10 Administrative, økonomiske og miljømessige konsekvenser

Utvalget har vært opptatt av å legge til rette for en forvaltning hvor hensynene til kompetanse og kostnadseffektivitet så langt som mulig blir forenet. Det er lagt vekt på at de ulike forvaltningsoppgaver skal utføres av de som ut fra faglige og administrative betraktninger har best forutsetninger for det. Det er sett hen til i hvilken utstrekning det foreligger muligheter for stordriftsfordeler for eksempel når det gjelder stabsfunksjoner som jus, økonomi og internadministrasjon, samt i form av mer generelle faglige synergieffekter. Utvalget har også vært bevisst regjeringens program Et enklere Norge og de intensjoner som ligger i dette.

Ved at oppgavene på nasjonalt nivå foreslås ivaretatt av Statens reindriftsforvaltning og Reindriftsstyret, forutsettes departementet i vesentlig grad avlastet med hensyn til behandling av forvaltningsmessige enkeltsaker i henhold til lov og reindriftsavtale.

Ved den sentrale enhet i Alta forutsettes antallet medarbeidere stort sett å være uendret. Det vil imidlertid kunne bli en viss forskyvning når det gjelder oppgavetypen, idet fylkesmennene vil overta ansvaret for økonomi- og personalforvaltning på det regionale nivå samtidig som enkeltsaker ikke skal gå til departementet i samme omfang som før. Dette innebærer at det må skje en viss kompetanseoppbygging når det gjelder faglige oppgaver og generell saksbehandling, ikke minst på den juridiske side.

På det regionale nivå vil fylkesmennenes reindriftsavdelinger være sekretariat for fylkesreindriftsstyrene. Ved dette vil etter utvalgets oppfatning forholdet mellom reindriften og andre sektorinteresser bli gjenstand for en bedre og mer rasjonell koordinering. Ikke minst gjelder dette forholdet til areal- og miljøvernspørsmålene.

Etableringen av en slik reindriftsavdeling vil kreve personellmessige ressurser. Disse forutsettes for en del hentet inn fra dagens reindriftskontorer. Noe forutsettes plassert ute «i felt» som service- og veiledningskontorer som således rent fysisk vil erstatte reindriftskontorene. Disse service- og veiledningsenhetene vil, i hvert fall for noen av områdene sin del, kunne være mindre enn dagens kontorer, blant annet fordi mye av saksbehandlingen i forhold til lov og reindriftsavtale forutsettes å skje sentralt hos fylkesmannen.

Integreringen hos fylkesmannen forutsettes å gi en bedre ressursbruk når det gjelder drifts- og stabsfunksjoner.

Det regionale nivå blir laveste offentlige forvaltningsnivå, idet distriktsstyrene ikke lenger vil ha offentligrettslige oppgaver. Den kombinerte rolle distriktsstyrene i dag har med dels offentligrettslige og dels privatrettslige oppgaver, har vært lite heldig, og endringen vil etter utvalgets syn gi bedre forvaltningsmessig klarhet og beslutningsdyktighet.

Det foreslås et eget reinoppsyn og at disse oppgaver legges til Statens naturoppsyn ved at det kjøpes tjenester herfra. I dag trekker konflikter i næringen betydelige ressurser fra reindriftsforvaltningen. Utvalget ser det slik at tilstedeværelsen av et slikt oppsyn vil kunne virke stabiliserende og konfliktdempende, samtidig som konflikter vil kunne håndteres mer profesjonelt og effektivt når de først oppstår.

Jordskifteretten får oppgave som overprøvingsinstans i forbindelse med utarbeiding av bruksregler. Det må skje en kompetanseoppbygging på reindrift i de aktuelle jordskifteretter, en kompetanseoppbygging som er nødvendig ut fra de oppgaver jordskifteretten allerede har etter lovendringen i 1996. For øvrig er det vanskelig å si i hvilket omfang en slik overprøvingsadgang vil bli benyttet.

Utvalget er av den oppfatning at de konkrete lovendringer som foreslås på sentrale områder gir rettslige avklaringer og kjøreregler for reindriftsutøvelsen som vil gi positive samfunnsøkonomiske effekter. Utvalget har lagt vekt på å utforme forslag som i så stor grad som mulig er harmonisert i forhold til samisk sedvane og rettsoppfatning. Det har vært et siktemål å få bestemmelser som har legitimitet blant utøverne. En del av innvendingene mot dagens lov har gått på at bestemmelsene her på sett og vis har vært et fremmedelement i forhold til samisk tenkning og rettsforståelse. Så lenge situasjonen er slik, vil loven heller ikke fullt ut ha den tilsiktede virkning. Den kan til dels bli temmelig uvirksom i praksis. Det er utvalgets syn at en lov som i innhold har utøvernes aksept i større grad enn i dag vil bli fulgt og etterlevd. Loven vil ligge der som et rammeverk man normalt ikke støter i mot. Forvaltningen vil i større grad ha tilsyns- og veiledningsoppgaver.

Utvalget tror at antallet saker for Sivilombudsmannen og rettsapparatet vil kunne bli redusert. Det kan i den forbindelse vises til at det også foreslås en egen meklingsordning som ventelig vil avlaste det offentlige apparatet for øvrig. Noe nøyaktig anslag med hensyn til denne type konsekvenser er det selvfølgelig ikke mulig å komme med utover å konstatere at uklare rettsspørsmål og konflikter i dag legger beslag på mye ressurser

Videre har utvalget erfart at den generelle struktur i dagens reindriftslov gjør den forholdsvis uoversiktlig og vanskelig tilgjengelig. Det er mange lange paragrafer, og bestemmelser om de samme forhold er til dels spredt omkring. I samråd med departementet har derfor utvalget foretatt en teknisk gjennomgang og opprydding i hele loven. Ambisjonen har vært å gjøre den mer brukervennlig gjennom språklig klarhet og god meningsmessig sammenheng slik at lovens budskap kommer fram til brukerene på en så presis og normativ måte som mulig. Utvalget ser det slik at i den utstrekning man her lykkes, vil dette gi reduserte omkostninger i form av tid og arbeidsinnsats både for den enkelte og forvaltningen.

Ressurssituasjonen i næringen har vært viet mye oppmerksomhet de siste 20–25 år. Særlig gjelder dette i Finnmark. Det har fra utvalgets side vært lagt vekt på å utforme en lov som bidrar til å legge grunnlag for en reindrift tilpasset naturgrunnlaget. Reindriften er avhengig av biologiske ressurser, og bruken av disse må være bærekraftig i et langsiktig perspektiv. En viktig forutsetning for dette vil være at loven har interne samhandlingsregler som sikrer en fornuftig og akseptabel ressursfordeling ut fra naturgitte forhold og sedvanemessig bruk.

Det er i denne sammenheng også nødvendig at det eksisterer en forvaltning som effektivt kan bidra til å forfølge de reindriftspolitiske mål, samt nasjonale og internasjonale målsettinger om biologisk mangfold og beskyttelse av naturverdier. Etter utvalgets oppfatning vil forslagene bidra til dette.

Totalt sett, i et større samfunnsøkonomisk perspektiv, er utvalget av den oppfatning at forslagene i sum vil innebære besparelser.

Utvalget ser imidlertid for seg at det kan være behov for en viss økning av ressursbehovet på forvaltningssiden. Hovedsakelig vil dette gjelde det regionale nivå. Blant annet den foreliggende NIBR-rapport, prosjektrapport 2000: 16, understreker et slikt behov, men det er også en rekke andre indikatorer på at en større innsats her er nødvendig.

Utvalget vil i den forbindelse vise til at Norge som stat, ut fra folkerettslige forpliktelser, skal sikre og utvikle grunnlaget for samisk kultur og næringsliv. Dette innebærer også etablering av det forvaltningsapparat som er nødvendig for å oppfylle disse forpliktelser på en tilfredsstillende måte.