Både kreditor og debitor kan få prøvet det underliggende forhold.

5.5.3 Omstøtelse av gaver m.m.

Ved kreditorforfølgning har kreditorene en viss rett til å omstøte gaver som debitor har gitt. At gaven blir omstøtt, innebærer at den kan kreves tilbakeført. Hovedregelen er at gaver gitt det siste året før konkurs eller tvangsakkord, kan omstøtes. Men det er strengere regler for gaver gitt til «skyldnerens ektefelle, ugift samboende eller forlovede». I slike tilfeller kan gaver som er gitt de siste to årene, omstøtes, og for større gaver gjelder en femårs regel, jf. dekningsloven § 5–2.

Tilsvarende regler gjelder for ekstraordinær betaling og sikkerhetsstillelse for eldre gjeld. Hvis handlingen er foretatt til fordel for skyldnerens ektefelle, samboer eller forlovede kan den omstøtes hvis den er gjennomført eller rettsvernet er brakt i orden i løpet av de siste to årene.

5.6 Forsikring

Lov om forsikringsavtaler skiller mellom to hovedtyper forsikring, skadeforsikring og personforsikring. Skadeforsikring gjelder materielle verdier, mens personforsikring er knyttet til en persons liv og helse.

Den klassiske forsikringsformen er individuell forsikring, som tegnes av en enkeltperson for vedkommende selv eller for en mindre krets av personer. Den sentrale forsikringsformen i dag er den kollektive. Denne kjennetegnes ved et trekantforhold der en forsikringstaker – gjerne en arbeidsgiver – tegner forsikring på vegne av andre, for eksempel arbeidstakerne.

5.6.1 Skadeforsikring

Ett av de spørsmålene som reiser seg i forhold til samboere og skadeforsikring er om en samboer anses som medforsikret. Etter forsikringsavtaleloven § 7–1 gjelder en forsikring til fordel for forsikringstakeren, ektefellen og «andre som er medlem av den faste husstand», hvis forsikringen ikke er tilknyttet næringsvirksomhet. I et etablert samboerforhold regnes samboeren som medlem av den faste husstand, men hvis vedkommende bare oppholder seg midlertidig i husstanden, er ikke kravet oppfylt. Loven stiller ikke bestemte krav til varighet, felles adresse eller annet for at en samboer skal anses som medforsikret, men det enkelte selskap kan stille slike krav i forsikringsavtalen. I forsikringsvilkårene blir det ofte bestemt at bare de som er registrert med samme adresse som forsikringstakeren, skal regnes som medlem av den faste husstand.

Et annet spørsmål er om en samboers handlinger eller unnlatelser kan få innvirkning på den andres rett til skadeserstatning, såkalt identifikasjon. Lovens kapittel 4 har regler som gir et selskap adgang til å sette ned erstatningen eller la erstatningen falle helt bort ved brudd på forutsetningene for selskapets ansvar. Dette kan for eksempel være aktuelt hvis forsikringstakeren holder opplysninger tilbake eller gir uriktige opplysninger. Lovens § 4–11 har en egen bestemmelse som regulerer spørsmålet om handlinger og unnlatelser fra «sikredes slektninger, hjelpere og andre lignende personer » kan få innvirkning på selskapets ansvar. Dette kalles identifikasjon. Spørsmålet om identifikasjon er særlig aktuelt i forhold til skade på bolig, privat fritidssted og innbo. Selskapet kan ved slike skader påberope seg identifikasjon når ektefeller som bor sammen, eller når en person som sikrede «lever sammen med i et fast etablert forhold», har handlet eller unnlatt å handle med den følge at det oppstår en skade som sikrede krever erstatning for. I forarbeidene til bestemmelsen er det pekt på at formuleringen ikke uten videre gir noen klar avgrensning av hvilke samboerforhold som omfattes, men at praksis etter den tidligere forsikringsavtaleloven skal være veiledende, jf de to høyesterettsdommene som er referert ovenfor i 5.2.

5.6.2 Livsforsikring

For samboere kan det særlig være aktuelt å sikre hverandre ved livsforsikring. Avtaler om livsforsikring kan i stor grad tilpasses individuelle behov. En forsikringstaker som har tegnet en livsforsikring på eget liv, bestemmer selv hvem som skal være begunstiget. Hvis forsikringstakeren ikke har satt inn noen som begunstiget, skal forsikringssummen tilfalle forsikringstakerens ektefelle, jf forsikringsavtaleloven § 15–1. Hvis avdøde ikke etterlater seg ektefelle, skal beløpet tilfalle avdødes arvinger etter lov eller testament. Av forarbeidene til bestemmelsen framgår det at lovgiveren vurderte om samboere skulle likestilles med ektefeller. Begrunnelsen for at dette ikke ble gjort, var et ønske om parallellitet til reglene om arverett.

Særlige spørsmål reiser seg hvis forsikringstakeren etterlater seg livsarvinger. Etter arvelovens bestemmelser har livsarvingene krav på å overta 2/3 av det forsikringstakeren etterlater seg. Forsikringstakeren kan gjennom oppnevnelse av begunstiget komme utenom pliktdelsreglene. Hvis forsikringstakeren ønsker at en samboer skal få utbetalt hele forsikringssummen, kan samboeren oppnevnes som begunstiget enten ved tegning av forsikringen eller senere ved skriftlig melding til selskapet. Det samme kan oppnås ved å oppnevne samboeren som begunstiget ved testament.

Etter lov om avgift på arv og visse gaver skal det betales avgift av utbetalinger etter dødsfall fra forsikringsselskap. Dette gjelder også samboere, uavhengig av om vedkommende mottar forsikringsbeløpet som begunstiget eller som arving etter et testament. En ektefelle er etter loven fritatt fra å betale arveavgift, jf nedenfor i pkt 5.12.

En samboer kan også tegne forsikring på den andre samboers liv, eventuelt kan begge tegne hver sin forsikring på den andres liv. Hvis ikke annet er avtalt, vil gjenlevende samboer ha krav på forsikringsbeløpet når den andre samboeren dør. I disse tilfellene skal det ikke betales arveavgift fordi gjenlevende samboer har krav på forsikringsbeløpet som forsikringstaker og ikke som begunstiget.

Et annet alternativ er at samboerne sikrer hverandre ved å tegne en livsforsikring som er knyttet til begges liv som en individuell forsikring på to liv. Hvis ikke annet er avtalt, skal forsikringsbeløpet også i slike tilfeller utbetales gjenlevende ved førstavdødes bortgang. Gjenlevende skal da bare betale arveavgift av halvparten av forsikringsutbetalingen. Finansdepartementet har lagt til grunn at halvparten av forsikringsutbetalingen stammer fra gjenlevendes innbetalinger og dermed skal anses som utbetaling av lengstlevendes andel av forsikringen.

Kollektive livsforsikringer

Forsikringsavtaleloven har særlige regler om kollektive forsikringer. Et stort antall arbeidstakere er forsikret ved gruppelivsforsikringer, som er en betegnelse som blir brukt om kollektive forsikringer med forsørgelsesformål.

Hvis arbeidsgiveren har tegnet en gruppelivsforsikring, kan det avtales mellom arbeidsgiver og de ansatte eller deres organisasjoner hvem som skal ha rett til forsikringssummen ved arbeidstakerens død.

I Hovedtariffavtalen i staten er det i fellesbestemmelsene (§ 2 nr 9) tatt inn en definisjon av samboer. Her er det stilt krav om at partene enten har levd sammen i ekteskapslignende forhold, og at det framgår av folkeregisteret at de har hatt samme bolig de to siste årene, eller at de har felles barn og felles bolig. Denne definisjonen er svært vanlig å finne i avtalevilkårene for gruppelivsforsikringer.

5.6.3 Yrkesskadeforsikring

Lov om yrkesskadeforsikring gjelder ved skader og sykdommer som påføres arbeidstakere i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden. Ytelsene etter denne loven supplerer folketrygdens ytelser. En arbeidsgiver har som utgangspunkt plikt til å tegne yrkesskadeforsikring. Etter forskriften som regulerer den standardiserte erstatningen, er ektefelle og samboer blant dem som har krav på erstatning ved dødsfall. Det er stilt flere krav for å bli regnet som samboer etter denne forskriften. For det første må vedkommende ha levd sammen med avdøde i ekteskapslignende forhold. I tillegg er det stilt krav om at de to enten hadde felles barn og felles bolig, eller at det av folkeregisterert framgår at de hadde hatt felles bolig de to siste årene.

Det er ikke noe krav for å få erstatning for tap av forsørger at avdøde faktisk forsørget samboer eller ektefellen, eller at disse i nær fremtid kunne regne med å bli forsørget. Erstatningens størrelse er den samme enten det er en ektefelle eller en gjenlevende samboer som har krav på erstatning.

5.7 Pensjonsordninger utenom folketrygden

Folketrygden er den viktigste pensjons- og trygdeordningen i Norge. I tillegg til folketrygden har vi offentlige tjenestepensjonsordninger og forskjellige private pensjonsordninger. De fleste supplerende pensjonsordningene gir rett til samme type pensjonsytelser som folketrygden; alderspensjon, etterlattepensjon, uførepensjon og barnepensjon.

Gjenlevende samboer har i motsetning til gjenlevende ektefelle ikke rett til etterlattepensjon etter de offentlige tjenestepensjonsordningene. Dette gjelder både i forhold til den ordningen Statens Pensjonskasse administrerer, og i forhold til pensjonsordninger for kommunalt eller fylkeskommunalt ansatte.

Når det gjelder de private pensjonsordningene, er det som utgangspunkt kontraktsfrihet. Skatteloven har imidlertid regler som gir gunstig skattemessig behandling, forutsatt at pensjonsordningene fyller nærmere bestemte krav. Skattereglene har en styrende effekt, slik at de private pensjonsordningene i praksis tilpasses de kravene som er fastsatt for å få skattefordeler.

Individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven

Skattelovens § 44 annet ledd nr 1 gir rett til fradrag i inntekten for premier som er innbetalt til individuelle pensjonsavtaler. Nærmere regler er gitt i forskrift av 25. september 1997. Etter denne forskriften har gjenlevende samboer – i likhet med gjenlevende ektefelle – krav på etterlattepensjon som begunstiget. Forskriften har en egen definisjon av samboer. Definisjonen omfatter for det første samboere med felles barn. For andre samboere gjelder det krav om at de må ha levd sammen i ekteskapslignende eller partnerskapslignende forhold, og det må godtgjøres at forholdet har bestått uavbrutt i de fem siste årene før inngåelsen av pensjonsavtalen. I tillegg er det stilt krav om at det ikke må foreligge forhold som er til hinder for at lovlig ekteskap eller registrert partnerskap kan inngås.

Private tjenestepensjoner etter skatteloven

Vi har også en forskrift om private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven, fastsatt 28. juni 1968. Etter denne forskriften kan det ikke ytes pensjon til gjenlevende samboer. Et offentlig oppnevnt utvalg har imidlertid foreslått nye regler for private tjenestepensjonsordninger, jf NOU 1998: 1 Utkast til lov om foretakspensjon. Her er det foreslått at pensjonsordningen kan omfatte «samboerpensjon». I lovutkastet er det gitt en definisjon av samboer som i hovedsak tilsvarer den som er gitt i forskriften om individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven. Kravet om at samboerskapet må ha vart i fem år gjelder imidlertid her tiden før dødsfallet.

5.8 Trygderettigheter

Trygdelovgivningen inneholder mange særregler for samboere. For å lette oversikten, kan vi skille mellom tre hovedkategorier.

Gruppe a: Samboere som har felles barn eller som tidligere har vært gift med hverandre. De behandles fullt ut som ektepar.

Gruppe b: Samboere som har bodd sammen ett år (12 av de siste 18 måneder). De kan være barnløse eller de kan ha særkullsbarn. Etter et års samboerskap får disse redusert retten til barnetrygd og grunnpensjon til det samme nivået som gjelder for ektepar. De mister også folketrygdens særlige ytelser til enslige forsørgere. For andre ytelser behandles de som enslige.

Gruppe c : Andre samboere behandles fullt ut som enslige i trygdelovgivningen. Det gjelder samboere som har bodd sammen mindre enn ett år og som dessuten ikke har barn sammen eller tidligere har vært gift med hverandre. Det gjelder også samboende pensjonister som hadde fått fastsatt sin pensjon før 1.1.1994. På grunn av en overgangsordning, ble disse ikke inkludert i gruppe a.

Når det skal avgrenses nærmere hvem som skal regnes som samboere, legger folketrygdloven avgjørende vekt på boforholdene. Dette følger av folketrygdloven § 1–5, som formelt bare gjelder avgrensning av gruppe a, men som må tillegges stor vekt også ved avgrensning av de andre gruppene. Her heter det at to personer som bor i samme hus, regnes som samboerpar selv om de bor i hver sin del av huset. Det kan imidlertid gjøres unntak «for personer som bor i hver sin boenhet i et hus med mer enn fire selvstendige og klart adskilte boenheter». Det går også fram av denne bestemmelsen at to personer som vanligvis har felles bolig, regnes som samboerpar selv om de midlertidig bor adskilt. Det kan gjelde for dem som avtjener verneplikt eller for personer som i perioder bor et annet sted på grunn av arbeid eller utdanning.

Alders- og uførepensjon

Alders- og uførepensjon består av flere elementer. Grunnpensjon ytes alle pensjonister og utmåles uten hensyn til tidligere inntekt. Tilleggspensjonen beregnes på grunnlag av inntekten som yrkesaktiv. Den som har tjent opp liten eller ingen tilleggspensjon, har rett til særtillegg. Grunnpensjon og særtillegg utgjør til sammen minstepensjonen.

Når alders- og uførepensjon skal utmåles, legges det i utgangspunktet vekt på mottakerens sivilstand. Begrunnelsen ligger i at når to personer har felles hushold, trenger de ikke dobbelt så stor inntekt som en person for å oppnå samme levestandard. Derfor har grunnpensjonen i folketrygden alltid vært lavere for ektepar enn for to enslige.

Grunnpensjonen for enslige er kr 45.370, mens den for pensjonistektepar utgjør 75 % av dette beløpet for hver. Særtillegget for enslige og for gifte pensjonister med minstepensjon, er kr 35.990. Etter satsene ved inngangen til 1999 innebærer dette at minstepensjonen til en enslig er kr 81.360, mens den for pensjonistektepar der begge er minstepensjonister er kr 70.020 for hver. Har den ene pensjonisten høyere pensjon fra folketrygden enn dette, reduseres den andre pensjonistens særtillegg slik at minstepensjonen da blir kr 67.608.

Samboere i gruppe a ble likestilt med gifte pensjonister fra 1994 og samboere i gruppe b fra 1998 . I praksis er det derfor bare pensjonister som har vært samboere mindre enn ett år som har mer fordelaktig beregning av grunnytelsene i folketrygden enn ektepar.

Tilleggspensjon til alders- og uførepensjonister beregnes som hovedregel på grunnlag av den enkelte pensjonists egen arbeidsinntekt, og slik pensjon påvirkes ikke av sivilstatus. Men for alders- og uførepensjonister som har mistet sin ektefelle, gjelder en særregel. De kan få tilleggspensjon som tilsvarer 55 % av summen av egen tilleggspensjon og ektefellens tilleggspensjon. En enke som har vært hjemmearbeidende hele livet, vil således få rett til 55 % av ektefellens tilleggspensjon. Denne «etterlattefordelen» vil også gjelde for samboere i gruppe a, men ikke for andre samboere.

En pensjonist som forsørger ektefelle, har på visse vilkår rett til ektefelletillegg på 50 % av grunnpensjonen. Slikt tillegg ytes også til samboere i gruppe a, men ikke til andre samboere.

Etterlattepensjon

Pensjon til gjenlevende ektefelle består av de samme elementene som alderspensjon, og full minstepensjon til en etterlatt er den samme som minstepensjon til en enslig alderspensjonist. Tilleggspensjonen tilsvarer 55 % av den tilleggspensjon ektefellen får eller ville fått som pensjonist. Etterlattepensjonen er inntektsprøvd slik at den blir redusert hvis den etterlatte har, eller kan forventes å få, arbeidsinntekt.

Rett til etterlattepensjon har samboere i gruppe a på samme måte som gifte. Andre samboere har ikke slik rett.

Etterlattepensjonen faller bort hvis den etterlatte inngår nytt ekteskap eller blir samboer i gruppe a. Det kan ha en viss praktisk betydning at yngre etterlatte får barn med sin nye samboer, men de fleste er over den alderen da dette er aktuelt. Og at enker eller enkemenn etter dødsfallet blir samboer med en de tidligere har vært gift med, hører til de rene unntakstilfelle. Samboere i gruppe b beholder sin etterlattepensjon. Den dominerende regel er derfor at etterlattepensjonister mister pensjonen hvis de gifter seg, men beholder den hvis de velger samboerskap. Men fra 1999 er det innført en ny regel som innebærer at grunnpensjonen blir redusert til 75 % når de har vært samboere med en annen pensjonist ett år. Her utmåles altså grunnpensjonen på samme måte for disse parene som for alderspensjonister og uførepensjonister som bor sammen. Tilleggspensjonen berøres ikke.

Enslige forsørgere

Ugifte, skilte og separerte foreldre har på visse vilkår rett til stønad fra folketrygden til eget livsopphold (overgangsstønad) og til barnetilsyn. Full overgangsstønad utgjør kr 83.935 per år. Den reduseres dersom mottakeren har arbeidsinntekter over et visst nivå.

Overgangsstønad kan som hovedregel gis i til sammen tre år. Dersom forsørgeren er under «nødvendig utdanning», kan stønadsperioden utvides til fem år. Disse årene må tas ut før barnet fyller åtte år.

Det er et vilkår for retten til slik stønad at mottakeren skal være alene om den daglige omsorgen for barnet. Det innebærer at stønadsmottakeren skal ha klart mer av omsorgen for barnet enn den andre av foreldrene.

I tillegg er det et vilkår at den som mottar stønad ikke er samboer i gruppe a. Samboere med felles barn behandles altså også her som gifte.

Tidligere har det vært slik at en enslig forsørger som flytter sammen med en de ikke har barn med, beholder retten til overgangsstønad m.v. fra folketrygden. Denne regelen endret Stortinget under budsjettbehandlingen høsten 1998. Fra 1. juli 1999 behandles de som samboere i gruppe b. Det innebærer at de mister stønaden når de har bodd sammen ett år.

Barnetrygd

Forsørgere med barn under 16 år har rett til barnetrygd. Denne ytelsen graderes etter antall barn, barnets alder (småbarnstillegg) og bosted («finnmarkstillegg»). Den som er alene om omsorgen for barn, har rett til trygd for ett barn mer enn det faktiske barnetallet. Den som har ett barn, får etter grunnsatsen en barnetrygd på kr 11.112 i 1999, men hvis vedkommende er enslig forsørger, gis et tillegg som for et ekstra barn. Retten til utvidet barnetrygd faller bort dersom forsørgeren inngår ekteskap eller blir samboer i gruppe a eller b. En enslig mor som blir samboer med en mann hun ikke har barn med, får altså stoppet tillegget til barnetrygden etter ett år.

Oppsummering

Trygdelovgivningen er gradvis blitt endret fra ensidig å bygge på formell ekteskapelig status til også å bygge på faktiske samlivsforhold. Det har skjedd ved at samboere i økende grad behandles som om de var gifte og i mindre grad som enslige. Ulike kategorier samboere har imidlertid forskjellige rettigheter. Samboere som har felles barn, eller som tidligere har vært gift med hverandre, behandles som ektepar både i de situasjoner der dette gir økonomiske fordeler og der de taper på det økonomisk. Samboere som har bodd sammen ett år, er nå underlagt de samme begrensninger i retten til barnetrygd, stønad til enslige forsørgere og grunnpensjon som ektepar. Men de har ikke rett til de samme trygdeytelsene som ektepar der disse kommer bedre ut enn enslige. Samboere som ikke har felles barn, og som har bodd sammen mindre enn ett år, behandles fullt ut som enslige i trygdelovgivningen.

5.9 Sosialhjelp

5.9.1 Økonomisk stønad

Etter lov om sosiale tjenester § 5–1 skal økonomisk stønad gis til dem som ikke kan sørge for sitt livsopphold ved arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter. Behovet for hjelp skal vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Loven har ikke egne bestemmelser om hvordan samboere skal behandles, men dette er kommentert i forarbeidene til loven og i rundskriv fra Sosial- og helsedepartementet.

Utgangspunktet er at samboere har en selvstendig rett til økonomisk sosialhjelp og skal vurderes hver for seg når de søker om dette, mens ektefeller skal vurderes samlet. I lovens forarbeider og i rundskriv fra departementet er det påpekt at samboere ikke har rettslig underholdsplikt overfor hverandre, og at en søknad fra den ene ikke kan avslås med den begrunnelse at den andre bør underholde vedkommende.

Når stønaden utmåles, blir det normalt lagt til grunn at hver av samboerne skal dekke sin del av fellesutgiftene. Det skal tas hensyn til faktiske økonomiske fordeler ved felles husholdning, for eksempel reduserte utgifter til husleie, strøm, telefon mm. Stønaden skal også reduseres i den utstrekning søkeren faktisk blir underholdt av samboeren, forutsatt at underholdet skjer frivillig. I departementets retningslinjer er det uttalt at dersom samboerne søker om sosialhjelp i fellesskap, og ingen av dem har fast inntekt, kan det legges til grunn at det foreligger et faktisk økonomisk fellesskap, og hjelpen kan utmåles som for ektepar.

Undersøkelser har påvist stor variasjon i kommunenes praksis både ved tildeling og utmåling av økonomisk stønad.

5.9.2 Sosiale tjenester

De som ikke kan ta omsorg for seg selv, eller som er helt avhengig av praktisk eller personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål, har krav på hjelp fra kommunen etter bestemmelser i sosialtjenesteloven kapittel 4. Også her skal behovet for hjelp vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Verken samboere eller ektefeller har noen omsorgsplikt for hverandre etter loven. Dette innebærer at samboere og ektefeller som utgangspunkt har samme krav på sosiale tjenester som enslige. Sosialtjenesten kan imidlertid innen rimelige grenser velge hjelpeformen i det enkelte tilfellet.

5.9.3 Vederlag for sosiale tjenester, hjemmesykepleie og opphold i institusjon m v

Med hjemmel i sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven er det gitt en forskrift om vederlag for sosiale tjenester, hjemmesykepleie og opphold i institusjon. Stortinget har bestemt at det ikke skal kreves vederlag for hjemmesykepleie etter kommunehelsetjenesteloven og for praktisk bistand og opplæring til «personlig stell og egenomsorg» etter sosialtjenesteloven.

Inntektsgrunnlaget er husstandens samlede inntekt før særfradrag. Samboere som lever sammen i ekteskapslignende forhold, er likestilt med ektefeller. Det vil si at en samboers inntekt skal tas med når egenbetalingen blir fastsatt.

Det er gitt en egen forskrift om vederlag for opphold i aldershjem og sykehjem. Samboere er ikke nevnt i forskriften, men Helsetilsynet har uttalt at samboere som er likestilt med ektefeller etter folketrygdloven bør behandles likt med ektefeller i forhold til denne forskriften.

5.10 Offentlige låne- og tilskuddsordninger

5.10.1 Støtte fra Statens lånekasse for utdanning

Utdanningsstøtte fra Statens lånekasse kan gis både som stipend og lån. Ved tildeling av støtte tas det hensyn til søkerens og ektefellens inntekt og formue. Samboere som har felles barn, behandles på samme måte som gifte fra og med det semesteret de får barn. Samboere uten felles barn behandles alltid som enslige.

Forsørgertillegg og fradrag for formue

Det kan gis forsørgertillegg for barn, for ektefellen og for en likestilt samboer. Det gis ikke forsørgertillegg for samboeren når paret ikke har fellesbarn. Satsene for forsørgertillegg for barn er de samme for gifte og enslige. Det vil si at det er uten betydning for dette forsørgertillegget om samboere har fellesbarn eller særkullsbarn. Forsørgertillegget avkortes når ektefellen eller en likestilt samboer har en bruttoinntekt over et visst nivå. Samboere uten felles barn er i denne sammenheng bedre stilt.

Formue kan føre til at støttebeløpet blir redusert. For ektefeller og likestilte samboere gjelder det et fribeløp for formue som er nesten dobbelt så høyt som for enslige, og fradraget for overskytende formue er halvparten så stort som for enslige. Siden det stort sett er yngre mennesker med liten eller ingen formue som får støtte til utdanning, er det grunn til å tro at disse reglene har liten betydning. Dersom paret har formue, er ikke ektefeller og likestilte samboere nødvendigvis bedre stilt enn samboere uten felles barn. Dette avhenger av hvordan formuen er fordelt.

Renter og tilbakebetaling av lån

Låntakere kan få rentefritak når brutto månedsinntekt er under et visst nivå. I noen tilfeller blir det tatt hensyn til ektefellens eller en likestilt samboers inntekt. Nivået blir da hevet til det dobbelte. Samboere uten felles barn er ikke her nødvendigvis dårligere stilt enn samboere med felles barn. Dette avhenger av den andre samboerens inntekt.

En låntaker kan få betalingsutsettelse av sosiale og økonomiske grunner dersom brutto månedsinntekt er under et visst nivå. Betalingsutsettelse kan blant annet gis ved sykdom, arbeidsledighet, og når låntakeren er enslig forsørger med barn under ti år eller forsørger ektefelle eller likestilt samboer i tillegg til barn under ti år.

5.10.2 Husbankens ordninger

Husbanken administrerer flere låne- og tilskuddsordninger.

Det tradisjonelle «Husbanklånet» er kjernen i Husbankens tilbud. Denne ordningen gjelder lån til oppføring av nye boliger. Her er sivilstand og familietilknytning uten betydning.

Til dekning av boutgifter for eldre, trygdede og barnefamilier med lave inntekter gir Husbanken bostøtte. Forholdet mellom boutgiftene og husstandens samlede inntekter og formue avgjør om det skal ytes bostøtte. Som husstand regnes enslige i selvstendig bolig og enhver gruppe personer som er bosatt og som ifølge folkeregisteret bor i samme bolig. Sivilstand og familietilknytning er uten betydning.

Toppfinansiering gjennom Husbanken kan gis ved etableringslån og boligtilskudd. Dessuten kan det gis lån til kjøp av brukt bolig og lån til utbedring.

I likhet med det som gjelder for bostøtteordningen, er det husstandens samlede inntekt som skal legges til grunn ved vurderingen av behovet for lån eller tilskudd. Sivilstand og familietilknytning er uten betydning.

Dette innebærer at spørsmålet om å likestille samboere og gifte er uaktuelt for husbankens låne- og tilskuddsordninger.

5.11 Fri rettshjelp

Fri rettshjelp kan gis til dem som har inntekt og formue under bestemte grenser, og egenandelen avhenger av inntekt og formuesforhold. I lov om fri rettshjelp er det bestemt at samlet inntekt og formue skal legges til grunn for ektefeller og andre som lever sammen med felles økonomi. I rundskriv fra Justisdepartementet (G-7396) er dette begrunnet med at personer som lever sammen, ofte har felles interesse i utfallet av saken eller rettsrådet, og at de er i en bedre økonomisk situasjon enn om bare ett av husstandsmedlemmene hadde hatt inntekt eller formue. Inntektsgrensene er også gradert etter forsørgelsesbyrde. Ektefeller og samboere behandles her likt.

Det gjelder imidlertid et viktig unntak fra hovedregelen om å legge samlet inntekt til grunn. I loven er det bestemt at «Dersom tvisten gjelder disse personer innbyrdes, eller det i andre særlige tilfeller er rimelig, kan den enkeltes økonomi vurderes isolert.» Dette kan særlig være aktuelt ved samlivsbrudd eller i andre tilfeller der partene har motstridende interesser. Det kan også være aktuelt i andre saker som er av personlig karakter for rettshjelpssøkeren.

Konflikten mellom individuelle og felles interesser belyses i Justisdepartementets rundskriv. Her framgår det at hvis saken springer ut av den ene ektefelle eller samboers tidligere ekteskap eller samboerforhold, saker om skilsmisse, tvist om barnefordeling, spørsmål om bidrag o l, skal det normalt bare tas hensyn til søkerens egen inntekt. Hvis saken gjelder selve skiftet, skal derimot hovedregelen om samlet inntekt og formue gjelde, slik at det skal finne sted en samlet vurdering av søkers og ny ektefelle/samboers inntekt. Heller ikke i denne typen saker skilles det mellom samboere og gifte.

I rundskrivet er det påpekt at tvistespørsmål ved oppløsning av samboerforhold kan ha sterke paralleller til ekteskaps-/skiftesaker. Her er det gitt følgende veiledning for når det er aktuelt å gi samboere fri rettshjelp:

«Det må foretas en konkret vurdering der samlivets varighet og om det er barn i forholdet bør tillegges vekt. (...) Etter omstendighetene må det kunne legges vekt på at partene ikke har opprettet avtale. På den annen side må det kunne tas hensyn til partenes personlige og økonomiske ressurser, om det er en sterkere eller svakere part i forholdet etc.»

5.12 Skatt og avgifter

5.12.1 Inntekts- og formuesbeskatning

Ektefeller skattlegges som hovedregel for parets samlede inntekt og formue. Når begge har inntekt, kan de imidlertid skattlegges særskilt for hver sin del av inntekten der dette gir mindre skatt enn felles ligning. De fleste ektepar har i dag to inntekter og skattlegges særskilt. Enslige og ektefeller som lignes særskilt, får skatten beregnet etter skatteklasse en. Enslige forsørgere og ektepar med felles ligning, får skatteklasse to, som gir en skattelette på 7000 – 13 500 kroner i året, avhengig av inntektsnivået. Formuesskattleggingen er imidlertid fremdeles felles. Ektepar lignes i skatteklasse to for samlet formue.

Samboere skattlegges i store trekk som enslige. For par med to inntekter, blir skatten den samme for samboere som for særskilt lignede ektefeller.

Det er likevel noen forskjeller mellom ektepar og samboere. En viktig forskjell finner vi der den ene parten har ingen, eller så lav, inntekt at det lønner seg med felles ligning i skatteklasse to. I slike tilfeller får bare ektepar, men ikke samboere den skattefordelen klasse to innebærer. I praksis har det imidlertid skjedd at ligningskontorer har innrømmet skattytere som forsørger en samboer uten egen inntekt, fordelen av skatteklasse to.

Ektefeller har muligheter til å fordele enkelte skattemessige fradrag, som gjeldsrenter, seg i mellom der det er gunstig for dem. Samboere kan bare trekke fra renter på egen gjeld. Dette vil gi forskjell i samlet skatt mellom samboerpar og ektepar bare der hvor den ene har så lav inntekt at fradraget ikke utnyttes fullt ut. Skatten kan imidlertid bli fordelt ulikt mellom de to partene.

Det vil også være forskjell mellom ektepar og samboere der en eller begge parter har formue. Der den ene har formue, betaler ektepar mindre formuesskatt enn samboere fordi de får skatten beregnet i skatteklasse to. Der begge har formue av noe størrelse, kan samboere få mindre skatt fordi den skattlegges på to hender og dermed ikke så fort kommer opp i høye marginalskattesatser.

Ektefeller har fordeler i forhold til samboere ved gevinstbeskatning ved salg av bolig. Skattefritak for slik gevinst er avhengig av at eiertid og botid er mer enn ett år før boligen selges. Hver av samboerne må oppfylle kravet om botid for å få skattefrihet for sin del. For ektefeller derimot, gjelder den enes eiertid og botid også for den andre.

Enslige forsørgere skattlegges i klasse to. Klassefordelen i forhold til enslige skal kompensere for at den enslige forsørgeren forsørger barn. Om den enslige forsørgeren har en samboer, får ingen betydning for skatten. Samboere med felles barn, derimot, regnes ikke som enslige forsørgere og får ikke skatteklasse to.

Pensjonister skattlegges etter egne regler. En egen skattebegrensningsregel skal sikre dem som ikke har stort mer enn minstepensjonen å leve av, full skattefrihet. Grensene for skattefri inntekt fastsettes for henholdsvis enslige pensjonister og pensjonistektepar, knyttet til størrelsen på minstepensjonen for disse to gruppene. Samboende pensjonister med lave inntekter får lavere skatt enn ektefeller, fordi den skattefrie inntekten for ektepar fastsettes lavere enn skattefri inntekt for to enslige.

En gruppe samboende pensjonister – de som har (hatt) felles barn eller har vært gift med hverandre – får pensjon beregnet som for ektepar og har rett til etterlattepensjon på linje med gifte, se 5.8. Denne gruppen pensjonister blir også skattlagt fullt ut som ektefeller.

Oppsummering

Inntektsbeskatningen i Norge er for en stor del individbasert. For skattytere som har vanlig inntektsnivå og er uten vesentlig formue, blir derfor skatten omtrent like stor om de er enslige, samboere eller gifte. Der hvor det finnes forskjeller, er disse ikke entydig til gunst eller ugunst for samboere; det avhenger av størrelsen på og fordelingen av inntekt og formue mellom de to. Der en av partene har liten eller ingen inntekt eller formue, har ektepar en skattefordel gjennom skatteklasse to. Der begge har store formuer, har samboere en fordel ved særskilt ligning.

5.12.2 Avgift på arv og gaver

Etter lov om avgift på arv og visse gaver er hovedregelen at det skal betales avgift av all arv og av gaver mellom personer som senere skal arve hverandre. Arv eller gave som noen mottar fra ektefellen, er fritatt fra avgiftsplikt. Tilsvarende fritak gjelder ikke for samboere.

Stortinget treffer hvert år vedtak om nærmere regler om avgift på arv og gaver. Satsene er forskjellige for ulike grupper avgiftspliktige. Gjenlevende samboer må betale avgift etter de høyeste satsene.

Arveavgiftsloven § 46 bestemmer at arveavgiften kan reduseres eller falle bort hvis det vil være urimelig å opprettholde avgiften. Skattedirektoratet har uttalt at langvarig samboerskap ikke skal tillegges betydning ved vurderingen av om avgiften skal reduseres eller falle bort.

5.12.3 Dokumentavgift

Etter lov om dokumentavgift skal det betales avgift ved tinglysing av dokumenter som gjelder rettigheter i fast eiendom. I denne loven er det bestemt at dokument som i nærmere bestemte tilfeller overfører hjemmel som eier eller bruker til fast eiendom til ektefelle, er fritatt for avgift.

I likhet med det som gjelder for avgift på arv og gaver, treffer Stortinget hvert år vedtak om nærmere regler om dokumentavgift for den enkelte budsjettermin. Her er det tatt inn en generell regel om at overføring av hjemmel til fast eiendom mellom ektefeller er fritatt for avgift uansett om grunnlaget for overdragelsen er avtale, gave, arv etter loven eller testament. Arvinger betaler heller ikke avgift for fast eiendom som arves med bakgrunn i den lovbestemte arverett.

Det gjelder ikke noe fritak for dokumentavgift for samboere. Etter gjeldende budsjettvedtak er avgiftssatsen 2,5 % av verdien av den faste eiendom.

5.13 Enkelte strafferettslige spørsmål

Særlige påtaleregler ved familievold

Ved legemsfornærmelser er utgangspunktet at fornærmede må levere en anmeldelse for å sette i gang en straffesak. Det gjelder flere unntak, særlig tatt i betraktning hvor grov forbrytelsen er. I straffeloven er dette formulert slik at offentlig påtale ikke finner sted uten fornærmedes begjæring, med unntak for nærmere bestemte tilfeller. Ved en lovendring i 1998 fikk vi særlige regler om påtale ved familievold, hvor samboere og ektefeller er likestilt, jf straffeloven § 228 fjerde ledd. Lovendringen var uttrykk for et ønske om skjerpet holdning overfor vold i familien. Reglene går ut på at påtalen er ubetinget offentlig (uavhengig av fornærmedes begjæring) ved legemsfornærmelse mot tidligere og nåværende ektefelle og samboer, barn eller slektning i rett oppstigende linje. I forarbeidene til bestemmelsen er det uttalt at med samboer menes to personer som lever sammen i et parforhold i felles bolig, og at det ikke er grunn til å stille særlig strenge krav til fastheten og varigheten av samlivet. Sammenlignet med hva som gjelder på andre områder, er det her lempet på krav til fasthet og varighet for at samboerskap skal likestilles med ekteskap.

Voldtekt og utuktig omgang med barn

Samboere står også i samme stilling som ektefeller når det gjelder bestemmelsen om voldtekt i straffeloven § 192. Bestemmelsen gjør ikke unntak for overgrep mot ektefelle eller samboer. I rettspraksis er det i formildende retning ved straffutmålingen lagt vekt på at gjerningsmannen og offeret har levd sammen enten i ekteskap eller samboerskap. Også i forhold til reglene i straffeloven § 209 om utuktig omgang med barn, er samboere likestilt med ektefeller. Reglene gjelder både når offeret er stebarn og når det «står under den skyldiges omsorg». Det er i forarbeidene nevnt spesielt at overgrep mot samboeres særkullsbarn rammes.

Ekteskap som straffopphørsgrunn ved enkelte sedelighetsforbrytelser

Av straffeloven § 214 framgår det at straffansvar i visse tilfeller kan falle bort, og at avsagt straffedom kan tape sin virkning hvis den skyldige og offeret gifter seg med hverandre etter at den straffbare handlingen fant sted. Begrunnelsen for regelen er at den krenkedes interesse i at det ikke skal rippes opp i forholdet, bør gå foran det offentliges interesse i å håndheve de aktuelle straffebestemmelsene. Anvendelsesområdet er begrenset til bestemte sedelighetsforbrytelser, som ikke anses som så graverende at straff ikke bør falle bort. Regelen gjelder ikke tilsvarende hvis den skyldige og offeret inngår samboerskap etter at den straffbare handlingen fant sted.

5.14 Andre områder

5.14.1 Hvem skal regnes som pårørende/den nærmeste

Lovverket har forskjellige regler hvor pårørende er gitt rettigheter. Dette gjelder særlig helse- og sosiallovgivningen. Rettighetene gjelder informasjon, journalinnsyn, klagerett, rett til å begjære tvungent psykisk helsevern m. m.

På helserettens område er det foreslått at «person som lever i et ekteskapsliknende ellers partnerskapsliknende samboerskap med pasienten» skal anses som pasientens pårørende på linje med ektefelle eller partner, jf utkast til ny lov om pasientrettigheter og lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern ( Ot prp nr 12 1998/99 og Ot prp nr 11 1998/99). I tillegg skal myndige barn, foreldre eller den som har foreldreansvar, myndige søsken, besteforeldre eller verge regnes som pårørende. Pasienten kan selv bestemme hvem av disse som er den nærmeste. Hvis ikke pasienten bestemmer dette, er den nærmeste den av de pårørende som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten, likevel slik at det skal tas utgangspunkt i den rekkefølgen som er angitt i bestemmelsene. Unntak gjelder for saker om tvungent psykisk helsevern.

I forskrift til sosialtjenesteloven er det bestemt hvem som skal regnes som pårørende i forhold til lovens kapittel 6 A (bestemmelser om rettigheter for og begrensning og kontroll med bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming). Samboerforhold av «ekteskapsliknende karakter» er her likestilt med ekteskap. Det er også bestemt hvilke andre personer som skal regnes som pårørende, men hvis vedkommende har ektefelle eller samboer som tilfredsstiller kravet for å bli likestilt med ektefelle, er det som hovedregel bare denne som skal regnes som pårørende.

I gravferdsloven er derimot ikke samboer tatt med som avdødes nærmeste etterlatte, som har rett til å ta alle avgjørelser som gjelder begravelsen, jf § 9. I innstillingen fra kirke-, utdannings- og forskningskomitéen er det imidlertid forutsatt en viss likestilling av samboere med ektefeller i forhold til denne bestemmelsen.

5.14.2 Fritak fra vitneplikt

Tvistemålsloven (lov om rettergangsmåten for tvistemål) § 207 og straffeprosessloven (lov om rettergangsmåten i straffesaker) § 122 har regler om at en parts ektefelle, slektning i rett opp- eller nedstigende linje og søsken kan nekte å avgi forklaring for retten. «Personer som lever i ekteskapslignende forhold» er i begge bestemmelsene likestilt med ektefeller og fraskilte. I forarbeidene til disse bestemmelsene er det uttalt at det i alminnelighet må kreves at samboerforholdet har vært forholdsvis stabilt i en viss periode for at vitnet skal kunne påberope seg reglene, og at hvert tilfelle må vurderes individuelt. I teorien er det vist til at ikke bare den tiden partene har bodd sammen, men også andre momenter som viser stabiliteten i forholdet, vil være av betydning. Høyesterett har i en dom fra 1996 lagt til grunn at reglene i straffeprosessloven § 122 også gjelder hvis samboerskapet var oppløst før den straffbare handling ble begått og heller ikke var gjenopptatt senere. Dette innebærer at samboerbegrepet på dette området favner relativt vidt.

5.14.3 Rett til å anke etter at siktede er død

Straffeprosessloven § 308 gir visse slektninger og arvinger rett til å anke etter at siktede er død. Her er det bestemt at hvis siktede er død, kan hans «ektefelle, slektninger i rett opp- eller nedstigende linje, søsken og arvinger anke i hans sted». I juridisk litteratur er det uttalt at med ektefelle må forstås den person siktede var gift med på dødsfallstidspunktet og den som levde med siktede i registrert partnerskap, «men neppe den person som levde sammen med siktede i ekteskapslignende forhold» (Berke og Keiserud, 1996). Gjenlevende samboer kan imidlertid anke i egenskap av arving, dersom vedkommende er tilgodesett i testament fra avdøde.

5.14.4 Arbeids- og oppholdstillatelse for utlendinger

I utlendingsforskriften er det bestemt hvem som skal regnes som nærmeste familiemedlemmer , slik at de kan gis arbeids- og oppholdstillatelse etter nærmere regler i utlendingsloven § 9. Ektefeller og samboere regnes som nærmeste familiemedlemmer etter forskriftens § 23. For samboere er det stilt krav om at de må være «over 18 år, ha bodd sammen i minst to år og akte å fortsette samlivet ». I tillegg er det stilt krav om at ingen av partene er gift.

Etter utlendingsloven § 8 annet ledd kan det gis oppholds- eller arbeidstillatelse selv om lovens øvrige vilkår ikke er oppfylt, hvis sterke menneskelige hensyn taler for det, eller hvis utlendingen har særlig tilknytning til riket. Utlendingsforskriftens § 24 har regler om når en utlending skal anses å ha særlig tilknytning til riket. Her er det gitt to særregler for samboere. Den ene gjelder hvis samboerne har eller venter barn sammen, eller hvis de skal gifte seg etter innreisen, og det er fremlagt nødvendig dokumentasjon for at det ikke foreligger hindringer for å inngå ekteskap. I disse tilfellene kreves det ikke at partene har bodd sammen i to år. For de tilfellene hvor partene har eller venter barn sammen, er det heller ikke stilt krav om at ingen av dem skal være gift. Den andre regelen gjør unntak fra kravet om at samboerne ikke må være gift i de tilfellene hvor bostedslandets lovgivning er til hinder for skilsmisse.

5.14.5 Ansettelse og oppsigelse i arbeidsforhold

Arbeidsmiljøloven (lov om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v.) har i § 55 A regler om ansettelse og i lovens § 60 om usaklig oppsigelse. Det vil i hovedsak være for stillinger knyttet til religiøse trossamfunn at det kan være aktuelt for en arbeidsgiver å tillegge samboerskap betydning. Emnet er nærmere behandlet i vedlegg 1 pkt. 14.5.

5.14.6 Aktuelle bestemmelser i regulativ for offentlige tjenestemenn og regulativ for vernepliktige

I forskjellige regulativ som gjelder for offentlige tjenestemenn er det stilt nærmere krav for at samboere skal omfattes. Bestemmelsene er etablert ved forhandlinger mellom staten v/AAD og tjenestemennenes hovedsammenslutninger/Norsk Lærerlag. De kravene som er stilt til samboerskapets varighet, er «milde» i forhold til hva som gjelder på andre områder. I regulativene som gjelder økonomiske vilkår ved endret tjenestested og offentlige tjenestemenns flyttegodtgjørelse, er det stilt krav om at det har vært registrert felles bopel i minst 9 måneder, eller at samboerne har felles barn. I fredsregulativet for vernepliktige er kravet at samboerne må ha felles barn for å bli likestilt med ektefeller.

6 Utvikling av samboerskap i Norge

6.1 Ugift samliv er ikke noe nytt fenomen

Samboerskap er langt fra et nytt fenomen i historisk sammenheng. Eilert Sundt berettet om ugift samliv i de ubemidlede klasser rundt midten av forrige århundre. Det kunne være par som både bodde sammen og hadde felles barn, men som ennå ikke hadde fått spart sammen til å holde et standsmessig bryllup. Gjennom det siste århundret er det også eksempler på ugift samliv i radikale bohemkretser. Andre tilfeller av ugift samliv finnes i beretninger om tjenesteforhold for eksempel mellom enken og gårdsdrengen, eller ungkaren og tjenestejenta, som gradvis ble for ekteskap å regne. Slike eksempler på ugift samliv er ikke noe særegent norsk eller nordisk fenomen. Tilsvarende historiske eksempler finnes fra en rekke europeiske land (Noack 1997).

De forskjellige formene for ugift samliv som fantes i nyere historisk tid, ser ut til å ha et fellestrekk. Det dreide seg så godt som alltid om samliv som bare ble praktisert i visse deler av befolkningen, ofte begrenset til regionale, kulturelle eller sosioøkonomiske undergrupper. Det allment utbredte samboerskapet slik vi kjenner det fra de siste 20–30 årene, er et nytt fenomen.

6.2 Mønstre i familiedanningen i Norge etter krigen

Etter annen verdenskrig har familiemønsteret i Norge gjennomgått store endringer. De første tiårene var preget av at ekteskapet hadde en helt dominerende stilling. Andelen av fødselskullene som giftet seg, var det høyeste som noen gang er observert. Svingninger i tallet på ekteskapsinngåelser var for det meste påvirket av endringer i antall personer i gifteferdig alder. Det var få skilsmisser, og nesten alle barn ble født av gifte mødre. Utover på 1970-tallet ble imidlertid ekteskapets posisjon svekket. Det var færre som giftet seg, stadig flere som skilte seg, og det ble født flere barn utenfor ekteskap (se figur 6.1).

Samtidig med disse endringene ble det vanligere å starte samliv uten å gifte seg. Til å begynne med var slike samliv for de fleste en slags forlovelsestid som forholdsvis raskt ble fulgt av giftermål, i alle fall hvis det kom barn. Etter hvert ble samboerskapene mer langvarige, og stadig oftere fikk samboerne også barn sammen. Det er blant annet disse endringene som legges til grunn, når det som skjedde beskrives som overgangen fra et tradisjonelt til et moderne familiedanningsmønster (Blom, Noack og Østby 1993).

Figur 6.1 Antall inngåtte ekteskap, skilsmisser
 og fødte utenfor ekteskap. 1940–1997

Figur 6.1 Antall inngåtte ekteskap, skilsmisser og fødte utenfor ekteskap. 1940–1997

Kilde: Befolkningsstatistikk, Statistisk sentralbyrå

6.2.1 Det tradisjonelle familiemønsteret

De som stiftet familie i de første tiårene etter krigen, var i første rekke personer født på 1930- og 1940-tallet. De giftet seg og fikk barn i ung alder. Familiebegivenhetene kom også i fast rekkefølge, og ganske tett. Giftermålet ble vanligvis raskt fulgt av første barn.

For yngre kvinner og menn – de under 30 år – økte giftermålsraten (antall giftermål i løpet av et år per 1 000 ugifte personer) helt frem til siste halvdel av 1960-tallet. I samme periode sank den gjennomsnittlige giftermålsalderen. I første halvdel av 1950-tallet var kvinnene i gjennomsnitt 25,5 år ved førstegangs ekteskap og mennene var 28,5 år. 15 år senere var ekteskapsalderen sunket til henholdsvis 22,8 og 25,3 år (Statistisk sentralbyrå 1994).

Ekteskapets sentrale plass i denne perioden viser seg også ved at nesten 2 av 3 personer i den voksne befolkningen var gifte i 1960 og 1970. Til sammenlikning gjaldt dette under halvparten i de første tiårene i dette århundret.

Et annet tegn på at ekteskapet var den dominerende familieinstitusjonen i de vel 20 første årene etter annen verdenskrig, er at over 95 prosent av alle barn ble født i ekteskap. Ekteskap og reproduksjon var med andre ord tett knyttet sammen i denne perioden. Å få barn utenfor ekteskap var ingen uproblematisk hendelse. På begynnelsen av 1950-tallet adopterte en av tre ugifte mødre i Oslo bort barnet sitt, og de som beholdt det, giftet seg som oftest raskt enten med barnefaren eller en med annen mann (Øyen 1966). Selv om det store flertallet av barna ble født innenfor ekteskap, viser avstanden mellom vielse og første fødsel at en betydelig andel av de førstefødte barna var unnfanget utenfor ekteskap. Nesten halvparten av brudene i perioden 1946–50 var gravide ved ekteskapsinngåelsen (Lettenstrøm 1965). For noen kan graviditeten ha forårsaket et ekteskap som ellers ikke ville blitt inngått. For andre var det kan hende ikke så viktig å unngå graviditet når de først hadde bestemt seg for å gifte seg.

Ekteskapene varte som regel livet ut. Skilsmisser var relativt sjeldne. Av ekteskap som ble oppløst i begynnelsen av 1960-årene, skjedde ca 15 prosent ved skilsmisse, de øvrige ved død. Av dem som giftet seg midt på 1950-tallet, var 5 prosent skilt etter 10 år og 14 prosent etter 40 år.

6.2.2 Mot et nytt familiemønster

Rundt 1970 begynte det å skje endringer i familiemønsteret. Spesielt tre trekk kjennetegner denne utviklingen. For det første ble ekteskapets posisjon svekket ved at stadig færre giftet seg. Giftermålsratene sank for alle aldersgrupper frem til og med 1993, og nedgangen var særlig kraftig for kvinner under 25 år (se figur 6.2). Sist på 1960-tallet giftet mer enn en av fem ugifte kvinner i aldersgruppen 20–24 år seg i løpet av et år, mot bare 3 prosent i den samme aldersgruppen i 1997. I 1997 var det kvinner 25–29 år som hadde den høyeste giftermålsraten med 74 førstegangsvigde per 1 000 (ikke tidligere gifte). Giftermålsratene for menn viste en tilsvarende utvikling, men var noe forskjøvet mot høyere aldersgrupper siden menn gjennomgående var 2–3 år eldre ved ekteskapsinngåelsen.

Videre ble stadig flere barn født utenfor ekteskap. Etter en moderat økning fra siste halvdel av 1960-tallet, da de utenomekteskapelige fødslene utgjorde i overkant av 5 prosent av alle fødsler, ble det en sterk vekst mot slutten av 1970-tallet. Utviklingen ble ytterligere forsterket utover på 1980-tallet, for så å avta noe ved inngangen til 1990-tallet. I 1997 ble 29 133 barn født utenfor ekteskap, det tilsvarte 49 prosent av alle fødte. Økningen i andelen barn født utenfor ekteskap kan forklares både med nedgangen i andelen som giftet seg, slik at det ble flere ugifte kvinner i fruktbar alder, og med at de ugifte i økende grad fikk barn. Det å få barn var ikke så sterkt knyttet til ekteskap som tidligere, og det ble raskt ganske vanlig å være samboende ved første barns fødsel.

Som et tredje moment ble ekteskapet svekket ved at det ble stadig flere skilsmisser fra slutten av 1960-tallet. Fra 1970 og frem til 1994 ble antallet personer som skilte seg, mer enn tredoblet. Stadig færre ekteskap kom til å vare livet ut. I slutten av 1980-årene sto skilsmisser for mer enn 30 prosent av ekteskapsoppløsningene. Av kvinner som giftet seg i 1985, var 22 prosent skilt etter 10 år. Om skilsmissemønsteret fra 1995 legges til grunn, vil det samme ekteskapskullet ha dobbelt så mange skilte 40 år etter at de giftet seg.

Figur 6.2 Giftermålsrater for ugifte kvinner
 i ulike aldersgrupper. 1966–70, 1976–80, 1991–95
 og 1997

Figur 6.2 Giftermålsrater for ugifte kvinner i ulike aldersgrupper. 1966–70, 1976–80, 1991–95 og 1997

Kilde: Befolkningsstatistikk, Statistisk sentralbyrå

6.3 Det moderne samboerskapet

I 1998 var det anslagsvis 250.000 samboerpar i Norge, mot 850 000 ektepar. Ekteskap er således den klart mest utbredte samlivsformen. Samboerskap er i første rekke en samlivsform blant yngre personer (se figur 6. 3). Av kvinner i 20-årene lever vel en tredjedel som samboere, mens tilsvarende tall for menn er noe lavere. Av personer i 30-årene viser intervjuundersøkelser at rundt en fjerdedel er samboere. Samboerandelene i de øvrige aldersgruppene er langt lavere, og i pensjonsalder er innslaget av samboere ytterst beskjedent (2 prosent for kvinner og 4 prosent for menn). Uansett innslaget av samboere er det i alle aldersgrupper 30 år og over vanligere å leve i ekteskap enn i samboerskap.

Figur 6.3 Gifte, samboende og personer uten ektefelle/samboer
 i ulike aldersgrupper. Kvinner og menn. 1998. Prosent

Figur 6.3 Gifte, samboende og personer uten ektefelle/samboer i ulike aldersgrupper. Kvinner og menn. 1998. Prosent

Kilde: Omnibusundersøkelsen 1998. Statistisk sentralbyrå

Som det fremgår av figur 6.3, er det til dels betydelige forskjeller i samlivsstatus mellom jevngamle kvinner og menn. Når flere kvinner enn menn lever i samliv (ekteskap eller samboerskap) i 20-årene, skyldes det for det meste at kvinner gjennomgående er tidligere ute med sin samlivsstart. Blant personer i pensjonsalder er det derimot langt større andel menn enn kvinner som lever i samliv. For disse aldersgruppene er det dødelighetsforskjellene mellom kvinner og menn som gjør seg gjeldende. Siden menn i gjennomsnitt har lavere levealder enn kvinner, vil langt flere kvinner enn menn oppleve å bli alene. Dødelighetsforskjellene får en forsterket effekt når det gjelder samliv fordi menn gjennomgående er 2–3 år eldre enn sine kvinnelige partnere. Når flere menn enn kvinner lever i samliv på sine eldre dager, skyldes det også at menn noe oftere inngår nye samliv dersom de blir skilt eller ektefellen faller fra, og gjennomgående med en enda yngre kvinne enn den første.

6.3.1 Samboerskap i ulike aldersgrupper sett over tid

Den tidlige fasen av samboerskapets fremvekst er dårlig fanget opp i offentlig statistikk. I Statistisk sentralbyrås intervjuundersøkelse fra 1977 (Fruktbarhetsundersøkelsen) ble det for første gang hentet inn opplysninger om tidligere og nåværende samboerskap. En tilsvarende undersøkelse i 1988 (Familie- og yrkesundersøkelsen) har sammenlignbare data. Fra 1992 er det publisert årlige samboertall basert på Statistisk sentralbyrås omnibusundersøkelser. Undersøkelsene har mer fullstendige data for kvinner enn for menn, og nedenfor vil det bli referert mest til samboerskap blant kvinner. Utviklingen for menn er, naturlig nok, nokså parallell. Statistikken må sees i lys av at begrepsinnhold og rapporteringsvilje kan ha endret seg over tid. Med bakgrunn i opplysninger fra disse intervjuundersøkelsene har vi rimelig god oversikt over hvor mange som lever i samboerskap i dag, og vi vet noe om i hvilke befolkningsgrupper vi finner dem. Hvor mange samboerforhold som årlig inngås og oppløses, er imidlertid ikke kjent.

I 1977-undersøkelsen svarte 5 prosent av alle kvinner i alderen 20 til 44 år at de var samboende med en mann uten å være formelt gift. I 1988 hadde andelen steget til 18 prosent, og i 1998 var den 25 prosent. For perioden 1977–1998 har altså andelen samboende kvinner i denne aldersgruppen blitt femdoblet.

Selv om andelen samboere har økt sterkt, kompenserer det ikke den parallelle nedgangen i gifte personer. Det er følgelig blitt flere som ikke lever fast sammen med en partner. Dette illustreres i figur 6.4, som fra 1977 til 1998 viser en klar økning i andelen kvinner som verken var gifte eller samboende. Totalt for kvinner 20–44 år var det i 1977 nærmere 20 prosent som tilhørte denne gruppen, mot i underkant av 32 prosent i 1998. At så mange lever alene, er blant annet et resultat av at samlivsbrudd er blitt vanligere. Det er ikke færre som inngår samliv, men fordi samlivene oftere enn tidligere ender med brudd, bor nå en større andel alene i perioder av livet (Noack og Keilman 1993).

Figur 6.4 Gifte, samboende og kvinner uten ektefelle/samboer
 i ulike aldersgrupper. 1977, 1988 og 1998. Prosent

Figur 6.4 Gifte, samboende og kvinner uten ektefelle/samboer i ulike aldersgrupper. 1977, 1988 og 1998. Prosent

Kilde: Fruktbarhetsundersøkelsen 1977, Familie- og yrkesundersøkelsen 1988 og Omnibusundersøkelsen 1998, Statistisk sentralbyrå

Samlivsformen varierer etter partenes alder, men også dette har endret seg i løpet av de siste tiårene. Av figur 6.4 kan vi se at samboerskap først ble vanlig blant unge kvinner i 1970-årene, for senere å spre seg til eldre aldersgrupper. I begynnelsen var det bare blant de yngste kvinnene (20–24 år) at innslaget av samboere var godt merkbart. I 1977 oppga 12 prosent av de yngste kvinnene at de var samboere. I 1988 hadde denne andelen steget til 34 prosent, og i de etterfølgende årene har andelen samboere i denne aldersgruppen ligget på omtrent dette nivået.

Blant kvinner 25 til 29 år var det mot slutten av 1970-tallet fremdeles få samboere, men i løpet av neste tiår økte andelen fra 5 til 24 prosent. I de senere årene er det denne aldersgruppen som har hatt forholdsvis flest samboere, rundt 37 prosent.

Samboerskapets fremmarsj på 1990-tallet er det særlig de noe eldre kvinnene som har stått for. Dette skyldes antakelig både at de unge samboerne fra 1970-årene er blitt eldre, og at det generelt er blitt mer vanlig å være samboer, uansett alder. Ved inngangen til 1990-tallet er det ikke lenger dekkende å omtale samboerskap som en samlivsform bare for de unge. Samboerskap er nå også blitt en utbredt samlivsform i den fasen av livet hvor de fleste lever med mann og barn. Men selv om samboerskapene viser en tydelig oppgang, er ekteskapet fortsatt den vanligste samlivsformen. 58 prosent av kvinnene i 30-årene og 71 prosent av kvinnene i 40-årene var gifte i 1998.

Utviklingen i samboerskap kan også illustreres ved å sammenlikne ulike kvinnekull for å se når i livet de har blitt samboere, og hvor mange av dem som totalt har vært samboere. I figur 6.5 er dette vist ved å se på når første samliv inntraff forutsatt at det var et samboerskap. De som startet med å gifte seg, er altså her holdt utenfor.

Figur 6.5 Andel med samboerskap som første samlivserfaring
 ved ulike aldre. Kvinner født 1940–1974. Kumulative
 prosenter

Figur 6.5 Andel med samboerskap som første samlivserfaring ved ulike aldre. Kvinner født 1940–1974. Kumulative prosenter

Kilde: Befolkningsstatistikk, Statistisk sentralbyrå

Jo senere fødselskull kvinnene tilhører, desto flere av dem valgte samboerskap første gang de flyttet sammen med en mann. Av kvinner født på 1940-tallet har mindre enn hver femte samboerskap som sin første samlivserfaring, mot to av tre av 1960-kullene. Kvinner født tidlig på 1970-tallet ligger foreløpig noe under dette, men de er bare observert til og med 23-års alder. Det vil si at en god del av dem fortsatt må forventes å ha første samliv til gode.

Det økte innslaget av samboerskap har ikke medført at selve samlivsstarten har skjedd merkbart tidligere for kullene født fra 1940 og utover. Medianalderen for første samliv, det vil si den alderen hvor halvparten av et fødselskull har ekteskaps- eller samboererfaring og den andre halvparten ikke har slik erfaring, har ikke endret seg nevneverdig for disse fødselskullene (se figur 4.1 i vedlegg 3). Før 21–22 årsalder har halvparten av kvinnene påbegynt sitt første samliv uansett hvilket fødselskull de tilhører. Det har heller ikke vært vesentlige endringer i kvartilaldrene, det vil si alderen hvor en fjerdedel eller tre fjerdedeler av fødselskullene har samlivserfaring. Samboerskapene har ikke medført at den fjerdedelen som er tidligst ute med samlivsstarten, er blitt klart yngre. Det som har endret seg er samlivsformen; tidlige ekteskap er langt på vei erstattet av samboerskap.

6.3.2 Geografiske forskjeller i utbredelse av samboerskap

Det varierer fra landsdel til landsdel hvor vanlig det er å leve i samboerskap fremfor ekteskap. I Nord-Norge var 67 prosent av personer under 35 år som levde i parforhold, samboere i 1998. I Agder og Rogaland var det vanligst å være gift; der utgjorde samboerne bare 31 prosent av dem som levde i samliv. Østlandet var i en mellomposisjon; her var omtrent halvparten av samlivene samboerskap.

Tendensen med en større andel samboere i Nord-Norge er også vist tidligere, og samboerskap synes å være en tradisjon som har stått sterkere der enn i resten av landet. I 1980 var samboerandelen beregnet av dem som levde i samliv, hele tre ganger så høy i Nord-Norge som på Sør- og Vestlandet (Østby og Bull 1986). Det ser altså ut til at det har skjedd en viss utjevning av de regionale ulikhetene.

Det er imidlertid fortsatt en klar sammenheng mellom hvor en bor og valget mellom ekteskap og samboerskap når en inngår sitt første samliv. Om vi tar Østlandet som referansegruppe, har kvinner som bor på Sør- og Vestlandet høyere tilbøyelighet til å gifte seg, mens de som bor i Trøndelag og Nord-Norge oftere velger samboerskap (se vedlegg 3, tabell 4.1). I disse beregningene er det blant annet tatt hensyn til at andel religiøst aktive personer og bosetting i byer kontra mer spredtbygde strøk er forskjellig i de ulike landsdelene. Det er også vist at samboerne i Nord-Norge og Trøndelag gifter seg sjeldnere enn samboerne i andre landsdeler.

6.3.3 Samboerskap i forhold til sosial bakgrunn, utdanning og religiøs aktivitet

En analyse av personer født i 1945 og 1960 viste verken for kvinner eller menn noen tydelig sammenheng mellom sosial bakgrunn og tendensen til å velge samboerskap som første samlivsform (Blom 1994).

Det var heller ikke en entydig sammenheng mellom egen utdanning og sannsynligheten for å velge samboerskap første gang en startet et samliv. For menn født i 1945 økte sannsynligheten for å velge samboerskap med økende utdanning. For menn født i 1960 var det derimot ingen særlig forskjell i sannsynligheten for samboerskap, enten de hadde avsluttet utdanning på høyskolenivå, på mellomnivå, eller på grunnskolenivå. Blant kvinner født i 1945 og 1960 hadde både de på det høyeste og de på det laveste utdanningsnivået oftere valgt samboerskap enn kvinnene med midlere utdanning. Denne tendensen var imidlertid sterkest for kvinnene født i 1945.

Analysen konkluderte med at det moderne samboerskapet ser ut til å ha hatt to ulike kilder: arbeiderklassen og en ukonvensjonell del av den intellektuelle elite (Blom 1994). Fra disse sosiale grupperingene har så samboerskapet spredt seg til befolkningen generelt. For dem som var født i 1960 og representerer det moderne familiedanningsmønsteret, er det ikke lenger tydelige sosiale skiller i tendensen til å velge samboerskap som første samlivsform.

Som ventet har folks religiøse tilknytning stor betydning for valg av samlivsform. I SSBs omnibusundersøkelse fra 1998 oppga 8 prosent av den voksne befolkningen at de var medlem av en kristelig/religiøs forening. Innslaget av samboere var betydelig lavere blant medlemmer enn blant ikke-medlemmer. Blant yngre religiøst aktive var 9 prosent av alle samboerpar og 91 prosent ektepar. Blant dem som ikke deltok i noen kristelig/religiøs forening, var derimot samboerskap den vanligste samlivsformen; 55 prosent var samboere mot 45 prosent gifte. Tallene gjelder for personer 20–34 år. En betydelig forskjell mellom de to gruppene går imidlertid igjen i alle aldersgrupper.

Av de kjennemerkene som inngikk i utvalgets egen undersøkelse, var å være religiøst aktiv det som hadde størst forklaringskraft for om man var samboer eller gift (se vedlegg 3). De religiøst aktive valgte dessuten oftere å gifte seg direkte, det vil si uten å gå veien om samboerskap. Og dersom religiøst aktive først var samboere, var det en større andel som giftet seg og en mindre andel med samboerbrudd enn blant dem som ikke var religiøst aktive. Disse forskjellene var imidlertid ikke statistisk signifikante.

6.3.4 Barn i samboerskap

I det tradisjonelle familiedanningsmønsteret var det å få barn tett knyttet til ekteskapet. Samboerutvalgets intervjuundersøkelse fra 1997, viste at det store flertall av kvinner født på 1940-tallet var gift da de fikk sitt første barn. Av førstegangsfødende fra disse årskullene var 96 prosent gifte og 4 prosent samboende. Her er vel å merke bare de som fikk sitt første barn i første samliv regnet med. En snau generasjon senere, kvinner født i 1960-årene, er de gifte førstegangsmødrene fortsatt i flertall, men forskjellen mellom gifte og samboende har skrumpet betydelig inn. 57 prosent var gifte og 43 prosent samboende. Samtidig har andelen som ikke ble mødre i første samliv, økt (se tabell 3.2 vedlegg 3).

Godt og vel hvert tredje samboerpar har felles barn. Andelen samboerpar med to eller flere barn, har økt de siste årene. Barnas situasjon er omtalt nærmere i kapittel 10.

6.4 Samlivsstart og giftermåls- tilbøyelighet blant samboere

Det har etter hvert blitt like uvanlig å starte et samliv med å gifte seg som det tidligere var å innlede med et samboerforhold. Første gang de flyttet sammen med en partner, valgte bare en av ti av kvinnene født rundt 1970 å gifte seg, mens de resterende satset på samboerskap. Forrige kvinnegenerasjon gjorde det stikk motsatt. Av kvinner født rundt 1940 valgte ni av ti å gifte seg, og bare en av ti inngikk samboerskap (se figur 6.6). Tidligere minoritetsatferd er blitt majoritetens valg og vice versa.

Av kvinnene født på 1940- og 1950-tallet som hadde startet første samliv som samboere, var det bare 10 prosent som var samboende med samme mann da de ble intervjuet i 1997. Tilsvarende tall for kvinner født på 1960-tallet var 22 prosent. De yngste av disse kvinnene var bare 28 år på intervjutidspunktet, så mye kan fortsatt endre seg i denne gruppen. Av samboerskapene som fortsatt bestod i denne yngste gruppen, var det imidlertid mange med relativt lang varighet, 6 av 10 hadde vart i minst syv år.

Figur 6.6 Ekteskap eller samboerskap som første samliv. Kvinner
 etter fødselsår. Prosent

Figur 6.6 Ekteskap eller samboerskap som første samliv. Kvinner etter fødselsår. Prosent

Kilde: Omnibusundersøkelsen 1997, Statistisk sentralbyrå

Å gifte seg etter en relativt kort samboerperiode (maksimalt ett år) er blitt mindre vanlig enn det var for de eldste kullene. Av dem som har giftet seg, hadde nærmere halvparten av 1940-kullet vært samboer i ett år eller mindre, mens bare en tredjedel av 1950-kullene nøyde seg med en så kort periode som samboere.

Andelen av samboerparene som har giftet seg, har dessuten sunket sterkt over tid. Fra 1945- kullet til 1960-kullet sank giftermålstilbøyeligheten blant samboere til godt og vel det halve. For samboere fra 1970-kullet er giftermålstilbøyeligheten bare en femtedel av hva den var for 1945-kullet. At giftermålstilbøyeligheten blant samboere faller, kan skyldes to forhold – at færre av dem gifter seg eller at tiden i samboerskap blir lengre før ekteskap inngås. Begge deler har skjedd de siste 20 årene.

6.5 Brudd i samboerskap

6.5.1 Oftere brudd blant samboere enn blant ektepar

At samboerskap var langt mindre stabile enn ekteskap ble fastslått allerede i den første norske fruktbarhetsundersøkelsen (Noack og Østby 1981) og ble ytterligere bekreftet i neste undersøkelse vel ti år senere. Tilsvarende funn er gjort i flere land, men hvor mye mer ustabile samboerforholdene er, varierer en del fra land til land. Forskjellene i bruddfrekvens vil antakelig variere med om samboerskap er minoritetsatferd eller en samlivsform som de fleste er innom.

Vår kjennskap til bruddfrekvensen i samboerskap i Norge har så langt vært basert på intervjudata fra så langt tilbake som 1977 og 1988. Disse undersøkelsene kan bare vise hvordan det gikk med samboerskapene som utgjorde den tidligste bølgen av det vi kaller den moderne formen for samboerskap, det vil si de som ble inngått på 1970- og tidlig på 1980-tallet. Dette var en periode da samboerskap fortsatt var sterkt konsentrert til personer i 20-årene, og da en stor andel av samboerskapene ganske raskt gikk over til ekteskap. For utvalget har det vært viktig også å kunne si noe om utviklingen i samboerskapene som er inngått siste tiår. Man ønsket dessuten å få mer kunnskap om hvor ofte de mer langvarige samboerskapene brytes sett i forhold til ekteskap av tilsvarende varighet. Utvalget besluttet derfor å iverksette en egen undersøkelse som kunne kaste lys over dette. Undersøkelsen ble gjennomført av Statistisk sentralbyrå som en del av de faste omnibusundersøkelsene, og refereres her som omnibusundersøkelsen 1997. Opplegget for og analysen av undersøkelsen er presentert i vedlegg 3. Intervjuundersøkelsen omfatter få personer i en del av de gruppene det er aktuelt å studere. Det er derfor vanskelig å trekke bastante konklusjoner på grunnlag av datamaterialet.

Undersøkelsen bekrefter imidlertid nok en gang at risikoen for brudd er langt større i et samboerskap enn i et ekteskap, se vedlegg 3. Forskjellen i bruddrisiko avhenger av hvor lenge samlivet har vart og hvilke fødselskull vi ser på. Figur 6.7 viser antall brudd per 1 000 personer per år for gifte og samboende. For gifte varierer bruddfrekvensen lite med varigheten, bortsett fra at den er særlig lav de første årene. Samboerskap har betydelig høyere bruddfrekvens enn ekteskap, og bruddfrekvensen er særlig høy de første årene av samlivet. For eksempel var det 80 brudd per 1 000 samboerskap per år ved 1–2 års varighet, mens det tilsvarende tallet for ekteskap bare var 6. Når samboerskap har vart nærmere ti år, har stabiliteten blant samboere økt, men er stadig langt mindre enn for gifte.

Figur 6.7 Oppløsningsintensitet etter samlivets varighet. Samboerskap
 og ekteskap. Antall hendelser per 1 000 personer

Figur 6.7 Oppløsningsintensitet etter samlivets varighet. Samboerskap og ekteskap. Antall hendelser per 1 000 personer

Kilde: Omnibusundersøkelsen 1997, Statistisk sentralbyrå

Figur 6.8 Relativ risiko for brudd etter samlivets varighet.
 Samboerskap i forhold til ekteskap

Figur 6.8 Relativ risiko for brudd etter samlivets varighet. Samboerskap i forhold til ekteskap

Kilde: Omnibusundersøkelsen 1997, Statistisk sentralbyrå

Figur 6.8 viser hyppigheten av brudd for samboere sammenlignet med ektepar, det vil si forholdstallet mellom oppløsningsintensitetene for de to gruppene vist i tabell 6.7. For de korteste samlivene er sannsynligheten for brudd omtrent 14 ganger så stor for samboere som for gifte. De kortvarige samboerskapene skiller seg altså sterkt fra ekteskapene. Men også når forholdet har vart i over 15 år, er det tre ganger så hyppig med brudd blant samboere som blant gifte.

Sammenligningene av samboerskap og ekteskap i figur 6.7 er gjort ved å holde varigheten av samlivet konstant. I vedlegg 3 er det også kontrollert for en rekke andre variable, blant annet utdanning, landsdel, alder ved samlivsstart og religiøs aktivitet. Fortsatt har samboerskapene vesentlig større risiko for brudd enn hva ekteskapene har, nærmere bestemt fire ganger så stor sannsynlighet.

At samboerskapene viser seg å være langt mindre stabile enn ekteskapene er søkt forklart på ulike måter. Litt forenklet kan vi snakke om to hypoteser. Den ene vektlegger ekteskapets institusjonelle rammer, og antar at slike rammer i seg selv vil ha en viss stabiliserende effekt på samlivet. Den andre hypotesen understreker at samboere og gifte i sterkere grad må betraktes som to separate grupperinger som kan tenkes å være ulike på en rekke områder som i seg selv fremmer eller hemmer stabile samliv. Det er også rimelig å anta at de som tilhører de respektive gruppene, kan ha ganske ulike intensjoner med sine samliv. Vi kjenner ikke til analyser som systematisk har testet ut de ulike forklaringsmodellene, men biter av kunnskap gir mulighet for å utdype modellene.

Den førstnevnte forklaringen bygger på en hypotese om at ekteskapet med sin mer tydelige og formelle avgjørelse om å leve sammen, vil ha en disiplinerende virkning. Ved å gifte seg skaper man større forventinger om et varig forhold både overfor hverandre, venner og familie. Et ekteskap gir også i større grad enn samboerskap retningslinjer for den individuelle atferd (Ringen 1998). En kan heller ikke se bort fra at formalitetene knyttet til en skilsmisse har en viss effekt. Prosessen forsinkes i forhold til samboerne som "bare" kan flytte fra hverandre, mens beslutningen om separasjon og skilsmisse må formelt bekreftes.

Det ser ut til at samboere ikke oppfatter seg selv som en enhet i samme grad som gifte. De har en mer individualistisk holdning til samlivet, kjenner seg mindre forpliktet av familieinstitusjonen og ser på parforholdet som mer usikkert og risikabelt (Thompson og Collela 1992). Muligens kan en snakke om en samboereffekt, hvor «døren står på gløtt», der åpning for brudd foreligger allerede fra starten av samlivet. På en måte kan samboerskap oppfattes som «den permanente midlertidighet». I det hele tatt synes spørsmålet om partenes forventninger til forholdet å spille en viktig rolle for spørsmålet om stabilitet og varighet i samlivet. Ved å inngå ekteskap signaliserer man for omverdenen en sterkere forventning og forpliktelse til å holde sammen. Dette understrekes av data fra Sverige som viser at en viktig grunn til at samboere gifter seg, er at de ønsker å vise omverdenen at de nå «mener alvor» (Felding 1998).

Erfaringer fra familierådgivning tyder på at «oppløsningsviljen» melder seg raskere hos samboerpar enn hos gifte. Erfaringen viser også at det er mye større rom for konflikter ved oppløsning av lange samboerforhold med barn enn ved tilsvarende situasjon for et ektepar, noe som antagelig har sammenheng med at den tidligere uklart definerte samboersituasjonen gjør at det blir mange flere spørsmål det må forhandles og reforhandles om.

Mer individualistiske holdninger hos samboere enn hos ektepar kan tolkes både som en effekt av selve samlivsformen og som en seleksjoneffekt. Vektlegges seleksjon er vi over i den andre typen forklaringer på hvorfor samboerskap brytes langt oftere enn ekteskap. Her tenker man seg at det foregår en seleksjon til samboerskap, der samboerne også på andre områder er forskjellige fra dem som har giftet seg. Når samboerskap inngås, er det ofte ledd i en prøve og feile periode på veien mot et stabilt samliv. Det foregår en utsilingseffekt der de mest stabile samboerskapene ender med ekteskap, mens mange av de andre oppløses. Par som er usikre på hvor alvorlig og varig forholdet deres er, vil antakelig oftere velge samboerskap enn dem som er sikre på, og vil satse sterkere på at samlivet skal vare. Dette underbygges av en intervjuundersøkelse gjengitt i Kravdal (1997), referert i 3.2.2. I denne undersøkelsen ble samboerne bedt om å ta stilling til hvorvidt en del utsagn om samboerskap passet mer eller mindre godt til deres situasjon. En rekke momenter som beskrev grad av midlertidighet eller forpliktelse i forholdet kom til uttrykk.

Et annet spørsmål er hvor bestandige slike seleksjonseffekter vil være. Langt på vei synes det rimelig å knytte dem til en prosess hvor et forhold trenger en viss modningstid, og at samboerne sett under ett vil omfatte mange som ikke har kommet så langt i denne prosessen. Men det kan også tenkes at samboergruppen har et større eller mindre innslag av personer som i utgangspunktet er mer forskjellige fra dem som senere gifter seg.

6.5.2 Oppløsning av samboerskap blant par med barn

Samboerskap er en fellesbetegnelse på samliv av svært ulik karakter. At unge menneskers uforpliktende utprøving av forhold lettere oppløses enn ekteskap, er å forvente. Men hvordan er det med brudd blant samboere med barn?

Analyser av intervjuundersøkelser finner at samboerskap med barn er mer stabile enn samboerskap uten barn. Men også for par med barn er det langt vanligere med brudd blant samboere enn blant gifte. Samboere med barn har over tre ganger så stor tilbøyelighet til å flytte fra hverandre som gifte med barn (se tabell 6.3 i vedlegg 3).

Forskjellen mellom samboere med barn og ektefeller med barn var om lag den samme i Samboerutvalgets undersøkelse i 1997 som det som ble påvist i 1988. Også i Sverige har en sett at bruddfrekvensen for par med barn varierer med om paret er samboere eller gifte, men forskjellene i det svenske materialet er noe mindre enn det de norske undersøkelsene viser. Uansett er det viktig å huske på at resultatene fra slike undersøkelser bare er kontrollert for et begrenset antall bakgrunnsvariable. Det kan være betydelige variasjoner innen de to gruppene som slike undersøkelser ikke fanger opp. Det vil si at visse grupper av samboerpar med barn kan tenkes å være vel så stabile som ektepar, mens andre kan ha enda større forskjell i bruddfrekvens enn det som ble observert i de nevnte undersøkelsene. Samlivsbrudd blant samboere og barns forhold etter foreldrenes samlivsbrudd er omtalt nærmere i kapitel 10.

6.6 Samboeres holdninger til familie, likestilling og samfunnsverdier

Intervjuundersøkelser om verdier og holdninger i den norske befolkningen kan gi noen indikasjoner på likheter og ulikheter mellom ektepar og samboerpar. Tallene for holdninger til barnetall, likestilling og noen verdiutsagn om samfunnet er hentet fra Markeds- og mediainstituttets (MMI) undersøkelser fra 1995–1997. Totalt dreier det seg om svar fra ca 10 000 personer.

Samboere mellom 25 og 50 år avvek ikke særlig fra gifte i samme aldersgruppe når det gjaldt holdninger til familie og likestilling. Blant de aller yngste, derimot, var det forskjeller. Gifte under 25 år var en spesiell gruppe med sterke preferanser for familie. Også blant de aller eldste fant vi klare forskjeller mellom de to gruppene. Blant samboere i denne aldersgruppen finner vi avantgardistene når det gjelder samboerskap, antagelig med mer idealistisk holdning til sin samlivsform. Blant de eldre er det også noen som har inngått samboerskap på sine gamle dager, og disse skiller seg også ut fra det som er vanlig blant sine jevnaldrende.

Et spørsmål lød: Hva synes du er det ideelle antall barn for en familie i Norge ? Forskjellen mellom samboere og gifte varierer med alder, se tabell 6.1. I gruppen 35–49 år er det liten forskjell mellom gifte og samboere, og de fleste i denne aldersgruppen ser to barn som det mest ideelle. Blant de aller yngste var det ganske stor forskjell mellom gifte og samboere; 63 prosent av de gifte mot 41 prosent av de samboende så minst tre barn som det ideelle. Forskjellen er vel så stor blant de aller eldste, og også her er det de gifte som oftest ser minst tre barn som det ideelle for en familie i Norge. Undersøkelsen omfatter imidlertid ganske få samboere 65 år og eldre, totalt bare 30 personer.

Tabell 7.2 Ideelt barnetall for en familie i Norge. Gifte og samboere etter alder. Prosent

  15 – 24 år 25 – 34 år 35 – 49 år 50 – 64 år 65 år og eldre
Gifte
– 0 barn 0 0 0 0 0
– 1 barn 2 1 2 3 4
– 2 barn 36 48 51 49 43
– 3 eller mer 62 51 47 49 53
Gifte i alt 100 100 100 100 100
Samboere
– 0 barn 1 1 1 0 0
– 1 barn 2 3 5 4 3
– 2 barn 55 60 54 63 70
– 3 eller mer 42 37 41 33 27
Samboere i alt 100 100 100 100 100

Kilde: MMI Norsk Monitor

Det var små forskjeller mellom gifte og samboere på et spørsmål som gjaldt oppfatninger om arbeidsfordeling mellom menn og kvinner. Svar på spørsmålet om hva slags familie de så som best, a) der begge har like krevende jobber og deler husarbeid og barnepass likt, b ) der kvinnen har en mindre krevende jobb enn mannen, og hun har hovedansvaret for hus og barn, c) der bare mannen har jobb, og det er kvinnen som tar seg av hus og barn , varierte noe med alder, men lite med samlivsform. Forskjellen mellom gifte og samboere var aller minst for gruppen 35–49 år. De yngste gifte skilte seg noe ut, her var andelen som ønsker full likestilling lavest av alle gruppene under 65 år.

Et siste spørsmål kan si noe om hvorvidt samboere har andre samfunnsverdier enn gifte. De som ble intervjuet, fikk velge mellom fire typer samfunn: « størst mulig frihet når det gjelder hvordan en kan tjene og bruke penger» (frihet) , «bygd på moralske verdier og respekt for tradisjoner» (tradisjoner) , «utvikling av den enkeltes skapende evner og individuelle særtrekk» (skaperevne) eller et samfunn «preget av trygghet og samhold, og der ingen skiller seg ut» (trygghet). Flertallet av de eldste foretrakk et samfunn som vektla moralske verdier og tradisjoner med trygghet og samhold som det nest vanligste svaret. Også blant de yngste valgte mange alternativet moralske verdier og tradisjoner, men alternativet et samfunn som vektlegger skaperevne og individuelle særtrekk, var det de fleste foretrakk. Generelt var det små forskjeller mellom samboere og gifte. Samboerne under 65 år valgte imidlertid noe sjeldnere enn gifte alternativet som vektla moralske verdier og respekt for tradisjoner (se tabell 6.2).

Tabell 7.3 Andel som foretrekker ulike samfunnstyper. Gifte og samboere etter alder. Prosent

  15 – 24 år 25 – 34 år 35 – 49 år 50 – 64 år 65 år og eldre
Gifte
– frihet 16 13 12 10 11
– tradisjoner 31 37 38 43 43
– skaperevne 43 35 34 23 18
– trygghet 10 16 16 24 27
Gifte i alt 100 100 100 100 100
Samboere
– frihet 17 15 14 15 13
– tradisjoner 24 31 29 31 46
–skaperevne 41 37 36 29 21
– trygghet 19 17 21 25 21
Samboere i alt 100 100 100 100 100

Kilde: MMI Norsk Monitor

6.7 Avtaler mellom samboere

Ekteskaplovgivningen kan virke som en standardkontrakt som regulerer det økonomiske forholdet mellom ektefeller. Samboere må i større grad opprette egne avtaler om de vil oppnå det samme. Det er ikke å forvente at mange samboere går til et slikt skritt. Det er mange som ikke vet, eller tenker over, hvilke behov de har for en avtale. Dessuten vil mange – mens forholdet er godt – føle det som unødvendig eller ubehagelig å tenke på eller snakke om hva som ville skje ved død eller samlivsbrudd.

Hvorvidt samboere sikrer seg gjennom å inngå egne avtaler om hva som skal skje i tilfelle samlivet opphører, er lite kjent. I Statistisk sentralbyrås Familie- og yrkesundersøkelsen fra 1988 ble det imidlertid stilt et enkelt spørsmål: «Har du og din samboer noen form for skriftlig avtale dere i mellom i fall dere skulle komme til å gå fra hverandre eller en av dere skulle falle fra?» Det var knapt en av ti som svarte bekreftende på dette spørsmålet. Andelen økte noe med samboerforholdets varighet, men ikke mye.

At så få hadde gått til det skritt å inngå skriftlig avtale, ble den gangen tolket som et tegn på at mange så samboerskapet som en kortvarig overgangsfase før et ekteskap hvor slike ting automatisk ville bli ordnet. En annen forklaring var at samboerne i overveiende grad var unge og derfor ikke hadde ervervet seg så mye som det kunne være aktuelt å dele på.

Det samme spørsmålet om avtale ble gjentatt i Samboerutvalgets undersøkelse i 1997, se figur 6.9. Andelen med avtale har økt siden 1988, men fortsatt gjelder det relativt få, knapt to av ti. Nå er det de eldste samboerne som langt oftere har inngått avtaler enn de yngre samboerne. I aldersgruppen 20–34 år var det 13 prosent som hadde avtale seg imellom, mot 24 prosent av samboerne 35–49 år og 38 prosent av dem som var enda eldre. Det ser altså ut til at de som må antas å ha størst behov for en avtalefesting, er de som oftest har inngått avtaler.

Figur 6.9 Samboerpar med skriftlig avtale etter alder.
 1997

Figur 6.9 Samboerpar med skriftlig avtale etter alder. 1997

Kilde: Omnibusundersøkelsen 1997, Statistisk sentralbyrå

Slik spørsmålet er stilt, er det ikke stilt andre krav til avtalen enn at den skal være skriftlig. Innholdet i avtalene vet vi ikke noe om. Hvor godt samboerne i praksis har sikret seg dersom forholdet går i stykker eller den ene faller fra, er derfor vanskelig å si.

7 Samboerskap i andre land

Tretti år etter at den moderne formen for samboerskap fikk fotfeste i Sverige og Danmark, er samlivsformen velkjent i de aller fleste industrialiserte land. Det er imidlertid store forskjeller i utbredelsen. Blant dem som lever i samliv, er eksempelvis fire av fem unge danske kvinner samboende og bare én av fem gift, mens det for jevngamle spanske kvinner omvendt, der er fire av fem gifte og én av fem lever i samboerskap.

Kvantitative opplysninger om samboerskap er ikke i noe land tilnærmelsesvis så gode som ekteskapsstatistikken. Det er derfor problematisk å foreta løpende sammenlikninger landene i mellom. Manglene er så pass store at det kan være nyttig først å se på hva som finnes av tall om samboere, og hvor pålitelige de ulike kildene er.

7.1 Mange hull og mangler i samboertallene

Uten obligatorisk registrering av samboerskap lar det seg ikke gjøre å bygge opp løpende statistikk over hvor mange samboere det finnes, hvor gamle de er, hvor lenge de bor sammen m.m. Samboere lar seg imidlertid fange opp gjennom representative intervjuundersøkelser, folketellinger og indirekte bruk av registerdata .

Intervjuundersøkelser er den vanligste kilden for å fastlegge omfanget av samboerskap, og slike undersøkelser finnes nå i mange land. Flere og fremfor alt mer standardiserte intervjuopplegg har etterhvert gjort det noe lettere å sammenligne situasjonen i ulike land, men fortsatt mangler det mye.

En del land har tatt i bruk de ordinære folketellingene for å få flere opplysninger om samboerskap. Ettersom det som regel er minst ti år mellom hver telling, er det vanskelig å få en tilstrekkelig oppdatert statistikk. Kriteriene for samboerskap er vanligvis strengere i folketellinger enn i intervjuundersøkelser. Det betyr at intervju- og folketellingsdata ikke uten videre kan brukes om hverandre.

Mangelen på samtidige data ser ut til å være det største problemet for internasjonale sammenlikninger enten de baserer seg på intervju- eller folketellingsdata. Om en for eksempel sammenholder samboerdata fra et land med tre til fire år eldre data fra et annet land, er det ikke godt å si om mulige forskjeller landene imellom avspeiler reelle ulikheter i samboerskap, eller bare det faktum at målingene er foretatt på forskjellige tidspunkter. Så raskt som utviklingen har gått, vil selv noen få års tidsdifferanse kunne skape problemer.

Noen ganske få land, som Danmark og Finland, har så detaljerte boligregistre at de kan brukes til å beskrive og analysere utviklingen av samboerskap. I Sverige og Norge er lignende registre utredet, men det foreligger ikke noe vedtak om å opprette boligregistre.

I de danske og finske boligregistrene er det mulig å få oversikt over alle personer av motsatt kjønn som bor i samme boenhet. Det gis imidlertid ikke direkte opplysninger om de også er samboere. For å få anslag over samboerpar ekskluderer man derfor alle som er i slekt med hverandre, og definerer det heller ikke som et par dersom aldersforskjellen mellom to som bor sammen, er mer enn 15 år (i Finland 16 år). Den siste betingelsen vil i noen tilfelle utelukke reelle samboerpar, men er i praksis neppe noe stort problem. Bruk av slike boligregistre forutsetter at samboerne har meldt flytting. Her ligger selvsagt en fare for underrapportering sammenliknet med intervjuundersøkelser der det ikke er nødvendig å operere med en slik betingelse. Man unnlater også å definere samboerpar dersom det er mer enn to voksne personer av motsatt kjønn i boenheten. Dette er hovedgrunnen til at man i Danmark regner med at registertallene ligger noe under det faktiske antallet samboere.

7.2 Utviklingen i Norden

Samboerskap har ekstra sterk forankring i de nordiske landene. Det var her den moderne formen for samboerskap først fikk fotfeste, og fortsatt er samboerskap mer vanlig i Norden enn ellers i Europa. Sverige og Danmark var de førende landene. På slutten av 1960-tallet hadde godt og vel hver tredje 20-årige svenske kvinne erfaring med samboerskap. I Norge var det mindre enn én av ti som enten var eller hadde vært samboer på den tiden.

Rundt midten av 1970-tallet var det fortsatt store forskjeller mellom de nordiske landene. Alle landene rapporterte om flest samboere blant de unge, men mens tre av ti svenske og danske kvinner i alder 20–24 år oppga å være samboere, var det bare én av ti i Norge. I disse tallene er bare de som var samboende på intervjutidspunktet, regnet med.

Situasjonen i Finland ser ut til å ha vært omtrent som i Norge. Informasjonen om Island er sparsom. Island er antagelig det første landet hvor samboerskap ble allment utbredt. Allerede så tidlig som på 1940-tallet ble hvert fjerde islandske barn født utenfor ekteskap. En studie fra en mindre by viser at i siste halvdel av 1950-tallet var mer enn halvparten av barna født utenfor ekteskap samboende foreldre, godt og vel ett av ti barn var blitt døpt samtidig med at foreldrene giftet seg, og ytterligere noen var barn av forlovede par (Björnsson 1971). Det er imidlertid ikke noe som tyder på at de islandske skikkene influerte nevneverdig på det som senere kom til å skje i de andre nordiske landene.

I Norge ser det ut til å ha vært en spesielt sterk økning i samboerforhold på 1980-tallet. I Familie- og yrkesundersøkelsen 1988 ble det registrert rundt fem ganger så mange samboere som ved en tilsvarende undersøkelse i 1977. Til tross for den kraftige økningen var andelen samboere fortsatt lavere enn i Danmark og Sverige. I den europeiske utviklingen har Norge snarere tilhørt neste gruppe, sammen med Finland og flere sentrale vesteuropeiske land som Frankrike, Nederland og Storbritannia.

I dag er situasjonen i de nordiske landene mer preget av likhet (se figur 7.1 og 7.2). Med unntak av Finland var godt og vel en tredjedel av samtlige kvinner i 20-årene samboere i 1996. Forskjellene landene imellom er noe større for litt eldre kvinner, i 30- og 40-årene. I disse aldrene, da de fleste bor sammen med mann og barn, er svenske kvinner oftere samboere enn jevngamle kvinner i de øvrige landene. Blant middelaldrende og eldre er det imidlertid ikke så store forskjeller landene i mellom. I disse aldersgruppene er det et beskjedent innslag av samboere i samtlige land.

Sammenlikningen landene imellom bygger på opplysninger fra 1996. For noen av landene finnes det også nyere tall. Andelen samboere har gjennomgående endret seg lite.

Figur 7.1 Andel samboende kvinner i ulike aldersgrupper. 1996. Prosent

Figur 7.1 Andel samboende kvinner i ulike aldersgrupper. 1996. Prosent

Kilde: Sverige: Undersökningen om levnadsförhållande (ULF); Norge: Omnibusundersøkelser, Statistisk sentralbyrå; Danmark og Finland: Befolkningsstatistikk

Det er vanlig å beregne samboertall på to ulike måter, enten som andelen av samtlige personer i en nærmere bestemt aldersgruppe (slik det er gjort i figur 7.1) eller som andelen av alle som lever i samliv , det vil si av alle gifte og samboende (se figur 7.2). En fordel ved den sistnevnte beregningsmåten er at sammenlikningene ikke påvirkes av variasjoner i andelene som ikke lever i parforhold.

1995 er det seneste året med rimelig sammenlignbare samboertall for alle nordiske land. Av alle som bodde sammen enten som gifte eller samboere, utgjorde samboerne fra 19 til 28 prosent (figur 7.2). Forholdsvis flest samboere var det på Island og i Sverige der godt og vel hvert fjerde par var et samboerpar. I de øvrige landene var rundt hvert femte par et samboerpar. Eksakt hvor store forskjellene var mellom de enkelte landene, er imidlertid ikke mulig å fastslå siden datakildene er ulike, henholdsvis register- og intervjuopplysninger. Ifølge de nyeste tallene for Norge (1998) har samboerskapenes andel økt til 23,0 prosent av alle par.

Figur 7.2 Andelen samboere av alle som lever i samliv (gifte og samboere).
 Kvinner og menn 16 år og over. 1995. Prosent

Figur 7.2 Andelen samboere av alle som lever i samliv (gifte og samboere). Kvinner og menn 16 år og over. 1995. Prosent

I alle landene har antall samboerpar vokst merkbart på bekostning av ekteparene. Bak utviklingen ligger ikke bare en tendens til at stadig flere velger samboerskap. Veksten i samboerpar må også sees i lys av at eldre generasjoner der samboerskap har vært så godt som ikke eksisterende, etterhvert faller fra og gradvis erstattes av nye generasjoner som fra yngre år har funnet det naturlig å være samboere. På denne måten får vi en generasjonseffekt, eller det demografer gjerne omtaler som en kohorteffekt.

7.3 Samboerskap er fortsatt mest utbredt i Norden

Andelen samboere varierer sterkt fra land til land, men det er et visst regionalt mønster (se figur 7.1). Relativt sett er det flest samboere i de nordiske landene, deretter følger de mellom-europeiske landene, mens de sør-europeiske landene har et svært beskjedent innslag av samboere. Bildet er imidlertid langt fra entydig. De tidligere øst-europeiske landene faller ikke naturlig inn i en slik nord-sør dimensjon, og det er også eksempler på andre land som faller utenom mønsteret. Et kart over samboerskapets stilling i Europa vil nødvendigvis ha mange blanke felter, enten fordi det ikke finnes opplysninger om samboere, eller fordi de dataene som er tilgjengelige, er for lite oppdaterte.

Figur 7.3 Andel samboende kvinner 20–39 år. 1992–1996.
 Prosent

Figur 7.3 Andel samboende kvinner 20–39 år. 1992–1996. Prosent

Av nordiske kvinner 20–39 år lever mellom hver tredje og fjerde i samboerskap. Forholdsvis flest samboere har Island (ca. 35 prosent), Sverige (32 prosent) og Danmark (27 prosent). Om det er en reell forskjell mellom Sverige og Danmark, eller om differansen lar seg forklare ved at det er brukt ulike kilder (intervjuundersøkelse/register) er ikke godt å si. Det samme kan sies om forskjellen mellom Norge og Finland, hvor det er henholdsvis 26 og 22 prosent samboere i den nevnte aldersgruppen.

Med 8–18 prosent samboere blant kvinner 20–39 år er det mellom-europeiske nivået klart lavere enn det nordiske. Belgia, Storbritannia og Tyskland har forholdsvis få samboere, mens Nederland, Frankrike, Østerrike og Sveits ligger en del prosentpoeng over. Her må en imidlertid huske på at observasjonene ikke er hentet fra ett og samme år, men varierer innen fireårsperioden 1992–1996 (figur 7.3).

I de sør-europeiske landene er samboerforhold svært sjeldne. Fra Italia rapporteres det om så lite som to prosent samboere, mens det er nærmere fem prosent i Spania. I disse landene kommer selv ikke samboerandelene blant helt unge kvinner over fem prosent. Hellas og Portugal har ifølge andre kilder like lave samboertall.

Unntak fra det geografiske mønsteret er Irland, Polen og Litauen hvor samboerskap er like sjeldent som i de sør-europeiske landene. Disse landene har imidlertid en annen fellesnevner, de er alle land hvor katolisismen står sterkt.

Når det gjelder de tidligere øst-europeiske landene er datamangelen enda mer påtakelig. Selv for de landene der en vet noe om hyppigheten av samboerforhold, er det vanskelig å peke på noe allment mønster.

Av oversjøiske land som det er naturlig å sammenligne oss med, er forekomsten på New Zealand omtrent som i mellom-Europa. New Zealand er ellers ett av flere land som rapporterer om et betydelig innslag av samboere i etniske undergrupper. Blant maoriene er det således lang tradisjon for ugift samliv, en skikk som helt opp til nyere tid har vært innarbeidet i lovverket slik at denne type ugift samliv i mange henseender er blitt likestilt med ekteskap. Det er imidlertid blant den delen av befolkningen som tradisjonelt ikke praktiserte ugift samliv, at samboerskapene har økt mest i de senere tiår.

Samboerskap er også velkjent i Australia, Canada og USA. Canada ser ut til å ligge rundt det mellom-europeiske nivået, mens Australia og USA i det minste på begynnelsen av 1990-tallet lå klart under dette nivået. Det er imidlertid rapportert om fortsatt økning i USA uten at tallene som gis er helt sammenliknbare med det vi ellers har sett på. I 1995 svarte halvparten av alle amerikanske kvinner i 30-årene at de enten var eller hadde vært samboere. I de senere år er det særlig andelen som har vært samboere med en annen enn den de senere giftet seg med, som har økt. I USA blir omlag hvert tredje barn født utenfor ekteskap, og de senere års vekst i fødsler utenfor ekteskap tilskrives så godt som bare samboere. Det rapporteres også om en nedgang i andelen samboere med barn som gifter seg etter at barnet er født.

7.4 Ulike former for samboerskap i forskjellige land

I alle land der samboerskap er blitt relativt vanlig, er det de unge, det vil si de som tradisjonelt skulle være i gifteferdig alder, som oftest er samboere. Til nå ser det imidlertid ut til at størsteparten gifter seg før eller siden, om ikke nødvendigvis med den de først bodde sammen med. Dette er også tilfelle i land der samboerskap må sies å være en akseptert og etablert samlivsform for par med barn. Eksempelvis har seks av ti svenske kvinner født i 1960, ekteskapserfaring. Tilsvarende tall for jevngamle norske og danske kvinner er åtte av ti.

I land der en vesentlig andel av fødslene skjer utenfor ekteskap, vil mange samboerskap være ekteskapslike i den forstand at samboere ofte er par med barn. Dette mønsteret er karakteristisk for de nordiske landene der omlag hvert annet barn nå fødes utenfor ekteskap – de aller fleste som barn av samboende foreldre.

Generelt er samboerskap lite utbredt i land der det er uvanlig med fødsler utenfor ekteskap og omvendt. Samsvaret mellom samboerforhold og fødsler utenfor ekteskap gjelder ikke ubetinget. Eksempelvis er samboerskap relativt utbredt i Sveits, men mindre enn ett av ti sveitsiske barn fødes utenfor ekteskap. Ungarn er eksempel på det motsatte. Der er det ganske få samboere, men forholdsvis mange utenomekteskapelige fødsler.

I de søreuropeiske landene der det jevnt over er få samboere, er det ikke nevneverdig flere samboere blant de yngste kvinnene enn blant de noe eldre. I Spania er for eksempel fem prosent av kvinnene i begynnelsen av 20-årene samboere, hvilket er omtrent samme andel som blant kvinner sist i 30-årene. Det er rimelig å anta at samboerskapene blant de noe eldre i katolske land ofte fungerer som en utvei når skilsmisse og gjengifte er så godt som umulig.

Foruten en generell økning i antall samboerskap rapporteres det fra mange land om en gradvis endring i hvordan ugift samliv praktiseres. En økende andel av de unge starter som samboere, men samboerskapene går ikke like automatisk og like tidlig over i ekteskap. I denne prosessen er det store forskjeller landene i mellom.

7.5 Hvordan forklares variasjonene landene i mellom

Ved forsøk på å forklare forskjellene i utbredelsen av den moderne form for samboerskap mellom ulike land, er det to hovedmomenter som ofte trekkes frem. Den ene typen forklaring går på at landene er genuint forskjellige når det gjelder familiedannelse. Andre forklaringer ser forskjellene bare som forskyvning i tid, det vil si at fenomenet dukket først opp i noen land, og at andre land vil følge etter.

Det blir ofte påpekt at samliv uten vigsel ikke er noe nytt fenomen historisk sett. De mange eksemplene som nevnes, har ofte vært hentet fra de nordiske landene. Om dette skyldes at ugift samliv har stått spesielt sterkt i disse landene, er mer uklart. Siden det var her den moderne formen for samboerskap først dukket opp, var det også mest aktuelt å lete etter historiske røtter i disse landene. Etterhvert har det også blitt hentet frem en rekke eksempler på ugift samliv fra andre europeiske land.

De historiske eksemplene danner ingen ubrutt rekke frem til våre dager. Med et lite unntak for Island viser nærmere studier at ugift samliv i tidligere tider så godt som alltid har vært avgrenset til visse geografiske områder, eller til etniske, sosiokulturelle eller sosioøkonomiske undergrupper.

Noen har ment å se et nord-sør mønster i utviklingen av samboerskap. Det vil si at de nordiske landene er å betrakte som forløpere i et endringsmønster som gradvis "siger" nedover i Europa. En spredning fra nord til sør må i så fall gå ganske tregt. Unge søreuropeere lever langt sjeldnere i samboerskap i dag enn unge svensker gjorde det for mer enn en generasjon siden. Mange har da også stilt seg tvilende til om landene som har få samboere, noen gang vil komme opp på det nordiske nivået. Utviklingen i de østeuropeiske landene er heller ikke så lett å innpasse i et slikt spredningsmønster.

Det finnes imidlertid alternative teorier som legger vekt på ulike typer samboerskap som en trinnvis utvikling. I den første fasen vil ugift samliv være et utpreget avvik, som oftest praktisert av en intellektuell elite som velger denne formen for samliv i aktiv protest mot ekteskapsinstitusjonen. Typisk for den neste fasen er samboerskap som innledning til ekteskap, ofte relativt kortvarig og uten at paret får barn. Praktisert på denne måten møter samboerskap få negative sanksjoner. I tredje fase har samboerne gjerne barn og samboerskap vil være et mer eller mindre permanent alternativ til ekteskap, et alternativ som ofte velges fordi det bedre ivaretar partenes innbyrdes uavhengighet. I fjerde og siste fase er samboerskap blitt en form for ekteskap – eller omvendt, og det blir meningsløst å analysere forskjeller mellom samboerskap og ekteskap. Teorien forutsetter videre at hver fase kan være av ulik varighet. Når en fase er nådd, vil samboerskap som var typisk for de tidligere trinnene, eksistere side om side med den nye formen. Utviklingen fra fase til fase ansees imidlertid som uavvendelig, det er ingen vei tilbake til foregående trinn. Aldersmønsteret for utbredelsen av samboerskap antas å være en viktig indikator for hvilken fase utviklingen er i (Prinz 1995).

En slik faseinndeling kan i neste omgang brukes til innbyrdes rangering av ulike land. Teorien har ikke vært gjort til gjenstand for grundig utprøving. Selv om det i prinsippet er mulig å teste ut teorien, vil mangel på adekvate data være et problem for en rekke land.

Det høye nordiske nivået kobles gjerne sammen med en rekke sentrale samfunnsforandringer fra de senere tiår. Den nye kvinnebevegelsen som sterkere enn i mange andre land nedfelte seg i aktiv likestillingspolitikk, antas å være en viktig drivkraft. Kvinnene i de nordiske landene ser ut til å ha vært særlig raske med å gripe de nye tilbudene om utdanning og yrkesarbeid. Parallelt med dette kunne de dra nytte av en velferdspolitikk der staten overtok, eller fungerte som et sikkerhetsnett for familiens økonomiske forpliktelser. Ekteskapet ble ikke lenger hovedkilden for kvinners og barns forsørgelse. De nordiske landene utmerker seg dessuten ved at lovverket relativt tidlig og i stor grad la opp til å tilpasse seg den nye samlivsformen. Et sterkere innslag av sekularisering og relativt lite motstand fra kirkelig hold ansees også som avgjørende for at samboerskap har fått spesielt sterkt fotfeste i Norden.

Det er ingen enighet i synet på hvordan utviklingen vil bli i fremtiden. De fleste observatører venter fortsatt vekst i samboerskap, men økningen kan bli nokså ulik landene imellom. En spådom er kraftig vekst i samboerforhold i de land som i dag ligger langt tilbake, og langt mer moderat vekst i foregangslandene. Samtidig understrekes det fra flere hold at hvert enkelt lands historiske, kulturelle og økonomiske særtrekk fortsatt må forventes å sette sitt preg på utviklingen.

7.6 Samboernes rettsstilling i andre land

Utvalget har ikke hatt kapasitet til å gi en omfattende framstilling av samboernes rettsstilling i andre land. Framstillingen begrenser seg til å gjelde hovedtrekkene i samboernes rettsstilling i nordiske land og til ordningen med registrert partnerskap i Nederland.

7.6.1 Noen trekk i rettsstillingen for samboere i Norden

Det er mange likheter i de nordiske landene når det gjelder samboernes rettsstilling. Sverige står i en særstilling som det eneste landet som har en egen lov som bare gjelder for samboere.

Den svenske samboerloven regulerer samboernes felles bolig og innbo, både under samboerskapet og ved opphør av samboerskapet, se 7.6.2. Når vi ser bort fra denne loven og den norske loven om husstandsfellesskap (lov om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører), er rettsstillingen mellom partene meget lik i de nordiske landene. Det er også mange likheter når det gjelder spørsmål om farskap, foreldreansvar og andre spørsmål i forhold til barna. Island skiller seg ut som det eneste landet som har innført såkalt samboer-pater est. Dessuten er Island det eneste landet i Norden der foreldre som bor sammen automatisk har felles foreldreansvar selv om de ikke er gift, se 7.6.4

Når det gjelder offentligrettslige forhold, fins det både i Sverige, Norge og Island skatte- og trygderegler hvor samboere er likestilt med gifte. Sverige og Norge har samme ordning med trygdemessig likestilling av samboere og gifte hvis samboerne har felles barn eller tidligere har vært gift med hverandre. Island har også regler på skatte- og trygderettens område som går ut på at samboere i visse sammenhenger og på nærmere bestemte vilkår skal behandles som gifte.

Fellestrekk og hovedskiller når det gjelder økonomiske forhold mellom partene

Utgangspunktet i alle de nordiske landene er at hver av samboerne fortsetter å være eier av det de eide før de flyttet sammen, og at hver av dem blir eier av det de kjøper for egne midler under samboerskapet. Likeledes er utgangspunktet at hver av partene er ansvarlig for egen gjeld.

Ingen av de nordiske landene har innført rettslig underholdsplikt mellom samboere under samboerskapet eller bidragsplikt etter at samboerskapet har opphørt. Derimot har alle landene lovfestet gjensidig underholdsplikt mellom ektefeller under ekteskapet.

Felles for Norden er også at samboere ikke har lovfestet rett til arv etter hverandre. Samboerne har imidlertid mulighet til å sikre hverandre arverett ved testament. Gjenlevende samboer har heller ikke rett til å sitte i uskiftet bo i noen av landene uten at dette er bestemt i testament.

Den svenske sambolagen gjelder bare samboernes felles bolig og innbo og har i tillegg til regler om deling av boet ved opphør av samboerskapet, regler som begrenser samboernes rett til å råde over felles bolig og innbo under samboerskapet, se nærmere om dette i 7.6.4. Den norske loven om husstandsfellesskap gjelder i likhet med den svenske sambolagen felles bolig og innbo. Denne loven gjelder ikke bare for samboere, men også for andre typer husstandsfellesskap, 5.4 og vedlegg 1 pkt 3.2 og 3.3. De andre nordiske landene har ingen særskilte regler som gjelder fordeling av eiendeler eller gjeld ved brudd i samboerskapet. Hvis ikke samboerne har avtalt noe annet, er utgangspunktet at hver av dem beholder egne eiendeler samtidig som de fortsatt er ansvarlig for egen gjeld.

Farskap

Felles for de nordiske landene er at pater est-regelen gjelder hvis et barn blir født av en gift mor. Denne regelen innebærer at ektemannen automatisk blir regnet som barnets far. Blir barnet født av ugift mor, blir ikke samboeren automatisk regnet som barnets far. Hvis moren er ugift, fastsettes farskapet ved erkjennelse eller dom. Unntak gjelder for Island, som er det eneste nordiske landet som har innført en pater est-regel også for samboere, se nærmere om dette i 7.6.4. Landene har noe ulike regler om frist for å reise farskapssak og om hvem som kan reise slik sak.

Foreldreansvar

Med unntak for Island har ugifte mødre foreldreansvaret alene hvis de ikke har avtalt noe annet. Hvis foreldrene er gift med hverandre når barnet blir født, har derimot foreldrene automatisk felles foreldreansvar i alle de nordiske landene. Ugifte foreldre kan imidlertid avtale felles foreldreansvar eller at faren skal ha foreldreansvaret alene. Det varierer mellom landene om avtaler om foreldreansvar må godkjennes av en offentlig myndighet for å være gyldige, eller om det er tilstrekkelig at de sendes offentlig myndighet til registrering.

Hvis foreldrene ikke blir enige om foreldreansvaret, kan hver av dem bringe spørsmålet inn for domstolen eller administrativ myndighet for avgjørelse. Avgjørelsen kan gå ut på at den ene parten skal ha foreldreansvaret alene, eller at partene skal ha felles foreldreansvar. Prinsippet om at avgjørelsen skal rette seg etter hva som er best for barnet, gjelder i alle de nordiske landene.

7.6.2 Nærmere om rettsstillingen i Sverige

Sambolagen

Allerede i 1973 ble det i Sverige vedtatt en egen lov om ugifte samboeres felles bolig, «lag (1973:651) om ogifta samboendes gemensamma bostad». Denne loven ble med virkning fra 1. januar 1988 erstattet av «lagen (1987:232) om sambors gemensamma hem», kalt sambolagen. Det er presisert i loven at den gjelder for samboerforhold der en ugift kvinne og en ugift mann bor sammen under ekteskapslignende forhold. Loven inneholder regler om deling av boet ved oppløsning av samboerskapet og om en samboers rett til i visse tilfeller å overta en bolig som ikke inngår i bodelingen. I tillegg har loven regler om innskrenkninger i retten til å råde over det felles hjemmet og om rettergangen i visse tvister mellom samboere.

Når det gjelder kravet om ekteskapslignende forhold , er det i lovens forarbeider angitt som et utgangspunkt at kvinnen og mannen skal ha levd sammen i et ikke altfor kortvarig forhold, der det normalt inngår seksuelt samliv, felles bolig og husholdning og felles økonomi, eller i hvert fall økonomisk samarbeid. Videre er det anført at hvis samboerne har felles barn, kan man gå ut fra at samlivet er ekteskapslignende. Dessuten er det uttalt at felles adresse i folkeregisteret normalt vil være en presumsjon for ekteskapslignende samliv. I de tilfellene partene bor sammen, men er registrert i folkeregisteret med forskjellig adresse, skal det skje en helhetsvurdering, men det bør da klart framgå at partene har hatt felles bolig og husholdning i «en inte altför kort tid». Seks måneder er angitt som veiledning. Som andre momenter er i forarbeidene nevnt at partene har opprettet gjensidig testament eller inngått avtale seg imellom, eller at de har felles bankkonti. Det er også vist til at partenes uttrykkelige ønske om at deres forhold skal betraktes som et samboerforhold, bør være utslagsgivende, uansett varigheten av samlivet.

Loven gjelder bare samboernes felles bolig og innbo . Alle typer permanente boliger og innbo som normalt fins i hjemmet, omfattes, men ikke fritidsboliger og innbo i slike boliger. Annen eiendom som for eksempel bankinnskudd, verdipapirer, biler og båter faller utenfor anvendelsesområdet.

Utgangspunktet i Sverige som i de andre nordiske landene er at hver av samboerne under samboerskapet råder over egen eiendom og er ansvarlig for egen gjeld. Den svenske samboerloven har imidlertid regler om at en samboer ikke uten denandre samboerens samtykke kan råde over felles bolig eller innbo som skal inngå i bodelingen hvis bodeling skulle bli aktuelt.

Det mest inngripende ved sambolagen er reglene om bodeling. Disse reglene gjelder ved opphør av samboerskapet. Hvis en av samboerne krever det, skal samboernes felles bolig og innbo fordeles mellom dem etter nærmere bestemte regler. Forutsetningen er at eiendelene er ervervet til felles bruk («gemensamt begagnande»). Hvis samboerskapet opphører ved at den ene samboeren dør, kan gjenlevende kreve bodeling. Hvis ingen av samboerne krever bodeling, beholder hver av dem sine eiendeler. Samboerne kan også inngå avtale om at reglene om bodeling ikke skal gjelde for deres forhold. Det er presisert i loven at en slik avtale må inngås skriftlig og undertegnes av begge.

Etter reglene om bodeling skal det først gjøres fradrag for gjeld. Det som gjenstår, skal så i prinsippet deles likt mellom samboerne. Den som trenger boligen eller innboet mest, har rett til å overta dette. En forutsetning for at en samboer på denne måten skal få overta eiendom som tilhører den andre samboeren, er at overtakelsen tatt i betraktning omstendighetene for øvrig kan anses rimelig («skäligt»). Den som overtar eiendom, må gjøre dette mot å erstatte verdien, enten ved å overføre eiendom som vedkommende selv skulle få overført, til den andre samboeren, eller ved å betale med penger.

Det er også bestemt i loven at det kan gjøres unntak fra likedelingsprinsippet. Dette gjelder hvis reglene om bodeling tatt i betraktning samboerskapets varighet, samboernes økonomiske forhold og omstendighetene for øvrig vil føre til et urimelig resultat. Da kan den samboeren som eier mest, også beholde mer av sin eiendom. I særlige tilfeller kan hver av partene beholde sitt. Disse unntaksreglene gjelder også ved bodeling som skjer etter den ene samboerens død.

Sambolagen har også regler om unntak fra likedelingsprinsippet som bare gjelder ved den ene samboerens død. Disse går ut på at dersom boet er tilstrekkelig, skal gjenlevende alltid beholde to ganger grunnbeløpet («basbeloppet enligt lagen (1962:381) om allmän forsäkring») av det som gjenstår etter at det er gjort fradrag for gjeld.

Det er også reguIert i loven at den samboeren som trenger boligen mest, kan få rett til overta boligen selv om den ikkeinngår i bodelingen. Dette gjelder felles bolig som den andre samboeren eier, og som ikke er blitt anskaffet til felles bruk. Forutsetningen for denne retten er at overtakelsen også av hensyn til omstendighetene for øvrig kan anses rimelig («skäligt»). Hvis samboerne ikke har eller ikke har hatt felles barn, gjelder overtakelsesretten bare hvis særlige grunner («synnerliga skäl») taler for det. Den som skal overta boligen etter disse reglene, må gjøre dette mot å erstatte boligens verdi. Retten til å overta boligen kan ikke fravikes ved avtale.

Den svenske regjeringen besluttet 5. juni 1997 at en parlamentarisk komité skulle vurdere «sambolagen». Komitéen har fått frist til å avgi innstilling senest 30. juni 1999 og har et oppdrag som kan sammenfattes i tre hovedpunkter. For det første skal den vurdere om hovedintensjonen med «sambolagen» er innfridd, nemlig å gi et minimumsvern til den svakere parten ved oppløsning av samboerforholdet. Det er presisert i oppdraget at utgangspunktet skal være at lovens grunnleggende regulering skal bestå, og at dette blant annet innebærer at begrensningen med hensyn til hva slags eiendom som skal inngå i bodelingen, i hovedsak skal bestå. For det andre skal komitéen overveie om forskjellene i den rettslige behandlingen av homoseksuelle og heteroseksuelle samboere er vel begrunnet («motiverade»). Komitéen skal også klarlegge om det er behov for en utvidet rettslig beskyttelse ved andre former for husstandsfellesskap enn dem som er regulert i dag.

Forholdet til barna

Spørsmål om foreldreansvar, barnets bosted og samvær er regulert i « foräldrabalken ». Denne loven er endret med virkning fra 1. oktober 1998. Motivene for endringene framgår av «Regeringens proposition 1997/98: 7, Vårdnad, boende och umgänge». Lovendringene tar sikte på å hjelpe foreldrene til i så stor grad som mulig å bli enige om hvordan de forskjellige spørsmålene skal løses og berede grunnen for økt bruk av felles foreldreansvar. Endringene innebærer blant annet at foreldre som er enige, kan regulere spørsmål om foreldreansvar, barnets bosted og samvær ved en avtale som skal godkjennes av socialnämnden. En godkjent avtale får samme virkning som en rettskraftig dom. Lovendringene innebærer også at en domstol både kan oppheve og pålegge delt foreldreansvar selv om en av foreldrene motsetter seg dette.

Spørsmålet om å innføre automatisk felles foreldreansvar for ugifte foreldre er kommentert særskilt i proposisjonen. Regjeringen har uttalt at en ordning der alle foreldre automatisk har felles foreldreansvar, vil markere barnets behov for begge foreldrene og foreldrenes felles ansvar tydeligere enn dagens ordning, hvor moren har foreldreansvaret alene hvis foreldrene ikke har avtalt noe annet. Videre er det vist til at det fins gode grunner til å overveie om det mulig å gjøre felles foreldreansvar til hovedprinsipp for ugifte foreldre, og at spørsmålet om hvordan dette kan reguleres, krever en grundig analyse. Riksdagen sluttet seg til at spørsmålet bør overveies ytterligere, og spørsmålet er for tiden under utredning (basert på utgangspunkter skissert i promemoria datert 5. juni 1998).

Enkelte offentligrettslige forhold

På det trygderettslige området har samboere som lever i ekteskapslignende forhold vært likestilt med ektefeller helt siden 1946. Dette vide samboerbegrepet var imidlertid vanskelig å administrere og praktisere, selv om det bygde på at forholdet hadde en viss varighet. I 1960 ble derfor reglene om likebehandling av ektefeller og samboere endret til bare å gjelde samboere som tidligere har vært gift med hverandre eller som har eller har hatt felles barn.

Kommunalskattelagen har siden 1960 hatt en bestemmelse om at samboere med felles barn eller som tidligere har vært gift med hverandre skal likestilles med ektefeller.

I « lagen om bostadsbidrag» er det bestemt at mann og kvinne som lever sammen uten å være gift, og enten har eller har hatt felles barn eller er registrert med samme adresse i folkeregisteret, skal likestilles med ektefeller hvis det ikke er grunn til annet. Bak utformingen av denne regelen ligger det et ønske om å unngå integritetskrenkende undersøkelser om samlivets karakter (Agell, 1995). Samboere uten felles barn skal aldri likestilles med ektefeller hvis de ikke er registrert med samme adresse i folkeregisteret. Det framgår ikke nærmere hva som kan gi grunn til ikke å likestille.

Etter « socialtjänstlagen » kan en samboers rett til sosialhjelp påvirkes av at samboeren faktisk blir forsørget av den andre samboeren til tross for at det ikke foreligger noen rettslig underholdsplikt.

7.6.3 Danmark

Privatrettslige forhold

Dansk høyesterett har i flere dommer gitt medhold i krav på vederlag ved oppløsning av samboerforhold. Vederlag er tilkjent hvis den ene samboeren gjennom verdiskapende innsats under samboerforholdet har beriket den andre slik at denne har oppnådd en økonomisk fordel.

I vurderingen av om vederlag skal tilstås og vederlagets størrelse er det lagt vekt på samlivets lengde, om partene under samlivet har hatt felles økonomi og fordelingen av utgiftene mellom partene, sammenholdt med den enkeltes inntekter. Den nedre grensen for samlivets lengde ligger ved ca 2,5 år. Eiendeler som er ervervet før samlivet startet, holdes som hovedregel utenfor, og utgangspunktet er at det ikke kan kreves vederlag hvis motparten er insolvent.

Når det gjelder forholdet til barna, har Danmark en egen « lov om forældremyndighed og samvær» i tillegg til « lov om børns retsstilling ». Erkjennelse av farskap kan skje ved en skriftlig erklæring til offentlig myndighet («statsamtet»), eventuelt ved personlig fremmøte for statsamtet. Tidligere skulle avtaler om foreldreansvar godkjennes av statsamtet, men i 1996 ble «forældremyndighedsloven» endret slik at det er tilstrekkelig at avtaler om foreldreansvar meldes til statsamtet (eventuelt domstolen hvis det er reist sak). I likhet med det som gjelder i Norge, kan ugifte foreldre inngå avtale om foreldreansvar samtidig med at farskap erkjennes ved barnets fødsel.

I november 1997 avga «Justitsministeriets Børnelovsudvalg» en « Betænkning omBørns retsstilling ». Dette utvalget har blant annet foreslått nye regler om farskap til gifte kvinners barn og til ugifte samboeres barn. Utvalget har også foreslått nye regler om felles foreldreansvar for ugifte samboende foreldre. Ut fra undersøkelser foretatt i 1996 har utvalget lagt til grunn at ca 41 % av alle levendefødte barn i Danmark fødes av ugifte kvinner som lever i en eller annen form for samlivsforhold. På denne bakgrunn har utvalget uttalt at det anser det for meget ønskelig at reglene om hvordan farskap fastslås og rettsvirkningene av farskap gjøres like for ugifte samboende foreldre og for gifte foreldre.

Barnelovutvalget har foreslått at loven om barns rettsstilling endres slik at ugifte samboere kan få fastsatt farskap ved å avgi en erklæring ved barnets fødsel. Denne erklæringen skal gå ut på at de lever sammen, at det er deres felles barn, og at de sammen vil ivareta omsorgen og ansvaret for barnet. Utvalget har vist til at deres konklusjon er den motsatte av det som ble resultatet i Norge ved de siste endringene i den norske barneloven og forslaget om «samboer-pater est», se 12.4 og vedlegg 1 pkt 5.2. Det er påpekt at vurderingen av om det foreligger et samlivsforhold skal være fremadrettet med vekt på partenes ønsker om i fellesskap å ivareta omsorgen og ansvaret for barnet, i stedet for tilbakeskuende («bagudrettet») med en prøving av hvordan, hvor lenge og med hvilke avbrudd partene har levd eller bodd sammen. Etter utvalgets forslag skal det ikke være mulig å få fastsatt farskap ved en slik erklæring hvis moren i løpet av de siste 10 månedene før barnets fødsel har vært gift med eller levd sammen med en annen mann i samme bolig eller hvis mannen på erklæringstidspunktet er under 18 år. Det er foreslått at farskap kan fastsettes på grunnlag av en erklæring som nevnt både før og etter barnets fødsel.

Barnelovutvalget har også foreslått at «loven om forældremyndighed og samvær» endres slik at ugifte samboere får felles foreldreansvar hvis de ved registrering av farskap erklærer at de lever sammen, og at de sammen vil ivareta omsorgen og ansvaret for barnet. Ut fra de nyeste tallene over hvor mange som inngår avtale om felles foreldreansvar, har utvalget lagt til grunn at mer enn 90 % av samboende foreldre inngår avtale om felles foreldreansvar. Det er vist til at forslaget for de aller fleste bare vil medføre en forenkling av papirgangen, idet det ikke vil være nødvendig å inngå en særskilt avtale om felles foreldreansvar. Adgangen til å avtale felles foreldreansvar etter gjeldende regler er foreslått opprettholdt.

7.6.4 Island

Registreringsordning

Island har en egen registreringsordning for samboere. Registreringen er frivillig og skjer i folkeregisteret (nasjonalt personregister). Ifølge opplysninger utvalget har innhentet fra «Justits og kirkeministeriet» lar de fleste samboerpar seg registrere som samboende. Det fins noen lover der registrerte samboere gis forskjellige rettigheter og plikter, mest rettigheter. I barneloven er rettsstillingen mellom gifte foreldre og deres barn helt den samme som mellom ugifte registrerte samboere og deres barn. Det samme gjelder folkeforsikringsloven og skifteloven. Registreringen har også betydning i forhold til foreldreansvar og farskap, se nedenfor.

Foreldreansvar

Hovedregelen i Island er felles foreldreansvar for foreldre som bor sammen ved barnets fødsel. Også andre enn barnets biologiske foreldre får felles foreldreansvar (adopsjon, steforeldre, pleieforeldre, registrert partner). Vilkåret er at foreldrene bor sammen med barnet, at de lever i samlivsforhold og er registrert på samme adresse i folkeregisteret eller kan dokumentere at de bor sammen.

Farskap

Island har en egen regel om farskap ved ugifte samlivsforhold, en form for samboer-pater est. Hvis moren og den mannen hun oppgir som far til barnet, ved barnets fødsel er registrert som samboere i det nasjonale personregisteret, eller hvis det foreligger andre utvetydige bevis på samboerskap, skal denne mannen anses å være barnets far. Det samme gjelder hvis farskap ennå ikke er bestemt og moren og den hun oppgir som far til barnet, senere starter et samboerskap som oppfyller kravet til registrering eller annet utvetydig bevis.

Når det gjelder skatterettslige spørsmål, har det islandske Finansdepartementet etter forespørsel fra utvalget opplyst at samboerpar med felles bolig har rett til å bli behandlet som ektepar hvis de har eller venter barn sammen, eller hvis de har bodd sammen i minst ett år.

7.6.5 Registrert partnerskap i Nederland

I Nederland ble det den 01.01.98 innført en ordning med registrert partnerskap. Dette er en ordning hvor både heterofile og homofile par kan få sitt partnerskap offentlig registrert. I løpet av de første ti månedene etter at ordningen ble innført, ble det i alt registrert 4000 partnerskap. En tredjedel av disse gjaldt heterofile par.

Etter at ordningen ble innført er det tre forskjellige måter par kan regulere sine samliv på i Nederland: Ekteskap, registrert partnerskap og samboeravtaler. Et offentlig registrert partnerskap innebærer at forholdet blir regulert av lovverket og i praksis er det ikke mye som skiller registrert partnerskap fra ekteskap. Den viktigste forskjellen i lovverket mellom registrert partnerskap og ekteskap gjelder forholdet til barn.

Samboeravtalen kan settes opp ved hjelp av advokat eller notarius publicus (byfogd eller sorenskriver). Samboeravtaler kan registreres, men innebærer ingen offentlig anerkjennelse eller regulering av forholdet. Avtalen har heller ingen konsekvenser for partnerne utover det som er regulert i avtalen. Heller ikke for forhold mellom samboerpar og omverdenen har slike avtaler noen effekt, men de kan i visse sammenhenger godtas som bevis på at det foreligger et samboerforhold. Etter fem års samboerskap med samboeravtale kan det også etableres enkelte rettigheter.

Vilkår for å etablere registrert partnerskap

For å kunne etablere registrert partnerskap kan man, som ved ekteskapsinngåelse, verken være gift eller leve i registrert partnerskap fra før. Man må være myndig (det kan gis dispensasjon fra denne regelen). Er man under formynderskap, må vergen samtykke. Det skal heller ikke være nært slektskap mellom partene. En av partene må ha nederlandsk statsborgerskap, og hvis en av partene er utlending, må det foreligge midlertidig eller permanent oppholdstillatelse. Det kreves også minimum to vitner for å få en gyldig registrering av partnerskapet.

Framgangsmåte ved registrering

Det er paret selv som må dokumentere at vilkårene er oppfylt når de ønsker å etablere et registrert partnerskap. Paret må avgi en erklæring til notarius publicus (Registrar of Births, Marriages and Deaths, byfogd/sorenskriver hos oss) og det settes opp et dokument. Etter at opplysningene er blitt kontrollert og funnet i orden kan partnerskapet registreres i det offentlige register. Dette skjer ved at paret vedkjenner seg samboerskapet og undertegner et dokument hos byfogd/sorenskriver sammen med vitnene. Bortsett fra å undertegne dette dokumentet finnes det, i motsetning til ved ekteskapsinngåelse, ikke noen offisielle formaninger eller ritualer.

Rettsvirkninger av registrert partnerskap

Et registrert partnerskap har i prinsippet de samme rettsvirkningene som et ekteskap.

Partene får gjensidig underholdsplikt og skal så langt som mulig støtte hverandre økonomisk og dele utgiftene knyttet til husholdet.

Registrert partnerskap innebærer i prinsippet at all formue og gjeld er felles. Som i ekteskap kan dette unngås ved at partene gjør avtaler seg imellom som regulerer eiendomsforholdene. Slike avtaler må legges fram for notarius publicus.

Alderspensjon tjent opp i løpet av tiden som registrerte partnere, skal deles mellom partnerne ved et eventuelt samlivsbrudd. Ved å inngå avtale har partene også her muligheter til å bestemme andre ordninger. Registrert partnerskap innebærer også at det gis etterlattepensjon til gjenlevende. I visse tilfeller vil den ene trenge den andre partnerens samtykke for å kunne inngå avtaler eller påta seg forpliktelser, for eksempel ved salg av felles bolig og inngåelse av avbetalingsavtaler.

Ved registrering av partnerskap etableres det en offisiell familierelasjon mellom partene. Familiemedlemmene til en partner blir regnet som beslektet gjennom ekteskap med den andre partneren og får de rettigheter som er forbundet med dette.

Også når det gjelder skatter og sosiale stønader er reglene like for registrert partnerskap og ekteskap.

Et unntak fra likestillingen av registrert partnerskap og ekteskap er samlivsordningenes betydning for ulike familierelasjoner til barn. Der et barn fødes i et ekteskap får foreldrene automatisk felles foreldreansvar (joint custody). Dette gjelder imidlertid ikke for registrerte partnerskap. Her er det bare barnets mor som i utgangspunktet får foreldreansvar. Partneren står i prinsippet ikke i noen familierelasjon til barnet. Hvis morens partner er barnets biologiske far, kan imidlertid felles foreldreansvar opprettes ved at de registrerte partnerne, barnets mor og far, erklærer farskapet for retten.

Registrert partnerskap gir heller ikke samme rett til adopsjon som ekteskap gjør. For å kunne adoptere barn fra utlandet kreves det i Nederland at man er gift. Adopsjon av nederlandske barn er imidlertid mulig selv om man er enslig.

Oppløsning av registrert partnerskap

Hvis partnerne er enige om å oppløse det registrerte partnerskapet, kan de gjøre dette ved å sette opp en egen avtale. For at en slik avtale skal være gyldig må den settes opp ved hjelp av advokat. Den må også omfatte punkter som deling av eiendom, boligforhold, underholdsbidrag og fordeling av pensjonsrettigheter. Advokaten må erklære overfor byfogd/sorenskriver at partene har blitt enige om å oppløse partnerskapet.

Hvis partene ikke blir enige om hvordan partnerskapet skal opphøre må saken til retten. Prosedyrene er da de samme som ved skilsmisse. I Nederland er det, verken i forbindelse med opphør av registrert partnerskap eller ekteskap, noe krav om separasjonstid før forholdet kan regnes som avsluttet.

8 Holdninger til samboerskap

Forholdet mellom holdninger og atferd er komplisert. I noen tilfeller utløser holdninger en bestemt atferd. I andre tilfeller er det mer nærliggende å betrakte atferden som en drivkraft, det vil si at atferden stabiliserer, forsterker eller bidrar til å endre holdninger. I de fleste tilfeller er det naturlig å se på forholdet mellom holdning og atferd som et kontinuerlig samspill der det er vanskelig å si hva som oppsto først, og hva som fører til endringer.

Uansett forklaringsmodell kan det være av interesse å se nærmere på holdninger til samboerskap, og hvordan de har endret seg over tid. I dette kapitlet presenteres holdningene til samboerskap i ulike deler av befolkningen, i kirken og i lovgivningen.

Holdningene til samboerskap i befolkningen har i etterkrigstiden endret seg i retning av langt større aksept. Når det ikke lenger er stigmatiserende å være samboer, bidrar det til at flere er tilbøyelig til å leve sammen som par uten å være gift. Lovgivningen forholder seg til holdningsklimaet i samfunnet og folks faktiske atferd. Endringene i samboeres rettsstilling kan derfor sees som et resultat av at flere lever som samboere. Samtidig kan endringer i lovgivning ha påvirket folks samlivsform.

8.1 Holdninger i befolkningen

8.1.1 Holdninger før 1980

Det er ulike kilder til kunnskap om hvordan befolkningen ser på samboerskap. Utvalget har bygget på det som kan dokumenteres gjennom ulike større intervjuundersøkelser. I disse undersøkelsene er det bare stilt noen få enkle spørsmål om samboerskap, og formuleringene som er brukt, har variert noe mellom undersøkelsene. De kan likevel gi et inntrykk av utviklingen over tid.

Ugift samliv var tidligere forbudt ved lov, gjennom den såkalte konkubinatparagrafen, se 8.3. I 1954 ble det for andre gang gjort forsøk på å oppheve denne paragrafen. I forbindelse med den diskusjonen som fulgte, ble det gjennomført en egen intervjuundersøkelse som viste at tre av fire ønsket å beholde paragrafen til tross for at det i spørsmålsformuleringen ble gjort uttrykkelig oppmerksom på at det dreide seg om en sovende bestemmelse (Alstad 1969). De som ikke ønsket noen endring, la mest vekt på moral og samfunnets behov for å holde på visse retningslinjer. De som sa at paragrafen burde sløyfes, mente at den ikke hadde noen praktisk betydning, og at den berørte et område som hørte privatlivet til. Loven ble opphevet først i 1972 – i et helt annet holdningsklima.

Da den moderne formen for samboerskap hadde fått så stort omfang at det i seg selv ga næring til en viss samfunnsdebatt, ble det gjennomført en ny undersøkelse i 1977. Intervjupersonene ble bedt om å angi om de var motstander eller tilhenger av såkalte papirløse ekteskap. Motstanden var nesten like sterk som andelen som på 1950-tallet sa seg uenige i å oppheve konkubinatparagrafen. Sju av ti erklærte seg som motstandere, mens to av ti var tilhengere (Alstad 1993).

8.1.2 Samboerskap vinner aksept

I en undersøkelse bare fem år senere (1982) var bare rundt halvparten av befolkningen motstandere av samboerskap. Fire av ti erklærte seg da som tilhengere av papirløse ekteskap (Alstad 1993). Det var også blitt flere som ikke ønsket å ta stilling til spørsmålet (16 prosent mot 7 prosent fem år før). Det kan tyde på at mange var på glid i synet på ugift samliv.

Seks år senere (1988) var samboerskap blitt så vanlig at nærmere hver femte kvinne i alderen 20–44 år levde på den måten. I en omfattende undersøkelse om holdninger til samboerskap, ble det brukt et oppsett der intervjupersonene fikk seg forelagt fire ulike utsagn og ble bedt om å velge det som samsvarte best med deres egen oppfatning. Utsagnene var følgende: a. «Samboerforhold kan aldri aksepteres» , b . «Samboerforhold er like akseptabelt som ekteskap dersom det ikke er barn i samlivet» , c . «Samboerforhold er like akseptabelt som ekteskap også dersom det er barn i samlivet» og d. «Samboerforhold er alltid å foretrekke fremfor ekteskap» .

1988-undersøkelsen var begrenset til personer under 44 år og omfattet for det meste kvinner. Som ledd i sitt arbeid fikk Samboerutvalget i 1997 kartlagt holdninger til samboerskap etter samme metode som undersøkelsen i 1988, men denne gangen ble det trukket et utvalg av hele den voksne befolkningen. Vi skal først se på endringene fra 1988 til 1997 blant yngre kvinner, se figur 8.1.

Figur 8.1 Kvinner etter alder og holdning til samboerskap. 1988 og 1997

Figur 8.1 Kvinner etter alder og holdning til samboerskap. 1988 og 1997

Kilde: Familie- og yrkesundersøkelsen 1988 og Omnibusundersøkelsen 1997, Statistisk sentralbyrå

Kvinner i alder 18–44 år er i dag langt mer positive til samboerforhold enn kvinner i samme alder på slutten av 80-tallet. Da mente 51 prosent at samboerforhold var like akseptabelt som ekteskap, et syn som får oppslutning fra 68 prosent i dag. Økende aksept og det faktum at samboerforhold er blitt noe mer utbredt, har imidlertid ikke fått flere til å mene at samboerforhold generelt sett er en bedre samlivsform enn ekteskap. Fortsatt er det bare tre prosent som mener at «samboerforhold alltid er å foretrekke fremfor ekteskap», mot to prosent i 1988.

Den økende aksepten av samboerskap, selv når det er barn i forholdet, har først og fremst skjedd på bekostning av andelen som bare finner å kunne godta samboerforhold dersom paret er barnløst. Andelen som valgte dette svaralternativet har sunket fra 38 til 24 prosent fra 1988 til 1997. Det er også blitt noen færre som konsekvent avviser samboerforhold; en nedgang fra 8 til 5 prosent.

Utviklingen mot et generelt mer positivt syn på ugift samliv er et gjennomgående trekk i alle aldersgrupper. Holdningsendringene i befolkningen som helhet skyldes delvis at generasjoner med flere samboere og en mer positiv holdning til samboerskap, er blitt eldre og utgjør en større andel av befolkningen. Eksempelvis tilhører kvinnene som var i begynnelsen av 40-årene i 1988, en generasjon der det hadde vært forholdsvis uvanlig å leve som samboer før man giftet seg. De som er i begynnelsen av 40-årene i 1997, er født midt på 1950-tallet, og dette er årskull som i langt større grad selv har vært samboere.

En annen måte å sammenligne på, er å se på hvordan årskullene endrer syn etter hvert som de blir eldre. Hva har for eksempel skjedd med dem som i dag er i begynnelsen av 30-årene? Er de like åpne for samboerskap som da de var i begynnelsen av 20-årene. Har de fått et enda mer positivt syn på samboerskap – i tråd med endringene i det generelle holdningsklimaet? Eller har de tvert i mot fått et mer restriktivt syn etterhvert som de er blitt eldre, mer etablerte og oftere er gifte?

Gjennomgående viser det seg at aksepten av samboerskap har økt innen samme fødselskull over tid. Alle de seks årskullene vi har sett på (kvinner født i perioden 1945–1968) er mer positive til samboerskap i 1997 enn da de var ni år yngre i 1988. Det var for eksempel 58 prosent av 23-åringene i 1988 som mente at samboerskap var like akseptabelt som eller å foretrekke fremfor ekteskap. I 1997 da dette fødselskullet var blitt 32 år, sluttet 70 prosent opp om de samme utsagnene. Det finnes med andre ord ikke holdepunkter i undersøkelsen for å si at årskullene blir mer restriktive etter hvert som de blir eldre. Eventuelle effekter i mer restriktiv retning kan ha blitt overskygget av at dreiningen mot et mer liberalt syn på ugift samliv har vært spesielt kraftig i den perioden vi har sett på.

For menn finnes det ikke like god sammenlignende statistikk over tid som for kvinner. Det som finnes av tall for menn, viser ikke noen særlig holdningsforskjell mellom kjønnene.

8.1.3 Dagens holdninger

Undersøkelsen fra 1997 viser hvordan befolkningen som helhet ser på samboerforhold, fordelt etter alder og egen samlivsstatus, se tabell 8.1. For disse tallene mangler vi muligheten til å gjøre nøyaktige sammenlikninger med tidligere perioder.

Tabell 9.2 Holdning til samboerforhold etter egen samlivssituasjon. Kvinner og menn i ulike aldersgrupper. Prosent

Alder: 20 – 24 år Alle 20 – 34 år Gifte Samboer Ikke i samliv
Samboerforhold kan aldri aksepteres 5 9 0 5
Samboerforhold er like akseptabelt som ekteskap dersom det ikke er barn i samlivet 20 32 16 15
Samboerforhold er like akseptabelt som ekteskap også dersom det er barn i samlivet 72 58 81 75
Samboerforhold er alltid å foretrekke fremfor ekteskap 3 1 3 4
Uoppgitt 1 1 0 1
I alt 100 100 100 100
N= 1396 387 423 586
Alder: 35 –39 år Alle 35 – 49 år Gifte Samboer Ikke i samliv
Samboerforhold kan aldri aksepteres 6 7 0 5
Samboerforhold er like akseptabelt som ekteskap dersom det ikke er barn i samlivet 30 34 20 24
Samboerforhold er like akseptabelt som ekteskap også dersom det er barn i samlivet 61 57 73 66
Samboerforhold er alltid å foretrekke fremfor ekteskap 2 1 3 4
Uoppgitt 1 1 3 2
I alt 100 100 100 100
N= 1336 938 162 236
Alder: 50 – 79 år Alle 50 – 79 år Gifte Samboer Ikke i samliv
Samboerforhold kan aldri aksepteres 18 19 0 18
Samboerforhold er like akseptabelt som ekteskap dersom det ikke er barn i samlivet 42 42 39 42
Samboerforhold er like akseptabelt som ekteskap også dersom det er barn i samlivet 35 36 50 32
Samboerforhold er alltid å foretrekke fremfor ekteskap 2 1 11 4
Uoppgitt 3 3 0 4
I alt 100 100 100 100
N= 1538 1062 64 412

Over halvparten av den voksne befolkningen gir i dag uttrykk for at samboerforhold er like akseptabelt som ekteskap (56 prosent) eller endog å foretrekke (3 prosent). I tillegg til dem som godtar samboerforhold uten noe forbehold, er det ytterligere en stor gruppe (30 prosent) som kan godta samboerforhold på lik linje med ekteskap dersom paret ikke har barn. En av ti er konsekvente motstandere av ugift samliv og slutter opp om alternativet «Samboerforhold kan aldri aksepteres».

De unge generasjonene er langt mindre negative til ugift samliv enn foreldre- og besteforeldregenerasjonene. Av personer under 25 år er det bare 4 prosent som mener at samboerforhold aldri kan aksepteres, men 16 prosent stiller seg negative dersom det er barn i parforholdet. Tilsvarende tall for dem som er eldre enn 45 år, er henholdsvis 17 og 40 prosent. Blant middelaldrende og eldre der mange har samboende barn og barnebarn, er det ikke noe flertall som allment og uten videre aksepterer slike forhold.

I diskusjonene rundt samboerskap og ekteskap kan det stilles spørsmål om vi står overfor en endring av mer grunnleggende og ideologisk karakter, det vil si en prosess der samboerskap på sikt kan komme til å erstatte ekteskap. Svaralternativet «samboerskap er alltid å foretrekke fremfor ekteskap» var tiltenkt å fange opp et slikt mulig skifte. Den totale oppslutningen om dette alternativet er liten. Det har vært en svak økning over tid, men i 1997 var det fortsatt bare 4 prosent av de unge under 30 år og 2 prosent av de middelaldrende og eldre over 45 år som sa at de alltid ville foretrekke samboerskap.

Størst tilslutning til samboerskap kunne en vente å finne blant dem som selv har vært samboere gjennom store deler av livet. Det er alt i alt bare fire prosent som er samboende i godt voksen alder (50–79 år), men av disse mener så mange som 11 prosent at samboerskap alltid er å foretrekke fremfor ekteskap. Tallene er imidlertid små, i utvalgsundersøkelsen er det totalt kommet med 64 samboere i denne aldersgruppen. Av de 64 eldre samboerne hadde 18 aldri vært gift, og av disse 18 personene var det bare 4 som klart foretrakk samboerforhold. Andelen er ikke særlig høy, tatt i betraktning at dette var personer som hadde passert 50 år uten noensinne å ha giftet seg, og som også kan ha hatt bevisste idealer om valg av egen samlivsform.

8.1.4 Holdninger samboere møter

I valg av samlivsform er det rimeligvis av stor betydning hvordan nærmiljøet og den nærmeste familie stiller seg. Det er ikke bare de generelle holdningene som betyr noe, men om miljøet indirekte eller direkte utøver «press» på ugifte par. I Norge er det ikke gjort noen systematiske studier av hvilke normative forventninger og reaksjoner samboerne møter. Selv om middelaldrende og eldre er klart mindre aksepterende til samboerskap enn yngre personer, er det ikke ensbetydende med at de aktivt prøver å forhindre samboerforhold blant sine nærmeste. Ramsøy (1994) har sett på om kontakthyppighet og gaveutveksling mellom generasjonene varierer etter om den yngste generasjonen er samboere eller gifte. Hun fant at kontakten med foreldre og svigerforeldre var den samme enten de unge var gift eller samboende, og at gaver og arv fra foreldregenerasjonen heller ikke var påvirket av de unges samlivsform.

Den moderne formen for samboerskap fortolkes ofte som ett av flere utslag i en tiltakende individualiseringsprosess, en prosess der den enkeltes atferd i stadig mindre grad styres av tradisjoner og institusjonelle rammer og i økende grad blir personlige valg, se kap 9.2. I en slik utvikling er det rimelig å tenke seg at foreldre- og besteforeldregenerasjonene er blitt langt mer tilbakeholdne med direkte og indirekte oppfordringer til de unge, samtidig som de unge selv føler seg langt friere til å velge samlivsform uten hensyn til familiens syn.

De relativt raske endringene i befolkningens syn på samboerskap må sees i sammenheng med hvordan familieatferden har endret seg. Barn født utenfor ekteskap og i samboerforhold er ikke lenger statistiske avvik, men vanlige innslag i familiemønsteret til brede lag av befolkningen. Det er forhold de fleste møter i sine nære omgivelser. Det faktum at det er så vanlig, gjør det vanskelig å holde fast ved aktiv motvilje og stigmatiserende holdninger.

8.1.5 Holdninger til likestilling mellom samboere og gifte

Intervjudata fra MMI gir også opplysninger om holdninger til juridisk likestilling mellom samboere og gifte, se Alstad (1993). I 1985 ble det stilt følgende spørsmål: «Synes du at de samme lovregler skal gjelde for samboende som for gifte, eller har du ikke noe standpunkt til dette?» 42 prosent svarte Ja, 39 Nei, og 19 Vet ikke. Det var noe større tilslutning fra menn enn fra kvinner.

Valgundersøkelsene fra 1985 og 1989, gjennomført av Statistisk sentralbyrå, stilte spørsmål om like rettigheter og plikter for samboere og gifte. Det dreide seg ikke om noen konkret lovgivning, men om mer generell likestilling. Spørsmålet lød : «Er du i hovedsak for eller mot å gi personer som er samboende like rettigheter og plikter som gifte, eller har du ingen mening om saken?»

I 1985 svarte 49 prosent at de var for å gi samboende like rettigheter og plikter som gifte. 39 svarte at de var mot, mens 12 prosent oppga at de ikke hadde noen mening om saken eller ikke visste. I 1989 var 59 prosent for, 30 mot, mens 11 prosent ikke hadde noen oppfatning. Det ser altså ut til at folkemeningen i løpet av disse fire årene hadde endret seg i retning av større oppslutning om å behandle samboere og gifte likt.

8.2 Kirkens syn

Mens samboerskap blir stadig mer akseptert og vanlig, holder Den norske kirkes offisielle organer fast på en prinsipiell avvisning under henvisning til sitt trosgrunnlag. I praksis kan det imidlertid variere hvordan samboere blir møtt fra kirkelig hold.

8.2.1 Kirkens organer

Selv om Den norske kirke etter sin karakter ikke har noen sentral og samlende autoritetsutøvelse, er synet på samboerskap klart og utvetydig i de organer som uttaler seg på kirkens vegne. Kirkerådet har ikke behandlet spørsmålet, men Bispemøtet har gjentatt og utdypet sitt syn flere ganger siden 70-tallet, sist i 1995.

Med utgangspunkt i forståelsen av ekteskapet som en ordning villet av Skaperen, advarte Bispemøtet i 1975 mot «privatisering» av samlivet mellom mann og kvinne. I 1985 uttalte Bispemøtet at «det å etablere et samliv mellom mann og kvinne uten å ha ekteskapet som ramme, er et brudd med Guds gode ordninger.» I 1995 het det: «Samlivet mellom mann og kvinne er ikke noe som bare angår de to, men hele samfunnet.»

Avvisningen av samboerskap begrunnes norm-etisk ut fra Guds ord og vilje, men også konsekvens-etisk ut fra at ekteskapet er den samlivsform som best beskytter den svake part. Det advares mot å akseptere «sekundære» løsninger som gir inntrykk av at andre samlivsformer er likeverdige alternativer til det offentlig inngåtte og livslange ekteskapet. Det understrekes at samfunnet må være opptatt av å fremme ekteskapet som den foretrukne samlivsform.

Selv om ekteskapet holdes fram som den riktige og beste samlivsform av alle parter, finnes det varierende syn på samboerskap blant teologer og ansatte og tillitsvalgte i Den norske kirke. Også biskoper har tatt til orde for et mer aksepterende syn på etisk ansvarlige samboerskap. I debatten vises det til uenighet om hva som konstituerer et ekteskap og at det har variert i ulike historiske og kulturelle kontekster (se vedlegg 2).

8.2.2 Kirken som veileder

Bispemøtet vedtok i 1985 å få utredet spørsmål knyttet til samboerskap nærmere for å kunne «gi en orientering til enkeltmennesker, veiledning til rådgivere og sjelesørgere, og etiske signaler for det politiske og holdningsskapende arbeid for å styrke ekteskapet som samfunnsinstitusjon.» Selv om kirken er motstander av samboerskap, blir det ansett som en statlig oppgave å lovregulere slike samlivsformer – ikke minst av hensyn til den svake part.

I dagens sekulariserte samfunn har kirken begrenset direkte og indirekte innflytelse over folks dagligliv og måten de innretter sine samliv på. Ved sjelesorg og etisk rådgivning skal det føres klar tale, men også vises omsorg og forståelse for folks livssituasjon. Viljen til å forstå og hjelpe «er imidlertid ingen legitimering av samlivsforhold og handlinger som er strid med Guds vilje.» Samboerskap betraktes ikke som et avgjørende salighets- eller frelsesspørsmål. Det oppfordres ikke til «kirketukt» ved for eksempel å nekte samboere nadverd, nekte dem å være fadder eller nekte å døpe samboeres barn.

Det er stor variasjon i hvordan prester og lokale menigheter forholder seg til samboere i den konkrete og praktiske virkelighet. Noen bryr seg lite med om folk er samboere. Noen legger inn klare råd og formaninger i forbindelse med seremonier og ved andre passende anledninger. Noen påpeker overfor samboende menighetsmedlemmer at de lever i synd.

8.2.3 Kirken som arbeidsgiver

Bispemøtet behandlet samboerskap i 1995. Bakgrunnen var spørsmålet om kirkelig ansatte kunne leve i samboerforhold. Bispemøtet konkluderte slik: «Det er ikke forenlig med de krav kirken stiller til sine ansatte å etablere seg i samlivsforhold utenom et ordnet ekteskap.»

Samboerskap aksepteres ikke i vigslede stillinger, og i noen tilfeller heller ikke i andre typer stillinger der kirkelige organer er arbeidsgiver. Det begrunnes med eksempelfunksjonen. Samboerskap kan medføre at folk ikke blir ansatt, blir oppfordret til å slutte eller blir oppsagt. Praksis varierer fordi reaksjonene er de lokale instansers ansvar.

8.2.4 Misjonsorganisasjonene

De frivillige organisasjonene for ytre og indre misjon er på linje med Den norske kirke i synet på samboerskap. Det Norske Misjonsselskap betegner for eksempel ekteskapet som «en gudevillet ordning», og det skal gå klart fram i forkynnelse og undervisning innen organisasjonen. Norsk Luthersk Misjonssamband behandler emnet slik i sin håndbok «Verdier og forpliktelser»: «Bibelen viser oss at ekteskapet er den ramme Gud har satt for å verne familien og samlivet mellom mann og kvinne. Det forventes av NLMs arbeidere at de fremmer dette synet både i holdning og handling.»

De frivillige organisasjonene er helt klare når det gjelder hvordan man skal forholde seg til samboerskap blant ansatte, ledere og tillitsvalgte. De ansattes familieforhold ansees ikke bare som en privatsak, men som noe som angår tjenesteforholdet. Det Vestlandske Indremisjonsforbund sier for eksempel i sitt «Mål- og verdidokument»: Personer som lever i samboerforhold kan ikke ha noen tjeneste i den kristne forsamling. De kan heller ikke inneha stillinger for eksempel ved kristne institusjoner der en bare krever lojalitet, så sant stillingen innebærer en forbildefunksjon.»

Ansatte i de frivillige organisasjonene har måttet slutte, og tillitsvalgte er utelukket fra sine verv etter at de har etablert seg i samboerforhold.

8.3 Hovedtrekk i rettsutviklingen

8.3.1 Fra straffbart avvik til lovgivers aksept

Straffeloven hadde fra den ble vedtatt i 1902 og fram til 1972 en bestemmelse med forbud mot «et offentlig Forargelse vækkende Samliv i utugtig Omgjængelse med en person af det andet Kjøn» (§ 379, konkubinatparagrafen). Historikken rundt opphevelsen av denne bestemmelsen kan illustrere holdningene til lovregulering av samboerforhold. Det framgår av forarbeidene til straffeloven at det allerede før loven ble vedtatt, var sterk tvil om vi burde ha en slik straffebestemmelse. I 1925 foreslo Straffelovkomitéen at bestemmelsen skulle oppheves, men forslaget ble ikke fulgt opp av Justisdepartementet. Departementet støttet imidlertid forslaget da det ble gjentatt i 1953, men da ville ikke Justiskomitéen i Stortinget fjerne bestemmelsen. Bestemmelsen ble først fjernet i 1972, men det var også da motstand mot opphevelsen. Motstanderne fryktet at en opphevelse ville få en uheldig symbolvirkning og undergrave ekteskapets institusjonelle stilling.

I 1971 nedsatte regjeringen Bratteli et utvalg som skulle vurdere endringer i ekteskapslovgivningen. Utvalget fikk også i mandat å vurdere om det burde gis lovregler for mer varige samlivsforhold utenfor ekteskap. Hensynet til det nordiske lovsamarbeidet var en viktig grunn til dette, men mandatet illustrerer også at myndighetene tok konsekvensen av at samliv utenfor ekteskap var etablert som en samlivsform som det kanskje burde gis særskilte lovregler for.

I 1980 la Ekteskapslovutvalget fram en delinnstilling kalt Samliv uten vigsel jf NOU 1980:50. Utvalget la til grunn at det lå utenfor mandatet å vurdere lovgivningen for samboere på det offentligrettslige området, men fremmet tre konkrete lovforslag som gjaldt rettsforholdet mellom samboerne og enkelte områder som lå nær opp til dette. Bare ett av disse forslagene ble fulgt opp. Dette gjaldt endringer i borettslagsloven, jf kapittel 4.

På midten av 1980-tallet ble Familiemeldingen lagt fram, jf St meld nr 50 (1984–85) . Her ble både privatrettslige og offentligrettslige spørsmål behandlet, blant annet trygderettigheter for samboere og ektefeller, skatteregler og reglene om arveavgift. Meldingen hadde ingen konkrete forslag til lovendringer, men Regjeringen inviterte Stortinget til en prinsipiell drøfting av samboeres rettsstilling. I Stortinget var det enighet om at lovverket burde justeres, slik at det ikke ga resultater som folk flest oppfattet som urimelige. Den generelle holdningen var at lovgivningen måtte gjennomgås for å beskytte den svake part i eventuelle krisesituasjoner og unngå ordninger som virker økonomisk diskriminerende overfor gifte. De politiske partiene hadde imidlertid forskjellige syn på lovregulering av samboerforhold og ble ikke enige om konkrete lovendringer.

Som følge av debatten om Familiemeldingen, nedsatte regjeringen Willoch i 1985 et nytt utvalg som fikk i mandat å vurdere lovregulering for alle typer husstandsfellesskap utenfor ekteskap. Nå skulle ikke bare samboerforhold, men også bofellesskap mellom andre, for eksempel søsken og venner, vurderes. Husstandsfellesskapsutvalget la fram forslag til nye lovregler i 1988, jf NOU 1988:12 Husstandsfellesskap . Forslagene gjaldt rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører. Som en oppfølging av dette ble husstandsfellesskapsloven vedtatt i 1991. Dette er den første loven som direkte regulerer privatrettslige forhold mellom samboere. Loven begrenser seg til spørsmål som er aktuelle ved opphør av husstandsfellesskap og gjelder ikke bare for samboere, men også for andre voksne personer som har bodd sammen uten å være gift, jf kapittel 5.

8.3.2 Overgang fra formell til faktisk samlivsstatus

I 1972 skjedde det en viktig endring i folketrygdloven som gjaldt ytelser til ugifte mødre. Det ble foretatt en innstramming, slik at ugifte mødre som levde sammen med barnefaren, mistet retten til ytelser på samme måte som om de giftet seg. For denne gruppen trygdemottakere ble dermed den faktiske, og ikke lenger formell, samlivsstatus avgjørende for retten til stønad. De første særreglene om samboere i folketrygdloven ble således innført for å begrense rettighetene til enslige forsørgere. I forarbeidene til lovendringen er det vist til holdninger som var kommet fram gjennom presse, kringkasting og en rekke henvendelser til Sosialdepartementet. Det var rettet kritikk mot at folketrygdloven ga økonomisk støtte til unge par som utsatte ekteskapet eller lot være å gifte seg, mens de for øvrig innrettet seg på samme måte som ektepar i en lignende situasjon. Det ble også vist til at antallet fødsler utenfor ekteskap hadde steget sterkt de siste årene, både absolutt og relativt sett.

På 1980-tallet fikk vi flere lovregler som ble tilpasset folks faktiske samlivsmønster. I lov om fri rettshjelp fra 1980 ble det tatt inn en hovedregel om at samlet inntekt og formue skal legges til grunn når det skal vurderes om ektefeller og andre som lever sammen med felles økonomi, skal gis fri rettshjelp. Et annet eksempel er lov om utdanningsstøtte til elever og studenter, som ble vedtatt i 1985. Her ble det presisert at det foruten søkers og eventuell ektefelles inntekt og formue, også skal tas hensyn til eventuell samboers inntekt og formue.

I 1993 fikk vi en endring som gjaldt retten til utvidet barnetrygd for enslige forsørgere. Det ble foretatt en innstramming i barnetrygdloven, slik at retten til utvidet barnetrygd ikke bare skal falle bort hvis den enslige forsørgeren gifter seg, men også ved stabile ekteskapslignende forhold. Dette ble i loven formulert slik at retten til utvidet barnetrygd faller bort hvis stønadsmottakeren lever i ekteskapslignende forhold i en felles husholdning og har levd slik i minst 12 av de siste 18 månedene, eller hvis stønadsmottakeren lever i et slikt forhold og har felles barn med samboeren. I forarbeidene ble det vist til at det ikke er rimelig at personer som foretrekker å leve i samboerskap, skal få høyere barnetrygd enn gifte par, når rammevilkårene for øvrig må sies å være sammenliknbare. Et flertall i Stortinget var enig i dette og ga også uttrykk for at det er uheldig å ha økonomiske ordninger som gjør det attraktivt ikke å gifte seg. Mindretallet, som besto av Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viste til at forslaget kunne få uheldige konsekvenser for økonomien til enslige forsørgere – i hovedsak kvinner – og gjøre dem økonomisk avhengige av samboeren.

En ny innstramming i stønadsordningen for enslige forsørgere skjedde under Stortingets budsjettbehandling høsten 1998. Da ble det vedtatt at retten til stønad som enslig forsørger skal falle bort for personer med særkullsbarn som har levd i et samboerforhold i mer enn 12 av de siste 18 månedene. I forarbeidene til lovforslaget er det vist til at samboerforhold i dag er så utbredt og allment akseptert, at det synes mer naturlig å tilpasse stønadsordningen til faktisk familie- og samlivsmønster enn formelt ekteskap. Det ble også argumentert med at valg av samlivsform ikke bør påvirkes av at den ene formen gir bedre tilgang til offentlige stønadsordninger enn den andre, og at den som har en samboer til å dele boutgifter og andre husholdsutgifter med, ikke har samme behov for stønad som en reelt enslig forelder. Alle partiene på Stortinget, unntatt Sosialistisk Venstreparti, støttet forslaget. Stortingsflertallet ga også uttrykk for en generell holdning om at det i denne sammenhengen ikke lenger er grunnlag for å opprettholde skille mellom samboere og ektefeller. Mindretallets begrunnelse for å gå imot forslaget var at det er urimelig å forvente at en samboer (som i tillegg selv kan ha ansvar for særkullsbarn) skal overta de økonomiske forpliktelsene til den andres særkullsbarn.

8.3.3 Likebehandling med ektefeller

Gjennomgangen ovenfor viser at vi på 1970-tallet fikk et par – tre endringer i lovgivningen av særlig interesse og betydning for samboere. 1980-tallet var preget av at spørsmål om samboeres rettsstilling var på den politiske dagsorden, uten at dette førte til store endringer. Gjennombrudd i lovgivningen av betydning for samboere kom først på 1990-tallet. Lov om husstandsfellesskap ble vedtatt i 1991, og i 1993 fikk vi en viktig endring i barnetrygdloven. Utover på 1990-tallet fikk vi viktige endringer i trygde- og skattelovgivningen. Disse gikk ut på at bestemte grupper samboerpar skal behandles på samme måte som ektepar.

I 1993 ble det også foretatt endringer både i folketrygdloven og skatteloven. Endringene skjedde for å oppnå likebehandling av samboende pensjonister og pensjonistektepar, tilsvarende en modell som hadde vært praktisert i Sverige siden 1960. Ordningen gjelder samboere med felles barn og samboere som tidligere har vært gift med hverandre. Disse samboerne får etter folketrygdloven samme grunnpensjon som ektefeller, samtidig som de får rett til etterlattefordeler og andre ytelser på grunn av forsørgelse. I tillegg skal disse samboerne skattemessig behandles på samme måte som pensjonistektepar, forutsatt at en av samboerne er pensjonist med rett til ytelser fra folketrygden.

I forarbeidene til lovendringene er det vist til at det er rimelig at samboere med så sterk tilknytning til hverandre som det et tidligere ekteskap eller felles barn tilsier, likestilles med ektefeller i trygdemessig sammenheng – til gunst så vel som til ugunst. Et flertall i Stortinget var enig i dette, og at skatteordningen bør være den samme for disse samboerne som for ektefeller. Mindretallet, som besto av representantene for Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, mente at etterlatteytelser og forsørgertillegg bør forbeholdes ektefeller. Disse pekte på at ekteskapet er en mer stabil samlivsform enn samboerskap, og at ekteskapet derfor bør prioriteres gjennom lovverket, ikke minst av hensyn til barna.

I Velferdsmeldingen (St meld nr 35, 1994–95) viste regjeringen til at det i framtiden kan være ønskelig å sidestille langvarige samboerskap med ekteskap i større grad når det gjelder trygde- og skatteregler, fordi stadig flere velger samboerskap framfor ekteskap. En endring i tråd med dette ble vedtatt under Stortingets behandling av den nye folketrygdloven i 1997. Da fikk vi en ny bestemmelse som i likhet med reglene i barnetrygdloven, gjelder samboere som har levd sammen i 12 av de siste 18 månedene. Bestemmelsen ble vedtatt etter forslag fra et flertall i sosialkomiteen og går ut på at grunnpensjonen for disse samboerne skal være den samme som for gifte pensjonister (75 % av grunnbeløpet). Bestemmelsen trådte i kraft 1. januar 1998 og innebærer at de samboerne som omfattes, bare er likestilt med ektefeller til ugunst, ikke til gunst. Stortingsflertallet viste til at det i alle år hadde vært forskjellsbehandling av samboende og gifte pensjonister når det gjelder grunnpensjonen, og understreket at nå ble diskrimineringen av gifte pensjonister opphevet. Et mindretall, som besto av Fremskrittspartiet og Rød Valgallianse, stemte mot forslaget. Fremskrittspartiet viste til at det først blir en rettferdig ordning når ektepar og samboende pensjonister får en individuelt utbetalt pensjon, og at vi bør respektere menneskenes selvbestemmelsesrett – også når det gjelder valg av samlivsform.

9 Hvorfor lever flere i samboerskap?

9.1 Innledning

Den store endringen i samlivsmønsteret i Norge og andre vestlige land de siste tiårene, er en ny historisk tendens i familieutviklingen. Utvalget ser det som en viktig utfordring å belyse årsakene til denne utviklingen. Økt innsikt i de prosessene som har ført til den sterke veksten i tallet på samboere, bedrer mulighetene for å komme med tilrådinger om hvorvidt og hvordan utviklingen eventuelt kan påvirkes.

Det finnes lite forskning eller annen systematisk kunnskap som på en fyllestgjørende måte forklarer hvorfor så mange lever sammen uten å gifte seg. Utvalget ser på framveksten av samboerskapet som resultat av et komplisert samspill mellom endringer i folks verdier, i materielle forhold og i sosiale institusjoner. Endringer i verdisystemet har ført til at svært mange mener det er fullt forsvarlig å leve sammen uten å være gift. Endringer i materielle forhold har gjort det lettere å etablere friere samlivsformer. Endringer i samfunnets institusjonelle rammer legger færre føringer på valg av samlivsform.

En viktig drivkraft i denne utviklingen har vært den økonomiske veksten i etterkrigstiden; for de fleste er ikke lenger livet så sterkt preget av økonomiske bekymringer. En annen vesentlig ny rammebetingelse for samlivene er at det er lettere å kontrollere barnefødslene; barn er ikke lenger skjebne, men et gode man kan velge. Den enkelte har fått større mulighet til å planlegge sitt liv og foreta egne, selvstendige valg.

9.2 Individualisme og frihet

Idéer om at det enkelte menneske selv bør bestemme hvordan det skal leve sitt liv, har i det 20. århundre i den vestlige verden vokst frem på bekostning av idéer om at bestemte måter å leve livet på er riktige for alle mennesker. Kravet om økt individuell frihet betyr ikke bare at tidligere moralske og rettslige forbud og påbud er blitt fjernet. Det innebærer også at hver enkelt skal tilføres ressurser for aktivt å kunne forme sitt liv, blant annet gjennom rett til utdanning, helsehjelp og inntektssikring.

Denne utviklingstendensen avtegner seg på flere nivå i samfunnet. Vi finner den i moralfilosofien, i politiske dokumenter og i det generelle holdningsklimaet i samfunnet. I samfunnsvitenskapelig litteratur er det en utbredt oppfatning at menneskene i våre dager i mindre grad styres av ett fastlagt normsystem (heteronomi) og i større grad handler ut fra individuelle hensyn og valg (autonomi). Større personlige ressurser hos individene og mindre avhengighet av andre – foreldre, familie, slekt – har åpnet for større grad av individualisme. Individenes frie valg overtar der plikten styrte tidligere.

Denne utviklingen mot større selvbestemmelsesrett for det enkelte menneske har gitt grunnlag for at den enkelte, både kvinne og mann, i større utstrekning bestemmer over sin utdanning, sitt yrkesvalg og sitt seksualliv. De kan selv velge hvilken partner de vil leve sammen med og i større grad bestemme når samlivet skal inngås og opphøre. Valg av samboerskap framfor ekteskap, der partene selv bestemmer hvordan forholdet mellom dem skal være og ikke uten videre godtar den standardpakken av rettigheter og plikter som ekteskapslovgivningen inneholder, er slik blitt ikke bare mulig, men også bredt akseptert som en personlig rettighet. I sterkere grad enn tidligere vil mange betrakte det som en privatsak og ikke som et offentlig anliggende hvordan det enkelte par ønsker å ordne sitt samliv.

Selv om idealet om den enkeltes selvbestemmelsesrett har hatt økende betydning, betyr dette likevel ikke at individuelle hensyn alltid kan være overordnet hensynet til fellesskapet. Det som er blitt mer påtrengende, er hvordan disse to hensyn best kan avveies i forhold til hverandre. Ut fra en fellesskapsetisk tankegang kan det hevdes at det enkelte samfunnsmedlem ikke bare har sin individuelle frihet og rettigheter, men også ansvar og plikter overfor fellesskapet. Ikke minst blir den enkeltes plikter overfor familie og nærmiljø fremhevet.

De senere årene har verdisystemet i Norge fått sterkere impulser gjennom kontakten med andre kulturer, blant annet gjennom innvandring til Norge. Særlig de fjernkulturelle innvandrere synes å ha et sterkere og mer forpliktende familiesamhold enn det som er vanlig i Nord-Europa. Det innebærer også at den enkeltes identitet i større grad er knyttet til familie- eller slektskollektivet. Dette har ført til at ulike samlivsverdier lever side om side i vårt samfunn.

9.3 Endrede holdninger og sekularisering

Som omtalt i kapittel 8 har folks holdninger til ugift samliv endret seg i løpet av de siste 20 årene. Vi mangler systematiske opplysninger om prosessene som fører med seg slike holdningsendringer. Radikaliseringen blant studenter og intellektuelle i slutten av 1960-årene førte til at det ble satt spørsmålstegn ved ekteskapet og tradisjonelle familieformer. Kritikerne hevdet at ekteskapet var en konservativ institusjon som opprettholdt et tradisjonelt kjønnsrollemønster der kvinnene var økonomisk avhengige og ufrie, og at et samliv bygd på frivillige avtaler ville fremme likestilling og uavhengighet. I den første fase var det slike radikale idéer som rettferdiggjorde fritt samliv. Etter hvert ble ugift samliv alminneliggjort, og det dannet seg nye sosiale normer der samboerskap ikke trengte noen selvstendig begrunnelse.

Det er vanskelig å si hvilken vei årsakssammenhengen går: om det blir flere samboere fordi de tolereres mer, eller om folk aksepterer samboerskap fordi det er blitt så vanlig. Antagelig er det her som ellers en vekselvirkning mellom holdninger og atferd.

Når det normative klima i samfunnet er så dramatisk endret, vil også en større andel av de som skal til å starte et samliv, ha en åpen holdning til samboerskap. De møter mindre motstand fra omgivelsene. Det er lettere å leve som samboere når dette ikke blir uglesett av familie, venner eller naboer. Det er ikke lenger nødvendig å ha en klar preferanse for samboerskap, eller ha ønske om å provosere eller utfordre omgivelsene, for å gå inn i et slikt samliv. Det er simpelthen blitt vanlig. Flere vil dermed vurdere samboerskap som et alternativ for egen del.

Et viktig spørsmål er hvor sterke disse holdningene er, om de gir uttrykk for prinsipielle overbevisninger, eller om de er pragmatiske tilpasninger som relativt lett kan påvirkes av rammebetingelsene.

Erfaringer fra Sverige tyder på at samboerskap ikke nødvendigvis er uttrykk for en motstand mot ekteskapet. I 1989 vedtok den svenske Riksdagen reformer i enkepensjonen som innebar en gradvis avvikling av denne trygdeordningen. For par som var gift før 1. januar 1990, skulle en overgangsordning likevel gi enkepensjon til visse grupper etterlatte med mindreårige barn. Høsten 1989 ble disse endringene plutselig viet stor oppmerksomhet i media, og det ble skrevet at mange sto i kø for å gifte seg. Dette ble en selvoppfyllende profeti. Etter at nyheten spredte seg, var det mange som faktisk bestemte seg for å inngå ekteskap, også par som ikke ville oppnå noen fordel ved dette, se Hoem (1991). I desember dette året var det 64 000 par som ble viet, mens tallet på vielser i desember pleide å ligge mellom 2 500 og 3 000. Trost (1993) skriver om denne «smitte-effekten» at «i det avseendet kan samboparen sägas vara instabila: det skall inte mycket till för at en hel del av dem skall gifta sig.»

Også i Norge ser det ut til at det er få som velger samboerskap av prinsipielle grunner (se tabell 8.1), og som er konsekvente motstandere av ekteskapet.

Ekteskap har i norsk tradisjon vært knyttet til kirken og den kristne tro. Oppfatningen av ekteskapet som et monogamt og livslangt forpliktende fellesskap, der de to som vil leve sammen i parforhold ikke bare forplikter seg overfor hverandre, men også overfor Gud, har stått sterkt i befolkningen. I et mer og mer sekularisert samfunn er ikke en slik oppfatning lenger så styrende for folks liv. Ekteskapet blir sjeldnere religiøst begrunnet.

Selve ekteskapsinngåelsen, vielsen, har i høy grad vært knyttet til kirken. Til tross for at religionen ikke lenger har så stor plass i folks liv, har andelen kirkelige vielser økt på bekostning av de borgerlige i de siste årene. Etter som så mange er samboere før ekteskapet, kan en forklaring være at når samboere først skal gifte seg, så ønsker de den høytidelige ramme om begivenheten som en kirkelig vielse representerer. Par som allerede på mange måter lever som ektefolk, kan ha ønske om at selve ekteskapsinngåelsen skal markeres på en høytidelig måte. En borgerlig vielse kan fortone seg som for triviell, selv om det juridiske innholdet er det samme. Hvorvidt dette også kan ha bidratt til at flere lever sammen uten å gifte seg, er vanskelig å si.

9.4 Familiens oppgaver endres

Dagens familie har mistet enkelte funksjoner som den hadde tidligere. I forrige århundre foregikk mye av produksjonen av forbruksvarer i husholdningene, og familiene var den viktigste arena for omsorg og omfordeling mellom arbeidsføre og barn, syke og eldre. I 1950- og 60-årene tilvirket husmoren fremdeles store deler av familiens mat og klær og sto for det meste av barneomsorgen. I dag foregår størstedelen av økonomisk verdiskaping utenfor husholdningene, mens husholdningen er en av flere arenaer for forbruk og rekreasjon.

Familien er blitt desto viktigere som ramme for kjærlighet og nære forhold mellom familiemedlemmer. Ønsket om å leve i samliv, stifte familie og få barn står fremdeles sterkt blant folk. Familiens rolle for sosialisering og oppdragelse av barn er viktig, og foreldrenes bevissthet om hvor viktig det er for barn å ha gode oppvekstvilkår er kanskje enda større enn tidligere. Barneomsorgen som utføres i hjemmene er betydelig, og foreldrenes oppgaver som oppdragere og rollemodeller for barna, må ikke undervurderes. Men en økende del av barnetilsynet foregår i barnehager, fritidshjem og skoler. I den lettere delen av eldreomsorgen gjøres det fortsatt en stor innsats innen familiene, men syke og pleietrengende er også brukere av offentlige tjenester, og deler av eldreomsorgen er overtatt av kommunene. Dette har lettet arbeidsbyrden i familier med særlige omsorgsoppgaver og redusert avhengigheten mellom familiemedlemmer.

Ved utbyggingen av folketrygden er også den økonomiske sikringen for den delen av befolkningen som ikke har arbeidsinntekt, flyttet fra familiemedlemmer til det offentlige. Eldre, uføre, syke, arbeidsløse og foreldreløse får en vesentlig del av forsørgelsen fra trygder og ikke fra familien. Omfordelingen mellom den «nærende» og den «tærende» del av befolkningen foregår i dag for en stor del gjennom offentlige kasser og ikke innen familienettverk.

Med utjevning av kjønnsroller og økt utdannelse hos kvinner (og menn), har samlivet mellom menn og kvinner fått innslag av nye oppgaver. Parforholdet må i større grad enn før gi muligheter for et intellektuelt fellesskap. Partene har større muligheter for, og forventninger om, meningsfylte forhold og stiller større kvalitetskrav til samlivet. Men også venneflokk og arbeidskolleger konkurrerer med familiemedlemmer som arena for vennskap, nærhet, opplevelse og kreativitet.

Alle disse endringene i familien kan ha bidradd til å svekke ekteskapet som den dominerende samlivsform. Når folk i større grad er sikret forsørgelse og omsorgstjenester fra andre kilder enn familien, blir de mindre avhengige av å tilhøre et tett familienettverk. Dette kan bidra til at de inngår i løsere eller mer midlertidige samlivsformer enn ekteskap.

Et resultat av denne utviklingen er også større uavhengighet mellom generasjonene. Det enkelte paret har fått en mer selvstendig stilling i forhold til slekten. Parets frihet til å velge den samlivsformen de ønsker, har dermed økt.

9.5 Bedre økonomiske ramme- betingelser

Endringene i familiens oppgaver henger sammen med den generelle økonomiske utviklingen. De siste 30 årene har vi i Norge hatt en velstandsvekst som har gitt rom for omtrent en dobling av det private konsumet. Denne sterke inntektsveksten har endret vilkårene for familiene på flere måter. Materiell rikelighet gjør familiemedlemmene mindre avhengige av hverandre.

En del av den økonomiske veksten de siste 30 årene skyldes at produksjonen av varer og tjenester er flyttet ut av hjemmene og til markedet, se Aslaksen og Koren (1998). Gjennom bruk av kapital og ny teknologi, og ved spesialisering av arbeidskraften, har dette økt produktiviteten og dermed inntektene i samfunnet. At det foregår mindre økonomisk verdiskaping i husholdningene, gjør at husholdsmedlemmene blir mer uavhengige av hverandre. Den økonomiske nødvendigheten av å være del av en familie og få sin andel av husholdsproduksjonen, er redusert.

Ekteskapsinngåelse og familiedannelse var tidligere sterkt knyttet til eiendomsrett til jord og annen produksjonskapital, vedlikehold av denne kapitalen og til hvordan man har organisert overføringen av økonomiske verdier fra en generasjon til den neste. For å overleve i et fattig samfunn er det uhyre viktig å vite hvem som eier jorden, hvem som skal spise av grøden og hvem som skal arve verdiene. I et samfunn på sultegrensen har man ikke råd til å ha uklare forhold på slike områder.

I dag består en langt større del av produksjonskapitalen av utdannelse hos den enkelte. Dette er en individuell kapital, som vanskelig kan overføres fra person til person og fra generasjon til generasjon. Nå vil man i langt større grad skaffe seg inntekter på grunnlag av sine personlige kvalifikasjoner, uten å være avhengig av tidligere tiders kapitaloppsamling. Om arv er et kjærkomment inntektstilskudd i øyeblikket, representerer den i dag likevel ikke mer enn omtrent 3 prosent av livsinntekten til gjennomsnittsnordmannen, beregnet på grunnlag av Gulbrandsen (1996). I vårt velstandssamfunn blir det derfor lettere for den enkelte å løsrive seg fra slekten og stake ut sin egen vei. Den økonomiske avhengigheten til foreldre og øvrig slekt er langt mindre enn før.

En romsligere daglig økonomi gir også større valgfrihet i hvordan folk bor. Boligmangelen etter krigen var en reell begrensning for unge par som ville sette bo. Mange nygifte hadde ikke annet sted å bo enn i foreldrenes bolig. Mulighetene for å få egen bolig var enda mindre for enslige og ugifte par. Å gifte seg var en legitimering av behovet for leilighet og en måte å avansere i boligkøen. Mange borettslag krevde at beboerne skulle være gift.

I dag er det mulig for de aller fleste å skaffe seg en bolig; til gjengjeld er prisene høye. Bokostnadene har økt sterkt etter krigen, både reelt og som andel av husholdningenes samlede utgifter. Mens tidligere tiders friere ikke kunne sette bo før de tjente nok til å finansiere en bolig for to, får dagens unge råd til å flytte hjemmefra hvis de har noen å dele boutgiftene med. Å flytte sammen med kjæresten gjør det økonomisk lettere. I dag aksepteres også langt lettere at unge bor i bofellesskap med venner av begge kjønn.

9.6 Kjønnsroller og kvinners yrkesdeltakelse

I etterkrigstidens ekteskap var det vanlig at han hadde lønnsarbeid og hun husholdsarbeid. Arbeidsoppgavene til kvinner og menn utfylte hverandre, og både mann og kone var nødvendige for at husholdningen skulle fungere bra. Kvinnen trengte en mann til å skaffe pengeinntekt, og mannen trengte en kone til å ivareta oppgavene i hjemmet. I kvinnekampen i 1970-årene reagerte kvinner mot de tradisjonelle kjønnsrollene. De ønsket ikke lenger at oppgaver, muligheter, byrder og belønning var så ulikt fordelt mellom menn og kvinner. Et resultat av dette var økt yrkesdeltakelse blant kvinner, et annet var idealet om likere ansvarsdeling for det ubetalte arbeidet i hjemmet.

Med likere kjønnsroller kan de økonomiske fordelene ved å gå inn i et parforhold bli redusert for begge parter. Både menn og kvinner er nå mer selvhjulpne på flere områder. De har både inntekt og praktisk kunnskap til å klare husholdningen alene. I tillegg er det i dag mindre direkte økonomisk avhengighet mellom ektefeller. De fleste har mulighet til å danne en husholdning alene. Dette skyldes i første rekke at kvinner har fått egne inntekter, arbeidsinntekter og stønader fra velferdsstaten.

Et av de mest dramatiske utviklingstrekkene de siste 30 årene, er økningen i kvinners yrkesfrekvens. Mens 44 prosent av kvinner i aldersgruppen16 til 74 år var sysselsatte i 1972, er andelen nå 59 prosent. På samme tid har sysselsettingen blant menn falt fra 77 til 70 prosent. Sysselsatt er her definert meget vidt, det omfatter alle som måtte ha hatt lønnet arbeid i minst en time i uken. Nesten halvparten av de sysselsatte kvinnene har deltidsarbeid. I 1970-årene var det særlig når barna ble store at gifte kvinner økte sin yrkesfrekvens. Fra 1980-årene er det også blitt vanlig at småbarnsmødre har arbeid utenfor hjemmet.

Økningen i yrkesfrekvensen for kvinner har satt sterke spor i inntektsfordelingen. Noen tall fra skattestatistikken kan illustrere dette (Historisk statistikk side 284 og 285). I 1967 utgjorde kvinnene 28 prosent av personene med arbeidsinntekt, i 1991 var andelen økt til 46 prosent. Gjennomsnittlig arbeidsinntekt for yrkesaktive kvinner har imidlertid hele denne perioden ligget rundt 50–60 prosent av inntekten til yrkesaktive menn, i 1991 var denne andelen 63 prosent. Det er altså langt igjen til menn og kvinner har samme arbeidsinntekt.

Også folketrygdens vekst har gitt kvinner økte inntekter. Alderspensjon og etterlattepensjon, barnetrygd, overgangsstønad og fødselspenger er en klart større inntektskomponent for kvinner enn for menn. Dette skyldes at det er langt flere kvinner enn menn som mottar slike ytelser, mens stønaden til den enkelte kan være nokså beskjeden. Med økte arbeidsinntekter øker også opptjeningen av pensjonsrettigheter, og derved også inntektsnivået til de kvinnelige stønadsmottakerne.

For kvinnene har økte inntekter – fra arbeidsliv og folketrygd – ført til større valgmuligheter for hvordan de vil leve livet sitt. Ekteskapet er ikke lenger den vanligste kilde til forsørgelse. At kvinner ikke hadde egen inntekt og vanskelig kunne klare å forsørge seg alene, begrenset deres mulighet til å leve som ugift og til å bryte ut av ulykkelige ekteskap. Med egen arbeidsinntekt er de friere til å leve alene eller i mindre gjensidig forpliktende samliv.

9.7 Seksualitet, prevensjon, abort

Reproduksjon har alltid vært en av familiens hovedoppgaver. Det er viktig å sikre barn ordnede oppvekstforhold, at noen tar ansvar for omsorg og forsørgelse, og ha ordninger som gir nye generasjoner tilgang til opparbeidet kunnskap og kapital. Disse oppgavene ivaretas i familien, og gjennom offentlig inngåtte ekteskap omfattes familien av formelle regelverk.

I dette ligger også behovet for å sikre farskapet. Både for å sikre forsørgelsen og av følelsesmessige grunner er dette viktig for både barn og foreldre. Sterke normer for å holde seksuell omgang innenfor ekteskapet, og lovgivning av typen pater est-regelen, har bidratt til å lage rammer rundt farskapet. Ved dagens muligheter for DNA-testing kan farskap fastslås mer direkte, og behovet for ekteskapet som vern om farskapet, er redusert. Dette har ført til at det biologiske farskapet har styrket sin stilling, noen ganger på bekostning av sosialt farskap.

Mer effektive prevensjonsmidler, utstrakt bruk av prevensjon, og også muligheten for lovlige aborter, har løst opp sammenhengen mellom seksuell aktivitet og graviditet. De som ikke vil ha barn, kan unngå dette uten å måtte avstå fra seksuelle forhold. Når seksuell intimitet blir løsrevet fra reproduksjonen, svekkes betydningen av ekteskapet som ramme for seksuell omgang. Man kan lettere gå inn i seksuelle forhold uten å gifte seg.

Om seksualiteten løsrives fra ekteskapet, følger ikke nødvendigvis at reproduksjonen også løsrives. Når par får barn, er det fremdeles behov for ordnede rammer rundt familielivet. For dem som ønsker å oppdra barna sine innenfor ekteskapet, men ikke har tenkt å få disse barna med det første, vil det heller ikke haste med å gifte seg. Utover på 1970-tallet utsatte folk tidspunktet for første fødsel i forhold til det som var vanlig tidligere. Å ikke ha barn, reduserte samtidig tilskyndelsen til å inngå ekteskap.

9.8 Tilpasning til regelverket

En del par velger kanskje samlivsform ut fra en ren økonomisk tilpasning til lovverket, for eksempel av hensyn til skatte- og trygdeordningene. Partene kan vurdere den økonomiske gevinsten som eventuelt oppnås ved å gifte seg eller la det være i forhold til andre argumenter for og mot ekteskap og holdninger som påvirker dette valget. Noen vil legge vekt på økonomiske sider, for andre kan andre aspekter ved samlivet veie tyngre. I et samfunn som legger vekt på individualisme, står folk friere enn tidligere til å handle rasjonelt og egennyttig og dermed tilpasse seg lovlig for å oppnå økonomiske fordeler

Er de økonomiske forskjellene mellom å være gift eller samboende svært store, vil slike forhold antagelig spille inn oftere enn der formell sivilstand ikke gjør særlig utslag.

Ved dagens skattesystem er det ikke noe klart mønster for hvem som kommer best ut, samboere eller gifte. Bare i tilfeller der begge parter har stor formue kan det være særlig skattegevinst ved å ikke gifte seg. Skattemotiverte samboerskap vil det ikke finnes mange av.

En rekke trygde- og stønadsordninger har som formål å yte økonomisk støtte til små husholdninger, aleneboende og eneforsørgere. Ytelsene var tidligere knyttet til formell sivilstand, og noen grupper tapte på å gifte seg. Dette gjaldt eneforsørgere, alders- og uførepensjonister og mange etterlatte ektefeller. Dette har antagelig ført til at noen lever som samboere i stedet for å gifte seg, men hvor utbredt dette er, vet vi ikke. Blant alderspensjonister er tallet på samboere fortsatt lavt, og det er ikke uvanlig for eneforsørgere å gifte seg selv om overgangsstønaden da faller bort.

Det er gjort flere lovendringer de siste årene med sikte på likebehandling av samboerpar og ektepar. For eksempel vil enslige forsørgere med særkullsbarn miste stønadene etter ett års samboerskap. På den måten nøytraliseres forskjellen mellom gifte og samboere, men det vil ikke nødvendigvis gi noen tilskyndelse til å gifte seg.

En annen gruppe trygdede som mottar pensjon så lenge de bor alene, er etterlatte ektefeller (som regel enker) med etterlattepensjoner fra folketrygden eller tjenestepensjonsordninger. Dette gjelder også mange etterlatte alderspensjonister. Gifter de seg på nytt, kan det føre til at de opparbeidede trygderettighetene deres faller bort, og de kan få et betydelige inntektstap resten av livet. Med økende nivå på pensjonene, blir en slik inntektsreduksjon svært synlig. For etterlatte som ønsker å gå inn i et nytt forhold, kan det også ligge særlige problemer ved å måtte skifte med arvingene om de gifter seg.

9.9 Samboer eller gift?

Vi vet ikke mye om hvordan de samboende selv begrunner sitt valg av samlivsform. Mest sannsynlig gjaldt andre begrunnelser for «avantgardistene», den første større bølge av samboere i 1960- og 70-årene, enn for dagens samboere som opplever at det heller er uvanlig å starte et forhold med å gifte seg. Det vil også være ulik begrunnelse hos de yngste i nye samboerskap og hos de som velger å forbli samboere over lengre perioder.

Den første generasjon samboere brøt klart med rådende normer. Det kunne bunne i opposisjon mot foreldre og etablerte verdier. Privatlivet deres angikk ingen, verken staten eller familien. De tidlige samboernes valg kunne også være resultat av bevisst gjennomtenkte oppfatninger, klare samvittighetsvalg. I PAX leksikon fra 1979 forklares «avtalt samliv» slik :

«Grunnen til at noen velger avtalt samliv framfor ekteskap er mange og forskjelligartede. Kvinnepolitiske og moralske standpunkter inngår imidlertid helt eller delvis som begrunnelse for de fleste som velger denne formen for samliv. Ytterst sjelden er det økonomiske grunner som avholder et par fra å gifte seg, i de aller fleste tilfeller er det en økonomisk fordel å inngå ekteskap.»

Det er i dag sjelden å møte personer som begrunner valget av samboerskap politisk eller ideologisk. Samboerforhold begrunnes snarere med at man ikke vil binde seg så tidlig, eller ikke gifte seg «før man virkelig føler for det» (Tjersland 1997). Undersøkelser tyder også på at det ligger et mindre bevisst valg bak etableringen av samboerforhold enn bak ekteskap. Allerede på 1970-tallet viste en svensk undersøkelse at samboere gjerne begrunnet etableringen av forholdet med at «det ble bare slik» (Claesson et.al. 1993)

I en annen svensk undersøkelse blant 279 familieadvokater rapporterer seks av ti at ønsket om «ikke å binde seg» var den vanligste grunnen deres klienter oppga for ikke å gifte seg, og bare en av ti nevnte at kjærligheten fremsto som så sterk at de kunne klare seg uten ekteskap (Levin og Trost 1978). Det er liten grunn til å tro at dette skulle være vesentlig annerledes i dag. Alt i alt ser det altså ut til at det bare i liten grad er slik at samboende par velger sin samlivsform ut fra ideell overbevisning eller ut fra tillit til styrken i sin egen kjærlighet. Et uttrykk for dette er at ingen lenger snakker om «samvittighetsekteskap» og «kjærlighetsekteskap», betegnelser som ble en del brukt på 1970-tallet.

Kvinnefrigjøringen kan ha spilt en selvstendig rolle for framveksten av samboerskap. Den nye kvinnekampen var i stor grad en kamp om økt autonomi for den enkelte. Man ønsket ikke å legge seg under andres avgjørelser, verken fra sine ektemenn eller fra samfunnets institusjoner. Kvinnene ville velge selv og ha retten til å gå på tvers av stivnede normer.

Tidligere i kapitlet er nevnt mange forklaringer på at familien i dag ikke har samme betydning som tidligere. Dette har ikke ført til at flere ønsker å leve alene; fremdeles ønsker de fleste å leve i samliv, i alle fall deler av livet. Det private kjærlighetsforholdet er blitt en viktig del av samlivene, mens tilknytning til slekten og betydningen av økonomisk etablering for paret er blitt svekket. Samboerskapet kan oppleves som en samlivsform som «passer» bedre i dagens samfunn.

Samboerskapet kan også framstå som en samlivsform som passer bedre enn ekteskap fordi det er mindre forpliktende på lang sikt, en greiere ramme om mer midlertidige, søkende forhold. Noen liker å leve med den usikkerhet og følelse av midlertidighet som samboerskapet kan gi. Man møter strengere forventninger til hvordan man bør leve som gift, krav om en mer «etablert» livsstil, som en del par kanskje ikke ønsker. Hverdagslivet som samboer kan oppfattes som lettere og mer upretensiøst.

Samboerskap er en samlivsform som det også er lettere å komme ut av. Sannsynligheten for å komme i kontakt med en ny partner er større når man er samboende enn gift. Siden avgjørelsen om å gå inn i et samliv tas under usikkerhet om hva livet ellers har å by på, kan samboerskap foretrekkes hvis man er usikker på om man har truffet «den rette».

Når familien mister mange funksjoner, mister også familie institusjonen sin tyngde. Ekteskapet som norm blir svekket, og for den enkelte kan samboerskap fremstå som et likeverdig eller bedre alternativ. At det er færre oppgaver som binder ektefeller sammen, mindre grad av produksjonsfellesskap og mindre økonomisk avhengighet, kan forklare at flere skiller seg. Også gjennom høy skilsmissehyppighet mister ekteskapet noe av sin styrke. Når folk ser at ekteskap ikke lenger er livslange, taper ekteskapets normative kraft. For den som har vært gift tidligere, blir det ikke så viktig om rammen formaliseres, når en slik formalisering har vist seg å ikke være noen garanti for varighet.

De unge som er samboende i dag følger konvensjonene, heller enn å bryte dem. De færreste går inn i ekteskap uten å ha gjennomgått en periode som samboere. Valget for dem står ikke mellom å gifte seg eller være samboere, men mellom å fortsette som samboere eller ta et konkret initiativ for å gifte seg. Forholdene rundt selve ekteskapsinngåelsen kan dermed få stor betydning ved en slik avgjørelse; kostnadene ved å holde bryllup – både i tid og penger – og tiltaket for å gjennomføre festen.

Kunnskapsnivået til unge par kan også påvirke hvilken samlivsform de velger. Det er et komplisert og uoversiktlig regelverk omkring samboerskap, jf vedlegg I. Når samboerskap er blitt såpass vanlig, er det rom for misforståelser om hvor samordnet lovgivningen for samboerskap og ekteskap er. Det ser ut til at en del samboere tror at når samboerskapet har vart en viss tid, så blir de automatisk omfattet av samme ordninger som ekteskapet. Det er også rom for misforståelser når det gjelder økonomiske fordeler ved henholdsvis samboerskap og ekteskap, som kan påvirke valg av samlivsform.

9.9.1 Fra samboerskap til ekteskap

Samboerskapet er for mange en kort innledningsfase til et ekteskap som paret allerede har bestemt seg for å inngå. Mange samboere gifter seg etter en tid. I vedlegg 3 gjengis giftermålshyppigheter for samboere og analyser av hvilke grupper som har størst tilbøyelighet til å gifte seg.

Barn øker ikke ubetinget samboernes giftermålstilbøyelighet. Par med ett lite barn (opp til tre år) har høyere giftermålstilbøyelighet enn dem som har minst to barn eller bare ett eldre barn. Det ser altså ut til at mange gifter seg i etterkant av første barns fødsel.

Når det kommer barn, har de voksne ikke lenger bare forpliktelser seg imellom. Barnet er helt avhengig av de voksnes omsorg, og behovet for å regulere økonomiske forpliktelser – og beskytte barnet ved å sikre forsørgelse og stabile levekår – har økt. Samfunnet tar større ansvar når det er barn i familien, men også foreldrene selv opplever at ansvaret øker. Mange samboerpar gifter seg når de får barn, nettopp for å få en standardkontrakt rundt de juridiske og økonomiske forholdene i familien.

Beslutningen om å få barn kan også være en bekreftelse av relasjonen mellom de to; de velger å få barn først når de føler at tiden er moden for giftermål. Det behøver ikke være barnet som fører til ekteskapet, men et ønske om større forpliktelse som fører til både barn og vielse.

En annen hendelse som kan utløse ekteskap blant samboere er alvorlig sykdom og forventet død hos en av partene. Dette vil være en anledning til å markere båndet mellom partene og ordne det økonomiske forholdet dem imellom og eventuelt med den øvrige familien. For andre par, som har tenkt å gifte seg en eller annen gang, kan sykdom være en påminnelse om at ekteskapet ikke kan utsettes i det uendelige.

10 Barn og foreldre

Foreldre–barn relasjonen er av uvurderlig betydning for den tidlige sosialisering og oppdragelse. Barnehager, skoler, fritidshjem og profesjonaliserte fritidssysler kan ikke, og har ikke, erstattet familien som den grunnleggende rammen om barns oppvekst.

Foreldrenes betydning for barnets utvikling kan ikke sees isolert fra forholdet dem imellom. Forholdet mellom foreldrene fungerer som et støttesystem hvor de kan gi hverandre både emosjonell og instrumentell hjelp i hverdagen. Et stabilt og harmonisk forhold mellom mor og far er i seg selv en kilde til trygghet og tilknytning for barnet.

Det er vist i kapittel 6 at bruddfrekvensen blant samboende med barn er 2–3 ganger så høy som blant ektepar med barn. Det betyr at barn med samboende foreldre har betydelig høyere sjanse for å oppleve at foreldrene går fra hverandre enn barn med gifte foreldre. Av alle foreldrebrudd (skilsmisser og brutte samboerforhold) utgjør brudd blant samboere en stadig økende andel.

I dette kapitlet blir det redegjort for barns familieforhold og for undersøkelser om barns kontakt og samvær med foreldrene etter brudd i henholdsvis samboerskap og ekteskap. Videre omtales regelverket som regulerer forholdet mellom barn og foreldre, med vekt på forskjellene mellom gifte og samboende foreldre.

10.1 Barns familier

Nærmere halvparten av alle barn blir født utenfor ekteskap. Av disse ble i 1997 bare rundt 7 prosent født av enslige mødre, mens resten hadde samboende foreldre. Den kraftige økningen i fødsler utenfor ekteskap, fra godt og vel 14 prosent i 1980 til nærmere 49 prosent i 1997, er en følge av at stadig flere barn fødes i samboerskap. Fra 1986 til 1997 som er den perioden vi har rimelig sikre tall for, økte andelen barn født i samboerskap fra 16 til 41 prosent. I det samme tidsrommet gikk andelen barn født av reelt enslige mødre ned, fra 11 til 7 prosent (Medisinsk fødselsregister 1997 og 1998).

Endringen i familiemønsteret har ført til at andelen barn som lever med samboende foreldre har økt sterkt de siste årene. Fra 1989, som er det første året samboende foreldre er registrert i barnestatistikken, er andelen barn under 17 år som lever i familier med samboende foreldre mer enn fordoblet. Ved inngangen til 1998 bodde vel 12 prosent av alle barn 0–17 år sammen med samboende foreldre.

Tabell 11.2 Barn 0–17 år etter alder og familietype 1.1.98. Prosent

  0–5 år 6–11 år 12–17 år Alle barn under 18år
Gifte, egne foreldre 60,9 67,0 70,1 65,8
Samboende, egne foreldre 24,3 8,7 2,6 12,4
Mor (aleneboende mødre og samboende uten felles barn) 13,3 17,4 16,6 15,7
Far (aleneboende fedre og samboende uten felles barn) 0,5 1,7 3,4 1,8
Mor og stefar (gifte eller samboende med felles barn) 0,7 4,7 5,9 3,6
Far og stemor (gifte eller samboende med felles barn) 0,1 0,3 1,0 0,4
Andre 0,1 0,3 0,4 0,3
I alt 100 100 100 100
Antall barn 362 924 350 462 310 613 1 023 999

Kilde: Barnestatistikk, Statistisk sentralbyrå

Tabell 10.1 er basert på barnestatistikk fra Statistisk sentralbyrå. Det går ikke an å tallfeste hvor mange barn som totalt bor sammen med et samboende par, fordi statistikken ikke fanger opp samboende par uten felles barn . Kategoriene «Mor og stefar» og «Far og stemor» inneholder (foruten alle gifte av denne typen) bare samboerpar som også har felles barn. Kategoriene «Mor» og «Far» inneholder både reelt aleneboende eneforsørgere og hushold der det i tillegg bor en samboer uten felles barn med barnets forelder.

Tabellen viser at per 1. januar 1998 bodde 78 prosent av alle barn under 18 år sammen med begge foreldre, gifte eller samboende. Tilsvarende tall for 1989 var 82 prosent. Nedgangen må skyldes økning i foreldrebrudd, ikke at færre foreldre bor sammen ved barnets fødsel.

Det er blant de yngste barna vi finner den høyeste andelen med egne, samboende foreldre; 23 prosent av barn 0–6 år bor sammen med sine samboende foreldre. For barn under ett år er andelen 36 prosent, mens for barn 12–17 år er andelen nede i 3 prosent. Forskjellene mellom aldersgruppene kan forklares ut fra to forhold. Det ene er generasjonsforskjellene; de eldste barna ble født i en tid da samboerskap var mindre vanlig, og det var derfor en mindre andel som i utgangspunktet hadde samboende foreldre. Den andre grunnen er at mange samboerskap går over i ekteskap eller oppløses etter hvert som barna blir eldre.

10.2 Rettslige konsekvenser av foreldrenes samlivsform

Barneloven av 8. april 1981 nr 7 med senere endringer regulerer forholdet mellom barn og foreldre. Her finner vi reglene om farskap, morskap, foreldreansvar, hvor barnet skal bo og samværsrett. På to sentrale områder skiller barneloven mellom barn født i og utenfor ekteskap, nemlig når det gjelder farskap og foreldreansvar.

Farskap

Når barnets mor er gift, skal mannen hun er gift med ved fødselen, regnes som barnets far. Dette er den såkalte pater est–regelen. Farskapet følger da direkte av loven. Hvis barnets mor er formelt separert, gjelder ikke pater est-regelen lenger, og farskapet fastsettes som om mor var ugift. Hvis den mannen mor er separert fra erkjenner farskapet, vil barnet regnes som født av gifte foreldre.

Når barnets foreldre ikke er gift med hverandre, følger ikke fastsettelsen av farskap direkte av loven. Det mest vanlige er at farskap i disse tilfellene etableres ved at far erkjenner farskapet. Mor må godta erkjennelsen, eller den må være gitt av den mannen hun oppgir som far. Dersom farskap ikke følger av ekteskap eller er erkjent, har det offentlige ansvar for å fastsette farskapet.

Offentlige myndigheter legger stor vekt på at alle barn skal få fastsatt en far. For barnet betyr det å ha en far kunnskap om den genetiske opprinnelse, slektstilhørighet, arverett m.v. Adgangen til DNA–analyse gjør at det nå er mulig med høy grad av sikkerhet å utpeke den biologiske far og dermed utelukke andre antatte fedre.

Foreldreansvar

Barneloven skiller mellom foreldreansvaret, barnets faste bosted og samværsretten. Samværsretten gjelder retten til å være sammen for barnet og den av foreldrene som barnet ikke bor fast hos. Foreldre og domstoler står fritt til å avtale eller fastlegge hvor mye samvær det skal være og hvordan samværet skal gjennomføres. Begrepet «hvor barnet skal bo fast» er ment å tilsvare begrepet «daglig omsorg» som også er vanlig brukt, men som man ønsket å komme bort fra med lovendringen i 1997. Begrepet «barnets faste bosted» inneholder et element av bestemmelsesrett for den av foreldrene som barnet bor fast hos. Dette gjelder rett til å ta avgjørelse blant annet i spørsmålet om barnet skal være i barnehage, hvor i landet barnet skal bo og andre større avgjørelser om dagliglivet. Når det gjelder samværsrett og barnets faste bosted, så skiller ikke barneloven mellom barn av gifte og ugifte foreldre.

Foreldreansvar er den rett og plikt foreldrene har til å bestemme for barnet i personlige forhold. Foreldrene skal utøve foreldreansvaret ut fra barnets behov og interesser. Den eller de som har foreldreansvar er også barnets verge. Hvis foreldrene har felles foreldreansvar må begge samtykke til viktige beslutninger om barnet, for eksempel om barnet skal kunne melde seg inn i eller ut av foreninger eller trossamfunn, om barnet skal få utstedt pass eller om barnet skal kunne flytte til utlandet. Den som har foreldreansvaret, kan velge om barnet skal ha mors eller fars slektsnavn.

Det følger av barneloven at gifte foreldre automatisk har felles foreldreansvar. Hvis foreldrene blir separert eller skilt, fortsetter de med felles foreldreansvar inntil de eventuelt avtaler noe annet. En slik avtale må meldes til folkeregisteret for å være gyldig.

Når foreldrene ikke er gift med hverandre ved barnets fødsel, har mor automatisk foreldreansvaret alene. Dersom foreldrene ønsker felles foreldreansvar, må de inngå avtale om dette og gi melding til folkeregisteret. Det samme gjelder dersom far skal ha foreldreansvaret alene. En ugift far har således ikke uten videre del i foreldreansvaret, heller ikke når han lever sammen med barnets mor.

Mekling

Et annet område der det er forskjellige regler for gifte og samboende foreldre, er mekling ved samlivsbrudd. Da den nye ekteskapsloven trådte i kraft i 1993, ble den tidligere ordningen med ekteskapsbevarende mekling som vilkår for separasjon, avløst av en ny meklingsordning for foreldre med barn under 16 år. Formålet med meklingen er å hjelpe foreldrene til å komme fram til en god avtale om barna; foreldreansvar, bosted og samvær. Gifte foreldre har plikt til å møte til mekling før søknad om separasjon kan bringes inn for fylkesmann eller domstol. Samboere med felles barn som oppløser samlivet uten offentlig medvirkning, har derimot ikke plikt til å møte til mekling. For disse foreldrene er mekling et frivillig tilbud. Alle foreldre – uansett samlivsform – har plikt til å møte til mekling dersom de ønsker å reise sak om barnefordeling m.v. for fylkesmann eller domstol.

10.3 Barn og samlivsbrudd

10.3.1 Barn opplever samlivsbrudd

Mange barn opplever at foreldrene går fra hverandre. Av 10 000 ektepar som ble skilt i 1997, hadde godt og vel to tredjedeler barn under 18 år. Til sammen dreide det seg om 10 300 barn.

Jensen og Clausen (se vedlegg 4) har sett på hvor mange barn som i løpet av oppveksten vil oppleve at foreldrene går fra hverandre. I deres tall er både skilsmisser og brutte samboerforhold regnet med. Av barn som var fire år i 1988, hadde omtrent 7 prosent opplevd foreldrebrudd mot 11 prosent av fireåringene i 1996. Av barn som var 16 år i 1988, hadde 15 prosent opplevd foreldrebrudd mot 20 prosent av 16–åringene i 1996.

I kap 6 er det vist at samboerskap oppløses oftere enn ekteskap. Dette gjelder også samboere med barn. I følge Texmon (se vedlegg 3) er sannsynligheten for samlivsbrudd vel tre ganger så stor for samboere med barn som for ektepar med barn, beregnet ut fra intervjuundersøkelser i 1997.

Samboere med barn går likevel fra hverandre sjeldnere enn samboere uten barn, i likhet med at det også er en god del høyere skilsmissefrekvens blant barnløse ektepar enn blant ektepar med barn. Når samboere og gifte betraktes under ett, er risikoen for brudd blant foreldre rundt 50–60 prosent av bruddrisikoen blant barnløse (se vedlegg 3, avsnitt 6.5). Tendensen til høyere bruddrisiko blant de barnløse er noe sterkere blant samboere enn blant de gifte. Dette er igjen i samsvar med at vi finner en større overhyppighet av samboerbrudd når alle par betraktes under ett enn når par med barn studeres separat.

Skilsmisserisikoen er lavere for ektepar med flere barn enn for dem med bare ett barn, og risikoen øker med alderen på det yngste barnet (se vedlegg 3). Et like tydelig bruddmønster finnes ikke for samboere med barn, men dette kan skyldes at datamaterialet i intervjuundersøkelsen blir for spinkelt. Alt i alt ser det ut til at også for samboere synker bruddfrekvensen om de har flere barn enn ett.

Siden samboere med barn ikke lenger er en marginal gruppe, kunne man vente at slike forhold ble mer stabile og at bruddrisikoen hadde nærmet seg den for ektepar med barn i løpet av de siste ti årene. Dette kan imidlertid ikke fastslås med sikkerhet; spørsmålet er diskutert nærmere i vedlegg 3, pkt 6.2 og 6.3.

Også Jensen og Clausen (1997, side 49) finner langt høyere bruddfrekvens blant samboende foreldre enn blant gifte. De anslår risikoen for foreldrebrudd til å være 2–3 ganger høyere for barn født i samboerskap. Brudd i samboerskap skjedde tidlig i barnas liv. 10 prosent av dem som ble født i samboerskap, hadde opplevd foreldrebrudd innen de var 2 år. Først ved 8 års alder hadde en like stor andel av barna født i ekteskap opplevd det samme (s 43).

10.3.2 Organisering av foreldreskapet etter brudd

NIBRs studie «Samværsundersøkelsen 1996» viser hvordan «foreldreskap» praktiseres etter foreldrebrudd – avhengig av om foreldrene hadde vært gift eller samboende da barnet ble født. Resultatene nedenfor bygger på intervjuer med ca l 000 foreldre som bodde sammen ved barnets fødsel, men som var flyttet fra hverandre ved intervjutidspunktet. Disse resultatene kan ikke sammenlignes med tall fra deres andre undersøkelse (Jensen og Clausen 1997) ettersom denne også omfattet foreldre som aldri hadde bodd sammen.

Nesten 60 prosent hadde vært gifte og 40 prosent samboende da barnet ble født. Av de samboende kan ca 10–15 prosent ha giftet seg i tiden mellom fødselen og bruddet, uten at dette er registrert i undersøkelsen. Disse blir regnet som samboende i resultatene. Resultatene skal derfor leses med det for øyet at forskjeller mellom de to gruppene kan være påvirket av at gruppen tidligere samboende omfatter et visst innslag av tidligere gifte. Forskjellene ville antakelig ha vært større dersom vi hadde hatt informasjon om sivilstatus ved brudd.

En hovedproblemstilling i undersøkelsen er hvordan foreldreskapet organiseres etter brudd. Hvem har foreldreansvaret, hvem har den daglige omsorgen, og hvordan gjennomføres samværsordninger? Finner vi skiller mellom grupper med ulik utdannelse, og er det forskjell på foreldre som har vært gift og foreldre som har vært samboere?

Daglig omsorg

I undersøkelsen brukes begrepet «daglig omsorg». Som redegjort for under pkt 10.2 bruker barneloven etter endringene i 1997 begrepene «barnets faste bosted»/«den barnet bor fast hos». Her refereres undersøkelsen med forskernes begrepsbruk.

De fleste barn, 86 prosent, blir boende hos mor etter at foreldrene har flyttet fra hverandre. Det er liten forskjell mellom tidligere gifte og tidligere samboende. Av tidligere gifte mødre har 84 prosent daglig omsorg, blant de samboende er det 89 prosent.

I 9 prosent av alle tilfellene bor barnet hos far. Både blant tidligere gifte og tidligere samboere er det betydelig større sannsynlighet for at far har daglig omsorg dersom han har høy utdannelse. Blant barn av fedre med høy utdannelse som var gift da barnet ble født, bor ca 20 prosent sammen med far. Tilsvarende tall for barn med tidligere samboende foreldre er 10 prosent. Noe av forskjellen mellom de to gruppene kan imidlertid skyldes at barna med tidligere gifte foreldre gjennomgående var eldre, noe som i seg selv ser ut til å øke sannsynligheten for at barnet bor hos far.

Det er lite vanlig å ha felles daglig omsorg, altså at barna bor omtrent like mye hos begge foreldre. Omlag 5 prosent har en slik ordning.

Foreldreansvar

Undersøkelsen viser at 43 prosent av de tidligere gifte og 22 prosent av de tidligere samboende hadde felles foreldreansvar etter brudd. Forskjellen mellom gruppene må forstås på bakgrunn av at gifte foreldre, i motsetning til samboende, får automatisk felles foreldreansvar når barnet blir født, og de beholder felles foreldreansvar etter separasjon/skilsmisse med mindre de avtaler noe annet.

Av samme grunn synes andelen tidligere gifte med felles foreldreansvar å være lav. Til sammenligning fant Møre-forskning (Forskningsrapport nr 23, 1997) at blant gifte foreldre som gikk til mekling i 1995, avtalte hele 96 prosent å opprettholde felles foreldreansvar. Jensen og Clausen forklarer den lave andelen i sin undersøkelse med at de foreldre som inngår, kan ha blitt skilt for lenge siden – i teorien for inntil 18 år siden – da dette ble praktisert annerledes. De to undersøkelsene kan dermed ses som uttrykk for at det har skjedd en rask utvikling på dette området

At mor har foreldreansvaret alene er klart vanligst blant tidligere samboere; dette gjelder 73 prosent av samboerne mot 52 prosent av de gifte. I bare ca 5 prosent av tilfellene er det far som har foreldreansvaret alene. Her er det ingen forskjell mellom tidligere gifte og tidligere samboende. Det er en klar sammenheng mellom utdannelse og foreldreansvar etter brudd. Jo høyere utdannelse, desto større andel har felles foreldreansvar. Dette gjelder både dem som har vært gift og dem som har vært samboere.

Samvær

De fleste foreldre har samværsavtaler, det gjelder omtrent 90 prosent av dem som var gift og 80 prosent av dem som var samboere ved barnets fødsel. Når det kontrolleres for barnets alder, viser det seg at tidligere gifte og tidligere samboende foreldre i gjennomsnitt hadde omtrent like mange samværsdager med barna – i overkant av seks dager i måneden. Tallet på samværsdager øker klart med økende inntekt – og dette gjelder særlig for foreldre som har vært samboere. For tidligere samboere øker samværet klart med økende utdannelse. Samværet er høyere når foreldrene bor i sentrale strøk og lavere i Midt– og Nord–Norge. Gjennomsnittstallene er altså nokså like for de to foreldregruppene, til tross for at de som har vært gift, oftere har felles foreldreansvar og samværsavtale, to forhold som ifølge Jensen og Clausen virker til å øke samværet. En forklaring kan være at samboerne er en heterogen gruppe, og at det blant dem kan være enkelte med særlig høye samværsfrekvenser som trekker gjennomsnittet opp. Blant fedre med høy inntekt og høy utdannelse, har tidligere samboere vesentlig mer samvær enn tidligere gifte. En annen forklaring er at samboerfedre i gjennomsnitt har yngre barn, et forhold som trekker samværet opp.

Antall dager med samvær er sterkt avhengig av barnets alder. Jo eldre barnet blir, desto færre samværsdager. Dette gjelder for begge foreldregruppene, men effekten er tydeligst for dem som har vært gift.

Barnets alder ved foreldrebruddet er imidlertid også av betydning for omfanget av samvær. Jo eldre barnet er ved bruddet, desto mer samvær. Denne sammenhengen er mye sterkere blant tidligere samboere enn blant tidligere gifte.

Jo lengre tid det hadde gått fra bruddet , desto mindre samvær. Også denne sammenhengen er langt sterkere for dem som hadde vært samboere enn for de tidligere gifte.

Oppsummeringsvis viser Jensen og Clausens undersøkelse at det er en vesentlig forskjell mellom gifte og samboende foreldre når det gjelder hvor mange som har felles foreldreansvar etter samlivsbrudd. Undersøkelsen viser at det er små forskjeller med hensyn til hvem barnet bor hos og antall fedre som har samværsavtale.

Når det gjelder omfanget av samvær er det ingen forskjell mellom gruppene tidligere gifte og tidligere samboende. Det ser imidlertid ut til å være store forskjeller innen samboergruppen. Tidligere samboende foreldre med høy utdannelse skiller seg ut. De har mye samvær, faktisk mer enn tidligere gifte med høy utdannelse, og trekker således totaltallet for samboerne opp.

10.4 Barns tilknytning til begge foreldre

Trenden i lovgivningen om barn og foreldre har vært å redusere forskjeller i rettsstillingen mellom barn født i og utenfor ekteskap. Dette startet allerede med de castbergske barnelover av 1915, der barn født utenfor ekteskap rettslig sett også ble en del av farens slekt. Et nytt skritt i denne retning ble tatt med lov om barn født i ekteskap og lov om barn født utenfor ekteskap, begge av 1956. Med barneloven av 1981 ble likestillingen mellom barn uavhengig av foreldrenes sivile status tydelig markert. Dette skjedde blant annet ved at uttrykkene «barn født i ekteskap» og «barn født utenfor ekteskap» ikke lenger ble brukt i loven.

Barneloven er senere blitt endret på enkelte punkter. I 1989 ble reglene om samvær endret slik at barnet har automatisk samværsrett med far selv om far aldri har bodd sammen med barnet. Ved revideringen av barneloven i 1997 ble det foreslått ytterligere endringer med sikte på å gi barn så like vilkår som mulig – uavhengig av foreldrenes sivilstatus og samlivsform. Blant annet fikk den som mener han er far til et barn, anledning til å reise sak for retten selv om barnet allerede har en juridisk far. Videre ble det bestemt at dersom foreldrene har felles foreldreansvar og den ene av dem dør, skal barnet flyttes til den andre av foreldrene uten at det foretas noen domstolsprøving av spørsmålet. Hvis noen andre ønsker å overta foreldreansvaret, må de reise sak for retten for å få dette prøvd. Når foreldrene er samboere og mor har foreldreansvaret alene, vil far få overført foreldreansvaret til seg dersom mor dør. Andre må reise sak for retten dersom de ønsker foreldreansvaret. Det ble også presisert i loven at foreldre som ikke bor sammen, kan avtale at barnet skal bo halve tiden hos hver av dem. Ved tvist mellom foreldrene må imidlertid domstolen eller fylkesmannen avgjøre at barnet skal ha ett fast bosted.

Den rettslige utviklingen på dette området har vært styrt av et ønske om å styrke tilknytningen mellom barn og foreldre, uavhengig av foreldrenes samlivsstatus. Fortsatt er det imidlertid enkelte forskjeller i regelverket for barn med gifte og ugifte foreldre. Dette gjelder reglene om farskap, foreldreansvar og mekling ved samlivsbrudd, jf pkt 10.2.

Spørsmålet om automatisk felles foreldreansvar for samboere ble drøftet i forbindelse med revideringen av barneloven i 1997. På bakgrunn av høringsrunden ble det ikke foreslått lovendring på dette punktet. Departementet antok at bedre informasjon til samboere og en enklere fremgangsmåte for å få felles foreldreansvar, ville føre til at flere ugifte fedre ville få del i foreldreansvaret. Fra 1.1.98 ble det tatt i bruk et nytt skjema som omfatter både erkjennelse av farskap og avtale om felles foreldreansvar. Utvalget er orientert om at departementet ved en ringerunde til en del folkeregisterkontorer har fått opplyst at det nå ser ut til å være langt flere ugifte foreldre enn tidligere som avtaler felles foreldreansvar. Det er dermed grunn til å anta at denne enkle skjemaendringen har hatt en positiv effekt.

Barnefordelingsprosessutvalget har i NOU 1998:17, som ble avgitt i november 1998, foreslått endringer i meklingsordningen. Det foreslås innført en obligatorisk veiledning for foreldre med barn under 16 år som ønsker separasjon. Ordningen skal omfatte samboere så fremt en av foreldrene ber om veiledning etter samlivsbruddet. Partene skal tilbys mekling dersom de ikke har blitt enige om forholdet til barna i løpet av veiledningen. Meklingen er imidlertid foreslått som et frivillig tilbud.

Utvalget mener det er viktig å videreføre arbeidet for å sikre tilknytningen mellom barn og foreldre og bidra til at samlivsbrudd kan gjennomføres på en måte som i størst mulig grad tar hensyn til barna. Det er etter utvalgets syn viktig å sikre barn rett til omsorg fra og samvær med begge foreldrene, også når foreldrene ikke lever sammen. Med utgangspunkt i forskningen referert ovenfor om tilknytning og samvær mellom foreldre og barn etter samlivsbrudd, mener utvalget at det bør vurderes hvordan den juridiske tilknytningen mellom ugifte fedre og deres barn ytterligere kan styrkes. Dette er nærmere drøftet i kapittel 12.

Til dokumentets forside