11 EØS-forpliktelser og betydningen av rådsforordning 1/2003
11.1 Rådsforordning 1/2003
Rådet vedtok 16. desember 2002 en ny rådsforordning om gjennomføring av konkurransereglene i EF-traktaten artikkel 81 og 82 (rådsforordning 1/2003 EFT L 1/1 av 4.1.2003). Forordningen erstatter rådsforordning 17/62 om håndheving av EF- traktaten artikkel 81 og 82. Den nye rådsforordningen skal gjelde fra 1. mai 2004. Dette er samme tidspunkt som EU utvides til 25 medlemsland. Formålet med den nye rådsforordningen er å effektivisere og modernisere reglene for håndheving av forbudene i EF-traktaten artikkel 81 og 82. Forordningen innebærer omfattende endringer i forhold til dagens håndhevingsregime i EU.
For det første innfører rådsforordning 1/2003 artikkel 1 en ordning som innebærer at det under EF-traktaten artikkel 81 ikke lenger vil være et notifikasjonssystem med individuelle fritak. Unntaksvilkårene i EF-traktaten artikkel 81 nr. 3 gjøres direkte anvendelige (lovbaserte unntak). Også systemet med negativattest og administrative skriv faller bort. Når notifikasjonssystemet oppheves, innebærer det at foretakene selv får ansvar for å vurdere om et samarbeid er i strid med EF-traktaten artikkel 81 som sådan.
For det andre skal nasjonale konkurransemyndigheter og domstoler etter rådsforordning 1/2003 artikkel 5 og 6 kunne håndheve EF-traktaten artikkel 81 og 82 fullt ut. Det betyr at når disse vurderer om et forhold rammes av EF-traktaten artikkel 81 nr. 1, skal de samtidig vurdere om unntakskriteriene i EF-traktaten artikkel 81 nr. 3 er oppfylt. For å sikre at det nye regimet med desentralisert håndheving ikke fører til ulik rettsanvendelse ved nasjonale konkurransemyndigheter og domstoler, er det lagt inn flere samordnings- og kontrollmekanismer.
Rådsforordning 1/2003 artikkel 3 nr. 1 fastsetter at når medlemsstatenes konkurransemyndigheter og domstoler anvender nasjonal konkurranserett på forhold som er omhandlet i EF-traktaten artikkel 81 nr. 1, og som oppfyller samhandelskriteriet, skal de samtidig anvende EF-traktaten artikkel 81. Tilsvarende gjelder ved behandling av forhold som omfattes av forbudet i EF-traktaten artikkel 82.
Det følger av rådsforordning 1/2003 artikkel 3 nr. 2 at anvendelsen av nasjonal konkurranserett, der det er en samhandelsdimensjon, ikke må føre til forbud mot avtaler som ikke er konkurransebegrensende i henhold til EF-traktaten artikkel 81 nr. 1, eller som oppfyller vilkårene for unntak i EF-traktaten artikkel 81 nr. 3. Det vil si at medlemsstatene i disse tilfellene ikke kan forby noe som er tillatt etter EF-retten. Medlemsstatene er derimot ikke avskåret fra å vedta en mer restriktiv nasjonal lovgivning når det gjelder ensidig atferd fra foretak. Etter rådsforordning 1/2003 artikkel 29 kan nasjonale konkurransemyndigheter trekke tilbake fordelen av et gruppefritak dersom virkningen i et konkret tilfelle er uforenlig med EF-traktaten artikkel 81 nr. 3 på hele eller deler av denne medlemsstatens territorium. Forutsetningen er at området har et særskilt geografisk markeds karakteristika.
Kommisjonen gis i rådsforordning 1/2003 også utvidede kontroll- og etterforskningsfullmakter.
Innholdet i de enkelte bestemmelsene i rådsforordning 1/2003 er nærmere behandlet under kapitlene 4, 8 og 9.
11.2 Betydningen av rådsforordning 1/2003 i norsk rett
ODA protokoll 4 del I kapittel II, implementert i norsk rett ved forskrift om prosessuelle konkurranseregler i EØS-avtalen m.v. av 4. desember 1992 nr. 966 del I kapittel II, tilsvarer rådsforordning 17/62. Rådsforordning 1/2003, som erstatter rådsforordning 17/62, er derfor EØS-relevant, og vil måtte gjennomføres i EØS-avtalen og norsk rett.
Hvilke konsekvenser den nye gjennomføringsforordningen vil få for reglene om håndheving i EØS, er foreløpig ikke endelig avklart. Utvalget antar at forordningen vil gjelde for EFTAs overvåkningsorgan og EFTA-domstolen. Utvalget antar også at EØS-avtalen artikkel 53 nr. 3 vil få direkte virkning for norske domstoler. Det er mer usikkert hvordan forholdet til nasjonale konkurranseregler i rådsforordning 1/2003 artikkel 3 og desentralisert håndheving vil bli gjennomført i EØS. Når det gjelder desentralisert håndheving, må det skilles mellom desentralisert håndheving i EU og EFTA-statene. Slik det ser ut i dag, er det lite sannsynlig at det vil bli aktuelt med desentralisert håndheving av EØS-avtalen innenfor EU.
Utvalget anbefalte i sin delinnstilling (NOU 2001: 28) at norske konkurransemyndigheter får kompetanse til å håndheve forbudene mot konkurransebegrensende samarbeid og utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling i EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Utvalget uttaler følgende om spørsmålet om desentralisert håndheving i delinnstillingen:
«Flere forhold taler etter utvalgets oppfatning for at norske konkurransemyndigheter bør få kompetanse til å håndheve EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Utviklingen i EU går i retning av at nasjonale konkurransemyndigheter vil spille en mer sentral og aktiv rolle i håndhevingen av konkurransereglene. Utvalget er av den oppfatning at norske myndigheter i størst mulig grad bør ta del i denne prosessen»
Dersom den nye forordningen ikke vil medføre en plikt i EØS til å la nasjonale myndigheter håndheve avtalen, vil de forutsetninger utvalget la til grunn for sin anbefaling være noe endrede. Utvalget går likevel ikke i denne omgang inn på hvilke endringer det eventuelt måtte innebære for utvalgets anbefaling. En rekke av de momenter utvalget bygget på i delinnstillingen som hensynet til rettsenhet, hensynet til næringslivet og administrative hensyn, vil være uendret uansett hvilken betydning den nye rådsforordningen får i EØS. Forøvrig vises det til behandlingen av spørsmålet om desentralisert håndheving i NOU 2001: 28, hvor utvalgets forslag til regler for desentralisert håndheving fremgår av kapittel 9.
Utvalget har i lovutkastets § 2-2 bokstav d foreslått en hjemmel for Konkurransetilsynet til å håndheve EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Dersom det blir aktuelt med desentralisert håndheving, vil denne bestemmelsen gi hjemmel til dette.
Utvalgets anbefaling om å utforme atferdsreglene i den norske konkurranseloven identisk med EØS-avtalens regler, er upåvirket av spørsmålet om nasjonal håndheving av EØS-avtalens regler. Utvalget har i denne innstillingen lagt til grunn at konkurranselovens atferdsregler skal utformes som forbudsregler identiske med de vi finner i EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Samtidig har utvalget tatt hensyn til den modernisering som har skjedd i EU og de endrede regler for saksbehandling som følger av rådsforordning 1/2003.
I mandatet er utvalget bedt om å vurdere om gjeldende ordning for gjennomføring av konkurranseregler i EØS er hensiktsmessig og om norsk konkurranseregelverk bør samles i et mer enhetlig regelverk. I lys av at det i skrivende stund er klart at det vil komme nye regler i EØS, samtidig som det er så åpent hvordan disse vil se ut, har utvalget valgt å ikke gå inn på disse spørsmålene.