7 Klima og energi

Den økonomiske veksten som er nødvendig for å redusere global fattigdom, vil måtte ta hensyn til miljø- og ressursaspektene ved vekst og utvikling. Vekst har klare naturmessige begrensninger. Siden Rio-konferansen i 1992 har det pågått et viktig arbeid internasjonalt for å integrere miljøhensyn i politikkutforming, produksjon og næringsvirksomhet. Klimakonvensjonen, konvensjonen om biologisk mangfold er blant de mange viktige internasjonale miljøforpliktelser Norge har påtatt seg.

Dette kapitlet tar utgangspunkt i de globale klima- og energiutfordringene og vier mest oppmerksomhet til tiltak nasjonalt og internasjonalt for å kunne håndtere disse. Bakgrunnen for en slik prioritering er å sette spesielt søkelys på den betydelige utfordringen verdenssamfunnet står overfor for å sikre de fattige landenes muligheter til utvikling og vekst, samtidig som klimautslippene reduseres for unngå enda mer ødeleggende klimaendringer enn det vi har opplevd til nå.

Kapitlet vektlegger derfor i særlig grad norsk klima- og energipolitikk.

Viktige miljøutfordringer som vern av biologisk mangfold og forvaltning av vann- og andre naturresurser, blir av tidshensyn ikke behandlet i denne innstillingen, men det betyr ikke at spørsmålene ikke har stor betydning for kampen mot fattigdom.

Utvalget vil med en slik prioritering understreke at energi- og klimaspørsmål ikke lenger kan behandles separat, men må sees integrert og i sammenheng, både nasjonalt, regionalt og globalt.

Vern av biologisk mangfold blir berørt i kunnskapskapitlet.

7.1 Fattige rammes hardest av klimaendringene

Det er godt dokumentert at fattige i utviklingsland blir hardest rammet av klimaendringene, blant annet på grunn av mer tørke og flom, økt saltinnhold i grunnvannet og økt sykdomsbyrde 1. Klimaendringene kan i verste fall reversere den positive utviklingen mot redusert global fattigdom. Afrika er spesielt utsatt og de fattigste der er minst i stand til å tilpasse seg både ekstremvær og reduserte muligheter for jordbruksproduksjon.

Av 262 millioner mennesker som årlig ble rammet av naturkatastrofer mellom 2000 og 2004, bodde 98 prosent i utviklingsland. Mens 1 av 19 innbyggere i utviklingsland ble rammet, var forholdet i OECD-landene 1 av 1 500. Behovet for forbed­rede varslingssystemer for naturkatastrofer som flom og tørke for å møte påfølgende matkriser og folkeforflytninger er stort og økende i fattige land. I Afrika er det per i dag få land som har dette. Kapasiteten for planlegging og ressurser for forebygging er også svak selv om det har vist seg mye billigere å forebygge for eksempel flom enn å betale for ødeleggelsene i etterkant.

75 prosent av den fattige befolkningen i utvik­lingsland bor på landsbygda og livnærer seg i stor grad direkte av naturressurser. Disse mangler i stor grad ressurser til å tilpasse seg endringer i miljøet som forurenset drikkevann, økt ekstremvær og endret lokalt dyre- og planteliv. Utviklingen av landbruket er avhengig av en bærekraftig forvaltning av naturressursene. Ifølge Verdensbanken har noen afrikanske bønder allerede begynt å legge om produksjonen, med nye plantesorter, endrede onner og innhøsting på grunn av kortere vekstsesong og lignende. Men mange har ikke foretatt noen endringer, blant annet på grunn av mangel på kapital og kreditt for anskaffelse av nye, tilpassede kornsorter.

En beregning av klimakostnader fordelt på rike og fattige land tyder på at fattige land har påført rike land klimarelaterte skader for til sammen USD 740 milliarder, mens rike land har påført de fattige land skader for USD 2 300 milliarder 2. Det kan derfor hevdes at de rike lands klimagjeld til fattige land er på svimlende USD 1 560 milliarder, eller nesten 9 000 milliarder norske kroner. Dette anslåtte beløpet er større enn utviklingslandenes samlede utenlandsgjeld.

Klimaproblemene er hovedsakelig forårsaket av høyt energiforbruk basert på olje, gass og kull. Fattigdomsreduksjon i utviklingsland vil kreve økonomisk vekst i disse landene og følgelig vil også det globale energiforbruket øke. Ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA) vil utviklingslandene stå for 74 prosent av veksten i energiforbruket mellom 2005 og 2030. Kina og India vil alene stå for 45 prosent av denne veksten. Samtidig er det fortsatt slik at energiforbruket per person er mye høyere i utviklede land sammenlignet med utviklingsland.

Motsetningen mellom miljøhensyn og økonomisk vekst må løses gjennom en global omlegging av energisystemene som reduserer CO₂-utslippene. Den store utfordringen blir å forhindre at en slik omlegging underminerer fattiges muligheter for økonomisk og sosial utvikling. Utfordringen er størst i de folkerike vekstøkonomiene som Kina og India, der rask utbygging av forurensende kullkraft de nærmeste ti årene vil slippe ut enorme mengder CO₂ minst 60 år fram i tid. Rike land står bak 70 prosent av de historiske globale CO₂-utslippene, men det er forventet at utviklingslandene vil stå for over halvparten av de globale utslippene i 2030.

Ifølge IEA er energieffektivisering den raskeste og billigste måten å møte den økende energietterspørselen på og redusere veksten i utslippene på kort sikt. Men selv med slike tiltak viser IEAs beregninger at CO₂-utslippene vil være 25 prosent over dagens nivå i 2030 dersom ingen tiltak gjennomføres. For å oppnå en langt høyere reduksjon i utslippene kreves derfor betydelige tiltak, som høyere prising av utslipp og satsning på forskning og teknologiutvikling i stor skala. Et mer omfattende kvotesystem, satsing på CO₂-fangst og lagring, økt bruk av fornybare energikilder og, for mange lands vedkommende, også økt bruk av atomkraft, er alle tiltak som ifølge IEA vil måtte tas i bruk for å nå målene om en reduksjon i utslippene på 50 – 85 prosent innen 2050. Det er dette målet FNs klimapanel mener må nås for å forhindre en temperaturøkning på mer enn 2 °C. Ifølge Stern vil en slik reduksjon allikevel gi en nær 80 prosents sjanse for å overskride togradersmålet.

7.2 Fattige mangler energisikkerhet

I dag er omtrent 1,6 milliarder mennesker uten tilgang til elektrisitet. 2,5 milliarder mennesker baserer sitt livsopphold på i hovedsak tradisjonelle energikilder. Innendørs forurensning fra matlagning og oppvarming er en hovedårsak til sykdom og for tidlig død blant den fattige delen av befolkningen. Verdens helseorganisasjon anslår at det hvert år dør om lag 1,5 millioner mennesker, hovedsakelig barn og kvinner på grunn av innendørs forurensning. At majoriteten av de fattige bor på landsbygda der infrastrukturen er svak, skaper spesielle utfordringer med hensyn til tilgang til energi.

Det kommersielle grunnlaget for storskala energiforsyning på landsbygda er ofte ikke til stede. Derfor vil det å gi fattige på landsbygda tilgang til energi måtte kreve desentraliserte, småskalaløsninger. Det handler mer om å gi tilgang til gode energisystemer, enn om å øke energiforbruket. Å gi de fattigste tilgang til energi behøver ikke medføre store økninger i klimagassutslipp.

Utvalgets vurderinger

Utvalget, med unntak av Kristian Norheim, ser klima­trusselen som den overordnede trusselen i dag, og det er også den viktigste mot redusert fattigdom i utviklingsland. Slik energiforsyningen i dag er innrettet i mange land, er det en fundamental konflikt mellom vekst og fattigdomsreduksjon på den ene siden og reduksjon av klimaendringene på den andre. Hovedutfordringen er å legge til rette for en overgang til renere energiforbruk på en måte som kommer utviklingslandene til gode. Det krever betydelig nasjonal og internasjonal innsats.

Utvalget, med unntak av Kristian Norheim, mener norske myndigheter i sin politikkutvikling må legge økt vekt på å se klima og energi som globale fellesgoder, det vil si goder som kommer alle land, folkeslag og generasjoner til gode. Det innebærer at Norge både må redusere egne klimautslipp og yte bidrag internasjonalt for at utviklingsland skal ha mulighet for økonomisk vekst og økt energiforbruk. Våre bidrag vil måtte bestå både i å redusere egne utslipp, finansiere klimautslipp i andre land, finansiere forskning, teknologiutvikling og teknologioverføring som øker fattige lands muligheter for utvikling.

Utvalget med unntak av Kristian Norheim mener også at norsk energipolitikk ikke kan sees løsrevet fra klimaforpliktelsene, men må være sentralt virkemiddel i oppnåelsen av norske klimaforpliktelser og i utviklingen av en sterkere internasjonal koordinering av energisikkerhet og klimahensyn. Energisektoren er en helt avgjørende bidragsyter til at verden skal lykkes med å redusere klimautslipp og utvikle ren energi.

Utvalgsmedlem Kristian Norheim mener at klimaendringer er en naturlig del av jordens utvikling og har pågått til alle tider. Samtidig kommer det advarsler fra flere hold om at menneskelig aktivitet bidrar til å framskynde eller forandre klimaendringenes naturlige gang. Advarslene må tas på alvor, og må møtes med global samhandling. Fornuftige tiltak for å redusere globale CO₂-utslipp og med en generell miljøgevinst for de fattigste bør prioriteres framfor dyre symboltiltak. De fattige landene står dårligst rustet til å møte konsekvensene av klimaendringer, uavhengig av om de er menneskeskapte eller ei, delvis nettopp på grunn av at de er fattige. Kostbare løsninger for vesten vil være meningsløse ovenfor disse fattige landene. En realistisk klimapolitikk må erkjenne at velstandsveksten globalt vil fortsette, noe som innebærer både økt energiforbruk og økt transportbehov. Den beste tilnærmingen i klimapolitikken innebærer at man prioriterer kutt i CO₂-utslipp der hvor man får størst effekt. Det gir for eksempel langt større global nytte å redusere utslippene fra gamle kullkraftverk i Sentral-Europa eller Kina framfor å bruke store summer på å gjøre marginale forbedringer på moderne og allerede rene fabrikker i Norge. Parallelt bør myndighetene legge aktivt til rette for utvikling av ny, mer miljøvennlig teknologi som kutter kostnader for framtidige CO₂-reduserende tiltak. Slik teknologiutvikling bør vektlegge løsninger som både reduserer utslipp og samtidig bedrer energiforsyningen og/eller samfunnets infrastruktur. Teknologioverføringer til de fattige landene vil være et viktig tiltak for å trekke disse med i den globale fellesinnsatsen som kreves for å møte klimautfordringene. Norske forpliktelser i Kyoto-avtalen bør innfris gjennom tiltak som er kostnadseffektive og gir nytte for miljøet, uten å innføre særnorske miljøkrav som rammer konkurranseevne. Den ekstreme klimadebatten gir lite rom for diskusjon om reelle handlingsalternativer. Utslippskutt framstilles som «enkelt og rimelig», men realiteten er at utslippsvekst i hovedsak vil finne sted i land og regioner med skrikende behov etter rimelig energi – skal man oppnå 2 graders målet, må utslipp også begrenses i slike områder. Hvis industrilandene reduserer sine utslipp med 80 prosent i løpet av århundret vil det kunne redusere oppvarming med 0,5 grader. En ny klimaavtale må være globalt forankret slik at den ikke fører til ulike rammebetingelser hvor industrien kan finne det attraktivt å flytte til land som står uten forpliktelser eller restriksjoner i avtalen. Hovedutfordringen for utviklingslandene er å skape grobunn for velstandsutvikling, noe som er basert på næringsutvikling og mulighet for verdiskapning. Grunnlaget for at en slik utvikling i det hele tatt skal finne sted, er tilgang på energi, og Norge bør vurdere å aktivt bruke deler av vår oljeformue til å stimulere investeringer i energiformål i utviklingsland. Verden, inkludert de fattige landene, kommer til å etterspørre enorme mengder ny energi de nærmeste tiårene. Norge bør påta seg en lederrolle i forhold til miljøvennlig teknologiutvikling i stedet for en lederrolle i symbolpolitikk.

7.3 Norske klimaforpliktelser og utvikling

Ifølge internasjonale retningslinjer skal utslippene bokføres i det landet utslippet finner sted. Offisielle tall for norske utslipp inkluderer derfor utslipp forbundet med produksjon av varer som eksporteres til andre land, mens utslippene fra produksjon av varer som importeres ikke inngår i de norske utslippene.

De samlede norske klimagassutslippene var på 55,0 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2007. Dette er 1,5 millioner tonn eller 2,7 prosent mer enn i 2006, og en oppgang på nær 11 prosent sammenlignet med 1990. Etter to år med nedgang i utslippene, blant annet på grunn av redusert produksjon av råolje, var de i 2007 noe over nivået i det tidligere toppåret 2004.

Den viktigste årsaken til veksten i klimagassutslippene var tekniske problemer i forbindelse med oppstarten av LNG-anlegget (anlegg for mottak og prosessering av naturgass) på Melkøya utenfor Hammerfest. Fortsatt vekst i veitrafikken og økt metallproduksjon var også med på å drive utslippene oppover, mens redusert råoljeproduksjon og installering av ny teknologi i industrien motvirket oppgangen.

Kilde: Utslippsregnskapet til Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn

Det er industrien, olje- og gassvirksomheten og veitrafikken som er de største bidragsyterne til klimagassutslippene med 72 prosent av de samlede utslippene i 2007.

Norske utslipp utgjør om lag 12 tonn per innbygger, som er høyere enn i Europa for øvrig, men lavere enn i USA og Russland og industrilandene under ett. Utslippene i fattige land ligger langt under industrilandenes. I de fattigste landene ligger utslippene på rundt 0,1 tonn per innbygger. I Kina, som er i ferd med å overta for USA som verdens største utslippsnasjon, er utslippene om lag 5 tonn per innbygger (mot over 20 i USA).

Når det gjelder den norske petroleumsvirksomheten er det utslipp fra utvinningen som bokføres som klimagassutslipp fra Norge. Forbrenning av den samme oljen og gassen føres på importlandenes utslippsregnskap. De samlede klimagassutslippene fra Norge står for om lag 0,15 prosent av de globale utslippene. Forbrenning av eksportert olje og gass fra Norge utgjør i overkant av 10 ganger dette, eller om lag 1,5 prosent av de globale utslippene 3. Til sammenligning står afrikanske land for til sammen 2 prosent av de globale utslippene, mens lavinntektslandene under ett står for 7 prosent.

Norge har i Kyoto-protokollen forpliktet seg til å ikke øke utslippene i 2008 – 2012 med mer enn 1 prosent i forhold til 1990. Ifølge regjeringens klimamelding skal ambisjonsnivået økes med 10 prosentpoeng til 9 prosent under 1990-nivå 4. Det langsiktige målet, slik det er beskrevet i klimaforliket, er 100 prosent reduksjon (karbonnøytralitet) i 2030. Det vil si at Norge skal sørge for globale utslippsreduksjoner som motsvarer norske utslipp av klimagasser. Norge skal videre være en pådriver i arbeidet for en mer ambisiøs og mer omfattende klimaavtale etter Kyoto-perioden, med utgangspunkt i målet om at den globale temperaturøkningen skal holdes under 2 °C sammenlignet med før-industrielt nivå. Dette vil ifølge FNs klimapanel kreve globale reduksjoner på mellom 50 og 85 prosent fra 1990 til 2050.

Norge er langt fra å nå Kyoto-forpliktelsene uten omfattende kvotekjøp i utlandet og lenger fra de mer ambisiøse målene som alle partiene på Stortinget med unntak av Fremskrittspartiet har sluttet seg til i Klimaforliket.

Modellfremskrivninger gjort av SSB viser at dersom ikke ekstra tiltak settes inn, vil utslipp av CO₂ i Norge i 2050 ligge om lag 25 prosent over nivået i 1999. Eventuelle teknologiske framskritt som bidrar til at veksten belaster klimaet mindre enn før, er ikke tatt med i disse beregningene.

7.4 Kostnader ved globale utslippskutt. Finansiering og fordeling

Kyoto-avtalen i sin nåværende form er ikke tilstrekkelig for å nå Norges internasjonale klimapolitiske mål slik de er nedtegnet i klimameldingen og klimaforliket. Avtalen er også langt fra tilstrekkelig til å nå de anbefalte utslippsreduksjonene fra FNs klimapanel. Kyoto-avtalen vil i beste fall bidra til å redusere rike lands utslipp med 5 prosent, og de globale utslippene med 1 prosent 5.

UNDPs utslippsbane for å oppnå 50 prosent reduksjon i klimautslippene legger til grunn at industrialiserte land reduserer utslippene med 80 prosent og utviklingsland med 20 prosent i forhold til 1990-nivået. Det er betydelig usikkerhet om hvor stor temperaturøkningen vil bli under ulike utslippsscenarier. Oppvarmingen av atmosfæren og nedsmeltingen av is har hittil gått raskere enn prognosene skulle tilsi. Basert på føre var-prinsippet gir denne usikkerheten grunn til å ligge nærmere 85 enn 50 prosent som mål for utslippsreduksjonen. I så fall må industrialiserte land redusere utslippene vesentlig mer enn 80 prosent, og sannsynligvis mer enn 100 prosent som Norge har som langsiktig mål. Slike reduksjoner vil innebære betydelige bidrag til utslippsreduksjoner i utvik­lingsland.

På oppdrag fra Utviklingsutvalget er det skissert noen prinsipper for finansiering basert på Stern-rapportens anslag tilsvarende 1 prosent av verdens BNP: Beregningene viser at dersom verdens 10 rikeste land deler denne regningen, vil det utgjøre 3 prosent av deres BNP årlig, eller om lag 60 milliarder kroner årlig for Norges del. Et opplegg der verdens 20 rikeste land forplikter seg til å delta, vil komme på 1,5 av BNP for hvert land, eller 30 milliarder norske kroner per år for Norge.

Baer et al 6 har utviklet en annen modell for allokering og finansiering av utslippsreduksjoner og tilpasning til klimaendringer, basert på togradersmålet. Forslaget har til hensikt å ivareta utvik­lingslandenes behov for økonomisk vekst, samtidig med at de tar sin «fair share» av utslippskuttene. Ifølge disse beregningene blir Norge den 8. største bidragsyteren per innbygger. Forfatterne mener at de globale utslippene må reduseres med om lag 6 prosent årlig fra 2015 dersom man vil nå målet om 80 prosent reduksjon (fra 1990-nivå) innen 2050.

Historisk utslippsansvar eller «utslippsgjeld», er beregnet på basis av utslippene etter 1990. Betalingsevne innebærer at fattige mennesker skal opp på et velstandsminimum før de pålegges ansvar i klimaregnestykket. Individer med inntekt og utslipp over utviklingsterskelen (både i rike og fattige land) har ifølge denne modellen forpliktelser til å betale for de globale kostnadene klimakrisen medfører.

Kilde: Baer, Paul, Tom Athanasiou og Sivan Kartha (2007): The Right To Development In A Climate Constrained World. Heinrich-Böll-Foundation Publication Series On Ecology Volume 1. http://www.ecoequity.org/docs/TheGDRsFramework.pdf

Figur 7.4 viser tre lands kapasitet til å betale for å løse klimaproblemet. De grønne feltene er den andelen av befolkningen som har en inntekt på over USD 7 500 per år og som dermed iflg Baer et al (2007) er pålagt ansvar. De gule feltene er andelen av befolkningen som er under denne utviklingsgrensen.

Kilde: Baer et al (2007): http://www.ecoequity.org/docs/TheGDRsFramework.pdf.

Figur 7.5 viser den andelen av et lands/regions utslipp man stilles til ansvar for (det grønne feltet).

Ikke overraskende kommer USA ut som landet med høyest «utslippsgjeld», men også andre rike land med høye utslipp og høy velstand, inkludert Norge, vil ifølge denne tilnærmingen måtte betale for nasjonale så vel som globale utslippsreduksjoner og bidra med midler til tilpasning. Kanskje noe mer overraskende viser regnestykket at utviklingsland med høy vekst og en økende middelklasse – som Kina og India, vil være nettomottakere av utslippsfinansiering fra rike land, samtidig som de selver pålagt å betale for utslippsreduksjoner. De fattigste landene har imidlertid ingen forpliktelser annet enn å sikre sine innbyggere utvikling.

Basert på denne modellen bør Norge, med 0,07 prosent av verdens innbyggere, påta seg om lag 0,4 prosent. av de globale forpliktelsene 7. Dersom man antar at de globale kostnadene for utslippsreduksjoner er 1 prosent av verdens samlede brutto nasjonalprodukt (jamfør Stern), som er om lag USD 690 milliarder, vil Norges andel være USD 590 per innbygger. Totalt sett ville regningen kommet på oppimot 15 milliarder norske kroner i året.

7.5 Virkemidler i klimapolitikken

Virkemidlene i klimapolitikken skal redusere de globale utslippene av klimagasser, samt avhjelpe tilpasning til den globale oppvarmingen som er uunngåelig. Virkemidler for å avhjelpe tilpasning til klimaendringer inkluderer tiltak som bygging av diker for å unngå flom i land som Bangladesh, eller sikre vannforsyningen i land som vil bli utsatt for mer tørke.

Virkemidlene for å redusere klimagassutslippene kan grovt deles inn i tre hovedgrupper 8. Den første gruppen omfatter tiltak for å øke prisen på klimautslipp, slik som avgifter og kvotehandel. Formålet med å øke prisen på utslipp er å gjøre klimavennlig produksjon og konsum relativt sett billigere, og på den måten endre atferden til bedrifter og forbrukere i retning av lavere klimautslipp. Mye taler imidlertid for at prisøkning på klimagassutslipp ikke er tilstrekkelig for å sette i gang den omfattende utviklingen av klimavennlig teknologi som må til for å nå de nødvendige utslippsreduksjonene på mellom 50 og 85 prosent av 1990-nivået (se Stern 2006 kapittel 16 for en oversikt). Den sterke prisøkningen en har hatt på olje i 2008 kan, dersom prisen holder seg høy, bidra til å akselerere denne prosessen.

Den andre gruppen virkemidler omfatter tiltak for å framskynde teknologiutvikling, herunder offentlig støtte til forskning og utvikling.

Den tredje gruppen virkemidler omfatter tiltak for å fremme energiøkonomisering, for eksempel byggeforskrifter og andre regler og standarder, merkeordninger og informasjonstiltak, i tillegg til å fjerne ulike subsidier som virker utslippsøkende (subsidiering av transport, kraftkrevende industri etc.).

Norsk klimapolitikk har hittil hovedsakelig vært basert på prisvirkemidler, i første rekke avgifter. Framover vil imidlertid klimapolitikken i økende grad være basert på kvotekjøp i utlandet, selv om klimaforliket slår fast at to tredjedeler av utslippsreduksjonene skal tas nasjonalt. Norge ble i 2007 tilsluttet EUs kvotesystem som er strengere enn Kyoto fordi det (hovedsakelig) utelukker kjøp av «hot air» fra tidligere Sovjetunionen. Norges nye kvotesystem 9 innebærer en forbedring fra det opprinnelige systemet fra 2005. En svakhet ved det nye systemet er imidlertid særbehandlingen av nye gasskraftverk ved tildeling av kvoter. Dette kan bidra til mer investering i gasskraftverk enn det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt, og dermed svekke konkurransevilkårene for fornybar kraftproduksjon. Det nye kvotesystemet gir heller ingen incentiver til CO₂-håndtering 10. Noen av disse svakhetene rettes opp dersom Norge setter i verk de varslede endringene i EUs kvotesystem.

Kvotekjøp i utlandet skjer også via Kyoto-mekanismene JI og CDM (se boks 7.3 om Kyoto). Når kvoter kjøpes fra land som selv har bindende utslippsbegrensninger (JI), vil vertslandets nasjonale utslippsforpliktelser skjerpes tilsvarende. Utslippsreduksjonen er dermed rimelig effektiv og kontrollerbar 11. CDM-kvoter retter seg imidlertid mot land uten utslippsforpliktelser. Det positive i dette er at CDM har potensial til å redusere de globale karbonlekkasjene, at privat sektor kommer på banen gjennom at markedsmekanismen blir forsøkt tatt i bruk og at utviklingsland kan få innført ny miljøteknologi. På den annen side er det usikkerhet knyttet til de reelle utslippsreduksjoner fra en rekke CDM-prosjekter. Spesielt er det usikkerhet om CDM-prosjekter uansett ville blitt gjennomført (addisjonalitet). I så fall kan kjøp av CDM-kvoter i verste fall føre til utslippsøkninger. I beste fall vil CDM bidra til å bremse utslippsveksten i utviklingslandene.

Fra et miljøsynspunkt er CDM en «nest best»-løsning i forhold til at utviklingsland deltar i det internasjonale kvotehandelssystemet. Dette må på den annen side innebære at utviklingslandene går med på å sette et tak på egne utslipp, hvilket de ikke har vært villige til så langt. Med tanke på at snart halvparten av verdens klimagassutslipp kommer fra utviklingsland, kommer man ikke i mål med utslippsreduksjonene uten at de store utslipps­landene som Kina, India og Brasil deltar i et forpliktende samarbeid som også setter et tak på deres utslipp. FNs klimakonferanse på Bali 2007 viste at utviklingslandene har dyp mistillit til de rike landenes reelle vilje til å redusere utslippene, og frykter at de blir sittende med reduserte vekstmuligheter dersom de forplikter seg. Norges bidrag til vern av regnskogen – som ikke utløser kvoter – kan øke tilliten til at rike land vil påta seg reelle forpliktelser. Dette kan gi Norge en posisjon som brobygger framover mot etableringen av en ny internasjonal klimaavtale.

7.6 En utviklingsvennlig klimapolitikk

En vurdering av hvorvidt norsk klimapolitikk er samstemt med målet om fattigdomsbekjempelse, bør ta utgangspunkt i om tiltakene fører til tilstrekkelige utslippsreduksjoner, gitt at fattige land og grupper er mest utsatt for de negative virkningene. Det må også vurderes i forhold til om tiltakene som innføres begrenser eller fremmer muligheter til økonomisk utvikling for fattige land og befolkningsgrupper.

Både av hensyn til fattige i utviklingsland og viktigheten av å styrke globale fellesgoder bør Norge ha en ambisiøs klimapolitikk. Stern (ibid) anslår at kostnadene knyttet til å redusere klimaproblemene vil beløpe seg til 1 prosent av det globale BNP. Dette er anslag på kostnadene om tiltak settes inn nå. Jo lenger man utsetter tiltakene, desto høyere blir kostnadene. Det er med andre ord betydelige økonomiske gevinster ved å handle nå. Kuttes ikke utslippene nå, må kuttene bli større senere. Ifølge IPCC må toppen i de globale utslippene nås i 2015, deretter må de gå nedover. Det betyr at utviklingen fram mot 2015 blir avgjørende.

For Norges del utgjør 1 prosent av BNP om lag 20 milliarder norske kroner. I dag ligger nivået langt under dette beløpet, selv om det er vanskelig å tallfeste hvor mye ressurser som brukes på utslippsreduksjoner. For å få de store utviklingslandene til å forplikte seg til bindende utslippsmål, er det nødvendig at rike land bidrar overproporsjonalt i finansieringen. Norges tilløp til brobyggerrolle er et positivt skritt i riktig retning, men innsatsen må økes og Norge må få med seg flere land i dette arbeidet.

Svakhetene i Kyoto-avtalen tilsier at det er farlig å satse ensidig på at internasjonale avtaler skal løse problemene. Det knytter seg stor usikkerhet til effekten av CDM-tiltakene. I et fattigdomspers­pektiv er det relevant at CDM først og fremst vil finne sted i utviklingsland med mye industri, hvilket utelukker de fattigste landene. Transaksjonskostnader knyttet til godkjenning av CDM-prosjekter er en barriere mot slike prosjekter i de fattigste landene. De reduserer også mottakerlandets inntekter fra slike prosjekter i forhold til om de skulle delta i kvotehandel. Det er derfor grunn til å være nøktern med hensyn til om utviklingspolitiske målsetninger kan oppnås gjennom klimapolitikken, med unntak av i de store utslippslandene som Kina og India. Det viktigste bidraget fra klimapolitikken bør være å få ned utslippene, slik at ikke kampen mot fattigdom undergraves.

Utviklingsland som ikke får CDM-investeringer går også glipp av teknologioverføring og tilstrømming av finansielle ressurser. Dette kan undergrave kampen mot fattigdom. Norge kan gå lenger i å støtte utformingen av CDM-prosjekter i Afrika, og bidra til at disse realiseres.

Ingen av virkemidlene i klimapolitikken vil kunne dekke de store kostnadene fattige land påføres på grunn av klimaendringene. Anslag for tilpasningskostnadene i utviklingsland for å forebygge tørke, flom, sykdommer og mat- og vannmangel, varierer fra USD 10 milliarder til 100 milliarder per år, og vil sannsynligvis øke selv om man klarer å redusere oppvarmingen. Utviklingslandenes posisjon er ofte at rike land bør betale ettersom de står for det meste av de historiske utslippene.

Det internasjonale samarbeidet når det gjelder tilpasning til klimaendringene, er organisert under United Nations Framework Convention on Climate Change (UNFCCC). De har igangsatt et arbeidsprogram, Nairobi Work Programme, for å bedre kunnskapen om ulike sider ved tilpasning. MUL-land utarbeider nasjonale tilpasningsplaner som skal være ramme for tilpasningstiltak i disse landene. Finansiering av disse planene går stort sett gjennom tre ulike fond under UNFCCC. Disse er: Special Climate Change Fund (SCCF), Least Developed Countries Fund (LDCF) og Adaptation Fund. Alle er for tiden administrert av den globale miljøfasiliteten (GEF). I tillegg kommer bilaterale, regionale og multilaterale finansieringskanaler.

Ettersom det er vanskelig å skille tradisjonelle utviklingsprosjekter og tilpasningsprosjekter er det vanskelig å estimere eksakt hvor mye midler som går til tilpasningstiltak. Fra og med 2005 har Norge bidratt med 51 millioner norske kroner til SCCF og 47 millioner til LDCF. Dette er bevilget over bistandsbudsjettet. GEF rapporterer at fondet for MUL-landene er fullfinansiert i forhold til etterspørselen, men at SCCF ikke har midler til alle prosjekt det søkes for.

Selv om det er vanskelig å tallfeste kostnadene for u-land av norske klimagassutslipp, er det rimelig å anta at Norge, i likhet med de andre industrialiserte land, ikke er i nærheten av å kompensere for dette. Dagens ordninger under UNFCCC er ikke tilstrekkelige. Samtidig er det viktig å understreke at dette ikke bare dreier seg om størrelse på bevilgninger. Kapasiteten i utviklingsland til å håndtere disse tilpasningsprosjektene må styrkes, slik at bevilgningene kan brukes mest mulig effektivt.

I dag preges de internasjonale klimaforhandlingene av en dyp mistillit mellom den fattige og rike del av verden. Denne mistilliten må overkommes om vi skal ha håp om å få de raskt voksende utvik­lingslandene som Kina, India og Brasil til å påta seg utslippsforpliktelser. Her kan Norge spille en viktig rolle. Suksessen til en ny klimaavtale avhenger av om man klarer å bygge bro. Skal utviklingslandene påta seg utslippsforpliktelser, må disse både føles rettferdige og gi mulighet for en helt nødvendig velstandsutvikling. En klimaavtale som omfatter alle land er et ambisiøst mål. Dersom det ikke lykkes, vil det likevel være viktig å fastholde rike lands ansvar for å både redusere egne utslipp og finansiere klimatiltak i utviklingsland.

Utvalgets vurderinger

Det er godt belegg for å hevde at klimaendringene går hardest ut over de fattigste og at redusert fattigdom kan forverre klimaproblemene dersom økonomisk utvikling fortsatt baseres på urensede fossile energikilder. De fattiges interesser må ivaretas gjennom en begrensning av den globale oppvarmingen til to grader. En ny klimaavtale må også sikre fattige land rett til velstandsutvikling og mulighet til å tilpasse seg de endringer som vil komme med en global oppvarming på to grader eller mer.

Utvalget konstaterer at de norske klimagassutslippene er blant verdens høyeste, og at de øker. Norsk klimapolitikk, er slik den føres i praksis, i strid med målet om fattigdomsbekjempelse. Økte utslipp i den rike del av verden forhindrer en nødvendig vekst og utvikling hos de fattige landene. Når det gjelder bidrag utover Kyoto-protokollens forpliktelser, står innsatsen ikke i forhold til målsettingene og behovene. Norge har, i likhet med andre OECD-land, ikke bidratt tilstrekkelig til å dekke kostnadene som er påført fattige land på grunn av klimaendringene.

Det er lagt til grunn for denne utredningen at Norge holder fast ved målet om å begrense den globale oppvarmingen til to grader. Med de utslipps­kutt man til nå har forpliktet seg til å gjennomføre internasjonalt, vil ikke dette målet nås. En ny internasjonal avtale må derfor skissere tiltak som gir en utslippsreduksjon nærmere 85 enn 50 prosent fra 2000-nivå innen 2050.

En klimaløsning forutsetter at utviklingslandene blir med på forpliktende utslippsreduksjoner. Utviklingslandenes vilje til å delta vil imidlertid avhenge av at rike land tar et betydelig økonomisk og teknologisk ansvar for klimaproblemene. Norge kan gjennom å gå foran i å påta seg økonomiske forpliktelser være en brobygger mellom rike og fattige land i arbeidet med å etablere en ny internasjonal klimaavtale.

Vedtaket om å bevilge 15 milliarder norske kroner til bevaring av regnskog sender et viktig signal om at de rike land kan og bør ta hoveddelen av klimaregningen. Utvalget med unntak av Kristian Norheim ser det imidlertid som viktig at finansieringen av vern av regnskog kommer i tillegg til økt satsing på å redusere fattigdommen i verden. Finansiering av vern av regnskog må skje på en måte som ikke bidrar til å legitimere finansiering av rene utslippsreduserende klimatiltak over bistandsbudsjettet. Dersom vern av regnskog skal bistandsfinansieres må det derfor skje i henhold til gjeldende OECD/DAC regelverk.

Selv om mange land nå satser på rensing og lagring av CO₂, anbefaler utvalget at Norge tar initiativ i IEA for å få vurdert effekten på energipriser og den globale energisikkerheten av å la de hittil uoppdagede energiressursene i Arktis forbli uutnyttet. Utvalgsmedlem Kristian Norheim deler ikke utvalgets vurderinger i de seks foregående avsnitt.

7.7 Norsk energipolitikk og utvikling

7.7.1 Energiproduksjon i Norge

Olje- og gassproduksjonen utgjør over 20 prosent av BNP og 50 prosent av eksportinntektene, og er dermed Norges viktigste inntektskilde. Norge er en stor aktør i de globale markedene for fossilt brensel som er de helt dominerende markedene for energi globalt. Norge huser kun 0,07 prosent av verdens befolkning, men står for 3,5 prosent av verdens oljeproduksjon og 3,1 prosent av verdens gassproduksjon. Dette gjør at Norge er inne på listen over verdens ti største eksportører av olje og gass.

Oljeproduksjonen var i 2007 på 2,6 millioner fat per dag og forventes gradvis å avta i årene som kommer. Gassalget derimot er i sterk vekst, noe som gjør at petroleumsproduksjonen ventes å øke i de kommende årene. Fra å utgjøre i overkant av 35 prosent av den norske petroleumsproduksjonen i 2007, vil gassproduksjonen trolig øke til over 50 prosent i 2017.

I følge Eurostat og FN er Norge blant verdens ti største vannkraftprodusenter, og den største i EU/EØS-området. Over halvparten av energiforbruket i Norge er basert på vannkraft. Den store produksjonen av petroleumsprodukter i Norge gjør imidlertid at vannkraft har en andel av den totale energiproduksjonen på under 5 prosent. Produksjon av fornybar energi fra sol eller vind har fram til nå vært liten. Norge er de siste årene blitt en stor produsent av silisium og solcellepaneler som bidrar til energiproduksjon i en del land i Europa som subsidierer solenergi (særlig Tyskland). Olje- og gassproduksjonen på norsk sokkel har økt sterkt og står for 95 prosent av energiuttaket (se figur 7.7).

Energipolitikkens effekt på fattigdomsreduksjon kan ikke vurderes isolert fra klimaendringene. Den norske olje- og gassproduksjonen bidrar ikke bare til energisikkerhet, men også til redusert fattigdomsreduksjon i utviklingsland gjennom klimaskapte katastrofer.

Dagens kjente olje-, gass- og kullreserver tilsvarer om lag 150 årlige globale utslipp av klimagasser (på dagens nivå). Klimamålene kan trolig ikke nås uten at forbruket av fossilt brensel går ned, hvilket betyr at mye olje og gass må bli liggende i grunnen.

Norges kjente olje- og gassreserver tilsvarer om lag 250 årlige norske utslipp på dagens nivå.

Myndighetene har stor grad av kontroll over den norske olje- og gassproduksjonen gjennom regulering av tilgang til petroleumsressursene, som medeier i en rekke felt og som majoritetsaksjonær i det største operatørselskapet på norsk sokkel StatoilHydro. På 1970-tallet ble Stortinget enige om et moderat tempo på utvinning av oljeressursene med et tak på 90 millioner tonn oljeekvivalenter i året. Dette taket ble brutt i 1989. Siden 1989 har tempoet i oljeutvinningen økt betydelig, og vært frikoblet fra politiske målsetninger om reduserte CO₂-utslipp. Årsakene til økningen ligger blant annet i at oljeselskapene tildeles stadig nye områder, samt at de har klart å få stadig mer olje ut av eksisterende felt. Den politiske styringen ligger i dag først og fremst i tildeling av nye felt, ikke minst åpning av nye områder for leteaktivitet 12.

Kilde: Energistatistikk, Statistisk sentralbyrå, Oljedirektoratet og NVE.

7.7.2 Oljeprisutviklingen og betydning for utviklingslandene

For mange utviklingsland er oljeimport en stor utgiftspost. Prisen på olje har vist store svingninger de siste 30 årene, og er mangedoblet fra under USD 20 fatet i slutten av 1990-årene til over USD 140 fatet en periode i 2008 før den falt noe tilbake.

Prisøkningen førte til at Norges eksportinntekter fra olje økte med 26 prosent i 2005 på tross av at eksportvolumet sank med 4,5 prosent i forhold til året før. For mange oljeimporterende land har denne prisøkningen negative konsekvenser, og størst er konsekvensene for de fattigste og mest gjeldstyngede landene. I 2005 vedtok G8 å ettergi gjelden til 20 av de fattige landene i Afrika. IEA har beregnet at den tilleggsregningen de samme fattige landene har fått på grunn av høy oljepris, er åtte ganger høyere enn gjelden som ble slettet 13.

Kilde: US Energy Information Administration.

En undersøkelse utført av den Afrikanske Utvik­lingsbanken viser at 28 land i Afrika nå bruker mer enn 10 prosent av deres totale importutgifter på olje 14. Økningen i både matvare- og oljepriser har skapt store utfordringer for arbeidet med å redusere fattigdom, bedre matvaresikkerhet og skape makroøkonomisk stabilitet. Konsekvensene for de enkelte lands økonomiske situasjon har inntil nylig vært begrenset, men merkes stadig tydeligere. Ifølge IMF 15 vil en forlenget periode med nåværende eller høyere prisnivå være en belastning for mange lands utenriksøkonomi. Budsjettbalanser er under press og inflasjonen øker, noe som går ut over de fattige.

7.7.3 Norske aktører og «Olje for utvikling»

StatoilHydro er etter fusjonen i særklasse det størs­te norske oljeselskapet med et økende utenlandsengasjement. Halvparten av StatoilHydros investeringer i 2006 ble foretatt i utlandet. StatoilHydro bidrar til oljeproduksjonen i lav- og mellominntektsland med lav levestandard og høyt korrupsjonsnivå som Nigeria (nr. 158 på UNDPs Human Development Index, HDI, og nr. 142 på Transparency Internationals korrupsjonsindeks, CPI), Algerie (HDI nr. 104, CPI nr. 84) og Aserbajdsjan (HDI nr. 99, CPI nr. 130). Selskapet har nylig trukket seg ut av Iran, etter ni års aktivitet.

Det er imidlertid vanskelig å anslå den helhetlige utviklingseffekten av den samlede norske politiske og kommersielle aktiviteten i olje- og gassektoren, men det økonomiske potensiale knyttet til utvikling av olje og gass er naturligvis stor. For eksempel genererer StatoilHydros aktivitet i Angola opp til 3,2 milliarder kroner i skatteinntekter til landet. Norsk bistand til Angola er til sammenligning på om lag 150 millioner kroner i året.

Mye av utviklingseffekten av utenlandsinvesteringer innen petroleum avhenger av at nasjonal leverandørindustri bygges opp og at det genereres skatteinntekter som omfordeles gjennom offentlige utgifter til for eksempel helse- og utdanningstjenester. Mange utviklingsland har betydelige petroleumsressurser som gir muligheter for store inntekter til staten. Men erfaringene viser at disse landene ofte ikke omsetter oljeinntektene i redusert fattigdom og bedre levekår for befolkningen, ikke minst fordi statens inntekter i så liten grad blir avhengig av et høyt kunnskapsnivå og en god fordelingspolitikk.

Hvorvidt norske aktørers utenlandsengasjement kan bidra til politiske endringer som øker utviklingseffekten av selskapenes økonomiske aktivitet i landene, er derfor av betydning.

I september 2005 lanserte Norges regjering «Olje for Utvikling» (OfU), som er en videreutvikling av den norske petroleumssektorbistanden som allerede har eksistert i nærmere 30 år. I satsningen har fokuset blitt utvidet fra teknisk assistanse innen ressursforvaltning til også å gjelde miljø- og finansforvaltning, med godt styresett integrert som en rød tråd gjennom hele initiativet. Gjennom OfU har det skjedd en betydelig opptrapping i den finansielle støtten til norsk petroleumssektorbistand.

Satsningen består i:

• En styrking av den norske bilaterale bistanden til land som etterspør norsk kompetanse og norske erfaringer fra petroleumssektoren.

• En sterkere profilering av godt styresett og petroleumsforvaltning i vårt globale arbeid på området.

Den nye satsningen favner bredt og legger stor vekt på åpenhet i petroleumsforvaltningen.

Som del av satsningen vil det norske engasjementet i relevante internasjonale fora som Verdensbanken, IMF, relevante FN-organer og Extractive Industries Transparency Initiative EITI forsterkes. Herunder planlegges en nettside hvor skatteinntektene fra norsk kontinentalsokkel og opplysninger om norske selskapers betalinger til andre vertsland framgår. Dette tiltaket skal bidra til at Norge går foran med et godt eksempel når det gjelder transparens i petroleumsforvaltningen.

Hensikten med satsningsforslaget er å bidra til at petroleumsproduserende utviklingsland kommer ut av en situasjon hvor landene ikke klarer å omsette olje- og gassressursene og inntektene fra petroleumsvirksomheten til bedrede levekår for befolkningen.

Satsningen er etterspørselsstyrt. Landene må selv ønske å lære av norske erfaringer. Man ønsker å kunne sikre at alle interesserte utviklingsland med petroleumsressurser av betydning, blir gjort kjent med norske erfaringer gjennom besøksutveksling, seminarer og tilpassede kurs. Et slikt tilbud er kortvarig, får begrenset økonomisk omfang og vil ikke forplikte til et mer langvarig og omfattende samarbeid.

I et mindre utvalg av land vil Norge også kunne tilby et mer langvarig og omfattende samarbeid for å styrke landenes kapasitet til å forvalte ressursene og inntektene. Samarbeidet med disse landene vil være mye mer omfattende og forpliktende og vil derfor være gjenstand for en strengere utvelgelsesprosess.

Satsingen er forankret i Utenriksdepartementet, Olje- og energidepartementet, Miljødepartementet og Finansdepartementet, med Utenriksdepartementet som koordinator for det interdepartementale samarbeidet. Norad skal koordinere implementeringen av initiativet. Representanter fra ovennevnte vil utgjøre en egen styringsgruppe. Norske fag- og forvaltningsmiljøer med relevant erfaring og kompetanse vil bli trukket inn i arbeidet. Dette gjelder blant annet Oljedirektoratet, Statens forurensningstilsyn, Petrad og Intsok.

En uavhengig evaluering av Norges bistand innen petroleumssektoren, viser at denne formen for bistand særlig har bidratt til å forbedre lovverket og reguleringen av petroleumssektoren i de av mottakerlandene som er relativt unge oljenasjoner. Den petroleumsrettede bistanden har ikke hatt som eksplisitt mål å redusere fattigdom, på tross av at dette er hovedmål for norsk bistandspolitikk generelt. Evalueringen sier imidlertid heller ikke at norsk bistand på dette feltet ikke har bidratt til fattigdomsreduksjon. Anbefalingene fra evalueringen er at denne formen for bistand bør ha en bred tilnærming for å lykkes. Det innebærer at miljø, finansforvaltning og godt styresett må være viktige elementer av satsningen.

Evalueringen har ikke sett på om OfU har fortrengt satsningen på miljøvennlige energikilder. Derfor bør det lages en slik utredning, for å se om Norge burde brukt sine ressurser på en bedre måte.

Innen vannkraftsektoren har SN Power etab­lert seg som en betydelig norsk aktør i en rekke land. Selskapet er etablert av Norfund og Statkraft i samarbeid for å øke norske kompetanse- og teknologioverføringer til lønnsomme vannkraftprosjekter i utviklingsland. Statkrafts hovedsatsing utenfor Europa er selskapet SN Power. SN Power driver storskala vannkraftverk i Peru, Chile, Filippinene, Sri Lanka, Nepal og India. Tre nye anlegg i Chile og India er under bygging. Formålet er kommersiell inntjening og bidrag til bærekraftig utvikling i de respektive landene. For to av prosjektene har SN Power fått godkjent CO₂-kvoter tilsvarende utslipp av 0,5 millioner tonn CO₂ årlig, som selskapet kan selge. Ett av disse prosjektene, Allain Duhangan i India, er omstridt lokalt og har fått kritikk fra frivillige organisasjoner for manglende addisjonalitet, det vil si at det ville blitt realisert uten karbonkreditter 16. Statkraft eier også selskapet Nordic Hydropower AB, som igjen eier 20 prosent av Theun-Hinboun kraftverk i Laos. Kraftverket har blitt kritisert for negative konsekvenser for miljø og lokalsamfunn 17.

Aksjekapitalen til SN Power er på over fire milliarder kroner, hvorav halvparten kommer fra Norfund, det vil si fra Norges bistandsbudsjett. Det er den største bistandsfinansierte kapitalinnsprøytningen i et norsk selskap noensinne. Likevel har SN Power ingen føringer om investeringer i de aller fattigste landene. SN Power har aktivitet i to lavinntektsland (Nepal og India), og i kun ett MUL-land (Nepal). Det foreligger planer for MUL-landet Mosambik. SN Power avsluttet et gryende engasjement i Uganda i 2007.

Norsk energibistand til Mosambik og Nepal ble evaluert i 2007, men aktivitetene til SN Power var ikke omfattet av evalueringen. Evalueringen konkluderer med at samarbeidet med Nepal har vært vellykket mens erfaringene fra Mosambik er mer blandede, særlig med hensyn til den økonomiske bærekraften i prosjektene. En innvending mot energibistanden generelt var at prosjektene langt på vei neglisjerer sentrale målsetninger for utvik­lingspolitikken, som fattigdomsreduksjon, likestilling, godt styresett og miljø. Satsning på vannkraft og olje er rettet mot økonomisk vekst, og i liten grad direkte mot de fattiges energibehov. Energibistanden har i liten grad gått til energibærere som vind, sol og biomasse, på tross av at dette også kan redusere fattigdom og klimaproblemer.

Det kan imidlertid hevdes at når aktiviteten bidrar til økonomisk vekst, så setter den også de mottakerlandene som virkelig ønsker å gjøre det, bedre i stand til å føre en fattigdomsreduserende fordelingspolitikk. Den pågående elektrisitetskrisen i Sør-Afrika illustrerer dette poenget. Mangelen på tradisjonell strøm rammer ikke bare industrien og velstående folk i byene. Den rammer også fattige i byene og så mange som 50 000 mennesker står i fare for å miste jobben som følge av mangelen på elektrisitet. Resultatet vil være redusert økonomisk vekst og forverrede kår for mange fattige. Med bedre tilgang på strøm kan prisen på strøm bli lavere også for de fattige og muligheten for å skape flere jobber blir bedre.

7.7.4 Norge og det internasjonale samarbeidet innen olje og energi

Norge kan som energinasjon påvirke utviklingen internasjonalt på energiområdet ved aktiv deltakelse i og støtte til internasjonale politiske initiativer.

Norge er medlem i det internasjonale energibyrået IEA. IEA ble opprettet under oljekrisen i 1973 – 1974 som en motvekt til OPEC, og har som formål å gi energipolitiske råd til de 27 medlemslandene, herunder USA. IEA har gradvis utviklet seg til et sentralt samarbeidsforum om globale energiutfordringer. Forsyningssikkerhet er fortsatt et viktig samarbeidsområde, men klimaendringene har ført til økt oppmerksomhet på ren energi.

Et av initiativene for satsing på fornybar energi er Johannesburg Renewable Energy Coalition (JREC), et samarbeid som følger opp forpliktelser satt under World Summit for Sustainable Development (WSSD) i 2002. JREC har som mandat å jobbe med politikkutvikling for økt produksjon av fornybar energi. Samarbeidskoalisjonen ledes av EU-kommisjonen og myndighetene i Marokko og Norge er medlem. Et annet nettverk som så sitt lys i Johannesburg i 2002 er REEEP-initiativet – the Renewable Energy and Energy Efficiency Partnership, registrert som en internasjonal NGO finansiert av nasjonale myndigheter. Norge er en stor bidragsyter.

EU-kommisjonen har på flere måter tatt lederskap i utviklingen av fornybar energi globalt. De har etablert et globalt markedsdrevet fond, the Global Energy Efficiency and Renewable Energy Fund (GEEREF), som skal gjøre det mulig for givere og private investorer å finansiere små og mellomstore fornybare energiprosjekter og energieffektiviseringsprosjekter i ODA-godkjente utvik­lingsland. Initiativet ble lansert av EU-kommisjonen under partsmøtet for Klimakonvensjonen i Nairobi i november 2006. GEEREF blir sett på som et viktig bidrag til å oppfylle forpliktelsene fra toppmøtet i Johannesburg i 2002.

EU-kommisjonen spiller også en viktig rolle i REN21, som kobler myndigheter sammen med internasjonale institusjoner, NGO-er og industriorganisasjoner fra energi-, utviklings- og miljøsektorene. Formålet er å fremme en aktiv dialog om politikkutvikling for å sikre en rask global spredning av fornybar energi.

7.7.5 Biodrivstoff

Biodrivstoff har også et stort potensial for å redusere klimagassutslipp. For at bioenergi skal gi positive klimabidrag, er det avgjørende hvordan den framskaffes. I hvilken grad biodrivstoff faktisk bidrar til en nettoreduksjon i utslipp av drivhusgasser avhenger av en rekke faktorer langs hele verdikjeden. Gjennom alle ledd – fra valg av dyrkningsområde, råvaretype og dyrkningsteknikk, via transport og foredlingsprosess til sluttbruk, må energibruk og utslipp av drivhusgasser kvantifiseres. Netto drivhusgassgevinst vil variere sterkt mellom de forskjellige verdikjedene. Når for eksempel palmeplantasjer fortrenger regnskog for å produsere olje til biodrivstoff, undergraves klimamålene. Økt etterspørsel etter biobrensel har vært en av årsakene til de dramatiske økningene i de globale matvareprisene en har sett de siste årene, spesielt i 2006 og 2007 (jamfør kapittel 4 om handelspolitikk).

Økt forbruk av biodrivstoff i fattige land vil kunne begrense negative følger av en forverret handelsbalanse som følge av økte oljepriser. For at biodrivstoffproduksjon skal være forenlig med langsiktig utvikling og fattigdomsreduksjon må det imidlertid også sikres tilbakeføring av verdier til lokalsamfunn. I alle næringer knyttet til utnyttelse av ressurser finnes eksempler der multinasjonale selskaper kjøper opp landområder fra lokalbefolkningen uten at verdier pløyes tilbake for lokal utvikling og der det rapporteres om uverdige arbeidsforhold.

For at produksjon av biodrivstoff skal bli bærekraftig og bidra til fattigdomsreduksjon, må det utvikles sertifiseringsordninger og merking. Det pågår nå et omfattende arbeid med å utvikle miljø- og sosiale standarder for produksjon av biodrivstoff og å etablere internasjonale sertifiseringssystemer. WWF har sammen med industri og andre sivilsamfunnsorganisasjoner utviklet frivillige standarder for bærekraftig produksjon av palmeolje, soya og sukkerrør og arbeider med retningslinjer for biodrivstoff mer generelt. På myndighetsnivå ligger EU og enkelte medlemsland (Storbritannia og Nederland) i forkant internasjonalt med utviklingen av obligatoriske standarder. Ulike FN-organisasjoner arbeider aktivt med å lage en felles global standard. Samtidig må det også satses mer på utvikling av annengenerasjons biodrivstoff som ikke beslaglegger verdifullt jordbruksareal og bidrar til et kunstig høyt nivå på matvareprisene.

Utvalgets vurderinger

Selv om Norge isolert sett bidrar til økt energisikkerhet gjennom eksport av energi, vil det være avgjørende for den globale klimautviklingen at verdens nasjoner greier å redusere energiforbruket globalt og vri forbruket mot kilder uten utslipp. Utvalget mener det er et paradoks at energinasjonen Norge i så liten grad bidrar til internasjonal politikkutvikling, forskning og utvikling innen temaer som angår global energisikkerhet. Norge må derfor trappe opp arbeidet med å utvikle en internasjonal energipolitikk og bli en viktigere bidragsyter i internasjonale arenaer som jobber med globale energiutfordringer.

Olje for Utvikling-programmet (OfU) er et sent­ralt virkemiddel for norsk bistand på petroleumsfeltet og sikter mot å styrke administrasjonen av petroleumssektoren i utviklingsland på bred basis. Norske selskapers kommersielle interesser i land OfU regner som samarbeidsland, er imidlertid økende. Disse vil kunne komme i konflikt med OfUs intensjoner. Det er derfor viktig at myndighetene skiller klart mellom de målsetninger den søker å nå gjennom den petroleumsrettede bistanden, og den kommersielle aktiviteten til selskapene.

Et sterkt sivilt samfunn er avgjørende for folkelig samfunnsdeltakelse og demokratisk fordeling av ressurser. I Norge har forankring i demokratiske institusjoner og samspillet mellom myndigheter, industri og sivilt samfunn vært viktig i utbyggingen og forvaltningen av oljenæringen. Fagbevegelse og miljøorganisasjon har spilt en svært viktig rolle.

Støtte til organisasjoner som jobber for å ivareta miljøhensyn, hensynet til lokalsamfunnet og ivareta arbeidstakernes rettigheter, er derfor av stor viktighet og må være en del av det norske olje for utviklingsarbeidet.

Som del av norsk bistandsinnsats har norske aktører bidratt på energiområdet i utviklingsland, i fremste rekke gjennom vannkraftutbygging og bistand til olje- og gassektoren i ressursrike utviklingsland. Norge har i mindre grad fokusert på det faktum at de fattigste, særlig i Afrika, helt mangler tilgang på elektrisitet. Fattige er i stor grad avhengige av tradisjonelle energikilder som både er helseskadelige og lite effektive. Utvalget mener norsk energibistand må gjennomgås med sikte på å styrke en fattigdomsrettet og bærekraftig energibistand.

SN Powers engasjement i vannkraftsektoren i enkelte utviklingsland kan bidra til en vinn-vinn-situasjon med både reduserte klimagassutslipp, økonomisk vekst og redusert fattigdom, men kan også føre til store konflikter i forhold til lokalbefolkning og natur. Vurderingene knyttet til avkastning og utviklingseffekt kan imidlertid vise seg å være vanskelige og omstridte. Det er ikke gitt at alle lønnsomme prosjekter tar nødvendige utviklingshensyn. Utvalget mener det bør stilles store krav til utviklingseffekt når det er snakk om investeringer ved hjelp av bistandsmidler.

Utvalgsmedlem Kristian Norheim deler ikke utvalgets vurderinger under de foregående 6 avsnitt.

Prosjekter som delvis er finansiert av kommersielle aktører, slik som Statkraft, og delvis av bistand, som i tilfellet SN Power, gjør det ekstra viktig at målsetningene med virksomheten er tydelige og godt kommunisert både ute og hjemme.

Effektiv energiutnyttelse er avgjørende for økonomisk utvikling i fattige land, men utbygging av nasjonale energisystemer er ikke nødvendigvis rettet mot å sikre energibehovet til den fattigste befolkningen. Energiløsningene vil ofte være svært forskjellige i byer og urbane områder og på landsbygda hvor flertallet av de fattigste bor. De fattigste trenger energitilgang for å løse grunnleggende behov som koking, belysning, vannpumping og avkjøling av medisiner ved lokale helsestuer. Store forbedringer i livskvalitet kan oppnås gjennom enkel teknologi basert på fornybar energi.

Norge gjennom sin betydelige eksport av energi bidrar til økt energisikkerhet globalt. Dette er positivt for utviklingsland som gjerne er nettoimportører av energi og som er tjent med en lavest mulig oljepris. Norge kan bidra gjennom relevante internasjonale fora til å fremme samarbeid som gir mer stabile og forutsigbare energimarkeder og til at utviklingsland i mindre grad rammes av prissjokk på energi. IEA er den mest naturlige samarbeidspartneren her. Norge kan også i større grad bidra til å utvikle et strategisk samarbeid mellom regjeringer, bistandspartnere, industri og internasjonale finansinstitusjoner om langsiktig og bærekraftig energiplanlegging i fattige land. Energipolitikkens effekt på fattigdomsreduksjon kan imidlertid ikke vurderes isolert fra klimaendringene. Vår energiproduksjon og -eksport bidrar ikke bare til energisikkerhet, men også til økte globale klimautslipp. Utvalgsmedlem Kristian Norheim deler ikke de vurderingene som uttrykkes i de to siste setningene.

Utvalgets flertall vil påpeke at dagens kjente olje-, gass- og kullreserver tilsvarer om lag 150 årlige globale utslipp av klimagasser (på dagens nivå). Klimasituasjonen er så alvorlig at endel av petroleumsressursene må bli liggende i bakken. Klimamålene kan trolig ikke nås uten at forbruket av fossilt brensel går ned, hvilket betyr at mye olje og gass må bli liggende i grunnen. Norges kjente olje- og gassreserver tilsvarer om lag 250 årlige norske utslipp på dagens nivå. Det vil ha en viss reduserende effekt på klimagassutslippene dersom Norge venter med å åpne nye felt til bedre renseteknologi er tilgjengelig, og særlig om Norge kan få med seg andre oljeproduserende land på dette. Kraftige reduksjoner i Norges klimagassutslipp kan også i tillegg bidra til å utløse større globale reduksjoner, fordi det viser at et rikt land er villig til å gå foran og påta seg utslippskutt. Det kan også gi en signaleffekt om Norge avstår fra å åpne nye leteområder.

Utvalgets mindretall bestående av Julie Christiansen, Gunstein Instefjord, Kristin Røymo, Malin Stensønes, Camilla Stang, Håvard Aagensen og Kristian Norheim mener at det er tvilsomt om redusert tempo i oljeutvinningen på norsk sokkel vil føre til signifikante reduksjoner i CO₂-utslipp globalt, fordi andre produsentland vil øke sin produksjon tilsvarende. Høyere CO₂-utslipp fra disse alternative kildene kan da forverre situasjonen gjennom sine høyere utslipp per enhet.

Utvalget med unntak av Kristian Norheim ser det som viktig at det utvikles og implementeres teknologi for fangst og lagring av karbonutslipp for den olje- og gassproduksjonen som vil finne sted. I denne sammenheng er det viktig at prisen på utslipp blir så høy at dette lønner seg.

Utvalget med unntak av Kristian Norheim vil understreke at både utviklingslandenes og Norges framtidige energibehov i økende grad må dekkes ved mer effektiv energibruk og større andel av fornybar energi. Norsk energipolitikk har ikke i tilstrekkelig grad tilpasset seg dette. Store energimengder kan frigjøres gjennom mer effektiv energianvendelse hos sluttbrukerne. Selv om dette ofte er lønnsomme tiltak mangler brukerne ofte nødvendig kunnskap og motivasjon til å gjennomføre tiltak. Selv om energiforbruket kan effektiviseres med en faktor på fire eller mer, og selv om energieffektivisering er blant de minst miljøbelastende tiltakene for å skaffe tilveie nødvendige energitjenester, får det generelt både mindre oppmerksomhet og finansiering enn produksjon av ny energi.

Den statlige energistiftelsen Enova gir opp til fire ganger så store tilskudd for produksjon av fornybar strøm som for frigjøring gjennom effektiviseringstiltak. Produksjon av fornybar strøm fra sol eller vind har foreløpig ikke vært attraktivt i Norge på grunn av dårlige rammebetingelser. Land som Sverige og England gir høye subsidier og legger til rette for utvikling av ny teknologi og utvidelse av markedet som på sikt vil redusere kostnader på vindkraft. Tyske myndigheters subsidier av solkraft har muliggjort det norsk solcelleeventyret REC.

Petroleumsinntektene har gitt Norge et finan­sielt handlingsrom som kan utnyttes til omstilling til ny energiteknologi (egen omtale nedenfor) og en internasjonal posisjon som kan brukes til å påvirke andre land. Disse mulighetene er ikke godt nok utnyttet.

Biodrivstoff vil etter utvalgets vurdering være en nødvendig del i en felles strategi for å hindre raskt eskalerende klimaendringer. Biodrivstoff representerer for mange utviklingsland også en unik mulighet til å bli mindre avhengige av petroleumsimport, og er samtidig en energiløsning med svært gode muligheter for lokal produksjon og ressursutnyttelse. Samtidig kommer det rapporter om at regnskogsområder hugges og brennes og våtmarker dreneres for å gi plass til plantasjer for dyrking av råstoff til biodrivstoff, noe som frigjør store mengder oppbundet karbon til atmosfæren. Utvalget ser det og som viktig at Norge i denne sammenheng arbeider aktivt for å få på plass et internasjonalt sertifiseringssystem for å garantere at bioenergiprodukter oppfyller miljømessig standard. Biodrivstoff har et stort potensial både økonomisk og miljømessig, men utviklingen på området må skje på en bærekraftig måte samtidig som den ikke svekker så vel global som lokal matvaresikkerhet.

Utvalgsmedlem Kristian Norheim mener Norge bør bidra til å sikre tilgang på stabil og rimelig energi om vi skal være med på å bedre de økonomiske forholdene i fattige land og få en fredeligere verden. I følge IEA vil energiforbruket øke med 55 prosent fram til 2030, og av dette vil fossil energi stå for 85 prosent av den stipulerte veksten. I et slikt scenario er det vanskelig å se hvordan man samtidig skal oppnå reduserte CO₂-utslipp. I følge IEAs referansebane vil Kina og India alene stå for 45 prosent av den økte energietterspørselen. 80 prosent av all ny kraftproduksjon i Kina er kullkraft. Men dette betyr økt levestandard for millioner av mennesker, og det kan derfor ikke være et spørsmål om dette er en riktig utvikling eller ikke, men om hvordan vi møter den. Norge som energinasjon kan og bør bidra til gode løsninger internasjonalt. Rensing av kull- og gasskraftverk er et bidrag til å redusere negative miljøeffekter, men er i tillegg meget energikrevende. Dermed reduseres i realiteten verdens samlede energireserver, i en tid hvor verden trenger større energiressurser for framtiden. Områder som kjernekraft og geo­engineering er dessverre å anse som tabuområder i den rådende klimadebatten. Geoengineering vil kunne være et virkemiddel i en overgangsfase – klarer man å stenge ute 2 prosent av sollyset, har man trolig nøytralisert oppvarmingseffekten av en fordobling av CO₂ konsentrasjonen. Det Internasjonale energibyrået (IEA) anbefaler for første gang økt bruk av kjernekraftverk. Hovedårsaken er frykten for klimaendringer som følge av CO₂-utslipp. Mange land ser på uranbasert kjernekraft med nye øyne, men langtidslagring av avfallet er fortsatt en utfordring. Det må derfor forskes fram langsiktige, miljøvennlige og kostnadseffektive alternativer. Norges thoriumressurser gjør at man i hvertfall bør se nærmere på hvilket potensial som ligger i denne ressursen.

7.8 Miljø- og energiforskningen

IEA har på oppdrag fra medlemslandene beskrevet en utviklingsbane for hvordan de globale energi­systemene må transformeres for å nå de mest ambisiøse målsettingene til FNs klimapanel (450 stabilisation case):

• Energieffektivisering i bruk av fossilt brensel står for 25 prosent av reduserte utslipp

• Lavere etterspørsel etter elektrisitet på grunn av energieffektivisering i bygg: 13 prosent

• Bytte til annengenerasjons biobrensel i transportsektoren: 4 prosent

• Økt bruk av fornybare energikilder: 19 prosent

• Økt bruk av kjernekraft: 16 prosent

• CO₂-fangst og -lagring (CCS) i kraftproduksjon og industri: 21 prosent

Utviklingsbanen forutsetter en rask utvikling og innfasing av avansert teknologi, inkludert teknologier som i dag ikke er kommersielt bærekraftige, spesielt CCS og annengenerasjons biodrivstoff. CCS har et stort potensial for rensing av CO₂ fra punktutslipp (industri, kraftverk etc.) som står for i alt 60 prosent av de totale utslippene. Uten CCS vil det være helt umulig å nå verdens utslippsmål uten en total omlegging av verdens energiforbruk.

Norge er en netto teknologiimportør. Det er innen energi og miljø at Norge ligger langt fremme. Drivkraften bak denne suksessen har blant annet vært utbygging av vannkraft, senere oljesektoren og i de senere år også solenergi, i et nært samspill mellom det offentlige og næringslivet. I EUs 6. rammeprogram deltok norske forsk­ningsmiljøer i hele 30 prosent av prosjektene innen områdene miljø, klima og energi. Norge er også ett av tre land som er i gang med store CCS-prosjekter. Norge har en unik kompetanse på CCS og ifølge en ekstern vurdering, er norsk satsning på teknologiutvikling av stor betydning for å få ned kostnadene på slik teknologi 18.

Lavutslippsutvalget konkluderte med at økt satsing på kompetanseoppbygging, forskning og utvikling av klimavennlige teknologier er grunnlegende hvis man skal få til utslippsreduksjoner som monner 19. De påpeker blant annet at Norge innen disse områdene har gode fagmiljøer og tildels naturgitte forhold som gir komparative fortrinn for å utvikle nettopp denne type teknologi. Slik teknologiutvikling kan etter Lavutslippsutvalgets oppfatning være et bidrag fra Norge til det globale teknologiløftet som er nødvendig for å avhjelpe klimaproblemet og som investering i framtidsrettet næringsutvikling. En stor og langsiktig satsning på teknologiutvikling kan også få «spin-offs» i form av økt kompetanse og næringsutvikling i Norge.

Så lenge avtaler om klimautslipp er uforpliktende, er offentlig støtte til teknologiutvikling i skjæringsfeltet energi/klima spesielt viktig. Usikkerheten manglende forpliktelser medfører med hensyn til et framtidig marked for utslippsreduserende teknologi, virker som en bremse på private investorers vilje til å investere i ny teknologi. En offensiv satsing på klimarelatert FoU kan derfor være er fornuftig 20.

Energi og miljøforskning var ett av fire prioriterte områder i stortingsmeldingen «Vilje til forskning» 21. Den rød-grønne regjeringens visjon er at Norge skal være verdensledende innen utviklingen av miljøvennlig energi, og strategien Energi21 legger opp til økt satsning på FoU. Klimaforliket i Stortinget innebærer også økt satsning på FoU innen skjæringsfeltet energi/klima. For 2008 annonserte regjeringen en økning på 70 millioner for forskning på fornybar energi og CO₂-håndtering. Planen er at dette skal økes til minimum 600 millioner per år fra og med 2010.

Før denne opptrappingen var Norges satsning på forskning på fornybar energi veldig lav.. Den tilsvarte om lag 20 – 25 prosent av hva man satset i våre skandinaviske naboland. Foreløpig vil ikke den varslede økningen på årets budsjett endre dette forholdet bemerkelsesverdig. De årlige analysene av statsbudsjettet utført av NifuStep 22, viste at det var stagnasjon i bevilgningene til forskning i skjæringsfeltet energi/klima, med unntak av perioden 2004 – 2006 da det ble satset på petroleumsforsk­ning. NifuStep karakteriserer det som særlig bemerkelsesverdig at det ikke var vekst i bevilgningene til forskning for fornybar energi og klimaforskning, gitt at dette har vært politisk høyt prioritert. Det er særlig Olje- og energidepartementets FoU-bevilgninger som er sentrale for denne prioriteringen. Figur 7.10 viser utviklingen i denne bevilgningen.

Kilde: NifuStep

Tross Norges framskutte posisjon med hensyn til petroleumsteknologi er olje- og gassindustrien en lite forskningsintensiv bransje. I 2005 brukte næringen under 2 milliarder kroner på forskning og utvikling (FoU), hvilket er under 1,5 prosent av næringens verdiskapning (bruttoprodukt) på nær 450 milliarder kroner. Til sammenligning gikk 1,5 prosent av Norges samlede verdiskapning (BNP) til FoU samme år. Teknologiutviklingen innen næringen har i hovedsak vært rettet mot å få mer olje og gass ut av de felt som er åpnet. StatoilHydro driver noe forskning på klimavennlig teknologi som CO₂-fangst og -lagring, men svært lite på å utvikle fornybar energi. Det er dermed rimelig å hevde at myndighetene ikke har utnyttet sin posisjon som majoritetsaksjonær og de mulighetene dette gir for å stimulere StatoilHydro til å utvikle klimavennlig energiteknologi.

Utvikling av ny teknologi er i seg selv ikke tilstrekkelig for å redusere fattigdom på en bærekraftig måte. Eksisterende og ny teknologi må tas i bruk for å redusere utslipp og øke tilgangen på energi i fattige land generelt og for fattige grupper spesielt. Innføring av energiteknologi i utviklingsland vil dels bli ivaretatt av markedet, men forutsetter også at økonomiske ressurser tilføres utenfra. Mange av teknologitiltakene for utslippsreduksjoner vil være dyre i forhold til folks kjøpekraft i mange utviklingsland. Erfaringer fra blant annet helsesektoren viser også at bruk av patenter kan være en barriere mot at fattige grupper og land får tilgang til ny teknologi.

Dagens internasjonale klimaavtale (Kyotoprotokollen) som ikke forplikter utviklingsland til å redusere sine CO₂-utslipp, gir dem få incentiver til å selv investere i utslippsvennlig energiteknologi. Fattige land vil også ha lavere betalingsvillighet enn rike land når det gjelder tiltak som har effekt langt fram i tid, slik som CO₂-reduserende tiltak, fordi fattige mennesker i større grad enn rike ser seg nødt til å prioritere konsum i dag på bekostning av konsum i framtiden. Stern (2006 s. 491) antyder at det vil koste USD 20 – 30 milliarder i året å innføre lavkarbonteknologi i utviklingsland. Bruvoll et al antyder at Norge kan bli et foregangsland ved å sette av penger til dette i et fond 23. Flere store utviklingsland som Kina og India sliter med lokale forurensningsproblemer. Det er mulig med tiltak som både reduserer lokal forurensning og klima­gassutslipp.

Innføring av energiteknologi i utviklingsland krever også at forholdene ligger til rette med hensyn til infrastruktur og teknologisk, samfunnsfaglig og forvaltningsmessig kompetanse på mottakersiden. Det er stor variasjon mellom utviklingsland med hensyn til hvor langt de er kommet når det gjelder næringsstruktur, utbygging av kunnskapsbase i form av utdannings- og forsknings-/innovasjonssektor og forvaltningsinstitusjoner og styresett. De fattigste landene stiller svakt på disse feltene. Norge driver noe samarbeid og bistand innen høyere utdanning og forskning for å bidra til å bygge opp kunnskapsbasen i samarbeidslandene, men det er per i dag ikke høyt prioritert.

7.9 Norsk satsing på miljøteknologi

Klimaproblemene kan ikke løses uten ny teknologi. Norske myndigheter har jevnlig utropt forsk­ning på klima/energi som et satsningsområde, uten å følge opp med tilstrekkelige ressurser. Myndighetene har unnlatt å bruke statlig eierskap i oljenæringen som virkemiddel for å stimulere til utvikling av klimavennlig energiteknologi. Det er rimelig å anta at teknologiutvikling innen klima/energi er ett av områdene der de uutnyttede synergieffektene mellom norsk politikk og fattigdomsbekjempelse er størst.

Det er en fare for at et stadig strengere patentvern kan undergrave teknologioverføring til utvik­lingsland. Dette er omtalt i kapitlet om kunnskapspolitikken. Eventuelle barrierer mot overføring av klimavennlig energiteknologi til utviklingsland vil være i strid med Norges egeninteresse. EU-parlamentet vedtok i 2007 en rekke tiltak for å sikre overføring av slik teknologi til utviklingsland 24.

Utvalgets vurderinger

Norge har gode forsknings- og teknologimiljøer på området energi og klima i universitets- og høgskolesektoren, forskningsinstituttene og næringslivet. Foreløpig har en storstilt satsning på kunnskaps- og teknologiutvikling uteblitt, på tross av bred politisk oppslutning. Danmark og Sverige bruker 5 – 6 ganger så mye ressurser som Norge på forskning på fornybar energi.

Utviklingsutvalget mener at Norges sterke posisjon innen energisektoren kan og bør utnyttes for å motvirke global oppvarming, og at dette på sikt også vil være økonomisk lønnsomt for Norge. Utvalget mener dette krever en betydelig opptrapping av norsk satsning på energirelatert forskning og utvikling.

7.10 Forslag til tiltak for klima- og energipolitikken

7.10.1 Klimapolitikk som sikrer rett til utvikling

1. Utvalget med unntak av Kristian Norheim mener at Norge må arbeide for en klimaavtale som omfatter alle land, som begrenser den globale oppvarmingen til maks 2 °C, og som bidrar til å utjevne ulikheter i velferd og inntekt. Det innebærer at fattige land må gis rom til å øke sine utslipp og at rike land må finansiere utslippsreduksjoner i utviklingsland. Utslippsforpliktelser og finansiering av klimatiltak må baseres på lands historiske ansvar og økonomiske evne og sikre retten til utvikling for fattige land.

   • Norge bør arbeide for avtaler og løsninger som sikrer gjennomføring og finansiering av utslippsreduksjoner, teknologiutvikling og tilpasninger i utviklingsland.

2. Utvalget med unntak av Kristian Norheim anbefaler at Norge, inntil en klimaavtale som setter tak på utslippene i alle land er på plass, setter av 1,5 – 3 prosent av sitt årlige BNI, tilsvarende omlag 30–60 milliarder årlig til tiltak for å redusere klimagassutslippene både nasjonalt og internasjonalt. Samtidig må Norge arbeide for at de 10 – 20 andre rikeste landene setter av en tilsvarende andel av sitt BNP til klimatiltak.

   • Norge bør i 2050 være et lavutslippssamfunn med utslipp som minst er 90 prosent lavere enn dagens utslipp. Dette vil gi oss et utslipp per person som er på linje med det verdensgjennomsnittet må basere seg på dersom vi skal oppnå målet om å begrense den globale temperaturøkningen til 2 °C.

3. Inntil et nytt klimaregime er på plass bør, Norge tilstrebe CDM kvotekjøp rundt tiltak som kommer de fattigste til gode og som bidrar til utvikling for de fattigste. Norge bør støtte opp om tiltak for teknologioverføring til utviklingsland med store utslipp, for å redusere veksten i klimagassutslippene. Aktuelle tiltak er rensing av kullkraft i land som Kina og India.

7.10.2 Energipolitikk og utvikling

1. Utviklingsutvalgets flertall med unntak av Julie Christiansen, Camilla Stang, Gunstein Instefjord, Malin Stensønes, Kristian Norheim og Håvard Aagesen anbefaler at Norge tar ini­tiativ, av hensyn til klimaet, til en avtale om å «fryse» all utvinning av nye olje- og gassforekomster i områdene utenfor nasjonal jurisdiksjon, det vil si utenfor kontinentalsokler og nasjonale økonomiske soner. Spesielt anbefales det at Norge tar initiativ til forhandlinger knyttet til et moratorium for prosjektering av olje og gass i de arktiske områdene.

2. Utvalget med unntak av Kristian Norheim mener at Norge bør ta initiativ i Det internasjonale energibyrået for å få gjennomført en beregning av hvordan energipriser og energi­sikkerheten blir påvirket av at de hittil uoppdagede petroleumsressursene forblir i grunnen.

3. Utviklingsutvalget anbefaler at klimahensyn og fattiges energibehov gis høyere prioritet i energi­bistanden (herunder bistand som går via Norfund/SN Power). Det bør i større grad satses også på oppbygging av småskala diversifiserte energisystemer basert på effektiv energiutnyttelse av fornybar energi.

   • Norske bistandsmyndigheter bør styrke sin energikompetanse også utenom vannkraft, og aktivt søke partnerskap med private aktører med kompetanse på oppbygging av småskala lokale energisystemer basert på effektiv utnyttelse av lokale fornybare energikilder.

4. Utviklingsutvalget med unntak av Camilla Stang og Kristian Norheim anbefaler at Norge innfører et omsetningspåbud av biodrivstoff på 2 prosent i første omgang, som et element i en bred strategi som også inkluderer reduksjon av absolutt transportbehov og økt energieffektivitet i transportsektoren og parallell innføring av mekanismer som sikrer en bærekraftig produk­sjon av biodrivstoff med positiv netto drivhus­gassgevinst. Slike mekanismer må inkludere miljømessig bærekraftsertifisering, kar­bon­regnskap i verdikjeden og sosiale bærekraftsstandarder.

5. Utvalgets flertall med unntak av Håvard Aagesen, Malin Stensønes, Julie Christiansen, Kristian Norheim, Kristin Røymo, Camilla Stang og Gunstein Instefjord mener at Norge bør innføre fem års moratorium for tildeling av nye leteblokker på norsk sokkel. På det tidspunkt kjenner vi innholdet i en ny avtale og våre nye forpliktelser.

6. Utvalget med unntak av Kristian Norheim mener at Norge bør arbeide for et internasjonalt påbud om CO₂-håndtering på alle nye fossile kraftverk fra 2020. Norge og andre OECD-land bør gå foran og innføre et slikt påbud fra 2015.

7. Verdens fattigste rammes hardest også av utstabile energimarkeder og høye oljepriser. Utvalget vil derfor anbefale at Norge som energinasjon deltar aktivt i arbeidet med internasjonal energisikkerhet og utvikling av mer stabile energimarkeder. En viktig prioritering i en slik ny satsing vil være å bidra til forutsigbare og transparente energimarkeder og å sette ambisiøse mål internasjonalt for energieffektivisering og overgang til ren og fornybar energi.

7.10.3 Miljø og energiforskning

1. Utviklingsutvalget anbefaler en betydelig økt norsk satsning på forskning innen klima, energieffektivisering, fornybar energi og miljøteknologi. Norsk satsning på forskning innen klima, energieffektivisering, fornybar energi og miljøteknologi trappes opp til et nivå minst på linje med det offentlige og privates innsats i petroleumsforskningen.

   • Offentlig finansiering må styrkes, og det bør utvikles incentiver for å øke energinæringens innsats i utvikling av klimavennlig energiteknologi.

2. Utvalgsmedlemmene Lars Haltbrekken, Camilla Øvald, Audun Lysbakken, Hildegunn Gjengedal, Linn Herning, Kristin Røymo, Åsne Seierstad og Anne K. Grimsrud anbefaler at StatoilHydro utvider sin forretningsstrategi til å bli ledende innen forskning, teknologiutvikling og produksjon av fornybar energi, slik at selskapet står godt rustet til å møte framtidens energibehov, både i Norge og i resten av verden.

3. Utvalgets medlem Kristian Norheim mener at norske myndigheter bør arbeide aktivt for og støtte oppunder initiativ til teknologiutvikling innen ren og rimelig energi, herunder vannkraft, vindkraft, solenergi, bioenergi og kjernekraft (inkludert thoriumsbasert kjernekraft). I tillegg bør norske myndigheter arbeide aktivt for og støtte oppunder forskning innen geoengineering – ulike tiltak for å nøytralisere den oppvarmende virkningen av klimagassutslippene.