2 Sammendrag av utredningens hovedinnhold

I kapittel 3 foretar utvalget først en gjennomgang av hvilke utfordringer konkurransepolitikken vil stå overfor i fremtiden. Utvalget kartlegger hvilke utviklingstrekk nasjonalt og internasjonalt som særlig har gjort seg gjeldende i tiden etter at nåværende konkurranselov ble utformet tidlig i 1990-årene. Som en del av dette viser utvalget til ulike internasjonale avtaleforpliktelser og annet samarbeid, hvorav forpliktelsene i henhold til EØS-avtalen fremstår som de viktigste.

Utvalget foretar også en gjennomgang av hvilke oppgaver konkurransemyndighetene har i dag med sikte på å vurdere hvilke oppgaver som bør videreføres i den nye konkurranseloven. I dette kapittelet er det særlig oppgaver utenfor konkurransepolitikkens kjerneområde, som utvalget ser nærmere på og vurderer om bør overføres til andre myndigheter. Utvalget anbefaler at reglene om prisopplysning overføres til en ny § 3 a i markedsføringsloven. Et mindretall er enig i en slik overføring til markedsføringsloven, men mener at konkurransemyndighetene fortsatt bør ha en hjemmel til å pålegge prisopplysninger mv. når det har en konkurransefremmende virkning å øke markedenes gjennomsiktighet.

Utvalget går ikke inn for å videreføre eller styrke bestemmelsen i nåværende konkurranselov § 2-2 bokstav d, som pålegger konkurransemyndighetene plikter med hensyn til å påpeke konkurransebegrensende virkninger av offentlige tiltak og eventuelt fremme forslag til tiltak. Ettersom det følger uttrykkelig av mandatet, har utvalget utredet en alternativ ordning med en styrking av dagens bestemmelser i § 2-2 bokstav d.

Utvalget vurderer formålsbestemmelsen i nåværende lov og ønsker å beholde effektiv bruk av samfunnets ressurser som formål med konkurransepolitikken i den nye loven. Utvalget drøfter kort på hvilke områder dagens formålsbestemmelse kan komme i konflikt med tolkningen av de nye forbudsbestemmelsene etter praksis i EF-retten og kommer til at slike konflikter sjelden vil oppstå. Utvalget foreslår likevel en mindre endring i formålsbestemmelsens ordlyd for å bringe den mer i tråd med hva som er realistisk å oppnå med en konkurransepolitikk.

Kapittel 4 behandler de foreslåtte forbud mot konkurransebegrensende samarbeid og utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling. Innledningsvis beskrives gjeldende rett i Norge, EU/EØS, Danmark og Sverige.

Utvalget anbefalte i delinnstillingen (NOU 2001: 28) at den norske konkurranselovgivningen bør harmoniseres med EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Dette innebærer en overgang fra et kombinert forbuds- og inngrepsregime til et rent forbudsregime. Utvalget foreslår på denne bakgrunn i § 3-1 et forbud mot konkurransebegrensende avtaler mellom foretak og sammenslutninger av foretak. Forslagets § 3-2 er et forbud mot foretaks utilbørlige utnyttelse av dominerende stilling.

Desentralisert håndheving er et sentralt element i moderniseringen av reglene for håndheving av EF-traktaten artikkel 81 og 82. Nasjonale konkurransemyndigheter og domstoler gis etter rådsforordning 1/2003 artikkel 5 kompetanse til å anvende EF-traktaten artikkel 81 og artikkel 82. Videre innebærer artikkel 1 at det ikke lenger vil være et notifikasjonssystem med negativattest eller individuelle fritak, men at EF-traktaten artikkel 81 nr. 3 i stedet vil bli et lovbasert unntak fra hovedregelen om at konkurransebegrensende samarbeid er forbudt. Det er foreløpig ikke avklart hvilke konsekvenser den nye forordningen vil få for reglene om håndheving i EØS.

I likhet med rådsforordning 1/2003 foreslår utvalget et system med lovbasert unntak ved at forbudet mot konkurransebegrensende samarbeid på visse vilkår ikke får anvendelse, jf. forslagets § 3-1 tredje ledd. Kongen kan ved forskrift fastsette generelle regler, det vil si gruppefritak, for hva som kan gå inn under dette unntaket. Dette gir hjemmel både til å gi tilsvarende fritak i norsk rett som det som er gitt i EØS-reglene og til å gi egne fritak i forhold til de norske forbudene. Utvalget foreslår videre at det i § 3-1 fjerde ledd gis en hjemmel til i enkelttilfeller å trekke tilbake fordelen av gruppefritak.

Der avgrensningen i mindre grad avhenger av skiftninger i konkurransepolitikken, foreslår utvalget at det gjøres unntak direkte i loven. Utvalget foreslår å videreføre dagens regel om at konkurranseloven i sin helhet ikke skal gjelde for lønns- og arbeidsvilkår i tjeneste hos andre, jf. forslagets § 1-3 første ledd.

De fleste andre tilfeller hvor det skal gjøres unntak fra lovens forbud ut fra bredere vurderinger, bør etter utvalgets oppfatning kunne løses generelt gjennom forskrifter gitt av Kongen. Utvalget foreslår i § 1-3 annet ledd at Kongen ved forskrift kan gjøre unntak fra hele eller deler av loven overfor bestemte markeder eller næringer.

Utvalget foreslår at det også kan gjøres unntak fra forbudsbestemmelsene i individuelle tilfeller ut fra allmenne hensyn, jf. forslagets § 3-4. Ordningen innebærer at regjeringen kan ta opp en sak av eget tiltak og tillate atferd som er i strid med forbudene i §§ 3-1 og 3-2.

Utvalget har vurdert om tilsynet skal ha en plikt til å treffe vedtak om at en atferd ikke er i strid med forbudene i forslagets §§ 3-1 og 3-2, men finner ikke grunn til å innføre en slik regel. Utvalget legger vekt på at Konkurransetilsynet vil være underlagt den alminnelige veiledningsplikten etter forvaltningsloven § 11. Konkurransemyndighetene kan også gi forhåndstilsagn eller forhåndsvedtak innenfor de skranker den alminnelige forvaltningsrett setter for dette.

Utvalgets flertall foreslår at Konkurransetilsynet eller Konkurransenemnda kan pålegge foretak eller sammenslutninger av foretak som overtrer bestemmelsene i §§ 3-1 og 3-2, å bringe overtredelsen til opphør og alle forpliktelser som er nødvendig for at overtredelsen skal opphøre, jf. forslagets § 3-3 første ledd. Strukturelle tiltak kan bare pålegges dersom det ikke finnes like effektive atferdsregulerende forpliktelser, eller dersom en atferdsregulerende forpliktelse vil være mer byrdefull for foretaket. Et mindretall foreslår at det bør presiseres at Konkurransetilsynets kompetanse etter forslagets § 3-3 ikke omfatter pålegg om strukturelle forpliktelser.

Utvalget foreslår i § 3-3 fjerde ledd at der Konkurransetilsynet finner at det er fare for alvorlig og uopprettelig skade for konkurransen, kan tilsynet treffe midlertidig vedtak når det er rimelig grunn til å anta at det foreligger en overtredelse av §§ 3-1 og 3-2.

Et mindretall foreslår en hjemmel til å regulere markedene gjennom generelle bestemmelser gitt i forskrift. Bakgrunnen for forslaget er at selv om det saklige virkeområdet for en forbudsbestemmelse tilsvarende EØS-avtalen artikkel 54 i hovedsak vil tilsvare virkeområdet for gjeldende § 3-10 i konkurranseloven, så vil § 3-10 i enkelte relasjoner gå lenger og være mer fleksibel enn et forbud mot utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling.

I kapittel 5 vurderer utvalget om det er behov for å endre gjeldende regler om inngrep mot bedriftserverv. Hensynet til harmonisering med fusjonsforordningen i EU/EØS gjør seg ikke i samme grad gjeldende for strukturreglene som for atferdsreglene. Utvalget ser likevel hen til reglene i EU/EØS i utformingen av reglene på de områder det anses å være behov for reform. Det er spesielt reglenes anvendelsesområde og de prosessuelle reglene utvalget foreslår å endre.

Utvalgets flertall foreslår å endre anvendelsesområdet for reglene om kontroll med foretakssammenslutninger slik at reglene bare omfatter de tilfeller der det oppstår en varig endring av strukturen i markedet. I følge flertallets forslag vil reglene ikke lenger omfatte ethvert bedriftserverv, men det vil stilles krav om kontroll. Kontroll innebærer at ervervet gir mulighet til å utøve avgjørende innflytelse over et foretaks virksomhet. Selv om et slikt krav vil innebære at enkelte erverv ikke omfattes av reglene om foretakssammenslutningskontroll, mener utvalgets flertall at det ikke er behov for særbestemmelser. Sammenslutninger som ikke oppfyller kontrollkravet kan således falle inn under atferdsreglene. Et mindretall mener at Konkurransetilsynet også bør ha adgang til å gripe inn mot minoritetserverv.

Utvalget foreslår å videreføre nåværende praksis med å behandle tilknyttede avtaler om konkurransebegrensninger etter reglene om foretakssammenslutninger. Det er foreslått en egen bestemmelse i forslagets § 4-1 fjerde ledd om at avtaler som er direkte tilknyttet en foretakssammenslutning ikke er i strid med forbudet om konkurransebegrensende avtaler i § 3-1.

Utvalget ønsker i hovedsak å videreføre dagens materielle regler for inngrep mot foretakssammenslutninger, og anbefaler ikke en harmonisering med de materielle reglene i EU/EØS. Utvalget foreslår imidlertid å endre regelen slik at dersom vilkårene for inngrep er til stede «skal» Konkurransetilsynet eller Konkurransenemnda gripe inn mot en foretakssammenslutning. Begrunnelsen for dette er å signalisere at Konkurransetilsynet og Konkurransenemnda skal treffe sine vedtak på bakgrunn av konkurransefaglige hensyn. Dersom allmenne hensyn tilsier det, kan regjeringen tillate en foretakssammenslutning som Konkurransetilsynet eller Konkurransenemnda har grepet inn mot, jf. forslagets § 4-6.

Utvalget legger vekt på at partene i presumptivt skadelige foretakssammenslutninger bør forbys å integrere foretakene før myndighetene har rukket å behandle saken (gjennomføringsforbud). Sammen med en tilstrekkelig stor sannsynlighet for at skadelige sammenslutninger oppdages, er dette et viktig virkemiddel i en effektiv kontroll med foretakssammenslutninger. Utvalget foreslår derfor å innføre en forskriftshjemmel som gir Kongen adgang til å fastsette meldeplikt for foretakssammenslutninger av en viss størrelse.

Utvalget foreslår videre at parter i ikke-meldepliktige foretakssammenslutninger kan melde frivillig. I tillegg innebærer forslaget at Konkurransetilsynet kan ta opp saker på eget initiativ gjennom å pålegge melding av sammenslutninger. Et slikt pålegg kan ikke gis senere enn tre måneder etter at endelig avtale er inngått.

I alle tre tilfellene utløses et gjennomføringsforbud i saksbehandlingens første fase. Utvalget foreslår at dispensasjon fra gjennomføringsforbudet kan gis i unntakstilfeller. Konkurransetilsynet kan også fatte vedtak om gjennomføringsforbud i saksbehandlingens fase II dersom det anses nødvendig.

Utvalget finner det ikke nødvendig å innføre tidsfrister for når en sammenslutning senest eller tidligst kan meldes. Tidsfristene for Konkurransetilsynets saksbehandling begynne å løpe fra det tidspunkt fullstendig melding er mottatt. Konkurransetilsynets frister for saksbehandlingen er kortet ned i forhold til dagens regler. I første fase foreslår utvalget at Konkurransetilsynet gis en frist på 25 virkedager fra mottatt melding, til å varsle om at inngrep kan bli aktuelt. Dersom intet slikt varsel gis, er foretakssammenslutningen å anse som tillatt av myndighetene. I saker hvor det varsles at inngrep kan bli aktuelt, har myndighetene en tidsfrist på 100 virkedager fra fullstendig melding er mottatt, til å fatte et inngrepsvedtak.

Dersom partene fremmer forslag til avhjelpende tiltak, vil fristen for inngrep kunne utsettes med 25 virkedager. Utvalget foreslår å innføre en ordning med forvalter som kan bistå ved gjennomføringen av vedtak der partene påtar seg forpliktelser for å avhjelpe uheldige konkurransevirkninger av en foretakssammenslutning.

Kapittel 6 behandler sanksjoner for overtredelser av konkurranseloven. Først gis en oversikt over sanksjonene under gjeldende konkurranselov. Deretter gis også en oversikt over sanksjonene ved overtredelse av konkurransereglene i EU/EØS, Danmark og Sverige samt en lovendring som innfører personstraff ved overtredelse av konkurranseloven i Storbritannia.

Utvalget drøfter enkelte prinsipielle spørsmål som grunnlag for vurderingen av hvilke sanksjonsmidler som skal gjelde under den nye loven. Utvalgets flertall mener at sanksjoner mot foretaket bør være det dominerende sanksjonsmiddelet, og at bruken av det individuelle straffansvaret bør tones ned. Utvalgets flertall ønsker imidlertid ikke å avskjære adgangen til å ilegge personstraff ved grove og alvorlige overtredelser. Utvalgets flertall viser videre til at det er et gjennomgående trekk i EU/EØS og i mange andre lands konkurranselovgivning at foretaksbøtene kan ilegges sivilrettslig. Det er også en utvikling i norsk lovgivning med økt fokus på alternative sanksjoner til straff. Et mindretall foreslår at alvorlige overtredelser av forbuds­bestemmelsene prinsipielt bør medføre straffreaksjoner. Mindretallet er uenig i at personstraff bør være sekundært i forhold til foretaksstraffen.

For å kunne ilegge sivilrettslige bøter, mener utvalget at det må kunne påvises en forsettlig eller uaktsom overtredelse fra foretaket eller av en som handler på vegne av foretaket. Beviskravet bør være klar sannsynlighetsovervekt, men uvalget anser det ikke nødvendig med en lovfesting av dette.

Utvalget foreslår at sivilrettslige bøter ilegges etter et foreleggssystem hvor Konkurransetil­synet har søksmålsbyrden dersom forelegget ikke vedtas. Forelegget skal ha en frist for vedtakelse på to måneder. Dersom forelegget ikke vedtas, kan Konkurransetilsynet innen tre måneder etter utløpet av vedtaksfristen reise sak mot foretaket for Oslo tingrett.

Utvalget foreslår at det ved fastsettelse av botens størrelse særlig skal legges vekt på foretakets omsetning, overtredelsens grovhet og varighet samt lempning etter forslagets § 7-4. Det foreslås videre en forskriftshjemmel for Kongen til å fastsette nærmere retningslinjer for utmåling av bøtene. Det forutsettes at retningslinjene vil bli utformet etter mønster fra tilsvarende retnings­linjer i EU/EØS. Dette hindrer likevel ikke at det gjøres særtilpasninger.

Videre drøfter utvalget hvilke typer overtredelser som bør være straffbare i tradisjonell forstand. Utvalgets utgangspunkt er at atferd som i dag er lovlig, ikke bør gi grunnlag for straff i den nye loven. Utvalget ønsker på den annen side heller ikke å avskjære adgangen til å ilegge straff ved grove og alvorlige overtredelser som i dag kan straffes med bøter eller fengsel.

For å oppnå dette, foreslår utvalgets flertall et system der overtredelser av lovens § 3-1 ved samarbeid om priser, anbud eller markedsdeling straffes med bøter. Ved særlig skjerpende forhold ut­vides strafferammen til bøter eller fengsel inntil seks år. Et mindretall finner ingen grunn til å fravike normalsatsene på henholdsvis tre og seks år i disse tilfellene. Overtredelser av forbudet mot utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling foreslås ikke straffsanksjonert. Unnlatelse av å etterkomme et påbud om opphør etter forslagets § 3-3 av overtredelser av forslagets §§ 3-1 og 3-2 straffes med bøter eller fengsel inntil tre år. Tilsvarende strafferamme er foreslått for overtredelse av vedtak om inngrep mot foretaks­sammen­slut­ninger etter § 4-1, overtredelse av gjennom­føringsforbud for foretakssammenslutninger etter § 4-4, unn­latelse av å etterkomme pålegg etter §§ 5-1 og 6-1 og å gi uriktige eller ufullstendige opplysninger eller medvirke til de nevnte overtredelser.

Forholdet mellom sivilrettslige og strafferettslige bøter omhandles, men utvalget finner det ikke nødvendig med en særskilt regulering av dette i konkurranseloven.

Utvalget anbefaler regler om sanksjonslempning. Grunntanken bak regler om sanksjonslempning i kartellsaker er at kartelldeltakerne gis in­sentiver til å bryte ut av karteller, ved at vedkommende belønnes i form av sanksjonsnedsettelse eller bortfall. Etter forslagets § 7-4 skal det ved utmålingen av både sivilrettslige foretaksbøter og strafferettslige bøter og/eller fengsel tas i betraktning om foretaket eller personen har bistått konkurransemyndighetene med oppklaring av egen eller andres medvirkning til overtredelse. Den nærmere utforming av lempningsreglene fastsettes i forskrift. Utvalget peker på enkelte momenter som erfaringsmessig preger lempningsprogrammer der de er i bruk. Der det ikke er aktuelt med lempning etter forslagets § 7-4, forutsetter utvalget at påtalemyndigheten og domstolene i tillegg fullt ut utnytter eksi­sterende muligheter for straffnedsettelse i straffeloven § 59, i de tilfeller en tiltalt har bidratt til en vesentlig oppklaring av kartellet. Utvalget konkluderer med at det ikke er behov for regler om vinningsavståelse i tillegg til reglene om sivilrettslig bot.

Utvalget foreslår en videreføring av adgangen til å ilegge tvangsmulkt. I tillegg foreslås at det skal være adgang til å ilegge tvangsmulkt for å sikre at opplysnings- og utleveringspålegg overholdes. Konkurransetilsynet fastsetter tidspunktet for når mulkten begynner å løpe. Klage gis ikke oppsettende virkning. Kongen kan fastsette nærmere regler om utmålingen av tvangsmulkten.

Kapittel 7 behandler organisasjonsspørsmål. Innledningsvis beskrives gjeldende rett i Norge, EU/EØS, Danmark og Sverige. For sammenligning gis videre en oversikt over enkelte nemnder i andre deler av norsk forvaltning.

Utvalget legger vekt på at konkurransepolitikkens gjennomføring og organisering må ta sikte på en rett balanse mellom god forvaltning av enkeltsaker på den ene side og folkevalgt styring av hovedlinjene på den annen. Utvalgets forslag innebærer større selvstendighet for Konkurransetilsynet i enkeltsaker på nærmere angitte områder. Samtidig gis regjeringen økt mulighet til å påvirke politiske valg og saker av særlig stor samfunnsmessig betydning.

Utvalget foreslår at Konkurransetilsynet, som i dag, skal føre det løpende tilsyn etter konkurranseloven. Saker vil bli initiert av tilsynet på eget tiltak eller på grunnlag av henvendelser fra andre. Etter forslaget fra utvalgets flertall skal Konkurransetilsynet, slik som etter gjeldende konkurranselov, treffe vedtak i første instans. Et mindretall mener at vedtakskompetanse i første instans i saker om foretakssammenslutninger og i saker om påbud om å bringe en ulovlig atferd til opphør, i stedet bør legges til Konkurranse­nemnda.

Til forskjell fra i dag, hvor departementet er klageinstans, foreslår utvalgets flertall at Konkurransenemnda skal være klageorgan for vedtak truffet av Konkurransetilsynet, jf. forslagets § 2-3. En part kan innen 15 virkedager etter at vedtaket ble truffet kreve at Konkurransetilsynet bringer saken inn for Konkurransenemnda. Konkurransetilsynet bringer i så fall saken inn for Konkurransenemnda innen 15 virkedager fra den dagen klagen er mottatt. Konkurransenemnda skal ha full kompetanse i klagesaker. Nemnda kan således overprøve tilsynets saksbehandling, rettsanvendelse, faktumbedømmelse og skjønnsutøvelse.

Etter forslaget fra utvalgets flertall i § 2-3 tredje ledd skal Konkurransenemndas behandling av klagesaker være kontradiktorisk. Under nemndas behandling skal både Konkurransetilsynet og partene få anledning til å gi sine skriftlige merknader. I tillegg bør Konkurransenemnda ha en muntlig høring av både partene og Konkurransetilsynet. Nemnda kan innhente uttalelser og bevis fra andre og pålegge partene og Konkurransetilsynet å fremskaffe opplysninger. Nærmere bestemmelser om Konkurransenemndas saksbehandling kan fastsettes ved forskrift.

Utvalgets flertall foreslår at Konkurransenemnda skal ha adgang til å omgjøre vedtak uten klage etter forvaltningsloven § 35. Konkurransenemnda skal imidlertid ikke ha kompetanse til å instruere Konkurransetilsynet i enkeltsaker. Gjennom sin rolle som klageinstans og sin omgjøringsmyndighet, vil Konkurransenemnda likevel kunne gi Konkurransetilsynet veiledning om lovtolkning og skjønnsutøvelse.

Utvalget foreslår at Konkurransetilsynets avgjørelser om ikke å treffe vedtak i atferdssaker kan bringes inn for Konkurransenemnda, jf. forslagets § 3-3 tredje ledd. For å gjøre klageadgangen reell, må Konkurransetilsynet begrunne sin avgjørelse om ikke å treffe vedtak, herunder tilsynets prioritering av ressurser. Konkurransetilsynets prioriteringer kan overprøves av Konkurransenemnda. Utvalgets flertall finner ikke grunn til å gi tredjeparter klagerett i saker hvor tilsynet ikke griper inn mot en foretakssammenslutning.

Klage på Konkurransetilsynets og Konkurransenemndas vedtak etter forvaltningsloven og offentlighetsloven skal etter utvalgets forslag avgjøres av departementet, jf. forslagets § 2-4. Det samme gjelder Konkurransetilsynets og Konkurransenemndas pålegg om å gi opplysninger og å utlevere dokumenter etter forslagets § 5-1 og avgjørelse om å nekte tredjepart innsyn etter forslagets § 6-3 annet ledd. Dersom en part blir nektet dokumentinnsyn etter forslagets § 6-3 første ledd, kan spørsmålet kreves avgjort av retten. Forhørsrettens kjennelse om bevissikring kan påkjæres etter tvistemålslovens alminnelige regler.

Utvalget foreslår videre at Konkurransetilsynet etter forslagets § 7-2 skal ha kompetanse til å utstede forelegg på sivilrettslige bøter for brudd på lovens forbud og vedtak som er truffet i medhold av loven. Vedtas ikke et slikt forelegg, kan tilsynet bringe saken inn for domstolene. Kon­kurranse­tilsynet kan som et alternativ, anmelde forholdet til påtalemyndigheten. Kon­kurranse­tilsynet kan i tillegg ilegge tvangsmulkt, jf. forslagets § 7-1. Vedtaket om tvangsmulkt kan påklages til Konkurransenemnda.

Konkurransenemnda må etter utvalgets forslag gis tilstrekkelig fagkompetanse og ha en variert sammensetning. De nærmere reglene om Konkurransenemndas organisasjon og virksomhet forutsettes fastsatt ved forskrift. Utvalget foreslår at nemndas medlemmer oppnevnes av regjeringen. Konkurransenemnda skal bestå av fem medlemmer. Funksjonstiden for nemndas medlemmer settes i utgangspunktet til fire år.

Etter utvalgets forslag skal departementet fortsatt ha en rolle som konkurransemyndighet. Departementet skal ha det overordnede ansvar for tilrettelegging og utforming av konkurransepolitikken. Kongen vil videre ha kompetanse til å gi forskrifter etter loven.

Utvalget foreslår at regjeringens instruksjonsmyndighet og omgjøringsadgang i enkeltsaker avskjæres, jf. forslagets § 2-1. For å sikre politisk styring i enkeltsaker, foreslår utvalget en ordning med prøving i henhold til allmenne hensyn. Ordningen innebærer at regjeringen kan ta opp saker av eget tiltak. Regjeringen kan for det første etter forslagets § 3-4 tillate atferd som er i strid med forbudene i forslagets §§ 3-1 og 3-2. For det andre kan regjeringen etter forslagets § 4-6 tillate en foretakssammenslutning som Konkurransetilsynet eller Konkurransenemnda har grepet inn mot.

Samferdselsdepartementet har lagt frem et forslag om å innføre en Klagenemnd for elektronisk kommunikasjon. I tillegg har Patentstyret påpekt behovet for en ny klage-/domstolsordning i saker på immaterial- og konkurranserettens område. Utvalget er opptatt av at forslaget om å opprette en konkurransenemnd lar seg forene med disse forslagene. Etter en sammenligning med de foreslåtte saksbehandlingsreglene for Konkurransenemnda, kan utvalget ikke se at det vil utelukke eller medføre vesentlige ulemper å forene disse klageorganene på et senere tidspunkt.

Kapittel 8 gir en fremstilling av utvalgets forslag til saksbehandlingsregler ved håndhevelse av konkurranseloven. Først gis en oversikt over gjeldende lovs regler om opplysningsplikt og gransking, bevissikring og dokumentinnsyn. Deretter følger en kort oversikt over andre generelle og spesielle forvaltningsrettslige saksbehandlingsregler. For et best mulig sammenligningsgrunnlag, redegjøres nærmere for straffeprosessuelle regler om forklaringsplikt, utleveringspålegg, ransaking, beslag og dokumentinnsyn, samt saksbehandlingsreglene ved håndhevelse av konkurransereglene i EU/EØS, Danmark og Sverige.

Utvalget går deretter over til å drøfte enkelte prinsipielle spørsmål. Ved overgangen til et mer omfattende forbudsprinsipp, vil en større del av konkurransemyndighetenes virksomhet være knyttet til kontroll, etterforskning og sanksjonering av brudd på lovens forbudsbestemmelser. Norges folkerettslige forpliktelser setter skranker for nasjonal lovgivning og rettsanvendelse.

Utvalget foreslår en videreføring av dagens ordning hvor plikten til å gi opplysninger kan pålegges enhver. I den forbindelse drøftes hvilke begrensninger selvinkrimineringsvernet i henholdsvis menneskerettighetskonvensjonene og EU/EØS-retten setter for opplysningsplikten i overtredelsessaker for personer og for foretak. EF-rettens beskyttelse mot selvinkriminering gjelder foretak, mens det er usikkert om EMK artikkel 6 i dag beskytter foretak. Beskyttelsen for foretak etter EF-retten går imidlertid kortere enn vernet etter EMK. Ved en desentralisert håndheving må norske myndigheter ved håndhevelse av EØS-reglene respektere selvinkrimineringsvernet etter EF-retten. I praksis vil det være vanskelig å ha forskjellige regler for opplysningsplikten avhengig av om konkurransemyndighetene håndhever EØS-reglene eller nasjonale konkurranseregler. Utvalgets flertall foreslår på denne bakgrunn at det på samme måte som i EU/EØS-retten, skal være en rett for foretakene til å nekte å svare på inkriminerende spørsmål fra Konkurranse­tilsynet og Konkurransenemnda. Ved behandlingen av den nærmere utformingen av lovbestemmelsen, foreslår utvalgets flertall i hovedsak en videreføring av dagens ordlyd. Et mindretall er ikke enig i at foretakenes selvinkrimineringsvern etter den norske loven skal utformes etter mønster fra EF-domstolens praksis, dersom det ikke blir aktuelt med nasjonal håndhevelse av EØS-avtalens regler.

Videre foreslår utvalget å innføre en hjemmel for Konkurransetilsynet og Konkurransenemnda til å kunne anvende lydopptak ved muntlige forklaringer. Reglene om utleveringspålegg foreslår utvalget i hovedsak videreført, men med den endring at det ikke lenger er en plikt til å utlevere originaldokumenter.

I forbindelse med gjennomføringen av bevissikring drøftes hvorvidt Konkurransetilsynet skal kunne ta med originaldokumenter, eller om det kun skal gis anledning til å ta med kopi. Utvalgets flertall foreslår at dagens ordning med adgang til å ta med originaldokumenter, videreføres i den nye loven. Det fremgår derfor av lovteksten at bevis som tas med skal tilbakeleveres så snart behovet for beviset faller bort. Et mindretall foreslår at foretak som er underlagt Konkurranse­tilsynets kontroll, skal ha rett til kopi av alle dokumenter.

Utvalgets flertall foreslår videre at retten til å tilkalle en advokat ved bevissikringen fremgår av lovteksten, og at bevissikringen normalt ikke kan begynne før advokat er kommet til stedet. Et mindretall mener at det ikke bør innføres en slik bestemmelse.

Det foreslås en bestemmelse som gir Konkurransetilsynet adgang til å forsegle forretningslokaler samt bøker og forretningspapirer så lenge bevissikringen varer.

På grunn av et stadig økende behov for internasjonalt samarbeid, foreslår utvalgets flertall en hjemmel for Konkurransetilsynet til å foreta bevissikring for å kunne oppfylle forpliktelser overfor fremmed stat eller organisasjon. Et mindretall foreslår en utvidet adgang til å gi taushetsbelagte opplysninger og til å yte annen bistand til fremmed stat.

Utvalgets flertall foreslår endringer i regelen om partsinnsyn i overtredelsessaker. Det foreslås en bestemmelse basert på straffeprosesslovens regler, om at parter på begjæring skal gis innsyn så fremt dette kan skje uten skade eller fare for saksbehandlingens øyemed eller for tredjemann. Forvaltningslovens regler om partsinnsyn og offentlighetslovens regler kommer ikke til anvendelse. En part som blir nektet innsyn kan kreve spørsmålet avgjort ved kjennelse av retten. Et mindretall foreslår at dersom Konkurransetilsynet vurderer å anmelde saken, skal partsinnsynet ikke gjelde før saken er oversendt politiet.

Avslutningsvis peker kapittel 8 på enkelte problemstillinger knyttet til begrensninger i bruken av innsamlede opplysninger og unntak fra offentlighetslovens regler.

I kapittel 9 behandles privatrettslige virkninger ved overtredelse av konkurranseloven. Utvalget antar at overgangen til et rent forbuds­prinsipp vil kunne legge bedre til rette for privatrettslige søksmål sammenlignet med i dag. Utvalget har i denne forbindelse innhentet en betenkning fra universitetsstipendiat Erling Hjelmeng som er vedlegg til innstillingen.

Utvalget vurderer kort erstatningsreglene ved overtredelse av konkurranseloven, men foreslår ingen endringer i det ulovfestede erstatningsansvaret som gjelder i dag.

Når det gjelder ugyldighet, foreslår utvalget at ugyldighetsvirkningen av konkurransebegrensende avtaler følger av loven slik som i dag. Ettersom forbudsbestemmelsen i forslagets § 3-1 harmoniserer med EØS-avtalen artikkel 53, foretas en tilpasning ved at ugyldighetsvirkningene ved konkurransebegrensende avtaler fremgår av forslagets § 3-1 annet ledd.

Utvalget anbefaler ikke at ugyl­dig­hets­virk­ninger ved overtredelse av forbudet mot util­børlig utnyttelse av dominerende stilling i forslagets § 3-2 lovfestes særskilt i konkurranseloven.

Utvalget ser ikke noe behov for å innføre bestemmelser om midlertidig sikring utover de alminnelige regler i tvangsfullbyrdelsesloven.

Utvalget vurderer hvilken rolle Konkurransetilsynet skal ha i forhold til privates søksmål. Det er særlig spørsmålet om skadelidtes rett til innsyn som er sentralt. Først redegjøres for tredjemenns rett til innsyn etter gjeldende konkurranselov. For et best mulig sammenligningsgrunnlag vises det også til reglene om tredjemenns fremleggelsesplikt i tvistemålsloven og skadelidtes og andre tredjemenns rett til innsyn etter straffeprosessloven. Utvalget foreslår at den som har rettslig interesse skal ha rett til innsyn i dokumentene i en overtredelsessak. Begjæringen om innsyn kan avslås dersom innsyn medfører skade eller fare for saksbehandlingens øyemed eller for tredjemann. Det kan bare kreves innsyn i taushetsbelagte opplysninger dersom innsyn ikke vil virke urimelig overfor dem som opplysningen angår.

Kapittel 10 omhandler vernetingsregler. Utvalget foreslår særlige vernetingsregler i konkurranseloven, der Oslo tingrett er verneting for søksmål vedrørende sivilrettslige bøter og lovmessigheten av avgjørelser truffet etter kon­­kurranseloven. Utvalget har lagt vekt på at hensynet til sakens opplysning, bevisførsel og praktiske hensyn tilsier at disse sakene føres for samme domstol. Ettersom konkurransesaker ofte er komplekse både rettslig og faktisk, vil en regel om tvunget verneting bidra til en mer effektiv domstolsprøvelse, samtidig som rettssikkerheten styrkes ved riktige avgjørelser.

Kapittel 11 omhandler betydningen av rådsforordning 1/2003 om gjennomføringen av konkurransereglene i EF-traktaten artikkel 81 og 82 i norsk rett.

I kapittel 12 gjennomgås de forslagene i utredningen som kan tenkes å få konsekvenser av administrativ eller økonomisk art. Utvalget konkluderer med at eventuelle konsekvenser ikke vil være store verken for næringslivet eller for forvaltningen. Etter utvalgets oppfatning vil imidlertid vesentlig mer av Konkurransetilsynets ressurser enn i dag måtte gå med til kontroll og håndheving av forbudene. I tillegg antar utvalget at opprettelsen og driften av Konkurransenemnda vil innbære behov for nye stillinger og ressurser.

Kapittel 13 omhandler merknader til de enkelte bestemmelsene.

I kapittel 14 er utvalgets forslag til lovtekst tatt inn.

Til forsiden