NOU 2000: 32

Lov om erverv og tap av norsk statsborgerskap— (Statsborgerloven)

Til innholdsfortegnelse

12 Informasjon om betydningen m.m. av norsk statsborgerskap. Troskapsløfte

12.1 Innledende bemerkninger

Det er grunn til å tro at erverv av norsk statsborgerskap i hvert fall for noens vedkommende kan ha en integrerende virkning - det vil gi en trygghet og rettslig likestilling som kan stimulere til kontakt med lokalmiljøet og utvikling av en gjensidig forståelse, se avsnitt 2.5.5.4 hvor utvalget sier noe mer om dette. Utvalget vil nedenfor komme inn på det som eventuelt kan gjøres for å styrke denne betydningen av statsborgerskapet.

12.2 Informasjon om statsborgerskapet

Den informasjon som gis innvandrere om norsk statsborgerskap gjelder i første rekke ervervsvilkårene. Det er imidlertid også viktig at innvandrere får kunnskap om betydningen av norsk statsborgerskap - de positive virkninger er betydelige. Det bør antas at kunnskap om disse virkninger kan bidra til at ervervet av statsborgerskap oppfattes som viktig og skjellsettende, og at dette også kan bidra til fortsatt integrasjon.

Utlendingsdirektoratet har utarbeidet en informasjonsbrosjyre som innholdsmessig dekker det foran nevnte informasjonsbehov. Den er tilgjengelig i Utlendingsdirektoratet, hos politiet og hos fylkesmennene. Den er også utlagt på Internett. Også bibliotekene vil være et viktig sted for informasjon. Informasjonssøkere vil ikke bare være de som selv søker statsborgerskap, men også de som skal bistå andre i en orienterings- og søknadsprosess.

Det er åpenbart at informasjon om dette bør formidles ikke bare skriftlig, men at det også bør finnes steder hvor man kan henvende seg for å få en muntlig orientering. I brosjyren er det gitt opplysninger om hvor man kan ringe for ytterligere informasjon og det er gitt adresse og telefonnummer blant annet til samtlige fylkesmenn. Politiet er ikke på listen over instanser man kan henvende seg til, og dette er etter utvalgets oppfatning en mangel. Politiet har en saksforberedende funksjon i bevillingssaker. Det synes rimelig at politidistriktene også er åpne for å gi den muntlige veiledning som er nødvendig før søknad innleveres og under søknadsbehandlingen, og at dette gjøres til en definert oppgave.

Utvalgets egen innvandrerhøring avdekket ikke stort behov for orientering ut over den som gis i dag, men behovet kan være større innen grupper som ikke har noen organisasjonstilhørighet.

Et spørsmål av betydning i denne forbindelse gjelder den målsetting og de holdninger som bør knyttes til informasjonsformidlingen - målsettingen vil ha betydning for informasjonens innhold og for valg av informasjonskanaler. Målsettingsspørsmålet vil utvalget konkretisere slik:

Skal det anses positivt at innvandrere søker norsk statsborgerskap når de fyller vilkårene, eller skal man stille seg nøytral eller likegyldig til dette spørsmål.

Etter utvalgets mening bør det være myndighetenes grunnholdning at innvandrere som har bosettingstillatelse og fortsatt ønsker å bo her, skal være velkomne til å søke norsk statsborgerskap. Det er ikke ønskelig at en betydelig del av befolkningen opprettholder en rettslig særstatus. Ønskes de nye statsborgere velkommen, vil man også kunne bidra til at ervervet av statsborgerskap får den positive integrasjonseffekt som man ønsker det skal ha. Den informasjon som gis i dag er ren kunnskapsformidling og er nøytral i forhold til spørsmålet om det valg innvandreren bør gjøre.

Utvalgets standpunkt her tilsier en annen utforming av informasjonen enn den man finner i dagens brosjyre, og at man også vurderer hva som er det adekvate informasjonstidspunkt. Etter utvalgets oppfatning vil det være rimelig om det allerede i tilknytning til at det gis bosettingstillatelse, blir gitt informasjon om vilkårene for å få statsborgerbevilling og om statsborgerskapets betydning. Samtidig bør det sies at statsborgerskap skal oppfattes som en naturlig konsekvens av lang tids opphold i Norge. Dessuten bør det gis uttrykk for at man fra norsk side vil legge vekt på å utvikle gjensidig forståelse og tillit, og at statsborgerskapet kan bidra til en positiv utvikling både for innvandreren og lokalsamfunnet. Virkningen er selvsagt avhengig av de holdninger innvandreren møter i det norske samfunn. Innvandreren bør imidlertid oppfordres til på sin side til å legge vekt på å utvikle sine språkkunnskaper, og sin forståelse av det samfunn han eller hun lever i.

Utvalget har i avsnitt 4.8.7 påpeket ønskeligheten av at søkeren blir kjent med problemer knyttet til dobbelt statsborgerskap.

12.3 Troskapsløfte eller annen form for høytidelig markering?

Allerede i 1888-loven var det bestemt at statsborgerbevilling først ble oppnådd etter at vedkommende hadde tilsagt troskap til den norske konstitusjon. I 1950-loven lød § 6 tredje ledd slik:

«Vert søknaden stetta, skal søkjaren få melding om at det vert skrive ut borgarbrev til han dersom han innan eitt år har gjeve lovnad om truskap mot Grunnlova. Lovnaden må han gjeva for ein herads- eller byrettsdomar eller for norsk tenestemakt i utlandet. Er søkjaren under 18 år eller sinnsjuk, krevst ingen slik lovnad.»

Bestemmelsen ble opphevet ved lov 13. februar 1976 nr. 2. Forslag om opphevelse ble fremsatt i Ot.prp. nr. 20 (1975-76) og ble begrunnet slik (s. 14):

«Departementet antar at man bør sløyfe kravet om troskapsløfte til konstitusjonen. Man legger da vekt på at ordningen medfører ekstra arbeid for politi og domstoler, at den innebærer en ikke uvesentlig forsinking av behandlingen av slike saker, og at den i dag av mange betraktes som en unødvendig formalitet som har overlevd seg selv. Det kan nevnes at det verken i Danmark, Finland eller Sverige kreves noen form for troskapsløfte i samband med statsborgerbevillinger.»

I Justiskomiteen dissenterte representantene fra Høyre, Anders Langes parti og Kristelig folkeparti. Disse medlemmene bemerket - Innst. O. nr. 25 (1975-76) s. 3:

«... at den endelige tildeling av norsk statsborgerskap bør skje ved en enkel, men også i noen grad høytidelig handling, for på denne måte å understreke at det nye statsborgerskap ikke bare gir rettigheter med også er forbundet med ansvar.

Disse medlemmene mener derfor at troskapsløftet bør opprettholdes, og det fra departementet bør sendes en rundskrivelse til orientering om hvordan man går fram i slike saker. Under disse forutsetninger kan ikke disse medlemmene se at ordningen skulle innebære så meget arbeid for politi og domstol at det skulle kunne begrunne ordningens avskaffelse. Disse medlemmene vil derfor foreslå at proposisjonen ikke bifalles.»

Utvalget vil bemerke:

En beslutning om å søke norsk statsborgerskap er viktig, og søkeren bør ha klart for seg hva statsborgerskapet innebærer. Denne informasjon må vedkommende imidlertid ha før han eller hun sender søknaden - allerede da bør søkeren ha forståelse av hva statsborgerskap gir av rettigheter og plikter. Et troskapsløfte må avlegges etter at vedkommendes søknad er imøtekommet.

Dessuten synes det ikke å ha noen mening å avgi troskapsløfte til Grunnloven - et slikt troskapsløfte kan ikke formidle noe om betydningen av statsborgerskapet. Løftet vil være uten betydning i andre sammenhenger også. Straffelovens bestemmelser om forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet (kapittel 8) og mot Norges statsforfatning og statsoverhode (kapittel 9) inneholder ingen paragraf som tillegger statsborgerskap betydning for spørsmål om straff eller straffutmåling.

Utvalget vil ikke undervurdere betydningen av at det skapes en viss høytid over det å få statsborgerskap. Fremmøte på et dommerkontor og bruk av et formular som ikke vil inneholde relevant faktisk informasjon er imidlertid neppe av betydning.

Andre former for høytidelighet kan imidlertid overveies. I Sverige holder flere kommuner en gang hvert år en sammenkomst for nye statsborgere i kommunen, se SOU 1999:34 s. 325. Dette kan være en god tanke. Utvalget går imidlertid ikke inn for å lovfeste en slik ordning. En lovbestemmelse måtte i tilfelle gå ut på å pålegge kommunene en plikt til å sørge for en eller annen form for høytid. Dette vil imidlertid være å pålegge de mindre kommunene en plikt som etter forholdene ikke har større mening. Spørsmålet om en markering er derfor et tiltak som kommunene bør vurdere.

Også andre tiltak kan overveies for å markere statsborgerskapet. Utvalget kan tenke seg at det lages en bok i gavebokkvalitet som inneholder en del grunnleggende opplysninger om Norge - historie, politisk system og grunnleggende menneskerettigheter - og at denne boken utdeles som gave til den som får norsk statsborgerskap ved bevilling.

Medlemmet Alf-Inge Jansen vil reservere seg mot utsagnet om at det ikke kan ha noen mening å avgi troskapsløfte til Grunnloven - for å formidle noe om betydningen av statsborgerskapet.

I det dette medlem går inn for å opprettholde det hovedprinsipp at dobbelt statsborgerskap skal søkes unngått så vidt mulig, ser dette medlem ikke noe spesielt behov for å kreve troskapsløfte.

Til toppen
Til dokumentets forside