12 Lovforslagets administrative og økonomiske konsekvenser

12.1 Generelt

Dagens konkurranselov bygger på en kombinasjon av forbuds- og inngrepsbestemmelser. Utvalget foreslår å harmonisere konkurranselovgivningen i Norge med konkurransereglene i EØS. Forslaget til ny konkurranselov bygger derfor på et rent forbudsprinsipp. Forslaget innebærer at næringslivet, myndigheter og domstoler vil få et mer enhetlig regelverk å forholde seg til sammenlignet med i dag. Dette vil forenkle rettstilstanden både for næringslivet og myndighetene. På kort sikt vil endringene medføre kostnader til informasjon om de nye reglene og til opplæring. Informasjon om det nye regelverket til brukerne er viktig for at lovreformen skal bli implementert. Det må påregnes utgifter til særtrykk av den nye konkurranseloven, generelle informasjonsbrosjyrer, informasjon på Konkurransetilsynets hjemmeside og andre nettsteder, annonser og artikler i ­KonkurranseNytt og andre tidsskrifter. I tillegg vil det være aktuelt å arrangere seminarer, foredrag og presentasjoner. Det kortsiktige informasjonsarbeidet vil etter Konkurransetilsynets oppfatning utgjøre ca. en million kroner. Det kan etter en tid være ønskelig å foreta en brukerundersøkelse for å undersøke kunnskapen om lovendringen blant brukerne. Dersom en slik undersøkelse avdekker vesentlige mangler på kunnskap, vil mer omfattende informasjonskampanjer medføre betydelige kostnader. På lengre sikt vil kostnadene gå ned.

Kostnader i forbindelse med at Konkurransetilsynet planlegges lokalisert til Bergen, er ikke hensyntatt.

Utvalget viser forøvrig til delinnstillingen der det ble redegjort for økonomiske og administrative konsekvenser av en desentralisert håndheving.

12.2 Konsekvenser for næringslivet

Innføringen av flere og mer omfattende forbud basert på EØS-avtalens konkurranseregler medfører at foretakene selv må vurdere hvorvidt deres atferd rammes av forbudene eller ikke. Slike vurderinger vil ofte være kompliserte og sette høye krav til juridisk og økonomisk kompetanse. Store deler av næringslivet må imidlertid allerede i dag være kjent med og forholde seg til EØS-avtalens konkurranseregler, da virkeområdene for den nasjonale konkurranselovgivningen og EØS-avtalens konkurranseregler i betydelig grad overlapper hverandre. Dette reduserer byrden ved å endre de norske konkurransereglene. Det vil dessuten kunne medføre en forenkling for foretakene at regelsettene harmoniseres. De som i dag ikke omfattes av EØS-avtalens regler vil imidlertid måtte forholde seg til et helt nytt regelverk. Det vil si bedrifter som utelukkende opererer på lokale markeder i Norge uten merkbar konkurranse fra foretak i andre EØS-land. Dette vil i praksis være små og mellomstore bedrifter innen deler av tjenestesektoren. I tillegg kommer de deler av landbrukssektoren som er unntatt fra EØS-avtalens regler.

Foretakene vil ikke lenger ha kostnader i forbindelse med dispensasjonssaker ved overgangen til en forbudslov. I stedet må foretakene selv vurdere sin stilling i forhold til spørsmålet om unntaksbestemmelsene i regelverket kommer til anvendelse. I tillegg må foretakene bruke ressurser på saker der konkurransemyndighetene vedtar påbud om opphør av ulovlig atferd.

Kontrollen med foretakssammenslutninger videreføres, men med kortere saksbehandlingsfrister. En foretakssammenslutning kan meldes frivillig til Konkurransetilsynet og tilsynet kan i enkelttilfeller pålegge melding. I tillegg er det foreslått at det skal være adgang til å innføre melde­plikt gjennom en forskriftshjemmel. Mange foretak benytter seg av adgangen etter dagens konkurranselov til å melde foretakssammenslutninger frivillig. Utvalget antar derfor at endringene i forbindelse med meldeplikten ikke behøver å medføre vesentlig økte kostnader for foretakene. Eventuelle kostnader i forbindelse med meldeplikten vil imidlertid bero på innhold og omfang av forskriften og må vurderes i forbindelse med vedtakelsen av en slik forskrift.

Saksbehandlingsreglene i forslaget til ny konkurranselov medfører relativt små endringer sammenlignet med dagens konkurranselov.

Det antas ikke at forslaget om å innføre et system med både sivilrettslige og strafferettslige foretaksbøter innebærer vesentlige merkostnader for foretakene.

Organiseringen av konkurransemyndighetene foreslås endret ved å innføre en konkurransenemnd som skal behandle klager og fatte enkeltvedtak. Det antas ikke at terskelen for å bringe en sak inn for nemnda vil oppfattes lavere enn dagens ordning med klage til departementet. Utvalget legger vekt på at Konkurransenemndas behandling av klagesaker skal være kontradiktorisk og gi rettssikkerhetsgarantier. Under nemndas behandlingen skal både Konkurransetilsynet og partene få anledning til å gi sine skriftlige merknader, i tillegg til at Konkurransenemnda bør ha en muntlig høring av både partene og ­Konkurransetilsynet. Nemnda har også anledning til å innhente ytterligere opplysninger under sin behandling av saken. Utvalget antar at Konkurransenemndas saksbehandling kan medføre økte kostnader for aktørene til både intern og ekstern bistand. Samlet sett er det imidlertid neppe grunn til å anta at aktørenes kostnader vil øke i særlig grad. Kostnadsøkningene vil i det alt vesentlige være knyttet til en antatt bedret rettssikkerhet.

De vanlige regler for domstolskontroll med forvaltningsvedtak vil også gjelde i saker etter konkurranseloven. Utvalget foreslår at Oslo ting­rett skal være særlig verneting for alle søksmål hvor konkurransemyndighetene er involvert. Ettersom et flertall av foretakene som blir berørt har sitt forretningssted på Østlandet, vil dette ikke medføre merutgifter i forbindelse med reisekostnader for næringslivet.

12.3 Konsekvenser for forvaltningen

Utvalget foreslår to brede forbud basert på lovbestemte unntak. Det innebærer at konkurransemyndighetene ikke lenger skal behandle og treffe vedtak i saker om dispensasjon fra forbudene. De skal heller ikke lenger gripe inn mot lovlig, men konkurranseskadelig atferd. Til gjengjeld må tilsynet når det skal vurdere om lovens bestemmelser er overtrådt, vurdere om de lovbestemte kriteriene for unntak er oppfylt. De må også vurdere om foretak som opptrer i strid med lovens forbud skal pålegges å bringe overtredelsen til opphør og om det i den forbindelse er nødvendig å pålegge foretakene forpliktelser. Etter utvalgets oppfatning er de oppgaver som faller bort av samme karakter som de nye som kommer til. Det er ingen grunn til å anta at omfanget vil endre seg vesentlig. Det er således heller ikke grunn til å anta at ressursbruken knyttet til disse oppgavene vil endre seg vesentlig. En må i denne forbindelse ta hensyn til at etter utvalgets forslag må Konkurransetilsynet begrunne at det ikke tar opp en anmodning om å treffe et vedtak til behandling og at det kan treffe midlertidig vedtak. Det fører også til en noe økt ressursbruk at klager på Konkurransetilsynets vedtak skal behandles for Konkurransenemnda etter en kontradiktorisk prosess. Noe besparelser må man likevel kunne regne med siden Konkurransetilsynet ikke behøver å sluttføre behandlingen i form av formelle dispensasjoner og inngrepsvedtak. Konkurransetilsynet vil også stå friere til å prioritere hvilke saker det vil ta opp når ordningen med dispensasjon faller bort.

Etter utvalgets oppfatning vil vesentlig mer av Konkurransetilsynets ressurser enn i dag måtte gå med til kontroll og håndheving av forbudene. Det skyldes at forbudene blir utvidet og at utvalget foreslår et nytt sivilrettslig sanksjonsmiddel som også egner seg overfor forhold som i dag ikke er forbudt. Videre er erfaringen fra andre land at bestemmelser om sanksjonslempning, slik utvalget foreslår, fører til at myndighetene får flere overtredelsessaker å behandle. Samlet vil dette føre til en viss økning i antall saker. I tillegg til å behandle flere saker vil Konkurransetilsynet også bruke mer ressurser per sak. Det siste skyldes at Konkurransetilsynet i tillegg til å utstede forelegg om sivilrettslig bot også vil ha en mer aktiv deltakelse i domstolsbehandlingen av slike saker, enn de har når påtalemyndigheten fører saken for retten. Konkurransetilsynet har opplyst at dette alt i alt krever ca. åtte til ti ekstra årsverk.

Utvalget legger til grunn at det i alle fall i en overgangsfase vil bli regjeringsadvokaten som vil prosedere saker om sivilrettslige foretaksbøter i retten på samme måte som andre saker for staten. Dette vil derfor føre til noe økt ressursbruk hos regjeringsadvokaten. På den annen side vil påtalemyndighetens ressursbruk reduseres siden det antakelig vil bli anmeldt noe færre saker.

På sikt kan det være aktuelt å bygge opp en egen prosedyreavdeling i Konkurransetilsynet. Utvalget har imidlertid ikke vurdert kostnadene med dette.

Kontrollen med foretakssammenslutninger videreføres i hovedsak som i dag. Kortere frister for saksbehandlingen vil kunne medføre behov for større arbeidsinnsats, men over kortere tid. En foretakssammenslutning kan meldes frivillig til Konkurransetilsynet, og tilsynet kan i enkelttilfeller pålegge melding. Samlet sett er det ikke sannsynlig at endringsforslaget vil øke ressursbruken vesentlig i Konkurransetilsynet.

Lovforslaget inneholder en hjemmel til å gi forskrift om meldeplikt. Dersom meldeplikt inn­føres, vil ressursbehovet øke i tråd med omfanget av meldeplikten. Dette vil avhenge av hvordan forskriften utformes.

Forslaget til saksbehandlingsregler forutsetter at Konkurransetilsynet også kan samle inn opplysninger på vegne av annen konkurransemyndighet eller fremmed stat. Det må påregnes at utviklingen går i retning av at denne adgangen vil kunne bli aktuell i et visst omfang og dermed kreve tilsvarende ressurser.

Under dagens lovgivning påpeker Konkurranse­tilsynet konkurransebegrensende virkninger av offentlige reguleringer. I 2001 ble det registrert ca. fire årsverk til dette arbeidet. Hvor stor del av Konkurransetilsynets ressurser som skal anvendes på denne oppgaven, og hvordan arbeidet skal gjennomføres, kan det gis nærmere retningslinjer om gjennom de årlige budsjetter og den løpende etatsstyring av tilsynet, slik som i dag. Utvalget regner ikke med at forslaget om at denne oppgaven ikke lenger skal framgå av loven vil føre til endret ressursbruk.

Det er foreslått å innføre en konkurransenemnd som skal være klageinstans for Konkurransetilsynets vedtak. Nemnda på fem medlemmer med personlige varamedlemmer, forutsettes å ha en uavhengig stilling i forhold til Konkurransetilsynet og departementet. Nemnda skal blant annet selv kunne innhente uttalelser og bevis fra andre og pålegge parter og Konkurransetilsynet å framskaffe opplysninger.

Saksmengden for nemnda er vanskelig å anslå. I dag blir 50 prosent av sakene i disfavør av partene påklaget. Arbeids- og administrasjons­departementet behandler ca. fire saker per år og bruker ca. ett årsverk på dette. Antagelig vil like mange saker om foretakssammenslutninger bli påklaget etter den nye konkurranseloven. I atferdssaker regner utvalget med at det i alle fall vil være like mange klager som det i dag er klager over vedtak om inngrep etter § 3-10 og dispensasjon etter § 3-9. Konkurransetilsynet vil sannsynligvis totalt treffe flere vedtak i atferdssaker etter den nye konkurranseloven, noe som innebærer at det totalt sett vil bli flere klagesaker. Konkurranse­tilsynets vedtak om å bringe en ulovlig atferd til opphør, klager over Konkurransetilsynets avgjørelse av ikke å treffe vedtak og klager over vedtak om tvangsmulkt, kan påklages til Konkurransenemnda. Videre kan tilsynets vedtak i saker om foretakssammenslutninger, det vil si vedtak om inngrep, pålegg om meldeplikt, gjennomføringsforbud, unntak fra det automatiske gjennom­føringsforbudet og oppnevning av forvalter, bringes inn for nemnda. Nemnda kan i første instans treffe vedtak om opplysnings- og utleveringsplikt, dokumentinnsyn og vedtak etter forvaltnings­loven og offentlighetsloven.

Konkurransenemnda vil ta over en stor del av de oppgaver som i dag tilligger departementet. De besparelser som oppnås i departementet, vil sannsynligvis være betydelig mindre enn den merutgift opprettelse og drift av en nemnd vil representere. Godtgjørelsen til nemndas medlemmer bør være konkurransedyktig for å sikre kompetansen i nemnda. Nemndas generelle frist for å fatte vedtak, tilsier at nemnda må møte regelmessig. I tillegg kommer kostnader til sekretariats- og andre støttefunksjoner. Dersom nemnda skal ha et fast sekretariat, vil det bli behov for faste bevilgninger til lønn, varer, tjenester og lokaliteter.

Utvalgets forslag vil også medføre konsekvenser for andre deler av det offentlige enn tilsyns­apparatet og påtalemyndigheten.

Som nevnt vil de vanlige regler for domstolskontroll med forvaltningsvedtak også gjelde i saker etter konkurranseloven. Utvalget foreslår at Oslo tingrett skal være særlig verneting for alle søksmål hvor konkurransemyndighetene er involvert. Utvalget antar at domstolene som følge av forslaget vil øke resursbruken med ca. ett dommerårsverk.

Utvalget har videre foreslått å flytte bestemmelsen om prismerking i konkurranseloven § 4-1 over i markedsføringsloven. Utvalget har ikke vurdert hvor mye ressurser som er nødvendig for at Forbrukerombudet skal kunne administrere og føre et ønsket tilsyn etter disse bestemmelsene. Det antas imidlertid at det både vil være snakk om engangskostnader til blant annet informasjon i forbindelse med selve lovendringen og ressurser til et løpende tilsyn. Omfanget av Konkurransetilsynets tilsynsaktivitet de seneste årene fremgår av tabell 3.7 i punkt 3.2.3.4.

Til dokumentets forside