1 Innledning

1.1 Utvalgets oppnevning, sammensetning og mandat

1.1.1 Utvalgets oppnevning og sammensetning

Konkurranselovutvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 24. november 2000.

Professor Hans Petter Graver, Universitetet i Oslo, ble oppnevnt som leder av utvalget.

Utvalget har for øvrig bestått av følgende medlemmer:

Ekspedisjonssjef Jan Bjørland, Finansdepartementet,

Kontorsjef Magne Eek, Forbrukerombudet,

Førstestatsadvokat Morten Eriksen, Økokrim,

Advokat Arnhild Dordi Gjønnes, Nærings­livets Hovedorganisasjon,

Ekspedisjonssjef Eva Hildrum, Samferdselsdepartementet,

Avdelingsleder Stein Reegård, Landsorganisasjonen i Norge,

Juridisk direktør Elisabeth Roscher, Konkurransetilsynet,

Rådgiver Margrethe Slinde, Olje- og energi­departementet,

Advokat Helge Stemshaug, advokatfirma Bugge, Arentz-Hansen & Rasmussen,

Advokat Siri Teigum, Thommessen Krefting Greve Lund AS Advokatfirmaet,

Avdelingsdirektør Steinar Undrum, Arbeids- og administrasjonsdepartementet og

Avdelingsdirektør Randi Wilhelmsen, Nærings- og handelsdepartementet.

Konkurransetilsynet har vært sekretariat for utvalget.

Sekretariatet har bestått av følgende personer:

Thea S. Skaug (sekretariatsleder), rådgiver, Konkurransetilsynet

Berit Ottesen, seniorrådgiver, Konkurranse­tilsynet og

Sigrid Steine-Eriksen, seniorrådgiver, Kon­kurranse­tilsynet.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet, ved Lars Tore Fredriksen og Christina Erichsen, har bistått sekretariatet.

1.1.2 Utvalgets mandat

I utvalgets mandat heter det:

«Regjeringen har besluttet å oppnevne et offentlig utvalg som skal fore­ta en gjennomgang av norsk konkurranselovgivning og fremme for­slag om nytt regelverk på området. Behovet for en bred gjennom­gang av norsk konkurranselovgivning er bl.a. begrunnet i erfaringene med den norske konkurranseloven og EØS’ konkurranseregler, utviklingen i EUs og EØS’ kon­kurransepolitikk de senere år, samt signaler fra Kommisjonen og EFTAs overvåkningsorgan, ESA, om at nasjonale konkurransemyndigheter i større grad bør håndheve EUs og EØS’ kon­kur­ranseregler (desentralisert håndheving).

I. Desentralisert håndheving

De siste årene har det vært økt fokus på desentralisert håndheving av EUs og EØS’ kon­kur­ranse­­regler som virkemiddel for en mer effektiv kontroll med skadelige konkurranseregu­ler­inger. Kommisjonen har i flere år oppfordret medlemsstatene i EU til å vedta lovgivning som gir de nasjonale konkurransemyndighetene hjemmel til å håndheve for­budene mot hhv. kon­kurransebegrensende samarbeid og misbruk av markedsmakt i EF-traktaten (EF) artikkel 81 og 82. ESA utstedte 22. mai 2000 en kunngjøring der det oppfordrer EØS-EFTA-statene, her­under Norge, til å vedta internrettslig hjemmel for nasjonale konkur­ranse­myndigheter til å hånd­heve og sanksjonere overtredelser av EØS-avtalens forbud mot konkur­ranse­begrensende samarbeid og misbruk av markedsmakt, jfr. avtalens artikkel 53 og 54.

Kommisjonen fremmet 27. september 2000 forslag til ny rådsfor­ordning om gjennomføring av forbudene mot hhv. konkurranse­begrensende samarbeid og misbruk av markedsmakt i EF artikkel 81 og 82. Forslaget innebærer omfattende endringer i forhold til dagens håndhevings­regime og har til formål å effektivisere og modernisere reglene for håndheving av forbudene i EF artikkel 81 og 82. Et sen­tralt element i modern­iserings­forslaget er at også nasjonale kon­kur­ransemyndigheter skal hånd­heve EF artikkel 81 og 82, dvs. at hånd­hevingen i større grad skal desentraliseres. Regel­verket som foreslås revidert er implementert i EØS-avtalen og får dermed betydning både for EØS-avtalen og norsk rett.

I henhold til lov 27. november 1992 nr. 110 om konkurranseregler i EØS-avtalen (EØS-kon­kurranseloven) har Konkurransetilsynet kompetanse til å innhente infor­masjon og gjen­nom­føre kontroller i forbindelse med håndhevingen av EØS-avtalens konkurransereg­ler. Norske myndigheter har imidlertid ikke hjemmel til å sanksjonere overtredelser av EØS-avtalens for­bud mot hhv. konkurranse­begrensende samarbeid og misbruk av markedsmakt. Kompe­tansen til å innhente infor­masjon og gjennom­føre kon­troller i forbindelse med hånd­hevingen av EØS­-­­avtalens konkurransereg­ler nyttes derfor i praksis når Konkurranse­tilsynet bistår ESA i arbeidet med å håndheve EØS’ konkurranse­regler.

På bakgrunn av ovennevnte bes utvalget om å:

• vurdere om det er behov for å gi norske myndigheter kompetanse til å håndheve EØS-avtalens artikkel 53 og 54 fullt ut og

• utarbeide forslag til lovbestemmelser som vil gi norske myndig­heter hjemmel til å forestå en effektiv desentralisert håndheving av EØS’ konkurranseregler.

Utvalget skal legge fram sine vurderinger og forslag i en delinnstilling innen 1. november 2001.

II. Ny norsk konkurranselov

a) Bør en ny norsk konkurranselov i større grad harmoniseres med EØS’ konkurranseregler ?

Siden 1994 har vi hatt to sett konkur­ran­seregler som gjelder som norsk lov; lov 11. juni 1993 nr. 65 om konkurranse i ervervs­virksom­het (konkurranseloven) og EØS-avtalens kon­kur­­­ranse­regler slik disse er gjennom­ført i norsk lov (lov av 27. november 1992 nr. 109 om gjen­nom­føring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det euro­peiske økonomiske sam­arbeids­om­råde (EØS-loven) og EØS-kon­kur­ranse­loven med forskrifter). Begge regelsett retter seg direkte mot er­ver­vs­drivende og har til formål å sørge for at ervervsdrivende gjen­nom sin atferd ikke hin­drer eller skader en virksom kon­kurranse. Videre er det stor grad av overlapp mellom de to regelsettene fordi EØS’ kon­kur­ranseregler vil komme til anvendelse på en rekke konkur­ranse­re­guleringer iverk­­­­satt av og mellom norske nærings­drivende. Mange ervervs­drivende, også de som pri­mært driver virksom­het i Norge, må derfor forholde seg til to sett konkur­ranseregler. De to regelsettene er imidlertid svært forskjellig utfor­met. Det gjelder både med hensyn til valg av reguleringsprinsipp, utfor­m­ing av de materielle og pro­ses­suelle bestem­melsene, sanksjonsreglene og organiseringen av konkur­ranse­­myndig­het­ene.

Et hovedspørsmål ved utarbeidelse av ny norsk konkurranselov er om det er hensiktsmessig å opprettholde en norsk konkurranselov som er vesentlig forskjellig fra EØS’ konkurranse­regler eller om en ny norsk konkurranselov i større grad bør harmoniseres med EØS-reglene. Pro­blem­­stillingen aksentueres dersom norske konkurranse­myndigheter får kompetanse til å hånd­heve overtredelser av EØS’ konkur­ranse­­­regler fordi samme myndighet da vil kunne kontrol­lere og sank­sjonere samme forhold etter ulikt utformede materielle og prosessuelle bestem­melser i hhv. konkur­ranse­loven og EØS-avtalens konkurranse­regler. Det bør vurderes om det er en ønskelig retts­situ­asjon.

Siden gjeldende konkurranselov trådte i kraft har det dessuten skjedd store endringer i kon­kur­­ranseregelverket til våre viktigste handels­partnere. Både Sverige og Danmark har nå, som de fleste øvrige stater i EU, nasjonal konkurranselovgivning som i stor utstrekning er utformet etter mønster av EF-traktatens konkurranseregler.

På bakgrunn av ovenstående bes utvalget om å:

• vurdere om og eventuelt i hvilken utstrekning en ny norsk kon­kurranselov bør utformes etter mønster av EØS-avtalens konkur­ranse­regler eller en annen lovmodell og gi en tilråding om dette.

Utvalget skal legge fram sine vurderinger og tilrådinger i en delinnstilling innen 1. november 2001.

b) Utforming av ny konkurranselov

Etter behandling av delinnstillingen om harmoniseringsspørsmålet, jf. punkt II a, vil utvalget bli bedt om å fremme forslag til ny norsk lov som enten er utformet etter møn­ster av EØS-avtalens konkurranse­regler for foretak eller en alternativ lovmodell.

Uansett valg av lovmodell må en ny norsk konkurranselov utformes under hensyn til våre for­pliktelser etter EØS-avtalen. Det er derfor viktig at utvalget, i sitt arbeid med utarbeidelse av ny konkur­ranse­lov, følger den pågående modern­iser­ings­prosessen i EU/EØS og tar hen­syn til den utviklingen som her finner sted.

Dersom utvalget blir bedt om å utforme en ny lov etter mønster av EØS’ konkurranseregler, skal utvalget vurdere behovet for særbestem­melser og tilpasninger begrunnet i norske behov, og eventuelt fremme forslag om slike bestemmelser.

Ved utforming av en ny lov vil erfaringene med gjel­dende kon­kur­ranse­lov og EØS’ konkur­ranseregler være relevante. I det følgende pekes det på enkelte problemstillinger knyttet til gjeldende kon­kur­ranselov. Relevansen av de ulike problemstillingene vil avhenge av hvilken lov­modell som velges og graden av harmonisering. Det for­utsettes at utvalget i nødvendig utstrekning innhenter erfaringer med gjennomføringen av konkur­ranse­poli­tik­ken og konkur­ranselov­givningen fram til i dag.

Erfaringer med konkurranseloven har avdekket behov for vesentlige endringer. For det første er rekkevidden av flere av lovens bestem­melser uklar. Dette skaper også uklarheter med hen­syn til avgrens­ningen mellom flere av lovens bestemmel­ser. Det gjelder særlig forholdet mellom konkurranseloven § 3-11 om inngrep mot bedrifts­erverv og de øvrige materielle bestemmelsene. Det er derfor behov for lovendringer for å klargjøre rettsstillingen og bedre forutberegnelig­heten for lovens adressater på flere områder.

Enkelte av lovens sanksjonsmidler har aldri blitt benyttet og andre er kun benyttet i et fåtall saker. Det bør derfor vurderes om loven inne­holder hensiktsmessige virkemidler for å føre en effektiv kontroll med skadelige konkur­ranse­reguleringer. Konkurranselovgivningens effek­tiv­itet og gjennomslagskraft henger nøye sammen med om bestem­melsene kan hånd­heves effek­tivt. Reglenes virkninger beror bl.a. på innholdet i de materielle reglene som skal hånd­heves, kontroll- og bevissikringsmuligheter, effektive håndhevingsorganer samt tilgang til effektive sanksjonsmidler. Effektive sanksjonsmidler er viktig dersom loven skal virke forebyggende mot overtredelser. Reaksjonen bør oppleves følbar for de som bryter loven. Dette er særlig viktig ved brudd på konkurranselovgivningen, bl.a. fordi oppdagelses­risikoen ofte er liten, samtidig som fordelen ved overtredelsen kan være meget stor. Sanksjonsmidlene må derfor fremstå som effektive og reelle. Utvalget skal gjennomgå sanksjons­midlene og redegjøre for hvilke hensyn som skal tillegges vekt ved reaksjons­fastsettelsen.

Det klare flertall av Konkurransetilsynets vedtak er dispensasjoner fra lovens for­buds­bestem­melser. Få forhold anmeldes årlig, og det treffes relativt få inngrepsvedtak per år. Det gjelder både etter konkurranse­loven § 3-10 som gir hjemmel til å gripe inn mot konkurranse­begren­sende atferd og etter konkurranseloven § 3-11 om inn­grep mot bedrifts­­erverv. Utvalget bør vurdere hva som bør være konkurranse­myn­dighetenes primære oppgaver og om loven bør endres slik at kon­kurranse­myndighetene bedre kan prioritere tilsynet med de mest skadelige konkur­ranse­­regu­leringene. Erfaringene med inngreps­hjemlene vil også være av betydning ved utforming av eventuelle nye inngreps­hjemler.

Videre har deler av gjeldende konkurranselov vært gjenstand for kritikk. Det gjelder i første rekke klageordningen etter konkurranse­loven. Stor­tinget har bedt regjeringen vurdere denne.

Konkurransereglene i hoveddelen av EØS-avtalen er gjort til norsk rett gjennom EØS-loven. Øvrige materielle og prosessuelle kon­kur­ranseregler i EØS-avtalen er implementert i norsk rett gjennom EØS-konkurranseloven og forskrifter gitt i medhold av denne lov. Samtidig har vi en egen norsk konkurranselov. Det bør vurderes om gjeldende ordning for implementering av EØS’ konkurranseregler er hensikts­messig og om norsk konkurranseregelverk bør samles i et mer enhetlig regelverk.

Ved utformingen av ny lov må utvalget dessuten ta i betraktning en del generelle utvik­lings­­trekk nasjonalt og internasjonalt. For det første bør regelverket, så langt mulig, tilpasses den økte globaliseringen av nærings­livet for å sikre en effektiv kon­troll med og håndheving av grense­overskridende kon­kur­ranse­regu­leringer. Nordiske konkur­ranse­­myndigheter har utar­beidet en rapport der det anbefales at statene gjennomfører lovend­ringer som vil mulig­gjøre et nærmere samarbeid mellom de nordiske konkurranse­myndig­hetene. En endring i konkur­ranseloven som ble vedtatt 5. mai 2000 åpner for at norske konkur­ransemyndigheter i større grad vil kunne samarbeide med andre staters konkurranse­myn­digheter.

Videre er det i Norge en rekke lover og regler der formålet helt eller delvis sammenfaller med formålet bak konkurranselovgivningen. Det gjelder både generelle lover som påvirker og regulerer konkurranse­forholdene i flere sektorer, som f.eks. lov 23. desember 1994 nr. 79 om erverv av næringsvirk­som­het, lov 27. november 1992 nr. 116 om offentlige anskaffelser m.v. og lov 27. november 1992 nr. 117 om offentlig støtte, og lover som påvirker og regulerer konkur­ranse­forholdene innenfor enkeltsektorer som f.eks. telesektoren, finans­næringen og kraftmarkedene. Lovene som påvirker og regulerer konkurranseforholdene innenfor enkelt­sektorer er i stor utstrekning et resultat av ulike reguleringsre­for­mer som er gjennomført i løpet av 1980- og 90-tallet. Sektorer hvor det er gjennomført regulerings­re­former vil ofte være dominert av én, eventuelt noen få bedrifter. Kon­kur­ranse­myndig­hetene spiller derfor en vik­tig rolle på slike områ­der, spesielt i perioden rett etter at marked­et blir åpnet for konkur­ranse. I tillegg er regu­ler­ingsmyn­dig­het­ene innenfor disse sektorene tillagt opp­gaver med å føre tilsyn med konkur­ransen innenfor sine sektorer. Det reiser spørsmål om ansvars- og oppgave­fordeling mellom konkur­ransemyndighetene og myndigheter med regulerings­ansvar innenfor bestemte næringer. Konkurransetilsynet har inngått uforpliktende sam­ar­beids­avtaler med en rekke sektormyndigheter for å få en best mulig hånd­tering av konkurranse­po­li­tiske problem­stillinger. Disse avtalene regulerer imidlertid ikke den over­lappende kom­pe­tansen mellom konkur­ransemyndighetene og de enkelte regulerings­myndig­hetene.

På bakgrunn av ovennevnte bør utvalget vurdere forholdet mellom konkurranseloven og tilgrensende lovverk, herunder forholdet mellom konkurransemyndighetene og andre tilsynsmyndigheter med likeartet virksomhet.

Etterspørrerne i nylig deregulerte markeder kan være uvant med å orientere seg om de ulike tilbudene. I slike markeder vil det derfor kunne være behov for å iverksette informasjonstiltak over­for etter­spørselsiden for å få konkurransen til å fungere. Konkurranse­tilsynet har flere virke­midler for å effektivisere etterspørselsiden med sikte på å fremme virksom konkur­ranse. Prisundersøkelser og påbud om pris­opplysning er eksempler på slike virke­midler. For­bruker­myndig­hetene har liknende oppgaver i forhold til etterspørselsiden, men med særlig vekt på forbrukervern. Det er aktuelt å vurdere om tiltak rettet mot etterspørselsiden fortsatt bør være en del av kon­kur­ransemyndig­hetenes oppgaver eller om disse for eksempel kan overføres til forbrukermyndighetene.

Ved utformingen av en ny norsk konkurranselov vil følgende problem­stillinger være særlig sentrale:

• organiseringen av konkurransemyndighetene, herunder beslutningsproses­sen og ulike modeller for overprøving og kontroll av myndighetenes vedtak,

• oppgave- og ansvars­fordeling mellom konkurransemyndig­hetene og ulike sektor­myndigheter og

• utforming av hensiktsmessige kontroll- og sanksjonsmidler for å sikre en effektiv håndheving og etterlevelse av reglene.

På bakgrunn av ovennevnte og under hensyn til våre forpliktelser etter EØS-avtalen, bes utvalget om å:

• fremme forslag til ny norsk konkurranselov som inneholder hensiktsmessige virkemidler for å føre en effektiv kontroll med skadelige konkurransereguleringer og som samtidig ivaretar hensynet til forutberegnelighet og alminnelige retts­sikkerhets­garantier.

III. Lovstruktur

Utvalget bes vurdere hvorvidt det norske konkurranseregelverket bør samles i én lov.

IV. Økonomiske og administrative konsekvenser

Utvalget må utrede de økonomiske og administrative konsekvenser av sine forslag.

Utvalget står fritt til å utrede de spørsmål det selv finner hensiktsmessig og nødvendig å ta opp under arbeidets gang.

Utvalget skal legge fram sine vurderinger og tilrådinger innen 1. november 2002.»

I brev av 22. oktober 2002 ble utvalget innvilget fristutsettelse frem til 1. april 2003.

1.1.3 Utvalgets tilleggsmandat

I brev av 25. januar 2002 ble konkurranselov­utvalget gitt et tilleggsmandat der det heter:

«Ved kgl. res. av 24. november 2000 ble det oppnevnt et utvalg som skal foreta en gjennomgang av norsk konkurranselovgivning og fremme forslag om nytt lovverk på området. Utvalget leverte 6. juli 2001 en delinnstilling der utvalget blant annet anbefaler at en ny norsk konkurranselov inneholder forbud mot konkurransebegrensende samarbeid og misbruk av dominerende stilling etter mønster av EØS-artikkel 53 og 54. Delinnstillingen ble sendt på høring med frist 31. desember 2001.

På bakgrunn av ovennevnte og departementets vurderinger, presiseres med dette mandatet som følger:

Utvalget bes utarbeide en lovmodell i samsvar med utvalgets anbefalinger i delinnstillingen, dvs basert på EØS-avtalens artikkel 53 og 54. Utvalget bes i denne sammenheng også vurdere om, og tilfelle i hvilken utstrekning, det er hensiktsmessig å harmonisere det prosessuelle regelverket. Utvalget bør i denne sammenheng være oppmerksom på den pågående prosess i EF med endringer av det prosessuelle regelverk under EF artikkel 81 og 82.

Utvalget bes videre vurdere spørsmålet om EØS-tilpasning av reglene om bedriftserverv, både med hensyn til materiell og prosessuell harmonisering.

Følgende tre forhold bes utredet på selvstendig grunnlag, og uavhengig av om utvalget har andre anbefalinger på disse områder:

• I forhold til klageordningen bes utvalget utrede et alternativ som innebærer at klageordningen endres slik at departementet som hovedregel ikke skal være klageinstans for Konkurransetilsynets vedtak.

• Når det gjelder oppgave- og ansvars­fordeling mellom konkurransemyndig­het­ene og ulike sektor­myndigheter, bes lovutvalget utrede et alternativ som medfører at tilsynet med konkurransemessige forhold i alle markeder samles i Konkurransetil­synet.

• Utvalget bes utrede en ordning der ansvarlige myndigheter, innen gitte tidsfrister, må vurdere og redegjøre for forhold som tilsynet tar opp i medhold av tilsynets adgang etter konkurranseloven § 2-2 d til å påpeke konkurranseregulerende virkninger av offentlige tiltak.»

1.1.4 Samordning av tilsyn

I tilleggsmandatet bes utvalget som nevnt foran blant annet om å utrede et alternativ for ansvars- og oppgavefordelingen mellom konkurransemyndigheter og ulike sektormyndigheter som medfører at tilsynet med de konkurransemessige forhold i alle markeder samles i Konkurransetilsynet.

Utvalget ved formann Hans Petter Graver har i møte med departementet gitt uttrykk for at denne oppgaven kunne innebære en vesentlig økt arbeidsbelastning for utvalget. I brev av 13. mars 2002 presiserte derfor departementet tilleggsmandatet slik:

«På denne bakgrunn vil departementet etter 1. juni i år ta opp med utvalget hvordan denne oppgaven skal løses. På dette tidspunktet vil Statskonsult ha levert en mer generell utredning av organisering av statlige tilsyn. Departementet antar at denne utredningen vil gi et bedre grunnlag for å vurdere innhold og omfang av det oppdrag som det omtalte kulepunkt i tilleggsmandatet vil medføre.

For øvrig forutsetter departementet at utvalget vil foreta de vurderinger av samordning mellom konkurransetilsyn og sektor­tilsyn som angitt i det opprinnelige mandat.»

I brev av 25. juli 2002 fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet heter det:

«Statskonsults rapport er nå fremlagt. Departementet kan ikke se at rapporten vil lette konkurranselovutvalgets arbeid vesentlig. Videre skal Regjeringen fremme en melding til Stortinget om gjennomgang av statlige tilsyn og organiseringen av disse – herunder arbeids- og oppgavefordelingen tilsynene imellom – i løpet av 2002.

Etter dette har departementet besluttet at gjennomgangen og vurderingen av arbeids- og oppgavefordelingen mellom Konkurransetilsynet og andre sektortilsyn – herunder spørsmålet om samordning av tilsynet med konkurransemessige forhold – i sin helhet tas ut av Konkurranselovutvalgets mandat.

På bakgrunn av den pågående prosess i forvaltningen vedrørende organisering av statlige tilsyn, forutsettes imidlertid at forslaget til ny konkurranselov utformes slik at loven ikke vil være til hinder for et regime der tilsynet med konkurransemessige forhold i alle markeder samles i Konkurransetilsynet, eventuelt at utvalget også legger frem et alternativ som ivaretar dette hensyn.»

1.2 St.meld. nr. 17 (2002-2003) Om statlige tilsyn

I sluttfasen av uvalgets arbeid la regjeringen frem St.meld. nr. 17 (2002-2003) Om statlige tilsyn. Her trekker regjeringen opp visse hovedprinsipper for organiseringen av statlige tilsyn. Disse hovedprinsippene er blant annet uavhengighet, bruk av klagenemnder og mulighet for regjeringen til å gripe inn i visse saker. Utvalget har ikke hatt anledning til å gå grundig gjennom meldingen og sammenholde den med utvalgets egne forslag. Utvalget har likevel konstatert at det er samsvar mellom de hovedprinsipper som er trukket opp i meldingen og de hovedprinsipper som ligger til grunn for utvalgets forslaget til ny konkurranselov.

1.3 Utvalgets arbeid

Utvalget startet sitt arbeid 26. januar 2001 og leverte NOU 2001: 28 Delinnstilling om endringer i konkurranselovgivningen 6. juli 2001. Utvalget startet arbeidet med ny norsk konkurranselov i august 2001, og fikk endelig avklaring fra departementet med hensyn til hvilke prinsipper som skulle ligge til grunn for loven i januar 2002. Utvalget har således brukt ett år og syv måneder på arbeidet med sin avsluttende innstilling. I forbindelse med hovedinnstillingen har utvalget avholdt 19 møter. Seks av møtene gikk over to dager, mens ett møte gikk over tre dager.

På møtet den 20. september 2001 inviterte utvalget en rekke representanter fra det offentlige og private til å holde relevante innlegg. Utvalget har innhentet en utredning fra førsteamanuensis dr. juris Olav Kolstad: Harmonisering av konkurransepolitikken gjennom rettsenhet – en utredning om konkurransepolitikkens utvikling i ut­valgte land. I tillegg har utvalget innhentet en utredning fra universitetsstipendiat Erling Hjelmeng, Senter for europarett, om sivilrettslige aspekter ved konkurranselovgivningen. Denne er inntatt som vedlegg 1 til innstillingen.